Vel, nesten på direkten.
Narsissistisk raseri kommer som følge av en narsissistisk krenkelse (også kalt narsissistisk skade eller sår). Det som skiller en narsissistisk krenkelse fra en ikke-narsissistisk krenkelse er at psykopatens eller narsissistens grandiositet blir rammet. Psykopaten opplever krenkelsen som enormt nedlatende og at deres viktige status ikke blir respektert. Krenkelsen kan være av malign art, med andre ord noe enhver ville blitt krenket over. Men den kan også være så benign som et blikk eller en avvisning, som aldri var ment som en krenkelse, kanskje bare et “nei”.
Især narsissisten er spesielt sårbar for slike ikke-krenkelser, det vil si krenkelser som ikke ville krenket sunne mennesker. Derfor kalles det også “narsissistisk krenkelse” og ikke en psykopatisk krenkelse. Likevel kan det være svært vanskelig å vurdere om noen er psykopat eller narsissist basert på reaksjonen alene. Der hvor narsissisten blir krenket fordi deres ego er truet, så krenkes psykopaten fordi deres overordnete posisjon er truet. For eksempel “backtalk” fra en person som psykopaten anser å være underordnet. En p/n vil alltid være fullstendig blind for sin egen rolle i konflikten.
Den narsissistiske krenkelsen fører til et narsissistisk raseri. Raseriet kan vise seg umiddelbart i form av en utblåsning av de sjeldne, eller det kan ligge og ulme til p/n finner et bedre tidspunkt å slippe det løs. Fordi det siste ofte skjer, så aner objektet ofte ikke hva raseriet kommer av. Raseriet kan komme flere måneder etter hendelsen(e) som utløser det. Sunne mennesker har lagt det bak seg, men p/n gjør ikke det. P/n glemmer ikke en krenkelse. Faktisk kan det være livsfarlig å forbli i en psykopats liv, hvis man har krenket ham/henne. Hevnen kommer alltid, og ofte med renter. Der hvor normale menneskers aggresjon avtar med tiden, så vokser den i en p/n.
Noe annet som kjennetegner narsissistisk raseri, er at det er “skittent”. P/n bruker alle dine sårbarheter mot deg og et narsissistisk oppgjør er ikke et angrep på saken, men mot deg som person. Du tar ikke feil, du er feil. Ofte har argumentene ingenting med krenkelsen å gjøre. P/n angriper ikke for å oppklare noe men for å skade deg.
Det direkte raseriet er faktisk det minst farlige, selv om det med en p/n alltid er en viss fare for fysisk vold. Det farligste raseriet er det du ikke ser, der hvor p/n i stedet for å pøse eder og galle over deg, bruker raseriet til å sabotere dine relasjoner, din økonomi eller din karriere bak din rygg. Det gjør nemlig at du tror du er trygg, at saken er lagt bak dere, og at du forblir i relasjonen.
Jeg vil nå fortelle om en egenopplevd og nylig opplevelse av narsissistisk krenkelse og påfølgende raseri. I mitt arbeid som sykepleier støter man av og til på dette hos maktpersoner, men sjelden så tydelig som nå.
Jeg trengte en gang å tilkalle en lege. En ung, nesten nyutdannet lege sågar, derfor var det narsissistiske raseriet så avslørende. Jeg nevner dette for å gjøre oppmerksom på at en p/n er berettiget og krever spesiell respekt uavhengig av opparbeidet status. De betrakter seg selv som spesielle, uten å ha evner eller bragder som tilsier at de er det, kun i kraft av å eksistere. Jeg vil for ordens skyld påpeke at jeg ikke stiller noen diagnose på personen, men på adferden.
Da jeg via telefon forsøkte å tilkalle legen for å utføre en helserelatert oppgave, så fikk jeg en leksjon i hvor mye vi sykepleiere maste på denne legen, og at han ikke kunne utføre alle oppgavene vi påla ham. Fordi jeg nettopp var kommet på jobb og aldri hadde forventet noe av denne legen tidligere, så ble jeg irritert over responsen hans. Jeg svarte “hvis du er misfornøyd så får du ta det opp med ledelsen”. Jeg la på.
Det var dette som utløste krenkelsen, at jeg la på. Det skulle senere også vise seg at en mulig årsak var at jeg er sykepleier og i denne unge legens øyne underordnet. Legen likte muligens ikke at underordnete kontaktet ham direkte. Det var irrelevant for den unge legen at jeg er tyve år hans senior, både i alder og erfaring.
En time senere ringte derfor legen tilbake og ville snakke med sykepleieren “som la på”. Jeg ble hentet og fikk høre hva legen hadde på hjertet. Den påfølgende ordvekslingen finnes på lydlogg. Dessverre får jeg av juridiske årsaker ikke lov til å transkribere samtalen. Men jeg vil gjengi noen punkter ut fra hukommelsen. Igjen vil jeg påpeke at jeg ikke stiller diagnose på vedkommende. Jeg forteller at det er slik narsissistisk raseri ser ut.
“Så du synes det var greit, det du gjorde? Er det ok å oppføre seg slik mot en kollega synes du?
Jeg må faktisk gå overtid for å gjøre det du forlanger, er det ok å forvente av meg synes du, at jeg skal bruke fritiden min til dette?
Jeg forlanger å få vite ditt fulle navn.
Jeg vil minne deg på at jeg har din uforskammethet på lydlogg”.
På dette tidspunktet så ante det meg at et narsissistisk raseri var i ferd med å utfolde seg. Jeg valgte derfor å tie, fordi jeg mistenkte at vedkommende ville avsløre seg hvis han fikk lov til å fortsette tiraden fritt. Narsissistisk raseri har nemlig en tendens til å eskalere. En p/n vil egge seg selv opp, man kan si at de kaster bensin på eget bål. De blir ruset av sitt raseri. Og jeg fikk rett, det gikk ikke lang tid før trusselen kom.
“Jeg vil minne deg på at jeg kjenner ledelsen. Jeg vet hvem som er din sjef. Jeg har god kontakt med toppene i byen og kan sørge for at du ikke får jobbe. Den eneste som kommer til å bli skadelidende karrieremessig, er deg. Jeg har tenkt å gå videre med dette”.
Etter å ha tillatt legen å utfolde seg tilstrekkelig, så svarte jeg “dette gidder jeg ikke å høre på, du får bare gå videre med saken”, og la på.
Legg merke til at hensikten med samtalen var først å så skam i meg, deretter frykt. Jeg skulle tro at opptrinnet var min skyld alene, slik at jeg tiet om saken og aksepterte sanksjonene som skulle komme.
Men denne gang lot jeg meg ikke skamme. Jeg tiet heller ikke. Jeg gikk rett til ledelsen med saken.
Legen ble kalt inn til et møte. Saken fikk følger for ham. Ingen for meg.
Jeg kan ikke love at utfallet alltid blir slik. Men slik adferd bør man eksponere, uansett. Hvis du blir utsatt for noe lignende på jobb eller privat, så ikke brenn inne med hendelsen. Fortell om den, uten å skamme deg.
Temaet “eksponering” har forøvrig tidligere vært diskutert her på bloggen. Senest i mai 2018. Dette er hva jeg skrev den gang.
Jeg er i en merkelig tilstand nå og vet ikke hent hvordan jeg skal formulere det jeg vil spørre om. Jeg tror det jeg lurer på er: Er det egentlig narsissister eller folk med sterke trekk av det overalt, er de i flertall?
Jeg har de siste fem årene hatt oppvåkning etter oppvåkning. Særlig siste år. Innlegget lenger ned som heter omtrent «jeg har aldri blitt så mishandlet som etter NK» beskrev mitt liv de siste fem åra. Brøt med P i 2016 og var i sjokk over det jeg innså, både gjennom bruddet og ved å lese meg opp på psykopati. Deretter har slagene kommet i trynet som perler på en snor. Venninner har blitt eksvenninner, elskere har ydmyket og forkastet meg når jeg har satt grenser, osv
Satt og så sesong 2 av Exit i kveld. Det er fiksjon. Likevel. Disse folka er overalt? Exit beskriver tilfeldigvis finansmiljøet, men de er egentlig relativt vanlige, kan det være sånn? Men hvorfor er snillhet, mildhet og empati «idealet» man later som man har når man skal manipulere, hvis folk flest uansett kan kjenne seg igjen i de mørke sidene? Jeg har også mørke sider, men ikke sånne sider, og ikke sånne sider som jeg har erfart fra både ekser og «venninner» de siste åra. Det ville aldri falle meg inn å behandle noen sånn. Akkurat nå føler jeg meg fundamentalt annerledes enn de fleste fordi jeg vil andre vel, er sensitiv og knytter meg fort til folk. Og den annerledesheten føles IKKE bra på noen som helst måte. Jeg kjenner flere som er som meg altså, men jeg begynner å lure på om det er vi som er i mindretall og bare ikke kan de mest allmenne spillereglene. Dumme nek som tror godt om folk. Virkelighetsfjerne, naive tullinger som føler med andre, tror andre er som oss selv og dermed lar oss lure, og blir spist opp bit for bit i den jungelen som er virkeligheten.
Jeg vil si det slik; sunne og trygge mennesker er i mindretall.
Den store flokken som anses som “normale” vil inneholde mye gift og trigge deg. Det er nok derfor du føler de er overalt. Selv om de aller fleste ikke har en antisosial eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse, så har mange sterke trekk.
Det gir en ubehagelig følelse, lik den du beskriver. Man føler man er i the twilight zone.
Men forsøk å slappe av, ingen vits i å flykte, dette er virkeligheten. Vend deg til å stå i den. Det største sjokket er ikke at de finnes, men at virkeligheten er så markant annerledes enn hva vi trodde tidligere. Det forteller mye om illusjonen vi lullet oss inn i den gang. Det er her jobben for mange av oss ligger.
Enig, må si det var ganske ubehagelig å «våkne» sent. Mye tapt tid. God helg til alle🍿🍿🍭🍰🍕🌺
Hei. Ny her på bloggen og lest ALT. (Er på andre runde nå).
Har et ferskt brudd med P og fant siden pga at P har beskyldt meg for å være psykopat/ narsissist i lang tid (og selvfølgelig trodde jeg på det).
Meget godt innlegg om narsisisistisk raseri! Noe av det jeg mislikte mest med mitt forhold til P var alle hans uanmeldte besøk. Og om jeg sa det ikke passet ble det fullt raseri enten mot gjenstander eller meg. Enda jeg var så tydelig på at han ikke kunne komme uanmeldt fortsatte han med dette, akkurat som du skriver her. Fordi raseriet for han ble en slags rus eller han nøt å se jeg ha det så ukomfortabelt.
Velkommen til bloggen. Du har nok fått mange aha-opplevelser og vil sikkert få flere. Men flott at du fant oss og at vi (jeg og leserne som kommenterer) kan hjelpe deg ut av uføret.
Til P. Også jeg brøt med p/n i 2016. Jeg har fått i tillegg en del x venninner. Må fordi jeg klarer ikke være med individer som har mange negative trekk. Tidligere lot jeg det …la gå, men den tid er forbi.
Jeg leser alltid denne bloggen, ikke for det at jeg er/ har vært i et forhold med en psykopat/narsissist, men at begge mine foreldre er narsissister. Jeg går med en kontant frykt for at de tar kontakt med meg. Kjente så godt igjen det du beskrev med narsissistisk raseri-off, det er så vondt å bli utsatt for. Jeg får god profesjonell hjelp, men syns det gir meg mye forståelse og aha-opplevelser å lese denne bloggen. Takk!
Det er ille å ha det slik. Hvordan har de muligheten til å kontakte deg?
Dette var lett å kjenne igjen! Min eksmann truet blant annet med å kontakte jobben min (“jeg skal sørge for at du mister jobben!”) og å sverte meg overfor NAV fordi jeg hadde gjentatte sykmeldinger pga angst og depresjon. Jeg svarte bare “OK, gjør det da. Jeg skal si fra at du tar kontakt, jeg”. Så informerte jeg min nærmeste leder på jobben samt fastlegen som jo hadde sykmeldt meg. Begge svarte uavhengig av hverandre “Det er greit, han skal nok få svar – du har ingenting å bekymre deg for”. Det var deilig å ligge i forkant sånn i tilfelle… Og det skjedde jo ingenting – utspillene var for å skremme meg og skape skyld hos meg. Men skremmende nok allikevel…