Umiddelbart er svaret kanskje ja – det gjelder alle her, siden de fleste av oss her på bloggen har inngått i partnerskap med en psykopat eller narsissist. Men det stemmer nok ikke helt. Sunne mennesker kan også ende som objekter for psykopater. Og selv om de nok er i mindretall, så finnes de. Mange av oss ble dessuten narret til å tro at psykopaten var nettopp meget tilgjengelig. Det motsatte viste seg først på et senere tidspunkt. Men da var vi allerede hektet.
Men så finnes de av oss som har et mønster hvor dette ikke bare har skjedd en gang, men flere ganger i livet. Vi har bestemt oss for å elske mennesker som ikke vil ha oss eller som er uhederlige og ikke til å stole på. Det verste er kanskje at vi er fullt klar over at de er emosjonelt utilgjengelige. Likevel legger vi alle eggene i deres kurv.
Vi har antakelig satset for høyt. Vi blir hele tiden fortalt at “du er god nok og fortjener det beste”. Dette stemmer forsåvidt. Men ikke på dating arenaen, der gjelder andre regler. Der hjelper det ikke å tro at man er god nok. Det finnes forskning som rangerer folks attraktivitet på en skala fra 1 til 10. Forskningen viser at hvis du er en 4-er, så må du søke etter en partner blant andre 4-ere. Det vil være der du har størst mulighet til å finne en partner som vil elske deg tilbake. Det er her du har best sjanse for et godt samliv. Dating markedet er et kynisk sted. Det baserer seg nesten utelukkende på utseende og utstråling. Hvis du er en 4-er utseendemessig, så må du kompensere med en helt ekstraordinær personlighet for å skåre en 7-er eller 8-er. De færreste har en så eksepsjonell personlighet. Legg merke til at pene mennesker finner hverandre. Disse forholdene havarerer dog ofte, fordi en relasjon ikke kan flyte på utseendet alene særlig lenge. Mennesker som dyrker overflaten har ofte slette personligheter. Og ofte er de narsissistisk anlagt. Dette er fakta. Og de vil etter kort tid stange mot hverandre. Men det er en mager trøst, for hva hjelper det hvis man ikke engang klarer å fange noens oppmerksomhet. Det er heller ikke slik at en 8-er som har kollidert med andre 8-ere gang etter gang, plutselig vil lete etter en partner blant 5-ere. De vil fortsatt søke blant toppsjiktet.
Selv betrakter jeg meg selv som en 4-er rent utseendemessig. Hvis jeg søker etter en 8-er, så vil jeg hele tiden løpe inn i en mur. Min psykopat var i begynnelsen en 8-er for meg. Eller, kanskje rettere sagt, han gjorde seg til en 8-er i idealiseringsfasen. En premie. Jeg følte jeg hadde vunnet i lotto. Jeg var henrykt. Samtidig var jeg overbevist om at jeg fortjente ham og at jeg hadde spart meg for den rette. Nå var han der endelig. Dette var en illusjon. Jeg levde i en fantasiverden, og der hadde jeg vært lenge innen han dukket opp.
Det har faktisk hjulpet meg mye å plassere min egen attraktivitet på et realistisk sted. Jeg deltar gradvis mer i virkeligheten, der hvor jeg tidligere dagdrømte. Og det føles befriende. Jeg går ikke lenger og tror at jeg kan fange en 8-er. Selv om mitt selvbilde er godt (for det er det, stort sett), så hjelper ikke det. 8-eren er selvfølgelig likeglad med at jeg selv mener jeg fortjener en 8-er. Hvis interessen ikke er gjengjeldt, så får jeg ingen 8-er. Punktum. Da kan jeg legge meg på gulvet i en “temper tantrum” og skrike om urettferdighet så mye jeg vil. Det vil likevel ikke føre til at en 8-er detter ned i fanget mitt. Tvert imot, det vil antakelig skremme vekk alle – også de jeg kanskje hadde en sjanse på.
Jeg har selvfølgelig et valg. Jeg kan si til meg selv at det er så viktig for meg å ha en 8-er, at hvis jeg ikke kan få en 8-er så vil jeg heller leve alene. For jeg kan ikke leve med en 4-er. Eller en 3-er.
Jeg kan kanskje få en 6-er. Men da risikerer jeg å hele tiden føle meg underlegen og mindreverdig i forholdet. Det ønsker jeg ikke.
Jeg kan også si at ok, jeg vil gi en 4-er en sjanse. Kanskje han vokser på meg?
Å finne en partner er vanskelig. Noe jeg imidlertid er sikker på at mange av oss er enige i, er at vi er lei av kjærlighetssorg fordi vi knytter oss til de som ikke er tilgjengelige for oss. Vi er kanskje også enige i at det er forferdelig å hele tiden være den som har minst makt i relasjonen. For det er hva som skjer hvis vi er mer interessert i noen enn de er i oss. Da gir vi dem makten, helt gratis. Vi bør ha som minstestandard å være likestilt. Da kan vi slappe av og ikke hele tiden føle at vi ikke strekker til, eller frykte at partneren skal finne en som er bedre enn oss. Og i mitt tilfelle så er det med en annen 4-er.
Dette emnet vil jeg komme tilbake til.
Du kan lese mer her https://www.nettavisen.no/livsstil/adferdsbiolog-jens-andreas-huseby-det-er-ikke-lurt-a-velge-en-partner-som-er-mye-penere-enn-deg/s/12-95-3423507767
En mann som er en 2-er rent utseendemessig, kan likevel være en 10-er for en kvinne, hvis han har en velfylt bankkonto.
Da er de jo tilgjengelige for hverandre. Problemet er når man tiltrekkes av de som ikke er tilgjengelige, eller de som later som de er tilgjengelige.
Det er vel ganske allment og menneskelig å bli tiltrukket av noen som er utilgjengelig. En annen ting er å vanne den planten når man ser at personen er i en annen liga. De som later som om de er veldig opptatt av deg er vel noe annet, da blir man jo forledet og direkte lurt for ett eller flere mindre edle formål.
Nå skrives det om fysisk attraktivitet og jeg er enig i at attraktive mennesker finner hverandre. Likevel er det umulig å la være å tenke på par hvor det ikke er helt balanse der. Da har vel den mest attraktive funnet noe ved den andre som er viktig tenker jeg. Dette kan være behov trygghet, behov for en som er flink til å ordne opp, en som kan bære over med sykdom osv. Om det ligger noen slags bruk her kan vel variere.
I utgangspunktet er jeg enig i at det beste er å finne seg en på omtrent samme attraktivitetsnivå. De som er mindre attraktive enn partneren er ofte veldig sjalu. Det fører nok til ganske stor utrygghet.
Da er det interessant å nevne Kleopatra. Hun ble sagt å ikke være den store klassiske skjønnheten som snudde hoder, men hun dro menn som fluer. Og menn som falt for henne så henne som den vakreste av dem alle.
Ja, hun hadde nok en originalitet og utrolig utstråling, men det fysiske ble også vakkert for de som falt for henne. Mens hennes fiender beskrev henne gjennom andre briller.
Jeg tror på at skjønnhet virkelig ligger i øyet som ser, og at verden hadde hatt godt av å se mer med hjertet enn hodet som er styrt av et idealet som endrer deg hvert tiår. Det er min mening, og jeg vil kalle meg selv en realist 🙂
Hmm litt uenig i dette. Du kan være en 4’er i noens øyne, og en 8’er i andres. Eller du kan synes at noen ser ut som en 10’er, mens andre kan se på den samme personen som en 5’er. Så det ligger i øyet som ser mener jeg 🙂
Dette er et svar til alle.
Attraktivitet er en blanding av utseende, sjarme og utstråling. Man kan ikke regne personlighet inn i ekvasjonen, for den kjenner man ikke før dypt inne i relasjonen – og da er allerede attraksjonen bestemt.
Ren attraksjon kan variere noe – som flere her sier – etter “øyet som ser”. Og også etter hvor man er i livet. For eksempel så tror jeg ikke vi som har vært sammen med psykopater, faller for den samme utstrålingen i dag.
Men så forskjellige er ikke vi mennesker, at en 2-er for noen kan være en 10-er for andre. Stort sett så bedømmer vi attraktivitet likt, kanskje innenfor en margin på to pluss/minus. Vi er biologisk styrt. Det er derfor f eks “Chippendales” har så bred appell.
Husk at hver “grad” teoretisk sett inkluderer ti prosent av befolkningen, det er mange mennesker! Og det vil være store variasjoner innenfor f eks 5-ere.
Før så tenkte jeg som deg “J”. Da jeg tenkte slik, så trodde jeg at jeg hadde sjans på toppsjiktet. Men det hadde jeg ikke, fordi jeg hadde urealistiske forestillinger om min egen attraktivitet. Jeg gikk derfor på smell etter smell. Hadde jeg hatt en mer realistisk tilnærming og søkt blant mine egne, så kanskje jeg hadde vært i et sunt og stabilt forhold i dag. Jeg hadde også forstått at psykopaten (objektivt en 8-er) aldri egentlig var interessert i meg, og jeg kunne avslørt og avvist hans spill tidligere.
Å søke “blant sine egne” må ikke betraktes som et nederlag, men som en øvelse i selvinnsikt, virkelighetsforankring og aksept. For de som trenger det. Og det er en god ting. Å IKKE gjøre det innbyr til falskt håp og er et tidssløseri av dimensjoner. Livet er for kort til det. Man kan rett og slett styrke sin psykiske helse ved å plassere seg selv på et realistisk nivå.