Psykopaten hekter oss på en måte som normale mennesker ikke gjør. Et brudd med en normal partner kan etterlate oss i kjærlighetssorg og med praktiske utfordringer, men et brudd med en psykopat tar pusten fra oss. Vi har knyttet vår identitet, lykke og fremtid til en psykopatisk partner på en måte som gjør at grunnen vi står på åpner seg og hele vårt eksistensgrunnlag revner når bruddet kommer. At vi har bygget vår fremtid på luft og kvikksand forstår vi ennå ikke. Psykopaten har overbevist oss om å investere i en emosjonell svindel. Sjokket kan sammenlignes med å kjøpe en meget dyr fritidsbolig i Spania av en troverdig selger, for så å oppdage at adressen ikke eksisterer etter at alle innskudd er betalt og vi har reist ned for å innvie vårt nye drømmehus.  

Etter bruddet med en psykopat befinner vi oss i et oksygenfattig vakuum. Når vi ikke får nok surstoff, så er det lett å gjøre lite gjennomtenkte handlinger i ren panikk. Men jeg kan berolige alle med at oksygenet kommer tilbake. Etter over fire år med NK så har livet normalisert seg. Det er derfor så viktig å ha klart for seg at selv om livet i en periode går i oppløsning, så ikke gjør ting man senere kan angre på. Dette inkluderer som vi vet å kontakte psykopaten. Årsakene er mange og blir dyptgående behandlet ellers i bloggen.

Det finnes også noe alvorligere enn å kontakte psykopaten, og det er tankene om suicid (selvmord) som kan dukke opp hos mange. Psykopaten har med brudd eller forkasting fratatt oss selve meningen med livet, fordi vi til slutt kun levde for oppmerksomhet fra ham/henne. Mange av oss hadde allerede slitt med eksistensielle problemer lenge før vi traff psykopaten. Husk at psykopaten gjerne singler ut sårbare mennesker for å gjøre mest mulig skade. Når psykopaten forlater oss så er det derfor siste spiker i kisten for mange, som føler at ingenting de forsøker å bygge opp i livet blir vellykket. Tanken på å hvile seks fot under uten mer smerte eller sorg kan derfor friste mange. Det er like etter bruddet med psykopaten intet lys i tunnelen. Enkelte omsetter dessverre slike dystre tanker til handling.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å kunne spille sørgende ekspartner til et objekt som har tatt sitt liv er en drømmekilde til NF for mange psykopater. Ikke bare kan de høste masse sympati under og etter begravelsen, de får i tillegg en enorm rus av å vite at de hadde en slik makt over noen at de kunne drive ham/henne til å ende sitt liv. Husk at de aldri elsket oss og heller aldri savner oss. Dette er onde og uverdige mennesker. La oss slå fast med det samme, at slike mennesker ender vi ikke våre liv for. Den gleden skal de ikke få. Fjern derfor selvmord fullstendig som alternativ. Fortell deg selv at alt du gjør etter bruddet, uansett hva, som ikke inkluderer å skade noen (deg selv eller andre) er en stor seier. For det er det.

Jeg ønsker likevel å kreve litt mer av deg som objekt. Legg listen enda litt høyere. Vi gjør nemlig mange selvdestruktive ting etter bruddet med psykopaten, som ikke innebærer selvmord. Ren likegyldighet for vår egen helse, fremtid eller velbefinnende kan ødelegge mye. Noen drikker eller røyker uhemmet fordi “det spiller ingen rolle hva det gjør med meg”. Noen kjører ekstra fort i bil fordi “hvis jeg kjører ut av veien så var det ikke med mening, men egentlig gjør det ikke noe”. Vi lar gamle og gode vennskap forvitre. Vi slutter å spise, eller vi spiser bare godteri og næringstom mat. Vi ødelegger våre relasjoner med foreldre, fordi vi er nødt til å la vår frustrasjon gå utover noen, nå når psykopaten er utenfor rekkevidde. Dette er alt selvdestruktiv adferd som kan være vanskelig å rette på, sågar irreversibelt, og som vi kan angre på eller se tilbake på som et pinlig kapittel når livene våre etter hvert normaliserer seg igjen.

Jeg vil også advare mot “rebound forhold”. Du er overhodet ikke klar. Ikke gå inn i et nytt partnerskap umiddelbart etter bruddet. Det er ikke rettferdig mot den nye partneren, og du har ikke godt av enda et nederlag når det igjen blir brudd. Det kan da bli vanskelig å overbevise seg selv om at det ikke er du som er gal og årsaken til at så mange relasjoner ryker. 

I slekt med “rebound forhold” ligger å rekontakte tilbakelagte relasjoner. Sammenlignet med psykopaten så vil de fleste normale mennesker fremstå som engler. Det betyr ikke at alle er bra for deg. Å bearbeide en psykopatisk relasjon er ensomt arbeid. I kaos og ensomhet så risikerer vi derfor å se gamle (og brutte) relasjoner i et nostalgisk men urealistisk lys, og forsøke å gjenåpne dem. Selv savnet jeg en gammel eks så mye at jeg kontaktet ham. Denne eksen var ikke psykopatisk men det var mange grunner til at det ikke fungerte mellom oss to. At jeg i et svakt øyeblikk kontaktet ham kan jeg i dag tilgi meg selv for, det var likevel en pinlig handling som ikke førte til noe positivt og som jeg burde unnlatt. Mitt råd er å la gamle skjeletter forbli gravlagt.

Jeg vil anbefale deg å ikke ta noen som helst av store avgjørelser de første to årene etter bruddet. Ikke bytt jobb (med mindre du jobber med psykopaten), ikke flytt (med mindre du må det for å opprettholde NK) eller gjør store økonomiske investeringer. Etter et brudd med psykopaten så opplever mange en slags eksistensiell rastløshet og vi tror at det er forandring vi trenger. Men forandringer i denne perioden kan overbelaste deg. Du trenger ro, trygghet og stabilitet etter bruddet fordi hele ditt indre arbeid er fokusert på rehabilitering. Du er derfor ikke i stand til for eksempel å opplæres i en ny jobb kort tid etter bruddet. Du vil oppleve at du ikke mestrer jobben og må kanskje si den opp; ytterligere et nederlag når vi sårt trenger seire fremfor flere tilbakeslag.

Til slutt vil jeg advare mot hevnaksjoner. Tankene om hevn kommer som regel ikke aller først. Umiddelbart etter bruddet er vi fortsatt i tåka hvor vi elsker psykopaten og er villige til å påta oss selv all skyld. Hevntankene kommer oftest parallelt med sinnet som vi opplever senere, når det går opp for oss hvem vi har hatt med å gjøre. Jeg husker hvordan jeg selv i en kort periode gikk og funderte på hvor lenge jeg måtte regne med å sitte i fengsel for å ta livet av kreket. Det var med andre ord ikke tanken på mord som skremte meg, men hvor mye tid jeg måtte regne med å bli frihetsfrarøvet (bare dette alene er et alvorlig faresignal om hvor langt man blir drevet bort fra sans og samling). Men det var spilt tid. Å analysere forskjellige hevnalternativer fjerner vårt fokus fra verdifull bevisstgjøring på vår egen rehabilitering. Ta derfor rådet fra en som har vært der; så snart voldsfantasiene dukker opp, så fokuser på noe annet. 

Siste del av “svertekampanjen” er ikke glemt og kommer snart. 

H. G. Tudor identifiserer i sin bok “Smeared” tre komponenter i psykopatisk sverting.

1. Å avsløre sensitiv informasjon om objektet, som objektet i full tillit og fortrolighet har betrodd psykopaten. Det er derfor psykopaten virker så interessert i objektets indre liv og tanker i idealiseringsfasen. Informasjonen som psykopaten klarer å trekke ut blir blant annet brukt i svertekampanjen. Denne delen av svertingen er stort sett sann.

2. Informasjon om objektet som er delvis basert på sannhet. Informasjonen blir overdrevet og forstørret til dramatiske og ugjenkjennelige proporsjoner. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

3. Ren løgn. 

Psykopaten var fysisk borte for godt, men jeg befant meg fortsatt i et ormebol av felles kjente som jeg hadde daglig omgang med. Hvordan merket jeg at jeg ble svertet? Meget vagt, for jeg visste ennå ikke hva psykopatisk sverting er. Faktisk trodde jeg at jeg fortsatt var beste venn med psykopaten. Det skulle ennå gå lang tid før jeg fattet at en mann som utga seg for å være en hybrid av kjæreste og venn, ønsket meg ødelagt. Jeg husker hvordan en og annen kollega som jeg tidligere hadde samarbeidet normalt med, plutselig sendte meg uforsonlige blikk, eller kunne bemerke noe på en måte som gjorde meg paff, fordi kommentaren var meget kryptisk eller av bebreidende karakter. Senere var det små tilløp til sabotasje av mitt liv og arbeid, som jeg i dag forstår var orkestrert av psykopaten men utført av publikum for svertingen.

Men noe direkte angrep mot meg fant aldri sted. Og det er slik en smart psykopat sverter. Den smarte psykopaten bruker to grunnprinsipper i svertekampanjen (disse prinsippene blir dog ofte brutt, noe vi skal fokusere mer på).

1) Aldri overdriv. En anklage eller løgn som er for dramatisk, risikerer at flygende aper konfronterer objektet. Løgnen vil da bli avslørt og objektet vil forstå hva som foregår. Moderer svertingen til et nivå som gjør at publikum rynker på nesen og istedet for å konfrontere, holder avstand til objektet. Objektet vil føle seg utfryst uten å forstå hvorfor.

2) Aldri sverte overfor objektets nærmeste. Bruk de mer perifere bekjentskapene. Nære venner risikerer å være lojale overfor objektet, og vil rapportere til objektet hva som er blitt fortalt. Objektet vil da forstå hva som foregår.

En typisk psykopatisk sverting vil derfor hovedsaklig foregå i de ytre sirkler av nettverket. Objektet vil få en subtil opplevelse av at det nærmeste er som før, men det fjerne landskapet har skiftet natur. Merkelige blikk, kommentarer og enkelte venner som plutselig uteblir fra sosiale sammenkomster. Objektet vil oppleve seg indirekte motarbeidet, men uten å umiddelbart kunne sette fingeren på hva som skjer.

Jeg husker en kommentar fra en av min og psykopatens felles bekjente. Kommentaren falt ikke lenge etter mitt første forsøk på NK. Den bekjente var der som en del av en større gruppe som skulle spille brettspill hjemme hos meg. Jeg hadde personlig ikke noe utestående med denne personen, så det var naturlig å invitere ham. Jeg har alltid en boks med tissues/lommetørklær stående. Jeg bruker papiret til alt fra å tørke nesen til å plukke opp lo på gulvet. Plutselig kommenterte denne felles bekjente, uten humor, varme eller ironi, “jeg lurer på hva du bruker det papiret til, Daniel?”. Jeg ble litt satt ut av den anklagende og hånende tonen i kommentaren. Jeg syntes det var merkelig at jeg skulle forsvare min bruk av lommetørklær. Insinuerte han at jeg brukte dem til å masturbere? Hvor hadde han fått den idèen? Hadde jeg gjort noe som ga ham grunn til å mistenke noe slikt? Der og da lot jeg det ligge og vi fortsatte spillet.

I dag forstår jeg hvor han fikk denne skepsisen til meg, eller snarere fra hvem. Dette er typiske emner en psykopat vil sverte om; ting som nedverdiger objektet. Psykopater har skitne sinn, og svertemetodene de velger vil gjenspeile deres tanker. De tenker mye på seksuelle perversjoner, vold og umoral. Svertingen vil derfor dreie seg om ting som utroskap, økonomisk svindel, avhengigheter og annen “skitten” oppførsel. Faktisk dreier det seg om ugjerninger som psykopaten er fullt i stand til å gjøre selv, men som ofte står i direkte kontrast til objektets personlige egenskaper; opptreden som aldri ville falle den som blir svertet inn.   

Min psykopat drev en smart svertekampanje, så subtil og umerkelig at den knapt kunne spores tilbake til ham. Men ikke alle psykopater er smarte, og mange utfører svertekampanjen i fullt dagslys. Disse svertekampanjene foregår ikke i de ytre sirkler. De skjer rett i ansiktet til objektet. Enkelte objekter har opplevd skadelige angrep, at deres gode navn og rykte er ødelagt og deres økonomi ruinert som følge av psykopatisk sverting. Svertekampanjen kan pågå i årevis. I enkelte tilfeller er NK ikke tilstrekkelig til å stagge kampanjen, spesielt hvis man fortsetter å oppholde seg i ormebolet. Ofte må objektet bryte alle bånd og flytte fra hjemstedet, for psykopaten har med sin sverting ødelagt eksistensgrunnlaget. Selv om så omfattende sverting tilhører mindretallet, så er det meget dramatisk for de objektene som blir rammet.

Selv om de fleste psykopater klokelig unngår å sverte overfor objektets nærmeste, så representerer det for enkelte en ekstra spennende utfordring å ikke bare sverte objektet overfor sine egne tilhengere, men også påvirke objektets nærmeste. De vil da direkte innynde seg hos objektets egne foreldre, søsken, ektefelle og nærmeste venner, eller de vil strategisk tilrettelegge svertingen på en slik måte at den kommer objektets nærmeste for øre. Dette er spesielt effektivt hvis objektets nærmeste selv er psykopatisk anlagt. De er da allerede innstilt på å angripe objektet og derfor mottakelige for sverting. Å vinne objektets nærmeste over på sin side vil gi psykopaten en enorm boost av maktrus og NF.

Psykopaten kan sverte med ting som er meget sosialt betente, som voldtekt, incest og vold mot kvinner og barn. Dette brukes hovedsaklig mot mannlige objekter. Kvinnelige objekter blir ofte svertet på en måte som rammer deres moralske rykte, slik som løsaktighet/horete oppførsel, hint om sinnslidelse eller at objektet er upålitelig og baksnakker sine egne venner. Begge kjønn kan svertes med dårlig seksuell ytelse (impotens), at de er alkoholisert eller har andre uakseptable avhengigheter, er løgnaktige, faglig inkompetente, sykelig sjalu eller utnyttet/misbrukte psykopaten (merk at det igjen ofte handler om projeksjon av egenskaper som psykopaten selv besitter).

Slike løgner kan være direkte farlige for et objekt som ikke vet hva som foregår. Flygende aper med manglende impulskontroll og blind tro på psykopaten, kan gjøre livet meget utrygt for objektet. Ofte er det heller ikke kun snakk om en enkelt flygende ape, men om flere som angriper objektet fra alle kanter. Hjulene på objektets bil kan punkteres og hjemmet forsøkt påtent. Angrepene kan også forlenges til objektets nære familie. Når det gjelder denne formen for angrep så synes det også her å åpenbare seg en kjønnsforskjell, der hvor mannlige objekter står i størst fare for å bli fysisk angrepet av flygende aper, og kvinnelige objekter av psykopaten selv. Både mannlige og kvinnelige psykopater sverter, men kvinnelige psykopater sverter ofte på en måte som vekker mannlige flygende apers beskytterinstinkt. Et mannlig objekt jeg kjenner opplevde at bildøren plutselig ble revet opp og en mann begynte å slå løs på ham mens han fortsatt satt fastspent i bilsetet.

Svertingen slår ofte inn etter en periode med devaluering (selv om den kan starte allerede i idealiseringen). Psykopaten devaluerer som en slags forberedelse til svertekampanjen. Objektet vil som følge av devaluering allerede være forvirret, utmattet og med nedsatt evne til å forsvare seg eller forstå hva som foregår når svertekampanjen begynner. Dette bidrar til å forsterke kampanjens effektivitet. Hele forløpet er med andre ord kalkulert og planlagt av psykopaten i god tid. 

Andre faktorer som forsterker kampanjens effektivitet er:

-Den blir framført selvsikkert, troverdig og med høy energi. Skandalefaktoren sørger for at den spres raskt. Psykopaten spiller på enkelthendelser. Kanskje han/hun skjenket objektet overdrevet beruset på en fest, hvor mange felles venner var tilstede. Dette kan spilles videre på i kampanjen; “husker du da NN ble så full? Det var dessverre ikke et engangstilfelle. Jeg slet med alkoholismen hans/hennes hver uke, ofte flere dager i uken. Av og til ble NN også aggressiv i fylla. Jeg forsøkte å støtte ham/henne men det nyttet ikke. Jeg utslettet nesten meg selv”. 

-Psykopaten har ofte en respektert fasade blant alle som ikke er primærobjekter. Respekten gir avkastning når svertekampanjen rulles ut.

-Når objektet oppdager at det blir svertet, så kan det opptre desperat, hysterisk, bebreidende og irrasjonelt. Objektet liker ikke å bli fremstilt som noe helt annet enn hva det er og vil forsøke å forsvare seg. I tillegg er han/hun hyperårvåken og søvnløs etter lengre tids tåkelegging. Kanskje har psykopaten allerede fortalt omgivelsene at objektet har en sinnslidelse. Den irrasjonelle oppførselen objektet fremviser vil da bekrefte den forestillingen omgivelsene allerede har om objektet.

-Omgivelsene liker ikke konflikt og skilsmisse. Inntil svertingen begynner, så har psykopaten utad presentert seg som den perfekte partner. Objektet blir derfor stemplet som instigator for bruddet og fordømt. 

Å sverte en annen person kan ikke kalles redelig, etisk eller integritetsfullt. Det er likevel innenfor normal oppførsel å sverte. Normal oppførsel favner vidt, og å sverte kan bunne i usikkerhet, misunnelse eller et behov for å forsvare seg. Det er derfor ikke kun psykopater eller narsissister som sverter. En person som blir mobbet eller trakassert er i sin rett til å fortelle om behandlingen. Dette kan oppfattes som sverting av omgivelsene, men er egentlig en betroelse. Det kan derfor være vanskelig å skille sverting fra andre uttrykk, som et offers behov for å eksponere sin tyrann, eller en kollegas behov for å varsle om illojale kolleger eller dårlig lederskap. Det er dette som gjør psykopatens sverting enkel; normale menneskers tilbøyelighet til å gi et velvillig øre til den som har noe negativt å si om andre, for vi vil gjerne støtte dem som har behov for å skrifte, tilstå eller slippe ut innestengt fortvilelse. En liten del av oss blir kanskje også tilfredsstilt av en viss grad av sverting, fordi det får oss til å føle oss som bedre mennesker. Men de færreste av oss er forberedt på hvor stor skade vi kan påføre noen, ved å stille opp som publikum for psykopatisk sverting. Når psykopaten sverter en tredjepart overfor et lett påvirkelig publikum, så kan det føre til sosial utstøting, økonomisk ruin og sågar fysisk skade på objektet som blir svertet. Dette er mulig fordi psykopatisk sverting alltid vil gå ett steg lenger enn “normal” sverting, i omfang, løgner og skjult agenda. 

Psykopaten sverter av hovedsaklig tre årsaker, som alle kan ligne på fordekte normale eller “legitime” årsaker, men som ikke er det. De tre er misunnelse, forakt og fordi psykopaten vet hva han/hun gjorde mot objektet.

La oss ta misunnelsen først. Vi har sikkert alle hørt noen sverte naboen som nettopp har kjøpt en dyr bil eller venninnen som kun vil ha merkevarer; “han/hun tror visst de er bedre enn andre, sprader rundt i den pelsen/kjører rundt i den doningen og gjør seg til latter”. Denne form for sverting skyldes definitivt misunnelse, grunnet i at noen har fått noe bedre enn hva sverteren har selv. Både normale mennesker og psykopaten sverter på denne måten. Misunnelse er derfor den vanskeligste faktoren man kan utpeke psykopaten på. Det blir ikke mindre forvirrende av at både dårlige og usikre (men normale) mennesker og psykopaten ofte står den de sverter nær. De sverter deres egne venner eller slektninger. Psykopaten er dog misunnelig – ikke bare på materielle gjenstander – men også på menneskelige egenskaper, og igjen så handler det om misunnelse på noe han/hun ikke besitter selv, som livsglede, evne til kjærlighet og godhet, og å være godt likt av omgivelsene. Psykopaten vil forsøke å ødelegge det gode ryktet til en slik person, enten det er et primærobjekt eller en rival. Og ofte er det samme person for primærobjektet er en rival. Der hvor objektet går rundt og elsker psykopaten fordi objektet tror de to har en intim relasjon, så er psykopaten alltid i konkurranse. 

Forakten er tett knyttet til misunnelsen, men går ett steg lenger. Her skiller psykopaten seg tydeligere fra normal opptreden; normale mennesker forakter ikke dem som elsker dem. Arrogansen og grandiositeten som kjennetegner psykopaten og narsissisten, begynner å skinne gjennom. Forakten psykopaten føler for alle som ikke underkaster seg ham/henne, skiller seg fra normal forakt. Den stikker dypere og varer lenger. Psykopaten klarer ikke å riste en narsissistisk skade av seg. Derfor vil han/hun resten av sitt liv føle behov for å straffe et primærobjekt som forlot ham/henne (men det er et annet tema som ikke skal omtales her). Også andre som påfører psykopaten en narsissistisk skade vil stå i fare for represalier. Psykopaten er så full av negativ energi at denne energien må ha utløp. Psykopaten er en kjele med kokende vann. Kokende vann utløser så mye energi at damptrykk alene kan løfte lokket på kjelen. Slik er det også med psykopatens negative energi. Sverting er en av måtene psykopaten slipper ut damp på. Det ligger i psykopatens natur å sverte. Han/hun har svertet hele livet. Det er imidlertid først og fremst primærobjektet som blir svertet. Den selverklærte psykopaten H.G. Tudor lister i sin bok “Smeared” opp årsaker til at sekundær- og tertiærobjektene sjelden blir svertet. Disse inkluderer;

-Sekundærobjektene har begrenset omgang med psykopaten og er derfor oftest føyelige. Psykopaten ser ingen grunn til å sverte den som føyer ham/henne.

-Sekundærobjektene spiller en rolle for å opprettholde psykopatens positive og falske fasade, og opplever oftest psykopaten som ekte, kongruent, snill og ærlig. Sekundærobjektene fungerer således som psykopatens alibi og blir derfor sjelden svertet. 

-Sekundær- og tertiærobjektene kan forkastes og erstattes uten behov for en svertekampanje, i motsetning til primærobjektet, hvor psykopaten får et forklaringsproblem til omgivelsene når relasjonen tar slutt.

Unntaksvis kan psykopaten sverte sekundærobjekter, for eksempel familiemedlemmer, hvis psykopaten har noe å tjene på det. Eksempler kan være arveoppgjør eller psykopatens forsøk på ansvarsfraskrivelse og forskyvning av skyld i familiekonflikter. Psykopaten kan blant annet være motor i en livslang sverting av ett eller flere søsken. Et annet eksempel er når psykopaten sverter en kollega, for eksempel hvis vedkommende kollega har avslørt psykopaten i å forbryte seg mot sine arbeidsoppgaver og derfor er truende til å avsløre psykopatens faglige inkompetanse. 

Det er likevel primærobjektet som er gjenstand for de største svertekampanjene. Ifølge H. G. Tudor så vil primærobjektet alltid bli utsatt for sverting. Forakten psykopaten har for primærobjektet er ekstra sterk fordi psykopaten ikke kan håndtere intimitet. Derfor vil svertingen av primærobjektet begynne mens psykopaten fortsatt har en relasjon til ham/henne, faktisk ofte allerede i idealiseringsfasen. Dette er selvfølgelig lenge skjult for objektet, som ikke i sin villeste fantasi forstår at noen som påstår at objektet er det beste som har skjedd ham/henne, går rundt og sprer ondsinnet løgn. Det er mer sannsynlig at objektet i denne perioden blir oppmerksom på psykopatens sverting av tredjeparter (tidligere primærpartnere eller andre som psykopaten ønsker å ødelegge for), dog uten å innse at det er en psykopatisk svertekampanje objektet er vitne til. En annen grunn til den intense forakten for primærobjektet, er fordi psykopaten misliker det gamle og kjente, og trekkes mot det ukjente og spennende. Psykopaten vil derfor snart oppleve primærobjektet som en “klegg” som han/hun ønsker å bli kvitt, til fordel for nye og spennende objekter. Psykopaten opplever dessuten en ekstra sterk skuffelse når primærobjektet slutter å “virke”, det vil si når hverdagen slår inn og objektet ikke alltid responderer slik psykopaten ønsker;

                        “Your importance as the primary source means that the dissapointment that follows when you fail to function as required results in your smear being fiercer and more hurtful than the other types.” (fra “Smeared”)

På grunn av den tette relasjonen med primærobjektet, så vil objektets reaksjon på bruddet dessuten være av større betydning for narsissistisk forsyning, enn brudd med fjernere relasjoner som psykopaten måtte ha. Primærobjektets desperasjon når svertekampanjen begynner å åpenbare seg er en stor kilde til NF for psykopaten.

                          “The smear seeks to squeeze those last drops of fuel from you as we denigrate you further. We are able to visualize your distress and therefore the level of fuel that stands to be obtained from you in this last act as you are being discarded is significant.” (fra “Smeared”)  

En ytterligere årsak til svertekampanjen, er som straff for objektets ovennevnte “funksjonssvikt”. Psykopaten forventer tilbakebetaling for idealiseringsfasen, da objektet ble plassert på en pidestall. Når tilbakebetalingen ikke kommer i den form som psykopaten forventer (og det gjør den aldri), så blir svertekampanjen – kombinert med forkastingen – også en straffekampanje. Psykopaten vil vise at selv om relasjonen er over, så har psykopaten fortsatt makt over objektet, sågar fra avstand (jeg vil minne leserne på at dette er en av grunnene til at objektet også må kutte forbindelsen med alle felles kjente).

Til slutt så er svertekampanjen et kontrollverktøy som åpner døren for oversvevinger. Et objekt som blir omfattende svertet søker lindring fra kilden til svertingen – psykopaten. Det betyr ironisk nok at selv om psykopaten har behandlet objektet svært dårlig, så er objektet mer enn villig til å ta psykopaten tilbake med åpne armer for å rense luften. Selv om psykopaten ikke kommer tilbake så er objektet åpent for direkte og indirekte kontakt. Dette er en morsom lek for psykopaten som får ytterligere NF (og en av grunnene til at NK er så viktig). 

Alt dette faller inn under fanen “forakt”. Den siste hovedårsaken til svertekampanjen er fordi psykopaten er fullstendig klar over at han/hun har behandlet primærobjektet meget dårlig. Fordi primærobjektet kjenner psykopaten bedre enn noen, så er psykopaten redd for at den intime informasjonen skal lekke ut og ødelegge psykopatens falske rykte og fasade. Mye av hva psykopaten gjør med primærobjektet, rammes også av straffeloven. Psykopaten vil derfor i mange tilfeller ikke bare risikere et offentlig maskefall, men også juridisk straffeforfølgelse. Dette avslører et paranoid trekk i psykopatens forstyrrelse (at alle er interessert i å skade ham/henne) i tillegg til psykopatens egen tankegang i form av projeksjon (psykopaten er selv ute etter å skade andre, og tror derfor at det er slik også alle andre tenker) og at psykopaten ikke forstår hverken begrepet eller følelsen kjærlighet (“til og med de som elsker meg, vil skade meg”).

Psykopaten ønsker derfor å komme objektet i forkjøpet. Alt er en konkurranse i psykopatens øyne, og sverting er intet unntak, men et kappløp med tiden. Derfor tyvstarter psykopaten svertingen lenge før objektet i det hele tatt har oppdaget at relasjonen er på nedadgående. Dessverre vet psykopaten at publikum har en tendens til å tro på den som beklager seg først. Objektet vil derfor bli møtt med skepsis når det kommer haltende lenge etter, med den sanne versjonen. Psykopaten har forberedt omgivelsene på dette; “NN vil komme senere og påstå at jeg gjorde slik og slik, men NN er en løgner og alvorlig syk i hodet, og derfor måtte jeg dumpe ham/henne”. 

Fortsettelse følger. I neste tekst vil jeg skrive om hvordan psykopaten sverter. 

Jeg hadde akkurat begynt å føle meg en smule sterk og fri. Jeg kjente på spiren av styrke og harmoni, men følelsen av dette gode var fortsatt skjør. Følte meg også uavhengig igjen, klarte å være alene på en fin og god måte etter lang tid i et usunt og giftig forhold. Tenkte at «nå har jeg lært mye og jeg skal aldri noen gang være i et sånt ødeleggende og skadelig forhold. NÅ SER jeg og skal klare å styre unna om jeg møter på dette igjen» Jeg hadde lest litt her og der, og lånt bøker på biblioteket om psykopati. Bøkene gjemte jeg under puter og andre steder så ingen så at jeg leste om emnet. Jeg så meg litt over skulderen når jeg sto på biblioteket for å låne, håpet ingen så meg. Jeg hadde også tidligere ringt krisesenteret for råd. Ingen slo meg, men det var så sterkt å bli surret med på annen måte, og så var jeg fortsatt frustrert og redd for min tidligere eks. Men nå sto jeg der, etter mye jobbing med meg selv, klar for å gyve på livet/kjærlighetslivet på nytt. Finne en snill en. 

Trodde jeg.

Så traff jeg deg. Da jeg traff deg så føltes det trygt fordi vi hadde felles bekjente. En del av det naturlige forsvaret mitt ble derfor lagt ned med det samme. I tillegg virket du helt motsatt av min eks i væremåte. Men jeg stusset faktisk litt allerede på første møtet, men overkjørte min intuisjon. Jeg fikk en første magefølelse av deg som en arrogant egosentrisk tøffing, men dette overså jeg. Du brøt regler allerede første timen, og du virket lat. Du la deg frem som en veldig uheldig person, og at andre hadde vært slemme med deg. Du var på dette uheldige stedet i livet på grunn av andre. Du fortalte hvor vanskelig du hadde hatt det og fortsatt hadde det nå, om gale ekser, gale og vanskelige kolleger og gale og sprø familiemedlemmer. De hadde alle ødelagt for deg og satt deg i den vanskelige situasjonen du var i nå. Du hadde opplevd så mye motgang, og det var andres skyld. Der inne så kjente jeg på mitt ønske om å hjelpe deg, støtte deg, løfte deg. Når du snakket så hadde du sårede uskyldige øyne. Men samtidig var øynene dine kalde, mørke og stive. Men det så jeg ikke den dagen. Øynene dine vandret ikke løst. Øynene sto stille, rett i/på meg. Jeg tror jeg tolket dette som at du var en trygg person. Midt i dette førstemøtet så var det noe hos deg som snudde. Hele holdningen din forandret seg, smilet og stemmen og måten å innynde deg på. Du startet å hente meg inn. Du startet flørten. Jeg husker godt når det snudde, på vei ut fra spisestedet, og på vei videre til neste stoppested, det skjedde et skifte med deg der på fortauet. Og jeg tenkte, ikke så fort, jeg er jo ikke din «enda», slapp av, hvorfor ble du plutselig sånn akkurat nå? Jeg merket at jeg trakk meg litt unna, samtidig kom du nærmere. Du slang med armene, kroppen din var løs og du lo, og var rett og slett lykkelig sånn plutselig. Jeg tok meg i å synes synd på deg der vi gikk, for det virket litt lite voksent å bli så keitete der vi gikk, så det føltes litt leit på dine vegne. På kafèen hadde jeg åpnet meg, fortalt deg mye om meg. Jeg sa også tydelig ifra at jeg ikke var sikker på om jeg ville inn i noe nytt igjen, at om så var tilfelle så skulle det gå sakte så jeg ikke valgte feil. Jeg hadde god tid sa jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På vei hjem denne kvelden begynte meldinger å komme, og dagen etter fortsatte det. Jeg holdt noe igjen, men jeg ble sjarmert over oppmerksomheten og de fine ordene du sa til meg, om meg. Det var så intenst med dine mange oppmøter og mange meldinger. Hver eneste dag kom du til meg eller andre steder der jeg var, i tillegg ringte du og sendte meldinger. I de tre fire eller fem første ukene var det sånn, så jeg glemte helt tankene mine om å ta det med ro som jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for. At dette mulig ikke føltes helt riktig var det ikke tid til å føle etter, fordi du var der hele tiden i en eller annen form. For en enorm invadering av livet mitt og hjernen min. Før jeg visste ord av det så satt du der ved kjøkkenbordet og spiste middag, som om det var det mest naturlige å gjøre. Du ble servert. Nå var du blitt alt. Hele tiden. Det var ingen forvarsel på hvor du dukket opp, plutselig kunne du stå der i butikken bak reolene, eller på utesteder og bare stå å se på meg uten å avsløre deg, jeg ante ikke at du var på samme sted som meg, og nå rett som det var så sto du der, mens jeg egentlig trodde du var på en annen kant av byen, eller du var plutselig rett bak meg på veien. Jeg begynte å kjenne at dette var ekkelt. Følte meg overvåket, men undergravde følelsen, glemte den helt i all den fine oppmerksomheten du ga meg. Så herlig å bli sett, så deilig å bli likt. Du skulle vise meg frem, la ut skrytebilder av oss/meg på nett, du søkte opp mine bekjente uten å nevne det til meg, foreldrene dine måtte hilse på (etter få uker) det var så viktig, ja men hvorfor så tidlig i forholdet? Så var det raskt snakk om en ring fra deg, det ble en komisk greie hvor jeg betalte og den trist og useriøst ble påsatt. En merkelig opplevelse. Det hele ble bare dumt og tragisk. Du lekte med meg. Dine fremtidsplaner, alt du ville vi skulle gjøre sammen, du dro frem bilder av herlige steder i varme strøk med blått hav og gardiner som flagret, hit skulle vi og dit. Vi feiret høytider med familien din alt for tidlig, du skrøt av meg og oss hemningsløst om hvordan du nå levde livet, du var så sunn nå, og du var sånn et fantastisk bra menneske sammen med meg. Noen av dine familiemedlemmer så på meg lenge helt stille uten å si et ord, i ettertid tror jeg at de forstod mye. Samtidig kom tankene, «Hææ hva er jeg med på her….?? Du er ikke i stand til å ha sex med meg engang jo… du tenner ikke på meg, du fikk det rett og slett ikke til. Forholdet vårt har egentlig ikke helt startet på alle områder, hva er dette her..?» Disse tankene var det ikke mulig å tenke ferdig før neste herlige kompliment, gaver og oppmøte kom. Du lyttet så intenst til meg når jeg snakket. Du fikk med deg alt, jeg husker at jeg sa «du får med deg så mye om meg, nesten mer enn jeg vet om selv» En himmelsk følelse av å ha truffet en som la merke til meg. Det var en lykke rus å være i dette, så tanken om at noe skurret ble skjøvet bort hver gang den meldte seg.

Så snudde det.

Det var noe som du ikke fikk det du ønsket. Jeg tror du hadde en plan om å utnytte noen av mine goder. Jeg sa nei og stoppet deg, og det likte du dårlig. Jeg merket at du nå ble lei av å være interessert, og jeg var plutselig en plage når jeg åpnet munnen. Du pratet mer og mer selv, om deg selv og dine interesser. Jeg fortsatte å lytte til alt du sa, roste deg og var der for deg. Du pratet gjerne i flere timer i strekk, jeg ble så sliten av å lytte til alle ordene dine om alle som det var noe galt med. Du tømte all «dritt» om andre ut på meg, og la frem hvor bra du selv var. Til slutt så begynte jeg å si ifra at vi må kunne snakke om andre ting enn bare om deg og ditt. Men dette ble trenert, du fortsatte å kjøre over. Jeg hadde vanskeligheter med å stoppe deg fordi du ble sint, sur og slang med leppa, snudde alt opp ned de gangene jeg prøvde å stoppe deg. Jo det var min skyld, jeg som bla bla… og så stoppet du brått samtalen etter å ha blitt dypt fornærmet. Du sa jeg var egoistisk. Jeg tok visst så mye av din tid, så dette måtte jeg tåle. Du ble skuffet over meg som nå såret deg ved å sette en grense. «Nei nå ble jeg veldig lei meg og såret» sa du, du som bare ønsket meg alt godt, hvis jeg satte grenser og hadde egne meninger, du buldret. Du likte ikke vennene mine eller familien min, det var mye feil med alt når vi skulle besøke dem. Du streiket og gikk ikke inn døra når vi skulle bort, jeg måtte be på mine knær, fordi det var så flaut å fortelle at du ikke kunne bli med inn når vennene hadde gjort i stand og satt av tid til oss. Dine venner hilste jeg aldri på, ikke du heller, jeg så dem bare på facebook, og der var det mange.

Vi dro på tur, jeg betalte mest, det mente ikke du og ble fornærmet. Du ødela ting med vilje for å skape reaksjoner i meg. Jeg måtte trå forsiktig så du ikke ble sint eller krenket, jenke meg for å passe inn så ditt humør skulle være akseptabelt. Jeg tok meg i å gå på tå for deg. Etter turer tenkte jeg «aldri mer deg og meg!!» Jeg tilpasset meg mer og mer dine ønsker. Nå levde du ikke så sunt og riktig lenger heller. Det sunne og gode var helt borte. Nettbruk til alle døgnets tider, du sov lite, filmer, usunn livsførsel var hverdagen din. Etter vonde perioder trakk jeg meg bort fra deg, da ble du en mjauende pusekatt og runddansen var i gang igjen, jeg glemte helt tanken min om «aldri deg og meg mer». På ny var det fine ord og gaver, for så igjen å bli avvisende og ikke la meg komme på besøk. Tiden gikk på denne måten. Vekselvis avvist og hentet inn. Iskalde øyne som stirret meg i senk når du var misfornøyd med ting jeg sa eller gjorde, øyne som stakk i meg og slengkommentarer til andre om meg. Du lo hånlig av meg. Hvem er du egentlig, tenkte jeg nå oftere. Tiden gikk, det ble ny reise, jeg hadde ordnet og betalte hele reisen for begge igjen. Jeg begynte etterhvert å kjenne at du ikke hadde planer om å være med. Du ble styggere og styggere mot meg etter som reisedato nærmet seg, men det føltes så flaut overfor de andre som også hadde bestilt sammen med oss, så jeg prøvde å være som du ønsket for at du skulle bli som før, at vi kunne gjennomføre denne turen. Kanskje kunne jeg nå bli litt bedre kjent med deg, ikke bare en dag innimellom. Denne reisen ble vond, og det var ingen tvil lenger, du avslørte deg, du var en forstyrret person. Nå så jeg deg ikke så ofte som før, du kom ikke lenger innom meg like ofte, det var et ork for deg å komme, men å ringe meg for å tømme deg det gjorde du, veldig ofte. Du leverte fortsatt jevnlig gaver på døra, snudde i gangen, tok ikke av skoene en gang, du sa de fineste ord om meg, for så å forsvinne. Du nektet å la meg komme hjem til deg, samtidig sa du at jeg måtte jo bare komme på besøk, når som helst. Men prøvde jeg å foreslå at jeg skulle komme, så var det nei, det passet ikke og du avsluttet samtalen raskt. Jeg følte meg så avvist, tømt «dritt» på, jeg var utslitt og frustrert. Jeg begynte nå å se sammenhenger, og hadde et enormt behov for svar. Hva var jeg med på her? Jeg var nå blitt en utslitt skurefille. Men jeg begynte å våkne også. Dette var sykt. Jeg begynte å se det du gjorde i det skjulte mot meg. Å avsløre manipulasjon var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har alltid trodd på mennesker, men nå begynte jeg å tenkte at «nei, alle er ikke gode, noen er bare slemme», kom deg bort. Du ble med på ferien og det var vonde dager, du var så stygg mot meg. Det var verre enn noen gang. Jeg avslørte ikke tankene mine om deg. Jeg tror jeg frustrerte deg fordi jeg ikke reagerte på alle knappene du prøvde å trykke på. Men jeg hadde lært mye nå, jeg hadde funnet bloggen «psykopati og kjærlighet» Du satt i gang bevisste hendelser som skulle sette meg ut av balanse, dummet meg ut og prøvde å skade meg med vilje, avslørte hemmeligheter og fortrolige ting. Du var med vilje slem. Jeg holdt masken, du brummet. Jeg glemmer aldri øynene dine, der vi satt. Jeg husker hva jeg spiste, hva som var rundt i rommet, og alle som satt til bords. Stillheten og hatet ditt. Det var så iskaldt. Jeg grøsset.

Da vi kom hjem så gjorde du helomvending på sekundet. Du fortalte om hva fint vi kunne finne på sammen, det ville bli så koselig sa du, du ville ha meg med til familien igjen, det var jo så viktig for deg. Det var en forandring så stor på ny. Jeg ville bort, jeg kjente avsky, og det var nå lett for meg å bryte. Jeg tok avslutningsamtalen, men du ville ikke la meg gå helt, jeg var jo så fint et menneske, vi kunne da fortsette litt sa du. Denne samtalen var helt glemt av deg etter noen dager, du mente fortsatt at vi var sammen. Sakte men sikkert hentet du meg på skremmende vis inn igjen, til en viss grad. Men jeg hadde bloggen jeg fulgte nå og det reddet meg. Jeg leste og lærte og forstod, samtidig som du jobbet med å hente meg inn. Det var en vanskelig tid å klare å ta det siste steget til fullt brudd og null kontakt. Så klarte jeg å bryte helt til slutt. Dine siste ord om meg var så fine, men jeg klarte ikke å si det samme tilbake om deg, jeg klarte å være tro mot meg selv, å ikke rose deg i denne siste samtalen, dette sanset du, jeg kjente sinne ditt. Så blokkerte du meg ute fra alt. Og nå er det helt stille. Jeg er heldig og fri igjen. Og på ny står jeg her nå, enda klokere og visere om forstyrrede mennesker. Klar for livet mitt. Og håper på å treffe en snill en…

Anonym

I dag vil jeg igjen fokusere på selvopplevde hendelser. Jeg vil fortelle en historie med tre aktører; meg selv, en venninne og hennes nye kjæreste. Dette skjedde for noen år siden, innen jeg visste hva en sjalusifabrikkering er. Jeg visste heller ikke hva en psykopat eller en narsissist er. Jeg visste knapt hvem jeg selv er. Jeg trodde bare at alle hadde hederlige hensikter – spesielt mine venner. 

Min venninne snakket stadig om sin nye kjæreste, like ofte presiserte hun at “han liker ikke homofile”. For en merkelig ting å si, tenkte jeg, da jeg jo selv er homofil. Hva ville hun med det? Skulle jeg føle meg truet eller ønsket hun bare å advare meg? Forstod hun ikke at jeg verken trengte eller ønsket denne informasjonen om hennes nye kjæreste? Hva hadde han med meg å gjøre? Av og til tenkte jeg også “hvem er dette for et monster som hun har funnet?”. Til å være så forelsket som hun tilsynelatende var i ham, så var det ikke et særlig flatterende bilde av ham hun malte. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte “forteller hun meg en eneste gang til at hennes nye kjæreste ikke liker homofile, så skjeller jeg henne ut”. Jeg var så lei av å høre dette. Samtidig skrøt hun ham opp i skyene på alle andre områder, nesten som om det faktum at han ikke likte homofile også var en flott egenskap. Men hun slang ofte på en årsak til hennes voldsomme fokus på dette; “du skjønner, han må jo bare akseptere deg, du og jeg er jo beste venner”. Min venninne var sjelden å bli klok på. 

Noen konfrontasjon mellom meg og henne om dette, kom det dog aldri til. For innen det gikk så langt så skulle jeg møte hennes nye kjæreste for første gang, på en fest. Innen festen var hun tilsynelatende nervøs for hvordan dette ville forløpe; “jeg håper han aksepterer deg og at dette vil gå bra”. Jeg husker jeg ble litt irritert over at hun oppførte seg som at jeg måtte trøste henne, da det jo var jeg som hadde mest å tape på om han ikke likte meg. Men hvordan jeg hadde det med dette var underlig nok aldri et tema. Hun la istedet et ansvar over på meg; “nå må du vise deg fra din beste side altså”. Gjorde jeg ikke alltid det? Og helt ærlig, hvorfor skulle jeg pynte på min personlighet fordi hun hadde funnet en homofob kjæreste? Det var hennes problem og ikke mitt. Men hun involverte meg så voldsomt. Igjen var jeg på nippet til å reagere negativt på hennes merkelige opptreden. Denne gang med å trekke meg fra festen. Men fordi jeg var så involvert og “hennes beste venn” ifølge henne (jeg følte det aldri likedan, og hadde dårlig samvittighet for det) så følte jeg meg forpliktet til å gå. 

Den gang for noen år siden så var jeg velsignet med en gave; jeg tok så lett på ting og var sjelden nervøs. De fleste pinlige situasjoner pleide å løse seg, var både min erfaring og mitt motto. Og når de ikke gjorde det, så sa jeg “pytt pytt” til meg selv, og gikk videre i livet. Så jeg dro på fest der hvor min venninne, hennes nye kjæreste og mange andre befant seg. 

Min venninne dro meg hurtig til siden da jeg kom. Hun virket nervøs og stresset. “Er du klar?”. Ja jøss, svarte jeg, rolig som ei ugle. Hun oppførte seg som om jeg skulle på date, med hennes kjæreste! Eller kanskje det snarere var en opptaksprøve, hvor jeg søkte på rollen som hennes beste venn og han alene utgjorde juryen som avgjorde om vi fikk lov til å fortsette vårt vennskap eller ei. I mitt stille sinn tenkte jeg at min venninne alltid skulle overdrive og lage drama, men jeg klarte den gang ikke å relatere det til noen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg tilskrev det et slags behov for kontroll og at alt skulle være perfekt. En av hennes lyter, tenkte jeg – noe alle har. 

Så pustet vi begge inn og hun dro meg inn i rommet. Jeg nikket rundt til folk jeg kjente. Mer rakk jeg ikke for hun dro meg straks i retning av en fyr som satt på en stol; en mann i slutten av tyve-årene med milde men nervøse øyne. Han så på meg og jeg så på ham. Jeg gikk et par skritt nærmere, rakte ham hånden og sa “det er jeg som er Daniel”. “Ja, deg har jeg hørt om” svarte han og smilte. “Jeg har hørt om deg også, men bare gode ting” løy jeg og smilte tilbake. Jeg tror min venninne ville at han og jeg skulle sitte ved siden av hverandre og prate, men jeg ville heller hilse på alle jeg kjente så jeg brukte de neste par timene på å mingle. Stadig kom dog min venninne bort til meg for å snakke, mest om ham – den nye kjæresten. “Vi kan ikke snakke så mye sammen, du skjønner han blir lett sjalu”. Javel, svarte jeg, “da får vi la være å prate da” og hintet egentlig til at min venninne skulle la meg være i fred fordi hun stadig avbrøt samtalene jeg hadde med andre. Men hun tok ikke hintet. Faktisk begynte jeg å synes synd på fyren. Hun tok seg ikke spesielt godt av ham. Han kjente ikke mange på festen, men min venninne var mer opptatt av alle andre enn av ham. Forsøkte hun å gi ham et inntrykk av hvor populær og omgjengelig hun var?

Etter et par timer på denne måten så gikk jeg bort til ham. Jeg hadde med en øl som jeg ga ham. “Takk” sa han og smilte med de milde øynene, han så litt forfjamset og pinlig berørt ut. Jeg lurte på om han var pinlig berørt av meg (etter alt min venninne hadde fortalt) eller av at han var utilpass på festen. Jeg satt meg ned ved siden av ham. Vi småsnakket litt men var mest stille. Det gjorde meg ingenting, jeg kunne godt sitte der ved siden av ham uten å si så mye, hvis det fikk ham til å føle seg mindre ensom. Men jeg var parat til å sprette opp og fortsette minglingen andre steder ved det minste tegn til avvisning fra hans side. Jeg hadde tross alt fått vite at fyren var meget homofob. Eller hadde jeg misforstått? Var problemet snarere at min venninne hadde et vennskap til en annen mann, uavhengig av legning? Jeg begynte å tvile, for jeg merket ikke stort til denne homofobien der vi satt ved siden av hverandre. Jeg var bare forvirret og irritert på min venninne som hadde skapt en ubehagelig situasjon for både meg og ham. 

Vi satt ikke slik lenge, for snart var min venninne der og skulle megle eller hva det nå var hun forsøkte på, for festen var framskreden og alle var påseilet. Hun deiset ned mellom oss, “er dere venner nå?”. Har vi noengang vært uvenner, tenkte jeg. I så fall kun fordi min venninne hadde skapt en konflikt mellom to mennesker som aldri hadde møtt hverandre. En splid som aldri var der. Men jeg sa bare “jada”. Så flott, svarte hun, “da kan du vel sitte litt på fanget hans?”. I alle dager, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg ville sitte på fanget hans, og hvorfor skulle han ønske det? “Det tror jeg ikke han vil” svarte jeg. “Joda” kom det – ikke fra henne, men fra ham, og vips så dro han meg over på fanget sitt. Det føltes som han klamret seg til den eneste på festen som han følte en slags tilknytning til, utover min venninne. Selv om det var godt å sitte på en manns fang så føltes det ikke naturlig å sitte der. Han var ikke min kjæreste, og jeg har ikke for vane å sette meg på menns fang på andres kommando. “Se der, så flott” sa min venninne og lo. Jeg kysset ham på pannen som en vennlig gest og gled ned på stolen igjen. Yup, sa jeg, “nå er vi offisielt en trekant”. 

I dagene etter festen så tenkte jeg av og til på hvorfor min venninne hadde brygget opp til et slikt antiklimaks. Hennes kjæreste var ikke homofob i det hele tatt. Tvert imot, han var vennlig og mild, men ille til mote på festen. Jeg konfronterte min venninne med dette. “Han liker ikke homofile men han likte deg” var svaret jeg fikk. Hun fikk altså sneket inn en idealisering av meg fordi hun ikke hadde noe valg. I dag vet jeg at det antakelig aldri var et problem for ham at hans nye kjæreste hadde en homofil venn. Men hun forsøkte å gjøre ham sjalu ved å vie meg mye oppmerksomhet. Når jeg tenker etter så tilbrakte hun påfallende mye tid med meg, i en periode hvor hun egentlig burde vært mest opptatt av ham. Hun stakk innom nesten daglig. Man skal ikke være sammen med venner hele tiden når man er nyforelsket. Men det ga henne en mulighet til stadig å fortelle ham “jeg kan ikke være sammen med deg i dag, jeg har en avtale med Daniel”. Antakelig snakket hun mye om meg når de var sammen, for å vekke en reaksjon i ham. Jeg gjenkjenner dette meget godt i dag, men fra en annen vinkel. I et annet drama så var jeg ham.

Han burde ha forlatt henne mens han kunne. Men det gjorde han ikke, for stakkaren var hekta, slik man blir på psykopater og narsissister. Derfor fant han seg i å bli ignorert av henne på fest og ellers, så lenge han fikk en smule i ny og ne. De to giftet seg året etter. De er fortsatt gift. De fikk et barn. Hvordan det går med dem aner jeg ikke, for jeg har ikke lenger kontakt med min “venninne”. Men etter hva jeg har hørt så løper han rundt og fikser alt og passer ungen, mens hun gjør hva hun vil.

Hva hun sa til ham om meg fikk jeg aldri vite, men det var sikkert løgner av samme sort som de hun fortalte meg om ham. En klassisk sjalusifabrikkering, med den forskjell at denne gang var det ikke jeg som var målet, det var ham. Jeg var tredjepersonen. Brikken. Middelet.  

I neste innlegg skal vi begynne på det omfattende emnet om psykopatisk sverting, derfor kommer jeg til å dele emnet opp i flere tekster. Skrivekonkurransen er nå over. Dere som blir godkjent til publisering blir spredt utover høsten. Det kan derfor gå en stund før nettopp din leserhistorie blir publisert. 

“Jeg begynner å tone ned. Leser denne artikkelen om og om igjen. Jeg synes det gjør vondt, men lettere å “forstå”. Men det som er så innmari trist er at han er bare en i rekken av “sånne”… Jeg er som en magnet. Vært gift med en, og datet et par – skrevet med et par… Gjør meg redd for å ikke finne noen.”

Dette kommenterer “Frøydis” under siste tekst om – ja, psykopaten på tekst. Spørsmålet om magnetisme dukker opp med jevne mellomrom i kommentarfeltet. Mange lesere føler seg forfulgt av psykopater og narsissister. De opplever at selv om de klarer å innføre NK med enkelte, så dukker det bare opp nye. Det kan være meget slitsomt og demotiverende å ha det slik. Spørsmålene som stilles er blant andre;

-Jeg gjør ikke “gråsteinmetoden” riktig, for jeg ser dem overalt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

-Jeg forsøker å lære meg grenser, men det nytter ikke, det kommer bare flere.

-Jeg føler meg paranoid, jeg ser dem overalt.

-Det må være mange flere av dem enn det som oppgis, for de er overalt.

-Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal, for jeg hadde det ikke slik før.

-Ingen tror meg, det virker som jeg er den eneste som ser dem.

Det er en lite trivelig situasjon å stå i, for i tillegg til å håndtere psykopatene som dukker opp så skal man også slåss mot sin egen psyke. Det kan være vanskelig å “normalisere” og rasjonalisere at man tiltrekker så mange psykopater. Ikke minst fordi det er vanskelig å tro at det finnes så mange.

I spørreundersøkelsen “Livet etter psykopaten” så svarer (p.t.) 37% at de møter flere psykopater nå enn før, men kun 18% svarer at psykopatene nå er helt borte. Det betyr at 82% av respondentene fortsetter å møte nye psykopater i større eller mindre utbredelse. 

En viktig forklaring på dette er at der vi før ikke observerte dem (selv om de var der), så identifiserer vi dem i dag både hyppigere og raskere. Dette bidrar sterkt til en opplevelse av at de plutselig er “overalt”. 

En annen forklaring er denne;

I midten av en stor gymsal står det en fruktbolle. Fruktbollen er selvsagt forsvinnende liten i en gymsal på 40×60 meter. Men den står nå der, midt på det enorme gulvet, fylt med epler, druer og bananer.

I det store rommet så befinner det seg også 20 fluer. De svirrer rundt på egenhånd forskjellige steder i rommet. De er ikke mange. Gymsalen er 2400 kvadratmeter stor. Det betyr at det befinner seg kun en flue per omtrentlige 120 kvadratmeter. Akkurat som psykopaten så er de med andre ord relativt sjeldne. Men også som psykopaten, så beveger fluene seg raskt og klarer å sondere terrenget effektivt, på jakt etter godsaker. På samme måte så forflytter psykopatene seg raskt fra sted til sted og fra objekt til objekt. Og akkurat som flua, så har psykopaten et øye for “godsaker”.

Fruktbollen i midten av rommet er deg. Der står du, med alle dine attraktive menneskelige egenskaper; varme, toleranse, sjenerøsitet, evne til kjærlighet samt en rimelig stor dose naivitet. Du tror nemlig det beste om de fleste. Kanskje er du også en pliktoppfyllende arbeider med god økonomi. En fruktbolle som fluene virkelig kan meske seg med og snylte på.

Tatt i betraktning fluenes raske forflytning og konstant søken etter godsaker, hvor lang tid tror du det tar før minst ti av de tyve fluene i gymsalen har funnet fruktbollen?

På samme måte fungerer psykopatmagneter. Selv om psykopatene er få og sjeldne, så finner de hurtig de beste objektene. Derfor vil enkelte objekter oppleve at de omringes av psykopater som fluer som svirrer rundt en fruktbolle, samtidig som de fleste – som ikke er fruktboller, men ribbevegger og klatretau, aldri vil fange fluenes interesse og heller ikke støte på dem. Ribbeveggene, klatretauene og hoppebukkene forstår derfor ikke hva fruktbollen snakker om når den forteller “jeg plages av så mange fluer”.  

Tenk på det. 

Herre, gi meg sinnsro til å akseptere hva jeg ikke kan forandre

Styrke til å forandre hva jeg kan 

Og visdom til å se forskjellen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

– fra “Bønn om ro” av Reinhold Niebuhr

Rehabiliteringen etter en psykopat handler om å akseptere at hvem psykopaten er og hva han/hun sa til oss og gjorde med oss, det kan vi ikke forandre. Det hjelper ikke å jage etter ham/henne for svar. Det hjelper heller ikke å lete etter dypere meninger som ikke er der. Det skjedde bare. Du har ingen skyld. Du befant deg bare på feil sted til feil tidspunkt. Du stod i veien da en buss kom farende i enorm fart. Den traff deg. Den hadde rast forbi enten du stod der eller ei. Hadde du ikke stått der så hadde den fortsatt inntil den traff en annen. Det var ingenting spesielt ved deg, annet enn at du stod i veien. Bussen bryr seg ikke om hvem du er. 

Noe du kan kontrollere, er å passe på at du ikke står i veien neste gang. Se deg om til begge sider. Neste gang vil du se bussen komme på god avstand, trekke til siden og la bussen fare forbi. Dette er innenfor din kontroll. Lær deg å forstå at du kunne ikke hindre bussen i å komme. Du kunne heller ikke forhindre at den raste videre og kjørte på en annen etter at den traff deg. Bussen har ingen interesse av å tilbringe livet sitt med deg, kun fordi du sto i kjørebanen da den kom. Busser tenker ikke slik. Bussen er utenfor din kontroll, den har ingen bremser. Men du kan kontrollere hvor du posisjonerer deg. Aksepter at du ikke styrer bussen, men du styrer deg selv. La det bli en refleks i deg å hoppe til siden hver gang du ser en buss komme mot deg i full fart. Det er jo det naturlige å gjøre, er det ikke?

I dag skal vi snakke om et emne jeg kom i tanke om etter en leserkommentar. Leseren fortalte om hvordan hennes psykopat syntes å virke så interessert på tekstmeldinger, men hver gang hun hadde personlig samvær med ham så fikk hun den kalde skulder. Denne psykopaten lokket henne til å besøke ham, men når hun oppsøkte ham personlig så fikk hun opplevelsen av at han ikke ønsket henne der.

Dette er psykopatens “push pull” og egentlig et meget sterkt psykopatisk kriterie. Så sterkt er det at hvis en person gir deg følelsen av å trekke deg til seg med den ene hånden og samtidig skyve deg fra seg med den andre, så kan du trygt være sikker på at denne personen bør du holde deg unna. Umiddelbart kan det virke som et bevisst og manipulativt trekk for å forvirre oss, men enda mer handler det om psykopatens hat/kjærlighetsforhold til primærobjektet. Han/hun er avhengig av et primærobjekt å hente NF (narsissistisk forsyning) fra, samtidig hater han/hun å være så sterkt avhengig av noen. Forakten for sin egen avhengighet projiseres over på objektet, slik at objektet får en opplevelse av at psykopaten ikke ønsker det samværet som han/hun selv har bedt om. 

Psykopaten forakter også objektet som person. Slik sett er det personlig, selv om vi ofte hører at vi aldri må ta en psykopatisk devaluering personlig, noe jeg også selv illustrerer med bussen over her. Men psykopaten kan ikke velge hvem som helst som primærobjekt. Han/hun vil ikke kunne ekstrahere NF ut av egoistiske personer eller personer med sterke grenser. Vi ble derfor utvalgt for våre spesielt gode personlige egenskaper, vår varme, vår toleranse og vår sjenerøsitet. Psykopaten foraktet oss for våre egenskaper fordi han/hun er avhengig av dem. I tillegg besitter vi en menneskelighet som han/hun ikke besitter selv. Dette skapte misunnelse på oss. Psykopaten – som har et grandiost selvbilde – klarer ikke å håndtere denne cocktailen av misunnelse og følelsen av at noen har noe som han/hun ikke har selv. Dette brygger opp til en foraktfull devaluering av objektet og situasjonen kan faktisk bli meget farlig.

På tekst derimot så slipper psykopaten å konfronteres med det ubehagelige personlige nærværet av menneskelige egenskaper som han/hun ikke har selv. Via mobilteksting eller chat på nett så kan han hun slappe av og i ro og mak fremstå som normal. Mange objekter opplevde at psykopaten var både mer sjarmerende og troverdig på tekst. Dette er ikke tilfeldig. Det er forunderlig hvor lett det er å la seg forføre av ord og smileys. Mange psykopater mestrer ordenes makt til fingerspissene. De skriver gjerne lange tekstmeldinger, ikke bare “ok” eller “ses”. De tar seg tid til å respondere ordentlig slik at objekter føler seg “sett” selv om de aldri har møtt psykopaten ansikt til ansikt. Ihvertfall i begynnelsen. Vi som objekter tolker meldingene ikke bare som at psykopaten er interessert i oss, men også at han/hun er normal. Forvirringen og fortvilelsen er derfor stor når det personlige samværet overhodet ikke samsvarer med det inntrykket psykopaten ga oss på tekst.

Det oppleves som om det ikke er samme person som sendte oss glade tekstmeldinger hele dagen, men som knapt gidder å si hei til oss når vi står på døren. Husk at psykopaten ikke har sosiale antenner. Dette er ikke synlig på tekst, for hvem som helst kan virke normal på tekst. For eksempel orker ikke mennesker med sosial fobi å ha personlig omgang med folk, men kommuniserer utmerket på tekst. Psykopaten har ikke sosial fobi, men heller ikke sosiale evner. De vil fremstå som klossete, pågående eller manèrløse sammen med andre. Det er ikke kun primærobjektet som har denne opplevelsen. Alle ser det. Forskjellen er at de fleste kun ser psykopaten av og til og derfor ser mellom fingrene med oppførselen. Det veies opp med at psykopaten har en sjarmerende og underholdende side som er forbeholdt gjester og bekjente, mens primærobjektet etterhvert kun ser skyggesiden. 

Men på tekst kan psykopaten briljere og leve ut illusjonen om egen person som en som alle elsker. Dine positive og entusiastiske svar bidrar til denne illusjonen, og løfter psykopaten opp. Derfor kan man ha meget hyggelige samtaler med psykopaten på tekst. Samtaler av den sorten som du går og tenker på lenge etter at de er avsluttet, og du gleder deg til neste samtale. Personlig er det kanskje de nettbaserte chattene med psykopaten som jeg savner mest. Der var han søt, fremstod som normal, fornuftig og kjærlig og vi kunne prate lenge. Disse samtalene skapte også mest kognitiv dissonans i meg når den tjukke dama sang og showet var over. Jeg tenkte ofte tilbake på disse skriftlige samtalene og fikk dem ikke til å rime med at han har en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse. Slik sett så forsinket hans skriftlige formidlingsevne min rehabilitering. Det er når jeg betraktet den personlige opplevelsen av ham, når vi stod ansikt til ansikt, når vi gjorde aktiviteter sammen, når vi jobbet sammen eller befant oss i samme rom at rehabiliteringen skjøt fart. Den opplevelsen var helt annerledes enn mannen jeg tekstet med. Mannen jeg var i samme rom med, var skremmende og ekkel. Jeg husker også at jeg aldri våget å ringe ham, selv om jeg hadde lyst. Noe fortalte meg at han ikke likte det. Selv så ringte han meg kun to ganger. I dag vet jeg at hvis jeg tror at jeg har en nær relasjon med noen men ikke våger å ringe dem, så er det ingen relasjon, det er en manipulasjon.

Med dette i mente så er det intet mysterium at psykopatene trekker mot møteplasser på nett. Andelen psykopater på nettdating vil være eksepsjonell høy. I tillegg vil de være mye mer aktive på slike fora enn normale mennesker. De vil være pålogget flere ganger om dagen, og ofte sjonglere ti eller tyve objekter simultant. Med psykopatens vilje og evne til å formulere lange og sjarmerende meldinger så er det ikke vanskelig for ham/henne å finne objekter på nett. Psykopaten er imidlertid uvillig til å forlate den trygge posisjonen fra sofakroken, hvor han/hun kan manipulere og hente NF uten å behøve å se objektene i øynene. Psykopatens manglende sosiale evner tatt i betraktning, så forklarer dette hvorfor objektene ofte har problemer med å overtale psykopaten til en reell date. Med en psykopat så kan man chatte i årevis uten noengang å møtes. En psykopat kan man forelske seg i via tekst alene. Og plutselig så kan nettpsykopaten forkaste objektet akkurat som i det virkelige liv. Alt dette er alvorlige røde flagg og noe vi skal gå dypere inn i senere i høst.   

Vi skal ikke slippe emnet integritet ennå. Jeg vil bygge litt på siste tekst om “integritetsstigen”. Teksten avlet noen gode spørsmål i kommentarfeltet.

Anonym skrev “Jeg innrømmer at jeg stusset litt over dette innlegget. For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre og at man forfekter sitt etiske ståsted uansett angrep. Her synes det som om integritet først og fremst handler om hvordan en står opp for seg selv. Det er jo mer enn viktig, men handler vel mer om grensesetting?”.

Emmeline skrev “Jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som “hel ved”. Dvs at det man gjør og det man sier henger sammen. Og å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er. Ser jo nå at det ikke handler bare om det, men også om å stå opp for seg selv og behandle seg selv med respekt”. 

Antakelig finnes det veldig mange forestillinger om hva integritet er. Det blir sagt at du merker ikke integriteten når du har den, du merker den kun når du mangler den. Det er sannhet i at de som har naturlig integritet knapt tenker over hva det er. Det er også en sannhet i at det forvolder oss smerte og frustrasjon når vi ikke har integritet. Derfor er det viktig å jobbe med dette litt diffuse begrepet for å få det bedre med seg selv.  

Emmeline er inne på selve essensen av integritet når hun skriver “jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som hel ved, det vil si at det man gjør og det man sier henger sammen”. Integritet handler om å være ekte, eller det som kalles kongruent. Personlig kongruens er nettopp dette at handling og ord henger sammen, at man står for sine meninger i medvind og motvind, og holder sine løfter. At man er ærlig og ikke lyver for å unnslippe konsekvenser. Slik sett krever integritet en viss grad av mot, det å stå rakrygget og si “ja det var jeg som sa/gjorde det” og så kunne argumentere for dine gjerninger og utsagn. Men som konstatert i siste innlegg så kan man godt mangle integritet selv om man er modig. Integritet er fravær av lyssky aktiviteter som er moralsk eller juridisk tvilsomme. Å kunne stå inne for det man sier og gjør betyr ikke at man alltid skal offentliggjøre sine hensikter eller ikke holde på hemmeligheter. Integritet er nemlig også at andre kan stole på deg med deres betroelser og innrømmelser uten å frykte at du “lekker”. Og når du oppdager at du blir brukt som ledd i et drama, så er integritet å si “nei, jeg vil ikke holde på din hemmelighet” innen du får høre den. Integritet er å innrømme at man er sårbar eller utilstrekkelig; “nei, denne oppgaven vil jeg ikke ta på meg, jeg mestrer den ikke”. 

Anonym skriver “For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre”. Emmeline skriver “å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er”. Både Anonym og Emmeline mener altså at integritet handler om å stå opp for andre. Trinn fem handler spesifikt om å bruke integriteten til å beskytte de som ikke har den selv: “Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene”. Det er derfor mer integritetsfullt å støtte de som står lavere på rangstigen enn de som står høyere. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe våre sjefer, våre foreldre eller andre mektige personer hvis de trenger hjelp. Men jeg tror vi alle kan være enige i at å støtte dominerende personer der hvor de ikke trenger eller fortjener støtte faller inn i en av to kategorier; frykt eller smisk. Ingen av dem er spesielt integritetsfulle. La oss se litt nærmere på hva jeg mener med det. 

Å stå opp for andre som ikke klarer det selv, er integritet. Men det er ikke integritet å løpe rundt å være føyelig og selvutslettende. Å bli utnyttet er ikke integritet. Å bli trakassert til utføre oppgaver er ikke integritet. Å hjelpe andre som kan hjelpe seg selv er ikke integritet. Integritet er å støtte andre der det er på sin plass, ikke fordi du frykter represalier hvis du avstår. Å støtte en person som ikke fortjener støtte, er ikke integritet. La oss for eksempel si at du har en kollega som du ikke ønsker å komme på kant med. Denne kollegaen herser med en svakere kollega. Det kommer til en disputt mellom de to og du befinner deg i samme rom. Den dominerende kollegaen ber om din støtte i en sak. Hva gjør du? Vil du støtte den svake kollegaen og risikere å komme på dårlig fot med den dominerende kolleagen, eller vil du jatte med den dominerende kollegaen og dermed nedverdige den svake kollegaen? Vil du i skjul og på tomannshånd støtte den svake kollegaen? Hva er mest integritetsfullt?

Integritet er å støtte den som har rett og ikke den du liker best. Du kan ha en person i venneflokken som du liker svært dårlig. Gruppen diskuterer en historisk hendelse. Det dreier seg om hvorvidt Hitler var tysker eller østerriker. Personen som du misliker hevder at Hitler var østerriker. De andre er uenige. Du vet at Hitler var østerriker og at personen du misliker har rett. Hva gjør du? Tier du om din viten? Vil du åpenlyst gi din støtte til personen du misliker, og risikere at vedkommende får et egoboost som han/hun strengt tatt ikke fortjener? Eller vil du lyve og påstå at Hitler var tysk for å støtte dine venner? Hva er mest integritetsfullt? Hva vil gi deg best samvittighet etterpå? Hva vil du best kunne leve med, og fortsatt anse deg selv som en kongruent person?

Slike etiske dilemmaer som stiller integriteten vår på prøve, utsettes vi for hele tiden. Senest i går ble jeg selv testet, da en kollega kom springende inn på vaktrommet og utbrøt “har noen gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen?”. Nei, svarte jeg, med en umiddelbar bismak i munnen. Sannheten var at jeg ikke hadde gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen, men jeg hadde tidligere sett vedkommende gjøre det uten å reagere, uten å bry meg. Bismaken jeg merket var min egen kropps varsel om at jeg ikke var helt kongruent. Hadde jeg integritet i denne saken? Eller handlet den bare om forskjellige verdier eller oppfattelser, og forskjellig tolking av en regel? 

Det er vanskelig å ha integritet når vi er redde og engstelige. Frykt og angst – for eksempel som følge av PTSD etter psykopaten – kan gjøre at vi blir reaktive istedet for responsive. Da reagerer vi mer på en persons tonefall og kroppsspråk enn på hva han/hun faktisk sier. La oss ta for oss saken jeg nettopp nevnte om NN som røyket på verandaen. Hvis min reaksjon var reaktiv og drevet av PTSD, så svarte jeg kanskje “nei” som en refleks fordi min kollegas bombastiske framferd opplevdes truende. Hadde jeg visst at min kollega bare er høylytt og kjapp i bevegelsene, så hadde jeg slappet av og lyttet til hva vedkommende spurte om. Da hadde jeg kanskje svart “jeg har ikke gitt NN tillatelse, men jeg vet at han/hun tidligere har røyket på verandaen”. Deretter hadde jeg stått i den reaksjonen fra min kollega som måtte komme, uten å føle at min integritet var truet. Det er ikke uenigheter eller anklager som truer vår integritet, men å ikke være ærlige. Integriteten min var antakelig mer truet av min halvsannhet, enn å risikere en konfrontasjon med min kollega. Poenget her er at selv om man er engstelig, så forsøk å ikke la det styre måten du responderer. Et verktøy du kan bruke er å aldri svare umiddelbart. Ikke svar på impuls eller refleks. Vent konsekvent fem sekunder innen du svarer på henvendelser. Se om det kan utgjøre en forskjell på ditt valg av respons. 

“Anonym” lurer på om å stå opp for oss selv ikke handler mer om grensesetting enn om integritet. Det er et godt spørsmål. Hvorfor er grensesetting en så viktig del av vår integritet? Det er ikke grensesetting som er viktig her, men igjen kongruens – å være ekte og ærlige – mot oss selv. Hvis vi ikke våger å markere våre behov og meninger så er vi heller ikke kongruente. Vi blir skapninger som smyger rundt med halen mellom bena, redde for konflikter og redde for oss selv, for vi vet ikke hvem vi er eller hva vi vil. Når ikke vi vet hva vi vil så vil andres behov virke meget dominerende og truende, for de vil alltid trumfe våre egne svake og diffuse behov. Når vi ikke vet hvem vi er så vil andres meninger og prinsipper virke dominerende og truende, for vi står ikke støtt i oss selv. Vi kommer derfor ingen vei med vår integritet før vi stiller oss selv først. Derfor handler de fire første trinnene i integritetsstigen om oss selv, innen vi kan inkludere og omfavne andre på en integritetsfull måte. 

Det finnes unntak. Vi kan faktisk befinne oss på trinn to med oss selv, men på trinn fem med andre. Dette gjelder mennesker vi er opptatt av å beskytte, for eksempel egne barn, eller en partner vi elsker meget dypt. Det vil altså ikke gjelde mange. Men kanskje du har hørt historier om den “veike” og kuede barnemoren, som plutselig stormer opp på skolekontoret meget klar og tydelig på vegne av sine barn, som hun mener er urettferdig behandlet. Eller den underdanige ektemannen som endelig konfronterer sin dominerende kone, fordi saken ikke lenger gjelder ham selv men den elskede familiehunden, hans eneste egentlige venn. Poenget som illustreres her, er at de fleste har integritet i seg men at mange dessverre ikke klarer å utnytte den for seg selv. Integriteten må utløses av noe som har verdi for oss. Hvis vi ikke har verdi for oss selv så vil vi heller ikke bruke integriteten på oss selv. Utfordringen blir derfor å verdsette oss selv høyt nok til at integriteten også utløses på egne vegne.   

“Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med”.

Dette bringer oss til dagens siste punkt; forskjellen på ytre og indre integritet. Disse begrepene ble introdusert i forrige tekst. Mange er opptatt av dette. 

Indre integritet vil etterhvert vise seg som ytre integritet, men den indre integriteten må komme først, ellers blir det en falsk ytre integritet. Indre integritet handler om hvordan vi tenker om oss selv, om andre og om situasjoner, steder og ting. Det handler ikke kun om positive versus negative tanker. Det handler om rene tanker versus urene. Det kan minne om religiøs eller moralsk puritanisme. Alle har en indre retorikk. Tenk etter hvordan din egne indre retorikk er. Banner du mye inni deg? Bruker du mye tid på å forbanne andre, eller kanskje deg selv? Bruker du mange negativt ladede ord for å beskrive mennesker, gjenstander og steder?

Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med. Hvis tankene er skitne, så vil dette etterhvert vises i ord og handling. Vær derfor bevisst om dine tanker overveiende er vakre eller overveiende dystre. Hvis du kjenner deg igjen i siste kategori, så kan du jobbe bevisst med å gjøre tankene vakrere. Vær oppmerksom på hvilke ord du bruker på å beskrive mennesker og ting for deg selv. Hvordan løser du utfordringer eller problemer, går du systematisk til verks eller ender du med å tenke “dette gidder jeg ikke” og sparker til haugen med flatpakker fra ikea? Hva gjør det med ditt forhold til dette møbelet når du tenker på det som en byrde? Tenk over hvor lett negative tanker blir til hat mot gjenstander og mennesker. 

Hodene våre kan være fullstendig kaos. Spesielt med PTSD så kan vi ufrivillig styres i retning av voldelige og sågar perverse tanker. Hvis du merker at tankene dine stadig vandrer den veien, så kan du peile dem tilbake inn på vakrere spor. Vår evne til logisk tenking og resonnement påvirkes av hvor ryddige våre hoder er. Forsøk derfor å tenke en tanke ferdig innen du begynner på en ny. Det er lov å tenke negativt om personer vi ikke liker, det kan fungere som viktig beskyttelse. Men hold deg til et akseptabelt indre språk. Bruk setninger som “den personen liker jeg ikke” fremfor “jævla hore/drittsekk”, og “den personen bør jeg holde meg unna” fremfor “måtte NN brenne i helvete”. Rene tanker er integritet, skitne tanker er ikke det. Tro derfor ikke at det er likegyldig hvordan du tenker, kun fordi ingen kan se dine tanker. Det er riktig at dine tanker er forbeholdt deg selv men nettopp derfor er det viktig at ditt indre er rent og ryddig – det er kun du som skal leve der. 

Tenk tanker du kan leve med og være stolt av. I “1984” av George Orwell er “tankeforbrytelser” mot det totalitære regimet straffbart. Vi er heldigvis ikke kommet så langt. Men kanskje vi bør lage en indre grense som vi ikke får lov til å trå over, slik at vi henter oss selv inn igjen når tankene er i ferd med å løpe løpsk og miste deres integritet. Tenk at uverdige tanker om deg selv eller om andre ikke tjener noen. Vær ditt eget tankepoliti. Jeg kan love deg at indre verdighet vil bli til ytre verdighet som igjen vil føre til den mer respektfull omgang med dine omgivelser.

Det finnes unntak hvor den ytre integriteten ikke kommer fram, selv om den indre integriteten er meget god. Skambelagte personligheter vil ofte føle at de har gjort noe galt fordi de er vant til å bli bebreidet. De vil derfor ofte ha problemer med å utstråle ytre integritet, selv om de har indre integritet. Disse må jobbe hardere enn andre for å projisere sin indre integritet slik at den også vises på utsiden. 

Nå har vi lært litt mer om integritet. Vi kan da slå fast at integritet – det har psykopaten ikke. Psykopaten er på ingen måte kongruent; de vet ikke hvem de er og det er intet samsvar mellom ord og handling. De står ikke inne for noe de sier eller gjør. Deres tanker er skitne; de tenker voldelige og perverse tanker og ofte renner munnen deres over med det. De avslører ofte deres indre mangel på integritet. La dette fungere som en bekreftelse på at en slik integritetsløs person kan du ikke ha i livet ditt, og bruk det som en motor til å distansere din egen personlighet så langt du kan fra deres. 

Vi har opp gjennom årene her i bloggen snakket mye om personlig grensesetting og integritet og det kan kanskje oppleves litt repeterende, men det er et viktig emne som man har godt av å minnes om. Det er en grunn til at mange av oss havnet i psykopatens klør. Å jobbe med å forbedre sin personlige integritet er en livslang prosess. Kanskje vi aldri kommer i mål der hvor vi ønsker å ende opp, men vi kan komme langt. Dette ønsker jeg å skrive litt om i dag. 

Først og fremst så er det viktig at vi ikke bryter oss selv ned med måten vi snakker til oss selv på. “Jeg har ingen integritet” eller “jeg eier ikke ryggrad” er meget negativt ladede setninger som er forbundet med skam og utilstrekkelighet. Jeg tror en feil vi gjør er å sette likhetstegn mellom integritet og mot, de to er ikke nødvendigvis det samme. Man kan ha integritet uten å være spesielt modig, og vice versa. Man er derfor ikke “feig” selv om man har forbedringspotensiale på integritetsfronten. Mange av oss har gått gjennom ufattelige prøvelser med våre psykopater. For mange begynte det lenge før psykopaten, med psykopatiske foreldre, kanskje mobbing, en kronisk ensomhetsfølelse, selvmordstanker og senere som voksen – en manglende evne til å sette grenser, markere egne behov, beskytte seg selv og finne en normal partner. Noen har vært alvorlig syke uten å klage, fordi vi ikke er vant til å bli respektert eller tatt hensyn til. Mange har savnet og lidd i det stille. Det er veldig modig og sterkt å leve seg gjennom slike prøvelser. Dette er prøvelser som for andre mennesker ville være uoverkommelige. Det er med andre ord ikke vårt mot det er noe i veien med. Det er integriteten som trenger støtte.

Når du beundrende betrakter mennesker rundt deg som helt naturlig beskytter seg selv og setter grenser og du tenker “skulle ønske det der var meg”, så forsøk å ha flere tanker i hodet samtidig. Det kan dreie seg om sunne og sterke mennesker som “gjør alt riktig”, men det kan også dreie seg om mennesker som aldri har møtt motgang. De er båret på en gullstol hele veien, og deres tilsynelatende integritet er egentlig ikke integritet, men berettigelse. Ikke berettigelse som en psykopat, men som et bortskjemt barn. Deres “sunne” reaksjon på uenigheter og motstand handler egentlig ikke om integritet men om en lav tålegrense for å bli konfrontert med virkeligheten og med hvem de er. Når man har en så lav tålegrense, så vil livet falle sammen av at stuen ble malt i en nyanse lysere farge enn du hadde forestilt deg. Dette er ikke integritet. Lær deg forskjellen på ekte og falsk integritet. Ikke alle mennesker som beskytter seg selv er beundringsverdige. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Likedan når du beundrer rollefigurer i film og TV som har den samme naturlige evnen til å beskytte seg selv, så husk at de spiller etter et manuskript. Det er lett å finne rollemodeller i media og drømme seg bort i filmverdenen. Rollemodeller er viktig – også selv om du er voksen – fordi du da har et ideal å strekke deg mot. Men det virkelige liv er ikke et manuskript. I det virkelige liv så må vi håndtere tingene etterhvert som de kastes mot oss, uten å kunne sitte og forberede oss på setningene vi skal si eller handlingene vi skal gjøre, slik skuespillere kan. Jeg vil anbefale å først og fremst finne en rollemodell i det virkelige liv fremfor i filmverden. For det første så er Hollywoods moral i forfall og gode rollemodeller begynner å bli sjeldne. For eksempel tror jeg vil alle kan være enige om at vi ikke ønsker å være en Kardashian. Såkalte helter i moderne filmer har også en helt annen moral enn i film for 30 år siden, det er ikke de samme egenskapene som fremheves. Jeg har med skrekk sett komplett usympatiske rollefigurer og med vantro konstatert at det er han eller hun som faktisk er helten i filmen. Dette blir vi servert i 2018. Spesielt vanskelig blir det for unge som ikke husker andre tider og ikke har noe sammenligningsgrunnlag. For det andre så ønsker vi ikke å bli til en rollefigur fra en film, med alt det innebærer av rødt hår, arr i ansiktet og merkelig ganglag. Vi ønsker å være oss selv. Derfor er det bedre å hente inspirasjon fra mennesker i nærmiljøet; for eksempel slektninger og venner som imponerer oss. Det er også “innafor” å la seg inspirere av mennesker i det virkelige liv, selv om vi ikke kjenner dem, så lenge de faktisk har eksistert eller fortsatt eksisterer. Les gjerne biografier om suksessrike mennesker. Man vil oppdage at de ofte begynte i trange kår, også mentalt og sosialt, men at de bygget seg opp og fram. Var det mulig for dem, så er det også mulig for deg.  

Men nå til hva jeg har valgt å kalle “integritetsstigen”. Veien mot integritet foregår trinnvis. Det er ikke slik at man kan gå fra å være føyelig og underdanig, til å markere seg selv i ett steg. At man ikke klarer å markere seg selv så sterkt som man ønsker, kan føre til mange tunge tanker og “gjenspillinger” av samtaler og episoder i hodet, hvor du korrigerer deg selv “hvorfor sa jeg ikke det?”, “jeg burde ha gjort det” eller “der mistet jeg muligheten til respekt”. Slike gjenspillinger kan i beste fall være en trening i samtaleanalyse, men mest sannsynlig så blir det kun til irriterende tvangstanker og hakk i plata, ytterligere nedsnakking av deg selv og en port til skamfølelse. Legg derfor disse episodene bak deg. Du kan ikke forandre dem, og vær trygg – det kommer nye.

Lær deg derfor at du kan ikke hoppe over alle stegene og bli “Mr/Miss Integrity of the year” på et blunk. Du kan derimot – med litt bevissthet og jobbing – klatre opp til neste steg. Her er trinnene. 

1. Lite eller ingen integritet. Her var mange av oss sammen med psykopaten. Vi var føyelige, snille og tjenende. Vi markerte aldri våre behov, vi var knapt klar over at vi hadde dem. Vi lot oss misbruke og mishandle. Psykopaten og kanskje også andre venner og slektninger snakket dårlig til oss, men vi møtte det med et skuldertrekk. Det gjorde oss ikke noe, det var normalt. Vi lå ikke søvnløse av den grunn, men vi var ute av stand til å beskytte oss selv. Selv om vi knapt la merke til det selv, så la andre merke til hvilke dørmatter vi var. Vi tiltrakk oss derfor få normale mennesker, men mange forstyrrede og giftige. 

2. Gryende integritetsdannelse. Vi er fortsatt “dørmatter” men vi begynner å bli oppmerksomme på det. Vi er fortsatt ute av stand til å beskytte oss selv. Vi tar fortsatt i mot dårlig tilsnakk. Vi skammer oss fortsatt, men vi begynner å tenke “slik skal det ikke være”. Dette er gryende integritet på innsiden, selv om den ennå ikke vises på utsiden.

3. Sterk indre integritet. Vi er nå blitt så oppmerksomme på folk som behandler oss dårlig, at vi fjerner oss fra dem. Vi tilbringer mindre tid med dårlige mennesker som har vært i våre liv lenge. Vi klarer kanskje ikke å fjerne oss fullstendig, fordi de er gamle venner eller slektninger, men samværet er blitt kortere. Vi er fortsatt ikke i stand til å konfrontere noen verbalt. Vi fjerner oss i stedet fra situasjoner og mennesker som gir oss ubehag eller som ikke respekterer oss. Nye mennesker som tidligere ble lukket inn i varmen, blir nå holdt utenfor, selv om det er vanskelig og ikke ligger til vår natur å stenge noen ute. Dette er sterk integritetsdannelse innvendig, selv om den ikke vises utenpå. 

4. Den indre integriteten er så sterk at den begynner å vises utad. Vi begynner å kutte ut også gamle venner og slektninger. Vi forstår at de aldri vil forandre seg og vi tar bevisste valg om hvorfor vi ikke har godt av å ha kontakt med disse menneskene. Det viktige i dette trinnet er at vi våger å ta valget. Vi våger å stå alene uten disse menneskene og vi våger å stå i svertekampanjen som antakelig kommer. Det begynner å bli lenge siden siste giftige person fikk innpass i våre liv. Vi er blitt flinke til å si “nei” når vi mener det, men fortsatt trekker vi oss unna ubehagelige situasjoner. Vi synes verbale konfrontasjoner er vanskelige. Vi synes også det er vanskelig å fortelle andre hva vi trenger, for vi har egentlig aldri gjort det. Vi våger det med milde personer, men overfor sterke personer så viker vi fortsatt unna. Tilbaketrekkinger oppleves som “feige” men egentlig handler det i dette trinnet ikke om feighet versus mot, men om strategi. Vi vet at vi er for skjøre for visse typer konfrontasjoner og trekker oss derfor tilbake. Dette er selvbeskyttelse og integritet i praksis. Det er ikke integritet å stå i alle mulige stormer. Integritet kan også være å tie og forlate situasjonen. Å markere seg for sterkt er ikke integritet, men oppvigleri. 

5. Sunn og balansert integritet. Du vet nå hvor det er på sin plass å markere deg og når du bør trekke deg ut, og du våger begge deler. Du sier “nei” når det er viktig for deg men også “ja” når det er på sin plass å føye andre. Du vet at det ikke lenger handler om underdanighet men om naturlig gi-og-ta. Du er ikke redd for å si din mening i de fleste settinger. Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene. Du er i balanse. Du velger dine venner (og slektninger) med omhu. Du har et mindre nettverk enn før, men det fungerer bedre. Du kjenner deg selv bedre og foretar riktigere valg på egne vegne. Du tar ikke lenger jobber av andre årsaker enn at de gavner din egen utvikling. Du bosetter deg ikke steder hvor du ikke føler velvære. Du lytter til dine behov. Av og til ytrer du dem høyt, av og til holder du dem for deg selv, men du respekterer dem alltid. 

Mitt personlige syn er at hvis du går lenger enn punkt fem, så er det ikke lenger integritet. Da er det noe annet, muligens at man har fått “blod på tann” av å markere seg. Sjansen er da tilstede for at man selv er blitt en tyrann som andre går på eggeskall rundt. Husk å stoppe i tide.

Husk at ikke alle befant seg på trinn ett da vi møtte psykopaten. Mange har aldri befunnet seg på trinn ett. Noen var på trinn to eller tre. Det er dog lite sannsynlig at vi befant oss på trinn fem. Da hadde vi ikke vært mottakelige for en psykopat. 

Husk også at hvert trinn kan ta flere år. Vær derfor ikke oppgitt eller håpløs hvis utviklingen ikke skjer så fort som du ønsker deg. Husk at kropp og sinn skal følge med. Det viktigste er bevisstgjøringen; at integriteten lever inne i deg. Innvendig integritet medfører riktige handlinger. De riktige ordene blir sekundære. Husk at sterke mennesker også kan bli mishandlet, men aldri kuet. “Men tankene mine får du aldri” handler nettopp om en slik innvendig integritet, selv om eksterne faktorer forsøker å knekke deg. 

Bloggen går en spennende høst i møte. Fortsatt har vi uberørte emner som skal omtales, for eksempel svertekampanjen og “psykopaten på nettdating”. Videoproduksjonen skal også fortsette.

Skrivekonkurransen engasjerer og jeg har fått mange historier som skal leses og vurderes. Fortsett å sende inn frem til 26/8 til [email protected] . Alle som sender inn får tilbakemelding, selv om ikke alle historier blir publisert. Husk at det er litt ventetid på tilbakemeldinger, å lese så mange historier tar tid. 

Det gikk så fort i starten. At du hadde et elendig forhold til din mor, stusset jeg ikke så mye på ? jeg husker bare at jeg syntes hun var forferdelig spesiell og vanskelig å forstå seg på. Og hvorfor var det så mye krangling og konflikter hjemme hos dere? Det var bråk, hyl og skrik om den minste ting, og aldri den harmoniske roen jeg var vant til, slik vi hadde det hjemme der jeg vokste opp.

Du ga uttrykk for at du var så inderlig forelsket i meg. Du dyrket meg. Jeg fikk blomster og gaver, du bar meg på hendene. Vi flyttet fort sammen, vi fikk barn. Jeg husker du så veldig gjerne ville ha barn, selv om vi var ganske unge. Jeg ser nå at vi fikk barn altfor tidlig i forholdet. Kan hende det var etter at eldstemann ble født at du begynte å endre deg. Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg tidlig ble alene med alt ansvaret. Du var på jobb, på kurs ? alltid var det noe. Jeg stod opp med barnet vårt hver eneste morgen etter netter med lite søvn ? du var for sliten til å orke det, sa du. Og jeg var jo «bare» hjemme med barnet, hvorfor kunne ikke jeg stå opp da? Av og til gråt jeg fordi jeg følte meg totalt utslitt. Du skjønte ikke hva jeg klaget over, ba meg slutte å sutre. Kalte meg sutrete kjerring. Hva f… hadde jeg å klage over? Hadde jeg ikke både mann, barn og tak over hodet? Ikke hadde vi dårlig råd heller. Det var en sannhet i den argumentasjonen som jeg ikke kunne si imot. ?Noe? i meg sa allikevel at det ikke var riktig, det du argumenterte med. Jeg så andre stolte pappaer gå på lekeplassen med barna sine, noe du aldri gjorde. Men å diskutere med deg var vanskelig allerede da. Da du satte de intense øynene dine i meg, det intense blikket der du knapt nok blunket, da var det vanskelig for meg å fortsette diskusjonen. Og jeg ville jo ikke lage bråk og være vanskelig. Det hadde allerede hendt et par ganger at du tiet meg ihjel et par dager om gangen hvis jeg hadde gjort eller sagt noe du mente var galt.

Vi giftet oss og fikk et barn til. Jeg trodde vi var lykkelige. Jeg jobbet redusert, var fortsatt mye alene med barna. Jeg husket at jeg ofte tenkte på at du var så sint hjemme, mens ute blant folk var du verdens hyggeligste mann. Jeg tenkte ofte at jeg måtte ta feil, du var da ikke slik jeg tenkte? Denne vittige, morsomme og interesserte mannen ? var det samme mann som jeg var gift med? Vi virket sikkert som et drømmepar for andre som så oss sammen. Det eneste som var likt hele tiden, var øynene dine. Smilet nådde dem aldri, og de var liksom alltid så mørke. Jeg tilpasset meg mer og mer. Prøvde å holde huset og ungene i perfekt stand, så du ikke skulle ha noe å klage over. Skyndte meg hjem fra jobb hver dag, aldri ut på middag eller lønningspils med kolleger. Måtte hjem ? hadde kommet dit at jeg måtte det for å unngå kjeft og mistenkeliggjøring. For jeg ble visst aldri bra nok for deg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men du ga tydelig uttrykk for at det ikke var bra nok. Alltid var det en eller annen feil med meg ? eller det jeg hadde gjort. For om jeg hadde vasket fra gulv til tak i et rom, kunne du allikevel finne noe å pirke på et annet sted ? ?møkkakjerring? kunne du skrike til meg. ?Her går du hjemme hele dagen og drar deg, og så klarer du ikke engang å holde huset rent og ryddig? Du er lat, det er det du er! Mens jeg jobber og sliter hele døgnet nærmest, så gir du blaffen i alt! Typisk deg!? Du klarte å plante skyldfølelsen i meg, å bruke min evig dårlige samvittighet for det den var verdt. Du begynte å true med å kaste meg ut hvis jeg ikke tok meg sammen. Og da skulle du sørge for at jeg aldri fikk se ungene igjen.

Jeg tenkte at du hadde rett, at jeg måtte skjerpe meg. Alt det stygge du kalte meg ? det var kanskje min egen skyld at jeg ble kalt det? Skulle jeg ha oppført meg annerledes? Du visste nøyaktig, med millimeterpresisjon, hvor du skulle sikte for å treffe da du kritiserte kroppen min for å være dvask og utrent. Du snakket lite pent om familien min, de var liksom ikke bra nok for deg. Å være med til dem på besøk var noe du ikke ønsket. Da fikk heller barna og jeg dra alene. Du hadde da bedre ting å gjøre. Magefølelsen min skrek til meg at dette var galt og at jeg måtte vekk. Kroppen begynte å si fra, jeg fikk angstsymptomer og ble deprimert. Tok meg i å ønske at du kunne slå meg, så jeg kunne gå til politiet og vise fram blåmerkene. Jeg hadde jo ikke noen merker å vise fram slik det var. Bare den innvendige smerten, og den tenkte jeg at ikke var like mye verdt som det å vise fram blåmerker. Innimellom hadde vi gode stunder. Og det ga meg litt å leve for, tenke på. Men bare fram til neste gang det var bråk. Ofte mens du var på jobb og jeg hadde fri, ringte du hjem. Var det for å kontrollere meg? For å sjekke at jeg ikke ?hadde meg med noen?? Du kunne ringe meg på jobben og ? ?ville bare høre at du var der?. Om jeg fortalte om morsomme meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner med mannlige kolleger, ble du mistenksom. «Jeg vet nok hva du holder på med på jobb,» sa du, og så satte du de intense svarte øynene dine i meg.

Hvor ble livet mitt av? Gleden? Var det slik det skulle være? Kunne det være at alle som hadde stiftet familie, hadde det slik? Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjøre det, hva som var grunnen til at jeg gjorde det. Men jeg gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å sitte der, lese litt, kikke i dagens aviser, låne en bok eller to. Denne gang lånte jeg bøker om psykopati og narsissisme, i all hemmelighet ? livredd for at du skulle finne dem gjemte jeg dem under noen klær i skapet mitt. Og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg forstod omsider på en eller annen måte at det ikke var min feil, at det ikke var meg det var noe galt med. Jeg leste om projisering, at det egentlig var deg selv du snakket om når du skjelte meg ut for dette og hint. Jeg leste på diverse nettsteder at du aldri kom til å forandre deg. Det tok lang tid å bygge seg opp. Psykisk, fysisk. Det tok flere år. Men det kostet, og på slutten var jeg et vrak. Rett og slett. Jeg hang knapt nok sammen. Men omsider flyktet jeg. Hals over hode. På forhånd hadde jeg snakket med både lege og en advokat jeg hadde fått anbefalt. Noen venner hjalp meg. De hadde leid en leilighet til meg. Dit dro jeg. Uten ungene, uten noe annet enn det jeg stod og gikk i. Kampen etterpå har vært hard. Du har trenert absolutt alt. Trøsten er at det går fint med ungene. De er store, og hadde sagt at de ønsket at vi skulle skilles. De hadde fått med seg mer enn jeg trodde, selv om jeg prøvde å spille den glade mammaen så godt jeg kunne. De bor annenhver uke etter eget ønske ? de er så store at de kan bestemme det selv. Du, derimot, skjønte ingenting. Hvordan kunne jeg? Hva galt hadde du gjort? Du framstilte deg selv som et offer for min utspekulerte kulde, ondskap og egoisme.

Du trakasserte meg etterpå. Du sendte mange meldinger, blomster og gaver. Visste jeg ikke at jeg var drømmekvinnen din, din evige kjærlighet? Du elsket meg inntil vanvidd, savnet meg så du nesten ble ødelagt. På samme måte som da vi var unge, så idealiserte du meg nå også. Men jeg gikk ikke på det denne gangen. Hvorfor skulle jeg? Hvorfor skulle du klare å overtale meg denne gangen? Jeg, som knapt hadde fått en blomsterkvast siden vi var unge og nyforelsket? Jeg svarte ikke på noe, lot meg ikke manipulere. Og dermed fikk pipen en annen lyd. Du påstod at du var livstruende syk for å få meg på kroken. Da jeg spurte deg inngående om hvilke konkrete undersøkelser som skulle gjøres, hadde du ikke svar å komme med. Du ble sint isteden. Du hørte ikke på at jeg kun ville ha kontakt om ungene. Jeg sa at jeg ville be om besøksforbud dersom du ikke sluttet. Det har du brukt mot meg etterpå, jeg har truet deg sier du. Du har sagt at du skal gå til retten fordi jeg har ærekrenket deg. Du har trenert separasjonen og skilsmissen, nektet å skrive under. Du har trenert skiftet og skylder dette på min advokat. Du har plutselig ingen penger på konto. Du manipulerer og trykker på de knappene du vet gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet. Du er sjalu og forlanger å vite om jeg har en annen, om utroskap er grunnen til at jeg har gått. Du legger all skyld på meg og ser ikke din oppførsel gjennom alle år fra et annet perspektiv enn ditt. Du sier at du elsker meg, men også at du hater meg. Jeg gjør alt for at du skal hate meg, sier du. Samtidig kan du dukke opp i diverse sosiale medier og framstår der som verdens hyggeligste mann. Folk som bare kjenner godsiden din, tilber deg nærmest. Men jeg ser dem ? øynene dine. De avslører deg. Om du fortsetter i samme stil så kommer du til å ødelegge forholdet til ungene dine, om du ikke alt har gjort det. Men du ser det ikke. Hvis de en gang bryter kontakten med deg, så vet jeg at du kommer til å skylde på meg. Du kommer til å beskylde meg for å ha manipulert dem. At du opp gjennom årene har behandlet dem stygt og bedrevet psykisk vold mot dem som du har gjort mot meg, det ser du ikke. At din oppførsel etter bruddet tilsier at du er alvorlig personlighetsforstyrret, det vil du jo aldri forstå eller innse. Det har jeg forstått etter å ha lest meg opp på temaet. Svart-hvitt-tenkningen din, enten er man med deg eller mot deg ? alle brikker faller en etter en på sin plass.

Jeg har tenkt mye på det, hva gjorde at jeg tiltrakk meg deg? Hva ved meg gjorde at jeg ble et offer? Kanskje min grunnleggende usikkerhet og sårbarhet, redselen for ikke å være bra nok. Den evig dårlige samvittigheten min, kanskje? Kunne du «være» den, på samme måte som et rovdyr værer et bytte? Jeg var ny i byen med ny jobb, kjente ikke så mange. På en eller annen måte følte jeg meg trygg sammen med deg, som framstod som en verdensmann. Da du i starten idealiserte meg og overøste meg med gaver, blomster og fine ord ? da var jeg solgt. At jeg sakte men sikkert deretter ble «skrudd ned», forstod jeg ikke. Men mange rundt meg har sett og forstått. Noen har betrodd meg at de har reagert på blikket ditt, måten du forsøkte å være morsom på, på min bekostning. At du aldri var med på barnas fritidsaktiviteter ble også stusset over. Det var jo så mye annet som var viktigere. Din trening og dine fritidsaktiviteter, for eksempel. Jeg er blitt spurt hvordan jeg har hatt det, men jeg benektet at jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jo vondt, der jeg vandret rundt på eggeskall for å unngå å lage konflikter og bråk. For om det ble bråk, var det jo alltid min skyld, ikke sant? Å ta opp kampen, det satt langt inne. Uten støttespillere som aldri ga meg opp, hadde jeg ikke klart det. Alt i alt har jeg det ganske bra nå, selv om de mørke dagene med mye uro og angst fortsatt er tilstede. Jeg er redd for å møte på deg, for av praktiske årsaker bor vi fortsatt på samme sted. Så jeg begrenser meg i hverdagen. Handler på ulike butikker fra gang til gang. Ser meg en ekstra gang over skulderen. Slapper aldri helt av. Slik er det blitt. Men jeg har møtt en snill mann nylig, en som ikke idealiserer meg, som ikke har noe imot at vi tar det veldig sakte og forsiktig for å bli kjent. Som ikke har latt seg skremme av det jeg har fortalt om hva jeg har gått gjennom. Det er vanskelig, for du har gjort meg så mistenksom overfor andre. Jeg overanalyserer alt som sies og alt som gjøres. Jeg er redd for å si og gjøre ting feil, for ikke å være bra nok. Jeg tror at nesten alle har en stygg baktanke med det de gjør. Det er vanskelig å stole på andre, å tro at noen faktisk vil meg vel – uten baktanker. Det er vanskelig å tro på at min nye venn vil meg vel, at han mener det uten forbehold når han sier at han er blitt så glad i meg. «Det tar tid,» sa en kollega som har gått gjennom noe av det samme som meg ? «du må bare gi det tid, og så vil det gå seg til for deg også.» Jeg velger å tro på det. Men å føle lykke uten et mørkt bakteppe er nytt for meg. Det er som om jeg venter på å bli straffet på en eller annen måte, fordi jeg tillater meg å kjenne på noe som er godt for meg. Allikevel begynner jeg nå å få tro på at livet har noe fint å by på for meg også.

Anonym