“Det er ikke noe å snakke om”

Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.

Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt “faste” lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.  

I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.

Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.

Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som “erting” selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.  

Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen “det er ikke noe å snakke om” og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme “det er ikke noe å snakke om” uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var “ikke noe å snakke om”. Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe – for ingenting var noe å snakke om.

Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans  oppfattelse av sine foreldre som tolerante og “kule” stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en “avvikende” sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.

I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen. 

Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et “hvordan går det med ….”. I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem. 

Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at “bursdager er ikke viktige” og “det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv”. Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.  

Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham. 

Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. “Det er ikke noe å snakke om” kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag. 

30 kommentarer
    1. Jeg kjenner igjen mye av dette du beskriver ovenfor her, nemlig P sin oppførsel overfor våre barn.
      Spesielt eldstemann på 19 har nok opplevd mye av dette – det at man aldri er bra nok, latterliggjøring, ingen støtte i en periode der han opplevde plaging på skolen (da han tok det opp hjemme, var P sin reaksjon “kan du ikke bare slå til vedkommende og sette deg i respekt??”), ønsket fra P om å stå i sentrum og nærmest ta æren når 19-åringen f.eks gjorde det bra i sin idrett – for å ta noen eksempler. Det hele har omsider endt med at han har kuttet ut sin far og står rakrygget i stormen; “jeg gjør det for å beskytte meg selv, da jeg ikke behøver slike mennesker i livet mitt”.
      16-åringen er mer i limbo, fortsatt sårbar. Men han har kun minimal kontakt med P han og. Og han har også opplevd det å komme hjem fra skolen med et prøveresultat i et for ham vanskelig fag – strålende fornøyd med karakteren 4. Knusende kommentar fra far: “Og hvorfor fikk du ikke 5? Du må gjøre mer, du er lat!” Gleden over fireren ble raskt borte. De er begge i den alderen at de har fått seg hver sin kjæreste, noe P ikke viser interesse for – da er det jo andre som får deres oppmerksomhet. 16-åringen går helst ikke på gata i hjembyen vår med kjæresten i frykt for at P skal dukke opp.
      Jeg tenker ofte i mitt stille sinn at verken jeg eller barna passet inn i P sin forestilling om den perfekte familie og den perfekte fasade. Alle såkalte “feil” vi gjorde bidro liksom til å krenke ham på det groveste og ødelegge forestillingen hans. Å være et menneske med det som hører med av feil og mangler var rett og slett ikke bra nok. For P har jo ingen feil og mangler, han er liksom høyt hevet over oss vanlige dødelige. Da jeg gikk projiserte han raskt over på meg at jeg manglet empati og medmenneskelighet, f.eks.

    2. Bursdager er også noe for seg selv. Da vi feiret hans bursdag var det 3 dager til ende. Allt det beste. Da dagen kom og det var min burdag, “glemte” han den. Anng.presanger: spanderte ferier på han som presang . Det var ikke godt nok, fordi det var ikke akkurat på dagen hans. Kjøpte han en fin genser den eneste gang jeg var på 2 dagers tur med venninner. Fortsatt ikke bra nok, fordi det var en reise gave. Senere da vi var å handlet en helg sa jeg: du kan velge noe du vil ha her anng.din bursdagspresang, da var det også galt fordi det skulle jeg gitt beskjed om tidligere den dagen. Da ble han så stresset og visste ikke hva han ville ha. Tilbake til min bursdagspresang: futurefacing. Skulle ta meg med på det ene og det andre. Ble aldri noe av. Deres eget behov er enormt. Jeg vil si uendelig.

    3. Mine barn på 18 og 22 har i dag ingen kontakt med sin P far… Kjenner så godt igjen…. måten han kritiserte, kommenterte, latterliggjorde, gjorde dem “små” på, alltid. ” du er vel ikke god til det” , “det er vel ikke for deg, du er jo så forsiktig”… Tok de aldri på alvor, skrøt alltid av vennene deres til dem, men aldri skryt til dem direkte. Gjør meg kvalm å tenke på. For ikke å snakke om bursdager- han muggen og sur i en krok på andres bursdager, pomp og prakt på sine. Siden skillsmissen har han kuttet ut gaver etc til dem til jul og bursdag… (men første året blodig sinna på dem ” hva slags drittunger er de som ikke ringer sin stakkars far på farsdagen” eller ringte dem på lille julaften :” kommer dere ikke til meg i morgen så skaffer jeg meg en annen familie” For en lykke i dag når vi feirer fritt og glad uten den negative kraften som alltid hang over oss. Husker den julen han ga meg en bok i gave “Cappelens store vitsebok”- “for jeg trengte å le litt, jeg var alltid så sur og kip”. Husker jeg tenkte: er jeg? Syns andre det og…. Nå ler jeg av det- og lar kun meg selv definere MEG- herlig!

    4. Igen et meget spændende emne. Jeg måtte ikke tale om mit arbejde, det gad han overhovedet ikke at høre noget om..så blev det udvidet til, at jeg ikke måtte snakke om min mor ( der døde for flere år siden, men vi var ret tæt ) jeg måtte heller ikke snakke om problemer, politik eller andet. Alle emner det var noget dybde i, skulle ikke bringes på bane. Min ex P havde ikke egne meninger og holdninger ( de skiftede som vinden blæste ) og det irriterede ham, at jeg havde holdninger til det meste.
      Vedr. Fødselsdage. Min ex sendte mig et billede af en kage med et flag i, som han selv sad og spiste ha ha ha…ja nu kan jeg grine af det. Da jeg kom hjem fra arbejde, var han ikke hjemme resten af dagen og jeg måtte selv købe en fødselsdagsgave, hvis jeg ville have en.
      Til hans fødselsdag, havde vores datter et år glemt at ringe og sige tillykke til ham, og han blev så sur og gal og sagde , at det var også meget bedre med Facebook, der var der rigtig mange der huskede ham og lykønskede ham.

    5. Monia: ja, det er slik de avslører seg.

      Normale mennesker som er glad i venner og slektninger, gleder seg til den andres bursdag. De planlegger gjennomtenkte gaver eller overraskelsesfest. Alt for å se gleden i ansiktet til den som skal feires. Når man legger ned et slikt arbeid med et smil om munnen, da vet man at man er glad i den heldige jubilanten.

      Derfor avslører psykopaten og narsissisten seg så voldsomt når de prøver å slippe unna med billigversjonen, ignorerer bursdagen eller rett og slett saboterer den. De bryr seg ikke om oss.

      Min psykopat forsøkte å sabotere min bursdagsfest på en måte som jeg vil fortelle om i en kommende tekst.

    6. Først vil jeg si at å latterliggjøre egne barn ovenfor deres venner er grusomt og i strid med et hvert normalt beskytterinstinkt ovenfor ens egne.Det er bare ikke normalt eller akseptabelt.Ellers er det vel desverre ganske vanlig med foreldre og barn som ikke har den store fortroligheten, og den gjensidige støtten man kunne ønske seg. Ikke alle foreldre og barn går like godt sammen. Mange er for ulike til det. Det behøver ikke nødvendigvis være noe alvorlig galt med noen. Etter som jeg selv er blitt godt voksen har jeg hatt mange samtaler med folk som har hatt store konflikter med sine foreldre. Ikke alle synes jeg har skyldtes personlighetsforsttyrrede foreldre,men at de har vært så forskjellige at de ikke har kunnet nå hverandre. Vi kan jo ikke regne med at alle er like store”psykologer”.
      Når det er sagt må jeg si at jeg har fortvilet mang en gang over hvordan min P/N har behandlet våre barn. Han har løyet for dem og manipulert dem etter beste evne. Plutselig veldig interessert og “åpen” for å få deres betroelser. Deretter grusom og har brukt alt mot dem. Gjort dem forsiktige og tildels løgnaktige for ikke å utløse vanskeligheter.Fått dem til å gå bak min rygg ved ren manipulasjon. For et helvete for uskyldige barn ! Alt dette kom mellom meg og barna som et helvete for alle. Nå, som voksne,begynner de å se klart. For meg vil denne nedbrytningen alltid være et sår.Det kostet for mye.

    7. E: du kan også være stolt av dine barn som i ung alder har erkjent og tatt avstand fra mishandlingen.

      ” Tok de aldri på alvor”

      Her sier du mye med få ord. Psykopatiske foreldre vil ofte søke å infantilisere deres barn, selv når barna er voksne. Dette kan pakkes inn som “omsorg” men det som skjer er at de duller med det voksne barnet som om det er ti år gammelt. Uansett hvor velutdannet den voksne sønnen eller datteren er så gir den psykopatiske forelderen han/hun følelsen av å ikke ha peiling på noenting. Barnet blir aldri bedt om råd eller hørt og blir mildt latterliggjort hvis han/hun forsøker å si sin mening.

    8. Mary: jamen det er jo utrolig, hva de får seg til å gjøre. Din eks som satt og spiste din kake, det er en ren provokasjon. La oss feire at vi slipper det fremover. Neste gang du spiser kake, så tenk “nå er jeg fri fra deg, jeg er SÅ heldig, og det feirer jeg nå”.

    9. Anonym: Ja, men det er stor forskjell på “dårlig kjemi” med foreldre, og psykopatisk devaluering.

      Jeg tror at bak mange av de historiene vi hører med “foreldre og barn som ikke har den store fortroligheten” – som du skriver – så skjuler det seg en narsissistisk forelder eller for den saks skyld et narsissistisk barn (eller muligens andre forstyrrelser). De fleste vet bare ikke hva det er, og utenforstående ser bare en forelder og et barn som ikke har god kontakt. Detaljene er nok mye mer avslørende.

      For normale og funksjonelle foreldre og barn mangler ikke fortrolighet. Disse menneskene har vi faktisk vokst opp med, og innenfor normale familiedynamikker så eksisterer fortrolighet, åpenhet og konflikter blir løst fordi ingen har en skjult agenda.

    10. Jeg hørt ofte “Men det skal ikke Du tenke på”
      og stoppet ikke jeg å prate når jeg fikk beskjed eller stille spørsmål videre så gjentok P disse ordene til jeg stoppet “Men dette skal ikke du tenke på, for du har jo så Mye” (her skulle P liksom vise omsorg for meg som hadde så mye å slite med i hverdagen) Det ligner litt på overskriften her kanskje..?
      Dette ble sagt når det var prateemner som ikke interesserte P/N, eller etter at P/N hadde pratet i evigheter, både en og to og tre timer om sine ting – dagens/ukas dose av mennesker P/n hadde behov for å tømme sinne/agresjonen sin over på meg. Etterpå var jeg helt utslitt, og når jeg prøvde å styre samtalen over på noe som interesserte meg så fikk jeg høre det på nytt. Da var det punktum, og på med tv, pc, eller legge på røret. Jeg satt igjen med en meg fylt av P og P var tom, ren og klar for egentid hvor P ikke ville bli forstyrret. Etterhvert sa jeg ifra at det blir litt mye om disse temaene dine, da ble P stille-sint og kald. Ved neste samtale var det samme om igjen og sånn fortsatte det. “Men dette skal ikke du tenke på, du har jo så mye….”

    11. Kjenner meg igjen så utrolig mye i det som står i innlegget og kommentarene, som datter av en meget forstyrret mann.
      – Aldri viste min far noe som helst interesse for hva vi barna hans holdt på med eller var engasjert i. Han selv pøste på om seg selv i massive mengder og forventet at vi responderte. Helt kvelende og selvutslettende for oss.
      – I den dysfunksjonelle familien til min far, er det utbredt praksis å utøve en overdreven “omsorg” som egentlig bare er en eneste stor undervurdering av deres voksne barn og barnebarn. Et kontrollbehov som er utrolig slitsomt og uhyggelig. I tillegg får man dårlig samvittighet, fordi man tror de mener det godt.
      – Vi barna ble aldri tatt på alvor, nei. Ble ignorert, fnyst av og latterliggjort når vi egentlig trengte støtte og veiledning.
      – Da jeg ønsket å treffe min tante for å støtte henne i en vanskelig tid, var hennes mor (min bestemor) helt tydelig på at “hun har da mer enn nok å streve med. Du kan da ikke tro at hun skal ta seg tid til DEG også”. Effektiv måte å forhindre meg i å snakke med henne og for henne å beholde kontrollen over situasjonen og hvilken versjon som skal få råde.
      Min mor er motsatt av alt dette, heldigvis. Det er jeg henne evig takknemlig for! Jeg foretrekker et liv uten dem som har onde hensikter.

    12. Om å spise kake… jeg opplevde en P som hadde vært hos meg når jeg ikke var hjemme. P hadde med en nydelig stor blomsterbukett og julegodterier, men siden jeg ikke var hjemme, så tok P bilde av dette oppstilt på trappa mi, tok med seg gaven og dro. Sendte så en meld og bilde av herligheten om at det var synd jeg ikke var hjemme. God jul. Jeg syntes det var litt rart.

    13. Kan huske at min P i starten av forholdet, hvor han ble kjent med min familie og jeg med hans, fikk massasje på et spa-hotell i gave. Ser jeg tilbake ser jeg at hans psykopatiske, manipulerende og kontrollerende oppførsel allerede hadde startet, men dette var nok kun for å gi min omgangskrets et godt inntrykl, ikke fordi han var glad i meg. Et år og en baby senere, fikk en liten gave dagen etter bursdagen min. Han jobbet, jeg møtte han med min datter etter jobb, hadde litt forventninger. Han sa vi kunne ta en tur til byen. Når vi kom frem klagde han på at han ikke hadde penger, så han kunne ikke ta meg ut å spise. Virket ikke lei seg, sånn var det bare. Sutret mer over dårlig råd. Så ble jeg selvfølgelig litt lei meg for jeg ikke den oppmerksomheten jeg syntes jeg fortjente. Du vet i god tid i forveien når partneren din har bursdag, og det er masse man kan gjøre som ikke koster, men som betyr noe. Da jeg ble lei meg, straffet han meg med å ikke gi meg gave, selv om han hadde kjøpt den. Han ventet til neste dag. Huff..så glad jeg ikke er sammen med et sånt menneske lenger. Har verdens beste jente å oppdra, heldgvis bor vi et stykke unna han. Det eneste jeg syntes er vanskelig er at jeg føler et ansvar for å varsle hans nye kjæreste. Jeg vet jo at det antageligvis ikke vil være lurt, kanskje jeg ikke blir trodd, men kanskje hun hadde tenkt over det jeg har sagt etterhvert. Jeg tror hadde hvertfall gjort det om en eks av han hadde sagt slike ting, for tegnene dukket opp nokså tidlig, men jeg unnskyldte det med at han var usikker og trang mye bekreftelse og kjærlighet, så jeg ga alt jeg hadde og mer, men det ble verre etter at vi fikk barn. Tilbake til nye partnere, det er ikke det at jeg vil ødelegge P, men jeg føler et ansvar for å beskytte andre mot å gå igjennom det samme som meg, etter å selv ha gått igjennom noe så vondt og tungt, kan jeg bare sitte å se på? Det er vanskelig. Blir nesten som å se på en dø, og ikke yte førstehjelp (for å sette det på spissen).

    14. Anonym29: jeg forstår din trang til å varsle hans nye partner. Det er ditt valg, men vit dette:
      – jeg varslet hans nye partner. Hun svarte aldri, så jeg er ikke sikker på om varslingen nådde henne. Men poenget er at jeg angret i ettertid. I dag bryr jeg meg ikke, men i lang tid så angret jeg. Jeg fryktet jeg hadde gitt ham en god dose NF ved å varsle. Det er ingen god følelse å angre.
      -Kjenner du hans nye partner? Husk at den nye partneren kan være like forstyrret som ham. Kanskje ikke, men vi vet ikke. At to psykopater finner hverandre er ikke uhørt, historien har sett det mange ganger før. Tenk “Bonnie & Clyde”. To psykopater som konspirerer sammen er meget farlige. Beskytt deg selv først og fremst, før du bekymrer deg for en person du ikke kjenner.

    15. ….har tenkt på dette med gaver, og jeg husker ikke noe av sånn vanlig måte å gi hverandre gave på med noen av mine P/N. Variantene har vært ingen gave og lite fokus, eller gave som aldri ble ferdig men liggende i bilen i over ett år og over neste bursdag, eller også varianten ikke EN blomsteroppsats inn døra men TO samtidig – to nydelige laget i blomsterdekoratør. Herlighet, jeg hadde blitt glad for en halv… bare jeg hadde blitt sett….

    16. I idealiseringsperioden fik jeg mange gaver , blomster, rejser og meget andet. Da devalueringen for alvor satte ind, fik jeg nærmest ingenting…der var sjældent råd til gaver ( min p købte utroligt mange ting til sig selv på nettet ) og vi havde mange fælles udgifter. Selvom min ex P havde 2-3 forskellige jobs, havde han aldrig ret mange penge påstod han ..Han forsøgte at få mig til at betale mere og mere, men det lykkedes ikke. Tværtimod fik jeg sparet et pænt beløb op, til indskud i en lejlighed ( han vidste ikke noget om det ) Jeg var da begyndt at foreberede min flugt. Da jeg var kommet væk, forsøgte han en ny runde. Her lokkede han igen med rejser ( han ved jeg er glad for at rejse ) wellness ophold og meget andet…men jeg bed ikke på…Hans nye objekt får nu de samme ting…så længe det varer…

    17. Ja det er sant det du sier Psykopati. Nei kjenner henne ikke, magefølelsen sier bare at hun er en følsom person slik som meg, ut ifra det som vises på hennes facebook og hva venner skriver til henne. Kikket på den da det var hun som la ut bilde av de to, men nå har jeg lagt det fra meg. Det SISTE jeg vil er å gi han forsyning, da vil han bare tro jeg er sjalu osv, så best å la det ligge. Har klart å bruke gråsteinsmetoden lenge nå, ettersom han ser datteren sin en gang i blandt som det passer han. Får bare være litt egoistisk for en gangs skyld 🙂

    18. Mary: det var riktig smart av deg å være så forutseende.

      Dette med at psykopatene ønsker at vi skal bruke så mange ressurser på dem, har jo to ønskede og kalkulerte fordeler for psykopaten.
      1) Det gir psykopaten direkte materielle goder.
      2) Objektet blir utarmet og vil stå på fullstendig bar bakke uten ressurser hvis det flykter. Dette vil i mange tilfeller forhindre flukt og sørge for at objektet blir værende i relasjonen.

    19. Bloggforfatter: Det er ikke alltid lett å vite hva som har vært mellom andre mennesker.Ser ikke bort fra at det har vært flere dysfunksjonelle familieforhold enn man har vært klar over. Der det har regjert minst en P/N. Det er nok som du skriver at ofrene selv ikke vet dette,har ikke ord og navn på det.Så derfor vil jeg ikke være skråsikker på min kommentar om at det i mange familieforhold blir vanskeligheter kun fordi man er så forskjellige. Det er vel i mange slike familier innblandet en P/N eller flere. Ofte vil man ikke ha opplysninger nok til vite det. Etterhvert ser jeg enkelte familier i et annet lys, og tror egentlig at det har vært en eller flere P/N der siden konfliktene har vært så dype og uløselige. Normale folk har også konflikter,men pleier å kunne finne en løsning på dem. Med P/N involvert vet vi jo at det blir umulig. Det blir som de vil eller evig strid. Når det er helt urimelig det de krever,ja så blir det ingen løsning annet enn at den annen part trekker seg bort.Da er også P/N igang med svertekampanjen sin. Kjenner man ikke personene godt er det vanskelig å vite hvem som som er hvem.Trøsten er at P/N ofte ikke virker helt overbevisende i sin iver etter å trekke ned andre,og at normale folk tenker litt selv.

    20. Min p triangulerte datteren sin med meg. Roste henne og kritiserte og latterliggjorde meg. For så å gjøre henne sjalu med å gi meg oppmerksomhet og gode ord når jeg ikke var tilstede.
      Han snakket stygt om moren hennes, (eks) men så sa at han aldri hadde sagt det, at de kom godt overens. Da var det min tur, og han skulle han dra meg ned Istedet. Ang gaver fikk jeg ring, tur, og middag første året. Andre året et kjede og middag, tredje var det over. Husker at han dro til India i lang tid, og ikke kjøpte en gave med til meg, det koster to kr der, men la fram gave til andre foran meg. Der fikk jeg en Mail og så sluttet det, så sa han at jeg ikke hadde sendt han mail! Jeg sendte tre.. Det er vel det som heter gaslighting?

    21. Noe jeg lurer på er hvorfor min p sa til meg hvorfor må du bli så sint og gå når vi egentlig har det så fint. At det føltes ekstra ille. Han utela sin mishandling, med onde kommentarer som fikk meg til å gå fra de situasjonene. Så han brukte min egen logikk mot meg, med å gi meg dårlig samvittighet siden jeg reagerte? Dette ble også gjort i min barndom. Men har ikke opplevd det før nå med min p.

    22. Mari: dette er bare en del av den psykopatiske manipulasjonen. De trykker på våre knapper inntil vi reagerer, for så å kunne anklage oss for å overreagere/være gale/ikke tåle noe etc.

    23. Bloggforfatter og Mari:
      Ja, jeg ble også presset og presset (av min far) helt til det “svartnet” for meg. Jeg ble utrolig frustrert og redd av å aldri bli trodd eller bli møtt med forståelse. Da sa han: “jeg VISSTE du kom til å reagere sånn!” Jeg fikk aldri et svar, hver gang jeg spurte om hvorfor han gjorde og sa slik, når han visste at jeg kom til å bli så opprørt. Jeg vet jo svaret nå, men dessverre sleit jeg i oppveksten og i voksen alder med å akseptere meg selv og mine følelser. Trodde det var noe galt med meg, for jeg fikk stadig høre at jeg overreagerte og tok feil. Jeg begynte å ta på meg skyld og la meg flat i alle mulige situasjoner i møte med folk, for jeg ville jo vise at jeg hadde selvinnsikt. Unnskyldte stadig for at jeg var så følsom og tenkte at jeg overanalyserte når jeg kjente at noe var galt. Jeg kan fortsatt streve med slike tanker når jeg blir opprørt av noe, men har lært meg at magefølelsen bør lyttes til! Jeg har andre grenser nå.

    24. Datter av P: ja, resultatet blir at vi tilgir mer enn vi burde, og sier unnskyld for ting som ikke er vår feil. Men aldri for sent å pusse på integriteten.

    25. Dette er jo gammelt innlegg, men jeg er neppe den eneste som roter rundt i bloggen av og til.
      Jeg fikk hodepine her. Det samler seg opp minner om flere episoder ang min egen mor og oppveksten min. Mulig paranoiaen blomstrer, for man ser jo N/P overalt snart. Hun var ikke alltid så grei. Jeg har tenkt at hun slet psykisk, misfornøyd i ekteskapet, osv. Men kanskje hun også hadde andre sider…
      Eksempel: Da jeg var ung tenåring, fikk jeg min morfars gamle bibel av mormoren min. Jeg var ikke kristen, men hun mente at den skulle jeg ha. Den hadde jeg i en bokhylle på rommet mitt og hadde ikke nevnt noe til mine foreldre om saken. En dag var den borte etter at min mor hadde foretatt rengjøring der, og jeg oppdaget at den stod i bokhylla i stua. Hvorfor har du tatt bibelen jeg fikk av “mor”?spurte jeg litt forundret. Og hva sa hun? Ordrett med en slags forakt i stemmen ( forsvarsposisjon?): Min mor ville aldri gi DEG en bibel som min far har skrevet navnet sitt i! Jeg fikk jo hakeslepp og kastet et raskt blikk bort på min far som satt og flirte. Tøffelhelt, tenkte jeg faktisk der..han unngikk det meste som kunne medføre konfrontasjoner. Sette henne på plass, nei..det burde han gjort, men han tidde. – Jeg FIKK bibelen av mor! Jeg har da ikke stjålet den fra henne! utbrøt jeg.
      Det kom bare et surt snøft fra henne og så knep hun munnen stramt sammen, så jeg lot saken ligge. Klart jeg fortalte mormor om hva hun hadde gjort og sagt, og jeg la til: Hadde hun spurt om hun kunne få bibelen pga den hadde tilhørt hennes far, så hadde jeg gitt den til henne. Det er MÅTEN hun gjør det på som er så ufin! Min kjære mormor ristet oppgitt på hodet og sa at hun ikke trodde min mor hadde noen interesse av en bibel siden hun hatet alt som hadde med kristendom å gjøre. Det var jo godt kjent i familien, det. Jeg fikk dermed bibelen etter hennes avdøde søster istedet, for hun syntes jeg skulle eie en bibel. Religiøs er jeg fremdeles ikke, men det er en annen historie. Den siste bibelen står i min bokhylle den dag i dag, og jeg har jo barnebarn selv nå 🙂

      1. Din historie sier så mye. Den vitner om en respektløshet for deg, og berettigelse (“det er min bibel”, selv om du hadde fått den). Man skal være ganske grandios for å legge beslag på en gjenstand som ikke var gitt til henne, men til deg. Det viser også mangel på kjærlighet til deg, for hadde hun vært glad i deg så hadde hun unnet deg bibelen, selv om den ble gitt til henne. Det er sårt å tenke at ens foreldre ikke var glad i en som de burde ha vært, men det er dessverre slik at man ikke elsker noen som man behandler respektløst. Og som vi har forstått for lenge siden; det er en myte at alle mødre elsker deres barn. Og sånn litt på siden; jeg kjenner også narsissister som er aktive motstandere av kristendom. De er ikke bare ateister, de er anti-kristne. Mon tro dette også er et uoffisielt trekk ved mange psykopater. Noe å tenke på.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg