Smerten etter bruddet med en psykopat er stor. Den er også forvirrende. Hva kommer den av? Hvorfor er den så sterk og langvarig? Hvordan kan den lamme oss så voldsomt? Temaet smerte er berørt i varierende grad i mange tidligere tekster. Likevel etterspør lesere mer fokus på smerten de opplever. Derfor vil jeg skrive litt om smerte i dag.

Først vil jeg råde leserne til å ikke frykte smerte. Grunnen til det er fordi den kommer for å advare oss. Den vil fortelle oss at det er noe vi må rette oppmerksomheten mot og eventuelt reparere. Akkurat som fysisk smerte, for eksempel et sår vi har pådratt oss, så opplever vi mental smerte for å bli oppmerksom på såret. Kroppen sier “se her, her må det renses og plastres, kanskje syes”. Hvis ikke vi hadde blitt oppmerksomme på såret i form av smerte så hadde vi gått intetanende med det, inntil det ble infisert og potensielt dødelig. Det er nøyaktig det samme som skjer med mental og emosjonell smerte. Problemet er at slike sår ikke er synlige, derfor forstår vi ikke nøyaktig hva problemet er. Hva må fikses? Hvor begynner vi? Hva er klint og hva er hvete?

Smerten etter et brudd med en psykopat forteller oss at vi har vært nær en person som vi ikke har hatt godt av å være i nærheten av. Hvis vi tenker etter så oppstod ikke smerten etter bruddet. En del av den var der under hele relasjonen. Dog ble den mikset med lykkefølelse hver gang psykopaten bestemte seg for å kaste til oss en smule. Vi fortrengte derfor smerten under relasjonen, eller blandingen av godt og vondt opplevdes som så forvirrende at vi ikke klarte å skille ulykke fra lykke. I mange tilfeller forvekslet vi derfor smerte med kjærlighet.

Etter bruddet slo smerten imidlertid ut i full blomst. Det var som om smerten vi bar på under relasjonen endelig fikk sin forløsning. Ovenpå den smerten som allerede var der så kom nye smerter; smerten fra tapet av en person vi elsket og som vi trodde elsket oss. I tillegg fikk vi abstinenser. Abstinenser gjør vondt. Kroppen vrir og vrenger seg i omstillingsprosessen, vi svetter og får hete- og kuldetokter om hverandre. Dette er faktisk fysiske smerter. Så kommer ensomheten oppi alt det andre. Aldri har vi vært så ensomme. Psykopaten lot som om vi var ment for hverandre, vi la derfor våre liv i hans/hennes hender. Men plutselig er psykopaten borte. Hvem skal vi nå være sammen med? Hvem kommer til å se oss like sterkt som psykopaten gjorde? Skal vi igjen bli usynlige? Hvordan skal vi klare oss uten oppmerksomheten han/hun ga oss? Hvordan skal vi klare oss på egenhånd?

Det er ikke rart at dette gjør vondt! Det er nesten uutholdelig. Men vit at smerten etterhvert forandrer karakter. Vil du gjerne høre at den blir helt borte? Vel, jeg vil gjerne fortelle deg at det blir den. Men jeg vil du skal vite sannheten; den kommer til å vise seg så lenge du har noe ugjort med deg selv, slik at hvis du gjør den nødvendige jobben med å undersøke såret, pleie det, rense det og skifte plaster, så vil smerten forandre seg, kanskje bli borte eller sågar erstattes av velbefinnende. Hvis du derimot neglisjerer ditt kjernesår, så vil smerten fortsette med å dukke opp.

I begynnelsen er smerten av en hvileløs og rastløs art. Man finner ikke ro og klarer ikke å sitte stille. Samtidig lindrer det ikke å bevege seg. Ingenting lindrer. Ingen stol eller stilling er behagelig. Gråten presser seg på hele tiden. Matlysten forsvinner fordi magen allerede er fylt med sorg. Ingen ord trøster, derfor hjelper det heller ikke med avledning eller distraksjon. Man kan ganske enkelt ikke flykte fra denne første, lammende smerten. Fokus og konsentrasjon blir borte, man klarer ikke å lese en bok eller se en film. I beste fall klarer man såvidt å klore seg igjennom en normal arbeidsdag.

Jeg kan fortelle at denne innledende akutte smerten går bort. Dette er en spesielt ubehagelig fase man må gjennom, men den går bort. I dag, fire år etter relasjonen med min P så kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det slik. Det må være flere år siden allerede. Hvilke smerter har jeg i dag, så lang tid etter? Jeg kan kjenne på sorg over alt jeg har mistet og en slags utilstrekkelighet som jeg tidligere ikke merket. Men grunnen til at jeg i dag føler meg mer utilstrekkelig enn før er ikke fordi jeg var lykkeligere innen jeg traff psykopaten. Grunnen er at jeg var dummere før jeg traff ham. Jeg lyttet den gang ikke til min intuisjon og forstod ikke hvorfor jeg av og til møtte indre og ytre motgang. I dag vet jeg. Smerte kan derfor være et tegn på innsikt, at vi er blitt klokere og leser oss selv bedre. Kall det gjerne empatismerter med oss selv. 

La oss ta et lite eksempel. La oss late som at vi har en sur nabomann. Han tåler ingenting. Han kjefter så snart vår katt setter seg på hans trapp, og jager den vekk med kosten. Han ringer på hvis han mener vi har forsøplet den felles bakgården. Han klager over støy hvis vi spiller musikk etter klokken ni om kvelden, eller hvis sterk odør fra vår matlaging siver inn til ham. Han blir et irritasjonsmoment og en vi vekselvis ler av eller får grå hår av. Men utover dette så berører han oss ikke. Vi bryr oss ikke om ham og avfeier ham som irrelevant.

Så en dag får vi vite at han en gang elsket en kvinne dypt, men hun forlot ham. Vi får også vite at han hadde en sønn som tok sitt eget liv i ung alder. Vi får attpåtil vite at han vokste opp i et barnehjem frem til han var fjorten år. Deretter ble han kastet ut og måtte klare seg selv. Plutselig åpenbarer det seg en historie, en forklaring på hvorfor han i dag oppfører seg som han gjør. Vi slutter å le og får vondt av ham. Smerten er en blanding av dårlig samvittighet for våre tidligere oppfatninger og av ny innsikt. På mange måter var det enklere før, den gangen vi kunne møte mannen med et skuldertrekk. Det kan vi dog ikke lenger, fordi vi har fått kunnskap og innsikt. Ekte empati er smertefullt.

Det er denne smerten vi fortsatt av og til føler på lenge etter bruddet med psykopaten. Den handler selvfølgelig ikke om nabomannen. Den handler heller ikke om psykopaten, men om oss selv. Vi har fått fornyet innsikt i oss selv, i tillegg til empati for oss selv. Smerten er en indikator på at vi bryr oss om oss selv. Denne smerten er annerledes enn den første, akutte smerten da såret oppstår. Denne senere og dypere smerten betyr vekst, at såret gror.

Uansett hvor du er i forløpet, så “bli venn” med smerten. Lær deg å akseptere den. Smerte i seg selv er ikke farlig, den forsøker å kommunisere med oss. Ta den på alvor. Ikke forsøk å gå utenom, men stå i den. Ikke ty til alkohol, overspising, kjederøyking eller andre aktiviteter for å skyve den unna, den vil i så fall komme sterkere tilbake.

Vær også klar på at mye av smerten ikke oppstod som følge av psykopaten. Faktisk har den i mange tilfeller vært der hele tiden, lenge før han/hun gjorde deres inntog i våre liv. Ofte så tilskriver vi den psykopaten på falskt grunnlag. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet var der nemlig kanskje fra vi var unge. Problemet er at sammen med psykopaten så ble den midlertidig borte, og det føltes så godt. Det skjedde fordi psykopaten på manipulerende vis lindret den. Ihvertfall i begynnelsen. For med psykopaten ble vi beruset og slapp et øyeblikk å forholde oss til oss selv. Psykopaten lever i en fantasiverden og lot oss ta del i denne verdenen. Da psykopaten forsvant så kom derfor virkeligheten tilbake i form av smerte, og vi lengter tilbake til psykopaten for at smerten igjen skal lindres. Vi tror at psykopaten er vår redningsmann/-kvinne. Men smerten har egentlig ingenting med ham/henne å gjøre og vi må søke tilbake til våre røtter for å lindre den selv. Samtidig som vi gjør den jobben, så reduseres smerten, i tillegg til at en psykopat vil møte lukkede dører for oss fordi vi ikke lenger har et like stort behov for lindring.   

Minner på neste kursdag, som blir 30/9 i Oslo. Se “arrangementer” på facebook for mer info. 

Når jeg i dag holder kurs for “nyklekkede” objekter eller snakker med dem i Hjelpetelefonen, så slår det meg hvor vanskelig det er for mange å fatte dybden i den antisosiale forstyrrelsen. Selv om vi har levd det, selv om vi kan fortelle hoderystende historier om våre psykopater, så faller vi altfor ofte tilbake på oppfattelsen av at det er snakk om “en normal person som oppfører seg grusomt”. Forferdelig og uforståelig oppførsel, men likevel et normalt menneske. Det er svært vanskelig å tenke på psykopaten som umenneskelig; han/hun trasket ved siden av oss, pustet, snakket, spiste, sov. Hvordan i all verden kan denne personen være noe annet enn menneskelig? 

Vi er ikke dumme selv om vi ikke klarer å forstå forstyrrelsen inn i dens kjerne. Svært få kan det. Avviket er så langt fra virkeligheten vi er vokst opp med å tro på, at det nesten ikke lar seg gjøre. Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre” og det er også slik vi vurderer både hva vi anser som normalt og hva vi anser som abnormaliteter. Vi har ingen problemer med å observere at enkelte er gale, men vi gjør det med en idè om at vedkommende opprinnelig var normal og dermed med god hjelp og eventuelt medisinering kan bli normal igjen. Hvor ofte har vi ikke hørt uttrykkene “hun klikket” eller “han ble psykotisk”? Forestillingen om at gale mennesker er friske mennesker som knakk under press stikker dypt og er nesten urokkelig. Når vi derfor skal forsøke å forstå vår psykopatiske partner, forelder, kollega, sønn eller venninne så er det med et slikt utgangspunkt om “normalitet i bunn” som vi bruker som briller. 

Dette tankesettet er velment men det forsinker også vår rehabilitering og gjør NK vanskelig, fordi vi menneskeliggjør psykopaten. En innringer jeg snakket med i hjelpetelefonen fortalte at han forsøker å dehumanisere sin eks fordi monsteret i psykopaten må fram, ellers vil han ikke klare å stå imot å gå tilbake til psykopaten. Å dehumanisere noen er vanskelig når vi fortsatt elsker og synes synd på, men egentlig nødvendig og dessuten riktigere enn vi tror.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg i dag holder kurs og foredrag, så er det spesielt to historier som får folk til å forstå at psykopati ikke er “normalitet som har gått skeis”, men en meget alvorlig abnormalitet, nærmest en annen menneskerase som går blant oss. Jeg vil fortelle den ene historien her i dag. Det pussige er at historien ikke er spesielt skremmende. Den setter likevel et støkk i tilhørerne, hvor jeg ser at de ihvertfall i et sekund eller to klarer å fatte dybden i hva psykopati handler om.

Vi liker å bruke forskjellige monstre som metaforer for psykopaten, blant annet vampyrer og Dracula. Et annet kjent monster vi enkelt kan bruke som en metafor er Frankensteins monster og nå vil jeg forklare hvorfor. Historien om hvordan Dr. Victor Frankenstein skapte et levende vesen av forskjellige kroppsdeler fra avdøde mennesker må virkelig ha sjokkert publikum da den ble utgitt i 1818. Datidens gudfryktige og puritanske folk hadde knapt lest noe så makabert. Historien er tidløs, på den måten at moderne mennesker – vidt forskjellige fra de som vandret på jorden i 1818 – fortsatt leser historien med interesse og med jevne mellomrom kommer fortsatt nye filmatiseringer på markedet. Men hva har psykopaten med Frankensteins monster å gjøre? Faktisk svært mye.

Hva psykopaten primært har til felles med Frankensteins monster er at ikke psykopatens legeme, men derimot hans/hennes personlighet, er sammensatt av deler fra andre mennesker. Ikke så mye som et fnugg av psykopatens personlighet tilhører psykopaten selv. Men dette er vanskelig å observere fordi trekkene kommer fra mennesker vi aldri har møtt, men som psykopaten har hatt eller fortsatt har i livet sitt; foreldre, tidligere ekser, mennesker han/hun ser opp til eller figurer fra film, TV og popverdenen. Psykopaten plukker “litt her og litt der” og resultatet blir noe som vi antar er originalt og psykopatens egne identitet. Men slik er det ikke. Alt er lånt. Ekstra guffent er det når vi senere ser også oss selv sydd inn i dette morbide lappeteppet.

I begynnelsen, i idealiseringsfasen, så opptar psykopaten nesten hele vår personlighet med hud og hår; interesser, verdier, tonefall, språk, tilogmed ganglag, Alle andres bidrag til psykopatens identitet blir i denne fasen undertrykt og han/hun er nesten hundre prosent oss. Ikke alle objekter kjenner seg igjen i dette. Jeg kjente heller ikke meg selv igjen i psykopatens speiling av meg. Men grunnen til at vi ofte ikke gjør det, er ikke fordi det ikke skjer. Det har andre årsaker. Her er noen.

-Psykopaten speiler oss feil. Dette skjer ofte fordi han/hun finner oss i en sårbar situasjon i livet. Det er egentlig ikke slik vi normalt er. Vi oppdager det derfor ikke når psykopaten speiler oss, for vi gjenkjenner ikke oss selv. Feilspeiling skjer også hvis psykopaten ganske enkelt er en urutinert imitator.

-Vi er ikke forberedt på denne meget skumle egenskapen. Å tro at noen prøver å kopiere hvert minste trekk ved oss hører til i skrekkfilmens verden og er ikke noe vi er forberedt på at skjer med oss selv, i levende live, i vår vanlige hverdag.

-Ikke hele vår personlighet blir speilet, men kanskje 80 prosent. De resterende 20 prosentene som ikke tilhører oss, oppfatter vi som bevis på at psykopaten styres av egen fri vilje, ambisjon, individualitet og personlighet.

-Vi var ikke primærobjektet, eller idealiseringsfasen var over. Psykopaten har mange objekter, men kun den som til enhver tid er primærobjekt, blir speilet. Speilingen avtar også når devalueringen tiltar. Dette skjer fordi speiling blir kun brukt initialt, som et middel til å hekte oss. 

Når devalueringen er et faktum så forsvinner speilingen for godt, for aldri å komme tilbake. Men det som overtar er at psykopaten beholder ett eller noen få trekk fra oss og inkorporerer det/dem i hans/hennes falske personlighet, sammen med trekkene han/hun har samlet på fra tidligere objekter. Psykopaten har nå en fot fra en eks, en arm fra en annen eks, torsoen til en skuespiller han/hun idealiserte, halsen til en klassekamerat han/hun så opp til for femten år siden, hodet til en forelder og ett kne fra deg. Akkurat som Frankensteins monster. Psykopaten går videre uten deg, men med en del av deg. Nå vil jeg fortelle hvordan jeg oppdaget at min psykopat hadde opptatt en bit fra meg.

En dag snakket jeg i Hjelpetelefonen med en fortvilet kvinne. Kvinnen stod i fare for å bryte NK og trengte hjelp til å unngå det. Jeg fortalte henne om en gang jeg selv brøt NK og hva jeg oppdaget. Det skjedde ett år etter at jeg innførte NK første gang. I et svakt øyeblikk tittet jeg på min psykopats instagram profil som på det tidspunktet var åpen (merk at psykopater ofte har åpne og offentlige profiler, de har mange ekser og eks venner som de ønsker skal ha tilgang til deres fremstilling av det perfekte liv). Jeg rakk å se en del bilder innen jeg forstod at jeg slettes ikke hadde godt av titten, og lukket pc`en. Reaksjonen min på å bryte NK var voldsom, jeg begynte å skjelve og ble kvalm. Mitt hovedbudskap til denne kvinnen var at det tok meg tre hele dager å bli meg selv igjen, bare etter å ha sett på noen bilder av min psykopat. Det var derfor en stor bommert å bryte NK og jeg gjorde det aldri igjen. 

Men jeg fortalte også kvinnen om ett av bildene jeg rakk å se innen jeg lukket datamaskinen. Dette bildet var ikke av psykopaten selv, men av en reproduksjon av et kunstverk. Reproduksjonen hang på veggen i stuen hans. Han hadde skrevet en kommentar under bildet, som lød omtrent slik; “ett av de få homofile trekkene jeg har, er min lidenskap for kunst”. Det gikk lang tid før jeg begynte å stusse på denne kommentaren. Faktisk mange måneder. Men så slo det meg at under den tiden jeg var sammen med ham, så nevnte han aldri kunst med ett ord. Ikke et maleri han likte. Ikke en skulptur. Ikke et navn på en kunstner. Ingenting! Også påstod han at han hadde en lidenskap for kunst? Jeg fikk det ikke til å stemme.

Plutselig slo det meg – det er jeg som har interesse for kunst. Faktisk er min interesse ikke særlig stor, men jeg har ett ekte maleri på veggen, og en gang psykopaten var på besøk så fortalte jeg ham omfattende om historien bak mitt maleri. Det er alt som skulle til. Viser du en side av deg selv som psykopaten opplever som beundringsverdig, selv om den er aldri så liten, så er sjansen stor for at de stjeler din egenskap eller lidenskap og gjør den til sin egen. Det er også derfor det kan gå så lang tid innen du forstår at du ble speilet, for ofte fanget psykopaten opp noe som egentlig ikke er en stor del av deg, men som du i et kort øyeblikk viste ham/henne. Psykopaten kan ikke selv føle lidenskap for noe og må derfor stjele andres lidenskap.

Denne historien er en av to historier jeg pleier å fortelle publikum hvis jeg sanser at de ikke helt formår å gape over det uvirkelige ved den antisosiale forstyrrelsen, for er det noe folk opplever som skummelt så er det mennesker som ikke er ekte. Derfor er roboter skumle, fordi intelligens uten følelser er skummelt. Monstre er heller ikke ekte. Det er derfor monstre er skapt for å skremme. Mennesker som imiterer, etteraper og stjeler identiteter er skremmende. Det gir assosiasjoner til utenomjordiske eller underjordiske ondskapsfulle umennesker som later som om de er oss. Og det med rette. For det er slik psykopaten er. 

I dag skal vi legge en ekte oversveving under mikroskopet. Ekte i så måte at den er hentet direkte fra en av mine egne meldingslogger. Meldingen ble sendt til meg av den midterste av mine tre psykopater. Den vil jeg gjengi i sin helhet senere i teksten. Vi skal analysere den for å se hvordan en oversveving kan se ut og hva som skiller den fra en normal henvendelse. Men først en liten gjenoppfrisking av hva en oversveving er.

Ordet oversveving er hentet fra de amerikanske uttrykkene “hoover” og “hover”. Begge uttrykkene brukes i “psykopatspråket” om psykopatens tendens til å henvende seg til objektet etter bruddet – både etter kort tid og etter lang tid. “Hoover” betyr egentlig å suge/støvsuge og er i sin tur hentet fra det kjente støvsugermerket Hoover som var blant de første produsentene av elektriske støvsugere. Merket er også godt kjent i Skandinavia. I psykopatisk forstand så brukes en “hoover” når psykopaten tar direkte kontakt. “Hover” derimot betyr noe helt annet, nemlig å sveve (over). Det brukes når psykopaten ikke tar direkte kontakt men likevel følger med på hva tidligere objekt foretar seg.

Oversveving er en fellesbetegnelse for hoover og hover fordi de begge avslører det samme; at psykopaten aldri fjerner seg totalt fra objektet. Psykopaten forlater oss med forakt. Han/hun ønsker å etterlate oss med følelsen av verdiløshet, at alt er vår skyld og at han/hun sågar hater oss. Oversvevinger avslører at så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt å overvåke en person man ønsker å fjerne seg fra. 

Dessverre blir oversvevinger ofte mistolket som at psykopaten savner objektet og angrer bruddet. Denne mistolkningen blir i visse tilfeller godt hjulpet av at det er dette psykopaten faktisk forteller objektet, men det er en illusjon. I de tilfeller hvor psykopaten ønsker å gjenopprette relasjonen, så er det kun for å suge objektet tilbake inn i dramaet og da oftest for å forkaste det på nytt (les teksten “ta aldri psykopaten tilbake” for å se hvordan dette gjøres). Jeg skiller i bloggen mellom oversveving med kontakt, og oversveving uten kontakt.

En oversveving med kontakt kan være direkte henvendelser fra psykopat til objekt for eksempel i form av personlig oppmøte ved din dør, telefoner eller tekstmeldinger. Hvis psykopaten står utenfor ditt hus og kikker inn så er dette også en oversveving med (øye)kontakt. Direkte oversvevinger kan ha mange årsaker. Her er noen:

-Psykopaten kjeder seg eller trenger narsissistisk forsyning.

-Relasjonen med din erstatning gikk ikke som planlagt. Psykopaten vil tilbake til deg i påvente av en ny og bedre forsyner. 

-Du har lyktes med å gå videre i livet, kanskje sågar funnet en ny partner. Dette liker psykopaten ikke og han/hun vil gjøre seg til kjenne.

-Relasjonen endte ikke på psykopatens premisser, derfor ønsker han/hun å repetere forkastingen.

-Psykopaten ønsker å teste om du fortsatt responderer på deres henvendelser; om du fortsatt “er der”. I disse tilfellene vil du ofte oppdage at hvis du responderer, så blir det igjen stille fra psykopatens side, da han/hun har fått den ønskede bekreftelsen.

En oversveving uten kontakt er for eksempel digital overvåking eller overvåking på sosiale medier. Når psykopaten gjør seg til kjenne via felles venner så er også dette en oversveving uten kontakt eller kontakt by proxy (via noe). Egentlig er alle psykopatens oversvevinger uten kontakt by proxy, fordi det skjer via en tredjepart, enten en person eller gjenstand.

Mange tror at en psykopat som tar direkte kontakt, er tettere knyttet til objektet enn en som “bare” overvåker. Men dette er ikke riktig, de forskjellige oversvevingsmetodene har stort sett samme motiv; psykopaten holder et øye med sin “investering” på samme måte som at han/hun har satset penger i aksjer og av og til følger med på svingningene. Oftest nøyer han/hun seg med å følge med på børsnoteringene men av og til ønsker han/hun et lite uttak av avkastningen og tar da direkte kontakt. Med andre ord; det eneste som skiller de to, er at psykopaten i visse tilfeller gjør seg til kjenne i egen person.

I de tilfellene hvor psykopaten oversvever uten å ta kontakt, så har også dette flere årsaker. Her er noen eksempler:

-Du har vist deg for sterk eller du har satt en grense. Psykopaten mistenker (eller er sikker på) at det ikke er mer narsissistisk forsyning å hente hos deg.

-Han/hun vet at du har gjennomskuet dem.

-Du har innført NK og direkte oversvevinger er derfor ikke mulig.

-Det går “bra” med det nye objektet, psykopaten har ingen grunn til å oversveve deg.

-Det har ikke gått lang nok tid. Husk at psykopaten ikke har tidsperspektiv, tyve år oppleves som i går. Faktisk har det ingen betydning for psykopaten om han/hun oversvever deg en uke etter bruddet eller etter ti år.

-Psykopaten er alltid konkurransefokusert og forventer at du tar kontakt først, og er villig til å vente til dommedag på at det skjer.

Men nå til analysen. Jeg vil her gjengi meldingen i sin helhet, kun anonymisert ved å fjerne navn på avsender, stedsnavn og dialektiske uttrykk. Jeg ber leseren om å legge merke til førsteinntrykket etter å ha lest den.

Hei, Daniel:) hvordan går det med deg? Hvor er du i Norge? Jobber med ei som vil inn i bemanningsbyråbransjen;) ho har snakka med noen som heter Backup. Hørt om de? Eller hva er erfaringene dine? Klem NN.

Jeg vil tro at den første tanken er at dette er en meget vennlig og til og med kjærlig henvendelse. Hva er psykopatisk ved den? Man ville være gal hvis man la en slik melding på bordet for utenforstående og proklamerte “aha! Her ser du, hva var det jeg sa? En psykopat!”.

Vær klar på at dyktige psykopater er meget påpasselige med å etterlate spor. De vet hva de skriver. Slurvete psykopater, eller psykopater som ikke vet hva de er, kan etterlate seg langt mer avslørende overvsevinger enn dette. Så hvorfor er denne oversvevingen så avslørende i all sin enkelhet? Hvordan er den overhodet en oversveving, og ikke bare en normal henvendelse fra en venn? Nå skal jeg fortelle dere litt om bakgrunnen.

Denne meldingen ble sendt åtte måneder etter forrige kontakt  jeg hadde med avsenderen. Vår siste kontakt endte i en av mange velregisserte skuffelser fra hans side, hvor han igjen lovet gull og grønne skoger for siden å være taus som graven når løftene gikk over i forpliktelse. Faktisk er det typisk for en psykopat å aldri plukke opp tråden fra en konflikt eller et bedrag. Det skal ganske enkelt skyves under teppet og ikke eksistere mer. Vel å merke kun hvis psykopaten selv iscenesatte konflikten eller bedraget. Hvis objektet gjør det så høres ingen ende på visa. Antakelig synges den fortsatt.

Det er ikke normalt å sende en slik løsrevet og frakoblet melding når man vet at man har såret noen. Det er tegn på en person som ikke er i takt med menneskelig samspill og som ikke har nødvendig sosial innsikt. Mest sannsynlig var avsenderen fullt klar over hvordan siste kontakt endte, men det skal ingen ha lov til å dvele ved. Oversvevingens uskyldige tone bevitner at han forsøkte å smøre meg; gjøre meg myk og føyelig, og glemme den siste skuffelsen. Den er også en gedigen fisketur; fisking etter hvor jeg geografisk befinner meg, hvor jeg befinner meg i forhold til ham og om jeg biter på agnet.

Spørsmålet om jeg kan hjelpe hans kollega er intet annet enn et påskudd til kontakt. Han hadde fullt av andre kolleger han kunne henvende seg til for å få svar, det var ingen grunn til å spørre meg eller forstyrre min indre fred. Det er heller ikke naturlig å gjenåpne kontakten etter en så lang pause med et slikt spørsmål. Det banale i henvendelsen avslører overvsvevingens karakter; han skal teste om investeringen han gjorde i meg fortsatt gir avkastning i en eller annen form. Den er også et glimt av idealisering – jeg skal føle meg spesiell ved at min erfaring fra bemanningsbyråbransjen er viktigere enn andre han kunne spurt. Alt meget attraktivt pakket inn i en veldig kort henvendelse. Hadde jeg svart med mishag på denne henvendelsen, så kunne han enkelt påpeke “hvorfor blir du sur og ufin når jeg sender deg en hyggelig melding? Noe er galt med deg”. Denne psykopaten er både dyktig og lat.

Lær dere å gjenkjenne en oversveving, ikke bare i ordene som blir ytret eller skrevet, men i konteksten den er hentet ut fra. Som nevnt tidligere så er en oversveving, stående alene, ofte helt uskyldig. Det er når du kjenner psykopaten, hvordan han/hun opererer og hvilket samspill dere har hatt i forkant av oversvevingen, at du vet at det dreier seg om en oversveving og ikke en normal henvendelse. En henvendelse fra en psykopat er aldri hva den synes å være ved første øyekast. 

Jeg vil minne på at Hjelpetelefonen i kommende uke (uke 35) er stengt. Akutte henvendelser kan benytte nummer 48386589 mellom klokken 12 og 24. Akutte situasjoner kan være for eksempel hvis du står i fare for å bryte NK eller hvis du har suicidale tanker. Den regulære hjelpelinjen åpner igjen mandag 4/9. 

Jeg har lyst til å fortsette i samme gate som forrige tekst. Vi er i ferd med å bygge oss selv opp og jeg ønsker å holde fokuset på ofrene en stund til, i motsetning til mange andre tekster som fokuserer på psykopaten. I dag ønsker jeg å snakke om krenkbarhet. Begrepet ble såvidt nevnt i forrige tekst, da om å “legge vår krenkbarhet under lupen”. La oss gjøre det nå. 

Det finnes mange offisielle definisjoner på ordet krenkelse. Men istedet for å sitere en av disse, så har jeg lyst til å forsøke meg med min egen. Jeg vil foreslå at en krenkelse er “en handling eller et utsagn som reduserer den krenkedes opplevelse av egenverdi”.

Hvorfor er det viktig å være bevisst vår krenkbarhet? Trenger vi å være bevisst den, vil den ikke automatisk merkes? Er det ikke svake mennesker som blir krenket og derfor et tegn på utilstrekkelighet? Hva har krenkbarhet med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle mennesker er krenkbare, men terskelen for hva som oppleves som krenkende er individuell. Vår krenkbarhet vil også variere i løpet av livet. Å bli krenket er noe mer enn bare å bli fornærmet. En krenkelse stikker dypere. Det er derfor en krenkelse påvirker oss så voldsomt. En krenkelse kan følge oss i timevis eller dagevis etter krenkelsen har funnet sted og stjele vårt fokus og vår energi. I ekstreme tilfeller så kan en krenkelse være traumatiserende og i verste fall dødelig. En krenkelse kan være verbal, emosjonell, materiell eller fysisk. Den fysiske krenkelsen er på mange måter enklest å forholde seg til, fordi den etterlater spor i form av arr eller skader. Den er – sammen med den materielle – også juridisk anmeldelsesvennlig. La oss derfor legge disse to typer krenkelser til side i denne teksten, og i stedet fokusere på de mer diffuse verbale og emosjonelle krenkelsene. 

Det ligger en forventning hos mange at verbale krenkelser skal man tåle. Disse forventningene er også knyttet til kjønn og alder. Det forventes at en voksen person skal kunne takle en krenkelse bedre enn et barn eller eldre. Vi forventer også at menn takler krenkelser bedre enn kvinner. Det vil også være forskjeller på forventet og akseptabel krenkbarhet innenfor kulturer og religioner. Det er sågar sosiale retningslinjer på hva som er lov å oppleve som en krenkelse og hva som ikke aksepteres som en krenkelse. Men faktum er at alle mennesker har lov til å føle seg krenket. Det er en del av livet å bli krenket. Det vil derfor være hensiktsmessig å forvente krenkelser og klare å regulere dem mentalt uten å bli skadelidende. Det betyr ikke at man skal finne seg i alle krenkelser man opplever. 

La oss se på noen tilstander som gjør oss ekstra krenkbare.

I perioder hvor vi ikke har det godt. Alle opplever perioder i livet hvor vi ikke har det optimalt. Psykopatofre er spesielt utsatt, både under relasjonen og etter bruddet. Vi hadde det hverken godt sammen med psykopaten eller uten ham/henne. I perioder hvor vi lider så er våre mentale skjold mot angrep og krenkelser svekket. Det betyr at flere krenkelser vil slippe gjennom skjoldene i tillegg til at de gjør større skade fordi våre innvendige reguleringsmekanismer allerede er i fullt arbeid med å håndtere våre lidelser. Krenkelser vil i slike perioder overbelaste og overstimulere oss. Hvis vi har det godt så opplever vi oss ikke truet i samme grad. Når vi er fornøyd med hvem vi er og hva vi har så anser vi oss som privilegerte og kan lettere regulere angrep mot oss. Rikdom gir oss overskudd til å unnskylde eller ignorere angrep. Vår opplevelse av rikdom kan være av økonomisk, sosial, intellektuell og emosjonell art. 

Når selvbildet er dårlig. Noen mennesker har kronisk dårlig selvbilde. Det har vært slik fra barnsben av og følger dem gjennom hele livet. Andre mennesker har et vekslende selvbilde, hvor det er bedre i perioder og dårligere til andre tider. I motsetning til dem med stabilt, sunt og sterkt selvbilde så er man ekstra krenkbar når man har et skjørt selvbilde. Dette er fordi det meste og de fleste da oppleves som en trussel. Vi føler oss mindre og svakere enn andre. Andre vil oppleves som mektigere og sterkere. Når vi har et slikt bilde av oss selv versus andre, så vil andres angrep mot oss oppleves som farligere enn de faktisk er. En mus vil føle seg mye mer truet av at en elefant oppfører seg aggressivt enn en annen elefant. Musa vil bokstavelig talt risikere å bli tråkket ihjel av elefanten, det vil en annen elefant neppe. Men hvis elefanten opplever seg som en mus så blir plutselig andre elefanter truende, kanskje til og med andre mus! Det er denne opplevelsen av at andre kan skade oss markant, som gjør oss ekstra krenkbare når selvbildet er skjørt. Når selvbildet er skjørt så kan sågar barn krenke oss. 

I transittperioder. I perioder i livet hvor vi gjennomgår store forandringer, som for eksempel puberteten, overgangen til alderdom eller i sorg og krise så vil vi være ekstra krenkbare. Dette gjelder i aller høyeste grad også etter bruddet med psykopaten, da vi forsøker å finne nytt fotfeste i livet. Vi forandrer oss innvendig i tillegg til at de ytre rammene forandrer seg. For det første er vi igjen enslige. I tillegg har vi kanskje flyttet eller fått ny jobb. Vårt nettverk er under omstilling. Innvendig så skjer det en markant forandring til et nytt verdenssyn, kanskje den største indre forandringen vi noengang kommer til å gjennomgå i voksenlivet. I en periode vet vi ikke hvem vi er. Når vi ikke vet hvem vi er så står vi ikke støtt nok til å klare å regulere krenkelser. I tillegg er vi sinte og veldig oppmerksomme på våre grenser. Krenkelser og angrep kan derfor oppleves som ekstra ydmykende og belastende. Vi er også tilbøyelige til å reagere uhensiktsmessig på dem.

Fredelige, empatiske og elskende mennesker er ekstra utsatt for krenkelser. Ikke fordi de er svake, men fordi fredelige mennesker aldri er forberedt på konflikt. Vi blir like forbauset hver gang noen krenker oss fordi vårt tankesett aldri er innstilt på krig. Vi synes aldri å lære, men dette er fordi det ikke ligger i vår natur å krige. Vi har derfor aldri paratforsvaret klart. Å bli angrepet gir oss hver gang følelsen av å “sitte med skjegget i postkassa” for vi synes aldri å formå å parere angrepene på et verdig vis. I tillegg har vi problemer med å ignorere krenkelsene fordi vi ikke forstår hvorfor noen ønsker å angripe oss. Istedet for å legge krenkelser bak oss så vil vi ofte forsøke å skape fred med – eller forståelse for – den som krenket. Vi ønsker å vite om vi selv kunne gjort noe annerledes for å unngå krenkelsen. Slik vil krenkelser ikke bare oppleves som sterke og hyppige, men de vil også være tilstedeværende store deler av tiden fordi vi bærer på hver enkelt krenkelse, føler på den og analyserer den. 

Skambelagte personligheter vil føle seg hyppig, dypt og omfattende krenket fordi krenkelser alltid vil berøre kjernesåret; skam. Hver eneste krenkelse vil vekke den latente skamfølelsen. Det er meget smertefullt å få skammen revet opp hver gang kritikk, sinte tonefall eller uenigheter dukker opp. Skambelagte personligheter vil ha store problemer med å mentalt regulere krenkelsene fordi de aldri har utviklet redskap til å håndtere skammen. Det er med andre ord den grunnfestede skammen som er problemet og ikke krenkelsene i seg selv. Deres forsøk på å håndtere krenkelser blir som å bruke alt fokus på å behandle symptomene på sykdommen men uten å kurere sykdommen; som at en kreftsyk pasient med en tumor i tarmene forsøker å tilpasse kostholdet slik at fordøyelsesprosessen er mindre smertefull, men uten å vurdere cellegift eller stråling for å bekjempe selve tumoren.  

Den emosjonelle avstanden til den som krenker. Vi blir lettere krenket av nærstående personer enn mennesker som ikke vedkommer oss. Bemerk dog at det her er snakk om emosjonell distanse og ikke nødvendigvis det familiære hierarkiet. Hvis vi er emosjonelt distansert til vår partner, forelder eller søsken så vil ikke vedkommende krenke oss like lett som hvis vi stod dem emosjonelt nært. Motsatt så kan en person som vi egentlig ikke kjenner spesielt godt krenke oss dypt hvis vi er emosjonelt knyttet til vedkommende (dette vet emosjonelle manipulatorer å benytte seg av).

Hvis du opplever deg som sterkt og ofte krenket, så forsøk å finne ut om du befinner deg i en eller flere av de ovennevnte tilstandene. Kanskje finnes det også flere tilstander du kommer i tanke om. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet. 

Av og til er det slik at vi opplever oss som krenket men uten egentlig å ha blitt krenket, såkalt “innbilt krenkelse”. Motsatt så skjer det også at vi ikke opplever oss som krenket til tross for at vi faktisk ble krenket. Forsøk å tenke ut tilfeller i ditt eget liv hvor begge scenarier har skjedd. Jeg vil hjelpe deg på vei med ett eksempel av hvert scenario.

I min jobb som sykepleier samhandler jeg ofte med andre nødetater. Ved en anledning trengte jeg politiets hjelp til å løse en utfordring. Kontaktknutepunktet ble da politiets operasjonssentral. Personen som satt der og koordinerte henvendelsene var av den arrogante og ufine sorten. Poenget her er ikke den bokstavelige ordutvekslingen som foregikk så den utelater jeg. Poenget er at jeg etter endt kontakt følte meg krenket av denne tjenestemannens tonefall og ordvalg. Dette til tross for at jeg fikk den hjelpen jeg ba om. Jeg følte meg likevel etterpå som en femåring som hadde blitt irettesatt (skam?) og denne opplevelsen fargela resten av min arbeidsvakt. Jeg hadde det ikke godt de neste timene som følge av denne ene telefonsamtalen (dette skal vi analysere dypere i del 2 av denne teksten).

Det som skjedde her var at jeg fokuserte så mye på min opplevde krenkelse av min person, at jeg glemte at utfordringen ble løst. Ikke bare ble den løst, men den ble løst slik jeg ønsket. Tjenestemannen gjorde altså som jeg ba om. Likevel var det min opplevelse av krenkelse som ble hengende igjen etterpå.

Ble jeg egentlig krenket? Kanskje. Ord kan krenke. En verbal krenkelse er ikke mindre en krenkelse kun fordi den er verbal. Den viktige forskjellen her er imidlertid at ord kan ikke skade deg. Den eneste skaden ord kan påføre deg, er den du innvendig påfører deg selv som en forlengelse av ordene. Og som skrevet i forrige tekst; fiendtlighet tilhører avsenderen. Tjenestemannen var dessuten uvedkommende for meg (jfr faktoren om emosjonell distanse). En verbal krenkelse fra en fremmed person bør vi derfor klare å regulere innvendig på en slik måte at den ikke påvirker oss. Selv om ordene faller inn under definisjonen av en krenkelse, så stod min reaksjon ikke i samsvar med størrelsen på krenkelsen, ei heller med utfallet av saken – som endte godt og egentlig i min favør. I dette tilfelle kan vi derfor konkludere med at jeg opplevde meg krenket uten at en egentlig krenkelse hadde funnet sted eller den var av en mild karakter og derfor burde være lett regulerbar. 

La oss nå se på ett tilfelle hvor vi burde ha følt oss krenket men ikke gjorde det i tilstrekkelig grad. Det soleklare eksempelet jeg vil trekke frem er selvfølgelig vår relasjon med psykopaten.

Psykopaten krenket oss gjennom hele relasjonen. Han/hun gjorde det både på subtilt og diffust vis og på åpenbart og/eller offentlig vis. Faktisk er en relasjon med en psykopat en eneste lang krenkelse. Krenkelsene er så konstante og varierte at mengden krenkelser i seg selv bidro til at vi ikke gjenkjente dem. Vi så ikke skogen for bare trær. Vår reaksjon stod ikke i samsvar med de hyppige og store krenkelsene. Vi tolererte i dette tilfellet for mye. Vi gjorde det fordi vi unnskyldte, håpet, fornektet og rasjonaliserte i det lengste. Vår langvarige utsettelse for krenkelse er mye av grunnen til at vi i dag er så sinte. Dette viser at det får mentale konsekvenser hvis vi ikke reagerer på krenkelser noenlunde i samsvar med størrelsen på krenkelsen. Å ikke reagere på krenkelser får konsekvenser for vår mentale helse. Det er med andre ord viktig å både gjenkjenne, identifisere og respondere på krenkelser. 

Del 2 av denne teksten følger i morgen.

Når jeg i dag, noen år etter bruddet, tenker tilbake på den merkelige opplevelsen jeg hadde med psykopaten, så slår det meg hvor uvirkelig minnet om ham føles. Dere som nettopp har brutt eller sliter med troen på at livet blir levelig igjen skal vite at det blir levelig. Mye går tilbake som før, noe blir aldri som før, men livet går videre og psykopaten blir tiltakende fjern i vår bevissthet. Men sammen med distansen til psykopaten så legger det seg et mystisk slør over erfaringen som opplevelser med normale mennesker ikke får. En måte å beskrive det på er en drøm som føles ekstra virkelig og som man husker spesielt godt, men som likevel bare er en drøm. Opplevelsen med psykopaten er så løsrevet fra det hverdagslige livet at den ikke veves inn i vår tidslinje slik normale opplevelser blir, men istedet står alene som et selvstendig og makabert avvik. Dette avviket vil i begynnelsen fortone seg som meget ubehagelig og triggende, slik terrorvitner gjenopplever øyeblikket da bomben eksploderte. Dette er fersk PTSD som river i oss. Senere blir minnet noe annerledes. Ikke fullt så triggende lenger men desto mer ufattelig og man spør seg selv om psykopaten faktisk var der?

Han forsvant like fort som han kom. Relasjonen pågikk i kun seks måneder men var så intens at alt annet ble irrelevant. Det er mange metaforer for dette. En tornado kommer plutselig og uventet, kaster deg rundt i luften i et par minutter og forsvinner like brått som den kom. Når du lander så er alt omkring deg ommøblert. Omgivelsene er ikke til å kjenne igjen. Tornadoen har i løpet av meget kort tid gjort stor skade. Slik opptrer psykopaten. Tornadoer skjer, men jeg vil tippe at vitnene husker opplevelsen som meget uvirkelig fordi det skjedde så fort. Man var ikke forberedt på intensiteten, dramatikken og at slike naturfenomener kan forekomme. Man var heller ikke forberedt på hvor raskt tornadoen ble oppløst og fordampet. Tornadoen ble dannet og eksisterte bare en kort stund innen den døde. Men på den korte tiden den levde, så gjorde den enorm skade. Det samme skjedde med personen psykopaten konstruerte for å skade deg. Den personen levde kun et kort øyeblikk og eksisterer ikke lenger.

Et offer jeg snakket med fortalte at det føles uvirkelig at hun fant seg i den slags behandling. Hun har vondt for å fatte at hun lot seg forføre og mishandle på den måten. Dette er en annen form for uvirkelighetsfølelse som mange ofre opplever når det har gått en tid etter bruddet. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv om opplevelsen av uvirkelighet kan være ubehagelig, så er den et godt tegn. Det er flere grunner til at en følelse av uvirkelighet og realitetsbrist er et tegn på at du heles.

1) Din virkelighetssans normaliseres.

For det første er det et signal om at din virkelighetssans er normalisert eller i ferd med å normaliseres. Nå vet du hva som er normalt og hva som ikke kan betraktes som normalt. Intet ved psykopaten var normalt, og det uvirkelige skjæret er en indikator på at din virkelighetssans har falt på plass igjen. Mens relasjonen pågikk så virvlet vi rundt, var forvirret, analyserte alle utsagn og handlinger og ble hensatt i en hypnotisk tilstand som var hverken sunn eller normal. Denne er vi ute av nå. Jo mer jordfestet og stabile vi blir, dess mer uvirkelig blir minnet om psykopaten.

2) Du var i nærkontakt med galskap og ondskap.

For det andre så er den uvirkelige følelsen en indikator på at vi har vært i kontakt med galskap. Dere som fortsatt sliter med overbevisningen om at psykopaten faktisk er forstyrret har her ytterligere en bekreftelse til hjelp med å redusere tvilen. Et forstyrret sinn vil påvirke oss på denne måten. Et normalt sinn vil ikke gjøre det. Vi var i en kortere eller lengre periode i tett kontakt med ondskap og at vi i dag opplever uvirkelighet er en normal reaksjon på en slik kontakt. 

3) Psykopaten viste deg en falsk personlighet.

For det tredje så er det en bekreftelse på at personligheten psykopaten skapte for oss ikke var ekte. I dag er hele psykopaten innhyllet i en slags mystisk dis og jeg er usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Jeg vet han lever fortsatt og at hans kropp vandrer på denne jord. Likevel er uvirkelighetsopplevelsen så sterk at jeg har vondt for å fatte at han noengang var der. Satt vi virkelig i samme sofa? Snakket vi egentlig sammen? Tilbrakte vi overhodet tid sammen, eller er det noe jeg innbiller meg? Dette er en ubehagelig men sunn reaksjon på at den personen han var sammen med meg var kunstig og i dag er gått i oppløsning.

Akkurat som tornadoen. 

Jeg vil minne på at neste kurskveld går av stabelen i Ålesund den 13. august. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info, det er fortsatt ledige plasser. Møre og Romsdølinger har nå mulighet til å få svar på spørsmål, møte likesinnede og få støtte og bekreftelse av bloggforfatter og andre deltakere. Vel møtt.