I forrige tekst snakket jeg om min venn Kjell og hans relasjon til sine foreldre. Jeg vil fortsette med temaet “psykopatiske foreldre” i dag. Det er mye å si om dette temaet, og jeg vet at mange av bloggens lesere ønsker mer informasjon om den spesielle relasjonen mellom psykopatiske foreldre og deres voksne barn.
Psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn. Å infantilisere betyr å umyndiggjøre. Men det innebærer mer enn kun umyndiggjørelse, det handler om fullstendig regresjon. Å regrere er å gå tilbake til et tidligere stadie i livet da man følte seg mer trygg eller fungerte bedre. Regresjon er en kjent psykologisk beskyttelse – kall det gjerne en forsvarsmekanisme – når et menneske blir overveldet eller møter utfordringer som han/hun ikke mestrer. Den ultimate regresjon er et voksent menneske som ligger i fosterstilling og sutter på tommelen. Virkeligheten har blitt så uoverkommelig at den som regrerer har søkt langt tilbake til et stadie hvor man ikke trengte å ta ansvar for sitt eget liv. En mildere form for regresjon er voksne mennesker som trekker frem barndommens leketøy og leker med dem, fordi det føles beroligende. For eksempel kan en erfaren bankdirektør bygge lego fordi det skaper en lykkelig lomme som minner om barndommen og lukker vanskelige utfordringer ute. Regresjon er ikke nødvendigvis negativt og kan være terapeutisk så lenge det ikke forhindrer at man igjen forholder seg til virkeligheten etter en kort stund.
Når psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn, så handler det ikke om at sønnen eller datteren selv regrerer. Det handler om at forelderen forsøker å tvinge voksne barn inn i rollen som deres lille gutt eller jente, enten med makt, manipulasjon eller overbevisning. Den psykopatiske forelderen har aldri akseptert at barnet er blitt voksent. Hvis det voksne barnet tillates å modne på naturlig vis, så blir det en trussel mot den psykopatiske forelderen, som ønsker å fortsatt være den dominerende, sterke og bestvitende part. En psykopatisk forelder ønsker å beholde sin plass på tronen og kontrollen over alle sine barn. I det som omtales som en patriark eller matriark – en diktator av et familieoverhode – befinner det seg ofte en psykopat eller narsissist.
Den psykopatiske forelderen motarbeider den naturlige løsrivelsen som finner sted i et normalt forhold mellom foreldre og deres voksne barn. En normal forelder aksepterer at i en viss alder så løsriver det (snart) voksne barnet seg fra foreldrenes trygge favn. Den normale forelderen lar det skje, oppmuntrer til at det skjer og legger til rette for at det skjer mest mulig gnidningsfritt for begge parter. Den normale forelderen kan mislike løsrivelsen og går ofte gjennom en sorgprosess, men vet at det er livets gang. Den psykopatiske forelderen derimot aksepterer aldri en slik løsrivelse og dette har samme årsak som når den psykopatiske partneren ikke tolererer at objektet bryter relasjonen; barnet er en forlengelse av den psykopatiske forelderen og ikke et eget individ.
Hvordan merker det voksne barnet at en infantilisering skjer?
Det kan skje subtilt og på vis som er vanskelig å sette ord på, for den psykopatiske forelderen står ikke nødvendigvis i veien for at barnet flytter hjemmefra og løsriver seg rent geografisk, det voksne barnet kan derfor oppleve seg som frigjort. Likevel er det mange ting som indikerer at den psykopatiske forelderen aksepterer en fysisk løsrivelse men at dette kun er “pro forma” og at en egentlig emosjonell eller mental løsrivelse ikke tolereres. Her er noen av tegnene.
-Den psykopatiske forelderen kontakter det voksne barnet meget hyppig, og reagerer med sinne, sympatifisking, anklager eller andre former for manipulerende hersketeknikker hvis det voksne barnet forsøker å kutte ned på mengden kontakt.
-Den psykopatiske forelderen tror at foreldrene og barnet fortsatt er en slags “treenighet” (alternativt duo hvis den ene forelderen er ute av bildet). Hvis det voksne barnet har skaffet seg en ny familie og fått egne barn, så er den nye familien sekundær i den psykopatiske forelderens øyne. Det er fortsatt den opprinnelige kjernefamilien som er den viktigste og den psykopatiske forelderen vil ha problemer med å akseptere at det voksne barnet nå prioriterer sin nye familie.
-En enslig psykopatisk mor behandler ofte hennes sønn som en ektemann eller hennes datter som en venninne. Den psykopatiske forelderen kan også plassere barnet i en rolle som forelder til forelderen, hvor den psykopatiske forelderen gjør seg hjelpetrengende og avhengig av barnet. Dette minner om omvendt infantilisering. Egentlig handler det bare om forskjellige valg av manipulasjonsform, for å beholde det voksne barnet i en tett symbiose. Uansett hvilken dynamikk som utvikles så får det voksne barnet en underlig opplevelse av at relasjonen ikke føles riktig, men uten å kunne sette fingeren på hva som er feil.
-Den psykopatiske forelderen blir desperat hvis det voksne barnet tar selvstendige valg om bosted, utdanning, valg av partner eller er uenig med den psykopatiske forelderen. Den psykopatiske forelderen vil ofte ha et pompøst og bedrevitende skjær over seg i samspill med det voksne barnet. Hvis sønnen eller datteren foretar et valg stikk i strid med den psykopatiske forelderens ønske, så vil desperasjonen vise seg i form av trygling, latterliggjøring eller trusler. For eksempel kan den psykopatiske forelderen gjøre narr av sønnens eller datterens valg, gjerne foran andre. Hvis investeringen som det voksne barnet foretok selvstendig (og mot forelderens ønske) slår feil, så får det voksne barnet ingen hjelp eller støtte til å komme seg på fote, men blir derimot møtt med “hva var det jeg sa?”. I beste fall får barnet trøst i form av “så så, det går bra, neste gang må du høre på din mor/far”. Kort sagt søker den psykopatiske forelderen hele tiden å påvirke alle barnets livsvalg. Dette handler om kontroll.
-Den psykopatiske forelderen tar aldri det voksne barnets kunnskap på alvor. Sønnen eller datteren kan være meget velutdannet, sågar ekspert på sitt område og faglig etterspurt. Den psykopatiske forelderen vil likevel vite best og aldri respektere det voksne barnets ekspertise. Det voksne barnet holdes undertrykt i en “du skal ses men ikke høres” posisjon. Voksne barn av psykopatiske foreldre kan oppleve at i familieselskaper hvor andre slektninger eller venner er tilstede, så reagerer den psykopatiske forelderen med misnøye hvis det voksne barnet tar ordet, og det voksne barnet får opplevelsen av at det ikke har noe det skulle ha sagt.
Opprør mot en psykopatisk forelder slås hardt ned på, det er for eksempel vanlig at en psykopatisk forelder truer med å gjøre barnet arveløst hvis det ikke føyer seg tilstrekkelig. Underdanighet derimot, belønnes. Jeg vil forsøke å forklare hvordan.
Jeg vil bruke en analogi som jeg muligens har brukt før, men den er perfekt for å beskrive hvordan infantiliseringen opprettes av psykopatiske foreldre.
I eventyret “Snedronningen” av H C Andersen så blir gutten Kai bortrøvet av den onde snedronningen. Hans venn Gerda beslutter seg for å finne Kai og bringe ham tilbake. Hun legger ut på en lang ferd mot vinterlandet, hvor snedronningen holder Kai fanget. På vei til vinterlandet møter Gerda snedronningens tre søstre – Vår, Sommer og Høst – som alle på forskjellige vis forsøker å forhindre at Gerda finner vinterlandet. Sommerdronningen inviterer Gerda til å overnatte i hennes meget idylliske hjem. Hjemmet ligger badet i konstant sollys og omgis av vakre farger, blomster og vennlige dyr. Gerda får ligge i en seng som er så stor, myk og behagelig at hun blir konstant søvnig av å ligge i den. Sommerdronningen baker hele tiden, lager syltetøy og allverdens godsaker som Gerda blir servert. Det er så trygt og godt å være hos sommerdronningen at Gerda etter en stund glemmer hennes egentlige misjon; å finne Kai. Sommerdronningen forteller henne løgner; at Gerda ikke var på vei noe sted og at hun har det best hos henne. Gerda blir værende hos sommerdronningen i flere uker og befinner seg i en behagelig døs, en slags transe som hun ikke klarer å våkne opp ifra. Sommerdronningen distraherer henne med pene blomster og vakre ord, før en hendelse gjør at Gerda vekkes opp av transen og husker hvor hun var på vei. Hun forlater endelig sommerdronningen og fortsetter sin ferd for å finne Kai, betydelig forsinket.
Dette er en nokså direkte beskrivelse av opplevelsen voksne barn får når de besøker deres psykopatiske foreldre. De blir så dullet med at de føler seg som 12-åringer, selv om de er 40. Det er en meget behagelig tilværelse, og den psykopatiske forelderen gir inntrykk av at barnet kan bli der for alltid. En del av det voksne barnet ønsker å bli værende i den beskyttende bomullen som den psykopatiske forelderen svøper rundt ham/henne, for det føles så godt. Bomullen beskytter mot hverdagens harde virkelighet og utfordringer. Men det er en illusjon, for den beskyttede tilværelsen får den voksne sønnen eller datteren til å glemme deres egentlige ambisjoner, hvor var de egentlig på vei? Hva var deres mål? Hva dette egentlig er, er ekvivalenten til idealiseringsfasen som objekter går gjennom med deres psykopatiske partner, og hvis barnet blir værende lenge nok så vil den psykopatiske forelderen etterhvert begynne å devaluere barnet. I tillegg har infantiliseringen en skummel agenda; den behagelige dullingen skal forhindre at det voksne barnet gjør opprør eller fortsetter på deres egen vei (som Gerda). Den psykopatiske infantiliseringen hemmer vekst og selvstendighet hos det voksne barnet. I meget dysfunksjonelle familier så har barnet ikke bare en forelder som infantiliserer, men to. Hvis barnet likevel trosser forelderen så oppleves et maskefall likt det den psykopatiske partneren viser når objektet forkastes, og den egentlige forelderen kommer fram; et ondsinnet vesen som spyr ut eder og galle fordi barnet ikke kjøpte den drømmeverdenen som forelderen tilbød.
Den psykopatiske forelderen vil imidlertid sjelden forkaste barnet. Istedet blir relasjonen en evig ring hvor forelderen kort tid etter et maskefall later som om intet har skjedd og en ny idealisering starter. Det er motsatt også ofte vanskeligere for barnet å innføre NK med en psykopatisk forelder på samme måte som med en psykopatisk eks. Dette er fordi de familiære båndene er så sterke, og stigmaet ved å bryte med en forelder så stort. Likevel er en psykopatisk forelder ekstremt skadelig selv om det voksne barnet er velfungerende og ikke føler seg spesielt manipulert. Å ha tett kontakt med en psykopat, enten det er en forelder, partner eller venn, er som å få dryppet bittelitt arsenikk i maten hver eneste dag; du dør ikke av det men du vil være konstant forgiftet og i dårlig form. Det er derfor meget viktig å holde en psykopatisk forelder på avstand ved hjelp av gråstein-metoden, men er det ikke mulig å holde den psykopatiske forelderen på en avstand som barnet kan leve med, så er NK med forelderen nødvendig.
For et fantastisk innlegg som var siste brikke i puslespillet og en siste bekreftelse i min jakt på hva som er i veien med min stemor. Dette er en perfekt beskrivelse av henne. Jeg har siden jeg var liten vært så misunnelig på mine stesøsken som har fått så mye oppmerksomhet, penger, tid++ Jeg har alltid blitt fullstendig ignorert og hun holder min far borte fra meg. Jeg er ikke hennes barn og betyr absolutt ingenting. Jeg er så glad for å ha lest meg opp på denne bloggen. Jeg føler ikke lenger noe misunnelse på mine stesøsken, jeg synes mer synd på dem. Jeg kan i stor grad holde meg unna giften selv om det betyr lite kontakt med far.
Veldig interessant, men også veldig skremmende ettersom jeg tydelig forstår at det kan være mange dårlig fungerende familier der ute. Jeg tror jeg kjenner flere! Eller kan infantilisering være et nokså vanlig trekk, også hos de som regnes som normale, bare at det forkommer i mildere grad? På samme måte som for eksempel bruk av løgn kan være. Generelt sett et menneskelig trekk, men i aller høyeste grad en skadelig egenskap hos P/N. Jeg har flere spørsmål; Dersom en eller begge foreldrene er P/N, hvor vanlig er det at en større søskenflokk sorteres (av en eller begge foreldrene) i for eksempel et “vinnerteam” og et “taperteam”? Vinnerteamet kan være de som ligner mest utseendemessig på den sterkeste forelderen, eller innehar egenskaper som er samfunnsmessig høyt verdsatt. Taperteamet ligner den svakeste. Hvilke av disse “teamene” vil være mest utsatt for infantilisering? Eller er det slik at begge “team” vil være utsatt, men at metodene vil være forskjellige ut fra hvilken hensikt infantiliseringen har for den skadelige forelderen? Hm…jeg fikk mange spørsmål opp til overflaten her nå..
KARI: “Dersom en eller begge foreldrene er P/N, hvor vanlig er det at en større søskenflokk sorteres (av en eller begge foreldrene) i for eksempel et “vinnerteam” og et “taperteam”?”
Store søskenflokker er i dag uvanlige. Det eneste eksempelet jeg kan komme på er fra USA. Et par hadde fem barn. Den yngste (en gutt) ble plukket ut som syndebukkbarn og ble hakket på av alle; far, mor og alle de eldre søsknene. Angrepene ble dessuten filmet og lagt ut på youtube. I dag er saken i retten.
I dette tilfellet var det kun et syndebukkbarn, selv om søskenflokken var stor.
Jeg tror at i de tilfellene hvor barna deles opp i lag, er når mor har barn fra før og far har barn fra før, og så skal alle bo sammen. En psykopatisk steforelder vil da sjelden klare å behandle andres barn som sine egne og vil mest sannsynlig dele dem opp i et “godt” og “dårlig” lag.
Jeg tror som du sier, at begge lag vil være utsatt for infantilisering. Jeg tror at i psykopatens hode så er infantiliseringen en form for idealisering. Stebarna merker nok de negative sidene ved infantilisering, som latterliggjøring og ignorering mens psykopatens egne barn først og fremst får de positive sidene, såsom å skjemmes bort.
Anonym: så bra at bloggen har hjulpet deg. Lykke til med din nye innsikt 🙂
Jeg minner om at det ikke lenger er tillatt å kommentere under fullt navn. Bruk bare fornavn, et alias eller bare “anonym”. Jeg anbefaler dog å bruke et gjenkjennelig navn slik at hvis du kommenterer flere ganger, så klarer leserne å følge tråden.
Her er en kommentar som ble lagt inn med fullt navn, hvor jeg har fjernet navnet:
“Nok et supert innlegg.
Her kunne du også ha skrevet om hvordan barn av P eller N forhindres fra å opprettholde kontakten med den andre av foreldrene, etter samlivsbrudd. Ikke bare holder P og N barna tilbake, men de sverter den andre og kjøper barna, alt for å forhindre at barna opprettholder den gode og trygge tilknytningen til den andre og alt for å forhindre eget tap. P og N klarer ikke å skille egne behov fra barnas og overkjører barnas behov for selvstendighet og frigjøring.
Problemet er at utenforstående ikke klarer å se dette, og gjerne støtter opp om P og N. Barna bør angivelige være takknemlige for å ha P eller N som mor/far, det finnes ikke bedre foreldre. Mange barn tvinges til å gi opp seg selv. Jeg har 3 barn i denne situasjonen. ”
Her er svaret jeg ga:
“”Her kunne du også ha skrevet om hvordan barn av P eller N forhindres fra å opprettholde kontakten med den andre av foreldrene” Teksten handler om infantilisering, så hva du beskriver hører ikke helt hjemme i denne teksten, men det er et viktig fenomen du snakker om som hyppig brukes av psykopater. Det er leit at du selv befinner deg i denne situasjonen. Jeg foreslår bloggen “Lucifers datter” for dere som er opptatt av nettopp dette temaet.”
Dette var en tyngre tekst å gå inn i. En av mine relasjoner kjenner jeg igjen i denne teksten. En P/N som idealiserer og duller (og kontrollerer) med felles voksent barn med sin partner, mens holdningen til partners voksne barn fra tidligere forhold, til P/N`s voksne stebarn er væremåten preget av sterk sjalusi, iskalde øyne, julegodt og blomster, smil og smisk, når vi har møttes på gaten tilfeldig (alene) hvor P/N ikke sier hei men går som en fremmed forbi og videre på sin vei, splittelse, enormt behov for å høre egen stemme, kontrollerende (uttalelser som`det må du, sånn må den stå, dette må ikke gjøres om, nei det må du ikke ha, nei det trengs ikke`sagt med bestemthet og stort smil) nysgjerrighet, spesielt på goder og økonomi, smisk og smil igjen blandet med iskalde øyne som sitter fast når ingen ser.. Det jeg synes er vondt/rart/frustrerende/sårt er at P/N utad er liksom så flink og sterk i de områder som P/N prater meg ned, prater meg svak og lite bra,blandet med skryt i en rar blanding. Samtidig gjør P/N seg selv myk og fantastisk hjelpsom der jeg har grenser og er tydelig på at jeg mener motsatt. Da blir det ikke så godt inni meg. Konkrete eksempler er feks å gi inntrykk av at man fort er hypokonder og angstfylt hvis man benytter for ofte hjelp i helsevesenet, mens P/N selv er livredd sykdom og hvite frakker (dette holdes hemmelig) Jeg blir latterlig gjort for å være ødeleggende og overbeskyttende og angstfylt (jeg er omsorgs person) mens P/N gir uttrykk for å være en`omsorgsperson som er sterk, tøff og tydelig og som bygger opp andre og vet best. Det vonde er å se manipulasjonen som skjer av P/N og med partner, ovenfor podene, felles poder og tidligere poder fra andre forhold. Manipulasjonen føles sånn: P/N er en tøffing som klarer seg selv og får til ting, det bør poder selvsagt også klare, så tidligere poder trenger ikke så mye oppmerksomhet, men felles pode har det så urettferdig så her må partner og gjerne alle andre på deres vei bidra, også P/N og plutselig stiller partner opp for en side, uten å engang vite det selv tror jeg..
Jeg kjenner meg godt igjen i dette, alt stemmer igjen. Først etter min p eks, forstår jeg at jeg vokste opp i giftig miljø. Begge mine foreldre har slike trekk, men på ulike måter, en er autoitær, aggressiv, den andre martyr og dårlig selvinnsikt, dominerende på en covert måte. Min eks p, behandlet nok sin datter akkurat sånn, nå forstår jeg bedre hennes situasjon, hun ble dullet med, og så devaluert – da flyttet hun tilbake til moren, så glemte hun alt, og flyttet tilbake til faren. Kom også på at jeg faktisk ble jo forsøkt isolert med min p eks. Jeg bodde i et kollektiv, hvor han krevde at jeg skulle flytte ut fra, fordi det ble litt vanskelig for meg å ha han med meg dit. Han krevde jo så mye middager og ville ha tilbake det han hadde gitt meg. Han lokket med at ettervert kunne vi flytte sammen og at det bare var midlertidig jeg måtte bo alene. Dette hadde jo aldri blitt noe av, han hadde satt meg i så sårbar situasjon hvor jeg ikke hadde noen rundt meg, og han kunne da komme og gå som han ville og drive med hva han ville ellers i sin egen leilighet. Jeg hadde jo da mistet styrke og selvstendighet, og blitt mer avhengie av han og derfor godta mer mishandling. Jeg reagerte jo på mishandlingen og føyde meg jo ikke, selvom jeg var følte sterkt for han. På ferier også følte jeg meg fanget og husker jeg tenkte hvor kald verden var, og om andre hadde sånne følelser også. Dette var selv i idealiseringen, jeg tror jeg merket at noe emosjonellt skurret og røde flagg som ikke stemte med hva som ble sagt. Merket han ikke hadde dybde og at det var feil kjærlighet allerede da.
Til Mari : Jeg havde heller ikke tænkt det som isolation, da vi flyttede på landet. Det var først efter jeg fik information om psykopati, at jeg kunne samle brikkerne i mit kaotiske puslespil. Jeg kunne også se, at det var her mishandlingen satte ind. ..kort tid efter, jeg var forsøgt isoleret . Det var her det for alvor gik op for mig, at der var noget helt galt , med den måde min ex P opførte sig på overfor mig. Jeg havde tænkt, depression og misbrug var der også…og så begyndte jeg at Google personlighedsforstyrrelser. Da jeg faldt over denne blog her , faldt alt langsomt på plads. Det havde undret mig helt vildt, at de samme ting gentog sig igen, igen …idealisering, devaluering, forkastelse… ( jeg anede ikke at den underlige adfærd havde navne på det tidspunkt ) Hvis min ex P var blevet så træt af mig, hvorfor lod han mig så ikke gå ? Og hvorfor blev det værre og værre, hver gang jeg vendte tilbage. Hvis han virkelig hadede mig, måtte det da glæde ham at jeg forsvandt ud af hans liv.. Nu forstår jeg at det er det psykopatiske spil…det vil altid ende sådan..
Men det undre mig stadig, at det kan være planlagt i så mange år. Min ex P var utrolig dårlig til planlægning, hvordan kunne han så planlægge alt dette ? Det forstår jeg stadig ikke ….alt han foretog sig virkede mere eller mindre tilfældigt, men det er måske også bare et spil ?
Mary- tror ikke det er sånn planlegging, men mer at de vet det ikke varer og heller aldri blir tilknyttet en annen. Derfor blir det på en måte planlagt forkastelse. Pluss at det er kalkulert og beregnende med tanke på å nyte å såre og skuffe sin partner med degradering og devaluering. Min p var god på planlegging, men tilslutt brøt han avtaler og svarte ikke før lenge. Om jeg tok insiativ til noe med han ble jeg straffet med taushet og sarkasme om at jeg var
needy. Alt skulle være på hans premisser og under hans kontroll. Selvom han etterspurte at jeg skulle ta insisiativ, og aldri ble fornøyd. I følge han ville han nok at jeg skulle mase så han kunne såre meg etterpå. Alt for å få negativ narce forsyning med å se meg såret og desperat. Jeg var da gråstein tilbake. Og han ble sint! Om jeg sa forsiktig fra om møtes mer etc, sa han at jeg klagde på han! Umulig og forholde seg til sånt. Med min p hadde både fanclub og harem, så kunne ta seg tilrette med dårlig oppførsel. Tror det er forskjell mellom co-vert og ouvert, noen p er mislykkete og noen har suksess som leder og høy status dessverre. (Eks. Trump) Han taper jo ikke på det heller, og har råd til å fortsette med dårlig oppførsel. Min p har makt og det er det som er så kjipt! Han bare bytter supply når han ikke får herje fritt.
Hei.
Jeg lurer på “om normale mennesker” også kan drive med “futurefaking” i en flørtesituasjon, eks:
” Du får feire jul sammen med meg i år ”
” Vi får reise dit sammen ”
Det er bare ord, men er på en måte “futurefaking” dette også.
I tillegg tror jeg han prøvde å gjøre meg til den dumme med å ignorere og latterliggjøre det jeg sa, siden jeg hadde gjennomskuet han. At han prøvde få meg til å tvile på egen dømmekraft og røde flagg. For ettervern forstår man jo mer og mer,og sier det man vet de ikke vil høre, foreks om han ville treffe mine venner, var det for å få mer beundring og kunne spille meg ut med kritisere meg foran andre etc. Jeg gjennomskuet han jo hele tiden. Ikke vær så opptatt av meg sa han engang, men ble rasende da jeg ikke var det og ikke prøvde å please han. Bare sto på mitt. Jeg ble for sterk for han, tror jeg.
Mari:Høres ut som om din P/N har hatt stor suksess og makt i deres forhold, I et slikt forhold har også jeg vært. Det gjør det ekstra vanskelig og slitsomt å finne tilbake til seg selv og innse sin egen verdi.Den har jo så til de grader blitt tråkket ned,at en ikke lenger kjenner seg selv. Vi må begynne der ! Reise kjerringa og se hva vi er gode for. Og siden drite i dem og alt deres vesen! Mulig de er flinke til mangt og mye,men de mangler noe vesentlig!
Kristin: Ja, normale mennesker kan også bedrive future faking (selv om jeg vil påstå at det ikke er hederlige eller oppegående mennesker som gjør slikt). Men i øyeblikk av eufori så kan det være lett å legge planer som man vet aldri vil bli gjennomført. Vi har alle gjort det (“dette var så gøy, det gjør vi igjen neste år dere”. “Jaaaa!!!” svarer alle i kor, men selvfølgelig blir det ingenting av).
Noe jeg vil at alle skal forstå, er at hva psykopaten gjør er ting som allerede er der. Psykopaten overdriver disse tingene og gjør mange av dem, hele tiden. Ditt spørsmål er litt det samme som Karis: “Eller kan infantilisering være et nokså vanlig trekk, også hos de som regnes som normale, bare at det forkommer i mildere grad?”
Ja, normale mennesker kan også infantilisere, LITT og bare AV OG TIL. Men igjen, psykopaten gjør det hele tiden, det er deres modus operandi. hyppighet og styrke er i en helt annen liga og det er hva som skiller psykopaten fra normale mennesker.
Tusen takk for svar🌹🌸🦋
Takk for svaret ditt! Ja enig!
Egentlig et skremmende innlegg, ettersom jeg faktisk kan ane noen av trekkene til min mor i det du skriver. Jeg tror verken hun er P eller N, men hun kan være svært manipulerende og bruke ting jeg f.eks betror henne mot meg i ettertid. Jeg har vel alltid vært klar over det, men å lese det her gjorde hele greia litt ekstra skremmende!
Mary skriver så treffende dette: «Det havde undret mig at de samme ting gentog sig igen, igen …idealisering, devaluering, forkastelse… Hvis min ex P var blevet så træt af mig, hvorfor lod han mig så ikke gå ? Og hvorfor blev det værre og værre, hver gang jeg vendte tilbage. Hvis han virkelig hadede mig, måtte det da glæde ham at jeg forsvandt ud af hans liv.. Nu forstår jeg at det er det psykopatiske spil…det vil altid ende sådan..
Men det undre mig stadig, at det kan være planlagt i så mange år. Min ex P var utrolig dårlig til planlægning, hvordan kunne han så planlægge alt dette ? Det forstår jeg stadig ikke»
Jeg har det slik på jobb. Min sjef har behandlet meg slik i årevis og svekket min rolle. Han er ikke god på planlegging, men ift meg er han det!!! Det er jo det som gjør dette så farlig tenker jeg, samt evnen til å få med seg andre. (Jeg klarer meg bra da!!! mye takket være denne bloggen og godt nettverk privat.
Ønsker alle her inne alt godt!!!
For et strålende innlegg – tusen takk! 🙂
Det mest skremmende er kanskje hvordan de i det ene øyeblikket kan komme med de mest skremmende anklager/trusler: “Jeg skal få meg en annen familie, Du er ingen for meg, Drittunge, hvordan kan du la være å bry deg om din syke far”… Og så det neste øyeblikk: ” Hei skjønning. Håper du har det bra. Jeg er alltid her for deg”. Det er utrolig vondt for barna å takle dette, selv om de er voksne.. Nå ser jeg jo et mønster, der min ex-svigermor egentlig også er en del av hele pakken ” Å stakkar, han er syk, Hvor er familien hans? Legen har sagt at familien hans er viktig for han nå…” UTROLIG tøft for våre unge voksne(barn av P) å skulle ta stilling til… Uff, hjertet mitt brennner… men kan ikke annet enn å prøve å redde restene av meg selv—- og barna …..så godt jeg kan 🙂
Jeg vokste opp med det jeg mener er en narsissistisk forelder. Det har vært en familiehemmelighet som vi andre visste ikke måtte komme ut. Når jeg nå har valgt å bryte kontakt med denne forelderen har jeg blitt utsatt for sverting og løgner. Det er vondt og hardt for meg, men samtidig ser jeg at det var dette som måtte til i mitt tilfelle. Selv etter at jeg begynte å gjennomskue personen og lot kontakten være på et minimum, hadde denne personen en innvirkning på meg som var direkte skadelig. Lenge så jeg det ikke og jeg synes jeg sjonglerte kontakten bra og ignorerte alle forsøk på manipulasjon. I ytterste konsekvens gjorde det at jeg var overbærende ovenfor narssisisten at jeg ble over-tolerant i forhold til kjærester med psykopatiske trekk eller helstøpte psykopater. Jeg måtte bryte helt. Jeg ser det er sunt for meg.
Dette er noe av det denne forelderen påførte meg;
* Spilte meg og et søsken ut mot hverandre (splitt og hersk) gjennom hele oppveksten og helt frem til bruddet. Mitt søsken var inne i varmen og jeg ble støtt ut. Forholdet vårt er preget av det den dag i dag, men vi ønsker å ha et så godt forhold som mulig. Det koster mye. Det er et forhold uten omsorg, men en slags rar avhengighet der vi trenger at den andre klarer seg.
* Jeg har gjennom hele oppveksten blitt kalt dum, gjennom ord/blikk/sukk/holdninger. Jeg er høyere utdannet enn noen i min familie, men likevel (eller kanskje derfor) ble jeg degradert. Jeg har virkelig måttet jobbe med meg selv for å ha troen på at jeg kan klare høyere eksamener og utdannelse. Det har vært en kamp mot gamle spøkelser.
* Utseende og vekt har stadig blitt kritisert og gjort narr av. Jeg er normalvektig og har alltid vært det. Utseende har jeg ofte fått komplimenter for. Jeg antar det kommer an på øyet som ser, men resultatet er at jeg alltid har følt meg mindre attraktiv.
Jeg har et varmt og kjærlig forhold til mine barn. Og der jeg aldri fikk klemmer eller gode ord, over kompenserer jeg. Jeg leste et sted en gang en psykologisk artikkel om mangler vi vokser opp med, kan “fylles” ved at vi sørger for at vi gir det vi manglet til feks barna våre. Det tror jeg på.
Mine barn har min støtte og velsignelse til å ha kontakt med denne beste-forelderen. Men får jeg vite om degradering eller annen mishandling setter jeg strek. Og det vil skje raskt.
Kanskje det jeg skriver nå, bommer litt på temaet. Infantilisering stemmer helt overens med min forelder på flere plan, men jeg kjente det var viktig å få sagt dette.
Elis og Rebekka:
Kjenner meg veldig igjen i mye av det dere beskriver. Veldig nyttig å få høre om andres psykopatiske foreldre!
Bloggforfatter:
Tusen takk for at du skriver om psykopatiske foreldre og dysfunksjonelle familier. Tekstene er veldig interessante og bidrar til enda mer innsikt i hva jeg har vært gjennom. Det har vært veldig vanskelig å skulle innse at flere enn faren min er av den giftige sorten…
Da jeg begynte å lese bloggen og stod midt oppe i familiekrisen, lærte jeg at NK er avgjørende for å få det bra igjen. Senere lærte jeg at gråsteinsmetoden er en mulighet når man er nødt til å ha kontakt. Det var tøft å innføre NK, men jeg er fornøyd med den tilværelsen nå. Jeg tror gråsteinsmetoden ville blitt meget krevende å opprettholde overfor mange forskjellige familiemedlemmer som ville presse meg med “forståelse og fordømmelse”. Selv om jeg kunne vært en gråstein utad, ville det ha blitt svært kaotisk og vondt på innsiden.
Håper dere som oppdager nye “troll” tør å ta grep og får til å sette nye grenser.
Det er så mye gjenkjennbart i Kjells historie. Det er mye smerte i være barn i en slik familie. Jeg undrer veldig på hvordan det går med Kjell nå? Veien videre, etter å ha oppdaget at de som skulle elske deg faktisk ikke hadde evne til å egentlig bry seg om deg? Emosjonelt sett. Rent praktisk er jo rådene klare; gråsteinmetoden. Den kan jeg ut og inn.
Anonym: Kjell synes det er vanskelig å holde sine foreldre på en avstand som er komfortabel for ham. De bruker mange midler for å presse seg på. Dette er jo hva psykopater gjør, de tar ingen hint og respekterer ingen. De er grenseløse. Det gjelder enten de er slektninger, partnere eller venner.
I mange tilfeller er gråstein metoden så vanskelig at NK er lettere.
Ja. Gråstein er en avansert metode. Man kan fort glippe, for man er lagd av kjøtt og blod og varme. Og så gir man ikke opp håpet om at motparten også har noe godt inni seg. Jeg VIL ha kjærlighet fra familien – får jeg det – nei – hele storfamilien ler av meg. Jeg er en taper.
Anonym: det er forskjell på å være en taper, og giftige mennesker som forsøker å gjøre deg til en taper.
Jeg har i dag oppdaget en som lager fantastiske videoer på Youtube om narsissistiske familier, og han snakker på en enkel og fengslende måte. Det er en advokat som heter Erik Mørch, jeg anbefaler sterkt å høre på han prate om hvordan narsissisme kan gå i arv i generasjoner, i hundrevis av år, dersom ikke noen sier stopp til galskapen. (Vet også at advokater som kan narsissisme er sjelden vare, og han her har opplevd å forsvare narsissister i barnefordelingssaker, og lært av det, da han forstod han var blitt grundig lurt av disse, og endte opp med å forsvare folk han ikke skulle forsvart.)
Han snakker om roller som finnes i narsissistiske familier, som englebarn og syndebukk, som er barnas roller (selv er jeg syndebukk) og hvilken rolle den ene ektefellen kan få når den andre forelderen er narsissist. Videoen jeg legger til her heter: “Er du som altfor mange fra en narsissistisk og dysfunksjonell familie?” Han har lagd flere videoer som kan passe samme publikum.
https://www.youtube.com/watch?v=5cDIWe_xcBY
Dette ER jo livet til søsknene mine og meg. Mor som infantiliserer – og ingen av oss som klarer å komme oss ut av det. Men alle sliter (eller kanskje vi egentlig ikke gjør det – ref til mulig munchausen by proxy) på ulike måter.
HJELP HVA GJØR VI?
Jeg lever i et samboerskap hvor jeg føler jeg er et vitne til nettopp dette.
Ønsker å dele min historie, men vil ikke gå for detaljert i kommentarfelt..
Vårt forhold er på vei til å rakne pga. svigermor, hun har vært på oss siden vi fikk vårt første barn, og har siden barnet kom prøvd å splitte samboeren min og meg. Hun har i flere tilfeller gitt sønnen ultimatum om å velge mellom henne og meg.. Og langt mer…
Er det mulig å få sendt en privat melding? Anonymt? Jeg lurer fælt på hvordan jeg skal gå frem… burde jeg fortelle sambo at jeg mistenker narsisime / psykopatisk lidelse?
I såfall hvordan gjør jeg det?
Her må du være forsiktig. Din samboer kan være en flygende ape for sin egen mor. Du kan begynne med å hinte vagt om dine tanker og observere reaksjonen hans. Hvis han nekter å se det samme som deg, prøver å få deg til å tro at dine observasjoner er feil, blir aggressiv eller forsvarer sin mor så er det ingen vits å gå videre med det. Private meldinger kan sendes til [email protected] men husk at jeg ikke har mulighet til å besvare alle henvendelser.
Takk for svar.
Han går veldig fort i forsvar hvis jeg kommer inn på at jeg føler at hun har vært mer ødeleggende for forholdet enn god.. Han kan gå i lås og gjentatte ganger si at vi må bare komme overens med hun fordi hun er hans mor…