Hn fikk meg til å få dårlig samvittighet fordi eg va ute på byn m kompiser når eg ikke va m hn.hn sa først at hn ikke er overhodet sjalu eller noe som helst .men bare eg sendte snap når eg va på tur m venner å la ut på mystory beskyldte hn meg for d ene å d andre .hvorfor eg nektet hn å være m venner .hvorfor hn måtte sitte hjemme hver helg men ikke meg(eg nektet hn ikke noe).han latet som vi hadde planer den dagen eg skulle feire bursdagen min.at hn hadde bestill bord å alt .noe som bare var tull å

Ka du mener m akkurat det ?

Min P kunne ikke være i eget selskab. Det har jeg derimod behov for til tider. Det kunne P ikke acceptere og troede nærmest jeg var utro, når jeg bare havde behov for at være alene og læse en bog. Tyv tror hver mand stjæler. Og så irriterede det ham, når jeg var uimponeret over nogle projekter, P selv synes var fantastiske. Så at vælge eget selskab og IKKE synes at P er himmelråbende fantastisk, det var et stort irritationsfelt.

Jeg sluttet på et tidspunkt å finne på unnskyldninger for han overfor venner og familie, når han ikke ville være med på ulike sosiale sammenkomster. Jeg så at han ble forvirret og sint av det. Jeg spurte heller ikke mer enn en gang. Sa han «nei» så sa jeg bare «ok». Tidligere hadde jeg tryglet mer, sagt han var syk o.l., fordi han ba meg om å si det. Det var frigjørende for meg å slippe å lyve for å dekke han. Dessuten så kunne jeg slappe av i selskap uten han tilstede. Og vertskapet fikk vite at han ikke hadde lyst.

Blir ikke de generelt mest irritert og dersom vi har tydelige personlige grenser, de ikke får viljen sin og vi ikke blir synlig følelsesmessig påvirket av deres forsøk på manipulasjon?

Anonym: jo, dette er noen av mange ting som irriterer dem.

Når man endelig har skjønt at det er bortkastet å gi omsorg til den skjulte narsissisten, så er det såre enkelt å irritere vedkommende. Gå på konserter, kino eller andre ting sammen med kollegaer, venner eller familie, uten han/henne. Jeg fant ut at det var smart å alliere seg med en venninne som ordnet med bestilling av billetter, slik at jeg slapp å bli beskyldt for å ha utelatt min eks. Hadde jeg det gøy sammen med andre mennesker, gikk min eks inn i en depresjon (eller i en boble, som han kalte det). Jeg fant dessuten ut at det ikke lønnet seg å fortelle om slike planer på forhånd, for min eks gikk langt for å spolere alt. Fem minutter før holder. Eller enda bedre; Ikke si noe, verken før eller etter. Bare ha gleden helt for deg selv, men strål av lykke for at du har så fantastiske venner. En P/N føler seg ofte truet om du har en normal og verdsatt vennekrets. Andre ting som min eks fikset dårlig var når jeg overså skriftlige ordsalater som inneholdt “livsviktige” spørsmål. Det kunne komme tirader av meningsløst vås om hjerte, smerte og anger, og midt inni alt et malplassert spørsmål om vi skulle finne på noe sammen i det fine været. Jeg kommenterte kun en skrivefeil han hadde, ikke noe annet. Fryktelig irriterende! Det hendte jeg svarte “gjesp” eller bare “nei”, men ofte fortsatte han da kommunikasjonen men med provokasjon. Generelt kan man ignorere all skriftlig kommunikasjon, og det vil være like smertefullt for den skjulte narsissisten som å kappe av han/henne fingrene. Fullstendig taushet irriterer mest. Opphavsretten til taushetskuren er det jo den skjulte narsissisten som han, men det er ikke forbudt å benytte seg av noen av de samme metodene. Fremsnakk alle andre enn han/henne, trykk liker på hans/hennes verste fiende, kom gjerne litt for seint, glem avtaler, glem bursdagen hans/hennes, kjøp julegaven på Rema1000 til under femtilappen, inviter til intelligente spill (sjakk, wordfeud, trivial persuit) men sørg for å stoppe når du har vunnet. Og hvis du klarer: Let etter det komiske i den kunstige fasaden hans/hennes, og le gjerne høyt.

Eg irriterte min p v å vise at eg hadde et nettverk som han ikke hadde.ved å «vise» hn at hn va ikke alt som betydde noe.hn ble irritert når ikke ting skjedde m engang ,eg fikk ikke lov å bestemme når eg skulle komme på besøk t hn .da snudde hn om at eg må ikke komme her å tro eg bestemmer .da hadde hn plutselig planer ,noe hn hadde aldri ,men hn spilte bare viktig for at eg skulle bli nysgjerrig å tro hn va m f.eks andre jenter enn meg .

Mary: Godt jobbet Mary! Jeg smilte litt for meg selv da jeg skrev tidligere i dag. Det er så deilig å kunne se på galskapen med humor igjen!:) Sannheten er at jeg har gjennomført alt jeg skrev om, men det meste ble gjort etter at selve forholdet var over, men før jeg hadde skjønt hvilket helvete jeg egentlig sto i og før jeg hadde lært om NK. På den tiden smilte jeg ikke. Jeg listet meg rundt, var livredd for represalier og hevn, og jeg har måtte tåle mye stygt fra min eks. Det å gå på konserter eller på byen sammen med venninner uten han, gjorde jeg ofte i begynnelsen av forholdet. Det var jo en stor del av livet mitt før han dukket opp, og jeg holdt på dette også etter at han ble min kjæreste. Jeg forutså aldri at noe så normalt skulle føre han inn i en depressiv boble. Men det gjorde det, mange ganger. Derfor vet jeg for sikkert at en skjult narsissist ikke takler at objektet koser seg og opplever hyggelige ting. Som du også sier, så er det viktig å fortsette å være en frittalende selvstendig person, selv om akkurat det er det verste psykopaten vet.

Det var alltid trøbbel, kaos, krangling, sjalusi, løgner, makt etc. Min P hatet eksempelvis at jeg dro på fest med venninner, uten ham. Så, jeg gjorde nettopp det. Ikke i starten, men senere, som en provokasjon. Og, for å se hvor langt han var villig til å gå når jeg trosset ham. Det endte med utroskap fra hans side, og jeg kastet ham på dør straks det kom meg for øret. 2 år og hundrevis av forsøk på å nå meg senere, har jeg enda ikke respondert. Jeg vant, og den seieren kan ingen ta ifra meg 🙂

Jeg har irritert min psykopat/fått mer makt over min psykopat-sjef ved
– å stille spørsmål. Skal du eller jeg gjøre det vi ble enige om? (Skrive Mail, informere toppsjefen, kontakte økonomiavdelingen osv.)
– å ikke vise at jeg blir bekymret. Spille glad, trygg og alltid forberedt.
– å se proff ut (velstelt og korrekt, gjerne kledd i lyse klær i motsetning til sort som får meg til å se sliten ut)
– å sette meg på ulike plasser når vi har møter, gjerne ved siden av han og se ut som sjefens høyre hånd
– gjennom å være godt likt
– gjennom å ikke forsvare meg når han lyver
– gjennom å ha alt på stell. Aldri komme for sent, aldri gå i feller han legger opp til
– gjennom å synes for toppsjefen.
Dette har vært tøft. Jeg vurderte en gang å hoppe fra 12. etasje i en bygning etter noen år med mishandling. Nå er jeg trygg og sterk de fleste dager. Når jeg føler meg bekymret og deppa spiller jeg glad, trener og så leser jeg alt på denne bloggen!! Den er uvurderlig. 😁

Det at jeg gjorde som jeg selv ville var et mareritt for P/N.
Det var også et mareritt for P/N når jeg overhørte P/N sin devaluering av meg, og jeg fortsatte å snakke ferdig setningen min, om min egen mening om noe, jeg fikk de styggeste blikk. Sto opp for meg selv og mine egne meninger. Dette hatet P/N, og gav meg sine mørkeste blikk stikkende langt og lenge inn i meg. Det var også ett mareritt for P/N når P prøvde å provosere meg og jeg ikke responderte. Og de gangene jeg responderte som P/N ønsket frydet P seg.
Det provoserte P enormt en gang når jeg på en koselig måte, bare helt enkelt, foreslo å gjøre en spesiell tjeneste hos P/N, jeg kom med et godt ment forslag som kunne pynte opp hos P/N, det var noe som jeg er flink til, min hobby som jeg elsker og kan endel om. Jeg kommer aldri til å forstå reaksjonen, P/N ble så fornærmet og sint i den samtalen, og jeg ble så lei meg, det var jo bare godt ment. Tror du ikke jeg klarer det selv sa P/N med forakt i stemmen. Litt rart egentlig å reagere sånn, når P/N hadde et snyltende levesett ellers. Det å la meg betale eller kjøpe noe til P/N var bare deilig for P, så jeg forstår ikke. Hvorfor så sint?
P/N ble også sint når jeg var uenig med P og fortsatte å holde på mitt. P/N ble sint og provosert når jeg likte andre enn P likte, for eksempel av to konkurrerende personer, og jeg ikke likte så godt den P/N holdt med og omvendt. Det gikk ikke an å skryte av andre enn de P/N likte. P/N nesten ristet, ble så sint. De neste timene var stemningen helt ødelagt. Jeg forsto det aldri. P/N hatet at jeg skryt av andre, også når jeg likte og beundret andres fine sider så ble han sint. Jeg liker å skryte av andre og jeg merket at jeg sluttet sakte å gjøre dette for P/N fordi ble så ukoselig. Sluttet å snakke med meg og ble kald og sint. Noen gangen latet jeg som ingen ting og fortsatte å skryte av andre bare for å se at jeg ikke tok feil, feil tok jeg ikke. P/N hatet at jeg syntes andre var flinke, fine og gode. Om jeg likte de P/N likte og «godkjente» så gikk mitt skryt igjennom så vidt, om det ikke var for mye. Måtte være avmålt etter P/N smak, og vippet det over byttet P/N tema, gikk jeg tilbake ble P/N sint. Å diskutere emner som jeg etterspurte fordi jeg var engasjert og som tilsynelatende (utad) P/N var engasjert i, det var heller ikke gjennomførbart. Som om det ikke var noe info å hente!! Veldig rart. For å prate om sine egne ting og sin egen hverdag i time etter time uten non stopp ? enveis ? var veldig lett for P/N enda jeg fortalte at jeg blir utslitt av all denne info. Da ble også P/N sint, fordi jeg ble sliten av P/N sine timer med prat. Å si imot var ille. Om P/N følte jeg bestemte og tok styring, så gikk det rett til devaluering som varte og varte.. for så å hente meg opp igjen når det passet sånn, for jeg var jo så god og fin. Jeg måtte bare slutte med det og det. Så skulle vi gjøre både det og det. Og kanskje det.

Det som gjorde min psykopat redd var at jeg avslørte han. Jeg knakk koden, men det tok meg lang tid. Det var mye sorg i forkant av bruddet ved å innse at den man var sammen med ikke var den man trodde han var.. ALT var skuespill. Den jeg sto ovenfor eide ikke følelser for meg, eide ikke empati eller samvittighet. (Da hadde vi vært sammen i 10 år) Jeg måtte derfor “tømme” meg for alt dette selv .. og også prøve å viske ut, på et vis- det vi hadde hatt. Det fantes tross alt ikke egentlig, det heller .. Det ble konstant “gråsteins-metoden” i over ett år mens bruddet og rettsaken pågikk, og jeg klappet sammen etterpå, når det hele var over. Jeg ble prøvd ut på alle mulige måter, men jeg klarte “gråstein” hele veien 🙂 – Men jeg tror det er det viktigste i dette egentlig : Det å innse at mennesket man elsket ikke fins. Så brutalt er det. Innser man DET er de fleste sterk nok til å takle det meste. -Man ble valgt av en grunn av et sånt menneske og de plukker en ut lett, og spiller kynisk på din samvittighet underveis. -Jeg måtte også rett og slett finne ut hva som gjorde at jeg tiltrakk meg et sånt menneske og det jeg fant ut forklarte mye. Man kommer heller ikke videre i livet uten å finne ut av seg selv. -Og så tror jeg at hvis man bare lytter til den intuisjonen sin for en gangs skyld…?! For min egen del så skal jeg aldri tvile på magefølelsen/intuisjonen min igjen.. NOENSINNE!! -Det er vel det største marerittet for en psykopat/narsissist, antageligvis? At de blir avslørt for de stakkarslige individene de tross alt er? Avslørt!

Ved anklagelser var han ofte innom den at han angret han ikke dengang tok sitt eget liv osv.. men den siste tiden under samme tak svarte jeg med uinteressert undertone “det er da vel ikke for sent, er jo bare å gjøre det, det er no ditt liv så det bestemmer du vel selv”
Etter skillsmissen forventet han at jeg skulle prate masse negativt om han til gud og hvermann, gjøre overilte ting, tørne om han fant seg ny partner osv, så han oppsøkte felles kjente for å betro seg om alt han fryktet jeg kom til å gjøre og si osv, men nå er det over ett år siden han flytta ut, og har fått seg ny partner, men ingenting av det han “fryktet” har skjedd!
Jeg lever mitt nye liv i fred og fordragelighet, har nye venner og opplever mye moro. Jeg hverken prater om eller så mye som nevner han engang, til noen som ikke er mine nærmeste fortrolige.
Om felles kjente snakker om eller spør noe som har med han å gjøre, sier jeg det motsatte av det han “fryktet” i betroelsene sine. Og det har medført at de fleste av felles kjente ikke tar han helt seriøst lenger, BINGO!

Jeg har lest bloggen lenge men aldri lagt igjen en kommentar. Først og fremst takk for all kunnskapen dere alle har gitt meg!
Dette var gøy å lese! Veldig bra innlegg og kommentarer. Det er godt å se at vi også klarer å se det komiske i disse taperne. Gleder meg til flere kommentarer!
Min eks ble helt fra seg når jeg ikke lenger gadd å bry meg når han sjalusifabrikkerte. Han sa at hun ( han var utro med) kommer å henter meg etterpå. Dette var etter at vi ikke var sammen lenger hvor han febrilskt prøver å få NF fra meg på samme måte som før. Jeg svarte bare javel. Da prøvde han å dra igang en voldsom krangel for å få en reaksjon noe jeg ikke beit på. Etter at han hadde prøv dette en stund sa han hun( navnet hennes) kommer å henter meg snart. Jeg svarte: Ok, så hun gjør det altså. Det var ikke bare en løgn for å få en reaksjon? Det klassiske smirket kom fram og han sa nei. Jeg svarte Ok, hade.
Hun var et av hans sterkeste våpen for å få NF fra meg lenge og nå var det ingen reaksjon fra meg. Slager var tapt for han for jeg brydde meg ikke lenger.

Enig med T, dette var et morsomt innlegg med mange gøyale kommentarer. Så fortjent det er for oss alle, at vi kan le sammen! Vi er jo sterke, selv om det ikke føles sånn alltid. Og humor, det bygger oss opp! Forresten; en annen ting jeg vet irriterte min P – min humor og evige selvironi. Noe han ikke har, for å si det slik…

Min ex P blev så sur og jaloux , når jeg talte i mobil med min datter. Vi kunne grine og pjatte, men også snakke om fortrolige ting. Dette kunne hidse min ex P op, han kunne begynde at sidde og råbe i baggrunden..så længe skal man ikke tale i tlf ( jeg betalte selv abonnementet ) eller….skal du ikke lave kaffe…eller også kommenterede han det vi talte om og gjorde nar af os. Det irriterede ham helt vildt, at jeg bare gik ind i et andet rum og talte videre , lige så længe vi havde lyst. Han kunne også sige, at så sent om aftenen kunne man ikke tale i mobil. Når han så selv gjorde det et par dage efter og jeg påpegede det , sagde han bare…nåh..du vil bare skændes ..
En gang sparkede han mig under bordet, da vi var på besøg hos vores venner. Han ville have mig til at tie stille…i stedet sagde jeg , så højt at alle hørte det, hvorfor sparker du mig under bordet, hold da op med det… Det kostede så godt nok et par dage med silent treatment bagefter…men det var det hele værd…ja det er virkelig komisk.

Jeg var udsat for jalousifabrikering i stor stil og hoppede på den i stor stil. Men på et tidspunkt sagde jeg stille og roligt, at det var da helt i orden, at han endnu engang skulle afsted med sin søde kvindelige ansatte på en uges forretningsrejse, og at jeg havde fuld forståelse for den faglige nødvendighed af at hun var med, men at det nok var bedst, at vi ikke havde kontakt undervejs, for jeg havde en hård uge og kunne ikke og gad ikke at vente oppe til sent om aftenen på at han ringede og fortalte om deres middag, rødvin, gåture osv.
Jeg holdt stadig stille og rolig fast i beslutningen om NK for en uge og havde en tankevækkende dejlig uge, fordi jeg faktisk mente det og simpelthen ikke beskæftigede mig med, hvad han lavede. Og jo frem for alt ikke blev fodret hver aften.
Han har ikke nogensinde været på tur med hende igen.
I denne måned er det i øvrigt et år siden, jeg gjorde det helt forbi. Hold op, hvor er det svært, men det skal nok blive godt. Bloggen her hjælper mig så meget.
Tanker til jer alle og hilsner
AM

For en befriende oppgave du har gitt oss bloggforfatter, helt herlig, jeg har tenkt innom dette emne flere ganger i dag, og synes det er så mange bra kommentarer, og den til Kari er jo helt super. “Pass på å stoppe når du har vunnet, og le gjerne høyt”, ha ha ha, smil. Ja for de hater virkelig å blant annet ikke vinne, dette er så unormalt at vi fint kan kjenner at vi selv er ganske normale. Jeg har selv spilt sjakk med P/N og jeg lo faktisk litt høyere enn jeg pleier. Herlig! Og det bloggforfatter sier om at ikke all makt er hos P/N men at vi sitter på noe makt selv her. Tipp topp sier jeg.

Tok ikke mer kontakt når han ville møte meg, det er da hvertfall “noe”, en liten seier for min del, det har vært en tøff prosess så..

Har lest boken din nå! Veldig bra er den! Bruker den til å slå opp i også, når jeg trenger det.
Jeg tror jeg fornærmet egoet hans kraftig og ofte, jeg dro hjem fra en reise før han siden han begynte å bli frekk og manipuleringen var igang. Han ristet meg i armene med ultimatum, jeg gjemte passet mitt og rømte hjem neste morgen. Dette gjorde at jeg ble devaluert fra da, jeg gikk tilbake og lovte å ikke såre han igjen, og all mishandling var glemt. Jeg slang døren og gikk fra han når han lagde krangler eller var nedlatende til meg. Han var ekstremt frekk og jeg fikk ikke prate engang og forklare hva som såret. Jeg avviste han til slutt med å ikke møte han når han hoovered (med bare noen få sms) Han kjempet aldri for å få meg tilbake, kjenner jeg nesten blir litt misunnelig på de som ble det. (Vet det er helt på trynet) Jeg gjennomskuet et hvert krav fra han med å si tilbake hva han fikk ut av det, røpte han vel litt og gjorde narr av all beundring han trengte. Jeg dro fra hyttetur før tiden fordi jeg ble redd da han oppdørte seg dårlig verbalt og var fysisk truende. Alt dette ble han rasende av.

Mari: takk for at du har lest boken, jeg er glad for at den hjelper deg.

“Han kjempet aldri for å få meg tilbake, kjenner jeg nesten blir litt misunnelig på de som ble det.”

Dette er noe jeg vil skrive mer om en gang snart, for det plager mange.

Jeg var en af dem, hvor min ex P , desperat prøvede at få mig tilbage ( 7 gange lykkedes det..den 8 ikke ) Efterfølgende kan jeg så se, hvor det psykopatiske i det er ( efter kundskab om psykopati ) Han sagde aldrig…jeg er ked af det jeg har gjort, skal vi prøve igen …eller..jeg savner dig helt vildt, jeg vil prøve alt for at få vores samliv til at fungerer..og det er her det psykopatiske kommer ind…han lod bare som om al mishandlingen ikke havde fundet sted , startede en ny idealisering og talte om hverdagsting..som om livet bare fortsatte…så var han den søde , rare person igen…monsteret var væk….for en tid. Da jeg ikke vidste noget om psykopati på det tidspunkt , tolkede jeg hans adfærd som…han har fortrudt mishandlingen ..han angre, har bare svært ved at snakke om det DET VAR EN FEJLFORTOLKNING FRA MIN SIDE …det var netop det psykopatiske ved det hele….bare at fortsætte som ingenting havde hændt og starte en ny runde. Efter hver gang, blev devalueringen værre og værre og alligevel blev han ved med at prøve at få mig tilbage…det er psykopatisk…

Mary- jeg fikk også høre det ofte som deg, at jeg hadde feiltolket osv når han var slem, taushetskurer. frekk eller arrogant. De vrir alltid virkeligheten.

Noe jeg la merke til helt fra starten av forholdet , var at P/N friket helt ut hvis jeg sa nei takk til “hjelp” som vedkommende tilbød, som f eks å hente meg i bil. Hvis jeg svarte at jeg klarte meg selv ble vedkommende rasende og sendte spydige og hatefulle smsèr i timevis etterpå. Det samme gjaldt tilbud om “gaver” i form av presanger eller ferieturer. Hvis jeg ikke bet på, kom straffen i form av sjalusifabrikering, utskjelling og liknende atferd på vedkommendes repertoar. Det var da jeg skjønte at det ikke var “hjelp” eller “gaver” som ble tilbudt. Ikke egentlig. Det var istedet agn for å hekte meg og for at jeg skulle komme i en takknemlighetsgjeld. En gjeld som vedkommende senere skulle kunne innkreve. Det var jo en form for avsløring å ikke ville ta imot P/N`s ” hjelp” og “gaver” som jo egentlig bare var manipuleringer “in disguise”. Såpass skjønner vedkommende og det var jo selvsagt ekstremt frustrerende å ikke komme noen vei med manipulering de gangene hn faktisk ikke gjorde det. Freakshow fikk en helt ny betydning for meg etter å ha opplevd vedkommendes reaksjon ved disse anledningene

Enig med DL, P/N ble fornærmet og sur når jeg takket nei. Med det, så ble det skapt noe i meg, som ikke likte å si imot, så i lang tid, frem til midten av devalueringen (da jeg forstod at jeg måtte ut) takket jeg pent ja, selv til ting jeg ikke tålte eller likte, likte jo ikke at han ble sur og stum. Takket jeg ja, så var P/N kry som bare det, struttet av stolthet. Jeg liker ikke at mennesker er så forskjellige, må jo få lov å ha mine egne meninger, når jeg ikke plager andre.

Jeg har også den erfaring DL. Men min P spurgte mig ikke, men når jeg kom hjem fra job, stod der ofte ( i starten vel at mærke) en stor buket flotte blomster. P købte gaver til mine børn som små overraskelser m.m. Pludselig en dag sagde P ( opgørelsens time!) Nu har jeg givet så meget, nu er det din tur. Jeg spurgte om vi da havde et købmands-regnskabsforhold? Og om der da slet ikke var følelser i de blomster-buketter? P havde vidst glemt at P kom hver aften i flere år og spiste hos mig -uden regning. Det gad P ikke svare på. Han så det vel som sin ret at sætte sig ved et dækket bord. Blomsterne var vel en gestus, for at holde mig med forklædet på. Manglede jeg en vare mens jeg var i madlavningen, kørte P hen til den aller, aller billigste discount butik og købte ind. Hjemme ved ham selv, havde han kun dyre og specielle varer fra fein-schmeker, special – og delikatesse butikker. Som en film om herreskab og tjeneste folk!

Etter mange år med tomme trusler, så møtte jeg hans trusler om selvmord med lite interesse. Sa det var hans valg og ansvar. Værsågod, liksom. Dette vil jeg tro var veldig irriterende. Truslene virket jo i begynnelsen av forholdet.

Så marerittet hans kommer snart for en dag. Han lever jo i et glasshus nå.

Mari: Min P gjorde heller aldri noe for å få meg tilbake, fikk ny kjæreste fort, sikkert en han har hatt klar, i mitt tilfelle tror jeg det var fordi jeg hadde spilt med rene kort ovenfor hans familie, snakket med dem osv, ønsket familieterapi, og han sa opp leiligheten vi leide fordi jeg skulle ut med en vennine første gang etter fødsel. Så ville han trekke det tilbake, men da sa jeg nei, og jeg slettet vårt forholdstatus på facebook, og flyttet ut. Han kom med trusler, jeg måtte godkjenne oppsigelsen han sendte på mail, og det gjorde jeg. Han forventet nok ikke det. Og jeg hadde og har enda hans families støtte, kanskje utenom faren for han er lik, snakket en del med søstrene (halvsøstre) om dette. I ettertid kom P med en kommentar om det ikke var jeg som gjorde det slutt etc, men jeg tok den siste avgjørelsen. Alt dette tror jeg er grunner til at han ikke kjempet, for jeg sto så sterkt i det, han visste han ikke kunne fortsette å behandle meg slik han ville, for nå hadde jeg all støtte rundt meg. Når han ringer for å spørre hvordan vi har det en sjelden gang (meg og datteren min), så sier jeg alltid deg går bra, er positiv og glad. Han svarer alltid med ett, Mm.., Med negativ klang, akkurat som det ikke er det han vil høre, hehe, og det er jo sant! En ting er sikkert, jeg har aldri før følt meg så trygg på meg selv og sterk som jeg gjør nå!

Ja Mary, det er en litt god følelse når de blir irriterte av å ikke få det svaret de vil høre 🙂 man føler seg sterkere, at man har kontroll over deres humør og ikke omvendt 🙂

Jeg har fortalt om P til de nærmeste vennene mine og det har hjulpet mye.
Jeg oppdager at jeg på en måte aldri blir helt ferdig med temaet, selv om det har gått 7 år siden det startet. Jeg hadde alltid en vond magefølelse og jeg har endelig nå etter mye psykisk terror lært og følge den, noe jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for mange av tingene jeg har lært, det har gjort meg til en bedre person nå den dag i dag.
Det som plager meg er at jeg har en sånn indre trang for å fortelle det som skjedde eller “skjer” enda, det er flere venner osv jeg mistet kontakten med den perioden på grunn av han som er nær meg nå. De vet ingenting om hva som har skjedd eller hvorfor jeg “forsvant” et par år ut av livene deres. Det irriterer meg enda at han tok de årene fra meg på en måte.
Det hjelper å lese at andre har stått i det slik som de har og jeg takker for denne bloggen!
Jeg håper du kan skrive flere innlegg om det å bli ferdig med temaet.. Selv om jeg har kjæreste og er videre henger jeg litt igjen i den stygge fortiden.

Bloggforfatter; Jeg ser det paradoksale i det du selv peker på, men du har nå skaffet deg en solid ekspertise som er til hjelp og støtte for oss alle som frekventerer denne bloggen. Og tusen takk for det. Jeg ser på det som kunnskapsformidling og ikke som evig gnurving over en vanskelig person, Må si jeg kjenner meg igjen i å miste folk ved å være overopptatt av å snakke om P. Men det er så rystende at vi ikke kunne la være. Det hjertet er fullt av renner munne av med. Og så ser vi ikke klart at andre rundt denne personen ikke har sett det samme, og derved mistenker oss for å være slette personer som kan si noe slik.Det er bare fryktelig alt sammen, Du skal liksom gjennomgå ditt livs helvete og gjøre mine til slett spill, ellers vil andre tro at du leverer en drittpakke om en person. Vi er psykisk mishandlet og ute av vanlig gjenge. Og hva får vi? Mistenkeliggjøring av oss selv.

Så sant så sant. Jeg har virkelig fått jobbe med å stå trygt i meg selv og i min egen intuisjon og virkelighetsoppfattning,Som regel går det bra, men det hender fremdeles at jeg slås til bakken av hva folk har kunnet få seg til å tro på. Gjerne fordi P/N er så drøy at det er vanskelig å tro det, kombinert med deres udelikate offerposisjon når det er dem påkrevet. Av og til blir jeg slynget inn i deres morbide syn som de gir til andre, men så er min styrke på plass igjen, De skal f..n ikke vinne!

Karianne: ja, det er vondt.

Men så god er psykopaten til å manipulere, at til og med mennesker som tidligere mistenkte at din eks er en psykopat, lar seg overbevise om at så ikke er tilfelle.

Men husk at 95% av mennesker som uttaler “jeg tror NN er en psykopat” ikke har den ringeste anelse om hva en psykopat er. Mange tror de gjenkjenner en psykopat, men allmenkunnskapen er så godt som ikke-eksisterende. Selv trodde jeg også at jeg visste. Jeg trodde en psykopat var en åpenbar bølle, og at man kunne se det på dem (jeg så nærmest for meg en overdrevet slesk type med arr på kinnet, eller en gal og skrikende Hitler-type). Jeg ble meget overrasket da jeg lærte hva en psykopat egentlig er.

Dine venner som uttalte at din eks har psykopatiske trekk, de hadde mest sannsynlig rett men ikke fordi de har dyp kunnskap. Det var et skudd i mørket. Og fordi de egentlig ikke har kunnskap, så var de selv enkle objekter for hans manipulering.

Jeg forstår hva du mener med at trangen for å fortelle er “dalende”.. På grunn av nk gjør det at det liksom ikke er noe “nytt” og fortelle. Jeg blir ikke matet og jeg graver ikke lenger etter svar på noe.
Selv om jeg møter P på byen noen få ganger i året der han på død og liv skal snakke litt med meg klarer jeg å riste det av meg. Han spør og graver og jeg vet at han er ute etter å “lære” om meg og om forholdet mitt. Se om han har noen sjanse til å skape noen rifter mellom meg og samboeren min. Dette er jeg veldig forberedt på og jeg passer på kroppspråket mitt og utstrålingen. Jeg prøver å kontrollere skjelvingen og nervøsiteten noe jeg forholdsvis klarer veldig godt.
Det som jeg syns er på en måte “flaut” og innrømme er at jeg noen få ganger savner smerten, jeg savner å føle meg så levende som jeg kaller det som det jeg var når det stormet rundt meg. Jeg var dypt avhengig av den oppmerksomheten og det ble som en rus. Denne tanken dukker som regel opp når det ikke “skjer noe” mellom meg å min samboer eller når jeg er mye alene.
Det forholdet jeg er i nå er ukomplisert, det er lett og det er befriende. Vi krangler nesten aldri om noe, vi diskuterer lett med hverandre uten irritasjon. Det er selfølgelig fint og fantastisk, men når jeg er vandt med å få reaksjoner for hva en jeg gjør kan det bli frustrerende til tider. Det tar tid å venne seg til hvordan livet egentlig skal være. Jeg er ikke vandt med at kjærligheten er ekte og at noen genuint ønsker at jeg skal ha det godt.
Det som hjelper er å skrive om det. Jeg har over 200 tekster på en minnepenn fra 2010 til nå der jeg har skrevet ut om hvordan det føles ut og hva jeg reagerer på osv.. Det hjelper å lese litt i det og se hvilke tips jeg ga meg selv for fem år siden. Nå når jeg har funnet denne bloggen kan jeg endelig diskutere litt med folk som forstår!

Vibeche: Tja, ikke nødvendigvis.

Jeg tror en like sannsynlig årsak er at han ville ødelegge din arbeidsdag, fordi du lå der på sofaen – lagelig til for hogg. I “Psykopaten og søvn” kan du lese om hvordan psykopaten blant annet sørger for at partneren får for lite søvn, for å sørge for at de fungerer dårligere i hverdagen.

Har bare lest en brøkdel av kommentarene, her var det masse bra! Gleder meg til å resten. Jeg syntes det å dra på arrangementer, konserter, teater, hva som helst, bare det handler om å leve livet fritt, er en superbra strategi. Ikke si noe til P/N – om du kan unngå det. De hater alt du gjør som de ikke vet om. Derfor føles det så bra å gjøre ting på egenhånd, uten å spørre P/N, uten å informere dem om hva du gjør. De tar oss som en selvfølge, tar som en selvfølge at vi ofrer oss for dem, så all selvstendighet plager dem. Får du en sms fra dem mens du driver med noe som gir deg noe i livet – ikke svar dem – bare flir og vit at du struper NF ved å overse dem.

Hei!!
Fin blogg, kommer til å følge litt mer her. 11-år med en psykopat gir store sår og en selvtillit som er vanskelig å bygge opp igjen..
Det er tre år siden jeg forlot han nå. Til hans store nederlag. Vi må samarbeide om barn noe som gir han arena for å videreføre «torturen» sin…
Når han i alle mulige situasjoner prøver å «senke meg» har jeg begynt å svare det jeg mener og avslutte med eks; «jeg er en sterk og selvstendig person, jeg tror ikke på det du sier» eller «du får ikke ødelegge meg, jeg er en god støttende mor og en uselvisk person».
Første gang jeg gjorde det stoppet han umiddelbart med diskusjonen sin og jeg har brukt det mange ganger etterpå. Da er det liksom ikke noe han kan si for å ødelegge meg mer i den situasjonen. (det er dessverre litt salt i sårene uansett og kontakt med han gir meg stress men melding/telefonterroren stopper fram til neste gang).
Allikevel lurer jeg noen ganger på om det er lurt å bli «psykopatens» mareritt. Kan han bli så frustrert at han vi hevne seg om han ikke får fullført «leken» sin…