Dette er noe de fleste av oss har kjent på, og kanskje den største kilden til hvorfor vi blir så sinte etter bruddet. Vi ga og ga og ga stadig mer etterhvert som devalueringen tiltok og parallelt med at psykopaten ga oss stadig mindre. Bruddet skjedde uten anerkjennelse for vår godhet og psykopaten gikk videre som om ingenting vi hadde gitt betydde noe, som om vår innsats var en ubetydelig fis i vinden og at vi aldri gjorde noe inntrykk på ham/henne. Vi sitter igjen med følelsen av at vi var usynlige. Hvordan kunne de ignorere alt vi ofret? Ikke så mye som et “takk” fikk vi og på ingen måte “jeg ser alt du har gjort for meg og setter pris på det, men vi fungerer ikke som par”. Denne respektløsheten og manglende verditakseringen av vår involvering i psykopatens liv kan få blodet vårt til å koke. Vi kan bli helt lammet og målløse av frekkheten og arrogansen de utviser. Vi får problemer med å tro at det er mulig å ha en slik total mangel på ydmykhet. På en måte kan man si at psykopaten biter hånden som klapper og forer ham/henne, og umiddelbart etter bittet krever mer klapp og mat. Det skal en spesiell og forstyrret evne til frekkhet til, for å prestere dette.
Vårt raseri blir ikke mindre av at psykopaten var så sjarmerende og tjenestevillig mot utenforstående – mennesker som knapt vedkom ham/henne og som på ingen måte hadde gjort seg fortjent til respekten på samme måte som vi gjorde. Vi så hvordan psykopaten slapp alt han/hun hadde i hendene så snart bekjente trengte hjelp eller selskap, men vi selv fikk stadig færre og mindre smuler. Den samme opplevelsen fikk vi etter bruddet, da psykopaten umiddelbart plasserte et nytt objekt på en pidestall og som han/hun behandler stikk motsatt av hvordan de behandlet oss; med respekt og sjenerøsitet.
Jeg husker hvordan jeg selv fikk servert hatefulle blikk, ufine kommentarer og kontinuerlige utvisninger av forakt – det som kalles mikroaggresjoner – mens han svinset rundt og gjorde seg populær blant alle andre. Han var meget godt likt av omgivelsene. Det var lett for fremmede å bli glade i ham. I tillegg til at dette synes å være et universalt fenomen for alle karismatiske psykopater så er det også en grunn til det, som vi skal se på om et øyeblikk. Men først så vil jeg minne på at dette er årsaken til at du ikke vil finne støtte for dine bange anelser hos felles venner og bekjente. De har sett en glansbilde versjon som ikke er forenelig med behandlingen du selv får. Det er derfor reelle sjanser for at du blir betraktet som gal hvis du forsøker å lufte private anliggender overfor felles venner. Mitt råd er derfor å ikke gjøre dette, utfallet vil i de aller fleste tilfeller gå i psykopatens favør.
Så hvorfor gjør psykopaten dette? Hvorfor bruker han/hun så mye energi på å flørte med omgivelsene, når du selv bare får forakt? Med godvilje så kan vi anse dette som en ekstrem versjon av “vi viser hvem vi er til de vi er tryggest på”. Det er normalt å være dum mot foreldre eller andre som står oss nær fordi vi tar dem for gitt. Dette er fordi vi slapper av og er oss selv i nærheten av de vi er trygge på. Selv om slik middelmådig behandling av våre nærmeste synes kontraproduktiv, så er den en indirekte kjærlighetserklæring. Selv om vi til tider er irriterte på de som står oss nærmest, så er det dem vi oppsøker når vi er ensomme eller har det vanskelig. I enkleste form så er det slik vi kan tolke psykopatens dårlige behandling av objektene; han/hun tar oss for gitt og våger å la masken falle. Forskjellen blir imidlertid klar for oss når vi forstår at mens normale mennesker oppfører seg dumt av kjærlighet og tillit, så gjør psykopaten det som følge av en helt annen drivkraft; narsissistisk forsyning.
Som Melanie Tonia Evans forklarer (med litt vanskelig australsk aksent) i videoen over, så krever psykopaten mer takknemlighet for sin innsats enn vi er villige eller kapable til å gi ham/henne. Grunnene til at vi ikke er villige eller kapable til å gi psykopaten narsissistisk forsyning i den grad han/hun krever er:
1) Psykopatens behov for narsissistisk forsyning i form av beundring og takknemlighet er skyhøy og ikke proporsjonal med hva de faktisk har gjort seg fortjent til. De er grandiose og dette er en del av deres forstyrrelse. Andre mennesker skal være takknemlige blott for å få lov til å befinne seg i nærheten av dem. Hvis du som primærobjekt står i en særstilling hvor psykopaten trykker deg ekstra tett til brystet, så forventer psykopaten at du utviser en utvidet takknemlighet for dette.
2) Etterhvert oppdager vi som primærobjekter at det er vi som gir aller mest i relasjonen – sågar er vi kanskje den eneste som gir – og når det går opp for oss at ikke bare er psykopaten tilsynelatende blottet for denne erkjennelsen, men attpåtil krever takknemlighet av oss, så oppstår det en motvilje i oss som bremser vår utskillelse av narsissistisk forsyning og dette fanger psykopaten opp. Vi er da inne i en ond sirkel hvor psykopaten får stadig mindre narsissistisk forsyning av oss og vil derfor søke den eksternt – altså hos utenforstående. Dette krever at han/hun bruker all sin energi på å ekstrahere forsyning fra kilder utenfor relasjonen med oss. Det er derfor ingen velvilje igjen til oss etter at psykopaten har avgitt den til andre. Tvert i mot, all giften en psykopat bærer på og er nødt til å spy over noen, lander på oss.
3) Det er ikke normalt at familie eller nære venner uttrykker takknemlighet og beundring hele tiden. Gi-og-ta foregår på automatikk og utover et “takk” så er det ikke slik dynamikken i nære relasjoner fungerer, at vi hele tiden dyrker hverandre. Normale mennesker stiller opp for hverandre på en taus og underforstått måte. Slik blir kjærlighet og takknemlighet uttrykt på subtile vis som normale mennesker forstår. Men psykopaten forstår ikke slike subtile uttrykksformer, dette er en del av normale menneskers sosiale koder som psykopaten ikke klarer å fange opp. Derfor krever psykopaten en “in your face” form for direkte erklæringer av takknemlighet som i lengden blir anstrengende og umulig for normale mennesker å tilfredsstille.
4) Normale mennesker er ikke takknemlige for å bli mishandlet. Psykopatens objekt blir imidlertid stadig mer devaluert etterhvert som psykopatens frustrasjon over manglende narsissistisk forsyning vokser. En psykopat krever takknemlighet og beundring hele tiden, sågar når de har vært slemme. Han/hun forstår ikke at normale mennesker ikke ønsker å beundre partneren umiddelbart etter en krangel eller et svik.
I tillegg har psykopaten en sadistisk tilbøyelighet som krever nærkontakt for å få utløp. Han/hun er derfor avhengig av å knytte oss til seg for å ødelegge oss. Det er våre menneskelige egenskaper psykopaten ønsker å ødelegge. Kanskje er det vår gode latter og evne til å oppleve oppriktig glede, eller kanskje er det vår omsorgsevne. Uansett så har psykopaten en spesiell forakt for oss, nettopp fordi vi utviser en unik form for menneskelighet. Nødvendigheten av nærhet til objektene psykopaten ønsker å skade, medfører logisk nok at de som står dem nær opplever seg dårligere behandlet enn de som befinner seg mer perifert i psykopatens nettverk.
Samtidig som primærobjektet mishandles så kan psykopaten være meget oppmerksom og respektfull mot mennesker som vi vet er umoralske eller på andre vis ikke har gjort seg fortjent til en slik favorisering. Husk at psykopaten vet forskjell på gode og dårlige mennesker. De gode menneskene er en trussel fordi de risikerer å stille ham/henne i et dårlig lys. Psykopaten vil derfor ofte vie dårlige mennesker positiv oppmerksomhet, fordi de underbygger hans/hennes grandiositet. Psykopaten kan også være meget hjelpsom overfor mennesker som ikke nødvendigvis er dårlige, men som ikke vedkommer ham/henne. Måpende kan primærobjektet bivåne hvordan psykopaten strekker seg langt for nesten fremmede mennesker. I slike tilfeller er det snakk om fasadebygging og også at psykopaten jakter på nye primærofre.
Det som skjer med oss når vi ser at psykopaten behandler andre bra mens vår innsats går upåaktet hen, er at vi mister vår egenverdi. Vi tror at vi ikke er verdt å elske og at vårt engasjement er en byrde for psykopaten. Vi gjør ingenting riktig. Psykopatisk devaluering er således meget effektiv i å stjele vår menneskelige verdighet og integritet. Følgene blir at vi ser på oss selv som søppel, også etter at vi forstår hva som har foregått. Denne verdigheten må langsomt bygges opp igjen. Det sier seg selv at dette må skje på lang avstand fra psykopaten.
Psykopaten forsøker å fortsette den polariserende devalueringen av oss/idealiseringen av andre også etter bruddet, via sosiale medier. Gjennom sosiale medier så kringkaster psykopaten sine gode relasjoner med den nye partneren og andre venner og bekjente. Dette er ikke tilfeldig, hensikten er at vi skal fange det opp. Det vil forsterke vår oppfattelse av oss selv som mindreverdige av å se dette, selv om vi vet at det er en illusjon. Det er derfor viktig å blokkere tilgang til alle psykopatens medier etter bruddet.
Selv lenge etter bruddet så kan det være tungt å tenke tilbake på den dårlige behandlingen vi fikk og vite at psykopaten er der ut et sted, har gått videre og behandler andre mennesker bra. For det er slik at de fleste mennesker aldri kommer så nær psykopaten som vi gjorde og vil oppleve ham/henne som et genuint respektfullt og hjertelig menneske. De vil le med psykopaten, la seg sjarmere og i retur like ham/henne. Slik får psykopaten sin bensin i form av narsissistisk forsyning. Det er viktig å akseptere dette som det skuespillet det er. Vit at psykopaten er en slave. Han/hun må ha narsissistisk forsyning hele tiden. Alt skjer på overflaten. De har ingen dybde og derfor heller ingen lagringskapasitet. Normale mennesker har en dybde som gjør at de kan lagre kjærlighetserklæringer og flyte på den i tunge tider. I disse dager er det 20 år siden min bestemor døde, men jeg styrkes fortsatt av all den menneskelige varmen jeg fikk av henne. Kall denne dybden et batteri som kan brukes når enheten ikke har strømtilgang. Psykopaten er grunn og har intet slikt batteri. De er avhengig av strømtilkobling hele tiden ellers vil de slukke. Forsøk å forestille deg hvordan det er å måtte spise hvert femte minutt, ellers vil du sulte ihjel. Livet hadde da følgelig blitt et konstant jag etter mat. Alt annet ville blitt irrelevant. Du hadde ikke hatt tanke for å dekke andre behov enn sult. Du hadde heller ikke hatt kapasitet til å dekke andres behov, kun ditt eget. Når den gjensidige idealiseringen mellom psykopaten og primærobjektet er over fordi dere (i objektets øyne) begynner å falle til ro, så må psykopaten derfor ut av relasjonen for å finne ny narsissistisk forsyning.
Slik må du løsrive deg fra å forvente normal anerkjennelse fra psykopaten. Psykopaten er ikke normal men forstyrret, og er ikke istand til å gi deg den respekten du fortjener.
I neste tekst skal vi fortsatt snakke om psykopatens dårlige behandling av primærobjektet men med en litt annen vinkling. Vi skal snakke om hvorfor noen primærobjekter blir voldsomt idealisert, og andre nærmest ikke i det hele tatt.
Fantastisk indlæg. Det er præcis hvad der sker…jeg undre mig bare over..hvad gør narcisisten af al giften efter vi er gået ? Det nye objekt får jo idealisering og hvad så ? Der må jo være en masse ophobet gift narcisisten ikke kan få afleveret og glansbilledet udadtil skal jo bevares ..
Veldig interessant innlegg! Husker jeg stusset veldig den gangen P var på besøk hos meg, men ble helt overentusiastisk i telefonen og nærmest la på sprang for å kjøre og hjelpe en bekjent med noe akkurat da. Jeg så desperasjonen lyse av ham. “Jeg kommer. Jeg kommer nå!” Høylydt og hektisk, gående over hele stuegulvet og som vanlig veldig dominerende. Ingen skulle vel gå glipp av hvor god venn han var, som stilte opp på sekundet. Jeg syntes det var rart at han ikke kunne bli litt lenger hos meg, og følte meg uviktig nok en gang. Samtidig var jeg lettet over å slippe å ha ham her lenger… Dermed konfronterte jeg ham ikke.
MARY: Jeg mener at selv om mesteparten av giften spys over den/de nærmeste, så vil det også være mange andre som får føle på deres nedlatende surhet og sinne. Over tid vil mange i bekjentskapskretsen reagere på stygge utbrudd og karakteristikker av andre eller dem selv. Noen vil de aldri tørre/ha interesse av å krenke, men mange vil etterhvert reagere på hvordan de oppfører seg mot/snakker om/til andre. Den giften finner sitt utløp. Om ikke annet så kan de jo gå på en kundebehandler, servitør e.l.
Ja, jeg opplevde en gang at han hadde blitt rasende inne på en bensinstasjon fordi han ikke ble ekspedert fort nok. Han hadde skjelt dem ut fordi de sto og snakka sammen. Jeg satt ute i bilen og hørte en dame som kom ut og sa frustrert til mannen sin ” det var en idiot som kjeftet på oss fordi vi prata”. Jeg kjente suget i magen, for jeg skjønte at det måtte være han som hadde gjort det. Så kom han ut, tydelig sint og reiv opp bildøra. Bannet og snakket nedlatende om dem som hadde våget å snakke sammen da HAN skulle betale. Det ble ikke en hyggelig kjøretur, hvor jeg satt på nåler og var redd for å gjøre ham sint.
Opp gjennom årene har det vært mange eksempler på at hans arroganse og sinne har fått utløp på andre enn oss som var de nærmeste. Noen er fortsatt redde for å få en ny utskjelling, enten muntlig eller skriftlig.
Et kjempebra innlegg. Som alltid, dine betraktninger og informasjon er givende og støttende. Tusen takk! Jeg opplever noe av det samme som du beskriver, med en bekjent, et vennskap som har vart over en del år, men som jeg nå har trukket meg mer og mer bort fra (eller h*n er på vei ut for å finne ny N forsyning).
Siden vedkommende ikke får så mye narsissistisk forsyning fra meg lengre, som feks takknemlighet og “beundring” som denne personen har blitt vant til eller forventer fra meg, så har vedkommende trukket mot andre for å fornye “vennskap” og jeg forstår at jeg blir omtalt som “svikefull venn” med tanke på “alt” denne psykopaten har gjort for meg. Mens vi før kunne møtes over en kopp kaffe, så er det plutselig vanskelig å treffes og man avvises eller over-sees fullstendig av vedkommende, hvis man treffes der det er andre til stede.
Jeg har opplevd at h*n avviser/ totalt overser eller unnlater å snakke til meg, når vedkommende får vite at jeg har brukt tid på andre eller sosiale treff når h*n har vært borte på jobb eller på ferieturer.
Hver gang jeg feks gav h*n en gave, gjorde meg flid med å sette den sammen ut fra hva vedkommende driver med av hobby eller liker å pynte med, så møtte jeg ett ansikt uten uttrykk, ikke takk eller smil. Vedkommende stivner liksom helt til, fjeset blir helt frossent, og hvis h*n sier takk, så er det stivt og uten følelse – eller at gaven ikke blir åpnet før en god stund har gått, gjerne dager. Da får jeg en forklaring om hvorfor det tok lang tid, og ingenting mer, ikke om gaven var fin eller kom godt med. Jeg har ennå til gode å oppleve at vedkommende kunne rose meg for noe jeg har gjort eller for noe jeg har gitt til h*n.
Når jeg har blitt invitert i selskaper, og vedkommende selv også skulle dit, men ikke visste at jeg var invitert, så vedkommende ut som noen hadde dratt til h*n i ansiktet, fullstendig sjokkert uttrykk. Skuffelsen over at det ikke kunne gledes over at jeg også var invitert, gjorde ofte til at jeg unngikk å gå i dette selskapet. Jeg er av natur sjenert og hadde håpet at vedkommende kunne glede seg med meg og uttrykke hvor koselig at vi begge skulle dit.
Jeg har også opplevd (ofte) dårlig skjult forakt som lyser ut av øynene h*n, når vedkommende ikke tror at jeg merker det.
Jeg ser jo i ettertid at når vedkommende har ordnet noe, så er det gjerne med et stort “publikum” så alle kan beundre innsatsen og tiden vedkommende har lagt ned for meg (ofret seg), som å arrangere selskap eller tur, som blir behørig dokumentert og lagt ut på offentlige medier for å høste godord og skryt.
Så siden jeg nå har trukket meg unna, og har satt ned foten når jeg opplever direkte krenkelse, har nok taktikken endret seg – over en lengre periode har jeg merket at andre opptrer på en annen måte når de treffer meg.
Mennesker som mitt bekjentskap har omtalt negativt eller klaget over, er nå plutselig i dennes omgangskrets og jeg opplever at andre som jeg hadde et godt forhold til før, nå har trukket seg unna meg, selv om jeg ikke helt aner hvorfor, om jeg eventuelt har sagt eller gjort noe galt. Jeg har bare en følelse av at min narsissistiske venn på en eller annen subtil måte, står bak denne holdnings-endringen som jeg har opplevd de siste månedene fra andre i min omgangskrets.
Mitt bekjentskap har siden jeg brøt kontakt med min psykopatiske mor, stadig fortalt om sosiale ting hun gjør med sin egen mor, og blomster eller besøk hos hun som er moren min. Min mor liker jo ikke meg, så kanskje det er grunnen? Min mor har lovpriset h*n på alle måter mens jeg kun har fått kritikk og sårende kommentarer.
Etter som jeg de siste årene har lært mer om hva psykopati/narsissisme er, så har jeg endret meg selv og mange av de som forventet min nesegruse beundring og underdanighet, at jeg skal tåle deres kritikk og hatske oppførsel, har forsvunnet ut av mitt liv. Jeg jobber stadig med å være sterk og stå opp for meg selv.
Jeg opplever det som vanskelig å gå med rak rygg og hevet hode, når det virker som andres oppfatning av meg så lett kan forandres ved at et annet menneske vrir på fakta og legger føringer for konklusjoner…jeg skulle ønske at vi alle ble flinkere til å dra slutninger omkring et menneske, ut fra egne erfaringer og ikke etter hva andre sier, sladrer om eller hinter om…men jeg tenker at kanskje en psykopat/narsissist er svært dyktig på dette området?
Jeg er glad for at mitt såkalte vennskap med denne personen er nesten borte – og at jeg en dag vil kun omgi meg med omsorgsfulle mennesker som kun vil det beste for andre.
Det er en spændende debat detteher. Jeg kunne godt tænke mig at vide om der er forskel på, hvordan en narcisist og en psykopat får afløb for deres gift ? Jeg tror min ex var coveret narcisist og det var næsten kun mig der så hans mørke side. Alle andre charmerede han , var utrolig hjælpsom og de så kun hans gode side / maske . Det var derhjemme han viste sit sande jeg , så kun mig og min datter har oplevet hans surhed, vrede, silent treatment m.m. Det var også her han klagede over alle andre og når de så kom, var han en venlig glad person. Jeg troede han var meget konfliktsky, siden han ikke sagde det til personen selv. Nu ser jeg , at det er en del af det psykopatiske spil. Næsten alle klagede han på og vendte på en tallerken , når de var tilstede. Selv hans familie og venner talte han dårligt om og når jeg påpegede det , var han ligeglad. Han var en kammelon der ændrede sig efter hvem han var sammen med …Det var som om han læssede alt det negative af , hjemme hos mig og så tænker jeg bare…hvor gør han af det, nu hvor den nye sikkert stadig er i idealiseringsfasen ? Min ex var aldrig ubehagelig overfor nogen han ikke kendte..han kunne højst overse dem , ignorere dem, hvis de havde lav status.
Tidlig i forholdet sa han: Du er en klamp om foten. Devalueringen hadde startet uten at jeg var klar over hvem jeg hadde med å gjøre. Da han skulle bort noen dager, sa jeg: nå må du finne ut av hva du vil. Jeg ønsker ikke å være ” en klamp om foten” til deg. Da så han på meg som han ikke skjønte hva jeg sa. Senere gikk det over til: Hva skal jeg med deg? Til slutt reagerte jeg ikke på hans uttalelser. I form av normal reaksjon. De sved og var krenkende, men jeg var så manipulert og ønsket bare ro. Det som også holdt meg gående, var hans oppmerksomhet mot andre. Da i den forstand: Han er jo veldig oppmerksom og hyggelig. Det kom han tilgode i vårt forhold. Gledet meg over det lille som var positivt. Det gjorde meg på en måte glad, for det var jo ingenting annet. Så til etter at det ble slutt……..Grunnet : tok han i utroskap. DA VÅKNET JEG . Konfronterte han med den dårlige behandlingen jeg hadde vært gjennom, her også vold. Ellers det at han hadde utnyttet meg økonomisk og til slutt alle elskerinnene. Hans respons til det var en latter som gikk kaldt nedover min rygg. Så tilbake til i ettertid sinne og skam i kjølevannet av en slik relasjon, transaksjon. Ja, det er etterslepet vi må deale med etter psykopatens forsvinningsnummer .
Mary: dette er i samme gate som i din første kommentar. Jeg synes “anonym” ga deg et godt svar og vil tilslutte meg det. Jeg vil tilføye at psykopaten og kanskje især narsissisten i idealiseringsfasen føler en form for lykke. Ikke den dype lykke som normale mennesker føler, men en slags tilfredsstillelse som ligner på eufori. Dette skjer fordi idealiseringen er gjensidig – objektet idealiserer jo også psykopaten. Psykopaten får derfor masse narsissistisk forsyning i begynnelsen, og dette gjør ham/henne mett og tilfreds.
I et kort øyeblikk så er psykopaten derfor mindre giftig. I denne perioden er han/hun derfor ikke avhengig av en søppelkontainer i like stor grad. Husk at de er mennesker tross alt. De har også menneskelige reaksjoner, i tillegg til de psykopatiske reaksjonene.
Monia: den latteren han ga deg skal du være glad for. Den var skummel og ubehagelig, men også meget avslørende. Den avslører sadisme, i tillegg til fravær av samvittighet, empati og anger. La det hjelpe deg videre at du kan være sikker på at relasjonen med ham ikke var levedyktig, og at han ikke kan hjelpes.
Takk for svar. Ja, allt er krystallklart anng.den han er. Er kommet veldig langt med meg selv etter all form for mishandling. Det fordi daglig leser om denne personlighetsforstyrrelse. Det som nå berører mine tanker anng.han er: det neste offer. Hvordan går det med henne? Vet det er ikke min sak, MEN det er som medmenneske jeg tenker og den jeg er.
Monia: mange plages av tanker om det nye objektet. Det gjorde jeg selv også. Jeg gikk så langt som faktisk å advare vedkommende. Det var dumt av meg.
Dette spørsmålet blir hyppig brakt på bane her. Jeg vil svare kort at å bekymre seg for det nye objektet er nytteløst, la det ligge. Det nye objektet er ikke ditt ansvar. I de fleste tilfeller så kjenner vi ikke det nye objektet og for alt vi vet så er han/hun selv forstyrret. En match mellom en psykopat og et forstyrret objekt er ikke uvanlig. Det kan derfor være ikke bare nytteløst, men direkte farlig å blande seg.
Jeg vil minne på at det ikke lenger er tillatt å kommentere under fullt navn. Bruk gjerne fornavn, et alias eller bare “Anonym”.
Hvor lenge klarer en psykopat deg uten et offer?
Anne: Her er det litt forskjell på psykopaten og narsissisten. En psykopat klarer seg lenger enn narsissisten, men begge er avhengige av objekter til å speile seg i og føle at de har makt og betydning.
Siden det er flest narsissister så tar jeg narsissisten som utgangspunkt, og da er svaret ti minutter.
Tak til anonym og blogforfatter for de gode svar..man skal nogengange se det på skrift ( eller læse det flere gange ) før man forstår..men det er så rigtigt, det med at i perioder er de mindre giftige, når de er opfyldt af narcissistisk forsyning.
For en gangs skyld sitter jeg og humrer for meg selv mens jeg leser svar på bloggen: “Siden det er flest narsissister så tar jeg narsissisten som utgangspunkt, og da er svaret ti minutter”. 🙂 En narsissist kan klare seg uten et objekt i ti minutter. Jeg ser for meg min eks på desperat jakt i de ti minuttene etter narsissistisk forsyning. Det rare er at jeg kommer på så mange episoder der han selv fisket etter oppmerksomhet og belønning. Han kunne kaste ut påstander gjeldende seg selv, men på en så ydmyk og fislete måte – som om han ikke helt trodde på eget utsagn, at det trigget andre til å følge opp med overbevisende skryt og superlativer. Det var jo sånn han i starten overbeviste meg om at han trengte akkurat meg! Det er en form for påtatt beskjedenhet, eller sympatisanking, som får omgivelsene til å ville overbevise om at narsissisten er mye bedre enn de selv vil/kan innrømme. Kanskje er metoden mer utbredt hos kvinner enn menn? Jeg vet ikke. Men for meg er det blitt et narsissistisk rødt flagg. Dessverre oppdages flagget for seint, fordi folk flest oppfatter det som form for usikkerhet. Min eks kunne spørre (med påtatt beskjedenhet) “Tror du jeg passer til å ta sangtimer?” “Jeg som er så aktiv, jeg burde vel deltatt i konkurranser, tror du ikke?” “Jenta bak disken sa jeg hadde modellmål, men jeg vet ikke jeg…hva tror du hun mente?” Det var en evig fisking etter min og andres mening om han. Ofte var det hele uten rot i virkelighet, som om han ikke hadde noe bedre å snakke om. Men det lå alltid en agenda bak. Han ville at folk skulle snakke positivt om han. Og jeg kan se han for meg, stille de samme spørsmålene til speilbildet sitt, og da blir det komisk. For meg som kjente han godt, ble det etter hvert bare idiotisk. Jeg forventet at det kunne være selvironisk, men han mente det. Det hendte nemlig at jeg snudde spørsmålet tilbake til han, en mer “hva tror du selv?”-variant, men det kunne fort føre til en krangel. Jeg ble altfor kjedelig, virkelighetsnær eller håpløst “voksen”. Andre mennesker som ikke traff han så ofte gikk gjerne fem på. Facebook-venner overøste han med oppbyggende skryt.
Så i løpet av de minuttene som narsissisten klarer seg uten et objekt, vil han/hun manipulere omverden til å by på narsissistisk forsyning. 🙂
Ja , virkelig morsomt..det med de ti minutter…min ex N/P gik ofte med t-shirts med en sjov skrift på, når vi skulle møde nye mennesker. Noget han fik meget opmærksomhed på. Han fremstod ikke usikker, nærmere overskudsagtigt og humoristisk . Det var humoren han spillede mest på, sammen med andre. Han kunne et utal af sjove bemærkninger og kommentarer …Det var meget gentagelser eller noget han havde fanget fra andre, film, kendte personer osv…han fik SÅ meget opmærksomhed på det, det var kun mig der kunne se, at han kørte i den samme rille…Hjemme var han mest sur, gal og til sidst talte han i korte sætninger, enstavelses ord ( devaluering ) Fik vi besøg af nogen spændende personer, var han glad, humoristisk og i godt humør. Var det mine venner eller familie, gik han, eller sad og så sur ud, i den anden ende af rummet.
Blogforfatter: Tak for endnu et godt indlæg. Det du skriver med, at når vi begynder at falde til ro i relationen til P, da må P videre efter narcisistisk foder/mad, kan jeg nikke meget genkendende til. Da jeg efter nogle år i relationen, endelig faldt til ro, dagene begyndte at være helt hverdagsagtige og almindelige, da begyndte min P, hans rejse væk fra mig. Jeg selv havde det sådan, at endelig var forholdet mere normaliseret og jeg slappede mere af, men forstod ikke hans pludselig rastløshed. Jeg elskede den ro der kom i relationen og jeg kan nu forstå, at han hadede den. Og derefter gik det jo så bare en vej, ned af bakke. Kari: Jeg oplevede det samme som dig, med min Narcissist. Han fiskede konstant efter ros, såsom; Er maden jeg (en sjælden gang) laver, overhovedet til at spise? Jeg kan ikke dit og dat, tror du jeg kan det? Hvem vil savne mig, hvis jeg begår selvmord. Der er ingen der kan rumme mig, kan du. En konstant fisken efter ros, opmærksomhed og omsorg. Jeg kunne føle det, som om jeg havde et lille barn der skulle bygges op.
KARI: godt vi kan le litt også! Nok av det som bare er trist og grusomt. Ser at de kan ha veldig forskjellige personligheter disse P/N, og tiltrekker seg oppmerksomhet og “påfyll” ved forskjellige strategier. Synes det virker spesielt ille med de som fremstår som usikre og famlete, men egentlig ikke er det, men bare er ute etter ros og bekreftelser. Det er noe med at det finnes usikre folk, som virkelig er det,og som trenger litt oppmuntring. Og så kommer disse N og har det bare som strategi for å få ros og skryt, selv om de egentlig mener seg utrolig bra og berettiget til den høyeste lovprisning. Eller er det en kime av tvil der, som de for all del vil drukne i bruset av andres skryt og oppmerksomhet? Noe sier meg at de skjuler sine tilkortkommenheter under alt dette styret, styrer og avleder for at ingen skal peke på keiserens nye klær. Hadde det bare vært det, men de er jo også så hensynsløse mot andre. Kan jo ikke virkelig ivareta noen. Egoet kommer alltid i veien.
Jeg har tenkt på en ting. I et forhold med N/P er vi blitt ganske forandret i forhold til den vi var som menneske. Osv. Vi er blitt veldig mye mere sårbare,underdanige, tar til oss kritikk som andre kanskje ikke registrerer. Når vi endelig har kommet oss ut av dette forholdet starter oppbygningen med oss selv. Og det kan være lang og hard prosess. Om man tenker på barna i et sån forhold, hvordan vil denne relasjonen påvirke dem? Vil de ha samme reaksjonsmønster og utfordringer som P/N ? Jeg tenker da spesielt på relasjoner til andre mennesker, og at når man er sårbar så har andre også lett for å tråkke på deg.. vil disse barna bli et lett bytte for mobbere? Vil disse barna godta mere uten å si fra? Er det en større risiko for at disse barna blir mobbeofre?
Husk dette hvis P/N devaluerer deg. Si høyt alt det fine du mener om deg selv. Og avslutt med dette: Livet er herlig! Vis ingen følelser akkurat da. Det stopper definitivt angrepet mot din selvfølelse. Lykke til alle sammen.
Godt tips 🙂
My: det er disse barna som vokser opp til å bli psykopat magneter. Ikke alle, men jeg vil si at majoriteten av de som i voksen alder gjentatte ganger tiltrekker seg psykopater, hadde selv en eller to psykopatiske foreldre.
Vi skal ikke overdrive skaden psykopaten påfører barn. Mange barn blir velfungerende, meget empatiske og høyt elskede mennesker. Men ofte skjærer det seg i relasjoner og vennskap, fordi de er vant til å være grenseløse og utslette seg selv. Fordi barna ikke har lært å markere seg så kan de bli lette mobbeofre, som du skriver.
Så har du selvfølgelig de ekstreme tilfellene hvor barna har blitt utsatt for vold eller overgrep av deres psykopatiske forelder. Disse barna vil naturligvis få store problemer.
Men husk at de fleste psykopatiske foreldre mishandler deres barn på subtile vis. Barna får rikelig med mat, klær, leker og penger. Skaden er emosjonell og den blir ofte ikke oppdaget før barna er godt voksne, eller aldri.
Jeg tror disse barna ofte blir litt enten eller: Usikre psykopatoffere eller Dont f…k with me personer. Snakket med en psykolog som hevdet at det biologiske aspekt kommer mer på banen iht vitenskapen. Altså er det også en viss arvelighet i dette – desverre . Nå mener jeg at mange barn av P/N er særdeles omtenksomme og skjønne mennesker, men noen arver det, desverre. Kanskje i en mildere grad, men dog. Har snakket med skjønne foreldre til sånne som er ganske utpå, disse har hatt en annen forelder som har vært P/N. Den gode kan ikke forstå hvordan barnet har blitt sånn. Det er vel noe biologi her, tenker jeg.
Anonym: fint at du påpeker at enkelte barn av psykopatiske foreldre selv blir psykopater. Dette er riktig. Om det er som følge av biologi eller sosiologi får bli usagt.
Takk for en svært interessant og velskrevet artikkel. Den ga meg- nok en gang- etter 2 års lesing på bloggen- mange aha opplevelser.
Det ble drøftet litt omkring barn av p/N her i kommentarfeltet. Jeg har tidligere oppfordret til en artikkel om dette temaet- det ville vært svært velkomment. Jeg bruker mye energi på å drøfte med meg selv hvordan jeg skal snakke- eller ikke snakke? med min 17 år gamle sønn om hans andre forelders oppførsel. Hvordan støtte ungdommen i å ta egne valg, hvordan støtte ham i å tro på egne observasjoner, stille spørsmål om hva HAN vil osv. Tenker mye på om jeg ved å tie om den andre forelderens oppførsel og handlinger får spørsmål om 20 år – om “hvorfor sa du ikke noe?” Hvordan kan jeg bidra til å redusere belastningene min sønn påføres på beste måte?
Bloggforfatter: Ja, dette er vanskelig. Det er jo også sånn at hjernen ikke er uforanderlig fra fødselsøyeblikket. Den kan i høy grad påvirkes av tidlige erfaringer. Altså at vanskelige opplevelser de første år gjør noe med nervebanene i hjernen. Tror nok ikke at vitenskapen har kommet til bunns i dette.
Tvilling: takk for at du har fulgt bloggen så lenge som to år, nesten helt fra begynnelsen.
Din problemstilling kan muligens bli en tekst. I mellomtiden har kanskje leserne innspill?
Tvilling: Du stiller et veldig viktig og vanskelig spørsmål. Jeg selv valgte å gjøre barna ganske tidlig oppmerksomme på at slik som deres far oppførte seg ikke var akseptabelt. Nå observerte de også mange telefonsamtaler der jeg holdt telefonen langt fra øret og han bare ropte og skrek de verste ting til meg. Det som var problematisk var at han plutselig var det reneste sjarmetrollet ovenfor dem. Tok dem med på morsomme ting og bare var hyggelig. De visste ikke hva de skulle tro. Det endte med at det ene barnet ble veldig skeptisk ovenfor meg og forsvarte faren med nebb og klør, mens det andre var på “min side” mesteparten av tiden. Det barnet har idag nesten ikke kontakt med faren. Så du skjønner at det er vanskelig å svare. Jeg mener dog at man uten å snakke så mye negativt, må si klart ifra ved konkrete hendelser at sånt ikke er akseptabel oppførsel. Vi kan ikke skjerme dem og “lure” dem i all evighet. Hvordan de egentlig er kommer for en dag. Jeg mener det er best om de får det litt etter litt.
Anonym 14.10. kl.18:01
Vet du, flere har oppfordret meg til å forsøke å se humoren ved min eks, men jeg har slitt veldig med å finne noe som helst festlig ved han. Ikke før nå, flere år etter. Det hjelper beviselig å få alt på avstand, og mørk humor er bedre enn ingen! 😉
Du har interessante tanker rundt dette med at narsissisten forsøker å skjule sine tilkortkommenheter. Det er en slags tilkortkommenhet jeg har opplevd hos “min” skjulte narsissist. Det er en slags underlige tosidighet, som om de har en mikroskopisk kime av selvinnsikt og derfor også en mikroskopisk kime av tvil på den ene siden, men allikevel er de så ekstremt berettiget og hensynsløse på den andre. Selvinnsikten stikker akkurat dypt nok til at de blir feige på sine egne vegne, og de vil aldri under noen omstendigheter avsløre at egentlig er middelmådige. Middelmådigheten krasjer med deres “indre krav” til personlig standard. Dette fører til at de i større grad må snike til seg på uærlig vis og manipulere smart for å innhente nok forsyning som løfter de opp. De lyver, omformulerer, utelater og jukser på alle hold.
Min eks foraktet alle som ville opp og frem på en rask måte, men han tråkket gjerne på andre for å komme opp selv. Enten han selv var klar over at han egentlig ikke var så perfekt som han ønsket å fremstå, eller om det skyldtes at han anså omverden for ikke å være smart nok til å bedømme han korrekt, så hadde han i hvert fall ingen moral når det kom til berettigelse av goder. Den skjulte narsissisten har allikevel en langt mer nedtonet fremtoning og fasade enn den åpenbare narsissisten. De er mer lavmælte og forsiktige, men de er like fullt hensynsløse egoister. Kanskje er de farligere enn mange, nettopp fordi de er så vanskelige å avsløre.
Barn av en psykopat her, er veldig empatisk ( som om jeg “kan se mennesker” ganske fort, har tålt grenseoverskridende adferd i alle år, fordi jeg har trodd det var “normalt.”
Er veldig snill, til grensen naiv ( tidligere ) og kan reagere med følelsesutbrudd og mistenksomhet dersom jeg tror noen manipulerer meg. ( Er for mistenksom ) derfor er relasjoner vanskelig for meg.
Jobber med saken.
Fikk det jeg skulle i oppveksten ( av min mor ) min far så stygt på meg, husker jeg datt av en disse og mistet luften, han bare så stygt på meg, og hjalp meg ikke. Det gikk rykter om han, jeg gjorde det jeg kunne for og beskytte han.
Så ja, noen får emosjonelle skader, men i stedet for og bli psykopater blir de empater. Og ja, absolutt en “psykopatmagnet” Flyttet sammen med en psykopat som bare 19 år ( min første kjæreste ) og tar den tunge bearbeidingen i dag, mange år senere.
Tusen tusen takk for dette innlegget! Dette forklarer så veldig mye – eneste forskjellen er at det var jeg som gikk og ikke P. Men resten stemmer jo forbløffende godt. Jeg har også tenkt på at om jeg stilte meg opp og holdt et foredrag om all den psykiske mishandlingen jeg har opplevd gjennom alle år, så hadde folk trodd at det var jeg som var gal.
Ang barn av P/N: Eldstemann på 19 har av eget initiativ brutt med sin far. Det har vært mange stikk opp gjennom årene, og til slutt ble det nok; “jeg trenger ikke slike folk i livet mitt!”. Han har gjort det klart at han har brutt for å beskytte seg selv. P skjønner så klart ingenting. Yngstemann på 16 er litt mer i limbo – har alltid vært sin fars favoritt. Men han har også tatt klart og tydelig avstand fra sin far og ønsker f.eks ikke å møte ham. Forskjellen er også at 19-åringen alltid har hatt styrke og ryggrad nok til å stå for egne valg til tross for at “alle andre” valgte å gjøre noe annet. 16-åringen er tøff utenpå, men veldig sårbar inni. Veldig empatisk og opptatt av at alle skal ha det bra. Det skal ikke mye til før sårbarheten kommer fram, i tillegg til at det er en rett og slett slitsom alder. Så P vet nok nøyaktig hvor og hvordan han skal komme med stikkene sine for å ramme den yngste.
Anna
Takk for svar. Dette med at man blir veldig empatisk og naiv er noe jeg ser i et av mine barn også. Kjenner jeg blir noe bekymret for han. Han har veldig omsorg for andre og jeg er redd han er “push over” i kompis sammenheng. Men samtidig så ser jeg at han kopierer noe av farens oppførsel som å latterlig gjøre andre på en humoristisk men sarkastisk måte… men det er en veldig skjønn gutt som som samtidig prøver å gjøre alt rett for å skaffe seg venner. Jeg jobber med å bygge opp selvtilliten hans og han har kommet en godt på vei, men Ser at han ikke er veldig populær blandt kompisene og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Om noen har noen tips eller erfaringer hadde det vært supert.
KARI: Ja, det er klart lettere å le med svart humor av disse P/N når vi har fått dem på avstand i tid og rom. Skulle bare mangle. Men når vi kan det betyr det at vi har distansert oss, og er på bedringens vei. Jeg pleide å fleipe med at “aldri så galt at det ikke kan bli verre”. Måtte liksom ha litt latter i hele elendigheten. Slutter meg til det du skriver om deres dobbelthet når det gjelder selvbilde. Middelmådighet er langt under deres standard, men hvordan lykkes de egentlig – sånn i det store og hele? Da er det et velkjent triks å rakke ned på og nedvurdere andre. Gjerne kritisere folk for ting de selv er mye verre på.
MY: Med fare for å leke Klara Klok her: Ja, hva bekymrer vi oss ikke over ved våre kjære barn? Synes du gjør det rette når du styrker din sønns selvbilde. Det må du fortsette med. (diskret og ikke overdrevent) . Nå kan vi som foreldre faktisk ikke ordne opp i alle barnas problemer, f.eks stilling i venneflokken også videre. Tenk på teksten i “Eg ser”. Det betyr mest for barna at vi er trygge og støttende for dem. Jeg mener forøvrig at du kan forklare din unge sønn at selv om man bruker humor så kan man krenke andre. Det er vanskeligere, men bedre å være morsom uten at det er på andres bekostning.
Dette trengte jeg å lese, de punktene der er så viktige med tanke på hva som skiller en p fra en bare kjip person. Jeg merket godt det med min motvilje etterhvert og at jeg ikke klarte mer avvising og mishandling, han forsto aldri dette og fortsatte bare eller tok det som at jeg kritisere han! Kjenner meg så godt igjen i alt dere skriver i kommentarer, ang forhold til andre. Om rastløsheten og alle reisene vekk fra meg. Det samme med fester jeg også var invitert på, da fikk jeg beskjed om å ikke komme dit hvis han var sur på meg for bagatell. Til og med på min egen jobbfest. Fikk nettopp vite at dattern hans, hadde fortalt til en venninne av seg, at faren hennes ( min p) byttet ut kjærester hele tiden. Det var jo det jeg hadde trodd fra starten av. Selv skjulte han meg i ett år nesten, jeg fikk bare komme når hun var borte og kysten var klar. Jeg var primær objektet da til og med. (Offentlig kjærester) Han latet som han var den mest ordentlige faren på jord. Men tydeligvis hadde hun fanget opp faren sin oppførsel alikevel! Da jeg traff henne etter over et år, triangulere han oss, kommanderte og sjarmerte om hverandre. Får være glad jeg slipper det nå. Han var tydeligvis økonomisk snylter på moren hennes, sikkert derfor det varte i hele seks år. Hun var nyttig for han. Det var før han ble rik selv. Med meg varte det nesten to år tilsammen, tror han var sur for at han investere i meg såpass, siden jeg aldri føyde meg nok. Mye forakt for meg det siste året. Han er ute flere ganger i uken gjennom forfatter yrket sitt for å skaffe forsyning og beundring. Mailer rundt med alle nykommere (nye kvinner) og fremstår som den lune sjarmerende mannen. Som er en tyrann av verste sort, og som elsket å gjøre meg redd.
Denne onde sirkelen er nettopp det som gjorde min kommunikasjon med p umulig. Man klarer ikke å få det til, for det er så mye utrygghet som ligger å skurrer. Man klarer ikke å bli mer avvist. Og de forstår ikke at etter de har vært slemme, med krenkelser verbalt, fysisk eller emosjonelt at man ikke klarer å beundre dem da. Tror det er grunnen til at han hatet at jeg gråt og sa jeg var dramatisk. Det er ikke rart etter så grusomme kommentarer. Selvom jeg prøvde oppklarer evn misforståelser. Da var jeg bare selvopptatt. Alt blir feil med dem. Det er nyttesløst.
Mari: det er vanskelig å legge alle krenkelsene bak seg, selv etter bruddet. Det vi må gjøre er å ha en dialog med oss selv, slik at vi ikke gjentar samme tabben. Og da snakker jeg ikke bare om muligheten til å bli sammen med en ny psykopat, men også å bli værende i krenkende vennskap og familieforhold.
Vi må spørre oss selv “hvorfor ble jeg værende?”. Svaret kan synes åpenbart fordi vi elsket vedkommende, men jeg er ikke tilfreds med det svaret. For hvorfor ble vi værende da krenkelsene begynte å hagle? Ikke vær fornøyd før du har gitt deg selv et godt svar.
For det var ikke bare psykopaten som krenket oss, vi krenket oss selv ved å klamre oss til en krenkende person. Jeg kan godt skrive mer om dette men jeg velger å la det være slik at hver enkelt kan tenke litt rundt dette uten at jeg påvirker. “Vi krenket oss selv”.
Det er noe med at P/N bergtar oss og lover oss så mye. De er så mye kjempeflott i starten. Samtidig sørger de for å avskjære/vanskeliggjøre kontakten med venner og familie. De får derfor kontroll over oss i en fantasiverden som de regisserer. Min P/N var også veldig ressurssterk og flink. Det ble naturligvis fremholdt som beviset på hvem som var smart her og som følgelig hadde rett. Han smadret min selvtillit. Har du dårlig selvtillit er det vanskelig å innse at du faktisk blir mishandlet. For du har jo så mange feil, ikke sant? Du må gå i deg selv og se hva for en du er, ikke sant? Du burde prise deg lykkelig over å bli utvalgt av en sånn som meg, ikke sant? Det er nok av de som vil ha plassen din, ikke sant? Så blir man altså manipulert til å ville strekke til, og ser ikke klart hva som egentlig er “gevinsten”.Avskyelig! Men da vi var gjennommanipulert så vi ikke noe klart.
Hvorfor blev jeg værende: Jeg ville have det til at lykkedes. Jeg må have lukket øjnene og manipuleret ind i hans fantasiverden. Jeg registrerede langt flere mystiske ting, end jeg konfronterede ham med. Jeg var rummelig. Jeg large og godtroende. Jeg var tillidsfuld og var mod ham, som jeg gerne selv vil behandles. Jeg kendte ikke til ægte, raffineret og spidsfindig ondskab!!!
Vil tilføye at det kan ha vært noe med meg som i utgangspunktet ble offer for manipulasjonen, det ser jeg ikke bort fra. Mulig at en tryggere person ville ha snudd ryggen til rimelig fort, Vil legge til at jeg var ganske ung da.
Takk for svaret ditt. Skal tenke på hvorfor, sikkert noe med kjernesåret og ensomhet å gjøre. P var en erfaren og dreven manipulator, så det ble vridd hver gang til min skyld. Jeg gikk også ofte i flight mode pga frykt, og slang igjen døren/ rømte etter den verbale mishandlingen osv haglet ned. Dette gjorde at jeg ble den slemme som gikk fra situasjonen. Taushetskurer kom og jeg glemte hva som hadde skjedd. For jeg trodde han elsket meg siden han krevde hele meg og mitt og var også så sår for at jeg holdt igjen. ( Jeg ble motvillig til kravene hans)Jeg prøvde alltid å hige etter idealiseringen igjen og det var først etter en stund jeg innså at han ikke savnet meg på alle disse jobb turene og ikke hadde noen tilknytting jeg forsto at p var helt uten følelser for meg. Jeg husker jeg sa det, at jeg må ha en som elsker meg, som ikke lurer meg, at jeg ikke stolte på han mer etter alle truslene, at han ikke hadde dybde. Så jeg gikk jo, selvom han sa ordene at det var over etterpå. Han skjønte vel det ikke var mer og hente. Eller at han var gjennomskuet? Så kom hoovering og vi fortsatte men med mer mishandling, og jeg ble degradert uansett hva jeg gjorde. Til slutt bare en midlertidig til han fant seg ny, noe jeg ikke aksepterte og dro igjen. Jeg har stolthet og grenser, men de ble vridd not meg, og jeg prøvde å resonnere logisk. Men ja er mye i barndommen som tyder på at jeg kanskje bare ble elsket når jeg var sånn som de ville jeg skulle være.
Jo mer jeg tenker over spørsmålet, jo større blir det. Dette at vi ble i et krenkende forhold, og derfor krenket oss selv. For meg er det nesten en hel bok. Det er mange ting involvert her. Barndomsopplevelser med en dominerende og litt krenkende forelder, dominerende og litt truende venninne. Som ikke ga seg før hun fikk viljen sin. Min hoved P/Ns påpekning av mitt priviligerte liv og oppvekst og påføring av dårlig samvittighet for dette. Han hadde jo hatt det så tøft. Jeg var en bortskjemt drittunge som ikke skjønte noe av livet. Han appellerte mye til min forståelse og aksept for annerledelshet, slik som andre hadde gjort før ham. Jeg trodde også på kjærlighetens helbredende kraft. Medfølelse og overidentifikasjon med den “vanskelige barndommen”. Han sa at vi var hverandres skjebne,og jeg trodde det etterhvert. Det er så mye her. Vet ikke om noe av dette gir mening.
Anonym: “Har du dårlig selvtillit er det vanskelig å innse at du faktisk blir mishandlet.”
Ja, på en underfundig måte så føler vi at vi fortjener det. Ikke på den måten at vi bevisst kaster oss foran bussen, men etterhvert som røde flagg dukker opp så tenker vi “alle har noen feil”, “jeg er ikke bedre” og “jeg tror ikke jeg finner noe bedre enn dette”. Vi overbeviser oss selv om at det handler om vår egen overbærenhet og godhet men egentlig er det at vi krenker oss selv.
Jeg husker jeg lenge var trygg på relasjonen fordi jeg tenkte “ingen annen vil vel ha ham, slik han oppfører seg. Vel, jeg tok feil på så mange punkter. Ett av dem var jo hva teksten handler om. Jeg trodde han viste sitt sanne jeg til alle, og at det derfor kun var jeg som orket å holde ut med ham. Jeg trodde jeg ville bli belønnet for dette. Senere gikk det opp for meg at jeg var den eneste han behandlet så dårlig og at det derfor ikke var vanskelig for ham å finne beundrere.
Men et annet og i denne sammenheng viktigere poeng er “ingen annen vil vel ha ham, derfor er han god nok for meg”. Jeg visste han var et dårlig menneske og likevel higet jeg etter ham. Altså var jeg fornøyd med menneskelige rester.
Jeg tror en del av grunnen til at vi blir så hekta på psykopaten er at vi tror at vi endelig har funnet en som er dårligere enn oss, en vi fortjener, en som umulig kan forlate oss fordi vi er bedre enn dem. Dette er en slags merkelig blanding av selvforakt og selvforherligelse som det er viktig at vi blir bevisst og gjør noe med.
Når de da til slutt forlater oss eller vi blir tvunget til å forlate dem så er det et enormt sjokk for oss. “Vil ikke engang dette dårlige mennesket ha meg?”. Med vårt dårlige selvbilde så resonnerer vi at da vil ingen ha oss. Psykopaten knuser på den måten vår drøm om at det finnes noen der ute for oss.
Anonym21: “Jeg registrerede langt flere mystiske ting, end jeg konfronterede ham med”
Ja, dette er jo å gå på eggeskall. Psykopaten sår frykt i oss og vi er redde for reaksjoner og at relasjonen skal ta skade av at vi har meninger og behov. Men det er jo dette som er så underlig, hvorfor ønsker vi å bli værende i en relasjon hvor vi ikke får lov til å ha meninger og behov? Hvorfor synes vi det ikke bare er ok, men ettertraktet?
Bloggforfatter: dette er vanskelig. For meg ligger forholdet til hoved P/N tilbake i tid, og jeg var ung da jeg traff ham. Hva kan vel en 20 år gammel jente stille opp mot noe sånt. Hadde ikke erfaring eller kunnskap til å plassere noe som helst. Men han var etterhvert grusom mot meg på mange måter, og det skulle ha fått meg til å løpe. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Jeg holdt standhaftig i drømmen som han hadde gitt meg i begynnelsen, dessuten hadde jeg fjernet meg fra mine. Jeg var også livredd for ensomheten han ville etterlate meg i. Dessuten forvirret han meg mht hvem jeg var, og var livredd for at jeg ikke var noen som helst uten ham. Dit fikk han meg. Jeg ser også at jeg etterhvert følte en slags overlegenhet fordi han var så sosialt dum. Og det var meg de fleste likte. Jeg trodde meg kanskje som en ekspert på sosiale relasjoner. det var jeg ikke. Det var at han var spesielt dum. Tok meg litt tid å svelge den. Tok meg i det hele tatt tid å få et realistisk selvbilde. Fremdeles kan jeg slite med å føle meg bra nok. Jeg har hatt flere dårlige forhold etter ham hvor jeg har briljert med min forståelse og overglattingskunst, for det er det jeg er ekspert på, ikke sant. skikkelig flink! Tenk å bygge selvtillit på at du er god til å håndtere vanskelige personer. I dag ser jeg at jeg er god på litt mer.
Litt godt å lese at det er noen som har opplevd litt av det samme som meg. Jeg følte meg også mer og mer overlegen min skjulte narsissist! Han fremsto nemlig stadig oftere som sosialt uintelligent. Han snakket alltid om “gode kamerater” i fortid, han turte aldri være den som tok ordet i en forsamling, han evnet ikke stå opp for noe i offentlighet og han hjalp aldri familien sin dersom de trengte det. Han hadde alltid sosiale problemer med kollegaer og sjefer, som om arbeidsplassen besto av herskesyke idioter. Som far fungerte han overhode ikke, og det var i farsrollen jeg opplevde sterkest at noe var galt med han. Det jeg så og opplevde var ikke bra. Men jeg støttet og trøstet han så godt jeg kunne og prøvde på alle måter å styrke selvtilliten hans. Jeg brukte både tid og penger på å stille opp for han, som om han var et hjelpeløst barn som ikke kunne leve uten min positive livskompetanse. Som om han var i stand til å lære som helst gjennom erfaring. Sannheten var at jeg gjorde all jobben for han! Han hjalp verken nære eller perifere mennesker i reell nød, til det følte han seg inkompetent. Men derimot hans ekser, kvinnelige kollegaer og tilfeldige nett-venninner… Jeg husker han gikk opp på tærne i strittende sinne over at jeg mente det ble feil av han å reise rundt og hjelpe damer med alt mulig, når han faktisk hadde både kjæreste og familie. Han kalte det en prinsippsak å kunne være “til nytte” for de som var ubetinget glad i han, og det var egoistisk av meg å nekte han dette.
I tillegg til å ha sosiale mangler, var han også verdens mest uheldige mann! Han kjøpte ofte katta i sekken, selv om han hadde brukt uker i forveien på å bestemme seg. Det være seg kjøp av biler, telefoner, eller bruksgjenstander til hjemmet, han var alltid usikker og alltid misfornøyd i etterkant, med god grunn. Sannheten var at alle timene med nettsondering, alle prøvekjøringsturene, dagene på auksjoner, visninger og lignende, alt var skalkeskjul for utroskap. Kjøpene han faktisk foretok, var dønn tilfeldige.
Han var konstant mistenksom i tilfelle noen skulle lure han for ei krone i kassa, samtidig som at han kunne tapetsere leiligheten sin med parkeringsbøter. Var han uheldig, eller gav han fullstendig blaffen i at parkeringsreglene også gjaldt for han? Han stilte aldri opp til avtalt tid, av like mange grunner som det finnes trær i skogen. Jeg ikke bare følte meg sosialt overlegen, jeg VAR overlegen! Jeg hadde jo orden på livet mitt. Allikevel følte jeg meg avhengig av han. Som om jeg aksepterte dealen på at jeg tok hans skittentøyvask, mens han var opptatt med kvinneforføring. Alt jeg hadde av moral ble trampet ned i jorden, og jeg følte at jeg tapte alt selv om det var jeg som til slutt gikk. Det var utrolig vanskelig å akseptere at han verken var takknemlig eller hadde vært særlig glad i meg. Man kan bli bitter av mindre.
Jeg tok tidlig tilbake følelsen av å være sosialt overlegen min eks, selv om det tok et par år å forstå at han er en skjult narsissist. Noe av det beste var da jeg lærte at min eks kom til å gjenta seg selv. Jeg hadde mer enn nok erfaringsknagger å henge akkurat den kunnskapen på.
Blogforfatter: fortsætter lige tråden fra længere oppe. Ja, hvorfor bliver vi i relationen og endda ser det som attraktivt, når vi ikke kan udfolde os selv helt frit? Det må være noget med at nøjes med lidt! En vane det nok er tillagt helt fra barn. I mit barndomshjem blev ting fejet under gulvtæppet. Der var mange ting jeg ikke fik svar på eller som blev tysset ned. Mine meninger var heller ikke noget som blev hørt. Så jeg har nok vænnet mig til det, for det var hvad jeg lærte, kendte til. Derfor tror jeg at jeg har haft en tiltrækning til P/ eller han har spottet mig, som en der lod sig nøje og som havde lært, ikke at være FOR konfronterende.
Nå har vi naturlig nok bare våre egne oppveksterfaringer å bygge på. Som barn og ung vet man ikke om så mye annet. Ser det som nokså klart at noen av oss har blitt behandlet på en slik måte at en måtte tilpasse seg overmakten. For den rår over deg. Du har lite å sette opp mot det. Du er avhengig av dine foreldre, og vil ikke bli utstøtt av venner. Tror noen av oss bare er mykere mennesker, som derved tilpasser seg, og også for mye. Dette er en erkjennelse vi kan få på bakgrunn av mange erfaringer,og en gradvis modningsprosess. Det ligger også frykt her. Hva vil skje om jeg opponerer og setter meg opp mot den/de tøffe? Noen har styrt gjennom å skape frykt. Man gir opp egne interesser og behov av frykt for konsekvensene. Og hvem var disse angstskapende menneskene? Nok ikke helt sunne personligheter.Tror endel P/N offere har sin begynnelse i dette.
Min P blokkerte meg fra alle sosiale medier etter at jeg avsluttet det og sa det var den eneste måten han kunne komme seg over meg på. Jeg klarte meg greit etterpå og kontaktet han aldri, men tre uker senere så tikket det inne en melding på Facebook som jeg selvfølgelig ikke klarte å la vær å svare på. Da fikk jeg høre hvor mye han savnet meg og han sendte masse bilder og filmer fra vi var sammen. Jeg ble svak, og nå er alt i gang igjen. Og selvom jeg får høre at han flørter meg andre jenter bak ryggen min og nekter for det når jeg snakker med han, og klarer å vri det over på meg istedet så er det så utrolig vanskelig å avslutte igjen. Jeg har klart det flere ganger før og jeg vet jeg klarer det igjen, men følelsene er sterke og med en gang han kontakter meg igjen så klarer jeg ikke å la vær å svare. Det føles ut som den eneste løsningen er å flytte et annet sted for å unngå å møte på han. Venner begynner å bli rimelig frustrerte over at jeg går i fella hans igjen og igjen. Jeg kunne ønske følelsene forsvant og at jeg mislikte han sterkt istedet..
T: kanskje denne videoen kan hjelpe deg
https://www.youtube.com/watch?v=xW1JRqhMyRQ
Til T : Vi er mange det har prøvet det samme ligesom dig, frem og tilbage…for mit vedkommende 7 gange. For hver gang mister man endnu mere selvværd og selvtillid ( og N/P har det bedre end nogensinde, du er tilbage, han har gang i andre damer, hvilket giver max narcissistisk forsyning )
For mit vedkommende hjalp det først , da jeg flyttede til den anden ende af landet og selv da, prøvede han ihærdigt at få mig tilbage i ca 6 mdr. Mit råd til dig er …skynd dig væk, langt væk…du ødelægger dig selv og dit liv. Læs alt på denne blog og du skal vide, at vi er mange her der vil hjælpe dig. Hvergang du har det svært, læs eller ring til hjælpe telefonen…du skal nok klare det.
Til T- Det er vanlig med sterke følelser. Det er kognitiv dissonans. Men uansett hvor mye du føler betyr det ikke noe. Man må kjempe seg ut av følelsene sine. Kjærlighet betyr ikke alt, du får ikke noen kjærlighet tilbake og husk at alt var en illusjon for å hekte deg. Jeg har samme provlem, at jeg elsker min p fortsatt, men jeg liker han ikke, jeg føler avsky også. Det er psykopatens grep. men jeg klarer å holde NK. Andre damer går ikke, jeg har stolthet. Det er jo godt bevis på at det ikke var dybde i følelsene hans for deg. Samme med min.
Har også prøvd å akseptere savnet (utrolig nok gjør jeg det, selvom han var veldig slem mot meg). Mye er fordi jeg er nostalgisk. Men med å skjønne at jeg ikke var nok og at han ville ha flere og flere andre, sier alt. Det var ikke hans sårhet som han spilte på, jeg innser med det at det var han som ikke følte noe for meg på dypt nivå. Det gikk aldri over i kjærlighet fra hans side, da hadde han ikke behandlet meg sånn. Trodde lenge det var hans forsvar fordi jeg er så viljesterk. Men det er jo ikke min skyld. Hjelper å tenke sånn. De har laget seg selv til en stor gull medalje, men det vet vi jo godt de ikke er lenger. Man må kjempe seg gjennom det, å snu tankene om dem.
Mari: “Det gikk aldri over i kjærlighet fra hans side”
Bare til info; det gjør det aldri.
Takk for denne bloggen. Det hjelper meg masse å lese her, samtidig som jeg blir følelsesmessig frustrert.
Min venn er P/N, tror jeg. Vi har vært veldig nær, men den siste tiden har jeg fått en kald skulder og han konsentrerer seg kun om andre i livet sitt. Nå sitter han i fengsel og de gangene han har perm, sender han noen få snapper, men svarer sjelden på spørsmål. Han lovet at han skulle ringe, men finner på unnskyldninger for å ikke gjøre det. Jeg sender ham brev med oppmuntringer og blader el andre småting. Men får aldri svar. Jeg forstår at han prioriterer kontakt med andre. Men blir allikevel så skuffet.
Jeg vet jeg må kutte kontakten, men det er så vanskelig, for jeg er så utrolig glad i denne personen. Prøver å skrive brev til meg selv for å minne om at dette ikke nytter mer og patetiske lister som dette, for å minne meg selv på at jeg ikke betyr noe for ham:
-Vil treffes sjeldnere og sjeldnere
-Liker nesten aldri noe på fb
-Før likte han nesten alt på fb
-Likte ofte bilder på insta
-Nå liker han aldri
-Ignorerer og svarer ikke på meldinger på sms, snap og fb
-Før svarte han alltid
-Overser når jeg gir uttrykk for å ha blitt såret.
-Ber aldri om unnskyldning.
-Tar ikke opp igjen ting som ble galt.
-Alt skal være på hans premisser.
-Sier sjelden takk og viser ingen takknemlighet.
-Er aldri oppmerksom mot meg
-Oppfører seg ikke som en venn.
-Før beroliget han oftest når jeg ble lei eller såret, nå skjer det aldri
Føler at jeg ikke kan innføre NK nå, men vet at det blir til det når han kommer ut av fengsel. Og det knuser meg. For denne personen har vært en viktig del av livet mitt i mange år, selv om det for det meste har vært jeg som har stilt opp for han. Han har mye å være takknemlig for, men jeg kan bare glemme å få høre at det har betydd noe. Det skjønner jeg nå. Men det gjør så vondt å måtte bryte et vennskap jeg trodde skulle vare. I tillegg føler jeg skam over å sørge slik over en venn som behandler meg som søppel.
Hadde vært flott med flere innlegg om venner som er P/N, der det blir belyst hvordan de oppfører seg. Og gjerne noe om den følelsesmessige belastningen det er å ha et vennskapelig forhold til P/N.
Til Lise : Det lyder som en envejs kommunikation , du der har gang i. Denne person er ikke værd at have i dit liv. Det vil ikke blive bedre, sikkert kun værre. Jeg vil råde dig til at få ham ud af dit liv hurtigst muligt, han optager en plads i dit liv, som en sød, venlig og givende person står klar til at overtage 😉