Psykopatens behov for å isolere objektet

 

Det er søndag morgen. I natt har vi stillet klokka en time (tilbake), til opplysning i tilfelle det har gått noen av dere hus forbi. I går kveld var den årlige Halloween-innsamlingen, hvor barn går fra dør til dør for å samle inn godteri, til stor glede for tannlegebransjen. Men seriøst unner jeg barna denne tradisjonen, selv om den har et tungt slør av amerikanisering over seg. Spøkelser, zombier og troll tilfører et element av mystikk i barnas liv og stimulerer fantasien deres. Faktisk skulle jeg ønske denne tradisjonen var innført da jeg selv var i målgruppen rent aldersmessig. Men akk nei, det eneste vi hadde var julebukk. Og det var ikke spesielt skummelt. Nå kvier jeg meg bare for å gå utendørs i tilfelle jeg er utsatt for noen “knep”, jeg glemte nemlig å kjøpe inn godteri til barna, så her møtte de en stengt dør. 

I dag vil jeg skrive en kort tekst om et spørsmål jeg av og til får fra leserne, senest i morges. Stemmer det at psykopaten ønsker å isolere objektet? Svaret er ja. Først vil jeg fortelle hvorfor og deretter hvordan de gjør det.

Grunnen til at psykopaten ønsker å isolere objektet er enkel; psykopaten vil ha definisjonsmakten over objektets virkelighet. Psykopatens virkelighet er forstyrret og ikke sunn. Psykopaten trenger å projisere sin avvikende virkelighet med alt den inneholder av vrangforestillinger og skam over på objektet. Denne indoktrineringen har en fiende og det er sunne og polariserende impulser utenfra. Ved å tillate at objektet har oppegående venner, så blir det vanskelig for psykopaten å devaluere objektet. Vi bruker våre venner til å “lufte” vår virkelighet. Gjennom dialog, samspill og samtale så får vi realitetstestet vår virkelighet. Ofte skjer det bevisst ved at vi bærer på noe og spør våre venner “du jeg tenkte på noe…. stemmer dette?”. Oftest foregår det dog helt ubevisst via daglig samvær med familie og venner. Konflikter oppstår og løses. Meninger luftes. Motstridende ønsker forenes. Slik får vi hele tiden bekreftet eller alternativt korrigert vårt syn på oss selv, på andre og på verden forøvrig. Dette er en av mange grunner til at det er meget viktig å være sosial, vel å merke hvis vi omgir oss med normale og sunne mennesker. 

Psykopaten ønsker ikke at vi skal ha tilgang til en slik realitetsorientering. Psykopaten gjør merkelige og lyssky ting med objektet. Psykopaten er dessuten fullt klar over sin mørke agenda, ellers hadde ikke han/hun vært så opptatt av å skjule den. Han/hun vet at spillet hurtig vil bli avslørt hvis objektet har tilgang til sunne og velmenende venner. Disse vennene vil fungere som en motgift til psykopatens manipulering ved å korrigere objektets virkelighet; “du, det hun gjør med deg der er ikke helt normalt, det har ingen av mine kjærester gjort”, “sa han det? Det skal du ikke finne deg i”. Psykopaten vil ikke kunne overleve med et objekt som stiller spørsmål ved hans/hennes opptreden. 

Psykopaten synes å ha to strategier for å forhindre at dette skjer. 

1) Sosial isolering. I begynnelsen har psykopaten ofte masken på og introduseres til objektets venner som en sjarmerende person. Deretter begynner psykopaten å uttrykke en snikende misnøye med objektets slektninger og venner, som etterhvert tiltar i styrke. Objektet kan etterhvert føle seg tvunget til å kutte kontakten med flere av dem for å føye psykopaten. Psykopaten spiller ofte på objektets forelskelse i ham/henne; “du, jeg trodde det bare skulle være du og jeg i kveld, at vi skulle ha det fint sammen”. Psykopaten kan også spille på trusler “hvis du ikke respekterer meg når jeg sier at jeg ikke liker NN og ikke vil at du er sammen med ham/henne, så går jeg fra deg” eller på objektets samvittighet “du vet at jeg får hodepine når du får besøk av dine venner som snakker så høyt, du vil vel ikke at jeg skal ha vondt?”. I mange tilfeller overtar objektet psykopatens virkelighet, og blir overbevist om at det gamle nettverket ikke lenger er bra for ham/henne. Dette er hjernevask. I disse tilfellene utvikler objektet selv en misnøye med sitt gamle nettverk og bryter kontakten.

Min egen psykopat insisterte på å følge meg til jobb og også hjem igjen (vi var kolleger, men bodde ikke sammen). Hvis han kunne blokkere at jeg slo følge med andre enn ham, så gjorde han det. Den gang så trodde jeg det var fordi han elsket å gå sammen med meg, men egentlig var det en av hans strategier for å forhindre at jeg diskuterte hans tiltakende dårlige behandling av meg med andre. Jeg husker forøvrig at han var meget sur og mutt på disse turene og jeg fikk det ikke helt til å stemme med at han faktisk ønsket å gå sammen med meg; bare en av hans mange dobbelsignaler som gjorde meg forvirret. Men i dag er hans avmålthet logisk; han anså det som en nødvendighet å følge meg. Risikoen med å ellers bli avslørt kunne han ikke ta.  

Det er vanlig at psykopaten klarer å få objektet til å slutte i jobben. Dette har samme årsak som den ovennevnte, i tillegg til at psykopaten ønsker å legge lokk på objektets mulighet til kreativitet, faglig utfoldelse og karriereutvikling. Dette indikerer at isolasjonen også har et element av konkurranse og misunnelse i seg. Psykopaten ønsker å kutte objektets tilførsel av egen inntekt. Tilgang til penger betyr frihet, og dette forsøker psykopaten å stoppe. Det finnes dog også mange historier der psykopaten selv ikke jobber og hvor objektet må jobbe overtid (eller ha to jobber), men hvor psykopaten har full kontroll på objektets inntekt. 

2) Geografisk og fysisk isolering. Psykopaten søker å flytte objektet langt fra deres gamle nettverk, til nye omgivelser hvor objektet ikke har noen tilknytning. Dette betyr at objektet kun har psykopaten å støtte seg til – en drømmesituasjon for psykopaten, for nå kan devalueringen starte for alvor. Ofte flytter psykopaten objektet til psykopatens hjemby. Det betyr i noen tilfeller at objektet kommer inn under innflytelse ikke bare av psykopaten, men av hele hans/hennes meget dysfunksjonelle familie. 

I andre tilfeller skaper psykopaten en attraktiv illusjon om “et liv på landet” som objektet kjøper, og ender opp i ett hus langt inne i en skog eller ute på vidda med lang vei til nærmeste nabo. I flere tilfeller jeg har hørt om så klarer psykopaten å overbevise objektet om at de trenger kun en bil eller bare har økonomi til en bil, slik at objektet blir sittende fast uten mulighet til å oppsøke venner eller naboer når psykopaten er på jobb eller ute i andre ærend. Det skapes en stemning hvor objektet ikke får lov til å bruke bilen alene eller må be psykopaten om lov. 

I ekstreme tilfeller så flytter psykopaten objektet til avsideliggende steder for å skade (for eksempel forgifte) eller myrde objektet udetektert. Hvis psykopaten først har lyktes med å avskåre de sosiale forbindelsene, så vil det gå lang tid innen noen oppdager at objektet er borte. 

Psykopatens behov for å isolere objektet avslører psykopatens hensikt. Det er ikke kjærlighet. Det er ikke engang eiesyke eller sjalusi. Det er pur og ren destruksjon av et menneske. 

52 kommentarer
    1. huff, ja så sant så sant – har dessverre følt dette på kroppen. Min P var “redd” mine venninder – han anså de som den største trusselen mot forholdet vårt. Det samme med min søster som jeg har et nært forhold til. Jeg flyttet med P til en annen kant av landet- landlig og fint. En drøm egentlig men det var da marerittet virkelig startet. Det hadde vært mange episoder før det men da var jeg i “min verden” og var fortsatt meg selv i styrke og energi men i løpet av et drøyt år på andre siden av landet var jeg knust. Jeg blir nesten fysisk dårlig nå når jeg tenker på det. Sakte men sikkert kom episodene hyppigere og hyppigere- til slutt bestod hverdagen av å gjøre det som ville få hverdagen til å gli mest mulig forbi uten bråk. Men det ble bråk allikevel uansett hva. På en måte føler jeg meg allikevel heldig for jeg så det og forstod at det ikke var riktig og sa de rette tingene til meg selv innvendig.. men til slutt ikke høyt til p. Han trodde dermed at han hadde meg fullstendig i sin makt og det ble faktisk flere og flere episoder med at dette har jeg sagt før, – men det hadde han ikke. Mindgames. Og bråk – på grensen til mishandling men aldri direkte slag / blod. For da hadde jeg gått og det tror jeg han visste. Men trusler med kniv, skubbing og dytting i vegger- trusler med knyttleve. Jeg stod aldri foran en trapp når han var i det humøret. Men iogmed at det ikke var direkte slag følte jeg på en måte at det ikke var mishandling. Men det er det i høyeste grad. Jeg vet ikke hva – men stolthet, flauhet over å ha gjort feil valg, isolering og mangel på impulser fra andre, føle seg sterk men så bli svekket, ønske om de gode dagene vi hadde hatt tidligere – en farlig blanding. Etter nok en terrornatt reiste han ut på dagtid – jeg husker jeg lå i sengen og hyperventilerte for første gang i mitt liv og da tok jeg steget – jeg sa noe – jeg ringte en venninde og da var byllen brutt. Det startet et skuespill ovenfor psykopaten for å reise – det tok nesten et halvt år men var den eneste måten å komme fra det i livet tror jeg. Jeg visste ikke hva jeg stod ovenfor da men visste bare at skulle jeg klare å bli meg selv og ikke gå til grunne så måtte jeg vekk.
      Når jeg hadde besøk av mine var det tidenes skuespill fra P- han kunne virkelig smile underholde og være vert, så når vi to var alene på kjøkkenet kunne ansiktet være iskaldt, jeg glemmer aldri draget rundt munnen og øynene og så gikk han tilbake til stuen og var herr charming.For et mareritt. Før jeg brakk sammen den dagen sa jeg aldri noe – all energien min gikk mot situasjonen jeg var i og p. De gangene jeg var i kontakt med andre var når jeg selv var ovenpå og hadde energi til en prat- utrolig hvor langt vi kan dra dette.huff og huff.

    2. Glemte å si følgende:
      Ovenfor meg spilte han på at de andre (mine venner og familie) ikke ville forstå valget vi hadde tatt- de var så a4 og ville plante giftige tanker hos meg for å få meg på andre tanker. De ville aldri forstå det vi hadde sammen. Det var oss to – “mot” andre. Jeg var utvalgt – og det vi hadde var helt spesielt.
      Hørt det før? I tillegg hadde han en eks der moren hadde kommet på uvarslet besøk og lagt seg opp i livet deres. En venninde var superfalsk og egentlig flørtene med han – han kunne jo ikke noe for at damer likte han så godt. Han ville ikke utsette forholdet vårt for det samme… herregud..
      Føler meg fortsatt dum når jeg skriver dette men i situasjonen….

    3. Mia11: ja, dette med “oss to mot verden” kan jeg bekrefte og sikkert flere andre av leserne. Jeg husker følelsen meget godt, og den ble plantet veldig tidlig i relasjonen, jeg tenker etter bare to uker. Den gang ga det en lykkefølelse, en rus, som du sier – tenk å være spesielt utvalgt av dette karismatiske mennesket? Vi trodde vi var verdens heldigste.

    4. Mange tak for dit indlæg og svar på P’s isolation af offer. Det er virkelig skræmmende læsning ( men det er jo også halloween ) Jeg blev næsten helt dårlig. Endnu engang kan jeg se at min ex passer fuldstændig ind , med de kriterier der er for denne forstyrrelse. Alle de mærkelige ting jeg har været ude for, kan jeg få en forklaring på her. Det er på samme måde skræmmende og også en befrielse.
      Jeg troede at min ex ville have mig med ” på landet ” i romantiske omgivelser, fordi han her mere kunne være sig selv, være i naturen og falde lidt til ro. I virkeligheden var det bare et skalkeskjul for at starte en isolation og mishandling af mig. Nu er jeg ikke i tvivl mere…det var helt sikkert hensigten…Fy føj, jeg bliver helt kvalm…jo mere jeg lærer om psykopati, des mere kan jeg se hvad jeg har været ude for…det er jo helt vildt…og ikke så mærkeligt at man ikke kan forklare de her ting til venner og bekendte. De vil da tro , at man er helt paranoia….

    5. Veldig bra innlegg.
      For meg ble P først et problem etter at hun (2 stk) flyttet ut. Hun misbrukte offer-rollen, kidnappet barna, misbrukte Krisesenteret og fremmet falske anklager om vold og incest, slik at hun vant barnefordelingssaken og kontrollen med barna. Slik kunne hun både isolere meg og barna.
      Hun baksnakket meg over for mine omgangsvenner, slik at disse ble usikre og trakk seg tilbake.
      Hun baksnakket meg i barnehagen og på skolen, slik at jeg ikke fikk muligheten til å delta på foreldremøter og -samtaler i barnehagen. Slik forhindrer hun meg å avsløre henne og jeg får ikke noen mulighet til å følge opp mine barn. Mine barn er blitt “usynlige barn” og isolerte.
      Hun baksnakket meg over for Barneverntjenesten og alle som har et formelt ansvar for våre barn og som kunne ha utgjort den livsviktige forskjellen i våre barns liv. Slik støtter alle disse opp om morens isolering av hennes ofre, meg og våre barn.
      Hun baksnakker meg over for mer perifere venner, slik at de også er blitt usikre og har trukket seg bort.
      Fordi P har misbrukt Krisesenteret, så er Krisesenteret ikke villig til å hjelpe meg. Med et falske bilde av meg, forstår man ikke at jeg trenger nødvendig forståelse og hjelp.
      Hun har trakassert ei venninne i Nairobi så alvorlig at denne ikke lenger tør å ha noen kontakt med meg.
      Senest i forrige uke (19.10.2017) måtte jeg møte i tingretten pga. at en leder i barnehagen har misforstått meg når jeg har redegjort for mine barns situasjon i morens vold. I stedet for å finne ut av dette, valgte denne barnehagelederen å anmelde meg til Politiet og begjære meg ilagt besøksforbud.
      Jeg er blitt svært deprimert og sliter med å holde hodet over vannet. Dessuten trekker meg meg uvilkårlig fra sosial aktivitet og dette livet. Jeg unner ingen å oppleve dette. Samtidig er det ingen steder å søke hjelp. Jeg er blitt sterkt isolert.

    6. Min P/N kom hjem en dag med en ny hustomt og og hus han hadde fått satt av på en fantastisk plass det vi skulle nyte livet. Vi hadde ikke pratet om hverken å flytte eller bygge hus i forkant av dette. Men han forklarte det med at han plutselig hadde fått så god tid en dag og bare hadde stukket innom byggfirma for gøy.
      Vi bodde nå i mitt barndomshjem og ved siden av min bror.
      Men jeg ble med for å se på Huset han hadde plukket ut og tomten. Det ble til at vi kjøpte det og startet å bygge. Nærmeste butikk var 7 km, huset var langt borte fra der vi bodde og ute i skogen nede ved sjøen. Hørtes idyllisk ut.
      Vi bygget.. eller jeg måtte drive hele prosjektet, han såg på og passet på å kjefte og klage på våre to små barn på 2 år innimellom. Jeg gikk på skole om dagen, hadde barna til leggetid, mine foreldre satt barnevakt også var det i huset å rydde. Han hadde vondt i ryggen og kunne dessverre ikke hjelpe. Når vi flyttet inn og det kom venninner på besøk , satt han alltid midt mellom oss og var sarkastisk og spydig. Var ikke ungene i seng var det min jobb og sørge for det mens han satt med mine venninner eller min mor. Om det kom besøk når jeg ikke var hjemme så stod han med dem i døren til de gikk igjen.
      Til slutt kom det ingen på besøk mere… han sluttet å jobbe.. jeg hadde to jobber.. hus og alt som følger med og han kunne desverre ikke hjelpe fordi han hadde vondt i ryggen og var deprimert. Han sa han følte at den familien han hadde (oss) var en klamp om foten, hadde det ikke vært for den familien så hadde livet hans vært helt annerledes. Men om jeg kjøpte han den nyeste utgaven av Pajero, da ville han bli lykkelig! Mange stygge ting ble gjort og jeg var så ufattelig sliten. Hver kveld jeg gikk å la meg for natten håpet jeg at jeg aldri mere skulle våkne. Jeg orket ikke mere.
      Det var den siste manipulerende setningen han trykket ut, da var det nok! Men jeg vet fortsatt ikke hvilken bås jeg skal sette han inn i.. men jeg er veldig taknemlig for at han i dag er en x. Men jeg fatter ikke med beste vilje å forstå hvordan jeg kunne la det gå 25 år før jeg tok steget. Aldri har jeg vært så ensom.

    7. Per Kristian: fint at du også trekker frem svertekampanjen som isoleringstaktikk, for det er den – i tillegg til en strategi for å hindre at psykopaten blir avslørt.

      Vedrørende din depresjon og isolasjon så foreslår jeg at du ringer hjelpetelefonen. Det er enklere å diskutere tiltak i en samtale enn i en kommentar.

    8. I all galskapen er noe som forundrer meg. Nemlig, de er så like. Også anng.formuleringer. . ” oss mot verden” . Det uttalte han hele tiden. Virker som alle PN er i samme klubb og utveksler taktikk som de kopierer av hverandre. Eller som om vi alle har vært sammen med samme menneske. Og selv etter snart 1 år i frihet, tar meg i å føle på dette traumebåndet. Noe som alle vi ofre mer eller mindre sliter med. Og derfor virker som vi er samme person. Dette er forunderlig, men naturlig konklusjon, fordi ingenting er normalt anngående PN.

    9. Monia: Det er mange fellestrekk ved skadelige mennesker fordi de benytter seg av de samme metodene, igjen fordi akkurat disse metodene har den samme ønskelige effekten. Jeg er fristet til å kalle metodene for instinktive, omtrent som hos ulike arter av rovdyr. Eksempelvis er isolasjon av objektet en metode som ligner til forveksling på rovdyrs utskillelse av byttet fra flokken før det enklest kan nedlegges og fortæres. Rovdyr gjør det instinktivt fordi det er mest effektivt i jakten på livsviktig næring. Men det er mange ulike arter rovdyr som benytter samme metode.
      Veldig enkelt fortalt kan man si at de skadelige personene har tenkende hjerner, og sånn sett skiller de seg betraktelig fra rovdyrene. Men de mangler altså evnen til å utvikle følelser for andre. For eksempel vil en normal person ha et helt spekter av følelser som tas i bruk for å avgjøre hvordan han/hun skal handle. En P/N som mangler disse evnene vil som oftest handle nokså ensidig på bakgrunn av eget behov. Omtrent som et sultent rovdyr. Jeg tror en P/N oppriktig mener det når de sier “oss to mot verden”, for det er akkurat det som er målet deres. De vil ha byttet adskilt fra flokken. Det er akkurat så enkelt og banalt det faktisk er. Det er et nødvendig tiltak for å kunne isolere objektet, foretatt av et rovdyr med tenkende hjerne. At et normalt menneske går på ideen om at det kun er “oss to mot verden”, handler om en slags positiv naivitet hos objektet der det romantiserer og idealiserer både forholdet og personen som sier ordene. Det er sånn normale mennesker fungerer. Man betrakter P/N som man betrakter seg selv; Som en med normal hjerne og normale følelser. Men det fins ingen romantikk bak uttalelsen om at det kun skal være dere to mot verden. Det er kun en nyttig metode for å få objektet isolert.

    10. Monia: Den tanken har jeg tenkt også. De er så like! Det er nesten så man kan finne det fascinerende når man leser og finner ut hva man er blitt utsatt for. Og deretter så befriende å tenke tanken at “kanskje det ikke var meg det var noe galt med allikevel!”.
      Jeg ble isolert økonomisk. Husker f.eks at jeg stadig slet med å få lagt av litt penger til en buffer, og klagde litt over det til P, som bare svarte “du må jobbe mer da vet du”. Etter bruddet, når økonomien skulle gjøres opp, fant min advokat ut at P hadde flere hundre tusen i banken – som jeg ikke visste om. Jeg ble også etterhvert isolert på den måten at P ble sur og fornærmet dersom jeg f.eks skulle ut med kollegaer etter jobb. “Jaså, du skal vel ut og ligge med noen andre da”, pleide han å si – ” du liker jo alle andre enn meg du”. Og ofte avlyste jeg da, ville jo ikke at han skulle være sur og mistenksom… Så sakte men sikkert ble det slik at jeg var mer og mer hjemme, skyndte meg hjem etter jobb og div gjøremål, lot være å dra på trening på kveldstid osv. Etterhvert mistet jeg også kontakten med familie og venner. Akkurat det er grusomt å tenke på. Alt føyer seg inn i mønsteret.
      Nå for tiden dater jeg en ny mann. Det satt langt inne for meg å tørre det, å bli kjent med en ny. Vi har vært ute noen ganger, og tar det sakte og forsiktig, blir kjent. Hva det evt kan bli av det, vet jeg jo ikke. Men jeg er stolt av meg selv, at jeg tør. At jeg våger meg videre etter det jeg har vært gjennom. Det er en ufattelig god følelse!

    11. “At et normalt menneske går på ideen om at det kun er “oss to mot verden”, handler om en slags positiv naivitet hos objektet der det romantiserer og idealiserer både forholdet og personen som sier ordene. ”
      Så fint satt ord på Kari. Det stemmer for min del – jeg følte meg så sterk og energifull de første årene i forholdet. Han var og sterk men hadde så mange utfordringer rundt seg. Vi bodde ikke sammen før vi flyttet vekk og jeg ser i ettertid at tiden jeg hadde alene og i vanlig jobb fikk meg til å tolerere det vanskelige på en helt annen måte enn når vi plutselig bodde sammen. Før det var jeg sterk og kunne gi av det jeg hadde – både økonomisk, råd og støtte for å hjelpe ham – med det for øye at vi hadde en fremtid sammen. For han hadde i idealiseringsprosessen fått meg i garnet sitt.
      Jeg var nok naiv men samtidig tenkte jeg i flere tilfeller – dette er ikke rett, du blir brukt men så overtalte jeg meg selv til at kom vi bare ut av den situasjoen så kunne vi gå videre.Men så ble det flere og flere situasjoner – det tok aldri slutt. Det ble aldri rolig og stabilt- i ettertid er nok det og et trekk som passer inn på alt. Opp i alt dette var jo P en aktiv person – som spiller på følelser og ikke minst legger press på en. Som maser og maser, gir seg aldri – ser kun svart hvitt på det til en er utslitt.Så fikk han viljen sin, jeg var utslitt – brukte litt tid på å komme meg- så var det en fin periode så begynte samme runddansen igjen. Når jeg etter langt om lenge innså det startet vel min tanke om at dette ikke går men det var en lang vei dit. Alt henger jo egentlig sammen- grenser, empati.Og for meg en forklaring på hvorfor jeg idag reagerer absolutt og for mye når jeg merker jeg ikke blir respektert/mine grenser blir overtrått- fordi de av P ble så til de grader utnyttet, trampet på og spyttet på – det utviklet seg til ikke å være noen grenser. Alt mitt var han berettiget til- alt. Man er ikke en person man er noe som blir brukt til forsyning. Jeg var naiv- men samtidig ble det spilt på empati, offer rolle (han) i de vanskelige situasjonene han var i med eks og barna- legg til romantisering av vår fremtid- så isolering med flytting smatidig som raseriet plutselig var mot meg og suppen var komplett. Jeg har aldri lånt en kr til et annet menneske men p klarte det. Naiv, manipulert og isolert. Heldigvis er det historie.

    12. Kari. Takk for veldig god tilbakemeld. Det er nettopp slik du beskriver. Det å forstå psykopati, krever at vi må forstå de er annerledes. For å si det pent. Det betyr å ikke menneskeligjøre vedkommende anng.normalt følelsesliv. Det er ganske magert. Derfor er de også likere enn oss andre .

    13. Tinna: Du skrev: kanskje ikke meg det var noe galt med alikevel. Tenkt det samme. Med PN så er det jo alle andre det er noe galt med! De har aldri feil. Anng.økonomi: alltid problemer. Han jobbet ikke og jeg jobbet for to. Han levde på meg. Alltid litt dårlig samvittighet dersom jeg kjøpte noe til meg selv. Han kunne jobbet , men de er late. Alltid unnskyldninger for å unnslippe. Jevnlig skrek han som et barn at han gikk 20 000 i underskudd hver mnd. Rart han ikke gikk 15 000 i underskudd eller 17 500? Alltid 20 000 i minus. Jeg betalte allt, bortsett fra at han noen ganger delte regning på mat og drikke. Han reiste på turer med kamerater. Jeg dro alltid på tur med han og betalte allt anng.reise. Da vi kom hjem etter ferie, var det alltid et helvete fordi han hadde brukt så mye penger. Beløpene han påstod var bare løgn. Helt forferdelig. Jeg ville bare det beste. Siste gang vi var på ferie , laget han et helvete og forsvant ut. Neste mrg.fikk jeg vite at han hadde overnattet på suiten på hotellet og i tillegg tømt minibaren. Det ble en regning ekstra å betale. Det var jo min skyld. Ellers som deg , stresset hjem fra jobb. Trente ikke lenger. Fikk ikke lov . Han innredet kroken i stua med en utslitt spinningsykkel, matte og hoppetau. Der skulle jeg være. Da hadde han oversikt. Selv trente han på 4 faste treningssentere. Og hadde elskerinner på dagtid da jeg var på jobb. Jeg avslørte allt da han hadde sovnet i fylla og jeg endelig fikk tak i hans mobil. Der stod allt svart på hvitt. Da jeg ser tilbake så er det helt utrolig hva en har vært gjennom. Glad på dine vegne at du har møtt en annen. Det er så viktig vi går videre i våre liv.

    14. Mary: hehe ja jeg blir selv nesten dårlig av å lese mine egne tekster. Men det er positivt hvis vi blir dårlige, det betyr at kognitiv dissonans stort sett er over og at vi ser våre psykopater som de motbydelige menneskene de egentlig er.

    15. My: din historie er vittig, tragikomisk, provoserende og ekkel på samme tid. Oppførselen hans er meget gjennomskuelig i retrospekt, synes du ikke?

    16. Ja, det er forunderlig hvor like de er på så mange områder. Også det å isolere offeret. Det blir så tydelig at når man bare tenker på egen nytte og forsyning og ikke har normal empati og kjærlighetsevne, så er en selv og eget beste alt. Blanding av rovdyr og parasitt. Bare fake det som skal være kjærlig, snilt og generøst. Legg på en krone og forvent for en hundrings. Vi forventet oss en normal person, og kjente ikke til disse monster menneskene. Alt ble tolket til deres fordel og unnskyldning.(ja, for det var jo ikke grenser for hvor synd det var på dem.). Ikke rart vi ble lurt. Hvem var forberedt på onde mutanter? Trodde dette var noe på filmer fra Hollywood.

    17. Psykopati
      Jo jeg synst den er tragikomisk, jeg og en kompis pratet om det i dag og vi lo høyt. Like vel fikk han holde på.. Men min ene datter og meg pratet om det her om dagen og da var det ikke like tragikomisk. Hun husker flere detaljer en meg og.. og husker veldig godt den aggressive undertonen i alt, de 19 siste årene av livene våre husker jeg ikke, ingen feiringer, eller ferier, noen bruddstykker bare..det hele føles uvirkelig om du skjønner hva jeg mener.

    18. Tusen takk bloggforfatter for at vi har mulighet for lese her inne, det er til stor stor hjelp.
      Jeg synes også at det er veldig rart at jeg husker så lite av tiden i disse ukoselige relasjonene.
      Til å ha grublet i så uendelig mange timer og år, og brukt så enormt mye tid på å tenke, og enda huske så lite detaljer…
      Er ikke det veldig rart..?
      Tror ikke det bare er allergien som dukket opp etter hvert, eller høytsensitiviteten sin skyld..
      Litt vondt synes jeg.

    19. Juni: kanskje det er hjernen som forsøker å beskytte deg, kaste et slør over hendelsene og hjelpe deg med å gå videre?

      Selv har jeg også opplevelsen av “uvirkelighet”, jeg tror det er det samme som overlevere etter store kataklysmiske hendelser som jordskjelv eller skipsforlis. Hendelser som skiller seg så markant fra den virkelige hverdagen at de blir stående alene som uvirkelige isolerte øyer i tidslinjen vår.

      Hvorfor synes du det er vondt?

    20. Det er godt å lese både innleggene og kommentarene. Min hukommelse har jeg stusset meget på. Etter så mange år i ekteskapet husker jeg bare bruddstykker og ferier og høytider har vært bare episoder som har såret eller fått meg på alert nivå som jeg har husket. Etter vi ble gift fikk jeg migrene, allergier og en tomhetsfølelse. I ettertid har jeg tenkt; var jeg så overflatisk og var redd for at jeg var N som ikke registrerte noe rundt meg? Det som har betydd alt for meg var å klare jobben for inni meg tenkte jeg at han skulle ikke få ødelegge for meg.
      Tenkte mange ganger at jeg ønsket at jeg var i en ulykke slik at jeg ikke kunne bo hjemme lenger eller at jeg ikke våknet opp etter natten. Jeg grubler og grubler og tenker på alle disse år som var så ukjennelig og at jeg ikke klarte å gå. Har vært og er redd for tanken på at jeg er N. Ble etterhvert i forholdet sint og misfornøyd. Åh så mye tankespinn…..
      Etter alt dette vonde er jeg glad for å være fri men har dager hvor jeg savner og det er jo sykt!

    21. Anonym: jeg har ingen forklaring på hvorfor du husker episodene så dårlig, for meg så er det motsatt og jeg husker selv små detaljer klokkeklart.

      Men jeg tenker det samme om deg som om Juni. Det legges et slør over hendelsene slik at psyken kan overleve, som en beskyttelsesmekanisme. Det tror jeg du skal være glad for.

    22. Noen har glemt mye, eller kanskje alt. Noen husker alt som om det skulle vært i går. Jeg har ikke tillatt meg å glemme alt, nettopp fordi relasjonen med P/N fremstår som så annerledes og negativ for meg at jeg har trengt å komme til bunns i hva jeg egentlig har stått i. Da psykolog Sissel Gran i samarbeid med Nora Skaug gav ut boken “Hekta” et par år etter at jeg hadde gjort det slutt med min P/N, var det andre rundt meg som fastslo at boken handlet om meg. At jeg og hovedpersonen Nora led av samme avhengighet. Jeg var hektet på min eks. Jo, jeg var nok det, på en måte. Men jeg fant få likheter mellom handling utført av Noras utkårede og overgrepene utført av min. Jeg kunne jo forstå handlingen til Noras utkårede! Handlingen min eks utførte var så intrikat og ondskapsfull at jeg hadde problemer med å innse at det var virkelighet. Det var jo slutt mellom oss! Men det var altså først i etterkant av bruddet at den seriøse mishandlingen eskalerte.
      Kall det gjerne ekstremt, men jeg bestemte meg tidlig for å ikke kaste mailer eller sms fra min eks, fordi jeg var overbevist om at svaret på hvem av oss som var mest gal lå nettopp der. Jeg var sikker på at det var noe seriøst sykt med han, men fordi jeg ble omfattende svertet som “hun gale” trengte jeg bevis for egen påstand. Jeg tok vare på all kommunikasjon som gikk mellom oss, men også mellom meg og andre objekter som min eks utnyttet. Jeg hadde i flere år kalendere (slike man får gratis i dagligvareforretningen) der jeg noterte små stikkord hver gang det oppsto noe med min eks som jeg opplevde som krenkende, uforståelig eller mistenksomt. Jo, jeg fremsto nok som både hektet og kanskje også litt gal. Sannheten var at det aldri fikk gå en hel dag uten at jeg fikk kjenne på kroppen at jeg hadde vraket han. For meg ble det i perioder livsviktig å samle på informasjon som kunne bevise hva han var i stand til, i tilfelle jeg aldri skulle få anledning til å si noe selv.
      Først da Psykopati og kjærlighets-bloggen dukket opp, følte jeg en slags gjenkjennelse. Bloggen gav meg sakte men sikkert anledning til å samle trådene. Jeg som trodde at jeg hadde innført NK, lærte at NK noen ganger innebar flytting. Det innebar å forhåndssense hvem som var flygende aper. Det innebar å beskytte seg selv mot offentligheten. NK innebærer i realiteten å endre livsstil, og med det lære å trives med en annen, men (etter hvert) bedre livskvalitet enn den du hadde. Å skrive på bloggen tvang meg til å huske. Bloggen tipset dessuten om Richard Grannon’s “Spartan life Coach” på You Tube, og der fant jeg videoen 20 Signs You Are With A “Covert” Narcissist. Halleluja! 🙂

    23. Jeg har det sådan, at jeg husker alt…alle detaljer, hvornår det blev helt forfærdentligt osv…alligevel er det som om , at det på en måde var uvirkeligt…at en person man elskede og boede sammen med i alle de år, havde sådan en alvorlig forstyrrelse. Også det med at det ikke er alle der ser den person ( kun de allernærmeste )..altså den mørke side ..det er svært syntes jeg . Det er jo på en måde også en meget skjult forstyrrelse, når personen kan være så forskellig , alt efter hvem man er sammen med. Det er ikke mange der ved hvad psykopati er og de forbinder det med mordere og forbrydere. Også det at man ikke kan tale om det til nogen, gør det hele meget lukket og hemmeligt syntes jeg. Det er derfor en befrielse at læse og skrive på denne blog, her bliver man virkelig forstået og alle de mærkelige ting man har været ude for, bliver pludselig ” normale ” da vi stort set allesammen har været ude for de samme ting.

    24. Jeg husker næsten hver eneste sætning der blev sagt i de år forholdet varede. Det er et fænomen jeg ofte har tænkt på. Hvorfor kan jeg huske hver evig eneste hændelse/udsagn min P kom med/hver eneste mærkværdige opførsel? Det blev dog først lysende klart, da forholdet var OVRE! Der kom min hukommelse på ?wake up? og flere og flere ting, jeg havde skubbet fra mig, kom meget klart frem. Så jeg brugte nogle år efter relationen, hvor jeg nærmest travlede hver eneste dag op, af de år forholdet havde varet. Min hjerne var på overarbejde og jeg havde permanent ondt i maven og fik inflamation i hele kroppen. Min egen teori er, at det var nødvendigt at huske, så jeg kunne lære. Jeg ville bruge den erfaring til at forstå. At forstå mig selv, som havde været i et ?mind-f…-forhold? med en N. Noget helt andet jeg har tænkt på, er at jeg også oplevede min Narcissist, som selvskadende. Han kunne i situationer ikke mærke sig selv og bød hans krop ting, som er smertelig for almindelige væsner. F.eks. at løbe lange ture, når han havde høj feber. Og hev øjenbryn hårene af sig selv m.m. Nogen som har observeret det?

    25. Anonym21: du har en god teori om at det var nødvendig å huske, for å lære.

      En mer biologisk forklaring er at vi var meget stresset og nervøse under relasjonen. Vi gikk konstant på nåler, var usikre og forberedt på å forsvare oss mot noe vi ikke visste hva var. Mange av oss var i “fight or flight” modus allerede fra første dag. I et slikt modus så åpnes sansene og blir mange ganger sterkere enn når vi er avslappet. Det betyr at alle handlinger og utsagn blir absorbert mye sterkere enn ellers. Kort sagt: vi var mye mer tilstede i hvert eneste øyeblikk og husker derfor alt bedre.

    26. I de årene forholdet varte fortrengte jeg mye. Etter at jeg gikk, og fikk et helvete for alvor, kom alt tilbake. Jeg har hatt vanskelige perioder der jeg har ligget i fosterstilling og alt liksom rullet over meg.Det var umulig å skille på små og store krenkelser,alt ble liksom for overveldende. I en tid da jeg hadde storeproblemer: praktisk,økonomisk og på alle måter, kunne jeg knekke sammen i krampegråt fordi han hadde ødelagt skisser jeg hadde tegnet av barna som babyer. Det var bare et kaos av vanskelige tanker og følelser. Som om en demning brast. Jeg var slett ikke sikker på å overleve det. Det var for mye å ta inn ,samtidig ble jeg bare nådeløst utsatt for mer og mer faenskap. At jeg overlevde er et under.Likevel blir jeg stort sett bedømt som om ingenting har skjedd. Setter meg av og til i et desperat dårlig humør.

    27. Jeg husker alt – men har distansert meg fått det mer på avstand nå når tiden har gått. Men det kommer flash innimellom som før meg til å grøsse avogtil, som av og til får meg til å tvile spesielt på min egen oppfattelse og andre ganger kan en liten ting en lyd el noe få meg til å stivne å gå i stressmodus i kroppen. Den første tiden etter bruddet kunne jeg våkne og kjenne alkohol dusten av p.
      Avogtil når jeg skriver innlegg føler jeg det blir litt ufølsomt – for det er egentlig følelsene av det jeg opplevde jeg sitter igjen med men når jeg skriver så blir det mer “fakta” – jeg prøver stort sett å ikke ta inn over meg følelsene for da bruker jeg mer energi enn jeg orker…men vil si til deg bloggforfatter at denne siden som Kari skrev har hjulpet meg både med å identifisere hva jeg var utsatt for, forstå det og ikke minst og viktigst – hjelp til å heles. Både å lese alle innleggene men og kommentarene – et fellesskap, gjenkjenne det andre skriver – ja det er frykelig likt. Skremmende men og en bekreftelse – det er ikke jeg som var gal – reaksjonene er helt naturlig og ikke feile som p hele tiden sa. Folk som ikke har opplevd dette vil aldri forstå – det ville ikke jeg selv heller kunne gjort om noen hadde fortalt meg noe slikt før jeg selv opplevde det.(Det kommer en donasjon fra meg og om litt – arbeidet som gjøres er livsviktig – når folk begynner å tvile og begynner å google og finner siden og for oss som er her allerede).
      Til deg over her som kjempet for barna dine: Uten å kjenne din situasjon så vil jeg bare dele følgende: jeg så min p kjempe mot sin x og for sine felles barn. Han fremstod som superpappa på barnas vilkår. (For mye egentlig). Men han satt i timesvis og leste lover, forfatter lange intrikate brev til alle offentlige instanser og spilte på barna sine følelser når de var hos oss. (Og han brukte meg rått i kampen for å fremstå med en bedre fasade enn om han hadde vært enslig). Du har sikkert en god advokat – hvis ikke skaff en. Du kan ikke gjøre noe med alle de vannvittige utspillene som kommer mot deg – bruk en annen til å fronte all kommunikasjon mot p. Med alt du beskriver over her så har allerede svertekampanjen gått langt… bare tid og “edle gjerninger” fra deg kan få bildet av deg annerledes (sammen med en god advokat). Jeg håper du har samvær med dine barn – gi de frihet fra alt det vanskeligge og bare god pappatid. Jeg vet ikke men jeg vet at min p sin x fikk mange angrep mot seg – flere enn jeg sikkert vet om – og p elsker kampen og har ingen filtre- (jeg aner den dag i dag hvilke av argumentene han brukte og beskyldningene han kom med — hva er sant, hva er oppkonstruert , hva er det en flik av sannhet i men som han brukte ut av alle proposjoner – de er uten begrensning). Beskytt deg selv best mulig samtidig som du tar i vare deg selv og din egen styrke på best mulig måte- selv om alt er tøft er det den du trenger for å lykkes på sikt. Jeg håper det går bra for deg til sist.

    28. Bloggforfatter, …jeg tror grunnen til at det føles vondt å ikke huske alt (eller så mye som jeg ønsker) er en flau følelse av at det er noe feil med meg, føler meg litt dum/skam kanskje, selv om fornuften sier noe annet. En annen grunn er nok at jeg fortsatt leter etter bevis på at det var usunne relasjoner, selv om fornuften har forstått (etter mye lesing her på bloggen), og vet veldig godt at jeg må slutte med å tenke på dette. Oppførselen er så ugjenkjennelig fra det som for meg, inni meg, kjennes som normalt. Jeg husker en god del, absolutt, det er ikke helt borte, men like vel lite synes jeg, til å ha hatt så mye omgang med personene. Føler ofte på at jeg husker mindre enn jeg liker. Når jeg grubler, så leter jeg etter svar, og jeg grubler mer når jeg ikke husker alt. Det er vondt. Hadde jeg bare husket alt så tydelig som når hendelsene var ferske, så hadde jeg fått følelsen av avsky tydeligere tilbake, og da slipper jeg lettere, og klarer lettere å gå videre i livet. Sånn føler jeg tror jeg. Skrev ned mye i perioder da jeg jobbet med meg selv for å klare å gå ut av disse forholdene. For det var veldig vanskelig å løsrive seg. Jeg hadde hemmelige rom inni meg som jeg lagret bevisene, og skrev det ned på huskelister som jeg gjemte. Hendelsene ble tydelige vendepunkter. Det rare er at akkurat når P/N sa eller gjorde stygge ting, så ble jeg nesten lettet (lettet fordi P/N ble bekreftet ukoselig – og ikke så engleaktig som P/N selv ville ha det til) – samtidig som det var både vondt og sorgfylt. De slemme/onde hendelsene føltes befriende fordi jeg ble befridd på en måte. Så utenfor normalen at alt i meg sa at “dette kan man jo ikke godta, dette er sykt, kom deg bort” …….frem til jeg igjen ble hentet inn. Uforståelig at man kan tillate å bli hentet inn etter å ha kjent på de iskalde gufsene de sender ut. Så kalde øyne, skadefro, håvene, selvdiggende, late, snyltete, slue… Uff.
      Jeg er heldig vis ute av dette nå, og det går bedre og bedre, men føler meg sliten, full av arr, sårbar, jafset på, og redd for å prøve på nytt.

    29. Min ex var akkurat som beskrevet her. Da jeg endelig rett og slett klarte og rømme fra huset vårt og tok ut separasjon ble det masse bråk med drapstrusler osv. Dette pågår fremdeles så jeg har voldsalarm. Jeg ble isolert fra familie og venner i mange år til stor bekymring for familien. I 2016 døde dessverre min lillesøster av kreft og da sa min mor noe som jeg aldri vil glemme: Jeg mistet en datter samtidig som jeg fikk tilbake den andre som jeg hadde mistet for flere år siden.

    30. ette med å glemme deler av livet man har levd ha noe med at når man lever u der stress over lengre tid så produserer kroppen kortisol som gjør at hipolampus krymper. Når hipokampus blir mindre får vi mindre lagringskapasitet. Men om man er deprimert så er også et symptom glemsomhet, og i livet med P/n var vel de fleste av oss ikke akkurat på det lykkeligste.
      Selv husker jeg f.eks hvilke kaker jeg lagde til barnebursdager, men husker ikke selve bursdagen eller hvem sin bursdag det var. Jeg husker at jeg nesten hver dag pakket sekken og Tok ungene med meg på tur.. men husker ikke selve turen. Osv. Eneste ferie turen som er ned til minste detalj er den siste.. fordi den var så ekstrem.. og jeg stresset ikke med å dekke over noe som helst av det han gjorde, og det var vedndepunktet i livet, det var ferien jeg lovet både meg selv og ungene at det var det nok.
      Jeg synst det triste med å glemme store deler av ting som man har opplevd over mange år er trist fordi det føles som om jeg ikke har levd.( det gjorde jeg jo forså vidt ikke heller) jeg synst det er trist fordi jeg ikke kan dele opplevelsen med barna når de sier .. mamma husker du den gangen?? .. æh nei det gjør du sannsynligvis ikke. Nå har vi fått litt galgenhumor der så vi kan le høyt av det. Men i tillegg til å ha hatt et miserabelt liv omfanget år så føler jeg jo at det er dobbelt ran når jeg ikke engang har de gode minnene.
      Men jeg tror nok også at det er fordi jeg var opptatt med å dekke over, og de minnene er derfor ikke mine egentlig, men føler at det jeg gjorde var å skape gode minner for andre. 🙂

    31. Til My.
      Jeg tror måske de gode minder kommer frem igen. Jeg kan mærke at efter to år i frihed, begynder der at ske meget. Glæden begynder at tage over, kroppen slapper af og man omgiver sig med sunde mennesker , ingen drama og tavshedskure..Min ex P ødelagde stort set alle mine ferier og det blev værre og værre..Jeg lovede mig selv hver gang, at når vi kom hjem fra ferien, ville jeg forlade ham. Når vi så kom hjem, blev han den anden person igen og jeg tænkte ,at han måske bare havde det svært med ferier og bedst i de vante rammer. Nu ser jeg at det er en del af forstyrrelsen. Hvor er vi heldige, at vi er kommet ud af det og stakkels, stakkels nye offer….

    32. Jeg ble ikke isolert. Bare på hytta hans og da ble han rasende vi ikke hadde med flere venner etter noen dager, så han slapp å trøkke med meg, dette sa han. Min p var veldig sosial og elsker sus og dus. Flørtet med søsteren min og triangulere og rakket meg ned foran henne. Med en annen oppegående og sterk venninne, gadd han ikke å skru på sjarmen som han pleide engang. Vi var i sammen noen dager i uken første året og så ble det degradering på tid satt til meg. Han gadd ikke møte meg engang fordi det var så kjedelig å snakke med meg, jeg passet best til å bare ha til sex etterhvert. For han trengte flere..og til og med der på soverommet ville han ha med flere! Jeg var aldri nok. Han var så gradios og selvsikker arrogant så covert er han ikke. Han forsto ikke engang at det var sårende opppførsel og sa da jeg var så sensitiv og vi var så forskjellige.( grunnen til eksen hans også) Det hørte jeg tidlig fra han, så jeg prøvde å ikke være så forskjellig fra han. Han degraderte meg med å si at du må ikke tro jeg er int i å snakke om det vennene dine er Int i.. akkurat som de er uinteressante! Han var så ovenpå. Jeg var med på alt i begynnelsen, som en trofé. Han ble veldig sår om jeg kunne bli med da osv. Så ettervern fikk jeg aldri bli med lenger. Det endte med at han tok reset på all fremtid, mye futurefaking der, ang samboer ( han ville jo være fri til å ha andre med hjem, skjønner jeg nå) og han har ingen tilknyting med noen kjærester. Bodd alene i 17 år med flust av kjærester) Han gikk fra moren til barnet etter ett år ganmel datter, uten noe problemer. Bare fant seg ny. Så jeg ble aldri isolert…Han kjeder seg etter kort tid uansett hvem man er. Trenger ny beundring osv. Husker han ikke likte jeg var med venninner, snurt selvom han selv ikke hadde tid til meg. For han var jo så viktig! Han ville helst jeg skulle sitte hjemme og deppe når han var i sus og dus på jobb reisene sine. Så min p gadd ikke isolere meg engang. Når han gjorde det på hytta si, eller ferier gikk jeg rett i flight mode. Noen som har hatt det sånn uten isolasjon? Han tok vekk tiden sin med meg, fordi han visste jeg da føyde meg og godtok dårlig behandling siden redd for å miste han. Blir veldig glad for svar ang dette!

    33. Men var absolutt kontrollfrik på alt, hvem jeg snakket med på fest mens han fortsatte å ignorere meg. Jeg inkluderte han derfor ikke noe mer med mine venner, for han var så kjip mot meg verbalt og psykisk. Visste jo at han bare skulle sjarmere dem og være kjip mot meg. Så lot han ikke komme til, dette gjorde at jeg fikk mye dårlig samvittighet og fikk skyld, henger fortsatt i etter all mishandlingen han gjorde meg. Jeg ble hjernevasket med logiske grunner til alt. Han hadde en venninne boende hos seg og gadd ikke møte meg engang selvom vi var kjærester. Om jeg sa noe på det tok han det som kritikk, at jeg bare kritiserte han. Det var helt logisk at hun trengte ett sted å bo.. jeg sa ikke ingenting.

    34. Juni- veldig godt beskrevet det om å bli befridd når ondskapen kommer fram hos dem. Husker jeg kjente jeg våknet helt opp da, og tenkte også å komme meg vekk fra han. Så blir man hentet tilbake igjen ja. Merkelig med kognitiv dissonans. Man prøver finne logikk med det og tror de er såre for noe el. ( I kommentaren over mente jeg ikke at var med på alt, men at jeg ble inkludert med på alt, og så kastet ut i kulden)

    35. Anbefaler å lese en bok som heter Det andre barnet, handler om å flytte sammen med en p, og leve med en p,med hvert sitt barn. Så man husker hvordan alt ble vridd mot en, hvor urimelig alt var, i tilfelle man glemmer mishandlingen og hvordan det ble verre og verre. Og om at man ikke stoler på sine egne tanker lenger. Fint å lese for å forstå hvordan ting hadde blitt videre, og bli klar over hvordan den kontrollen skjer, og at man ikke er den gale selv.

    36. My
      Jeg kjente på denne setningen din når du sier siste gangen ikke dekket over: “…..jeg stresset ikke med å dekke over”
      Dette kjenner jeg på som vondt. Jeg er så sliten av å dekke over. Dekket over så humøret til P/n ikke skulle forandres. Hele tiden dekke over, kjenner jeg blir sliten bare av å skrive det ned. Jeg ønsket ikke at noen skulle bli såret, og hjemme skulle være mest mulig harmonisk. Og da måtte det dekkes over, jenke til og lirke eller legge meg flat, eller noe annet rart av krumspring som passet til situasjonen så ikke det ble uhyggelig stumt og iskaldt rundt oss eller eksplosivt. Man lever jo ikke eget liv når men holder på sånn…

    37. Om isolering av objekt, så har jeg i noen av relasjonene mine kjent på litt isolering, men ikke ekstrem isolering, P/n fikk en utstråling av energisk håven fryd, tilfredshet og lettet het blandet med stolthet, når jeg valgte bort samvær med andre, eller jeg valgte å gå ut av vennskap (jeg fikk følelsen av at P/n vant noe), mens en annen P/n ble fornøyd når jeg dro på tur og ble borte (jeg tror at P/n da koste seg noe veldig med andre, i frihet uten meg. P/n tok da sjelden tlf og umulig å få tak i, og jeg “maste” selvsagt fryktelig med en telefon om dagen for å si god natt, en helg eller uke uten å prate sammen var da helt normalt når P/n var på tur) Vi hadde lite venner sammen. P/n tok selv svært sjeldent eller aldri initiativ til å samles mange sammen. Men P/n dro ofte ut på ting på egenhånd. For da ble P/n så glad, men hjemme ble P/n så deprimert sa han….

    38. Det er MANGE som opplever kognitiv dissonans underveis i et forhold til en skadelig person. Som objekt over tid, begynner man å innse at P/N vil være i stand til å skape mer fornedring og smerte, enn glede. Etter hvert forventer man at vedkommende både lyver, er utro, og at vedkommende vil klekke ut nye situasjoner der hensikten er å ødelegge deg mest mulig. Dette er blitt regelen framfor unntaket i forholdet. Nedturene blir hyppigere enn oppturene. Man klarer ikke lenger å tilgi før neste overgrep skjer. Man kan dessuten ha blitt hjernevasket til å tro at P/N er good as gold, i forhold til deg selv som er full av menneskelige feil og mangler. Men innerst inne (i ryggmargen) øker bevisstheten rundt det motsatte i takt med at den perfekte fasaden til P/N stadig oftere slår sprekker. Men selv om man innser at P/N kanskje ikke er så bra, selv om man kjenner at han/hun tråkker over grensene din og gjør deg vondt, så klarer man ikke å bryte ut. Man tar P/N tilbake fordi man tror/håper at man tar feil. Man tror/håper at det er gjensidig kjærlighet. Mange tror til og med at de selv er skyld i at P/N gjør feil.
      Selv ikke når man tar P/N på fersk gjerning i å foreta seg noe negativt, så klarer man å ta avgjørelsen om å gå for godt. Isteden føler man enorm lettelse over faktisk å ha fått rett i egen mistanke eller forventning til P/N. I et øyeblikk kjenner man seg kanskje både smartere og bedre enn P/N. Har man blitt rakket ned på over tid av P/N så føler man kanskje et snev av lik verdi, ved at ingen av dere er feilfrie. Kanskje er det mest vanlig å føle en slags forakt overfor personen som er så svak at han/hun må ty til smålige løgner og annen ondskap for å oppnå det han/hun vil. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har følt forakt og sinne overfor min eks. Eller flauhet og skam over at jeg har tatt han tilbake.
      Dette er kognitiv dissonans, og jeg tror det er omtrent slik en narkoman har det. Han/hun vet at stoffet er skadelig, at man kan dø av det, og at man er nederst på rangstigen i samfunnet fordi man er avhengig av noe så skadelig. Men allikevel går man til det ekstreme for å skaffe nok stoff for å unngå de store smertefulle nedturene. Sannheten er at man ikke dør av nedturene. Man dør av overdosene.
      En avslørt P/N forblir ikke lenge i skammen. Han/hun vil for eksempel manipulere objektet til å føle empati fremfor forakt. En P/N vil dessuten manipulere med sjalusifabrikkering, som om objektene står i kø for å trøste/hjelpe P/N dersom du ikke vil/kan. I løpet av de første årene husker jeg at min eks benyttet taushetkur som hevn over å ha blitt mistenkt for noe. Taushet i kombinasjon med en depressiv maske, noe som førte til at jeg ble redd for at noe alvorlig galt hadde skjedd. Tenk om han planla å ta livet sitt? Jeg kunne kjøre rundt hele natten og lete etter han, og da jeg endelig fant bilen hans utenfor hos en annen kvinne, ble jeg helt rolig. Først da kunne jeg dra hjem og legge meg til å sove, vel vitende om at han ikke hadde tatt selvmord. Jeg har i ettertid tenkt “hadde det bare vært så vel”, men en P/N vil neppe gå til det skritt og ta selvmord. Til det er de altfor betydningsfulle og høye på seg selv. Isteden søker de påfyll av narsissistisk næring andre steder. Det vil alltid være noen som gir, og det var dette min eks gjorde. Han hadde jo aldri tenkt å gjennomføre et selvmord, men valgte isteden å re-idealisere gamle flammer for en natt eller to. Selv ble jeg drevet til det ekstreme for å få han tilbake, og jeg skammet meg.

    39. Juni
      Andre jeg har pratet med som har vært i relasjon med P/n lenge og har familie har fortalt om det samme. Man dekker over for å bevare freden, for å skape en harmoni og gjøre det hyggelig for alle rundt. Men man dekker også over for at andre ikke skal se hvordan man egentlig har det. Etter 25 år i en sånt forhold visste ikke engang mine foreldre hvordan situasjonen var. De merket mest at det aldri passet når de ønsket å komme på besøk. Det var spesielt i slutten av forholdet. De dagene når jeg kjente at jeg ikke orket å dekke over.
      Man blir utrolig sliten av å dekke over, man prøver å være blid og blidgjøre P/N selv om man gråter på innsiden. Man går på akkord med seg selv og balanserer på kanten av hva som er mulig i det lange løp.
      Men en ting er sikkert, P/N er ikke vårt ansvar, det er et voksent menneske som selv må ta ansvar når masken faller.
      Men som du sier, jeg føre også det var flaut at jeg var havnet i den situasjonen, kanskje derfor var det viktig å dekke over..?
      Men uansett utrolig deilig å slippe, det å lære meg å plassere ansvaret der det hører hjemme er blitt veldig viktig for meg etter at jeg kom meg ut av forholdet. Men det er en treningssak som jeg jobber med hver dag i ulike situasjoner.
      Jeg tror at Selv om man har glemt mye er det beste fremfor oss!!

    40. Min P hadde ingen planer om å bo landlig og leve der – oppdaget jeg etter at jeg hadde snudd livet mitt på hodet og flyttet halve landet rundt så fant han seg ny jobb som var så langt vekke at han skulle bo vekke og komme hjem i helgene. Dette gjorde han uten å snakke med meg om det – bare informerte om det i etterkant etter han hadde inngått alle avtaler. I etterkant nå så ser jeg at det nok bare en del av det psykopatiske spillet og starten på det som ville vært hans dobbeltliv tror jeg.Jeg husker jeg ble så lei meg, samtidig var jeg rasende på han pga de offer jeg hadde gjort i livet mitt, men etter en stund godtok jeg det. Men det hadde en god side og for jeg fikk litt mer alenetid og mulighet til å kjenne på mine egne tanker og følelser som igjen ledet til det endelige bruddet. Han merket nok at han glapp taket på meg selv om jeg spilte et skuespill for at alt skulle gå rolig for seg fordi det ble mer og mer sjalusifabikkerig. “Normalt” sett ville jeg blitt veldig fortvilet – sånn som han kjente meg etter hvert som forholdet hadde utviklet seg og etter jeg ble tatt tilbake etter første forkastningen – men denne gangen svarte jeg på det han kom med: vel nå får du vise deg som den voksne og ansvarlige personen du er eller noe i den dur – jeg glemmer aldri det forbausede blikket. Den husker jeg med stor glede nå i etterkant og er på mange måter en bekreftelse på det spillet han spilte men som han før dette egentlige la på mine skuldre mht mine feile reaksjoner på det aller meste.

    41. Mia11: ” Dette gjorde han uten å snakke med meg om det”

      Ja, det gjør de. Dette er også nokså likt hva min P gjorde med meg. Han fikk meg til å flytte til seg 2000 km. En måned innen jeg skulle komme så annonserte han kort og konsist, at han selv ikke kom til å bo der lenger. Han hadde fått en jobb et annet sted. Denne hadde han takket ja til, uten å rådføre seg med meg. Han bare informerte meg nesten litt tilfeldig, etter at valget var tatt.

      Jeg vet ikke helt hva dette er for noe. Det er helt klart et trekk for å få NF. Samtidig er det så voldsomt at det neppe kan være det alene, selv for en psykopat. Vi vet at psykopater lett kjeder seg og liker forandring. De er også impulsive. Jeg tror at de bare plutselig bestemmer seg for “dette gidder jeg ikke lenger, jeg er lei av både sted og partner”. De bryr seg ikke om konsekvensene valgene deres får for objektene og alt objektene har forsaket for å flytte til dem.

    42. Oi – du har skrevet om det men jeg var ikke klar over at det var selvopplevd,
      Jeg følger deg på tankene om årsakene til dette i tillegg tror jeg at at 1) de er så grandiose – han trodde virkelig at jeg ville bli værende uansett hva han gjorde, 2) jeg tror og at manglende konsekvens tenking spille inn- ikke bare at han ikke bryr seg om konsekvensen for offeret men evnen til å tenke konsekvens (kanskje i sammenheng med nr 1), Akkurat dette med manglende konsekenstenking opplevde jeg flere ganger – jeg trodde det ikke først men etter flere episoder ble jeg sikker på dette trekket. 3) Sist men ikke minst – han undervurderte min styrke. Jeg anser meg som en sterk person, jeg var det inntil jeg kom inn i denne smørja- han klarte å manipulere meg inn i noe sykt og så på meg som “svak” – jeg danset jo etter hans pipe. Men han hadde aldri opplevd den sterke siden min og undervurderte den til de grader og ble nok oppriktig forbauset når jeg tok tak i absolutt alt og reiste. Med alt det som skjedde husker jeg bare at han etter å ha rast fra seg sa – trodde vi skulle fortsette som før når dette roet seg- som vi hade gjort utallige ganger før. At jeg til slutt satt foten ned og kuttet all kontakt med grandiose han tror jeg aldri han hadde vurdert en gang.

    43. Det er helt typisk at de tar store beslutninger helt bak ryggen til partner. Slike som får store konsekvenser for partner og eventuelle barn.Har vært borti noen P/N og alle har vært sånn.Helt utrolig hva de helt egenmektig har funnet ut og bestemt seg for og så etterpå bare informerer partneren om. Det være seg ny jobb, lange reiser, dyre investeringer osv. Normale folk blir helt sjokkert,men for P/N selv er det som om dette er det naturligste i verden. Jeg tenker at dette er en demonstrasjon av hvor inderlig lite de bryr seg om andre enn seg selv. Har ikke brydd seg et øyeblikk om hvordan konsekvensene for andre blir.Men hva tåler de selv av andres beslutninger,he he.Se det er noe helt annet….

    44. Mia11: alle casene jeg skrev i bloggens unge dager, og i min bok, er selvopplevd. Blant annet historiene om Lise og Per. Av juridiske og personlige årsaker så forandret jeg navn, sted og kjønn på de involverte. Det viktigste var ikke å fortelle at jeg hadde opplevd historiene, men at poengene ble tydelige og at leserne utviklet en forståelse for psykopaten.

      I dag er jeg mindre redd for represalier så jeg forteller historiene uten omskrivinger.

      “han trodde virkelig at jeg ville bli værende uansett hva han gjorde”

      Ja, jeg tror at når det kommer til et visst punkt og de vet at de har hektet oss, så er de overbevist om at de vil ha makt over oss resten av våre liv. Jeg tror faktisk NK er et enormt sjokk for dem – mye større enn hva de ønsker at vi skal vite, og spesielt hvis objektene klarer å stå ved NK uten å vingle.

    45. Synes denne bloggen er fantastisk og jeg har fått så mye hjelp, forståelse og bekreftelse på at jeg faktisk har hatt/ har med en P å gjøre og at det ikke jeg som er gal. Skulle så inderlig ønske at det var flere innlegg som omhandlet det å ha barn sammen med en P. Min trang etter å ha NK med min P er enormt stor og hadde vert en befrielse for livet mitt, men fysisk umulig da vi har barn sammen. P har et så stort grep om livet mitt og det mest dyrebare jeg har, barna mine….Fryktelig vanskelig! Hilsen fortvilet…

    46. Luna: problemet er at jeg skriver best om hva jeg selv har opplevd, og å ha barn med en psykopat er ikke noe jeg har opplevd. Jeg har dog lest en del og hørt en del, og mange lesere kommenterer om nettopp dette, så jeg tror du vil få noen svar av å lese kommentarer.

      Jeg vil vurdere å skrive om dette i en fremtidig tekst, i mellomtiden må leserne som har dette til felles gjerne starte en tråd hvor dere skriver om egne erfaringer.

    47. Jeg oppdaget, da min P var dritafull (han sovnet med mobilen i hånda), at han hadde profil på et nettsamfunn for tilfeldig sex dating. Da jeg så mobilen var han igang med å chatte, legge ut bilder ol med en annen dame. Da jeg konfronterte han, nektet han samtidig som han slettet “ting” på mobilen! Etter dette lekte jeg detektiv, og fant tre tilsvarende datingtjenester hvor han hadde profil. Jeg ble sjokkert og skjønte ingenting da, nå skjønner jeg at dette var en enkel måte å få narsisstisk forsyning.
      Han lovte selvsagt gull og grønne (diamantbekledde) skoger etter dette, og jeg ga ham en ny sjanse! Den gode kjæresten han lovte å bevise at han skulle være, så jeg ingenting til, derimot ble han MER kontrollerende overfor meg. Nå, 11 måneder senere, har jeg flyttet fra ham.
      Jeg skal nå “finne meg selv”, lære å elske meg selv før jeg evt innleder et nytt forhold. Jeg har mistet troen på at jeg evner å finne en partner jeg kan opprettholde et sunt forhold med, men jeg skal heller finne egne gleder i livet enn å hige etter å finne en partner.
      Takk for en innsiktsfull og god blogg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg