Jeg får av og til henvendelser fra lesere som ikke kjenner seg igjen i den “pidestall” formen for idealisering som ofte beskrives her på bloggen, i kommentarfeltet, i litteraturen eller på andre nettsteder om psykopati. En ting som skjer når idealiseringen avviker fra den beskrevne normen er at disse objektene blir usikre på om personen de har hatt med å gjøre er en psykopat. En annen ting som skjer er at objektene som ikke opplever seg idealisert av psykopaten, får selvbildet deres trampet ekstra langt ned av å føle at de ikke var verdt en full idealisering lik den de ser at andre fikk.
Sannheten er at ikke alle blir idealisert i samme omfang. Selv om vi alle er objekter og alle ble misbrukt, så ble noen misbrukt mer enn andre. Dette er et faktum vi må erkjenne uten å føle at noen objekter er mer verdige sympati. Alle som har vært i nærkontakt med psykopaten er verdige sympati.
En psykopatisk idealisering blir ofte beskrevet som intens kontakt, flere hundre tekstmeldinger i uken, en masse komplimenter, gaver, reiser og hurtige frierier eller samboerskap. Disse historiene blir vi fortalt av tidligere objekter, forfattere og terapeuter og det er derfor slik vi tror en psykopatisk idealisering skal utfolde seg. Det er en grunn til at denne versjonen blir ansett som den typiske, og grunnen er at mange objekter opplever nettopp dette. Den kan derfor med rette beskrives som en klassisk psykopatisk manøver. Men det påfører en ytterligere belastning på objekter som ikke opplevde idealisering på den beskrevne måten, men likevel ble hektet. Det kan oppstå en misunnelse i disse objektene på andre objekter som opplevde en full idealisering, i tillegg til skam for at de falt for psykopaten til tross for at de ble misbrukt nærmest fra dag èn. Disse objektene opplever at de ikke har noen unnskyldning for ikke å ha reagert tidlig i relasjonen, for tegnene var der hele tiden. De drømmer også om en glansperiode med psykopaten som de aldri fikk, som ble frarøvet dem. Tankene etter slike fraværende idealiseringer kretser ofte rundt forskjellige varianter av “etter alt jeg har lidd, så burde jeg ihvertfall fått ett godt år med NN, men jeg fikk ingenting”.
Jeg vil at leserne skal se litt bort fra den “oppleste og vedtatte” formen for idealisering, og bruke deres vidsyn til å se at idealisering kommer i mange innpakninger. For eksempel er meget intens kontakt også en idealisering, selv om det ikke var gaver og komplimenter involvert. Hvis du får daglige henvendelser fra noen som ønsker å være sammen med deg, så blir du idealisert. Selv om psykopaten ikke brukte en krone på deg, men ønsket å være sammen med deg hele tiden, så ble du idealisert. Selv om psykopaten ikke holdt ett eneste av sine løfter, men ringte deg daglig, så ble du idealisert. En av mine psykopater var ikke pågående, men snakket varmt om meg til alle felles bekjente. Dette var også en form for idealisering (at han likevel var antisosial, viste seg på andre måter). Poenget her er at idealisering fra en psykopat kan anta mange former som ikke ligner på den klassiske, “en, to, gift!”, som vi ofte hører om. Noen av dere som er overbevist om at dere aldri ble idealisert, ble det kanskje likevel hvis dere tenker dere om.
Det er mange grunner til at enkelte objekter opplevde en kortere enn normalt lengde på idealiseringen, eller ingen idealisering i det hele tatt. Nå skal vi se på noen av dem.
Du var et overgangsobjekt. Dette har jeg skrevet om i en egen tekst tidligere. Det er også et kapittel om overgangsobjektet i min bok. Kort repetert så var du aldri tiltenkt en lang relasjon i psykopatens øyne. Han/hun trengte bare en “quick fix” med et objekt som ble hurtig idealisert, devaluert og forkastet, innen han/hun fant et langtidsobjekt som han/hun satset alle kluter på. Overgangsobjekter har sjelden aktive relasjoner med psykopaten som varer lenger enn ett år. Psykopaten benytter overgangsobjekter mellom to langtidsofre, eller i tørkeperioder. Du ble et overgangsobjekt fordi du ikke egnet deg som langtidsobjekt;
Du egnet deg ikke som langtidsobjekt. Kanskje hadde du ikke den riktige økonomien, det riktige utseendet eller de riktige kontaktene, kanskje du var samme kjønn som psykopaten. Det kan også være at du viste deg for sterk, for klok og for spørrende. Kanskje viste du på et eller annet vis som psykopaten snappet opp at du hadde for mye integritet, personlige grenser og at du ikke kom til å finne deg i alt. Kanskje forkastet du psykopaten først. Alt dette er grunner til at psykopaten smakte på deg men spyttet deg ut og fant deg uegnet til å slå seg til ro med. Husk at når en psykopat finner et objekt uegnet så er dette et indirekte kompliment, selv om det oppleves som en sår og tung avvisning fra en person du har blitt glad i. For hvem ønsker å være et passende objekt for en psykopat?
Du var tiltenkt rollen som venn og ikke som partner. Psykopaten har ikke venner. Punktum. En psykopat vet ikke hva en venn er eller hvordan man behandler venner. Han/hun vet forsåvidt heller ikke hva en partner er. Derfor opplever mange at de befinner seg i en gråsone hvor de verken er fugl eller fisk, for relasjonen blir aldri definert. Dette kan rent faktisk være fordi psykopaten heller ikke selv vet hvor han/hun vil ha deg. Imidlertid hyperfokuserer psykopaten på en og en person, uansett hvilken rolle de er tiltenkt, slik at der han/hun tidligere hyperfokuserte på deg, så blir du glemt så snart det kommer et nytt objekt inn i hans/hennes liv. Psykopaten har ikke kapasitet til å vie deg den samme oppmerksomheten som du fikk tidligere, når han/hun fokuserer på det nye objektet. Hvis du var tiltenkt rollen som venn, og det nye objektet er tiltenkt rollen som livspartner, så vil du oppleve at det nye objektet blir plassert på en pidestall som du aldri ble, og at plutselig bruker psykopaten masse penger på det nye objektet, når du bare fikk en kaffekopp.
Alternative roller psykopaten muligens hadde i tankene for deg, var en fuck buddy (hvis dere hadde hyppig sex) eller at du skulle bli en del av det som kalles “det psykopatiske harem” eller psykopatens fanklubb; en samling av indre krets beundrere, som er der for å dyrke psykopaten og som han/hun av og til trekker goder av som sex, lån av penger, som flygende aper mot objekter som har klart å løsrive seg eller bare til selskap når han/hun er alene. Husk at alle som er i psykopatens liv blir manipulert og misbrukt, selv om de ikke opplever relasjonen som misbruk.
Å bli idealisert som venn vil i psykopatisk forstand være en kort og fattig versjon av idealisering, men likevel sterk nok til at objektet blir langvarig og sterkt hektet. Psykopaten benytter seg av karisma og sjarme for å tilegne seg venner på en helt annen måte enn normale mennesker gjør. “Vennskapsobjektet” vil oppleve relasjonen som magisk. Føl derfor ingen skam hvis du mistenker at du egentlig bare var tiltenkt rollen som venn, men likevel ble dypt forelsket i psykopaten.
Mange som ikke ble idealisert i særlig omfang, observerer at idealiseringen av den nye partneren pågår og pågår og pågår, den synes å være endeløs. Det er virkelig et slag i ansiktet for en som i sin tid knapt fikk et smil fra den samme psykopaten som nå kringkaster århundrets relasjon. Mange undrer når devalueringen av den nye partneren vil slå inn. Dette handler ikke om at vi gleder oss til psykopaten begynner å mishandle en ny person. Det har noe med selvverdet å gjøre; vi har det forferdelig hvis vi ser at psykopaten er i stand til å behandle andre mennesker bra, når vi selv ble behandlet så dårlig. Dette er en av mange grunner til at vi ikke skal følge med på psykopatens sosiale medier etter bruddet. Likevel er det lov å spørre; hvor lenge varer en full idealisering?
Min opplevelse er at den dyrkende formen for idealisering sjelden varer lenger enn ett år, og aldri lenger enn to år. I de fleste tilfeller så orker ikke psykopaten å dyrke en partner over lang tid. Husk at det ikke ligger i en psykopats natur å dekke et annet menneskes behov. Det er derfor rent skuespill som foregår og dette har naturlig nok en utløpsdato. Når en idealisering blir kringkastet utover utløpsdatoen, så kan jeg garantere at devalueringen av objektet har begynt bak lukkede dører.
Jeg håper denne teksten bidrar til å utvide din forståelse av hva en psykopatisk idealisering innebærer, og fungerer som en trøst for deg som ikke opplevde den i like stort omfang som andre. Husk at selv om ikke du fikk like lang tid sammen med psykopaten som det nye objektet får, så er en kort relasjon å foretrekke. Psykopaten får oss til å tro at han/hun er en premie og belønning og at et liv uten ham/henne er en straff. Men det er ikke slik, det er omvendt. Det er du som var premien.
Hei lurer på hvorfor noen med psykopatiske trekk ikke slipper taket i « offeret» . Hvorfor går de ikke videre?
Pei: Det skjer fordi psykopaten eier offeret. Det handler om berettigelse. Psykopaten har rett til å ta alt han/hun vil ha. Derfor er objektet en eiendel. Det handler også om manglende evne til å se andre mennesker som egne individ med selvbestemmelsesrett. Ingen har lyst til å gi slipp på en eiendel, det er det samme som at noen kommer og tar din bil eller at den kjører avgårde på egenhånd. Jeg tipper at du da ville forsøke å hente den tilbake.
Psykopaten forfølger objekter når de ikke har noen andre objekter å hente narsissistisk forsyning fra. Så snart de har funnet et nytt og bedre objekt. så “slipper” de som regel gamle objekter. De slutter å forfølge men fortsetter ofte med å overvåke.
Narsissisten/psykopaten jeg var sammen med stalker (på Facebook, leser blogger/googler, ser på bilder – han har en mappe for hvert “offer” på PC-en sin) jevnlig tidligere kjærester som han var i kortvarige forhold med. Noen av dem er det over fem år siden han var sammen med. Nå tror jeg at jeg har blitt med i “samlingen”, og det er ganske ubehagelig å vite at han følger med på oss og ser på oss som “pokaler” han har satt på hylla og er ansvarlig for (det er alltid han som har gjort det slutt). Er det flere som synes det er creepy å bli observert og tenkt på på denne måten? For meg gir det en ekkel følelse av at jeg ikke kan slappe av, og jeg synes det er ekstra vanskelig å komme meg videre etter bruddet når jeg føler meg “overvåket” på denne måten. Er det noe man kan gjøre med en slik tankegang? Jeg skulle ønske man slapp unna denne kontrollen. Jeg vil ikke at han indirekte skal følge med på meg i lang tid fremover, det gir en utrygghet.
Anonym: du beskriver en ekstrem og systematisert – men vanlig – form for psykopatisk overvåking.
NK gjør det meget vanskelig for psykopaten å overvåke. Sett deg inn i hvilke tiltak NK innebærer.
Jeg var en af dem, der oplevede en meget lang idealisering. Jeg var helt bedøvet af taknemmelighed, beruset af at han ville mig så intenst, så han kunne sagtens være startet hans devaluering af mig, før jeg selv vidste det. For jeg opdagede/så det ikke, før der var gået rigtig lang tid! Jeg var tilfreds, smigret, følte mig elsket og heldig og tvivlede slet ikke på ham i idealiserings-fasen. Jeg blev blind og han blødgjorde mig, så jeg kunne manipuleres!! Det kunne jeg først se, lang tid efter forholdet var ovre. Dog var der underlige hændelser i idealiseringen og som jeg reagerede på, men jeg gav ham altid en chance til, da det jo var en fantastisk mand jeg havde mødt og som jeg følte, jeg ellers skulle lede længe efter. Da jeg i den værste periode af devalueringen spurgte ham om hans meget ændrede opførsel, sagde han bare koldt og kynisk, at han jo havde serveret alt på et sølvfad for mig og det kunne han ikke blive ved med…
Anonym21: hvor lenge vil du mene at du ble idealisert?
Blogforfatter: Jeg husker det som 4 år!
Anonym21: Takk 🙂
Anonym21:kunne skrevet nøyaktig det samme som deg! Jeg ble og idealisert – hvor lenge? jeg klarer nesten ikke huske det men det første året står foran meg som sukkersøtt før det endte med et brak av en forkastning før jeg ble tatt inn i varmen igjenog opplevde et mareritt de kommende år. Det var allikevel mange tegn – jeg så dem og visste det var farlige trekk – men det gikk ikke utover meg så jeg husker jeg tenkte at jeg kan leve med den siden så lenge vi to har det fint (det kan ikke så beskrives hvordan det var når alle disse trekkene jeg tidligere hadde sett ble vendt mot meg) – jeg tror rett og slett han hadde så mye sinne i seg at det måtte ut og så lenge jeg ble idealisert lagde han scener men med opphisselse og raseri rettet mot andre. En kommentar til noe som ble nevnt i flere kommentarer under et annet innlegg – jeg følte meg bedre (flaut egentlig) kanskje ikke bedre men ihvertfall sterk nok til å takle det jeg ikke anså som “normal” oppførsel. Syns litt synd på ham siden han ikke hadde bedre selvkontroll, var lei meg for at han hisset seg men tenkte han måtte bare få det ut så vi kunne ha det bra igjen… oi oi oi – om jeg bare hadde visst hva skulle komme. Jeg ble idealisert i ca ett år men ca etter tre måneder falt masken for første gang – med en av hans venner tilstede. Jeg husker jeg var så flau, hvordan kunne han… men la årsak til at han hadde drukket. Kameraten hans – som fortsatte å være der (perifert) gjennom forholdet spurte meg en gang om jeg ikke syns det var slitsomt – han må ha visst. Anser ham som flygende ape. Min P hadde nok og noen “tells” ganske tidlig: han sa han aldri var glad som vanlige mennesker ( stakkars tenkte jeg – må gjøre det sånn at vi to får det fint– blæ). Flere tells: du har aldri møtt noen som meg. (sant nok – var fra et helt annet miljø enn jeg men i ettertid vet jeg at han snakket om noen helt annet – han visste han hadde en forstyrrelse). Tell: hvilken beskyttet verden du har levd i (jeg som trodde det beste om alle). Tell: om du bare visste hvilken person jeg er. (og jeg trøstet…). Når jeg skriver dette føler jeg meg som en “idiot” men i situasjonen — vel dere vet…
Mia11: Jeg havde det lige som dig, jeg følte mig stærkere end ham. Jeg følte mig også mere glad og fri, end min P. Så jeg følte mig ovenpå og at det var mig der havde overskud. Indtil jeg langsomt og sikkert blev helt og aldeles knækket! Min P var utrolig kontrolleret og han havde mig i sikker isolation hjemme ved 2 små børn. Han vidste også selv om hans egen diagnose ( Narcisistisk personlighedsforstyrrelse og Borderline) Jeg så det på skrift alt, alt for sent…
Jeg har innført NK, men han vet hvor jeg bor/oppholder meg, og har fortsatt gamle bilder han sikkert ser på og fryder seg over. Vi er ikke venner på Facebook, men jeg er venn med noen av hans venner der og har ikke samvittighet til å slette dem uten videre. Skal jeg bare prøve å tenke at han holder seg unna i all evighet og ikke bryr seg?
Anonym: jeg sluttet å se tegn til at jeg ble overvåket ca 18 måneder etter NK.
Jeg tror det var en blanding av streng NK, et nytt objekt som han var oppslukt av og at jeg aldri var så viktig for ham i utgangspunktet.
Men faktum er at det er umulig å vite hva som får en psykopat til å bli besatt av enkelte objekter og hurtig glemme andre objekter. Det beste man kan gjøre er så omfattende NK som mulig.
Et viktig poeng dette. Ikke alle opplever at de blir idealisert sett i forhold til fagbeskrivelsen. På samme måte kan det være noen som heller ikke kjenner igjen “sin” N/P i de forskjellige punktene beskrevet av fagfolk. Det er derfor superviktig å snakke med folk som har opplevd den samme virkeligheten som deg, og som bruker sine egne, forståelige ord på opplevelsene. Jeg tror dessuten at idealiseringen fortoner seg ulikt hos de forskjellige typene av antisosiale personligheter. En utgående (overt) narsissist vil mest sannsynlig ha en langt mer tydelig og selvsikker idealisering i starten, enn den mer feige og forsiktige skjulte (covert) narsissisten. Min eks (skjult narsissist) “sjekket” absolutt aldri opp noen. Han sa selv at han ikke turte. “Kvinner i dag er jo så selvstendige og bevisste på hva de vil ha!” sa han. Han følte seg alltid litt underlegen sterke kvinner, men var allikevel veldig fasinert av dem. I dag kan jeg med overbevisning si at det handlet mest om å få slippe og ta ansvaret for den romantiske utviklingen videre. Han hadde overhode ikke kunnskap eller evner når det kom til å gi. Han manipulerte meg til å ta den selvsikre rollen. Han framsto alltid som lettere overrasket over at noen faktisk ville ha han, og han oppførte seg som et lutfattig sultent barn i godtebutikken, alt i håp om at andre skulle ta ansvar og fremstå som trygge, omsorgsfulle og ikke minst givende. Den rollen spilte min eks nokså lenge. Så lenge at jeg oppfattet han etter hvert som ikke interessert i et forhold til meg. Først noen måneder etter at jeg hadde innsett at forholdet var nytteløst, dukket han opp igjen og da oppførte han seg nokså identisk med det fagfolk beskriver som psykopatisk idealisering. Men fordi han så tydelig hadde fremstått som sjenert og forsiktig i startfasen, så trodde jeg at han var akkurat det. Jeg mistolket derfor den plutselige idealiseringen og ble isteden bare glad for at den forsiktige, rolige mannen endelig hadde blitt så sikker på seg selv og sikker på at det var meg han ikke kunne leve uten! Som om han angret på at han ikke hadde skjønt dette tidligere. Han var jo så redd for at han hadde mistet meg for alltid! At han kom for seint. Han smigret meg. Min selvtillit ble superhøy. Den intense idealiseringen, i tillegg til den tilbakeholdne og forsiktige fasaden han hadde presentert i starten, lurte meg trill rundt. Jeg fortsatte selvsagt å være den som tok både initiativ og ansvar, uten å få så mye tilbake. Han ble assistert, beundret, forpleiet og forgudet av meg, og takken var utroskap og løgner. Den samme idealiseringen ble brukt hver gang han ville ha meg opp fra søla og tilbake i giverrollen igjen, og den fungerte. Han bygget opp selvtilliten min. Er det noe jeg har savnet ved min eks, så var det idealiseringen. Jeg følte meg så betydningsfull, lett og glad i den perioden. Jeg følte meg slik fordi han sa at det hadde jeg all grunn til å føle. Jeg følte at han så meg som den jeg var. Joda, han så meg nokså korrekt, jeg var en positiv og givende person. Men han forsterket inntrykket, for alt skulle jo tilfalle han. Det kan kun kalles manipulering.
Må bare nevne… at da jeg tidligere i år begynte på en ny arbeidsplass, da opplevde jeg et flashback fra idealiseringen til min eks. Min nye sjef samlet alle de nyansatte og holdt en tale der det ble presisert at vi var håndplukkede blant mange ut fra våre personlige egenskaper og faglige styrke. Det var nummeret før jeg la inn oppsigelse. Men det er en annen historie.
Interessant tekst! Jeg var sammen med min P i nesten 20 år før jeg flyktet for et år siden. Pei; han har ikke sluppet taket i meg enda, jeg får daglige meldinger jeg nå endelig klarer å overse. Jeg er sikker på at han følger med meg, selv om jeg ikke har bevis for det. Jeg tenker at det er som om han har mistet en arm han desperat prøver å få på plass igjen.
Men uansett: Jeg husker at i starten av forholdet var alt magisk. Jeg fikk komplimenter, bamser, blomster, you name it. Jeg hadde aldri fått en slik oppmerksomhet før. Allikevel var det “noe” som skurret. Et eller annet jeg ikke klarte å sette fingeren på. Etter et års tid prøvde jeg å gjøre det slutt. Men ble – slik jeg skjønner det nå – manipulert tilbake. Han ville jo ha meg og bare meg! Jeg var – og er fortsatt, får jeg høre – hans livs store kjærlighet. For å gjøre en lang historie kort; vi flyttet sammen, forlovet oss, fikk vårt første barn, giftet oss, fikk vårt andre barn – alt i løpet av noen få år. Midt oppi dette var det flyttinger hit og dit fordi boligene våre alltid kunne bli større, finere, osv. Aldri tid til ro, til å puste og nyte. Alltid haste videre, videre. I denne for meg hektiske perioden er jeg ganske sikker på at han begynte å forandre seg. Den evige svart/hvitt-tenkningen hans, “Enten er du med meg eller mot meg”, begynte å snike seg fram sakte men sikkert, i stadig sterkere grad. Jeg husker voldsomme krangler der han truet med å ta barna fra meg dersom jeg gikk – det gjorde meg livredd, og i min naivitet og redsel torde jeg ikke å sette meg opp mot ham. Resultatet var at jeg ble. Jeg er sikker på at dette argumentet med barna ble brukt helt bevisst fra ham. Han hadde noe jeg umulig torde å sette meg opp mot. Og jeg satt som i en skruestikke og kunne skrus lenger og lenger ned uten å merke det selv. Han hadde full kontroll på meg. Jeg hadde dårlig samvittighet for alt, og jeg kunne kjeftes på for alt, kalles for de styggeste ting.
Så slik sett ser jeg bare denne idealiseringen i starten av forholdet, og nå etter at jeg har gått. Det har det siste året ikke vært måte på hvor fantastisk jeg er og hvor høyt han elsker meg. At jeg ikke elsker han lenger, betyr i hans verden at jeg er kald, virkelighetsfjern og kynisk. Det faller på steingrunn…
Dette med idealisering gir seg nok forskjellige utslag.Selv om de er P/N har de jo også forskjellige personligheter og forutsetninger. Selv opplevde jeg en veldig idealisering og oppvartning det første halvåret. Det var både fint og litt mistenkelig, syntes jeg. Liksom litt for mye av det gode til at jeg følte meg helt tilpass.Men jeg forklarte det med en forelsket mann som overdrev en smule for å imponere meg. (Noe vi vel alle kan kjenne litt på for vår egen del. Vil så gjerne gjøre godt inntrykk).Allerede før denne fasen var over var det mye jeg begynte å reagere på.Ting som var lite hensynsfullt og lite tolerant. Dette dukket opp parallelt med idealisering.
Så ble han plutselig bergtatt av en annen jente (seksuelt). Jeg ble fortvilet og trodde at nå var det over. Overlot til ham å finne ut av det,og holdt meg unna. Det viste seg at hun ikke var interessert så lenge han hadde meg. Han ville ikke bryte opp vårt forhold.
For å gjøre en lang historie kort:Jeg ble brakt til fortvilelse med jevne mellomrom over oppførselen hans og ville bryte. Han fikk snakket meg tilbake gang på gang. Så fulgte en ny idealiseringsperiode, før runddansen fortsatte igjen. Jeg ble på en måte desillusjonert, men var blitt såpass ødelagt og hadde mistet meg selv i en slik grad at jeg trodde meg avhengig av ham. Det tok mange år og barn til før jeg endelig fikk brutt meg løs.
Hei!
Jeg ble idealisert først i 2 mnd gjennom intense telefoner og sms i hundretall. Jeg ble totalt love bombet. Da følte jeg meg så trygg og at han var så forelsket at jeg åpnet for å date. Etterpå fortsatte idealiseringen i flere mnd, så dumpet han meg pr sms. Halvannen mnd etterpå kom han på igjen og jeg tok agnet, i tåka forelsket som jeg var.
Når jeg leser innlegget heller jeg egentlig mot alle varianter av hva jeg “var for ham”, men han kalte oss fucking good friends. Huff!
I begynnelsen var han på hver dag. Stort sett det første året. Så begynte jeg selvsagt å vegre og trekke meg bort for han avviste meg med ord om at han ikke ville ha et forhold, hvorpå jeg gikk og da var han dritsjalu.
Han fikk selvsagt en ny som han klinte ut over Facebook. Men bortsett fra det så snakket han aldri godt om henne. Han tillot henne å tagge og sendte sine hjertet (jeg fikk aldri ett) og baksnakket henne om hvor krevende og masete og barnslig hun var. Hun ble gravid etter få mnd og dritpratet fortsatte. Han vurderte å gjøre det slutt og var fæl i ordbruken. Mens meg snakket han bare godt om. Jeg var det mest fantastiske.
Hvorfor denne selvmotsigelsen? Hjerter på Facebook, ufint baksnakk og så baby og baksnakkingen fortsetter?
Jeg har blokkert ham på alle sosiale medier, men når baby var 1 år hoovret han meg først ved snapchat, så mail, så smd. Jeg er NK og har nå sørget for at jeg aldri kan se noe fra ham i min mobil. Så prøver han seg på min arbeidsplass. Med babyen med!
Jeg har lurt på om hun var en pit stop som endte med baby siden han nedsnakker henne?
Hvorfor hoovre meg om jeg var en knullevenn og hun var et langtidsprosjekt? Det er jo ingenting som tyder på at han ønsket henne heller.
Min konklusjon er: Idealiseing eller ikke, handler det kun om ødeleggelse i alle dimensjoner. Om idealisering har funnet sted, var det ingenting ekte. Det fordi PN representerer ingenting ekte anngående det vi ønsker. PN er ingen ! I kjølevannet av slike individer eksisterer bare smerte. Det fordi vi har fått erfare den de er. Jeg opplevde idealisering. Det tidsrommet var helt fantastisk. Men, til dere som ikke har opplevet det, ikke gått glipp av noe. Det fordi da jeg skjønte at allt dette var ett spill, er det også en smerte i seg selv.
KARI: “Min nye sjef samlet alle de nyansatte og holdt en tale der det ble presisert at vi var håndplukkede blant mange ut fra våre personlige egenskaper og faglige styrke. Det var nummeret før jeg la inn oppsigelse”
Hehe ja det forstår jeg, vi får aversjoner mot alle fremtidige vurderinger av våre egenskaper på den måten som vi forstår at psykopaten vurderte oss. Dette er dog vanlig når vi søker på en jobb. En arbeidsgiver skal tjene penger på oss eller på andre måter utnytte våre egenskaper. Det kan jo ligne litt på hva psykopaten gjorde, men i en bedrift så er det nødvendig. I en personlig relasjon så skal det ikke være slik.
Tinna: ” At jeg ikke elsker han lenger, betyr i hans verden at jeg er kald, virkelighetsfjern og kynisk. Det faller på steingrunn…”
Dette er et interessant spørsmål. Jeg tror at psykopaten her tenker mange ting.
Psykopaten forlanger tilbakebetaling for idealiseringsfasen. I den fasen ga han/hun objektet så mye at de forventer livslang dyrkelse tilbake. Det er derfor en slags reell skuffelse når de oppdager at de ikke kan behandle objektet som de vil i devalueringen. De synes nemlig de fortjener det, etter alt de har gjort. Husk at psykopaten ikke har proporsjonssans (“jeg ga deg ti kroner, det er derfor naturlig at jeg får hundre kroner tilbake”).
Jeg tror dog det ikke spiller noen rolle for dem om vi elsker dem. En ting er jo at de ikke vet hva kjærlighet er. Men den viktigste grunnen er at de eier oss. Uansett. Våre følelser eller ønsker spiller ingen rolle. Jeg husker hvordan psykopaten bare “tok” meg og bestemte at vi skulle være sammen. Han spurte egentlig aldri om jeg også ønsket det. Han bare tok det som selvsagt at jeg ønsket å være sammen med flotte ham, eller han brød seg ikke.
Jeg tror derfor ikke at din eks synes du er kald, virkelighetsfjern og kynisk. Jeg tror det bare er manipulering (for å gi deg dårlig samvittighet kanskje?). Jeg tror ikke det spiller noen rolle for ham hva du tenker, for han eier deg. Punktum.
Anonym: “Selv om de er P/N har de jo også forskjellige personligheter og forutsetninger.”
Ja, dette er et viktig poeng. Det er derfor viktig at nye objekter som famlende leter etter svar, forstår at psykopaten godt kan være en psykopat selv om han/hun ikke gjorde nøyaktig slik andre beskriver deres psykopater.
Du beskriver fint hvordan man lett kan bli sittende fast med dem i mange år, hvis ikke man reagerer i starten når magefølelsen fortsatt er intakt.
OJ: en oversveving (det du kaller hoover) trenger ikke å være betydningsfull.
Psykopaten kjeder seg meget lett. Det skal ikke mer til enn at de er inaktive i fem minutter før tankene vandrer tilbake til en av de mange menneskene de tidligere har misbrukt. Alt de ønsker med en oversveving er en reaksjon, de ønsker å se om du fortsatt biter på/svarer. Faktisk kan de sende ut fellesmeldinger til flere tidligere objekter, for å se hvem som svarer. Slik får de narsissistisk forsyning og oversikt (“ok, NN, NN og NN har jeg fortsatt makt over, men NN har ikke svart på de tre siste oversvevingene, så han/hun kutter jeg ut”). I ditt tilfelle møtte han opp på arbeidsplassen din men det er egentlig ingen forskjell, hensikten er den samme som jeg beskriver over.
“Hvorfor denne selvmotsigelsen? Hjerter på Facebook, ufint baksnakk og så baby og baksnakkingen fortsetter?”
Min eks (eller hva det nå er vi kan kalles) glorifiserte sin nye partner noe voldsomt på sosiale medier. Faktisk så mye at folk reagerte. Noen var imponert over hans tilsynelatende hengivenhet for den nye kjæresten men jeg husker en felles bekjent som kalte ham “verdens største tøffel” for hvor mye han la ut om henne. Kringkastingen var så overdrevet at den ble påfallende.
Selv fikk jeg aldri så mye som en “like”.
Jeg tror at en viktig grunn til at de gjør dette, er for å fremstå som meget uskyldige når bruddet kommer. Min eks sin nye kjæreste vil få store problemer med å bli trodd når devalueringen starter. Folk vil si “det tror vi ikke på, han forgudet deg jo, det så vi på facebook”.
Motsatt så fikk jeg selv problemer med å få omgivelsene til å tro at han og jeg i det hele tatt hadde en relasjon, for jeg ble ikke anerkjent på sosiale medier. Der oppførte han seg nærmest som en fremmed. Slik at når jeg søkte støtte og forståelse etter bruddet så ble jeg møtt med “overdriver du ikke? Var dere i det hele tatt sammen?”. Også dette var nok med hensikt fra hans side.
Alt er strategi. Alt.
Husker de første årene der jeg ble love bombet, det var sjelevenn, meldinger , love of my life, blomster, gaver, og han bar meg på gullstol. Kan ikke helt se nå når det tok slutt.. etter noen år tror jeg, gradvis. Husker bare at han etterhvert ble grinete, kranglete med alt og alle. Snakket ned alt og alle. Noe galt med alle, særlig mine venner, familie, kolleger.. Etter det ble slutt, etter 18 år! Var han helt ustoppelig-først direkte, med trusler om selvmord , jeg var gal « du vet jo at det alltid vil være du og jeg» , han var syk, hadde vært i ulykker etc alt bare løgn. Så blokkerte jeg men som å prøve å slukke en gressbrann – han kontaktet gamle venner av meg « var bekymret for meg», søkte på jobber på min jobb, fikk andre til å ta kontakt, bare så vilt. Nå har jeg tettet alle hull i NK muren jeg har bygget rundt meg… etter 4 år fri:-) men slapper aldri heeelt av…
Til Tinna. Min historie ligner din, jeg var sammen med min N/P i 29 år..de første mange år var der idealisering , med blomster, rejser og alt muligt. Ind imellem var der dog nogle udfald, skænderier og jeg tror også , at han havde gang i andre damer. Jeg ved ikke helt hvornår præcis, ændringen kom…den kom langsomt. Jeg tror måske jeg leverede meget narcissistisk forsyning og resten kunne han få på anden måde, feks, ekstrem sport, rejser alene, beundrende damer m.m . Jeg begyndte at kunne gennemskue ham, gik ikke længere med på hans planer ( feks om at flytte hele tiden ) og holdt ved mine egne meninger og holdninger. Dette irriterede ham helt vildt. Han kunne ikke længere dyrke ekstremsport, pga skader og jeg tror at han havde sværere og sværere ved at blive fyldt op. Han for jo rundt hele tiden og når han så kom hjem, drak han eller sov…eller han lavede drama og skænderier. De sidste år var forfærdentlige, men hver gang jeg gik, fik han mig tilbage igen. Først for to år siden slap jeg ud af det. Min ex N/ P overvåger mig stadig har jeg fundet ud af, selvom jeg har indført gråstensmetoden.
Takk for innsiktsfullt svar! Det er som å høre min egen opplevelse.
Det er rimelig vanskelig å fatte at folk ikke reagerer når en de kjenner ikke sier vennlige ting om sin nye. Nei, hos meg var han få ganger med likes på Facebook, men nå er jeg heller ikke en som liker hjerter og dette vaset der inne. Jeg tillater heller ikke taggs. Jeg tenkte at hun gjorde det. Jeg så jo at det florerte i mine svake stunder da jeg snoket.
Jeg opplevde mye av det du sier når galskapen min begynte å tyte ut. Jeg gråt jo hele tiden og prøvde desperat å fatte hva fan som foregikk. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor en som ikke ville ha meg ikke bare lot meg gå. Når jeg så gikk kom det til meg alt det negative han sa om den nye.
Jeg har selv etter alt jeg har lært aldri tenkt at hun ble love bombet som meg, mer at hun bare var der og at denne graviditeten ikke passet ham overhode. Jeg skjemmes over ting han sa enda det ikke rammer meg.
Jeg har aldri følt meg så ønsket av et menneske som av han. Jeg ble så wooet at jeg selv brukte ord som at det var for godt til å være sant. Det vondeste er jo også at han er nær venn av min nære kollega og venninne og familien. Det var mye derfor det var forferdelig vanskelig å tro at han brukte meg. Men de støttet ham, jeg var jo gal.
Nå har jeg innlemmet venninnen min inn i dette.
Jeg har haft to rigtigt svære dage, hvor jeg syntes at det hele er håbløst. Min før så store vennekredsen er nu skrumpet ind til næsten ingenting og selvom det nu er to år siden jeg flygtede fra N/ P ( og over et år med gråstensmetoden ) syntes jeg ikke at jeg kan få mit socialeliv til at fungerer. Da jeg var sammen med N/P var det mig der var den sociale og holdt gang i alle venskaber og familierelationer, han brugte ikke ret meget tid på det. Nu er der jo så sket det at fælles venner, bekendte og hvem der ellers kiggede forbi…ligesom har valgt ham og det nye offer ( nu er det nok hende der holder gang i det ) De bor på det samme sted som vi gjorde og jeg er kommet til en helt anden landsdel, hvor man ikke bare finder nye venner. Jeg har været ret aktiv og udadvendt og har et dejligt arbejde og min familie tæt på, men jeg mangler SÅ meget det sociale liv, jeg havde før. Jeg har forsøgt Facebook, men her har min ex og mig så fælles venner og det er ikke godt. Så jeg overvejer også at droppe dem…men hvad har jeg så tilbage ? Er der nogen der har været i en lignende situation ?
Dette er om noe litt annet, sorry. Møtte nylig en felles bekjent av P/N og meg fra “gamle dager”. Hun var bekymret for ham og spurte hvordan det gikk med ham.Hun fortalte også om enkelte episoder hvor han hadde tatt kontakt med gamle venner og bekjente for å få sympati og støtte. Jeg svarte som sant er at det ikke går veldig bra med ham.Hun syntes tydeligvis synd på ham,og jeg var enig i dette. Det er jo selvfølgelig menneskelig å ha vondt av de som ikke greier seg så bra. Samtidig nevnte jeg at det heller ikke hadde vært særlig lett for barna og meg (understatement).Dette var tydeligvis ikke så veldig fremme i pannebrasken. Det var at han hadde det vanskelig.Ja vel.Jeg synes jo også synd på ham som ikke har et hode som fungerer slik som hos oss normale, men likevel.Det for gjennomhodet mitt hva barna og jeg har måttet gjennomgå. Det ble faktisk en påkjenning å skulle gå inn i “stakkars ham” etter alt vi har vært igjennom. Det tok faktisk på meg, så jeg skriver det her. Ironisk: Stakkars, stakkars psykopaten! Offerene de legger bak seg, de tenker vi ikke på. De som ikke vet så mye om det har jo ikke fantasi til å forestille seg problemene og lidelsene offerene blir påført.
Veldig god tekst igjen! Jeg leser kapitlene i boken om og om igjen ettersom jeg trenger dem til å minne meg selv på ting i sorgen. Jeg tror jeg var mid t i mellom, han tenkte på meg som en langtids men så ble jeg mer overgangsobjekt. Jeg merket fort at noe skurret selvom jeg ble idealisert. På reiser til utland og små helgeturer hit og dit, var det som om det var ting han måtte gjennomføre, men ikke var viktige når vi først var der. At han var en robot med en plan, dette fanget jeg fort opp. Gretten under middager, rastløs, kjipe kommentarer, så på andre damer etc. selvom han prøvde skjule mye sånt i starten. Alt skulle være så flott, men jeg oppdaget fort han var veldig stusselig under masken. (gjerrig og etterhvert, alt var fake) Men det var en sårhet der og, som gjorde at jeg falt for han alikevel. Jeg følte han var redd for å miste meg, (eiesyk) Jeg gjorde han nok rasende fordi han hadde investert i så mye, med meg med å lage mange middager, konserter, teater og reiser. Jeg ga han min tid og følesler og insiativ tilbake, men det var noe som skurret på dypt nivå fort, så jeg klarte ikke å gi han frynsegodene han etterspurte. Jeg følte at han hadde en agenda på en måte. Så lot han ikke få det han ville ha før jeg var sikker på han. (Noe jeg aldri ble heller.) Så jeg delte ikke mine kontakter eller venner, jeg tok han ikke med til mine steder. For hver gang jeg ga etter ble jeg jo såret, eller skuffet, og han spolerte det han hadde etterspurt og krevd. Akkurat som det da ikke betydde noe som helst. Jeg husker han sa at jeg ikke kunne sammenligne han med andre menn. (tell?) Han fikk meg til å føle meg utilstrekkelig, dum og uinteressant, og som en som bare var iveien og umulig å elske. Han straffet meg nok ekstra siden jeg viste meg sterkere enne han hadde trodd, med sterk personlighet og grenser. Jeg tok også tilbake med å være passiv aggressiv, og beit ikke på taushetkurene hans synlig, jeg bare klarte ikke å gi han den tilfredstillelsen. Han forvnetet jo å få tilbake ganger hundre ja. Så når han ble slem, så satt jeg grenser hver gang med å ikke gi han det han ville ha. For hvem vil overnatte hos en som kommer med spydigheter neste morgen? Eller gir deg fet ør lite hånkle etter du har dusjet? Dette utløste nok det ekstremt raseriet og jeg ble redd. Jeg ga han ikke gleden med å bli inkludert i livet mitt når jeg følte han ikke likte tiden sammen med meg og ga meg ordentlig respekt. Det ga meg følelsen av at han ville bare være med meg og venninnene mine for å få beundring og kunne triangulere, ikke fordi han brydde seg om meg. Dette hadde jeg nok rett i. Jeg kommer på flere og flere uttrykk som jeg ikke har hørt av andre, sånn som, er ikke alle opptatt av frynsegoder, er ikke alle sånn? osv, og Da er ikke du den jeg skal være sammen med, (når jeg sa hva jeg følte om avvisning) Jeg prøvde å være åpen på det å si, at når du ignorerer meg så føler jeg meg avvist, da sa han bare ja, jeg aviser deg nå, eller bare nei jeg ignorerte deg ikke men du er så jævli needy. Eller så sa han at vi ikke hadde noe kommunikasjon, utrolig provoserende ettersom jeg alltid prøvde å klare opp ting. Jeg var heller ikke needy. (Han reiste bort 25 uker i året og jeg klagde ikke engang, men om jeg reiste ene uke ble det bråk) Min p var har ikke bodd med noen på 18 år, han skifter ut kvinner hele tiden (fikk jeg nettopp vite) Han klarer maks idealisere noen få mnd med noen tror jeg, men selv da med mange maskefall. Men han er veldig typisk p, arrogant og grandios, tok alt som kritikk, manipulerer kalkulert og sadistisk. Han skårer på alle punktene (bortsett fra at han tar ansvar for datteren nå, sikkert ikke før) )Men de fleste kvinner faller pladask fordi han har suksess, og er maskulin og selvsikker. Gjør alle klisje ting som er innøvd. Har et lager med morsomme kommentarer og tar fram gitaren for alle nye objekter. Han klarte til og med å si samme kommentar to ganger til meg! Innøvd ja. Jeg er glad jeg gikk før jeg ble byttet ut med ny, så ga han aldri den gleden. Men jeg følte meg bare brukt til slutt. Han vet ikke hvor mye jeg har slitt med å komme over han, men det skal han heller aldri få gleden av.
Mary: jeg har svart på din kommentar i en egen tekst, lagt ut i kveld.
Anonym: “De som ikke vet så mye om det har jo ikke fantasi til å forestille seg problemene og lidelsene offerene blir påført.”
Riktig. Derfor har det liten hensikt å fortelle våre historier til hvem som helst. I tillegg er det flyvende ape-opptreden, å stadig snakke om psykopaten med objektene. Kutt kontakten, er mitt råd.
Tror det kommer litt an på relasjoner og hva slags type objekt man er. Jeg har vært i ett kortvarig forhold med en og hatt en nabo. Xn idealiserte meg helt overdrevene komplimenter som “du er den vakreste i hele universet”‘ “jeg har ikke møtt mange som er smartere enn min ex kone men du danker selv ut henne fordi du har veldig mye mellom ørene” og det var ikke måte på hvor flink jeg var til alt mulig. Han skrøt meg opp i skyene så lenge jeg lot meg manipulere og trodde på løgnene hans. Han hadde aldri vært så forelsket. Han ville gifte seg og få barn med meg når vi hadde kjent hverandre en ukes tid. Når jeg fant ut hvordan han var så begynte han å trekassere og forfølge meg, truet med å drepe meg og gjøre hereverk på bilen min. Og han beklaget at han trodde at jeg hadde noe innafor hårfestet. Men siden jeg var så dum og trodde på alle andre enn han så var jeg ett evneveikt hufsetroll. For det var jo alle andre som jugde.
Denne naboen idealiserte sine ofre med å bake gode kaker av alle slag og mat osv. Men ikke så mye komplimenter annet at jeg var veldig empatisk og det å bruke meg som slave, bestikke meg med ting for å få kontroll. Men hvordan vedkommende er med venner ellers eller når det kommer til å idealisere kjøteerrer vet jeg ikke. Men kan ikke forestille meg vedkommnde som en typisk love bummer. Men det kan også være fordi jeg fikk rollen som hatobjektet med en gang siden jeg gjenkkenre trekkene med en gang pga tidligere erfaring. Og det merket kanskje vedkommnde. At det ikke var verdt å kaste bort energi på å idealisere meg. Så jeg ble devaluert fra jeg flytta inn. Jeg vet jo ikke hvordan det ville vært om jeg ikke hadde vært borti en slik tidligere og lot meg manipulere.