Jeg fikk en PM fra en kvinne som hadde et ønske om et spesifikt tema i en tekst. Jeg vil sitere et utdrag fra meldingen; “Jeg kjenner fortsatt etter flere år at det dukker opp en enorm sorg over meg selv, den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten som arter seg som traumer i kroppen. Denne prosessen kommer og går. Det starter gjerne med at jeg kjenner meg forferdelig sårbar og skjør. Jeg blir tung i kroppen og klarer knapt å bære meg selv. Da er sofaen en kjær venn. I denne prosessen kommer også gråteanfall, det er som alle sluser åpner seg. Gråten når meg langt og dypt inn i sjelen, ja helt til bunnen inne i meg. Når alle tårene er grått, kjenner jeg meg forferdelig skjør. Det er som om jeg må pakke meg selv inn i bomull.”

Jeg synes dette er en meget fin beskrivelse av hvordan ikke bare denne kvinnen, men mange har det – i lang tid etter bruddet med psykopaten. NK er innført for lenge siden, psykopaten er sågar blitt et fjernt og diffust minne, likevel blir man overveldet og overmannet av denne opplevelsen av sorg og motløshet, som aldri skjedde før psykopaten. Hva er det egentlig som skjer?

Siden denne meldingen dumpet ned i min innboks, så har jeg spekulert over dette spørsmålet. Jeg husker at jeg selv to år etter jeg sist så psykopaten, fortsatt kunne gråte over hele seansen. To år er lang tid, likevel kan sørgmodigheten ha et grep om vår sinnstilstand og vårt humør i mye lenger tid enn det. 

Livet har gått videre. Hverdagen er tilbake for lengst. Vi murer oss ikke lenger inne, og har gjenopptatt våre sosiale liv. Psykopatens makt over oss er blitt merkbart både løsere og mer håndterlig. Likevel klarer vi ikke å gi helt slipp. 

Her er tingen vi må klappe oss selv på skulderen for; jeg er overbevist om at mange mennesker tok sitt eget liv i fortvilelsen over psykopatens maktspill. I tillegg til at det er den verst tenkelige utgang, så er det også psykopatens våte drøm. At han/hun kan bety så mye for noen at de er villige til å dø for ham/henne, er den ultimate narsissistiske forsyning. Derfor skal vi si til oss selv at alt vi gjør for å komme oss videre, som ikke innebærer selvmord, er en seier. Det betyr at selv om vi føler oss tynget og ubrukelige enkelte dager, så har vi vunnet både over psykopaten og over vår egen undergang. Psykopaten klarte ikke å knuse oss. Vi er fortsatt på denne kloden. Vi fungerer – til og med uten kontakt med psykopaten. Jeg tror ikke ofre er klar over hvor stolte de kan være av denne bragden, den er enorm. Derfor skal vi ikke ha dårlig samvittighet eller føle oss verdiløse bare fordi vi fortsatt har enkelte tunge dager hvor tiltaksløshet og sorg overmanner oss, selv om det har gått flere år siden bruddet. Tenk på at vi fortsatt er her, mange er ikke så heldige. 

Jeg tror sinnet er der i lang tid, selv om det etter noen år forandrer karakter og oppleves som sorg. Som kvinnen skrev i sin melding til meg “den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten, som arter seg som traumer i kroppen”. Man har så inderlig lyst til å gjenopprette den tapte verdigheten. Til å ta igjen for den uverdige behandlingen. Når den initiale hevnlysten har lagt seg, så tror jeg aksepten av at man aldri vil få noen gjenoppreisning oppleves og føles som sorg. Men det er slik det må bli. Når vi endelig har akseptert at vi aldri får noen ektefølt anger av psykopaten så svinner hevnlysten, men vi må leve videre med sorgen over uretten. 

I begynnelsen er det en daglig kamp å kjempe med bitterheten. Senere blir det en “av og til” kamp. Det hjelper ikke å ta en engangsavgjørelse om at “psykopaten ikke skal få lov til å ødelegge mer i mitt liv”. Neste dag står vi opp, like sorgtunge. Vår fasthet og besluttsomhet fra dagen før er forsvunnet som dugg for solen.  Avgjørelsen må derfor tas hver dag. Fornedrelsen går ikke over på et blunk, fra den ene dagen til den andre. Det er en prosess. Etterhvert er man sorgtung bare hver tredje dag, så bare en dag i uka. Man merker at man klarer å fokusere på andre ting enn psykopaten i stadig lengre perioder. Men om det noengang går helt bort? Neppe. Det er to ting man må akseptere for i det hele tatt å kunne fungere. 1) Psykopaten er en psykopat, han/hun vil aldri bli noe annet. 2) sorgen kommer til å være en følgesvenn resten av livet.

Det magiske ordet er altså aksept.

Det fine med aksept er at det krever ingen tilgivelse. Du trenger ikke å tilgi psykopaten for å gå videre. Du trenger heller ikke at han/hun ber om tilgivelse. Når du aksepterer, så spiller det ingen rolle hvem som fikk det siste ordet, hvem som forlot relasjonen først, eller om du fikk utført “drømmehevnen”. Aksept betyr at du forstår at du ikke kan forandre på noe. Etterhvert betyr det også at du ikke vil forandre på noe. 

Det har derfor liten hensikt å anstrenge seg for å bli ferdig med psykopaten. Vi må tolerere at han/hun innimellom sitter på skulderen vår. Av og til er han/hun psykopaten som devaluerer oss, som hvisker oss i øret hvor verdiløse vi er. Av og til er han/hun personen vi elsket dypere enn noe annet menneske vi før eller siden har møtt. Å forsøke å riste psykopaten av skulderen vil bare gjøre vondt verre. Vi vil da bli dobbelt så fortvilet og håpløse når han/hun plutselig sitter der igjen. 

Vi kan nesten høre den hånlige latteren, der miniatyrversjonen av psykopaten sitter og dingler med føttene. Mitt råd? La psykopaten sitte der. La den lille minipsykopaten på skulderen hviske til han/hun blir blå. Ikke bruk mer energi på å riste ham/henne av. La heller budskapet gå inn det ene øret, og ut det andre.

Hvor mye energi bør vi bruke på å forstå og bekjempe sorgen? Sorgen er sammensatt. Det er angst involvert. Det er sinne involvert. Det er skam involvert. Det er traumebånd/psykopatisk bånd involvert. Men til syvende og sist, hva hjelper det oss å vite alt dette? Oppsøk profesjonell hjelp hvis det lindrer og du trenger bistand for å sortere i alle følelsene. Men ikke tro at å ha omfattende kunnskap om hva som skjer med deg kommer til å fjerne sorgen med et pennestrøk. Det er derfor en individuell vurderingssak hvor mye tid man skal bruke på å tilegne seg kunnskap og informasjon om emnet. Før eller siden må man kikke opp fra denne bloggen, fra bøker, fra nettforum og ta fatt på hverdagen igjen. Aksepter at du ikke forstår alt. Du har likevel forstått mer enn de fleste. Du har avslørt psykopaten. 

La derfor sorgen bli en følgesvenn. De tyngste dagene kan vi “pakke oss selv inn i bomull” som kvinnen i meldingen beskriver. Bruk disse dagene som en unnskyldning til å verne deg selv og skjemme deg bort. Hold deg inne. Kjøp noe ekstra godt i butikken. Hent favoritteppet og finn en god bok. Tenn et lys, lag en kopp te. Aktiviser deg fysisk hvis det er hva som beroliger deg. Kanskje er du mann? Skru på bilen. Spill fotball. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det får deg til å slappe av og du unngår krav den dagen. Frisørtimen du bare MÅ til? Vennen du har lovet å hjelpe med å male stua? Nei. Du MÅ faktisk ingenting. Ring og kanseller. Skal du egentlig på jobb? Gå på jobb hvis du kan. I mange tilfeller vil du ha godt av det. Men klarer du knapt å bære deg selv? Ring deg syk. Få en legeerklæring hvis det er nødvendig. På slike skjøre dager fungerer du ikke på jobb uansett, og du kan faktisk ta skade av å presse deg selv. Du er ikke lat eller ubrukelig, du er traumatisert. Poenget er at du etterhvert må bli kjent med deg selv såpass godt at du vet hvilke dager du KAN og BØR fungere, og hvilke dager det ikke engang er noen vits i å forsøke. 

Huskeregler for når det har gått en stund, men du enkelte dager likevel kollapser;

1) Det er ingenting i veien med deg, dette er normalt.

2) Du lever og fungerer fint de fleste dager. Dette er en seier.

3) Oppretthold streng NK. NK må vare livet ut. Å kontakte psykopaten – selv etter noen år – vil ikke lindre noe som helst men tvert imot gjøre skade.

Mange av oss la merke til hvordan psykopaten alltid holdt seg i aktivitet. Alltid var det noe som måtte gjøres, han/hun syntes alltid å være “på farta”. Ingen tomstunder ble tillatt. Psykopaten kan jobbe daglig og lange vakter, og når han/hun er ferdig på jobben så finnes de ikke slitne eller rolige. De må fylle det som er igjen av dagen med sosiale aktiviteter, trening eller pusling med prosjekter. Energien de mobiliserer synes utømmelig. Hvor får de den fra?

Som vi har snakket om andre steder i bloggen, så mangler psykopaten et indre liv. Der andre har et rikt indre liv fylt med fantasi og refleksjon, så er psykopatens indre liv en ørken. Mennesker med rike indre liv tåler også lange perioder alene, de er rett og slett aktivisert av tanker og følelser. Psykopaten får ingen stimuli av sitt ikke-eksisterende indre. Å sitte i ro er drepende kjedelig. Hvis psykopaten i tillegg er alene og uten noen å speile seg i så oppleves roen som tortur. Det må derfor hele tiden skje noe utenfor kroppen. Ofte er det ikke tilstrekkelig for psykopaten å pusle, det gir intet kick og mange psykopater deltar derfor i aktiviteter som grenser til det farlige og/eller kriminelle.

“Psychopaths have an ongoing and excessive need for excitement – they long to live in the fast lane or “on the edge”, where the action is. In many cases the action involves breaking the rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Selv om mange psykopater ikke har et kriminelt rulleblad, så tøyer de grensene til det ytterste. For eksempel husker mange ofre at psykopaten var en skjødesløs sjåfør, som ofte ignorerte fartsgrenser og trafikk regler. Andre opplevde at psykopaten elsket risikosport eller at normal sex ikke var nok til å tilfredsstille ham/henne – sexen måtte derfor ha et element av voldsomhet i seg.

Mennesker som har hatt en relasjon til psykopater kan fortelle at selv om vedkommende hele tiden var i aktivitet, så ble “ingenting gjort”. Skadede ting som psykopaten syntes å pusle med, ble aldri reparert. Huset ble aldri malt, selv om psykopaten brukte masse tid til å forberede arbeidet – som å kjøpe riktig maling og tilrettelegge området utenfor huset. Psykopaten var altså ikke nødvendigvis effektiv, selv om vedkommende tilsynelatende var opptatt hele tiden.

Psykopaten har ikke den nødvendige roen i seg til å kunne nyte øyeblikk. Psykopaten kan ikke nyte maten han/hun spiser, nyte samværet med venner og familie eller klare å leve seg inn i en film som ikke er actionfylt, selv om psykopaten bruker mye tid på å planlegge disse aktivitetene, og også synes å skru opp forventningene hos partneren. Når aktiviteten så skal gjennomføres så opplever den andre det som et antiklimaks, for psykopaten syntes ikke å være “til stede”. Psykopatens tanker var åpenbart et annet sted, og han/hun var for eksempel hele tiden opptatt av mobiltelefonen sin istedetfor aktiviteten og samværet. 

En annen ting psykopaten gjør for å døyve sin rastløshet og lindre tomhetsfølelsen, er å plotte. Kjedsomheten må fylles med å skape intriger og drama. Ingenting får psykopaten til å hoppe og klappe i hendene av glede mer enn å gjøre andre mennesker til deres marionetter. Å bedra de som står psykopaten nærmest er den ultimate underholdning for ham/henne. Dette krever både evne og ønske om å utrette ondskap. Det tar tid å plotte og kalkulere, men psykopaten har brukt hele sitt liv på dette og har derfor god trening. Offeret derimot, har ingen anelse. Psykopaten er derfor avhengig av å hyppig skifte ut ofre, innen ofrene aner uråd. Psykopaten forsvinner da ut av offerets liv med en hånlig latter, vel vitende om det mellommenneskelige kaoset han/hun har forårsaket og etterlatt seg. 

Det er her psykopaten virkelig avslører seg som psykopat. Å ha et fattig indre liv, kjede seg og trenge stimuli, er ikke uvanlig i seg selv. Det er hvordan man velger å fylle dette tomrommet, som skiller psykopaten fra normale mennesker. Normale mennesker vil fylle tomrommet med givende sosiale aktiviteter, eller risikable aktiviteter som bare utsetter dem selv for fare. Psykopaten derimot vil også utsette andre for fare og ofte med hensikt. Psykopaten vil aldri lindre kjedsomheten med å glede andre, knytte seg tettere til venner eller utføre veldedighet. Det er utelukkende nedverdigende manipuleringer som stimulerer psykopaten – å se andre danse etter hans/hennes pipe, skremme dem, skuffe dem og til slutt forlate dem. Psykopaten lever dog ikke lenge på sine mishandlinger. Skadefryden og gleden er kortvarig, og han/hun må snart repetere det samme mønsteret – enten med samme offeret, eller med et nytt.

“In “The mask of sanity” (p. 208) Hervey Cleckley describes a psychopathic psychiatrist who never broke the law to any significant extent, but who was unable to tolerate the self-containment required by professional life and went on periodic binges. During these weekend outbursts he would shatter his image as a professional care giver by degrading, insulting, and even pshysically threatening any woman who found herself in his company.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Jeg har tidligere nevnt Hervey Cleckley som allerede i 1941 publiserte “The mask of sanity” som Hare refererer til i sin bok. Cleckley var en stor inspirator for Hare og på sett og vis stammer de 20 punktene i Hares sjekkliste indirekte fra Cleckley. 

I sitatet over leser vi om en psykopatisk psykiater (!) som innimellom måtte la masken falle ved å devaluere kvinner. Han var, som mange psykopater, dyktig og profesjonell i sin jobb. Sitatet er et godt eksempel på hvor anstrengende det er for psykopaten å beholde normalitetsmasken på i lang tid. Med jevne mellomrom må masken av og ondskapen ut. Dette er noe spesielt overgangsobjekter får oppleve. Mellom to langtidsobjekter (hvor psykopaten må beholde masken på ekstra lenge) så lar han/hun sin gift få utløp på en midlertidig partner som psykopaten innynder seg hos kun for dette formålet. Et overgangsobjekt kan være en del av psykopatens liv i flere måneder, men det er den samme mekanismen bak, som styrte psykiateren i sitatet når han fanget tilfeldige ofre for å mishandle dem kun for en helg.

Vi skal som alltid avslutte teksten med en øvelse. Du skal tenke etter eksempler på hva som fikk din partner/venn/slektning til å avsløre dette punktet i Hares sjekkliste. Hvordan viste han/hun sin mangel på stimuli, og hvordan opplevde du hans/hennes opptreden? Skriv gjerne dine tanker ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under teksten. Dine skriftlige erindringer kan du bruke til å bekjempe kognitiv dissonans eller når du trenger en bekreftelse på din partners forstyrrelse. Hvis du ikke orker å skrive så tenk ihvertfall gjennom episoder du tror relaterer til dette punktet. Jeg starter;

– Psykopaten avslørte sin kjedsomhet og trang til stimuli når vedkommende beslagla hvert eneste friminutt jeg hadde. Jeg trodde det var fordi han/hun dyrket meg. Men jeg fylte bare et tomrom i hans/hennes forstyrrelse og planen var aldri å forberede oss på en framtid sammen.  

– Selv om vi var sammen stort sett hele tiden, så hadde psykopaten aldri ro til å nyte vårt samvær. En gang vi skulle spise middag sammen, så var den planlagt en uke i forveien. Tre retter ble diskutert og bestemt, og psykopaten syntes å legge sin sjel i denne kvelden. Selv fikk jeg forventninger om en nærmest romantisk kveld, og gledet meg stort. Da kvelden kom så ble maten disket opp i hui og hast, og fortært av psykopaten på 20 minutter. Deretter tilbrakte vedkommende resten av kvelden med sin mobiltelefon. Det var et voldsomt antiklimaks for meg. Dette forteller meg at psykopaten, drevet av sin jakt på stimuli, alltid jager videre til neste aktivitet, for ingenting kan stimulere ham/henne lenge. Antakelig lå det også et ønske om å skuffe meg bak opptredenen.

Lykke til med refleksjonsøvelsen 🙂

 

 

Krigsveteranen hørte smellene og kastet seg under spisebordet. Han gjorde tegn til at kona skulle gjøre det samme, men hun bare stod der og kikket på ham med triste øyne. Forstod hun ikke at de begge var i fare? Selv var han livredd, på vegne av både seg selv og kona. Han satt under bordet og skalv mens han vurderte om han skulle forlate sitt trygge le for å trekke kona i skjul. Men hun forholdt seg rolig, bøyde seg ned og sa stille “Henrik, det er ikke bomber. Det er fyrverkeri. Det er nyttårsaften i kveld, husker du ikke?”.

Når en retraumatisering finner sted, så betyr det at noe eller noen trigger det opprinnelige traumet. Man må altså først være traumatisert av et primærtraume. Det kan være for eksempel vold, incest, voldtekt, mobbing eller krigshandlinger. Et traume kan være både fysisk og psykisk. På wikipedia.no så defineres et psykisk traume slik; “Et psykisk traume er reaksjonen(e) på en traumatisk hendelse som ødelegger fundamentale skjema om en selv og verden. Hvis reaksjonene er alvorlige så kan de tilfredsstille kravene til posttraumatisk stresslidelse. Et psykisk traume er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.”

Det opprinnelige traumet vil i vårt tilfelle handle om vår relasjon med psykopaten, og kanskje især bruddet. Vår erkjennelse av å ha hatt en intim relasjon med en meget alvorlig forstyrret person forandret vårt verdenssyn – det som definisjonen benevner “å ødelegge fundamentale skjema om en selv og verden”. Traumet medfører at vi må revurdere vårt syn på oss selv og andre, og dette kan være en belastning hvis vi allerede har levd et langt liv med et helt annet verdenssyn. Mange utvikler posttraumatisk stresslidelse etter møtet med psykopaten. Posttraumatisk stresslidelse er kjennetegnet av blant annet smertefulle minner om psykopaten, såkalte “flashbacks”, urolig søvn ledsaget av slitsomme drømmer, humørsvingninger, skvettenhet og hyperårvåkenhet (www.wikipedia.no). Mange av dere lesere vil kjenne dere igjen i disse symptomene. De får oss til å føle oss fremmede for oss selv og i mange tilfeller gale. Å reagere som krigsveteranen som gjemmer seg under spisebordet på nyttårsaften er ikke akkurat bekreftende for vår foretrukne oppfattelse av oss selv som sindige og jordnære. Derfor er den siste delen av definisjonen på et psykisk traume kanskje den viktigste. Den fremhevede delen forteller oss at vår reaksjon tross alt er naturlig. Det er psykopaten og hans/hennes herjing med oss som er unaturlig. 

Hva vil det bety å retraumatiseres? Vi retraumatiseres når vi utsettes for situasjoner som minner oss sterkt om det opprinnelige traumet. Situasjonene må være av en slik karakter at de trigger og igangsetter de samme reaksjonene som vi opplevde den gang vi fortsatt var utsatt for primærtraumet (vår tid med psykopaten). Når denne kjedereaksjonen først er startet, så vil det være vanskelig å beherske oss. Vi vil miste evnen til rasjonell og logisk tenkning. Dette er fordi kroppen vil beskytte oss. Kroppen husker hva vi ble utsatt for, og overstyrer vår rasjonelle oppfattelse av situasjonen. Det er dette som får krigsveteranen til å kaste seg under spisebordet, selv om han vet at smellene han hører er fyrverkeri.

I vårt tilfelle så vil det først og fremst være personer og ikke situasjoner som trigger en retraumatisering. Oppførsel hos andre som minner oss om psykopatens karakter vil gi oss umiddelbart ubehag og ved eskalering et ønske om å flykte fra denne personen. Vi vil oppleve økt adrenalinutskillelse som i sin tur forbereder oss på “fight or flight”. Vi vil merke at vi plutselig ikke kan fortsette en normal samtale med denne personen. Vi glemmer å fokusere på samtalen, og leter istedet etter en fluktvei. Vi blir varme i ansiktet og svette i hånden. Ikke bare fremmede mennesker men også gamle venner og familiemedlemmer kan utløse en slik retraumatisering. 

Jeg vil illustrere en retraumatisering med en egenopplevd hendelse som skjedde for ikke så lenge siden. Retraumatisering kan nemlig skje lenge etter det opprinnelige traumet (relasjonen med psykopaten). Som sagt – kroppen vår og nervesystemet vårt husker – og vil antakelig gjøre det resten av livet.

Jeg har en venn som jeg har kjent i over ett år.  Etter å ha kjent hverandre en stund så gikk vennskapet vårt over i en høyere fase, og vi bestemte oss for å dra på hyttetur, bare oss to. En fin hytte ble reservert og betalt. Jeg gledet meg. Jeg likte denne vennen. Jeg oppfattet vedkommende som en mild og vennlig person, og det ga meg trygghet. Mellommenneskelig trygghet har alltid vært viktig for meg, og spesielt etter psykopaten. 

Da det var under en uke til avreise så satt jeg og denne vennen og diskuterte praktiske gjøremål rundt turen. Avreisetidspunkt, hvor vi skulle handle inn fødevarer og hvem som skulle kjøre den lange veien ble diskutert. I utgangspunktet lystbetonte emner som jeg gledelig diskuterte, men denne dagen følte jeg at jeg satt på kanten av stolen i ubehag, og egentlig visste jeg hvorfor. Min venn hadde plutselig fått hva jeg opplevde som et foraktfullt blikk og en arrogant måte å snakke på – trekk jeg godt husket og kjente igjen fra psykopaten. Vedkommende uttalte plutselig “de dekkene du kjører rundt med i bagasjerommet på bilen, de skal ut”. Jeg kjente jeg begynte å grøsse, ga denne personen som jeg oppfattet som så trygg og varm meg plutselig en kommando? Jeg oppfattet hele oppførselen til min venn som et plutselig personlighetsskifte, akkurat slik psykopaten ofte opptrådte og plutselig ble jeg katapultert tilbake til en sinnstilstand jeg kjente så altfor godt igjen fra noen år tilbake, den gang jeg gikk på eggeskall for psykopaten. Hjertet mitt slo raskere. Jeg klarte ikke lenger å fokusere på ordene som ble sagt men forsvant fullstendig inn i meg selv og ønsket å flykte fra det lille rommet hvor jeg satt alene med vennen.

Retraumatiseringen hadde begynt.  

Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg merket at jeg ikke lenger gledet meg til hytteturen. Tvert imot, jeg gruet meg til den. Selv om jeg hadde en anelse om hva som pågikk med meg og visste at jeg antakelig ikke tenkte rasjonelt, så merket jeg at paranoiaen økte utover natten. Den milde og gode vennen var plutselig blitt en trussel, en person jeg ikke lenger kjente og som jeg var redd for. Jeg ble overbevist om at vedkommende ikke lenger var til å stole på. Alt jeg hadde sett det året vi hadde kjent hverandre var muligens falskt og en maske vedkommende bar. Masken ville antakelig falle på hytteturen. Jeg husker jeg tenkte at uansett hva som skjedde så måtte jeg ikke finne på å drikke alkohol på hytten. Jeg måtte holde meg klartenkt og kjøreklar, i tilfelle jeg måtte flykte fra en venn som kanskje ville meg ille. Jeg svettet og vred meg i sengen.

Til slutt visste jeg at jeg kunne ikke reise på den turen. Jeg fikk ingen indre ro før jeg avlyste hele kalaset, og sendte min venn en sms om dette. Det var nå blitt midt på natten og jeg fikk intet svar umiddelbart, men jeg klarte ihvertfall å falle i søvn av å vite at det likevel ikke ble noen hyttetur. Jeg slappet av. 

Om morgenen fikk jeg selvfølgelig både telefonoppkall og meldinger fra en forbauset venn som ville vite hvorfor jeg trakk meg fra hytteturen. Hvordan skulle jeg forklare den plutselige paranoiaen? Faktisk befant jeg meg fortsatt i den. Jeg hadde sovet men var ennå ikke helt klartenkt. Jeg forklarte at jeg oppfattet vedkommende som falsk og ondskapsfull og det var ihvertfall ikke en jeg ville dra på hyttetur med. Min venn ble opprørt og lei seg av de plutselige beskyldningene. 

Ser dere det absurde i situasjonen? Retraumatiseringen gjorde at jeg mistet all evne til distansering og en fornuftig håndtering av situasjonen. Jeg ble til krigsveteranen som kastet seg under spisebordet på nyttårsaften.

Og her er den største fallgruben med retraumatisering. Kroppen er innstilt på å beskytte oss, men den klarer ikke å vurdere om trusselen er løskrutt eller ekte artilleri. Når vi merker at en retraumatisering er under oppseiling så skal vi unnskylde oss og fjerne oss fra situasjonen. Vi skal skape distanse slik at vi igjen kan tenke mest mulig klart. I mange tilfeller vil retraumatiseringen være utløst av reell fare, altså at vi har støtt på et skadelig menneske. I andre tilfeller risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet. Dette er en sjanse vi må ta. Vi vil ikke risikere å undertrykke alvorlige advarsler om nye psykopater igjen. Aldri mer. Hvis vi med sikkerhet vet at vi har reagert på uskyldige mennesker, så får vi forsøke å gjøre bot på skaden. 

Problemet er at mange normale mennesker har enkelte psykopatiske trekk, enten permanent eller i livsfaser. Forskjellen er at psykopaten har mange trekk, hele tiden. Det er derfor vanskelig og kanskje umulig å unngå å bli trigget av normale mennesker, og av mennesker vi allerede kjenner, gamle venner og familiemedlemmer. I enkelte tilfeller beholdt psykopaten masken på i mange år innen den falt. Vi føler oss derfor ikke nødvendigvis trygge på noen, selv om vi har kjent dem lenge.

Derfor er det vanskelig å vite hvem i våre omgivelser som er uskyldig. Vi ønsker ikke å såre uskyldige venner eller fremmede. En mistanke om at vi har skjøvet en kjær og uskyldig person fra oss kan påføre oss skam, ekstrem dårlig samvittighet og forsterke opplevelsen av oss selv som uberegnelige. Vi kan betvile vår dømmekraft. I tvilstilfeller kan det være klokt å huske dette; det er ikke tilfeldig og normal oppførsel som utløser en retraumatisering. Å bli retraumatisert er mer alvorlig og omfattende enn å bli trigget. Retraumatisering skal vi derfor ta på alvor. Arroganse, forakt, plutselige personlighetsskift eller andre trekk som kjennetegnet psykopaten trenger ikke å komme fra en forstyrret person. Det er likevel skadelig og uønsket adferd, som vi mest sannsynlig har gavn av å trekke oss unna. Jeg vet at jeg kan ikke lenger kan ha mennesker i livet mitt som gjør meg utrygg, selv om vedkommende er uskyldig i psykopatisk forstand. Selv om vi må legge inn en feilmargin, så skal vi fortsette å stole på vår intuisjon og magefølelse. Tenk på at den nå er mer finjustert enn noen gang tidligere i livet.

Hvis du opplever noe du mistenker er retraumatisering, så

-Trekk deg unna situasjonen umiddelbart. Skjerm deg fra vedkommende som retraumatiserer deg. 

-Observer hva som skjedde med deg i situasjonen. Hva følte du og hva utløste disse følelsene. Hva ble sagt og hva ble gjort, av deg og den andre. Skriv gjerne dine observasjoner ned.

-Kommuniser minimalt med denne personen inntil du merker at du tenker klarere. Du ønsker ikke å uttale deg forhastet eller stille deg i en posisjon hvor du skylder ham/henne en unnskyldning. Dårlig samvittighet kan medføre at du blir værende i en usunn relasjon. Du vet ennå ikke om vedkommende faktisk er skadelig eller ei. 

-Hvis du opplever at du ikke oppnår indre ro til tross for distanse og tid, eller at vedkommende ikke går deg i møte på en trygg og sunn måte (eller ikke i det hele tatt), så forbered deg på å måtte trekke deg bort fra denne personen permanent.

-Hvis du ofte opplever retraumatisering og det er hemmende for din sosiale omgang eller arbeidsliv, så oppsøk profesjonell hjelp. 

 

 

 

Denne teksten er dedisert til dere som har et øye for det spirituelle. Kanskje for religion. Kanskje for alternative livssyn. Dere som er meget jordnære kan stoppe å lese her, og istedet forholde dere til resten av bloggen som er nokså forankret i vitenskap og psykologi. Hvis dere imidlertid er nysgjerrige på den åndelige dimensjonen, så les gjerne videre.

Det som slo mange av oss i relasjonen med psykopaten, og etter bruddet, var den nærmest overnaturlige opplevelsen av tilknytningen vi følte. Lenge etter bruddet så kunne vi høre psykopatens fottrinn i trappen, hans/hennes stemme og pust, nærværet var så intenst. Jeg husker at jeg selv flere måneder etter at jeg sist hadde sett og hørt vedkommende, lett kunne lukke øynene og merke at han/hun var tilstede. Dette hadde aldri skjedd meg før, med unntak av ett avgått familiemedlem.

Det var så sterkt og levende. Vi savnet så mye lenger, sanset så mye tydeligere, og elsket så mye dypere. Det var for mange en “større enn livet” opplevelse. Vi kunne ikke den gang vite at vi var fanget i det psykopatiske bånd. Og spørsmålet mitt i denne teksten blir om “det psykopatiske bånd” – som er et mellommenneskelig psykologisk og naturlig fenomen – kan fange hele denne opplevelsen? Kan alt forklares med psykologisk innsikt, eller finnes det også et spirituelt aspekt ved det psykopatiske møte?

Et godt tegn på at dette var et bånd utenom det vanlige, var det vanskelige og lange etterspillet. Vi måtte “svette psykopaten ut” på et helt annet nivå enn andre splittelser. Det var som om vi faktisk var blitt bitt av psykopaten, og infisert av hans/hennes virus. Viruset måtte forlate oss som ethvert annet virus, med tid og pleie. Det eneste som skilte rekonvalesensen fra et somatisk virus, var den nødvendige behandlingen.

Hvordan oppleves “det psykopatiske bitt”? Jeg har oppdaget at hva jeg best kan relatere min egen opplevelse av dette til, er en film. Har dere sett “Bram Stokers Dracula” fra 1993 med Gary Oldman i rollen som Dracula, og Winona Ryder i rollen som Mina? Mina er lykkelig forlovet med Jonathan (Keanu Reeves) helt til Dracula kommer på banen og forfører henne. Selv om Mina elsker Jonathan, så klarer hun ikke å stå imot Draculas karismatiske energi. Han hypnotiserer henne. Hun tror hun går inn i hans armer av fri vilje, men det er mer i en slags transe hun gjør dette. Mina klarer ikke å stå i mot Draculas sirenesang. Hun blir bokstavlig talt bitt. Bittet innebærer også at hun gradvis adopterer Draculas personlighet. Hun blir tiltakende ond, og opplever at Dracula kaller på henne selv når de ikke er sammen. Og det krever både Draculas fravær (null kontakt) og Jonathans intense kjærlighet for at Mina skal finne tilbake til den gode personen hun var før. I Draculas fravær opplevde Mina abstinenser, og ble en meget lunefull person.

Jeg ser i dag denne filmen med nye øyne. Det psykopatiske bånd som opprettes mellom Mina og Dracula er så velskildret. Jeg forstår at jeg hadde det akkurat som Mina. Jeg mistet kontrollen over meg selv og ble en annen.

Mange ofre forteller at de drømte sterkere og tydeligere om psykopaten, enn normalt. Drømmene kan tolkes som en del av den enormt omfattende renselsesprosessen etter det psykopatiske bitt.

Jeg husker meget tydelig en drøm jeg hadde cirka to måneder innen siste kontakt med psykopaten. I drømmen var jeg på tivoli med vedkommende. Vi hadde det gøy, kjørte karuseller og berg-og-dalbaner. Vi lo. Vi var sammen. Det føltes godt. Det var mange mennesker rundt oss i drømmen, tivoliet var fullpakket av besøkende. Plutselig mistet jeg psykopaten av syne. Jeg fikk panikk, og lette og lette i den enorme menneskemengden av lystige mennesker. Men selv var jeg ikke lystig lenger og følte meg malplassert der hvor jeg tidligere hadde det så bra. Psykopaten forble borte, jeg fant ham/henne aldri igjen. Det var med denne følelsen av enorm fortvilelse jeg våknet. To måneder senere skulle jeg også miste psykopaten i det virkelige liv.

Var drømmen en forvarsel om hva som skulle komme? Hadde underbevisstheten oppfattet psykopatens tilbaketrekning lenge før bevisstheten gjorde det? Dette er mye mulig. I relasjonen med en psykopat så jobber underbevisstheten på høytrykk fra første røde flagg. Dette skjer under radaren, for bevisstheten vår okkuperes av andre gjøremål og tanker. Men underbevisstheten snakker hele tiden med intuisjonen vår. Det er derfor vi ofte hadde en dårlig magefølelse sammen med psykopaten, selv om alt der og da syntes å være i skjønneste orden.

Men tilbake til den dype, nærmest overnaturlige tilknytningen. Psykopaten sendte oss hele tiden blandede signaler. Vi ble forvirret og utrygge. Vi finjusterte antennene våre for å alltid være “på nett” med en psykopat som hele tiden skiftet frekvens.

Hva gjorde mennesker i gamle dager, før telefonens tid, da ektepar, kjærester, venner og søsken ofte var adskilt i lang tid? Kanskje reiste noen bort til fremmede land, kun med mulighet for et og annet sjeldent brev. Kanskje dro mannen på jakt i ukesvis, mens kvinnen ble gående i landsbyen og vente. Uten mulighet til telefonisk kommunikasjon eller kontakt i brevform, hva gjorde man da, for å sanse hvordan den andre parten hadde det?

Man brukte en sans som vi moderne mennesker forlengst har evolusjonert bort og omtaler som science fiction, nemlig telepati. Jeg mener i fullt alvor at telepati ikke er science fiction, men en evne mennesker har og tidligere var fullstendig avhengig av for å merke hvordan fraværende kjære hadde det, hvorvidt de var i live eller ei og om de var glade eller fortvilet. I dag har vi mistet denne evnen, fordi vi så enkelt kan plukke opp telefonen for å kommunisere med de vi er glade i, selv om de befinner seg på den andre siden av kloden.

Men i møtet med psykopaten, så tok vi i bruk noe av denne evnen. Vi var nødt. Vi elsket dette mennesket som i perioder utsatte oss for taushetskuren og slukket for digital kontakt i dagesvis eller mer. Og i de periodene vi faktisk hadde kontakt så ble vi likevel nødt til å ta våre telepatiske egenskaper i bruk, for psykopatens ord var ikke til å stole på, og stod sjelden i samsvar med hans/hennes handlinger.

Telepati er således ikke noe overnaturlig. Det handler heller ikke om at vi kan lese andres tanker ordrett eller bokstavlig. Men vi peiler oss inn på sinnsstemninger, også på lang avstand. Telepatien er ikke død. Psykopaten tvang oss til å børste støv av den. 

“Men dette er jo tull, det finnes ingen dypere åndelig tilknytning til psykopaten. Nå har vi jo hele tiden lært at psykopaten ikke kan knytte seg til noen, og forkaster mennesker som gårsdagens søppel”.

Jo, dette er forsåvidt riktig. Men hvordan skal man da forklare at psykopaten synes intuitivt å vite når du har det bedre? Eller når du endelig har funnet deg en ny partner? Plutselig står psykopaten der, som lyn fra klar himmel, som om han/hun hele tiden har visst hva som har skjedd i ditt liv.

Jeg lar denne henge som en cliffhanger. For når det kommer til den åndelige verden så er det ikke meningen at vi skal vite alle svarene. Kanskje kan noe mystikk også være til hjelp når vi skal stable oss på bena etter psykopaten. God søndag 🙂

 

 

 

 

“Psychopaths have a narcissistic and grossly inflated view of their self-worth and importance, a truly astounding egocentricity and sense of entitlement, and see themselves as the center of the universe, as superior beings who are justified in living according to their own rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

I dette andre punktet i “Hares sjekkliste” så ligger selve kjernen i psykopatens arroganse og opplevelse av berettigelse. Det er denne delen av personlighetsforstyrrelsen som gjør at psykopaten aldri kan be om unnskyldning eller tilgivelse (og mene det). Det ville være det samme som å senke seg ned til alle andres nivå, som at herren skal be tjeneren om unnskyldning. I psykopatens sinn er dette uaktuelt. Ingen står over psykopaten, og ingen står ved siden. Ikke foreldre, venner, søsken, kjærester eller avkom. På engelsk er tittelen på dette kriteriet “egocentric and grandiose”. Å ha storhetsidèer om egne evner og betydning forteller mye om hvordan det er å ha en grandios selvoppfattelse. Psykopaten går ikke rundt og drømmer om å bli noe stort, i egne øyne er han/hun allerede stor, uavhengig av utdannelse, økonomisk status, herkomst eller dybden på mellommenneskelige relasjoner. For en partner eller venn å forsøke å skape en likeverdig relasjon med en person som har en slik selvoppfattelse, er nærmest umulig. Psykopaten vil alltid forsøke å dominere en slik relasjon. Det er i det hele tatt vanskelig å fatte hvor altomfattende psykopatens grandiositet er, og hvilke konsekvenser den får for psykopatens livsførsel og relasjon til andre. Konsekvensene er alvorlige, både for psykopaten selv samt for dem som kommer ham/henne for nær.

Når offeret går og venter på at psykopaten plutselig skal få selvinnsikt, se urettferdigheten i hans/hennes handlinger og komme angrende tilbake, så er det grandiositeten som står i veien for at dette noengang skjer. Psykopaten har i egne øyne ingen feil. Psykopatens overgrep kan nå uante proporsjoner uten at han/hun klarer å se at de er skyldig i noe. Grandiositeten forhindrer ydmykhet og ekte tilknytning. Psykopaten knytter seg ikke til noen han/hun anser for å stå lavere på rangstigen, og det vil si alle andre. 

Hos noen psykopater og narsissister er grandiositeten synlig, i form av arroganse. Du kan se i hans/hennes øyne hvordan de ser ned på andre. Selv om de klarer å skjule det i ord og handling, så avslører blikket deres ståsted. Noen psykopater viser det også i ord og handling, og til slutt blir deres overlegne posisjon markert også overfor deg. De ser på deg med et hånlig blikk som du kjenner inn til margen, men du er ikke sikker på hva psykopatens holdning forteller deg. Opplevelsen av overlegenhet som ligger bak dette blikket er større enn fantasien din kan romme der og da. Du avfeier det som midlertidig irritasjon fra psykopatens side. I virkeligheten er det masken som begynner å glippe, og avslører en dyptliggende, varig og altoppslukende selvopptatthet.

I dette kriteriet ligger også psykopatens selvberettigelse (sense of entitlement). Berettigelsen gjør at han/hun opplever at de har rett til andres penger og eiendeler. De har rett til prestisje og høye stillinger. De har rett til å stjele din tid med intenst samvær og forventer at du forærer dem den uten innvendinger, andre gjøremål eller sosiale forpliktelser du har får ikke lov til å stå i veien. De har i egne øyne krav på alt som du eier og i siste instans deg som person. Det er dette som gjør at psykopaten så bambust og uten ydmykhet kontakter deg og starter en intens idealiseringsfase fra første dag – han/hun opplever en berettigelse til å ta hva og hvem de vil ha. Akkurat nå er det deg. Psykopaten spør ikke om lov. Og like lett som de tar så kaster de også fra seg hva de en gang begjærte så intenst. Når interessen slukner så ofrer de ikke deres tidligere objekt en tanke. 

Storhetsidèene kan også innebære urealistiske syn på egne begavelser. Psykopatens tankesett om fremtidige prestasjoner er annerledes enn normale menneskers “dagdrømmeri” om store bragder. Psykopaten regner med å bli berømt, tjene mange penger eller revolusjonere et fagfelt uten å ha kompetansen, talentet, evnene eller kvalifikasjonene som er nødvendig for å oppnå dette. Det stopper dem ikke fra å anta at dette faktisk vil skje. Psykopaten tror at de vil oppnå disse bragdene bare i kraft av å være seg selv. De skal ikke behøve å klatre den samme stigen som normale mennesker, i form av utdannelse, jobbsøking, forfremmelse og hardt arbeid. Psykopaten tror at suksessen vil komme uten innsats fra hans/hennes side. Når dette ikke skjer som psykopaten har forespeilet seg, så ligger skylden eksternt, det vil si hos andre enn ham/henne selv. Psykopaten kan også på et øyeblikk forkaste gamle planer om suksess innenfor et felt, og umiddelbart adoptere nye mål innenfor et helt annet felt. De nye idèene oppleves som like realiserbare som de gamle. Psykopatens opplevelse av egne talenter og fleksibilitet er grenseløs. 

“Psychopaths often come across as arrogant, shameless braggarts – self assured, opinionated, domineering and cocky. They love to have power and control over others and seem unable to believe that other people have valid opinions different from theirs. They appear charismatic or “electrifying” to some people.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Da vi ble fanget av psykopaten og opplevde den magnetiske tiltrekningen som mange ofre beskriver, eller hva Hare i sitatet over omtaler som “elektrisk”, så var det psykopatens grandiose selvopplevelse vi fikk ta del i. Et snev av hans/hennes følelse av å være spesiell smittet over på oss. Vi ble også “spesielle” bare av å være i nærheten av psykopaten, og motta oppmerksomhet fra ham/henne. Dette ble ikke sagt med rene ord, det var en projeksjon. Psykopaten utstråler overlegenhet og dominanse. For en stakket stund så fikk vi ta del i denne overlegenheten, og det føltes fantastisk for oss. Vi visste bare ikke at det faktisk var en personlighetsforstyrrelse vi fikk smake på. Til tross for at vi fikk en magisk opplevelse av samværet med psykopaten, så var det bare utkanten av grandiositetens utstrålingsfelt vi merket. Vi fikk kun et lite dryss av nedfallet. Tenk da hvor magisk grandiositeten oppleves av psykopaten selv? Da forstår vi kanskje bedre hvor uovervinnelig og allmektig han/hun føler seg.

Hare nevner også skamløshet. Når psykopaten kan såre, svike og bedra deg så omfattende, og likevel gå videre som om alt var din skyld, så er det skamløshet som gjør dette mulig. Normale mennesker opplever skam når de bryter sosiale normer. Normer er våre uskrevne lover for gnisningsfri sosial omgang med familie, venner og storsamfunnet. Men psykopaten er ikke interessert i sosiale regler. Som beskrevet i det øverste sitatet så lever han/hun etter egne regler, hevet over “allmuens”. Når sosiale normer ikke gjelder psykopaten, så opplever han/hun heller ingen skam av å bryte dem.

Som i “Hare 1/20” så skal vi avslutte dette kriteriet med en felles øvelse. Vi skal tenke etter hvordan våre respektive psykopater oppfylte kriteriet. Tenk også etter hvordan du den gang reagerte på eksemplene du husker. Dette gjør vi for å få bekreftelse og bekjempe kognitiv dissonans. Synes du det er vanskelig å komme i gang? Jeg kan begynne:

– NN avslørte storhetsidèer om egne evner da vi ble kollegaer. Jeg var erfaren på arbeidsplassen og NN var nyansatt. Til tross for denne skjevheten i erfaring så nektet NN å motta veiledning og opplæring av meg. NN trodde han/hun kunne gjøre jobben uten denne opplæringen. Antakelig opplevde NN det som nedverdigende at jeg skulle lære ham/henne opp, når han/hun hadde en selvopplevd større betydning enn meg.

– NN viste tanker om grandiositet og overdreven egen betydning da alle aktiviteter skulle foregå på hans/hennes premisser. Aldri spurte NN hva jeg hadde lyst til å gjøre, eller hvordan jeg hadde det. Jeg skulle akseptere alle NNs forslag, ellers ble det ingen aktivitet. NNs behov overstyrte alltid mine behov. NNs behov var viktigere og av større betydning. Til tross for denne kjensgjerningen, så trodde jeg likevel at NN hadde omtanke for meg. Dette var en feiltokning.

Da er det din tur. Skriv gjerne dine eksempler ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under dette innlegget hvis du ønsker at andre skal ta del i dine tanker. Lykke til!

 

 

Har du noengang reflektert over hvor dine personlige grenser går? Hva du er villig til å tillate av dine medmennesker? Har du tenkt over om du i det hele tatt har grenser, eller har du trodd at alle har nøyaktig de samme grensene som deg men velger å uttrykke dem på andre måter?

Er du en som tillater at andre sniker i køen foran deg uten at du reagerer? Reagerer du inni deg, men våger ikke å vise det? Møter du det bare med et skuldertrekk og tenker at det er viktigere ting å irritere seg over? Hvor grovt tillater du at andre snakker til deg før du føler deg såret og ønsker å protestere? Protesterer du bare inni deg, blir du passiv aggressiv eller sier du der og da at slik tiltale aksepterer du ikke?

Hvilken respekt ønsker du deg av dine medmennesker, ønsker du en respekt basert på frykt, en respekt basert på varme og omtanke hvor folk våger å trå over dine grenser fordi de er trygge på deg, eller en blanding av de to? Hvordan har du forholdt deg til andre menneskers transgresjoner tidligere i livet, har du alltid vært som du er nå? Har du blitt mer tolerant? Mindre?

Uavhengig av hva du svarer på disse spørsmålene, så opplevde du at psykopaten brøt gjennom dine barrierer. Uansett om din terskel var lav, høy, eller ikke-eksisterende så fant psykopaten en måte å tre over den på. Mange ganger. Og han/hun flyttet terskelen dypere og dypere inn i deg, til han/hun til slutt befant seg så langt inne at det ikke lenger fantes noe å verne om. Grensene ble borte. Psykopaten kunne tillate seg hva som helst av avtalebrudd, løgner og mishandling, for du aksepterte det.

Hvordan klarte psykopaten dette? Han/hun klarer det fordi hele idealiseringsfasen er en test. Psykopaten tester hvor dine grenser går og hvor langt han/hun kan flytte rundt på dem. Det gjøres selvsagt meget subtilt, og ofte kamuflert som sjarme og smiger. Med sjarme presser psykopaten seg inn i dine innerste kamre, der hvor ingen normalt slipper til. Du tror du åpner deg frivillig, men du gjør ikke det. Psykopaten er egentlig ikke invitert, for det foregår ikke i et normalt tempo. Det skjer altfor fort. Etter få uker har psykopaten ikke bare flyttet inn i din bolig, men også inn i ditt indre. Du har vært utsatt for en invasjon på alle måter. Din magefølelse og intuisjon har protestert hele veien; dette går langt over mine grenser!!!! Men du har ikke hørt etter, du har hysjet ned din intuisjon, for dette føltes jo så fantastisk godt. Psykopaten har presset seg inn i deg, sågar med makt. Men du gjenkjente det ikke som maktbruk, for veien inn smurte han/hun med deilige oljer, lindrende massasje og beroligende ord. Du var i transe. Det er først etter bruddet du oppdager hvilket overgrep som har skjedd.

Fordi psykopaten presset seg inn i ditt mentale indre uten invitasjon, og deretter bare forsvant uten å gi deg noen avkastning på din fatale mellommenneskelige investering – den storslåtte relasjonen du ble forespeilet skjedde aldri, så oppleves også møtet med psykopaten av mange som sjelelig voldtekt. Det er dette ditt nåværende traume stammer fra. Overgrepet blir etterhvert følbart. Noen har presset hodet inn i din intimsone og kikket seg rundt. Det posttraumatiske stress mange opplever som følge av psykopatens herjinger kan med god grunn sidestilles med følgene etter en fysisk voldtekt, og vil i de fleste tilfeller faktisk være mer omfattende. Det er mer omfattende fordi mens en person som blir fysisk voldtatt umiddelbart vet at det dreier seg om voldtekt, så vet ikke offeret at psykopaten sjelelig voldtar deg mens relasjonen pågår. Det skjer også over lengre tid, ofte flere år. Det er derfor så ironisk at mens det foregår en storstilt lobbyvirksomhet for å heve straffene for fysisk voldtekt, så er det ingen myndigheter som er interesserte i å straffe psykopaten for den sjelelige voldtekten.

Skammen mange ofre merker etter psykopatens åndelige transgresjoner, kan forklares med offerets opplevelse av at det innehar svake eller ikke-eksisterende grenser. Spørsmålene som romsterer og terroriserer inkluderer “hvordan kunne jeg la det skje”? Har jeg virkelig ingen integritet? Hvorfor sa jeg aldri “hit, men ikke lenger”? Skammen blir en stor belastning for mange. At mange ofre oppførte seg som hva de selv oppfattet som vulgært, desperat og patetisk i relasjonens siste krampetrekninger, tilfører skammen bare mer bensin. Derfor vegrer mange seg for å snakke med venner og familie om opplevelsen, eller å oppsøke profesjonell hjelp. Å ikke bli trodd ville påføre skammen ytterligere et slag. Når skam blandes med sorg og savn etter den man trodde psykopaten var så er veien kort til depresjon, angst, uførhet og for enkelte tanken om suicid.

Det er når man er på bunn at man har muligheten til å plukke seg opp. Det starter med for første gang å markere en grense overfor psykopaten, ved å innføre NK (null kontakt). Bare ved å gjennomføre NK alene, så klarer offeret å stable noe av den integriteten på bena som vedkommende så sårt opplever å ha mistet. Å ta tilbake kontrollen og endelig si et rungende “NEI!” til psykopaten oppleves av mange som utrolig godt, selv om det også er en sorg å vite at man aldri igjen skal kunne prate med denne personen som man elsket så dypt. Å klare å opprettholde NK uten å bryte den gir for mange ofre en enorm tilfredsstillelse. Litt av selvtilliten kommer tilbake og man kan tørke tårene, heve hodet en anelse og overskue litt av den lange og tunge veien som ligger foran.

Å inngå NK med psykopaten er nemlig bare starten. Mange må seriøst reflektere over hvorfor de personlige grensene var fraværende, ikke bare i relasjon med psykopaten, men i mange tilfeller i hele offerets liv. Offeret setter seg ned og tenker tilbake på en lang historie med ekser, venner og familiemedlemmer som bare har tatt seg til rette i deres liv, og endatil med tillatelse fra ofrene selv. Det har seg nemlig slik at;

Ingen kan overskride grensene dine uten din egen tillatelse

For mange er det en ny opplevelse å kjenne etter hvor grensene går, selv som voksne. Mange har vokst opp med narsissistiske foreldre, og aldri lært seg å respektere egne grenser. Livet – helt fra barndommen – har tvert imot handlet om å lære seg hvor andres grenser går (og ikke slik psykopaten gjør det). Narsissistiske foreldre lærer ikke sine barn sunne grenser. Det har vært foreldrenes ønsker og behov som skulle oppfylles, ikke barnets. Når disse barna blir voksne så vet de fortsatt ikke hvordan å respektere seg selv, bare andre. Dette la veien åpen for psykopatens invasjon.

Det betyr ikke at det psykopatiske overgrepet var offerets skyld. Ikke engang delvis. Mishandling vil alltid være mishandlerens skyld. Selv om huset står åpent, så er det ikke en invitasjon til raneren om å stige inn og tømme det for innbo. Det som på engelsk kalles “victim blaming” har ingen plass på denne bloggen. Victim blaming (å anklage offeret) påfører et allerede hardt belastet offer ytterligere skam og det er viktig at offeret lærer seg å gjenkjenne når victim blaming finner sted, slik at man kan unngå både personer og situasjoner som gjerne vil fordele skyld. Et godt eksempel er en terapi-situasjon, hvor offeret oppsøker profesjonell hjelp for å bearbeide traumet etter den psykopatiske opplevelsen, men møter en terapeut som helst “ser ting fra to sider” og tror at offeret heles best ved å påta seg sin del av ansvaret. En slik form for terapi gjør offeret best i å rygge unna innen skaden blir større. I en psykopat/offer situasjon finnes ikke to sider. Det finnes bare en psykopat og et offer. 

Det betyr heller ikke at ingen ofre har hatt tydelige grenser. Ressursterke og oppegående mennesker som har vokst opp i sunne hjem kan også bli ofre for en psykopat. Det stopper imidlertid ikke psykopaten. Psykopaten finner alltid smutthull hvis han/hun virkelig vil, det betyr bare at han/hun må jobbe litt hardere.

Til sist betyr det heller ikke at ofre som aldri har hatt tydelige grenser, heller aldri vil få det. Og nettopp her ligger en av psykopatens utilsiktede “gaver i forkledning” til oss;

Psykopaten viste oss hvor det er hull i vårt forsvar

Nå vet vi hvor vi må forsterke våre grenser. Og for de som aldri har hatt klare grenser så vet vi at vi må begynne å bygge muren. Det er aldri for sent!

Men hva betyr det egentlig “å ha grenser”? Det kan være vanskelig å definere. Noen har hatt klare, naturlige og sunne grenser hele livet, det kan derfor være vanskelig å forklare hvordan de opprettholdes. Noen mangler grenser fordi de er grenseløst snille og hypertolerante mennesker. Dette er personer som lar barn og dyr krype over hele seg. De er ekte lys i hverdagen, elsket av mange, men også et yndet mål for utnyttende mennesker. Noen mangler grenser som følge av frykt. De er blitt programmert fra barnsben av til å tro at det er andre som bestemmer, og å sette grenser for seg selv får ubehagelige konsekvenser. Noen har grenser, men de er utydelige og psykopater vil derfor forsøke å flytte dem eller utslette dem.

Uansett hvor du oppdager at dine grenser er fraværende så har du en jobb å gjøre. Det er dog viktig å forstå hvilken kategori av de ovennevnte du tilhører (eller kanskje du tilhører en helt annen kategori) for å kunne tilpasse din innsats deretter. Hvis du er en engstelig person så må du legge en styrkende strategi. Er du en snill og ettergivende person så må du øve deg i å si “nei”. Er du en utydelig person så må du trene deg i å tenke før du snakker og handler.

Å ha grenser er å vite når noen har overtrådt dem. Når et menneske snakker til deg i en tone du opplever ikke er respektfull, eller bruker ord som nedverdiger deg. Når en kollega forsøker å skyve de tyngste arbeidsoppgavene over på deg. Når sjefen aldri godkjenner dine ønsker, men alltid godkjenner en kollega sine. Når foreldre fortsatt snakker til deg som et lite barn, selv om du nå er 40. Når dine barn ikke adlyder deg. Når din livspartner ikke har lyst på middagen du har brukt to timer på å lage. Når du merker innvendig at “dette var ikke ok” men likevel ikke sier noe. Da har først den andre trådt over dine grenser, deretter gjør du det selv også.

Å lære oss å markere grenser, handler ikke om at vi selv skal bli en tyrann. Vi skal ikke “ta igjen” for et langt liv uten respekt. Vi skal ikke plutselig begynne å rope og skrike. Vi skal heller ikke la andre gjennomgå for hva psykopaten lot oss gjennomgå. Men vi skal lære å si “nei” uten å få dårlig samvittighet. Vi skal ikke lenger utslette oss selv for å tekkes andre. Vi skal våge å være uenige med noen, uten å frykte konsekvenser. Vi skal respektere oss selv OG andre. Ikke kun andre. Dette er et av mange steg vi må ta for å gi oss selv kjærlighet, post-psykopat.

Å jobbe med seg selv og la seg forandre av psykopaten, handler ikke om å påta oss skyld. Det handler om å beskytte oss selv og få bedre liv. Psykopaten som plasserte oss i denne situasjonen er borte (forhåpentligvis), men det betyr ikke at det ikke kan komme flere. Faktisk kan jeg garantere at det vil dukke opp flere giftige personer i livet ditt. Det er en naturlig del av å være et sosialt vesen. Alternativet er å mure seg inne resten av livet, noe jeg tror de fleste av oss er enige i at ikke er et liv vi ønsker.

Derfor må du forberede deg på at livet ikke blir en dans på roser, bare fordi du har klart å innføre NK med hovedpsykopaten. Det vil fortsatt dukke opp antisosiale og forstyrrede mennesker og problemene de fører med seg. Og ikke bare det, men det vil oppleves tyngre og det vil trigge sterkt ubehag, fordi du nå vil gjenkjenne dem lettere og vite hvilken ondskap som skjuler seg bak deres masker. Man har mest lyst til å løpe i skjul og skjermes fra en verden som plutselig er blitt markant annerledes enn hvordan du tidligere oppfattet den. 

Både nye mennesker du nettopp har møtt, og mennesker du har kjent en stund kan plutselig gi deg et slikt ubehag. Til og med mennesker du trodde du kjente godt og anså som nære venner kan gi deg et slikt ubehag, nå som du har lært hva som avslører dem. Noen av disse må du umiddelbart distansere deg fra, andre velger du å gi en ekstra sjanse med dine nye grenser på plass. Men når du har gitt en peron en ekstra sjanse til å respektere deg uten at det medfører forandring, så må døren låses for godt. Nye grenser innebærer nemlig også at man ikke gir mennesker som aldri har vist at de har forbedringsevne, sjanse etter sjanse. Tidligere har mange ikke respektert deg, for du har tilgitt dem uansett. Den nye deg gir lov til èn transgresjon, deretter er det hasta la vista. 

Men hva skjer egentlig når dette ubehaget dukker opp? Det er din nye sans som gir seg til kjenne. En gave. Bruk den til å beskytte deg selv og dem du er glad i. Og hva annet skjer når du foran en ny psykopat nesten begynner å skjelve av ubehag? Du merker dine nye grenser! Det er din magefølelse og intuisjon som snakker. Den du så mange ganger har ignorert. Nå forteller den deg “løp! Denne personen er helt lik hovedpsykopaten!”. Og denne gang tror jeg du vil gjøre hva du ikke gjorde før – du vil lytte. Dine nye grenser vil tjene deg, ved at nå slippes ikke lenger psykopatene inn. De kan ikke hekte deg. De kan gi deg ubehag, men ikke knuse ditt hjerte.

Du er blitt psykopat-immun.

 

 

 

“Psychopaths are often witty and articulate. They can be amusing and entertaining conversationalists, ready with a quick and clever comeback, and can tell unlikely but convincing stories that cast themselves in a good light. They can be very effective in presenting themselves and are often very likeable and charming.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Med dette vil jeg introdusere serien med opptil 20 innlegg om hvert enkelt av kriteriene som blir brukt til å diagnostisere en psykopat, eller en antisosial personlighetsforstyrrelse som det kalles i Norge i dag. Både navnet på diagnosen og kriteriene som blir brukt som diagnoseverktøy har variert opp gjennom tidene, og kommer mest sannsynlig til å oppdateres igjen – med nytt navn og nye kriterier. En psykopat er likevel en psykopat, både før, nå og i all fremtid. Kriteriene vil også speile dette.

De 20 kriteriene som blir brukt i dag kalles også “Hares sjekkliste” og har sitt navn fra opphavsmannen, den kanadiske forskeren og professoren Robert Hare. Hare er født i 1934 og fortsatt aktiv innenfor sitt hovedfelt; kriminell psykologi. Det var gjennom sitt samarbeid med politi og FBI hvor han laget psykologiske profiler av kriminelle at han begynte å interessere seg for psykopati. Han oppfant ikke psykopati og var således ikke den første som skrev om emnet. Mange psykiatere, psykologer og forskere har sagt mye riktig og viktig om psykopati før Hare. Men Hare gikk grundigere til verks enn de fleste før og etter. Han fanget opp mange trekk hos psykopaten som avvek fra andre kriminelle og i befolkningen forøvrig. Han startet sitt arbeid i nordamerikanske fengsler og har senere utvidet til å studere psykopati utenfor fengslene – hvor de fleste psykopater tross alt befinner seg.

I dette ligger min største kritikk av Hares arbeid (ikke at arbeidet hans er ktitikkverdig, det er tvert imot meget viktig) da jeg mener at psykopati ikke er en kriminell personlighetsforstyrrelse. Det er en emosjonell og mellommenneskelig personlighetsforstyrrelse. Psykopatens hovedinteresse er ikke å rane banken eller å myrde, men å misbruke, utnytte og bedra sine nærmeste. Psykopatens kriminelle aktiviteter er mer et biprodukt av manglende frykt, anger, samvittighet og evne til å se handling/konsekvens og opplevelsen av berettigelse som personlighetsforstyrrelsen medfører. Det er likevel det mellommenneskelige som er psykopatens fokus og agenda. Og nettopp fordi Robert Hare aldri selv har hatt en intim relasjon med en psykopat, så er det mange kriterier som ikke fanges opp av “sjekklisten”; tegn, symptomer og opptreden som bare vil observeres av dem som står psykopaten nærmest. Mange av disse “uoffisielle” kriteriene blir skrevet om her i bloggen.

Likevel, Hare avslørte mer om psykopaten enn noen annen forsker før ham og også mye som kan relateres til intime relasjoner. Vi her på bloggen skal gjøre oss enda bedre kjent med de diagnostiske kriteriene, for å beholde fokus på at bloggen ikke handler om dårlige relasjoner med dårlige mennesker, men derimot om en spesifikk personlighetsforstyrrelse. Det vil oppleves som en verdifull trygghet og bekreftelse for leserne, når dere kan nikke gjenkjennende til mange av Hares kriterier. 

Det første kriteriet har overtittelen glatthet og overflatisk sjarme. Dette er muligens en dårlig norsk oversettelse, for den engelske benevnelsen er “glib and superficial”. Nettopp “glib” er et mer omfattende begrep enn “glatthet”. Det har en bredere betydning. Når en engelskmann eller amerikaner hører ordet “glib” så vet de med en gang at det snakkes om en manipulator, bedrager og/eller svindler. En med skjulte hensikter, og overtalelsesevnene til å skjule dem. Psykopaten er en type som kan selge is til eskimoene. Dette er også hva Hare mener når han skal beskrive psykopaten. Alle som har hatt en intim relasjon med en psykopat, har følt på kroppen hvordan psykopaten aldri investerte i relasjonen på samme måte som deg. Lojaliteten var falsk. Han/hun bare latet som. Det var dette som brant oss så forferdelig stygt. 

Psykopaten solgte oss ikke is, men han/hun solgte oss idèen om en relasjon. En illusjon. Psykopaten utnyttet vår uvitenhet om menneskesinnets mørke kroker akkurat som en slu bilselger utnytter en persons manglende kunnskap om bil. Psykopaten utnyttet vår uskyld. Psykopatens største salgstricks var future faking; å lokke med fremtidig belønning i form av en storslått relasjon, for å få innpass til å misbruke oss her og nå. 

Og vi lot oss lure, eller snarere sjarmere. Ihvertfall i starten. Og her kommer den andre delen av dette kriteriet inn; psykopaten har en overflatisk sjarme. Som sitatet først i dette innlegget beskriver, psykopaten er ofte veltalende og godt likt. Psykopaten er en som kan snakke deg trill rundt, og etterlate deg forvirret men likevel sjarmert. Denne overflatiske sjarmen Hare snakker om her, er hva jeg i bloggen har omtalt som “masken” eller “normalitetsmasken”. Denne sjarmen er hva psykopaten viser omgivelsene hele tiden. Den er imidlertid ikke nødvendigvis hva primærofrene ser, og det er dette som gjør det så vanskelig å få felles kjente til i etterkant forstå hvordan du opplevde psykopaten.

De har nemlig ikke sett det samme som deg.

De har sett den overflatiske sjarmen. Det er også hva Robert Hare så. Hverken Hare eller dine venner så monsteret slik du så det. Derfor lyder også “overflatisk sjarme” som ikke helt dekkende, ja faktisk som overflatisk. Det beskriver ikke korrekt den karisma psykopaten brukte for å lokke deg inn i relasjonen. Psykopaten skrudde for deg opp sin overflatiske sjarme så høyt at det ikke lenger kan beskrives som “sjarme”. Dyrisk karisma er nærmere den opplevelsen psykopaten serverer primærofrene når de hypnotiseres inn i relasjonen. Hare ble aldri forsøkt lokket inn i en intim relasjon med sine forskningsobjekter. Observasjonen av dem foregikk sittende på hver sin side av et bord, ofte med en skuddsikker glassplate imellom. Han fanget derfor ikke opp akkurat denne delen av psykopatens sjarme; hans/hennes lokkende sirenesang. Likevel, vi primærofre så også den overflatiske sjarmen Hare beskriver. Vi så den når vi observerte psykopaten i større sosiale sammenhenger. Når han/hun snakket med venner og bekjente. Vi lot oss også sjarmere, samtidig som vi fikk en merkelig følelse av “det er jo ikke slik han/hun oppfører seg mot meg”. Men nettopp derfor foretrakk vi psykopaten i selskap sammen med andre, fremfor i tosomhet. I tosomhet var psykopaten ofte humørsyk. Sammen med andre så var psykopaten vittig, sjarmerende, ukomplisert og omgjengelig.

Det vil si, inntil han/hun begynte å latterliggjøre oss foran våre egne venner.

Under dette kriteriet faller også psykopatens hang til skadefryd. Mange opplevde glattheten/sluheten bak psykopatens glis hver gang noe gikk offeret imot, og da spesielt hvis psykopaten selv hadde iscenesatt denne motgangen. Men vi visste ikke den gang at de uforklarlige hindringene ble lagt der av vår venn eller partner.

I forbindelse med hvert innlegg i denne Hare-serien, så vil jeg at vi sammen skal gjøre en øvelse. Vi skal forsøke å huske situasjoner hvor “vår” psykopat oppfylte kriteriet/kriteriene i de respektive tekstene. Dette vil hjelpe oss ut av kognitiv dissonans, realitetsfeste oss og se vår relasjon med psykopaten som den virkelig var/er. Forsøk også å tenke etter hva hendelsene gjorde med deg, og hva du tror var den reelle intensjonen bak psykopatens oppførsel. Denne øvelsen skal altså dreie seg om når din psykopat viste glatthet (“glibness”) og overflatisk sjarme. Jeg kan begynne:

– NN viste overflatisk sjarme ved mange anledninger. Spesielt hvis jeg hadde samvær med egne venner eller personer han/hun syntes var attraktive. Hvis NN var i nærheten så stilte han/hun seg da tett inntil meg og satte på seg sin mest sjarmerende maske. Dette for å sjarmere mine venner samtidig som han/hun markerte eierskap over meg. Jeg visste at sjarmen var overflatisk, for han/hun var annerledes når vi var alene. Likevel lot jeg meg sjarmere for jeg ville gjerne bli “eiet” av NN.

– NN var meget veltalende og kvikk i replikken. Jeg husker dette som et tiltrekkende men også litt skremmende trekk, spesielt når han/hun begynte å devaluere meg. Da visste jeg aldri hvilken form for svar jeg kunne forvente eller når det kom kritikk. Jeg begynte å bli taus og gå på eggeskall.

– NN utviste glatthet da vi en gang besøkte en varemesse. Han/hun hadde glemt sitt betalingskort og jeg betalte for hans/hennes inngang. Jeg betalte også for alt som ble kjøpt inne på messen. Det var mest småting i form av matvarer som vi begge skulle fortære samme kveld. Men det var eksklusive matvarer som kostet en del. NN betalte meg tilbake kun for inngangsbilletten. Inngangsbilletten var det eneste han/hun anså at vedkommende hadde brukt spesifikt på seg selv. Matvarene var felles og derfor noe jeg kunne betale for.

Da har jeg startet øvelsen med noen eksempler. Nå kan du gjøre det samme med dine opplevelser. Skriv dem ned på papir for deg selv, og ta papiret frem hver gang du opplever kognitiv dissonans. Du må også gjerne skrive dem i kommentarfeltet under denne teksten, så andre kan se dine opplevelser og veie dem opp mot egne opplevelser. Lykke til!  

 

 

“A predator, no matter the shade, will keep an eye on their prey (even previously eaten prey), whenever they can”. 

Sitatet over er hentet fra det amerikanske nettforumet www.psychopathfree.com og uttalt av Workinonit – et alias. Uttalelsen handler ikke om en løve eller tiger i den afrikanske jungelen. Den sikter derimot til psykopaten og forklarer i en eneste setning hvordan han/hun forholder seg til tidligere primærofre – han/hun slipper dem aldri helt ut av syne. Jegeren holder øye med byttedyret, også etter at det er nedlagt – når jegeren ikke ser noen hensikt i å jakte lenger og har forlatt åstedet til fordel for nye jaktmarker. Og akkurat som for jegeren, så er det kun jakten som er spennende for psykopaten. Offeret er ikke spennende etter at jakten er fullført. Jegeren ønsker ikke å stifte bo med byttedyret, og elske det resten av livet. Derimot er det fristende å beholde deler av byttedyret som et trofè til å henge på veggen. Psykopaten vil ikke kunne beholde deler av offeret, han/hun må derfor minne seg selv på sin triumf på annet vis – for eksempel ved å innhente informasjon om tidligere ofre på sosiale medier, eller sende en sms en gang i året for å sjekke at offeret fortsatt “er der” og responderer på psykopatens henvendelser. Det handler altså ikke om savn eller nostalgi. Hva psykopaten egentlig leter etter når han/hun oversvever deg slik, er tegn på at du faktisk er “drept” i spirituell forstand. At din livsglede er borte, og at du sitter fast i sorgen etter psykopaten. At jegeren (psykopaten) forhåpentligvis klarte å nedlegge – og ihvertfall skadeskyte – byttedyret (deg). Å se deg ligge nede for telling er den ultimate narsissistiske forsyning. Det er viktig at du plukker deg selv opp etter møtet med psykopaten, og skaper et mest mulig fantastisk liv for deg selv. I tillegg til gevinsten du selv får av det, så viser det psykopaten at han/hun ikke er så allmektig som han/hun tror.

Uansett, aliaset Workinonit har rett i sine observasjoner. En psykopat vil alltid søke å ha oversikt over tidligere primærofre. Dette har med opplevelsen av eierskap å gjøre. Jegeren har krav på sitt bytte, og vil nødig finne seg i å nedlegge noen bare for å sitte og se på at en annen jeger kommer og plukker opp kadaveret, eventuelt hjelper det skadeskutte byttet på beina og pleier det tilbake til livet. Derfor vil han/hun plutselig dukke opp når du har det bedre, eller når du har funnet en ny partner, for å fortelle deg hvem som egentlig eier deg. Du skal ikke glemme hvem din herre er. Men dette betyr ikke at psykopaten – fysisk og i egen person – vender tilbake til et tidligere offer.

I forrige tekst snakket vi om hvordan psykopaten kompartmentaliserer alle personer og hendelser i sitt liv, også tidligere ofre, og hvordan vedkommende har et forvrengt forhold til tid. Offeret forkastes egentlig aldri i ordets rette forstand, men lagres dypt inne i et mørkt rom – hvor de kan ligge i årevis. Plutselig dukker du opp når psykopaten foretar en mental vårrengjøring. Men i noen tilfeller er du stuet så langt bort fra psykopatens bevissthet at du aldri dukker opp. Dette har også med psykopatens forhold til tid å gjøre – psykopaten opplever femti år som ingenting og i enkelte tilfeller vil faktisk enten psykopaten eller offeret dø av alderdom innen psykopaten tar kontakt. I disse tilfellene hører du aldri fra psykopaten igjen. Men dette er sjeldent årsaken til at psykopaten aldri vender tilbake. Det finnes andre årsaker som er vanligere. De hyppigste tilfellene hvor offeret aldri hører fra psykopaten igjen, handler om hvorvidt psykopaten opplever at han/hun fortsatt har kontrollen.

Hvis du var den som forkastet psykopaten innen han/hun fikk muligheten til å forkaste deg, så fratok du ham/henne den viktigste bensinen i hele deres omgang med andre mennesker – kontroll. Dette liker psykopaten dårlig. Psykopaten vil i disse tilfellene reagere på en av to måter;

1) Forsøke å lokke deg tilbake inn i relasjonen, for å ha muligheten til å korrigere avslutningen. Psykopaten vil da være meget opptatt, nærmest besatt, av at “manuskriptet” skal ende på riktig måte – og det vil si at han/hun skal ha muligheten til å forkaste deg. For å lokke deg tilbake og gjenvinne din tillit, så vil psykopaten spille en oscarvinnende rolle, hvor re-idealisering, anger og store ord står i manuskriptet. Han/hun vil om nødvendig holde på helt til du gir etter. Den etterfølgende forkastingen av deg vil være mer brutal enn hva psykopaten opprinnelig hadde i tankene, som straff for at du våget å bryte ut av relasjonen selv – uten psykopatens samtykke.

2) Psykopaten ble overrasket av at du tok kontrollen. Psykopaten er irritert over at du gjorde dette – mest sannsynlig forakter han/hun deg for at du opponerte, men han/hun ser ingen vits i å bruke mer energi på deg når du er så viljesterk. Han/hun har mest sannsynlig fått ny narsissistisk forsyning i form av en ny partner. Når psykopaten har dette tankesettet, så hører du antakelig aldri fra ham/henne igjen. Den påfølgende og evigvarende taushetskuren du blir utsatt for, er dog like mye ment som straff for ditt utilgivelige avvik, som punkt nummer 1.

Et annet tilfelle hvor du trolig aldri hører fra psykopaten igjen, er når du sitter fast i sorgen. Psykopaten vil – etter idealiseringsfasen – alltid gjøre det motsatte av hva du trenger og ønsker. Hvis du sliter med sorg og lengter etter psykopaten, så vil han/hun forsøke å holde deg der. Du vil ikke få avklaring eller trøst når du trenger det mest. Psykopaten vil aldri rekke deg en hjelpende hånd. Når du endelig kommer deg ut av mørket så skal du imidlertid være forberedt på å bli oppsøkt. Mange ofre opplever at psykopaten plutselig står der når de begynner å få det bedre, klar til å åpne gamle traumer. 

Atter en annen situasjon som gjør at psykopaten holder seg unna, er når han/hun mistenker at du har avslørt vedkommende. Du har avslørt psykopatens manipulasjon, teknikker og framgangsmåte, og ødelagt hans/hennes mulighet til å benytte dem på deg i fortsettelsen. Du er da en “ødelagt leke” og det vil ikke være morsomt å mishandle deg lenger. Det er imidlertid en myte at psykopaten frykter å bli avslørt. En psykopat frykter egentlig ingenting, og en fullblods psykopat er stolt av hva han/hun er. Å tro at man kan “skremme” en psykopat ved å fortelle ham/henne hva man har funnet ut, er altså en feiltolkning og vil bare vise psykopaten at han/hun fortsatt har betydning for deg. Hold din viten for deg selv, og list deg ut av relasjonen.

Men for å svare på spørsmålet om psykopaten alltid vender tilbake? Svaret er nei. 

Det betyr dog ikke at du ikke blir overvåket. Derfor, kutt alle informasjonskanaler. Blokker på sosiale medier og ikke gi opplysninger om deg selv til felles bekjente og venner. I de tilfeller hvor felles venner opptrer som “flygende aper”, så må du blokkere også dem. Trekk deg ut av spillet! Du ønsker ikke å vinne noe, du ønsker sinnsro.

De ovenstående eksemplene forklarer i hvilke tilfeller psykopaten velger å holde seg unna deg. Men et viktigere spørsmål slik jeg ser det, er ikke hvorfor psykopaten vender tilbake eller ei. Et viktigere spørsmål er hvorfor det er så viktig for deg å vinne psykopaten tilbake?

Mange ofre sliter lenge med dette spørsmålet. Selv om de vet at psykopaten er skadelig, så ønsker de intenst hans/hennes retur.

De tror at fordi psykopaten aldri kontakter dem igjen, så er det noe alvorlig galt med ofrene selv. De tror at psykopatens oversveving er en bekreftelse på at de betød noe for ham/henne.

Dette skjer primært med overgangsobjekter, det vil si ofre som hadde kortvarige relasjoner med psykopaten, hvor mishandlingen ikke utartet innen offeret ble forkastet. Disse ofrene føler ikke tilstrekkelig avsky for psykopaten til å ønske å distansere seg. De vet at mye i relasjonen skurret, men de ble forkastet og forlatt midt i hva de opplevde som en gryende relasjon med deres “tvillingsjel”. Overgangsobjekter har korte relasjoner men ofte lange og tunge ettervirkninger. Men også langtidsobjekter som opplevde utstrakt vold, kan oppleve et intenst og uforklarlig ønske om å få psykopaten tilbake.

Det som er viktig å huske er at hvis psykopaten holder seg unna, så ligger det i dette et skjult kompliment til deg. Det er hans/hennes måte å fortelle deg at du er for sterk, for lite manipulerbar og ikke lenger brukbar som psykopatens marionett.

Det er også viktig å huske at i de tilfellene hvor psykopaten oversvever deg, enten direkte eller indirekte, så er det ikke som følge av anger, savn eller kjærlighet. Det er for å holde et øye med sitt tidligere byttedyr (deg), for å se om du overlevde angrepet og halter bort i skam, eller om du ligger nede og jegeren (psykopaten) kan returnere for å hente kadaveret (eventuelt bare la det ligge og råtne). I alle tilfeller hvor psykopaten returnerer så handler det om manglende respekt for deg. 

Ofre som blir omfattende forfulgt av sine psykopatiske eksvenner eller -kjærester, kan fortelle deg at du som ikke blir oversvevet bør sette pris på stillheten. Å bli oppsøkt av en psykopat som nekter å gi slipp, oppleves av mange som et årelangt helvete på jord. 

Psykopatens fravær gir deg en sårt tiltrengt mulighet til å se alt klarere og få visshet om deres relasjons sanne natur, som ikke dreide seg om magisk lojalitet og kjærlighet. Derimot en forstyrret persons forsøk på å utarme deg for dine dyrebare ressurser.

Målet for deg som offer må være likegyldighet, enten det tar ett år, tre år eller ti år. En dag vil du komme dit hvor du ikke lenger ønsker psykopatens retur, du bryr deg ikke om hva han/hun foretar seg eller tenker om deg, eller hans/hennes nye partner. Fokuset har helt og fullt returnert til deg selv, hvor det hører hjemme. 

Din viktige jobb må bli å nå dette punktet. Veien er lang og du kommer til å vingle. Det viktige er at du ikke henvender deg til psykopaten for å få svar, du vil fra psykopaten neppe få det svaret du trenger og ofte intet svar overhodet. Oppsøk heller bloggen her, andre nettsteder om psykopati, kommenter og still spørsmål, og ikke minst – vær forberedt på at det vil ta lang tid. Sett deg godt til rette i rehabiliteringsstolen, du kommer nemlig til å bli der en stund. Trøst deg med at du er i godt selskap, og du vil komme ut i andre enden som et større menneske.  

I neste innlegg skal vi dykke dypere ned i Robert Hares kriterier for å stille diagnosen psykopati. Vi skal ikke glemme at denne bloggen handler om en personlighetsforstyrrelse og menneskene som utsettes for de som er rammet, enten det er kjærester, venner eller familiemedlemmer. Denne bloggen er ikke en hatblogg mot drittsekker eller “mennesker vi ikke liker”. De som kommer hit for å få utløp for å sverte uskyldige, har kommet feil. Å bli kjent med en antisosial forstyrret person i en intim relasjon er en opplevelse ulik noe annet av mellommenneskelig art. Å stille formell diagnose er hverken mulig eller nødvendig, for de som har blitt berørt vet at dette dreier seg om noe helt spesielt.

Det er likevel viktig å minne oss på hva som kjennetegner den antisosiale personlighetsforstyrrelsen – eller psykopaten som jeg velger å benevne dem her. Det kan imidlertid likegodt dreie seg om en sosiopat eller en narsissist. Det kan også dreie seg om en moderat psykopat – en som befinner seg lenger ned på det psykopatiske spekteret, men som har mange av trekkene.

Robert Hare lister opp 20 kriterier som alle må vurderes for å stille en antisosial diagnose. Her på bloggen skal vi ta dem i rekkefølge, og vie et eget innlegg med varierende lengde til hvert enkelt kriterie. Vi skal dog ikke ta alle fortløpende, men mikse dem med andre tekster. Vi starter i neste innlegg med kriterie nummer ett, som er glatthet og overflatisk sjarm. 

 

Det er en kjensgjerning at psykopaten kan dukke opp mange år etter bruddet, og oppføre seg som om ingenting har skjedd. Mange ofre opplever at psykopaten nullstiller relasjonen etter eget forgodtbefinnende og ofte etter at alvorlig mishandling har funnet sted. Dette blir normalt omtalt som “abuse amnesia” – eller å glemme at man nettopp har misbrukt en person. Slik “mishandlingsglemsel” blir forklart som en delvis bevisst manipulasjonsteknikk, hvor psykopaten later som om misbruk ikke har funnet sted for å tåkelegge offeret, og vinne nytt innpass i relasjonen. En mer dekkende beskrivelse har vært vanskelig for ofre og terapeuter å komme opp med, men det er høyt sannsynlig at dette begrepet ikke er dekkende nok. Å vite hva som eksakt foregår i en psykopats sinn er for normale mennesker nærmest umulig. Det blir også kun spekulasjoner å vite hva som gjøres bevisst og hva som gjøres ubevisst. En psykopat legger seg aldri under det psykologiske mikroskop frivillig, og det er trolig at psykopatens tendens til å nullstille relasjonen, bli borte i lange perioder og å repetere skadelige handlinger for en stor del handler om hans/hennes forhold til tid og således er et ubevisst mønster. Psykopatens tidsperspektiv avviker kraftig fra opplevelsen normale mennesker har av tid, og er ikke en manipulerende “omskriving” fra psykopatens side men synes snarere å være et resultat av psykopatens manglende evne til refleksjon.

Psykopatens oppfattelse av tid kalles sirkulær, i motsetning til normale menneskers tidsperspektiv, som kalles lineær.

Hva betyr egentlig det? Å ha en lineær oppfattelse av tid innebærer at man ser på hele livet som en tidslinje som starter på A og ender med Å. Man returnerer aldri til et tidligere punkt fordi man resten av tiden fjerner seg tiltakende fra punkt A og nærmer seg punkt B. Når man har nådd punkt B så fjerner man seg fra punkt B og ytterligere fra punkt A på vei mot punkt C. Bokstavene markerer viktige hendelser, personer og vendepunkter i et menneskes liv, som han/hun reflekterer over, tenker tilbake på og har et forhold til. Vår oppfattelse av tid preges av hvor lang tid vi opplever at det er gått siden vi befant oss ved punkt A, når vi nå befinner oss på punkt F. Vi beveger oss vekk fra punktene helt til den dagen vi dør. På veien mot døden passerer vi – og tilbakelegger – stadig nye punkter. Punktene former oss, fordi de på hver sin måte er skjelsettende. Det kan dreie seg om flytting, utdannelse, kjærlighet, død, relasjoner til mennesker, mennesker som har preget oss i begrensete perioder etc, Vårt møte med psykopaten vil således markere et særdeles sterkt punkt på vår tidslinje. For mange er dette punktet så sterkt at vi ser tilbake på våre liv som “tiden før og etter psykopaten”. Dette punktet på vår tidslinje er også ekstra skjelsettende på den måten at det former oss, forandrer oss og staker ut en ny retning mer enn de fleste andre punkter. 

Å ha en lineær tidsoppfattelse betyr ikke at man aldri gjentar livsfaser. Det kan godt hende at man returnerer til tidligere faser i livet, for eksempel at man går tilbake til gamle jobber, flytter tilbake til hjemstedet etter noen år i utlendighet eller gjenopptar kontakten med gamle venner. Dette forstyrrer ikke tidslinjen, og er heller ingen regresjon. Å ha en lineær tidsoppfattelse er mer en indre erkjennelse av at “da var før, og nå er nå” – å klare å skille gamle spøkelser fra nye, og forstå at steder og mennesker blir preget av tidens tann. For eksempel hvis vi gjenopptar gamle kontakter, så vet vi at måten vi skiltes på kan ha betydning for muligheten for at relasjonen kan gjenopptas, og også hvordan vi kan gjenoppta det. Hvis vi ønsker å gjenopprette kontakt med en person vi såret for ti år siden, så gjør vi det således med blomster og en forståelse av at vi kanskje behøver denne personens tilgivelse innen gjenoppretting av gamle bånd er mulig. Vi vil også ha forståelse for at det har betydning om det er gått ett år eller tyve år siden vi møtte denne personen sist. Vårt forhold til tid er med andre ord avhengig av vår evne til refleksjon, men for normale mennesker foregår dette naturlig. Vi reflekterer derfor ikke over vårt forhold til tid, bare over punktene på våre tidslinjer. 

Forstår du nå hva som menes med lineær tidsoppfattelse? I så fall kan vi bevege oss over til psykopatens avvikende versjon.

Å ha et sirkulært forhold til tid, betyr at man i motsetning til lineært – hvor man hele tiden fjerner seg fra punktene man passerer på tidslinjen – returnerer til punktene, som i en sirkel. En psykopat fjerner seg aldri fullstendig fra skjelsettende hendelser i livet, men vil før eller siden vende tilbake til dem. Dette skjer fordi han/hun aldri gjennomgikk de indre prosessene og refleksjonene som er nødvendige for å legge ting bak seg. Når man ikke har kapasitet eller evne til slike nødvendige refleksjoner, så blir man aldri ferdig med tingene. Psykopaten lagrer derfor punktene på sin tidslinje på en annen måte enn normale mennesker gjør – i form av kompartmentalisering. Å kompartmentalisere innebærer at man skiller opplevelser fra hverandre og stenger dem inne i “indre kammere” – dette gjelder også begivenheter og personer som normalt sameksisterer og samhandler i vår mentalitet, som ikke er naturlige å skille ad og som burde være en del av bevisstheten, Å gjemme bort viktige begivenheter på denne måten vil forstyrre vår virkelighetssans, hvilket også faktisk skjer med psykopaten. Når man kompartmentaliserer kommer kammerne aldri i kontakt med hverandre, og den som kompartmentaliserer må aktivt låse opp hvert enkelt kammer for å hente innholdet opp til bevisstheten. 

Normale mennesker benytter seg av begrenset kompartmentalisering i flere situasjoner, for eksempel når de går på jobb samtidig som barnet er i barnehagen. Eller når de tar en kveld fri fra eksamenslesingen. Kompartmentalisering gjør det mulig i en kort periode å la være å bekymre seg for å overlate barnet til fremmede verger i barnehagen for å kunne konsentrere seg om jobben, eller å ta en pause fra eksamenslesingen for å få et tiltrengt avbrekk med vennene. Det som kjennetegner kompartmentalisering hos normale mennesker, er at virkeligheten innhenter oss etter en kort periode. Vi både må og ønsker igjen å fokusere på barnet, og plukke opp eksamenslesingen innen en rimelig tidsfrist. Å ha et konstant sirkulært tidsperspektiv ville for normale mennesker være tortur, da det ikke gir sjelefred.

Virkeligheten innhenter ikke psykopaten på samme måte. Psykopaten kompartmentaliserer hele tiden. Han/hun plukker ikke opp tråden innenfor en normal tidsfrist. “Tråden” blir kompartmentalisert på ubestemt tid. Det er dette som gjør at han/hun kan forlate en partner til fordel for en ny nærmest på dagen, uten å bry seg med å kontakte gamle partnere, familiemedlemmer eller venner for å “skvære opp” eller avslutte relasjonen på en verdig måte. Den som står igjen undrer hvordan psykopaten så lett kan snu ryggen til, eller ikke kjemper for å bevare relasjonen. Psykopatens evne til kompartmentalisering på et så omfattende nivå kan ta en stor del av “æren” for dette.

Det er også kompartmentalisering som spiller inn når psykopaten kontakter den gamle partneren eller vennen etter lang tid – opptil flere år – som om intet overgrep er skjedd og som om dere drakk kaffe sammen i all vennskapelighet senest i går.

Psykopaten har i disse tilfellene bestemt seg for å åpne det mentale kammeret hvor du – som gammelt offer – befinner deg. Og fordi han/hun har et sirkulært forhold til tid, og egentlig aldri fjerner seg fra hendelser (men istedet returnerer til dem) så har psykopaten en genuin opplevelse av at siste samhandling med deg skjedde nylig, selv om det altså kan ha gått meget lang tid. Psykopaten forstår ikke ditt lineære tidsperspektiv; at du har gått videre, utviklet deg, distansert deg fra psykopaten og antakelig befinner deg i en helt annen livssituasjon hvor det ikke lenger er plass til ham/henne. 

Det sirkulære tidsperspektiv kan også illustreres på en måte som de fleste normale mennesker av og til opplever.
Får du innimellom følelsen av at lang tid har gått veldig fort, siden en hendelse skjedde? Du treffer kanskje en gammel bekjent, og når dere kommer i prat så oppdager begge at det er gått flere år siden et møte som dere opplever skjedde forrige måned? Eller du kan sitte alene og reflektere når plutselig en hendelse du ikke har tenkt på siden den skjedde, dukker opp i tankene dine. Du blir fascinert og nesten litt skremt når det går opp for deg at det er gått meget lang tid siden hendelsen, når du faktisk erindrer den som blodfersk. Kjenner du igjen dette?

Dette er kompartmentalisering i praksis, og det nærmeste normale mennesker kommer opplevelsen av hvordan psykopaten relaterer til sin tidslinje hele tiden. Når noe ikke har spesiell verdi for oss og vi er følelsesmessig frakoblet, så reflekterer vi lite eller ingenting over en hendelse eller en person. Vi kompartmentaliserer hendelsen, lagrer den i et mentalt kammer og henter den ikke frem igjen med mindre vi er nødt. Med andre ord vi “legger hendelsen bak oss”. Når vi sjelden eller aldri henter en slik hendelse fram fra erindringen så er den ikke gjennomarbeidet og vil derfor oppleves som helt fersk når vi henter den fram igjen, selv om det har gått meget lang tid. At den ikke er gjennomarbeidet skader oss ikke, så lenge hendelsen er av en mindre viktig karakter og aldri traumatiserte oss.

Dette er også hva psykopaten gjør. Forskjellen er at psykopaten ikke bare kompartmentaliserer betydningsløse hendelser, men også gjør dette med hva som for normale mennesker er viktige og begivenhetsrike punkter. Fordi intet har affeksjonsverdi for ham/henne (ei heller relasjonen med deg) så er det slik han/hun lagrer hele sin historie. Alt. Psykopaten lever ikke i en dynamikk hvor nåtid spiller sammen med fortid og fremtid. Kun her og nå er viktig for psykopaten. Den harde sannhet er at psykopaten ikke ofrer deg en tanke når han/hun har fått ny forsyning i form av en ny partner, og/eller befinner seg et sted geografisk løsrevet fra der du befinner deg. Når du plutselig en dag – lenge etter bruddet – dukker opp i psykopatens tanker, så opplever han/hun deres brudd som helt ferskt. Sågar kan psykopaten resonnere at et brudd aldri har skjedd, og at dere fortsatt har en aktiv relasjon.

Når psykopaten i tillegg ikke har samvittighet eller evne til refleksjon, så slår det ham/henne aldri at de bedro deg, at du kan bære nag og at det mest fornuftige vil være å la deg være i fred. Derfor kontakter psykopaten deg som om ingenting har skjedd.

Oppsummert; det sirkulære tidsperspektivet henger altså tett sammen med to faktorer.
1) Den manglende evnen til refleksjon og bearbeiding av relasjoner og hendelser. Når relasjoner og hendelser ikke bearbeides, så blir psykopaten heller aldri ordentlig ferdig med dem. Dette er i strid med den gjengse oppfatningen av at psykopaten slår strek over personer og hendelser som om de aldri har forekommet. Psykopaten slår egentlig ikke en slik strek, men at det virker slik henger sammen med det andre punktet; 
2) Måten å lagre minner og erfaringer på (kompartmentalisering). Kompartmentalisering fortrenger, adskiller og distanserer. Dette gjør at hendelser og relasjoner momentant kan stues vekk, “konserveres” og oppfattes som ferske når psykopaten henter dem fram igjen.
Begge disse psykiske mekanismene bidrar til å forstyrre psykopatens persepsjon av tid, erindring og oppfattelse av andre.

Den manglende fleksibiliteten  dømmer psykopaten til å gjenta sitt mønster, igjen og igjen. Psykopaten lærer aldri av sine erfaringer, for det foregår ingen indre analyse eller refleksjon. Psykopaten lærer riktignok å forfine og perfeksjonere sine manipulasjonsteknikker, likevel vil hans/hennes relasjoner alltid gjennomgå den samme syklusen – idealisering, devaluering, forkasting. Det sirkulære tidsperspektivet i kombinasjon med psykopatens grandiose selvbilde forsikrer at han/hun aldri lærer av sine feil, eller i det hele tatt erkjenner at han/hun har dem.  Psykopaten står slik sett på stedet hvil og kommer aldri videre i livet, selv om han/hun tilsynelatende beveger seg meget hurtig, fra relasjon til relasjon, fra jobb til jobb, fra by til by. Ikke bare mennesker blir forkastet, men også karrierer og hjem. Er det ikke paradoksalt?

Psykopaten forandrer seg aldri, og kan ha problemer med å forstå at omgivelsene gjør det. Psykopaten stiller seg undrende til forandring og aldring hos andre, og er sjelden forberedt på sin egen alderdom. For mange psykopater innebærer det et sjokk og alvorlig livskrise og depresjon når han/hun selv eldes og mister sin ungdommelige energi og karisma. En psykopat vil sjelden entre alderdommen med verdighet. Psykopaten har aldri reflektert over at alderdommen kommer, det sirkulære tidsperspektivet forhindrer dette.

Med andre ord, ikke alt er kalkulert manipulasjon fra psykopatens side.

Er da psykopaten egentlig uskyldig og en slave av sine begrensninger når han/hun plutselig oversvever deg? Ikke helt. Selv om mye av psykopatens opptreden er styrt av hans/hennes personlighetsforstyrrelse, så foretar psykopaten likevel et bevisst valg når du dukker opp i hans/hennes bevissthet. Valget består i å kontakte deg eller la deg være i fred. Psykopaten mangler evne til å forstå hvilken emosjonell lidelse du har gjennomgått som følge av hans/hennes bedrag, for psykopaten kan ikke selv lide på tilsvarende vis. Likevel er han/hun fullt klar over at de skadet deg, fordi det var intensjonen. Psykopaten vet kognitivt hva som skjedde mellom dere og kan velge å respektere ditt ønske om NK (null kontakt) og dermed avstå fra re-kontakt. Når han/hun likevel velger å kontakte deg så er det derfor ikke som følge av savn, anger eller kjærlighet til deg, det er tvert imot et tegn på hans/hennes manglende respekt. Psykopaten elsker tankeleker og husker veldig godt hvilken makt og kontroll han/hun hadde over deg. Dette opplever psykopaten som meget spennende og oversvevingen skjer derfor i håp om å gjenopplive denne kontrollen, og rive plasteret av ditt sår. Det ligger et ønske om fortsatt kontroll bak dette, og psykopatisk sadisme. Det er derfor viktig at du aldri svarer på en slik henvendelse fra psykopaten, uansett hvor lang tid som er gått siden sist dere hadde kontakt. 

Jeg husker en gang det var gått lang tid siden min siste kontakt med psykopaten. Jeg hadde klart å opprettholde NK i over ett år. Og motsatt hadde psykopaten utsatt meg for taushetskuren i like lang tid. Jeg hørte ingenting fra vedkommende i denne perioden. Ingen forsøk på direkte kontakt, ingen indirekte kontakt, ikke så mye som et vindpust som hvisket psykopatens navn.

Ved en tilfeldighet kom jeg i snakk med en felles bekjent. En person som stod nærmere psykopaten enn meg. Det var en samtale jeg helst ville vært foruten, men det var uunngåelig å utveksle noen ord. Jeg visste jo også dengang, at man bør unngå all kontakt med felles kjente. 
Cirka to uker etter denne samtalen begynte det å dukke opp mystiske profiler på min facebook. Det gikk en stund før jeg skjønte at disse profilene var opprettet for å overvåke meg. Men da jeg begynte å blokkere dem, så dukket det snart opp nye mystiske profiler. De var alle like; tullenavn, tullebilder, ingen aktivitet eller venner, og de var nyopprettede.

Hva skjedde egentlig? Antakelig kom det psykopaten for øret at vår felles bekjente hadde truffet meg. Psykopaten ble minnet på min eksistens, og hentet meg frem fra det indre kammeret hvor vedkommende hadde lagret meg. Psykopaten husket makten vedkommende hadde over meg, og hvor underholdende det var at jeg danset etter psykopatens pipe. Denne påminnelsen om min eksistens ga psykopaten en fornyet interesse for meg (psykopater elsker nye og skinnende objekter, og etter en periode i glemselen var jeg kanskje blitt “ny” igjen). Uten å kontakte meg direkte så fant psykopaten en måte å hente informasjon om meg, via de falske profilene som ikke var blokkert. 

Hva ønsket psykopaten å finne? Muligens hadde vedkommende et håp om at det var gått meg ille siden forkastelsen, og at det ville finnes indikasjoner om dette på min facebook. Det er nemlig slik psykopaten tenker; når han/hun ikke lenger ønsker eller kan leke med leken sin (deg), så skal den etterlates ødelagt, slik at ingen andre kan overta den. Du skal ikke nyte livet etter et brudd med psykopaten. Også selv om han/hun ikke lenger er interessert i deg. Du er likevel i psykopatens eie.

Slik kan runddansen mellom psykopaten og tidligere ofre pågå i årevis. Psykopatens sirkulære tidsperspektiv bidrar til denne dansen. Du kan – som tidligere partner eller venn – velge å ikke danse mer, ved å innføre NK. Du kan ikke hindre psykopaten i å danse, men han/hun må isåfall danse uten deg.

Men det bringer jo noen viktige sekundærspørsmål på bane. Hvis det er slik, at psykopaten hele tiden vender tilbake til tidligere punkter på tidslinjen, blir man da noen gang kvitt vedkommende? Blir man egentlig forkastet? Er forkasting bare en myte?

Kommer psykopaten alltid tilbake? Dette blir fokus for neste post.

 

 

Jeg jobbet egentlig med en tekst om psykopatens forhold til tid, da det gikk opp for meg at høytiden igjen har tatt oss (var det ikke nettopp jul?). Nå er det påske og blant mange ting som kan trigge vonde følelser, savn og ensomhet hos ofrene, så er høytidene blant de verste. I høytidene har mange fri fra jobb eller skole, og god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Hvis bruddet fortsatt er forholdsvis ferskt, så har offeret kanskje isolert seg, takket nei til hyttetur med familie eller venner, og føler seg svært ensom og verdiløs. Og selv for oss som har lagt en del av det vonde bak oss, så kan høytider markere en slags “opptelling” etter bruddet. Vi har lett for å tenke “nå er det x antall år siden vi feiret påske hos NN, den påsken psykopaten ødela ved å (fyll inn det som passer)”. Vår tidslinje har på en måte blitt redusert til livet før og etter psykopaten. 

Psykopaten har nemlig en evne til å ødelegge høytider for ofrene. Markeringer eller situasjoner som vekker glede i ofrene, vil provosere psykopaten. Ekte menneskelig glede har psykopaten ikke evne til å oppleve. Glede skaper sinnsro og sjelefred hos normale mennesker, som i sin tur gir plass til kjærlighet og omtanke for andre. Alt dette er fremmede elementer for psykopaten, men han/hun kan observere at normale mennesker opplever dette. Det må derfor slås ned på! Primærofferet er den som står psykopaten nærmest. Primærofferet er også psykopatens søppelkontainer. Det er derfor dette offeret – som tidligere var deg (eventuelt fortsatt) – som psykopaten forsøker å ødelegge høytiden for.

Til tross for mange vonde minner, så blir vi sorgtunge av å erindre tiden med psykopaten. Er det ikke merkelig? Burde vi ikke heller ha en enda større grunn til å feire høytidene, fordi vi er fri? Men vi klarer ikke det. Hjertet henger ikke med. Å stå i lys av psykopatens oppmerksomhet var så spesielt og magisk at vi savner denne tiden intenst, selv om vi vet at det var idealisering og ikke ekte. Psykopaten ønsket å trekke oss inntil seg for å misbruke oss. Vi vet det, og glimtvis opplever vi ekte takknemlighet for å være fri, men så overtar snart vårt positive bilde av den vi trodde psykopaten var.

Relasjonen har mest sannsynlig bestått av ti prosent gode opplevelser, og nitti prosent frustrasjon, utrygghet, selvbebreidelse og frykt. Likevel klarer vi å blåse de ti prosentene opp til uvirkelige proporsjoner, slik at de dominerer vårt syn på hele relasjonen. Vi har ikke vidsyn nok til å inkludere hele relasjonen, og lar de gode opplevelsene få definisjonsmakten. De få men gode opplevelsene vekker nostalgi i oss, og bestemte tider på året eller objekter trigger vårt savn. Jeg husker jeg kunne falle helt i staver av å stå utenfor en butikk, hvor psykopaten og jeg gjorde innkjøp sammen.

Dette innlegget skal for en gangs skyld ikke handle om hva du bør gjøre eller ikke bør gjøre. Å rehabiliteres er hardt arbeid, og strenge formaninger kan virke påtrengende. Denne bloggen er full av slike. Det er nesten som å være på militærleir, med meg og de andre “bedreviterne” som drillsersjanten fra helvete; “det var ikke ekte!”, “du må bryte kontakten!”, “ta livet ditt tilbake!”. Det er nødvendige råd, men jeg kan bli trett av meg selv innimellom og regner da med at leserne kan bli enda mer frustrert, og da spesielt de som faktisk forsøker å følge formaningene mine.

I påsken synes jeg du skal få hvile, og være snill med deg selv. Hvis nostalgien tar over dine tanker, gjør deg sorgtung og får deg til å gråte, så la den! Å sørge over tapet av en person du trodde elsket deg, er ikke noe som bare er overstått etter en viss periode. Det kan komme tilbake glimtvis i mange år, enten i korte øyeblikk eller i begrensete perioder, trigget av for eksempel høytider. Psykopaten elsket deg ikke, men det er likevel et tap at en person du var så involvert i, ikke lenger er en del av livet ditt. For det fantes lykkelige og gode øyeblikk. Ikke alt var manipulasjon og misbruk. Vi vet ikke hva som gjorde at psykopaten innimellom var glad og føyelig, antakelig var det hendelser som for oss vil være absurde, men det spiller ingen rolle akkurat i dag, for de manipulasjonsfrie øyeblikkene gjorde deg lykkelig. Du elsket psykopaten, kjærligheten var ekte fra din side. Tapet av dette må sørges i fred. Tenn et lys, lag deg en kopp te eller ta et bad. La ro og varme omslutte deg. Rusle en liten tur hvis været er bra. Ta hensyn til din sorg og legg tempoet deretter. Det er disse små tingene som er kjærlighet til deg selv. Benytt deg av priskrigen, og spis det smågodtet! Det er en ordre!

Psykopaten forlot oss med følelsen av verdiløshet. Dette var bevisst og kalkulert, og psykopatens intensjon helt fra starten av. Psykopaten visste hva han/hun gjorde. Hvordan kan du vite det? Den manglende responsen på våre skrik etter svar er hvordan. Den manglende takknemligheten for alt vi gjorde og ofret for psykopaten er også hvordan. Psykopatens taushetskur og manglende samarbeid er iscenesatt for at vi skal føle oss maksimalt betydningsløse og oppleve at vi ikke eksisterer. Psykopaten ønsker at vi skal sitte alene med våre spørsmål, til de gjør oss gale; til vi vender oss mot oss selv og spiser oss selv opp innenfra. Psykopaten vet at dette skjer, for han/hun har studert og observert denne effekten siden ungdomstiden, da han/hun som ung psykopat knuste de første hjertene. Senere har psykopaten forfinet prosessen og gjort den til en kunstform. Men ikke la dette skje med deg. Psykopaten etterlater deg som om det ikke er noe som helst spesielt eller unikt ved deg, men sannheten er motsatt. Psykopaten singlet ut deg som mål fordi du ER spesiell. Du utstrålte varme, livsglede og kjærlighet. Antakelig hadde du en smittende og ekte latter, og var godt likt av dine omgivelser. Du minnet psykopaten på alt han/hun ikke er eller kan få. At psykopaten plukket ut nettopp deg blant mange var ingen tilfeldighet. Han/hun har ingen interesse av å innynde seg hos en person som ikke deler med sine omgivelser. Som ikke er sjenerøs. Som er selvopptatt og ikke ser andre. Psykopaten ville ha intet å hente hos en slik person. Derfor spottet han/hun deg.

Følelsen av verdiløshet som psykopaten etterlater deg med, er ren projeksjon. Det er slik han/hun egentlig har det selv, men dumper selve opplevelsen av dette over på deg. Ikke la denne siste, devaluerende manipulasjonen bli sittende. Når du i påsken går en tur ut i finværet, så kost på deg et smil. For egentlig har du ingen grunn til å sørge. Du har grunn til å feire! Psykopaten så hvilket godt menneske du er og misbrukte det, men nå er du fri. Psykopaten får ikke lenger nyte godene av ditt varme hjerte og sjenerøsitet. I tillegg har du oppdaget hva han/hun er bak masken. Dette er en seier, ikke et nederlag. Ta det innover deg. Smil. Gjør noe godt for deg selv. Gjør noe godt for en annen som fortjener det. Gjør noe godt for sjelen din.  

Savner du psykopaten likevel?

La Alexandra Nouri på en humoristisk måte få deg til å innse det absurde i å savne dette skadelige mennesket. La oss le litt av både vår egen overbærenhet og av hvor patetisk psykopaten egentlig er (hentet fra www.alexandranouri.com – fritt oversatt av meg);

NÅ har du virkelig gjort det. I valget mellom å redde din egen fornuft, din framtid og ditt selvbilde, og å leve med de absurde selvopptatte og egoistiske faktene til en psykopat så valgte du det første. Du forlot psykopaten. Du har valgt motorveien til indre fred og sinnsro og kuttet all kontakt. Hvordan kunne du velge så feil?

Men det er ennå ikke for sent! Du kan få ham/henne tilbake! Alt du trenger å gjøre, er å legge deg langflat, og håpe at psykopaten vil ta alle dine unnskyldninger og beklagelser til etterretning. Og gjør han/hun ikke det, så kan du bare legge deg enda flatere! Du kan få psykopaten tilbake! Psykopaten kommer til å logre av denne desperate oppmerksomheten fra deg, og mest sannsynlig straffe deg for at du våget å stå opp for deg selv. Men ikke la det stoppe deg! For etter straffen vil psykopaten slippe deg inn igjen. Da vil dine sår lindres og du kan slappe av igjen, og gjenoppta din rettmessige trone i hans/hennes forstyrrede liv.

Jeg forstår deg. Du savner psykopaten. Vi vet alle hvordan det føles. Men la oss legge denne “savne-greia” litt under lupen.

Jeg regner med at vi alle har forstått, at når det kommer til psykopaten så har vi med to forskjellige personer å gjøre; maske-psykopat og ekte-psykopat. Du savner den ene av de to, jeg tror ikke vi trenger å være rakettforskere for å forstå hvem.

Maske-psykopat er borte. Avgått ved døden. Savnet i strid. Jeg vet dette gjør vondt, det er smertefullt. Tapet trenger å sørges. I tillegg til tapet av maske-psykopat, så har du en bråte av mishandling lesset over på deg av ekte-psykopat. For å toppe denne cocktailen av sorg og traume så er det ikke verre enn at maske-psykopat og ekte-psykopat bebor den samme kroppen! Du blir altså minnet på den snille og gode maske-psykopat hver gang ekte-psykopat mishandler deg. Det er megaforvirrende, og bare en annen psykopat ville ikke bli satt ut av en slik surrealistisk sammenblanding.

Og det blir bedre! Når ekte-psykopat ringer deg etter bruddet, så lyder han/hun akkurat som maske-psykopat! Du hopper av glede, det er jo ham/henne du har ventet på! Maske-psykopat er tilbake for å redde deg fra onde ekte-psykopat! “Det er DEG jeg har ventet på, NÅR kan vi treffes??!!”.

Oooops….. rolig nå, vent et lite øyeblikk. Sett deg på hendene dine. La meg spare deg for unødvendig smerte ved å hoppe fremover i tid, til der psykopaten smeller døra i ansiktet på deg igjen og du nok en gang våkner opp til virkelighetens kalde gufs. Det ble ikke bedre av å ta psykopaten tilbake. Tvert imot, det ble akkurat hakket vanskeligere. Maske-psykopat er fortsatt borte. Ekte-psykopat er fortsatt en mishandler. Maske-psykopat og ekte-psykopat er fortsatt i den samme kroppen, OG nå har du i tillegg mistet alle de hardt tilkjempete framskritt du har nådd i rehabiliteringen din, og stillet deg selv tilbake til nullpunktet.

Likevel lurer du på hvordan PSYKOPATEN har det. Selvfølgelig gjør du det. Du er sensitiv og omsorgsfull (psykopaten velger ikke folk som er tøffe i trynet). Du har hele tiden blitt programmert til å stille deg inn på psykopatens frekvens; hans/hennes følelser og behov. Hele relasjonen handlet om psykopaten, han/hun drillet deg til å tenke på lite annet. Den virkelige deg, den du var FØR psykopaten, ønsket ikke en bortskjemt, selvsentrert og voldelig tre-åring i en voksen kropp. Den virkelige deg ønsket en partner!

“Hallo der!” hører jeg en lojal helt avbryte, “ikke snakk om psykopaten slik! Han/hun er ikke bortskjemt og selvsentrert tre-åring!……… Ok, han/hun er en bortskjemt og selvsentrert tre-åring, men MIN bortskjemte og selvsentrerte tre-åring”. Hmm…. så jeg ikke deg som hysterisk deltaker på The Jerry Springer Show forrige uke? Denne “helten”, denne forsvareren av psykopaten, kunne ikke vært deg…. eller?

Resten av oss bør heller lytte til venninna mi Siri. Siri`s mann gikk virkelig hardt ut i starten. Sjarmerende. Omtenksom. Fantastisk. Nå er de to gift, og han ble umiddelbart etter bryllupet kald, distansert og ondskapsfull. Han klaget på ekteskapet men nektet å skilles. Han var uempatisk, defensiv og helt vilt manipulativ. Han er en psykopat. Siri visste noe var galt, men hun ble værende. Han ble fjern, Siri kjempet for å gjøre det bedre. Hvor lenge pågikk dette før Siri skjønte tegninga på veggen?

Siri ble værende hos sin psykopatiske ektemann i 30 år, før hun “på egoistisk vis” forlot ham for å bevare den siste rest av fornuft hun hadde. Jeg lurer på om hun angrer seg og vil ha ham tilbake, eller om hun har noen råd til oss andre. La oss spørre henne!

“Du Siri, har du noen råd til oss som sitter her på gjerdet og bruker den dyrebare tiden vår på å savne psykopaten?”. 

Siri: “Kom dere vekk! Fort! Jeg burde ha reist for 30 år siden, jeg vil ha mine 30 år tilbake!!!!!!”.

Hmm…. nei, ikke bry dere om henne. Hun er bare bitter. Hun burde ha blitt værende i 31 år, DA tenker jeg at psykopaten ville ha forandret seg. Hun var ganske enkelt ikke tålmodig nok! Dessuten, DIN psykopat er ikke slik. DIN psykopat vil forandre seg, han/hun er bedre enn de andre! Vær så snill, ta psykopaten tilbake og hold ham/henne borte fra oss andre!

Når vi forlater psykopaten, så er det fordi devalueringen har blitt uutholdelig. Men når psykopaten forsøker å oversveve oss så vet han/hun nøyaktig hvilke knapper å trykke på. Fristelsen til å ta ham/henne tilbake kan derfor bli uimotståelig. Vi er såret og gale. Vi nekter å tro at noen vil såre oss så bevisst som psykopaten har gjort. Vi er desperate etter lindring og derfor mer enn villige til å åpne våre armer og dører igjen. Alle indikatorer peker på å gi psykopaten en ny sjanse.

Alle bortsett fra èn; virkeligheten. Sannheten. Kunnskapen vi har tilegnet oss. Og ærlighet mot oss selv. Din sinnsro. Din helse. Denne indikatoren peker i motsatt retning – bort fra psykopaten. Yup, det blir en kamp i motbakke. Men hvis du investerer i innsatsen, så er utsikten fra toppen uslåelig!

Ser det fortsatt ut som at hvis du istedet investerer innsatsen i psykopaten, så vil ting kun bli bedre mellom dere?

Siri tilbrakte 30 år med psykopaten. Jeg lurer på, hvis hun bare hadde gjort en LITT bedre innsats, om han hadde forandret seg til det bedre… la oss si etter 10 år? 17 år? 25 år? Er Siri egentlig fornøyd med sin egen innsats? La oss spørre henne!

“Du Siri, er du glad for at du var sammen med psykopaten i 30 år?”.

Siri; “AAAAAARRRRGGGGGGHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!…………..”

Hmm…….. jeg må ha sagt noe galt.

 

GOD PÅSKE! 😉