I dag vil jeg skrive om hvorfor du aldri får det svaret du ønsker fra en narsissist eller psykopat, og hvorfor du ikke skal be om det. Et tema jeg har skrevet om før, men det går fort flere år mellom hver gang et tema blir brakt på bane her på bloggen. Dette er et viktig tema som må repeteres, ikke minst for nye lesere.
Kort sagt så handler det om at du aldri vil få den responsen fra en p/n som du trenger eller ønsker. P/n er programmert til aldri å gi deg sinnsro eller sjelefred. Og dette gjelder ikke kun etter bruddet, men som mange husker også under relasjonen. Heller ikke idealiseringsfasen ga sinnsro, fordi du som objekt fløy så høyt og var superfokusert på psykopaten. Under relasjonen så fikk du kanskje samarbeid fra psykopaten så lenge du var positiv, føyelig og dyrket ham/henne. Men det er ikke det samme som sinnsro, det er kun brannslukking. Alle husker følelsen av usikkerhet, selv når relasjonen tilsynelatende gled på skinner. Du unnlot å stille de viktige spørsmålene, fordi du fryktet at det ville sette relasjonen i fare.
Spesielt etter bruddet så er behovet for avklaring stort, for en forkasting skjer fort og objektet står forvirret igjen.
Så her er hvorfor psykopaten aldri kan gi deg den avklaringen du trenger.
- Han/hun forstår faktisk ikke hva du trenger. Du spiller i en helt annen emosjonell liga enn ham/henne. Dine følelser er intrikate, dype og sterke. Psykopatens følelser er begrensede, overflatiske og kun som små gnist å regne sammenlignet med dine. Psykopaten forstår ganske enkelt ikke hva du snakker om.
- Psykopaten er ikke programmert til å hjelpe deg til å få det bedre. Vi snakker her om ondskapsfulle og egoistiske hjerner. Det handler om “meg, meg, meg” og deretter “ødelegge, ruinere og sabotere” andre. Har du forlatt en psykopat? Da er du deres fiende. Det finnes kun svart og hvitt for dem. Dine to, ti eller tyve år med lojalitet blir slettet med et pennestrøk så snart du forlater dem. De ville ikke engang lyve til deg for å gi deg sjelefred. Selv hvis de forlater deg, så klarer de med deres mentale kortslutninger å gjøre deg til fienden.
- Ved å gi deg minst mulig avklaring, så forventer de at du skal jage etter dem i håp om en verdig avslutning på hva som (for deg) var en verdifull relasjon. De håper at du skal virke desperat og forvirret, slik at den nye partneren kan se hvor attraktive de er, og hvor gal du er. De ønsker også å kunne venne tilbake til deg hvis den nye relasjonen ikke fungerer som planlagt. Da er de avhengige av at du tar dem imot med åpne armer. Alle dine ubesvarte spørsmål vil sørge for det.
- Hvis du faktisk hadde fått et svar, så kan du banne på at det ville være løgn og ordsalat. Ikke et eneste sant ord har forlatt psykopatens lepper siden han/hun var baby. Og den gang kunne de ikke snakke. Den første setningen psykopaten sa var mest sannsynlig “hvis du hopper ut fra taket, så vil du fly og lande i et basseng av sjokoladesaus” til sin egen lillebror eller lillesøster. Og denne personen tror du vil være ærlig med deg, og attpåtil mene deg vel?
- Og den aller største grunnen? De bryr seg ikke om hvordan du har det. Du tror det er fordi de har funnet en ny flamme, og du er glemt. Men sannheten er at de aldri brydde seg om deg. Heller ikke mens dere var sammen. Så hva du ser rett etter bruddet, er ikke en ny side av psykopaten. Du ser hvem de har vært hele tiden, med den eneste forskjellen at nå er masken av. Du har fra første dag delt seng med fienden.
Ikke gjør som jeg selv gjorde. Jeg ventet og ventet på en henvendelse som aldri kom. Til slutt ga jeg etter og henvendte meg til ham. Det skulle jeg aldri gjort. Heldigvis ble det med den ene gangen. Han hadde nok ventet en enda høyere grad av desperasjon fra min side, enn det han fikk. Likevel føltes den ene gangen jeg henvendte meg som svært uverdig, fordi jeg ba på mine knær om en slags trøst og lindring som jeg trodde han kunne og ville gi. Jeg burde aldri ha gitt ham den tilfredsstillelsen. Det må jeg leve med i dag.
Men her er fordelen. Jeg kan ta den støyten for deg! Jeg og alle de andre leserne her på bloggen som gjorde det samme. Vi lærte på den harde måten. Og nå kan du dra fordel av hva vi på uverdig vis lærte oss. Det er derfor helt unødvendig at du gjør den samme feilen. Alt du trenger å gjøre, er å legge deg denne teksten på minnet. Her står alt du trenger. Du trenger bare å ta det til deg.
Så hva kan du gjøre når trangen er størst til å kontakte en p/n som mobbet deg, misbrukte deg og forkastet deg, og nå ønsker du vedkommende tilbake, og er kanskje til og med villig til å be om tilgivelse for at det skal skje?
Først vil jeg være tøff mot deg og be deg få hva som på engelsk kalles en “reality check”. Våkne opp! Hev standarden din for hvem du ønsker i livet ditt. Åpne øynene og se hvordan denne personen har behandlet deg. Du burde ikke sørge, men juble!
Men jeg vet det ikke er så enkelt. Derfor kan du skrive ned din bønn om svar, og din sorg over hva du trodde dere hadde, i et brev. Skriv det som om din p/n skal lese det. Skriv langt og detaljert. Putt det i en konvolutt. Skriv sågar adressen på, klar til å sendes. Putt brevet i en skuff.
Deretter begynner du med “utsettelse-leken”. Det betyr at fordi brevet er postklart og du kan sende det når som helst du har lyst, så kan du likegodt vente til i morgen! Det skader ikke å vente litt. Neste dag ligger brevet der fortsatt. Ordene er de samme. Du kan trygt vente en uke til, det vil ikke forandre noe. Og slik skyver du det foran deg.
Ventetiden bruker du til å lese deg opp om psykopati og narsissisme, og bekjempe din indre kognitive dissonans. Etterhvert vil du være sjeleglad for at brevet aldri ble sendt, og at psykopaten aldri leste om all din sjelesorg. Det ville nemlig gitt ham/henne en enorm boost med narsissistisk forsyning. På din bekostning!
Da er du klar til å brenne brevet. Gjør en liten seremoni av det, hvor du renser deg for siste rest av gode følelser for dette umennesket. Samtidig kan du jo brenne et bilde av ham/henne, og andre (brennbare) ting som knytter deg til en vampyr. Gjør det under trygge omstendigheter, gjerne utendørs.
Har du behov for å advare den nye partneren? Gjør det samme. Skriv et brev hvor du forteller alt som du mener den nye partneren bør vite. Du kan skrive et respektabelt brev, eller du kan sverte din eks med eder og galle. Her er alt lov, du bestemmer. Poenget er å lette ditt hjerte. Legg så brevet i en skuff og lek “utsettelses-leken” påny. I enkelte tilfeller er det riktig å faktisk sende brevet, men jeg vil tippe at i 90 prosent av tilfellene så gjør du best i å la være. Responsen blir sjelden slik du trodde, og du vil angre. Her må ikke handles overilt eller på impuls.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Off-topic, men skulle gjerne ha hørt hva du tenker om denne videoen med Will Smith og hans kone, som jeg har sett bli omtalt som en narsissist:
https://www.youtube.com/watch?v=qOTe0_Z0vlc
Du bidrar så godt og opplysende om tematikken. Jeg har lært mye gjennom din historie og kunnskap. Spesielt det med å definere retorikk og den fullstendige fraværenheten av ekte følelser for partner og relasjoner. Jeg har dessverre brukt alt for mye tid og energi på å føle skuffelse, svik, tristhet og depresjon på personer som egentlig har bare gitt blanke f.
Hvor utfordrende og umulig det var for meg å i det hele tatt ville ta inn over meg at disse personene kun ville ødelegge og bryte ned orker jeg nesten ikke tenke på. Å tro på det gode, for å få djevelen i retur. Jeg har trodd på gode intensjoner og ekte menneskelighet, men herregud så feil jeg har tatt. Jeg ble hard, og bitter innimellom. En hard læring gjennom mange år gjør noe med meg, og det er ikke så rart. Jeg forsøker å brekke opp skallet mitt og våge å åpne opp for mildhet, men jeg sliter fortsatt. Det er som om jeg er på vakt for at noe kan skje på nytt, og det er utfordrende å tro og stole på.
Et motto jeg lever etter er;» Ikke tro at du skal få noe ingen har tenkt å gi deg». Det er nok i overkant hardt, det forstår jeg, men det beskytter.
En av mine erfaringer er en kvinne som er det verste avvik jeg noen gang har sett og erfart. Alt av psykopati i utøvende praksis sammen med ren ondskap for å ødelegge andre menneskers liv, både privat og jobbmessig. Det bikker over til galskap og ren besettelse. Det har nå pågått i tyve år, og det endte med at hun gravde seg ned selv, arbeidsmessig og sosialt. En forstyrret, syk kranglefant som ble sagt opp til slutt. Hun dro med seg datteren sitt ekteskap inn i sitt eget fall gjennom å intervenere hennes liv og unge ekteskap. Alt handlet om hennes eget «jeg» som var best og størst, og utfordringer ble trusler mot hennes egen sannhet. Hun var åpenbart villig til å gå over lik i ytterste konsekvens. Jeg overdriver ikke.
Hvor går grensen for galskap, tenker du? Kan du skrive noe om dette?
Tusen takk for dine bidrag.
Kan du si litt mer om hva du mener med “hvor går grensen for galskap”?
En nær kollega gjennomgikk et grusomt brudd, jeg mistenkte (og mistenker) psykopati. Bruddet minnet om forkasting. Kollegaen min gikk i terapi hos en psykiater og fikk utskrevet antidepressiva i forbindelse med bruddet. Jeg sa aldri til kollegaen min at jeg mistenkte psykopati, men jeg snakket mye med henne og støttet henne, og hun betrodde meg mye. Hun forsonte seg etter hvert med, helt på egen hånd, at han aldri hadde brydd seg om henne, og at hun hadde det bedre uten ham og at hun skulle unngå kontakt helt. Hun hadde mye vondt i denne perioden og ventilerte ut i terapitimene.
Så var det at denne terapeuten på det sterkeste anbefalte henne å kontakte eksen for å få en ordentlig prat med closure. «Det er tydelig at dette er viktig for deg og at du ikke er ferdig med det, du må stille ham alle spørsmålene dine så du kan få endelig svar,» var begrunnelsen.
Kollegaen min gjorde som terapeuten oppfordret. Resultatet var naturligvis at hun innledet et uformelt, ikke-offisielt forhold til eksen igjen og hadde det gående nesten et år til. Inntil han atter en gang stakk av med en annen og etterlot kollegaen min knust og tilbake på scratch.
Jeg bare …
Hvordan KAN profesjonelle terapeuter gi så dårlige råd?
Hva tenker de med? Er dette vanlig??
Min mening? Ja, det er vanlig. Men jeg tror noe er i ferd med å snu. Det kommer for tiden et vell av nye norske bøker om temaet. Det synes å være en oppvåkning på gang i psykolog-miljøet.
Jeg ble helt himmelfallen og trodde at psykiatere og psykologer hadde kunnskap om personlighetsforstyrrelser. Jeg har for så vidt selv erfart at terapeuter er opptatt av «closure» og «kommunikasjon», men da har det ikke vært personlighetsforstyrrelser involvert (men fortsatt nokså dårlige råd etter min mening). Jeg bare fatter det ikke. Jeg er veldig glad for å høre at du tror en oppvåkning kan være i ferd med å skje i standen og håper du har rett.
De har bred teoretisk viten om forstyrrelser, men ikke om slik “populærpsykologi” som vi bedriver her. De forholder seg til vitenskap. Det er for eksempel ikke basert på vitenskap at p/n nekter å gi objektet avklaring etter et brudd, eller at de vil straffe objektet hvis det returnerer etter et brudd. Dette er noe objektene selv har funnet ut, funnet sammen, utvekslet erfaringer og teoretisert erfaringene.
Du kan kalle det en akademisk arroganse. Men som sagt, noe er i ferd med å skje, og jeg tror våre erfaringer etterhvert får akademisk aksept. Jeg vet forskere er interesserte i hva vi forteller hverandre i disse objektforaene. De følger med. Jeg vet at minst en spesialist på psykopati følger denne bloggen, kanskje flere.
Kan du forklare meg litt om den kjemiske prosessen som skjer i hodet vårt under følgende scenario: jeg har hatt et slags forhold til en P/N i snart 5 år som for det meste foregår online. Etter disse 5 årene har jeg lest masse på din blogg og hørt på mange gode innlegg på You Tube fra sånne som Assc direct, Knowing the narcissist og flere av de gode der. Og dette er fordi jeg har opplevd hele syklusen mes idealisering, devaluering og forkastning, hoovering igjen. Og jeg VET at NK er det essensielle for å komme over dette mennesket og gå videre. Men altså, hvilke mekanismer er det som skjer når man innerst inne VET at han er en N/P, at han sender ut fellesmeldinger til flere, at han hater offeret, at han kun vil ha forsyning og at offeret ikke betyr noenting for ham. Når han sender melding om treff, og man faktisk er fristet til å treffe dette menesket selv om man VET alt det som er listet opp foran? At man en liten stund faktisk kjenner hjertebank og nesten er redd for å skuffe N/P som ut av det blå sender sånn melding. Jeg har også fått meldinger som jeg med en gang ikke forstår helt, men når det har gått et par dager så ser jeg manipulasjonen tydelig. Som sagt, vet at NK er det som skal til, men det er ikke det jeg lurer på. Det er rett og slett hva slags mekanismer som skjer i oss som gjør at man vingler sånn selv om man egentlig er 100% sikker rett før på at denne personen aldri skal få lure oss igjen. Er jo nesten fascinerende dette
Det fungerer på samme måte som rus, enten den kommer av heroin, sex, alkohol eller godteri. Man blir avhengig. Jeg tror den heroinavhengige er fullt klar over skadene ved heroin, hen har sikkert flere kjente som har overdosert og muligens dødd. Likevel fortsetter den avhengige med heroinen.
Så dette er overhodet ikke lett. En ting som hjelper er å begynne å betrakte din relasjon med p/n som en avhengighet. Ikke kall det en relasjon, et vennskap eller kjærlighet. Kall det konsekvent “avhengighet” når du tenker på relasjonen og når du snakker om den. Du kan også kalle p/n for “heroin”. Hvis du fortsatt har åpen kontakt, så kan du til og med skrive kontakten “Heroin” i din telefon, slik at hver gang hen ringer så står det “Heroin” i displayet. Da blir du hele tiden minnet på at dette ikke er vanlig menneskelig kontakt, men noe skadelig.
Kom på en ting til i forhold til det forrige innlegget mitt. Jeg har ikke sett denne mannen på 1 år. Jeg har ikke NK med ham da vi har så mange felles kjente og jeg orker ikke å forholde meg til sverting. Derfor er jeg gråstein. Jeg forstår hva han er, det meste stemmer jo med det jeg leser og hører. Men jeg forstår ikke helt reaksjonen min. Jeg får fremdeles det “high’et” av messenger-plinget. Det er egentlig det som gir meg et kick. Det som står der er jo på repeat. Ser han blander litt det han sender også, så tydelig at det er flere av oss. Men hvorfor får jeg et kick av dette når jeg vet hva han er og vet greia? Han er en lokalpolitiker, og plutselig for 1 uke siden så var han på TV. Da hadde jeg som sagt ikke sett ham på 1 år. Jeg fikk helt sjokk. Jeg syns det var helt sykt å se ham snakke med en forsiktig og snill stemme, han så så enormt uskyldig ut. Sto og smilte så fint. Og så vet jeg sannheten om ham, om det såkalt “hemmelige” livet denne gifte mannen lever. Men trist over meg selv og den reaksjonen min. Jeg vet som tidligere sagt at alle sier at NK er løsningen, men det er ikke det jeg lurer på. Det er hva som skjer i kroppen vår når vi får sånne reaksjoner. Skjer det noe under idealiseringen som gjør at vi får disse kickene? Jeg ser det jo helt klart når det har gått en dag eller to, men hva skjer og hvorfor skjer det at vi får denne rusen? Det er så merkelig.
Jeg fikk en oppvåkning av min egen livssituasjon da jeg leste «hekta på et håp om kjærlighet»(2011) av Sissel Gran. Den beskriver mye av det som skjer i deg når du blir hekta på et annet menneske, som du gjerne rent objektivt sett ser ikke er bra for deg…MEN….Den kan og guide deg videre til annen god lesning.
Lykke til videre.
Hva bør man gjøre hvis man oppdager hoovering i form av overvåking på sosiale medier?
DU må blokkere p/n. Men det er ikke alltid det hjelper. Slik som skjedde med meg, så opprettet p da det jeg kaller tulleprofiler, med tullenavn, tullebilder og ingen venner, kun med det formål å komme forbi blokkeringen. Disse profilene dukket da opp som “folk du kanskje kjenner”. Dette kan du ikke unngå uten å slette din egen profil, og det har du neppe lyst til. Men du kan sette alle statuser og ting du poster til “kun for venner” slik at p/n får minst mulig informasjon om hva du gjør i dag.
Det hektet som P påfører har blitt forklart av en narcissist Sam Vaknin som at de speiler din idealiserte deg og det er det du blir avhengig av. Gjennom P s øyne får man tilgang til en perfekt utgave av en selv i lovebombing fasen gjennom hvordan P speiler ofret, og tapet av dette er hjerteskjærende. Velger å se på P som en intelligent datamaskin som i begynnelsen foret meg med en utopi, et paradis hvor jeg var superhøy bare av å være nær dette menneske. Da vinden snudde, maskefall, devaluering osv, en mørk periode med forvirring, og etterhvert innhenting av kunnskap, var det som filmen Matrix. Der Neo forstår han lever i en kunstig verden, ingenting var ekte, og han var bare et batteri for et datasystem. Slik vi og har vært maskinen Ps batteri gjennom å bevilge narsissistisk forsyning og tjenester. De er maskiner, de knytter seg ikke til andre mennesker. Det vakre vi så var ikke ekte, men ja, kan vel sikkert sammenliknes med en god heroinrus. Ikke bra selvom det føles bra!
Matrix er en god analogi!
Tusen takk. I løpet av sommeren har jeg lest mye på denne bloggen, å spes dette innlegget. Jeg mistenker at min ex er narsissist, jeg kjenner iallefall mange av tegna på d. Har innført NK, å syns d hjelper godt, men d er hardt. D værste for min del er den likegyldigheten og hvor lite verdi jeg har hatt gjennom hele relasjonen. D har tæret på psyken. Uansett ville bare takke.
“D værste for min del er den likegyldigheten og hvor lite verdi jeg har hatt gjennom hele relasjonen.”
Dette er viktig bekreftelse, og du må ta det for hva det er, selv om det gjør vondt. Tro meg, jeg har vært der. Men våg å kjenne sterkt på det, for det kan hjelpe deg mot å gå i samme fella igjen – enten med din gamle p eller en ny. Lykke til.
Først vil jeg si at det er utrolig rørende, skaper en enorm takknemlighet og er et uttrykk for usedvanlig, imponerende personlig styrke at bloggforfatter Daniel ikke bare fremstår sterk, pedagogisk og som en som er kommet over og videre fra det hele.
Men altså helt frivillig deler hvor desperat fortvilet og syk man blir av dette at man til sist ber p/n/den dysfunksjelle på sine knær om å få dem i tale mhp en oppklarende/lindrende hjelp til å rett og slett overleve fordi helsen er så nedbrutt at det er fare for ikke bare alvorlig sykdom, uførhet, men faktisk liv. Og de så er tyst som graven.
Akkurat det samme skjedde med meg. Hadde jeg ikke opplevd det selv, hadde jeg ikke trodd det var mulig. Og jeg hadde de beste ressurser til å forstå det psykologiske og gjorde alt jeg kunne for å bruke den kunnskapen for å hjelpe meg selv, uten hell.
Vedrørende avhengighet:
Noen av oss, det kan være ulike bakgrunner, eksempelvis uerkjent oppvekst med foreldre som er p/n/dysfunksjonelle, har ervervet oss sterke trekk av det som kalles avhengig personlighetsforstyrrelse. Bare rolig, dette er en “snill” forstyrrelse, som kun skader oss selv og spenner ben for oss/gjør at vi opplever hverdagslivet uforholdsmessig tungt sammenlignet med de vi ser rundt oss. Og det kan absolutt behandles og øves bort..
Mange av oss har også av samme bakgrunn gått hele livet med såkalt kompleks ptsd.
Førstnevnte disponerer også til å utvikle dette , at det utløses i forløpet med en p/n.
Det er veldig alvorlig og mange bukker under, men prognosen er veldig god. Og behandlingen for begge er akkurat det vi holder på med her på bloggen. Lese, lese, lese hva Daniel skriver, igjen og igjen, uttrykke oss og samarbeide i kommentarfeltet. Og jeg anbefaler sterkt å følges fast av en nøye utvalgt psykolog.
Bloggforfatter har skrevet mye om dette på bloggen.
Jeg snakker både av egen erfaring, og bloggforfatter kjenner min identitet og fagbakgrunn som kvalifiserer for at jeg har grunnlag for å skrive dette.
Les dere opp og vurder selv om dere kjenner dere igjen.
Det er ikke lett å finne gode kilder om kompleks ptsd på nettet. Her må gjerne bloggforfatter og andre komme med gode tips.
Alt godt til alle her.
Takk for gode – og kloke – ord.