For unge mennesker så finnes det knapt et alternativ til nettdating. Hook-ups finner man på Tinder eller de mer profilbaserte datingtjenestene. Men vi som er litt “halv-gamle” husker fortsatt en tid da vi måtte finne hverandre i den virkelige verden.

Selv skrev jeg kontaktannonse i spalten “Noen som passer for meg?” i Dagbladet. Og jeg fulgte med på “Finn en venn” siden på tekst-tv. Her dukket det nemlig ofte opp en homofil annonse. Slik var det på 90-tallet. Jeg var ung, i skapet og ikke klar til å oppsøke et lugubert offentlig toalett, eller en notorisk skog (som Sognsvann) for å finne en utkåret. Du tenker kanskje at “slik finner man ikke en utkåret”. Men det finnes et ordtak som heter “i den heterofile verden fører en date noen ganger til sex. I den homofile verden fører sex noen ganger til en date”. Dette er ikke så langt fra sannheten.

Mine forutsetninger var selvfølgelig litt annerledes enn heterofile søkende. Men også de heterofile benyttet seg hyppig av kontaktannonsetjenesten. Det å finne “den rette” har aldri vært enkelt for noen, heller ikke for de som ikke trengte å skjule sin legning.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I vesen så skilte ikke kontaktannonsene seg fra dagens nettdating; begge handler om kontakt mellom fremmede innenfor et fora som er ment for flørt og sjekking. Men der man i dagens datingtjenester kan sende hurtige meldinger og egentlig forkaste hverandre i løpet av noen timer, så krevde kontaktannonsene at man først svarte på en annonse i form av et brev som ble sendt inn til redaksjonen, og deretter videresendt til annonsøren. Ved interesse besvarte så annonsøren brevet, og slik ble brev sendt frem og tilbake en stund inntil man kanskje våget en telefonsamtale. Det tok tid, og var slik sett mer forpliktende fordi en relasjon ble bygget opp som ikke var like lett å forkaste. Hadde man først investert måneder med tidkrevende brevskriving, så var det et gjensidig ønske om å få det til å fungere. Det var også mer personlig med håndskrevede brev enn en chatboks.

I en overgang rundt årtusenskiftet så overtok mails den funksjonen de postsendte brevene hadde, og den personlige “touchen” forsvant. Utvekslingen gikk raskere, fordi man kunne skrive mails daglig, i stedet for å sende brev en gang i uka.

Fordelen med brevskrivingen slik den var før, var at man hadde mulighet til å fange opp røde flagg. Psykopaten hadde dårligere kår, fordi han/hun er avhengig av at hekting skjer raskt. Det var vanskeligere å hekte via sneglepost. De røde flaggene fikk tid til å jobbe i bevisstheten innen man bestemte seg for en respons. I dagene før man besvarte et brev så tenkte man kanskje “det var pussig skrevet” og “jeg tror ikke vi er så kompatible”. Kanskje valgte man å avslutte kontakten på høflig maner. Det var trygt å være høflig per brev. “Ghosting” forekom, men var egentlig unødvendig fordi det kostet så lite å avslutte en relasjon på verdig vis.

I dag bare stopper man enkelt å besvare digitale henvendelser hvis man har funnet noe mer interessant, eller hvis man vil være slem – som psykopaten og narsissisten.

I dagens hurtige meldingsutveksling så rekker man knapt å formulere en gjennomtenkt respons. Risikoen for å gå på en relasjonell bommert er derfor langt høyere enn før. Sjansen er også stor for at unge mennesker i dag ganske enkelt ikke vet hva som utgjør en farlig personlighet. De ser etter helt andre karakteristika enn vi eldre gjør. De er lært opp til å unngå “creepy” mennesker, spesielt menn. Men hva som kjennetegner en “creepy” person er ikke nødvendigvis farlige karakteristika. Jeg vet at ensomme, klønete og overvektige mennesker ofte betegnes som “creepy”. Det samme med personer med litt avvikende politiske holdninger. Da skal man “kanselleres”, som om dette er egenskaper som avgjør om man er en lojal og stabil partner.

Man mister respekten for andre mennesker når det er så enkelt å “kansellere” dem og man kan rettferdiggjøre det med å peke på dårlige holdninger, når det egentlig er en selv som har dårlige holdninger. Men den makroskopiske narsissismen står i veien for å se det. Man lærer i medier at man har lov til å avvise folk for deres politiske og sosiale ståsted.

En annen fare er emosjonell avstumpethet. Relasjoner mister deres betydning og blir flyktige. Man knytter seg ikke lenger til noen, for man rekker det ikke. Og hvis man knytter seg så er det en forvirrende følelse som skremmer og kan ødelegge relasjonene i stedet for å bygge dem opp. “Jeg er glad i deg” blir sagt når det ikke bør sies, og forties når det burde vært sagt.

I stedet går de unge etter narsissistiske egenskaper som feiltolkes som “kule”. Man skal være karismatisk og høy på seg selv. Dette avler også flere narsissister. Jeg tror dessverre ikke narsissistisk forføring og misbruk kommer til å minke fremover, til tross for mer bevissthet og kunnskap om emnet.

Samtidig er de unge mer sårbare. De krenkes lett, og kaller normal kritikk for “hat”. Den økende krenkbarheten er neppe tilfeldig, mennesker har et iboende behov for respekt og verdighet. Dagens unge har imidlertid aldri lært å respektere andre. De har lært at de selv er spesielle, men ikke at andre er det (og dermed at ingen er spesielle, og alle må ta hensyn til hverandre). Det er dømt til å ende i indre og ytre konflikt.

Det handler om berettigelse – et narsissistisk trekk som nå er blitt allment. Politikere må ta mye av skylden. Dagens unge er flasket opp med at de har “rettigheter”. Spesielt hvis de kan plasseres i en beskyttet gruppe eller en minoritet. Dette vil sette sitt preg på individuelle relasjoner, spesielt hvis den ene parten mener seg tilhørende en gruppe med større krav på særbehandling enn partneren. Da vil parten som tilhører en beskyttet gruppe projisere sin forventning om særbehandling over på partneren.

Vi eldre kan også gå på en bommert. At vi traff på psykopatene er jo et bevis på det. Våre kunnskaper om “røde flagg” er nok likevel basert på sterkere reell menneskekunnskap. Og våre foreldre og besteforeldre har/hadde en enda sterkere intuisjon på dette, enn vi har. Det var derfor vel verdt å lytte til dem når det gjaldt valg av partnere og venner. Det er viktig at vi forsøker å overføre noe av vår kunnskap til dagens unge, selv om det ofte er basert på intuisjon og vanskelig å formulere i ord. Også selv om de unge vil fnyse av våre holdninger.

Er det mulig å komme utenom nettdating i 2022? Jada. Fortsatt kan man velge de tradisjonelle møteplassene. Man kan satse på å finne sin partner blant kolleger, venner, eller bare ved å vise seg ute blant folk. Men det krever at man gjør nettopp det, og oppsøker sosiale tilstelninger. Det hjelper ikke å gjemme seg innendørs, for så å føle seg urettferdig behandlet for at universet ikke har utdelt en spesiell venn. “Det finnes en for alle” betyr ikke at høyere makter sørger for at noen finner oss, uten aktivitet fra vår side.

Det krever også at vi kommuniserer hva vi ønsker og trenger, både overfor oss selv og andre. Hvordan kan dine venner hjelpe deg hvis du ikke forteller dem at “jeg ønsker meg en partner”? Mange partnerskap har startet med at en velment venn la sammen to og to, og foreslo “jeg har en kompis som er enslig og også ønsker seg en kjæreste, hva hvis dere begge to kommer på neste fest?”. Hvordan kan den potensielle partneren vite at du er interessert hvis du ikke forteller ham/henne det? Mange har mistet hverandre selv om begge parter ønsket, men ingen sa noe. I nettdating så slipper man å si det som kan være litt vanskelig å si, for det ligger der implisitt. Alle vet at på match.com så har man profil av en bestemt grunn. De andre brukerne vet det, man slipper derfor å fortelle dem det. Ute i den virkelige verden krever det mer av oss.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.