Kort tid etter bruddet med P så drømte jeg at han og jeg var på tivoli. Vi kjørte karuseller og hadde det gøy. Stemningen var god. P var blid og elskelig. Tivoliet var fullt av folk. Vi gikk rundt og koste oss. I bakgrunnen hørtes gledeshyl fra andre gjester som frydet seg. Det var en meget livaktig drøm. Jeg husker faktisk en mild bris på huden, enten fra vind eller fra dragsuget som karusellene skapte.

Men plutselig forsvant P. Han ble borte i menneskemengden. Det skjedde så fort. Resten av drømmen brukte jeg til å lete etter ham. Jeg skubbet folk til side for å få bedre oversikt. Jeg ble irritert over at de kunne være så glade og uanfektet, når jeg selv var så desperat. Jeg rakk ikke å finne ham før jeg våknet. Lenge etter jeg våknet, så kjente jeg fortsatt på fortvilelsen og sorgen av å ha mistet ham på tivoliet. 

Dette var i 2014. Senere, helt opp til nåtiden, har jeg med jevne mellomrom hatt lignende drømmer. Dog med en forskjell. I dag bærer de preg av at jeg jager etter ham, men aldri når ham. For eksempel kan jeg komme til et sted, og spør etter P. Men folk svarer meg “han var her nettopp, men nå har han reist”. I drømmen er jeg aldri sint eller bærer nag. Det eneste jeg vil, er å finne ham. Men jeg har ingen anelse om hvorfor det er så viktig, eller hva jeg skal gjøre hvis jeg finner ham.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Den gjentakende drømmen er utvilsomt et resultat av et traume som gjenspiller seg i mitt ubevisste. Hjernen har ikke funnet ro. Den søker fortsatt etter svar. For dere som kjenner min historie, så vet dere at min P lokket meg til å flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men to uker før min ankomst, så forsvant han. Men da var det for sent for meg å snu. Jeg hadde allerede fått jobb og bolig på det nye stedet. Jeg ble nødt til å flytte dit, uten at han var der for å ta meg i mot. Jeg så ham faktisk aldri igjen i fysisk form.

Sjokket og sorgen må ha satt seg så dypt i kroppen, både fysisk og sjelelig, at dette scenariet utspiller seg enkelte netter, igjen og igjen, i varierende versjoner, men alltid med samme slutt – jeg når ham ikke i tide. Selv om jeg i den våkne hverdagen knapt plages av dette lenger, så er min underbevissthet ikke ferdig. Dette er hvordan et traume lever i oss. Det trenger ikke være mer dramatisk enn dette. Men det er slik et traume ser ut.

Traumer håndterer vi på forskjellige vis. De fleste usunne. Det kan vi ikke klandres for. Vi forsøker å overleve, og ta hverdagen tilbake. Vi har sjelden mulighet til å gå i terapi dagen lang, for å løse alle de mentale flokene P forårsaket. Men det er viktig å være bevisst. Den bearbeidelsen vi står for selv, uten hjelp fra andre, tar nemlig ofte form som selvskading. Jeg ble minnet på dette temaet i samtale med en leser. Jeg vil her komme med noen bud på hvordan selvskading etter en relasjon med psykopaten kan vise seg. Ofte tolker vi ikke de usunne overlevelsesmekanismene som selvskading, men det er selvskading. Man kan si at vi overtar der psykopaten slapp. Når de ikke lenger er til stede for å skade oss, så fortsetter vi jobben for dem.

• Risikofylt adferd, som å kjøre for fort eller på annet vis utsette seg for fare. Eller kjøre uten å ta på seg sikkerhetssele. Sitte i båt uten redningsvest. Likegyldighet til egen sikkerhet. Spille “helt”; utsette seg for fare ved å beskytte andre (“da kan jeg gjøre en god gjerning innen jeg forlater dette miserable livet”). Direkte selvskading og selvmordsforsøk.
• Misbruk av rusmidler, som piller, alkohol eller nikotin. Kanskje merker du ikke engang at ditt forbruk har øket etter psykopaten, og gått over til misbruk. Selv røk jeg sigaretter, og stadig mer intenst. Jeg var enkelte dager oppe i 40 sigaretter. Jeg var dog klar over helserisikoen, men jeg fortalte meg selv to historier; 1) “det spiller ingen rolle om jeg får lungekreft, meningen med livet (p) er uansett borte”. Og senere i forløpet 2) “dette er bare midlertidig, inntil jeg får det bedre, da kan jeg kutte ned på røkingen”. Misbruk av rusmidler handler om et forsøk på stressreduksjon. Ikke nødvendigvis at vi blir roligere eller neddopet, tvert imot så ble jeg antakelig mer urolig og hyper av det høye nikotinnivået. Men vi søker etter stimuli. Andre kan ty til overspising, shopping eller overdrevet seksuell aktivitet i et forsøk på å redusere stress. Stressnivået etter psykopaten er skyhøyt. Selv glemte jeg å spise, og ble mager. Jeg var nede i 72 kilo, der hvor min naturlige vekt i forhold til høyde og alder kanskje var 85-88 kilo. Jeg hadde ingen sultfølelse på omtrent ett år.
• Å nekte oss selv å elske igjen. Dette kan være en bevisst eller ubevisst form for selvskading. Den bevisste formen viser seg ved konkrete tanker som “jeg får uansett aldri den samme opplevelsen igjen av en normal person, så jeg kan likegodt være enslig”, eller “jeg er så skadet at ingen vil ha meg, og hvis noen vil ha meg i den forfatningen jeg er i, så må det være noe i veien med dem”. Alternativt tenker vi “jeg er så skadet og kan ikke påføre noen den utfordringen det er å være sammen med meg. Best at jeg forblir alene”. Den mer ubevisste formen kan vise seg ved drukne seg selv i arbeid og gjøremål, og dermed avvise potensielle partnere med det argument at “jeg har så mye å gjøre, jeg har ikke tid til å date”. Travelheten gjør også at man ikke tar seg tid til å løfte blikket og oppdage potensielle partnere som hele tiden dukker opp på vår vei. Mange opplever også relasjonstretthet etter psykopaten, hvor vi ikke orker tanken på alt arbeidet som en intim relasjon krever. Vi ga p/n så mye og fikk så lite tilbake, og ønsker ikke å utsette oss selv for den belastningen igjen.
• Å nekte oss selv tid til egenomsorg. Etter psykopaten trenger vi å ta alt mye langsommere. Det indre arbeidet krever et langt lavere tempo enn hva vi hadde før p. Alt går langsommere; gjøremål, bevegelser, til og med måten vi snakker på. Å ignorere dette behovet kan slå tilbake som en boomerang på et senere tidspunkt og føre til helseplager, først og fremst psykiske. Vi kan derfor ikke skvise like mange oppgaver og aktiviteter inn i timeplanen, som vi kunne tidligere. Mange opplever dette som et nederlag, fordi de mistolker det som alderdomstegn eller nedsatt funksjon. Ikke minst kan det være vanskelig å måtte skuffe andres forventninger, der man tidligere hele tiden stilte opp for andre. Men husk at mange empater og skambelagte personer tidligere stilte for mye opp for andre. Dette er derfor en viktig øvelse i å si “nei” og stille egne behov først. Mange legger seg på et permanent lavere tempo etter p, fordi de oppdager at det er mer givende å gi inntrykk tid til å synke inn, og at det jaget de trodde de trengte tidligere for å være effektive, en “superperson” eller tjene penger, ikke lenger har noen verdi. Verdiskifter etter p er vanligere enn vi tenker over. Det er her mange sliter fordi de forsøker å finne sitt “gamle jeg”, når det egentlig dreier seg om at de ikke lenger har de samme verdiene som før.
• Å sabotere egne karrieremuligheter fordi man mister interessen for det eksterne livet, altså det som skjer utenfor en selv. Mange opplever å miste interessen for gammelt liv, gammel jobb og gamle ambisjoner etter p. Det kan være en fin mulighet til å revurdere din jobbsituasjon. Som sagt, verdiskifter er vanlig og kanskje gir ikke din gamle jobb mening lenger. Men hvis du ikke erstatter gammel karriere med ny, så er det en form for selvskading. Jobb og karriere er viktig for selvverd, utvikling og ren overlevelse.
• Langvarig isolasjon. En midlertidig tilbaketrekking fra det sosiale livet etter p er vanlig og noe opp til hundre prosent av objekter føler behov for. Men isolasjonen bør neppe vare lenger enn to år. Etter dette må man forsøke å finne sin plass i menneskeheten igjen. Det betyr ikke at du trenger å delta i en sosial konkurranse. Mange velger å kutte ut flesteparten av tidligere venner, og kun beholde noen få. Det er helt innafor. Men du må ha et minimum av menneskelig kontakt og begynne å interessere deg for andre igjen. Er det vanskelig? “Fake it till you make it”. Lat som om du bryr deg inntil du faktisk gjør det. Dukk opp i fødselsdagen til vennene dine. Spør dem hva de ønsker seg i livet. Løft hodet og se hva som rører seg i samfunnet for tiden. Akkurat nå rører det seg ekstremt mye merkelig. Ditt engasjementet vil langsomt komme tilbake.
• Involvere seg med nye p/n. Slippe dem inn i livet eller til og med aktivt oppsøke dem. Enten fordi man fortsatt ikke klarer å identifisere dem, eller fordi man til tross for gjenkjennelsen faller for deres idealisering eller tenker “jeg klarer visst ikke å tiltrekke meg normale mennesker, så jeg får ta til takke med en høy andel p/n i min krets”. Da har man ennå ikke gjort den nødvendige jobben med eget selvverd. Selvverd henger tett sammen med evnen til å beskytte seg selv. Jo høyere selvverd, desto mer er man villig til å beskytte seg selv og egne interesser. En manglende vilje til å beskytte seg selv kan sidestilles med selvskading.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.