Beundrer du de som alltid synes beredt til å forsvare seg selv, og alltid har en snerten kommentar parat mot noen som skulle prøve seg å med en frekkhet?
Ønsker du å være slik selv, men du får det ikke til?
Da er du ikke alene.
Mange lesere av bloggen lider av “søren, det skulle jeg sagt” syndromet. Jeg gjorde det også selv. Blant symptomene på syndromet finner vi en etterpåklokskap, hvor krenkelser ligger og jobber i underbevisstheten, helt til det går opp for oss hvordan vi burde respondert mot frekkhetene (men ikke fikk til), og nå er muligheten passert.
Og ikke bare det. Den frekke syntes å gå seirende videre, mens vi blir stående igjen som fjols.
Det er rett og slett bittert. Og vi pisker oss selv for å gang på gang la oss overkjøre av frekke mennesker, uten at vi klarer å “slå tilbake” på en måte som tilfredsstiller oss.
Denne følelsen kan spise oss opp innenfra hvis vi ikke er den bevisst. Den tar verdifull energi, fordi det indre arbeidet og følelsen av nederlag krever det. Det bryter oss ned. Den negative energien må ut. Og fordi situasjonen er over og krenkeren allerede er langt utenfor rekkevidde, så går det utover oss selv eller uskyldige mennesker og kjæledyr som er en del av livene våre. Det er jo ikke rettferdig.
Så hva kan du gjøre?
Først så vil jeg gi deg et løft. De “snertne” menneskene du beundrer så mye, er kanskje ikke så snertne som de gir inntrykk av. Mennesker som alltid er parat til å besvare krenkelser med kløkt, avslører noe om seg selv.
De er alltid i forsvarsposisjon.
Det handler om tankesett og menneskesyn. Hvis man alltid er i forsvarsposisjon, så tenker man ikke godt om sine medmennesker. Man har faktisk så lite tillit til dem, at man regner med at andre mennesker vil yte en motstand fremfor å samarbeide. Det er ikke en sunn holdning å ha.
Ja, disse “snertne” menneskene kan være “brente barn” som ofte er blitt krenket opp gjennom livet, og derfor har opparbeidet seg en måte å møte omgivelsene på som beskytter dem bedre. Faktisk er det i en slik fase mange av oss her på bloggen er i dag. Men det kan like gjerne handle om en arroganse og nedlatenhet mot andre mennesker som ligger tett opp til psykopatens, i form av grandiositet.
Deretter handler det om personlighet. Vi mennesker er ikke like. Vi fikk utdelt forskjellige kort ved fødsel. Du er slik du er, og kan bare i begrenset grad bli til en annen. Det betyr at det ikke nytter å bli frustrert av at du ikke får til det samme som dine forbilder gjør, ganske enkelt fordi du ikke er ment å være slik. Forson deg med den du er ment å være. Antakelig har du meget sterke egenskaper på andre områder.
Det betyr ikke at du ikke kan oppøve deg en beredskap som du både ønsker og trenger. Vi har nå lært at mange mennesker vil oss vondt. Og de som skader oss aller mest, er psykopatene og narsissistene vi slipper inn i livet. Det er dem du må passe deg for.
Det har derfor ingen hensikt å irritere seg over at en fremmed person klarte å tråkke på deg. Hvorfor har vi et behov for å sette et menneske på plass, som vi aldri ser igjen?
Klart, det er ikke riktig hva de gjør. Og selv fremmede mennesker fortjener en smekk over fingrene hvis de sniker i køen i butikken, roper ukvemsord til deg på gaten, søler ned hele bilen din fordi de bare måtte kjøre forbi deg akkurat der det var mudder i veien, eller overhøvler deg på jobb fordi de ikke er fornøyd med servicen.
Det er viktig for ditt selvbilde å “ta igjen”. Ofte trenger vi oppreisning. Og når en hendelse kverner i underbevisstheten, selv om situasjonen for lengst er forbi, så er det fordi vi har en jobb å gjøre med vår integritet. Den gode nyheten er at vi har integritet! Ellers hadde vi ikke reagert på krenkelser. Problemet er at vi er for trege med å reagere. Og det bunner i at vi møter folk med overdrevet tillit. Vi blir derfor regelrett lamslått når det viser seg at de vi har tillit til, er noen frekkaser av dimensjoner.
Det er dette overraskelsesmomentet vi kan jobbe med. Det handler om å bli mer åpen for at mennesker kan svinge alle veier. Og ikke være så “naive” at vi tror at alle er like anstendige som vi er selv.
Det betyr at du må selge en bit av sjela di. Kall det å inngå en avtale med djevelen. Du må gå imot din natur – som antakelig er blid og imøtekommende – og bli litt mer skeptisk til andre mennesker. Tren deg på et avvisende og foraktfullt blikk. Stå foran speilet og prøv. Tren deg på å bruke andre og mer negative beskrivelser av folk; “han der liker jeg ikke”. Du kan si det høyt til en venn men det er ikke et krav. Det viktige er at du sier det til deg selv.
Du vil etterhvert utstråle noe annet enn “kom og krenk meg!”. Dette medfører at færre personer “prøver seg” på deg. De måler deg opp og ned, og konkluderer at du ikke så lett lar deg pille på nesen. De velger derfor å tiltale deg mer respektfullt, eller kanskje velger de å la deg være i fred.
Noe annet som skjer er at din selvtillit i konflikter øker. Du blir mer bestemt i tonen. Du våger å respondere på angrep, i stedet for å gjemme deg, eller hva mange av oss alltid har gjort – glattet over for å dempe konflikten. Neste gang vil dine venner eller kolleger tenke seg om to ganger innen de konfronterer deg, fordi de risikerer at du gjør et nummer av det.
Ikke vær redd for å overdrive eller dumme deg ut. Å dumme seg ut er et nødvendig ledd i å forfine egenskapene. Jeg vil avsløre noe for deg; jeg har av og til gitt inntrykk av å være gal overfor mennesker som krenker meg. Jeg har skjelt dem ut på et totalt uanstendig nivå. Hvorfor? Er det noe folk frykter – selv bøllene, så er det gale mennesker, for de er uberegnelige. Jeg lover at det virker.
Uansett hvilken taktikk du bruker, så er den aller beste konsekvensen at du blir ferdig med saken der og da. Du tar den ikke med deg hjem. Du bærer den ikke med deg utover kvelden og natten, og ligger søvnløs mens du forsøker å finne den riktige responsen på en krenkelse du uansett ikke kan forandre på, fordi den skjedde i går, forrige uke eller for fem år siden.
Slapp av. Du kommer ikke til å bli et monster. Du vil like deg selv mye bedre, og gå rakrygget ut av de fleste situasjoner. Når du har overbevist deg selv om at du er i stand til å beskytte deg selv, så slapper du mer av. Du blir tryggere. Da minker behovet for å “vinne hver kamp” og du kan fnyse av dine krenkere snarere enn å fantasere om å klubbe dem i hodet.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Det er sant det! Når man har klart det en gang så er det en slik seier at man viser til din tekst «blir tryggere. Da minker behovet for å “vinne hver kamp” og du kan fnyse av dine krenkere snarere enn å fantasere om å klubbe dem i hodet.»
Det er akkurat som man blir reparert av å ha stilt opp for seg selv om ikke bare en gang slik man ønsket i en krenkelsesitusjon! Så vet man at man kan hvis man vil, og det gjør det mindre til noe man tenker mye på. Mon tro om det hadde vært slik med P også, om man hadde fått vedkommende på ordentlig at man hadde skjønt at det ikke var så bra som man trodde…. Tenker på spesielt perioden når man blir desperat når de gir stadig mindre og mindre:-)
Det er riktig. Noen “seire” er nok. Det viktige er at du VET at du er i stand til å slå tilbake, hvis du vil.
Jeg lurer selv på om det forklarer noe av behovet vi har for å gå returnere til p/n. Vi er krenket så mange ganger av hen, at vi alltid ønsker enda en sjanse til å slå tilbake og få oppreisning.
kloke kommentarer fra begge to 🙂