Psykopati og kjærlighet

I dag vil jeg igjen fokusere på selvopplevde hendelser. Jeg vil fortelle en historie med tre aktører; meg selv, en venninne og hennes nye kjæreste. Dette skjedde for noen år siden, innen jeg visste hva en sjalusifabrikkering er. Jeg visste heller ikke hva en psykopat eller en narsissist er. Jeg visste knapt hvem jeg selv er. Jeg trodde bare at alle hadde hederlige hensikter – spesielt mine venner. 

Min venninne snakket stadig om sin nye kjæreste, like ofte presiserte hun at “han liker ikke homofile”. For en merkelig ting å si, tenkte jeg, da jeg jo selv er homofil. Hva ville hun med det? Skulle jeg føle meg truet eller ønsket hun bare å advare meg? Forstod hun ikke at jeg verken trengte eller ønsket denne informasjonen om hennes nye kjæreste? Hva hadde han med meg å gjøre? Av og til tenkte jeg også “hvem er dette for et monster som hun har funnet?”. Til å være så forelsket som hun tilsynelatende var i ham, så var det ikke et særlig flatterende bilde av ham hun malte. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte “forteller hun meg en eneste gang til at hennes nye kjæreste ikke liker homofile, så skjeller jeg henne ut”. Jeg var så lei av å høre dette. Samtidig skrøt hun ham opp i skyene på alle andre områder, nesten som om det faktum at han ikke likte homofile også var en flott egenskap. Men hun slang ofte på en årsak til hennes voldsomme fokus på dette; “du skjønner, han må jo bare akseptere deg, du og jeg er jo beste venner”. Min venninne var sjelden å bli klok på. 

Noen konfrontasjon mellom meg og henne om dette, kom det dog aldri til. For innen det gikk så langt så skulle jeg møte hennes nye kjæreste for første gang, på en fest. Innen festen var hun tilsynelatende nervøs for hvordan dette ville forløpe; “jeg håper han aksepterer deg og at dette vil gå bra”. Jeg husker jeg ble litt irritert over at hun oppførte seg som at jeg måtte trøste henne, da det jo var jeg som hadde mest å tape på om han ikke likte meg. Men hvordan jeg hadde det med dette var underlig nok aldri et tema. Hun la istedet et ansvar over på meg; “nå må du vise deg fra din beste side altså”. Gjorde jeg ikke alltid det? Og helt ærlig, hvorfor skulle jeg pynte på min personlighet fordi hun hadde funnet en homofob kjæreste? Det var hennes problem og ikke mitt. Men hun involverte meg så voldsomt. Igjen var jeg på nippet til å reagere negativt på hennes merkelige opptreden. Denne gang med å trekke meg fra festen. Men fordi jeg var så involvert og “hennes beste venn” ifølge henne (jeg følte det aldri likedan, og hadde dårlig samvittighet for det) så følte jeg meg forpliktet til å gå. 

Den gang for noen år siden så var jeg velsignet med en gave; jeg tok så lett på ting og var sjelden nervøs. De fleste pinlige situasjoner pleide å løse seg, var både min erfaring og mitt motto. Og når de ikke gjorde det, så sa jeg “pytt pytt” til meg selv, og gikk videre i livet. Så jeg dro på fest der hvor min venninne, hennes nye kjæreste og mange andre befant seg. 

Min venninne dro meg hurtig til siden da jeg kom. Hun virket nervøs og stresset. “Er du klar?”. Ja jøss, svarte jeg, rolig som ei ugle. Hun oppførte seg som om jeg skulle på date, med hennes kjæreste! Eller kanskje det snarere var en opptaksprøve, hvor jeg søkte på rollen som hennes beste venn og han alene utgjorde juryen som avgjorde om vi fikk lov til å fortsette vårt vennskap eller ei. I mitt stille sinn tenkte jeg at min venninne alltid skulle overdrive og lage drama, men jeg klarte den gang ikke å relatere det til noen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg tilskrev det et slags behov for kontroll og at alt skulle være perfekt. En av hennes lyter, tenkte jeg – noe alle har. 

Så pustet vi begge inn og hun dro meg inn i rommet. Jeg nikket rundt til folk jeg kjente. Mer rakk jeg ikke for hun dro meg straks i retning av en fyr som satt på en stol; en mann i slutten av tyve-årene med milde men nervøse øyne. Han så på meg og jeg så på ham. Jeg gikk et par skritt nærmere, rakte ham hånden og sa “det er jeg som er Daniel”. “Ja, deg har jeg hørt om” svarte han og smilte. “Jeg har hørt om deg også, men bare gode ting” løy jeg og smilte tilbake. Jeg tror min venninne ville at han og jeg skulle sitte ved siden av hverandre og prate, men jeg ville heller hilse på alle jeg kjente så jeg brukte de neste par timene på å mingle. Stadig kom dog min venninne bort til meg for å snakke, mest om ham – den nye kjæresten. “Vi kan ikke snakke så mye sammen, du skjønner han blir lett sjalu”. Javel, svarte jeg, “da får vi la være å prate da” og hintet egentlig til at min venninne skulle la meg være i fred fordi hun stadig avbrøt samtalene jeg hadde med andre. Men hun tok ikke hintet. Faktisk begynte jeg å synes synd på fyren. Hun tok seg ikke spesielt godt av ham. Han kjente ikke mange på festen, men min venninne var mer opptatt av alle andre enn av ham. Forsøkte hun å gi ham et inntrykk av hvor populær og omgjengelig hun var?

Etter et par timer på denne måten så gikk jeg bort til ham. Jeg hadde med en øl som jeg ga ham. “Takk” sa han og smilte med de milde øynene, han så litt forfjamset og pinlig berørt ut. Jeg lurte på om han var pinlig berørt av meg (etter alt min venninne hadde fortalt) eller av at han var utilpass på festen. Jeg satt meg ned ved siden av ham. Vi småsnakket litt men var mest stille. Det gjorde meg ingenting, jeg kunne godt sitte der ved siden av ham uten å si så mye, hvis det fikk ham til å føle seg mindre ensom. Men jeg var parat til å sprette opp og fortsette minglingen andre steder ved det minste tegn til avvisning fra hans side. Jeg hadde tross alt fått vite at fyren var meget homofob. Eller hadde jeg misforstått? Var problemet snarere at min venninne hadde et vennskap til en annen mann, uavhengig av legning? Jeg begynte å tvile, for jeg merket ikke stort til denne homofobien der vi satt ved siden av hverandre. Jeg var bare forvirret og irritert på min venninne som hadde skapt en ubehagelig situasjon for både meg og ham. 

Vi satt ikke slik lenge, for snart var min venninne der og skulle megle eller hva det nå var hun forsøkte på, for festen var framskreden og alle var påseilet. Hun deiset ned mellom oss, “er dere venner nå?”. Har vi noengang vært uvenner, tenkte jeg. I så fall kun fordi min venninne hadde skapt en konflikt mellom to mennesker som aldri hadde møtt hverandre. En splid som aldri var der. Men jeg sa bare “jada”. Så flott, svarte hun, “da kan du vel sitte litt på fanget hans?”. I alle dager, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg ville sitte på fanget hans, og hvorfor skulle han ønske det? “Det tror jeg ikke han vil” svarte jeg. “Joda” kom det – ikke fra henne, men fra ham, og vips så dro han meg over på fanget sitt. Det føltes som han klamret seg til den eneste på festen som han følte en slags tilknytning til, utover min venninne. Selv om det var godt å sitte på en manns fang så føltes det ikke naturlig å sitte der. Han var ikke min kjæreste, og jeg har ikke for vane å sette meg på menns fang på andres kommando. “Se der, så flott” sa min venninne og lo. Jeg kysset ham på pannen som en vennlig gest og gled ned på stolen igjen. Yup, sa jeg, “nå er vi offisielt en trekant”. 

I dagene etter festen så tenkte jeg av og til på hvorfor min venninne hadde brygget opp til et slikt antiklimaks. Hennes kjæreste var ikke homofob i det hele tatt. Tvert imot, han var vennlig og mild, men ille til mote på festen. Jeg konfronterte min venninne med dette. “Han liker ikke homofile men han likte deg” var svaret jeg fikk. Hun fikk altså sneket inn en idealisering av meg fordi hun ikke hadde noe valg. I dag vet jeg at det antakelig aldri var et problem for ham at hans nye kjæreste hadde en homofil venn. Men hun forsøkte å gjøre ham sjalu ved å vie meg mye oppmerksomhet. Når jeg tenker etter så tilbrakte hun påfallende mye tid med meg, i en periode hvor hun egentlig burde vært mest opptatt av ham. Hun stakk innom nesten daglig. Man skal ikke være sammen med venner hele tiden når man er nyforelsket. Men det ga henne en mulighet til stadig å fortelle ham “jeg kan ikke være sammen med deg i dag, jeg har en avtale med Daniel”. Antakelig snakket hun mye om meg når de var sammen, for å vekke en reaksjon i ham. Jeg gjenkjenner dette meget godt i dag, men fra en annen vinkel. I et annet drama så var jeg ham.

Han burde ha forlatt henne mens han kunne. Men det gjorde han ikke, for stakkaren var hekta, slik man blir på psykopater og narsissister. Derfor fant han seg i å bli ignorert av henne på fest og ellers, så lenge han fikk en smule i ny og ne. De to giftet seg året etter. De er fortsatt gift. De fikk et barn. Hvordan det går med dem aner jeg ikke, for jeg har ikke lenger kontakt med min “venninne”. Men etter hva jeg har hørt så løper han rundt og fikser alt og passer ungen, mens hun gjør hva hun vil.

Hva hun sa til ham om meg fikk jeg aldri vite, men det var sikkert løgner av samme sort som de hun fortalte meg om ham. En klassisk sjalusifabrikkering, med den forskjell at denne gang var det ikke jeg som var målet, det var ham. Jeg var tredjepersonen. Brikken. Middelet.  

I neste innlegg skal vi begynne på det omfattende emnet om psykopatisk sverting, derfor kommer jeg til å dele emnet opp i flere tekster. Skrivekonkurransen er nå over. Dere som blir godkjent til publisering blir spredt utover høsten. Det kan derfor gå en stund før nettopp din leserhistorie blir publisert. 

“Jeg begynner å tone ned. Leser denne artikkelen om og om igjen. Jeg synes det gjør vondt, men lettere å “forstå”. Men det som er så innmari trist er at han er bare en i rekken av “sånne”… Jeg er som en magnet. Vært gift med en, og datet et par – skrevet med et par… Gjør meg redd for å ikke finne noen.”

Dette kommenterer “Frøydis” under siste tekst om – ja, psykopaten på tekst. Spørsmålet om magnetisme dukker opp med jevne mellomrom i kommentarfeltet. Mange lesere føler seg forfulgt av psykopater og narsissister. De opplever at selv om de klarer å innføre NK med enkelte, så dukker det bare opp nye. Det kan være meget slitsomt og demotiverende å ha det slik. Spørsmålene som stilles er blant andre;

-Jeg gjør ikke “gråsteinmetoden” riktig, for jeg ser dem overalt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

-Jeg forsøker å lære meg grenser, men det nytter ikke, det kommer bare flere.

-Jeg føler meg paranoid, jeg ser dem overalt.

-Det må være mange flere av dem enn det som oppgis, for de er overalt.

-Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal, for jeg hadde det ikke slik før.

-Ingen tror meg, det virker som jeg er den eneste som ser dem.

Det er en lite trivelig situasjon å stå i, for i tillegg til å håndtere psykopatene som dukker opp så skal man også slåss mot sin egen psyke. Det kan være vanskelig å “normalisere” og rasjonalisere at man tiltrekker så mange psykopater. Ikke minst fordi det er vanskelig å tro at det finnes så mange.

I spørreundersøkelsen “Livet etter psykopaten” så svarer (p.t.) 37% at de møter flere psykopater nå enn før, men kun 18% svarer at psykopatene nå er helt borte. Det betyr at 82% av respondentene fortsetter å møte nye psykopater i større eller mindre utbredelse. 

En viktig forklaring på dette er at der vi før ikke observerte dem (selv om de var der), så identifiserer vi dem i dag både hyppigere og raskere. Dette bidrar sterkt til en opplevelse av at de plutselig er “overalt”. 

En annen forklaring er denne;

I midten av en stor gymsal står det en fruktbolle. Fruktbollen er selvsagt forsvinnende liten i en gymsal på 40×60 meter. Men den står nå der, midt på det enorme gulvet, fylt med epler, druer og bananer.

I det store rommet så befinner det seg også 20 fluer. De svirrer rundt på egenhånd forskjellige steder i rommet. De er ikke mange. Gymsalen er 2400 kvadratmeter stor. Det betyr at det befinner seg kun en flue per omtrentlige 120 kvadratmeter. Akkurat som psykopaten så er de med andre ord relativt sjeldne. Men også som psykopaten, så beveger fluene seg raskt og klarer å sondere terrenget effektivt, på jakt etter godsaker. På samme måte så forflytter psykopatene seg raskt fra sted til sted og fra objekt til objekt. Og akkurat som flua, så har psykopaten et øye for “godsaker”.

Fruktbollen i midten av rommet er deg. Der står du, med alle dine attraktive menneskelige egenskaper; varme, toleranse, sjenerøsitet, evne til kjærlighet samt en rimelig stor dose naivitet. Du tror nemlig det beste om de fleste. Kanskje er du også en pliktoppfyllende arbeider med god økonomi. En fruktbolle som fluene virkelig kan meske seg med og snylte på.

Tatt i betraktning fluenes raske forflytning og konstant søken etter godsaker, hvor lang tid tror du det tar før minst ti av de tyve fluene i gymsalen har funnet fruktbollen?

På samme måte fungerer psykopatmagneter. Selv om psykopatene er få og sjeldne, så finner de hurtig de beste objektene. Derfor vil enkelte objekter oppleve at de omringes av psykopater som fluer som svirrer rundt en fruktbolle, samtidig som de fleste – som ikke er fruktboller, men ribbevegger og klatretau, aldri vil fange fluenes interesse og heller ikke støte på dem. Ribbeveggene, klatretauene og hoppebukkene forstår derfor ikke hva fruktbollen snakker om når den forteller “jeg plages av så mange fluer”.  

Tenk på det. 

Herre, gi meg sinnsro til å akseptere hva jeg ikke kan forandre

Styrke til å forandre hva jeg kan 

Og visdom til å se forskjellen

– fra “Bønn om ro” av Reinhold Niebuhr

Rehabiliteringen etter en psykopat handler om å akseptere at hvem psykopaten er og hva han/hun sa til oss og gjorde med oss, det kan vi ikke forandre. Det hjelper ikke å jage etter ham/henne for svar. Det hjelper heller ikke å lete etter dypere meninger som ikke er der. Det skjedde bare. Du har ingen skyld. Du befant deg bare på feil sted til feil tidspunkt. Du stod i veien da en buss kom farende i enorm fart. Den traff deg. Den hadde rast forbi enten du stod der eller ei. Hadde du ikke stått der så hadde den fortsatt inntil den traff en annen. Det var ingenting spesielt ved deg, annet enn at du stod i veien. Bussen bryr seg ikke om hvem du er. 

Noe du kan kontrollere, er å passe på at du ikke står i veien neste gang. Se deg om til begge sider. Neste gang vil du se bussen komme på god avstand, trekke til siden og la bussen fare forbi. Dette er innenfor din kontroll. Lær deg å forstå at du kunne ikke hindre bussen i å komme. Du kunne heller ikke forhindre at den raste videre og kjørte på en annen etter at den traff deg. Bussen har ingen interesse av å tilbringe livet sitt med deg, kun fordi du sto i kjørebanen da den kom. Busser tenker ikke slik. Bussen er utenfor din kontroll, den har ingen bremser. Men du kan kontrollere hvor du posisjonerer deg. Aksepter at du ikke styrer bussen, men du styrer deg selv. La det bli en refleks i deg å hoppe til siden hver gang du ser en buss komme mot deg i full fart. Det er jo det naturlige å gjøre, er det ikke?

I dag skal vi snakke om et emne jeg kom i tanke om etter en leserkommentar. Leseren fortalte om hvordan hennes psykopat syntes å virke så interessert på tekstmeldinger, men hver gang hun hadde personlig samvær med ham så fikk hun den kalde skulder. Denne psykopaten lokket henne til å besøke ham, men når hun oppsøkte ham personlig så fikk hun opplevelsen av at han ikke ønsket henne der.

Dette er psykopatens “push pull” og egentlig et meget sterkt psykopatisk kriterie. Så sterkt er det at hvis en person gir deg følelsen av å trekke deg til seg med den ene hånden og samtidig skyve deg fra seg med den andre, så kan du trygt være sikker på at denne personen bør du holde deg unna. Umiddelbart kan det virke som et bevisst og manipulativt trekk for å forvirre oss, men enda mer handler det om psykopatens hat/kjærlighetsforhold til primærobjektet. Han/hun er avhengig av et primærobjekt å hente NF (narsissistisk forsyning) fra, samtidig hater han/hun å være så sterkt avhengig av noen. Forakten for sin egen avhengighet projiseres over på objektet, slik at objektet får en opplevelse av at psykopaten ikke ønsker det samværet som han/hun selv har bedt om. 

Psykopaten forakter også objektet som person. Slik sett er det personlig, selv om vi ofte hører at vi aldri må ta en psykopatisk devaluering personlig, noe jeg også selv illustrerer med bussen over her. Men psykopaten kan ikke velge hvem som helst som primærobjekt. Han/hun vil ikke kunne ekstrahere NF ut av egoistiske personer eller personer med sterke grenser. Vi ble derfor utvalgt for våre spesielt gode personlige egenskaper, vår varme, vår toleranse og vår sjenerøsitet. Psykopaten foraktet oss for våre egenskaper fordi han/hun er avhengig av dem. I tillegg besitter vi en menneskelighet som han/hun ikke besitter selv. Dette skapte misunnelse på oss. Psykopaten – som har et grandiost selvbilde – klarer ikke å håndtere denne cocktailen av misunnelse og følelsen av at noen har noe som han/hun ikke har selv. Dette brygger opp til en foraktfull devaluering av objektet og situasjonen kan faktisk bli meget farlig.

På tekst derimot så slipper psykopaten å konfronteres med det ubehagelige personlige nærværet av menneskelige egenskaper som han/hun ikke har selv. Via mobilteksting eller chat på nett så kan han hun slappe av og i ro og mak fremstå som normal. Mange objekter opplevde at psykopaten var både mer sjarmerende og troverdig på tekst. Dette er ikke tilfeldig. Det er forunderlig hvor lett det er å la seg forføre av ord og smileys. Mange psykopater mestrer ordenes makt til fingerspissene. De skriver gjerne lange tekstmeldinger, ikke bare “ok” eller “ses”. De tar seg tid til å respondere ordentlig slik at objekter føler seg “sett” selv om de aldri har møtt psykopaten ansikt til ansikt. Ihvertfall i begynnelsen. Vi som objekter tolker meldingene ikke bare som at psykopaten er interessert i oss, men også at han/hun er normal. Forvirringen og fortvilelsen er derfor stor når det personlige samværet overhodet ikke samsvarer med det inntrykket psykopaten ga oss på tekst.

Det oppleves som om det ikke er samme person som sendte oss glade tekstmeldinger hele dagen, men som knapt gidder å si hei til oss når vi står på døren. Husk at psykopaten ikke har sosiale antenner. Dette er ikke synlig på tekst, for hvem som helst kan virke normal på tekst. For eksempel orker ikke mennesker med sosial fobi å ha personlig omgang med folk, men kommuniserer utmerket på tekst. Psykopaten har ikke sosial fobi, men heller ikke sosiale evner. De vil fremstå som klossete, pågående eller manèrløse sammen med andre. Det er ikke kun primærobjektet som har denne opplevelsen. Alle ser det. Forskjellen er at de fleste kun ser psykopaten av og til og derfor ser mellom fingrene med oppførselen. Det veies opp med at psykopaten har en sjarmerende og underholdende side som er forbeholdt gjester og bekjente, mens primærobjektet etterhvert kun ser skyggesiden. 

Men på tekst kan psykopaten briljere og leve ut illusjonen om egen person som en som alle elsker. Dine positive og entusiastiske svar bidrar til denne illusjonen, og løfter psykopaten opp. Derfor kan man ha meget hyggelige samtaler med psykopaten på tekst. Samtaler av den sorten som du går og tenker på lenge etter at de er avsluttet, og du gleder deg til neste samtale. Personlig er det kanskje de nettbaserte chattene med psykopaten som jeg savner mest. Der var han søt, fremstod som normal, fornuftig og kjærlig og vi kunne prate lenge. Disse samtalene skapte også mest kognitiv dissonans i meg når den tjukke dama sang og showet var over. Jeg tenkte ofte tilbake på disse skriftlige samtalene og fikk dem ikke til å rime med at han har en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse. Slik sett så forsinket hans skriftlige formidlingsevne min rehabilitering. Det er når jeg betraktet den personlige opplevelsen av ham, når vi stod ansikt til ansikt, når vi gjorde aktiviteter sammen, når vi jobbet sammen eller befant oss i samme rom at rehabiliteringen skjøt fart. Den opplevelsen var helt annerledes enn mannen jeg tekstet med. Mannen jeg var i samme rom med, var skremmende og ekkel. Jeg husker også at jeg aldri våget å ringe ham, selv om jeg hadde lyst. Noe fortalte meg at han ikke likte det. Selv så ringte han meg kun to ganger. I dag vet jeg at hvis jeg tror at jeg har en nær relasjon med noen men ikke våger å ringe dem, så er det ingen relasjon, det er en manipulasjon.

Med dette i mente så er det intet mysterium at psykopatene trekker mot møteplasser på nett. Andelen psykopater på nettdating vil være eksepsjonell høy. I tillegg vil de være mye mer aktive på slike fora enn normale mennesker. De vil være pålogget flere ganger om dagen, og ofte sjonglere ti eller tyve objekter simultant. Med psykopatens vilje og evne til å formulere lange og sjarmerende meldinger så er det ikke vanskelig for ham/henne å finne objekter på nett. Psykopaten er imidlertid uvillig til å forlate den trygge posisjonen fra sofakroken, hvor han/hun kan manipulere og hente NF uten å behøve å se objektene i øynene. Psykopatens manglende sosiale evner tatt i betraktning, så forklarer dette hvorfor objektene ofte har problemer med å overtale psykopaten til en reell date. Med en psykopat så kan man chatte i årevis uten noengang å møtes. En psykopat kan man forelske seg i via tekst alene. Og plutselig så kan nettpsykopaten forkaste objektet akkurat som i det virkelige liv. Alt dette er alvorlige røde flagg og noe vi skal gå dypere inn i senere i høst.   

Vi skal ikke slippe emnet integritet ennå. Jeg vil bygge litt på siste tekst om “integritetsstigen”. Teksten avlet noen gode spørsmål i kommentarfeltet.

Anonym skrev “Jeg innrømmer at jeg stusset litt over dette innlegget. For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre og at man forfekter sitt etiske ståsted uansett angrep. Her synes det som om integritet først og fremst handler om hvordan en står opp for seg selv. Det er jo mer enn viktig, men handler vel mer om grensesetting?”.

Emmeline skrev “Jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som “hel ved”. Dvs at det man gjør og det man sier henger sammen. Og å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er. Ser jo nå at det ikke handler bare om det, men også om å stå opp for seg selv og behandle seg selv med respekt”. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Antakelig finnes det veldig mange forestillinger om hva integritet er. Det blir sagt at du merker ikke integriteten når du har den, du merker den kun når du mangler den. Det er sannhet i at de som har naturlig integritet knapt tenker over hva det er. Det er også en sannhet i at det forvolder oss smerte og frustrasjon når vi ikke har integritet. Derfor er det viktig å jobbe med dette litt diffuse begrepet for å få det bedre med seg selv.  

Emmeline er inne på selve essensen av integritet når hun skriver “jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som hel ved, det vil si at det man gjør og det man sier henger sammen”. Integritet handler om å være ekte, eller det som kalles kongruent. Personlig kongruens er nettopp dette at handling og ord henger sammen, at man står for sine meninger i medvind og motvind, og holder sine løfter. At man er ærlig og ikke lyver for å unnslippe konsekvenser. Slik sett krever integritet en viss grad av mot, det å stå rakrygget og si “ja det var jeg som sa/gjorde det” og så kunne argumentere for dine gjerninger og utsagn. Men som konstatert i siste innlegg så kan man godt mangle integritet selv om man er modig. Integritet er fravær av lyssky aktiviteter som er moralsk eller juridisk tvilsomme. Å kunne stå inne for det man sier og gjør betyr ikke at man alltid skal offentliggjøre sine hensikter eller ikke holde på hemmeligheter. Integritet er nemlig også at andre kan stole på deg med deres betroelser og innrømmelser uten å frykte at du “lekker”. Og når du oppdager at du blir brukt som ledd i et drama, så er integritet å si “nei, jeg vil ikke holde på din hemmelighet” innen du får høre den. Integritet er å innrømme at man er sårbar eller utilstrekkelig; “nei, denne oppgaven vil jeg ikke ta på meg, jeg mestrer den ikke”. 

Anonym skriver “For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre”. Emmeline skriver “å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er”. Både Anonym og Emmeline mener altså at integritet handler om å stå opp for andre. Trinn fem handler spesifikt om å bruke integriteten til å beskytte de som ikke har den selv: “Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene”. Det er derfor mer integritetsfullt å støtte de som står lavere på rangstigen enn de som står høyere. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe våre sjefer, våre foreldre eller andre mektige personer hvis de trenger hjelp. Men jeg tror vi alle kan være enige i at å støtte dominerende personer der hvor de ikke trenger eller fortjener støtte faller inn i en av to kategorier; frykt eller smisk. Ingen av dem er spesielt integritetsfulle. La oss se litt nærmere på hva jeg mener med det. 

Å stå opp for andre som ikke klarer det selv, er integritet. Men det er ikke integritet å løpe rundt å være føyelig og selvutslettende. Å bli utnyttet er ikke integritet. Å bli trakassert til utføre oppgaver er ikke integritet. Å hjelpe andre som kan hjelpe seg selv er ikke integritet. Integritet er å støtte andre der det er på sin plass, ikke fordi du frykter represalier hvis du avstår. Å støtte en person som ikke fortjener støtte, er ikke integritet. La oss for eksempel si at du har en kollega som du ikke ønsker å komme på kant med. Denne kollegaen herser med en svakere kollega. Det kommer til en disputt mellom de to og du befinner deg i samme rom. Den dominerende kollegaen ber om din støtte i en sak. Hva gjør du? Vil du støtte den svake kollegaen og risikere å komme på dårlig fot med den dominerende kolleagen, eller vil du jatte med den dominerende kollegaen og dermed nedverdige den svake kollegaen? Vil du i skjul og på tomannshånd støtte den svake kollegaen? Hva er mest integritetsfullt?

Integritet er å støtte den som har rett og ikke den du liker best. Du kan ha en person i venneflokken som du liker svært dårlig. Gruppen diskuterer en historisk hendelse. Det dreier seg om hvorvidt Hitler var tysker eller østerriker. Personen som du misliker hevder at Hitler var østerriker. De andre er uenige. Du vet at Hitler var østerriker og at personen du misliker har rett. Hva gjør du? Tier du om din viten? Vil du åpenlyst gi din støtte til personen du misliker, og risikere at vedkommende får et egoboost som han/hun strengt tatt ikke fortjener? Eller vil du lyve og påstå at Hitler var tysk for å støtte dine venner? Hva er mest integritetsfullt? Hva vil gi deg best samvittighet etterpå? Hva vil du best kunne leve med, og fortsatt anse deg selv som en kongruent person?

Slike etiske dilemmaer som stiller integriteten vår på prøve, utsettes vi for hele tiden. Senest i går ble jeg selv testet, da en kollega kom springende inn på vaktrommet og utbrøt “har noen gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen?”. Nei, svarte jeg, med en umiddelbar bismak i munnen. Sannheten var at jeg ikke hadde gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen, men jeg hadde tidligere sett vedkommende gjøre det uten å reagere, uten å bry meg. Bismaken jeg merket var min egen kropps varsel om at jeg ikke var helt kongruent. Hadde jeg integritet i denne saken? Eller handlet den bare om forskjellige verdier eller oppfattelser, og forskjellig tolking av en regel? 

Det er vanskelig å ha integritet når vi er redde og engstelige. Frykt og angst – for eksempel som følge av PTSD etter psykopaten – kan gjøre at vi blir reaktive istedet for responsive. Da reagerer vi mer på en persons tonefall og kroppsspråk enn på hva han/hun faktisk sier. La oss ta for oss saken jeg nettopp nevnte om NN som røyket på verandaen. Hvis min reaksjon var reaktiv og drevet av PTSD, så svarte jeg kanskje “nei” som en refleks fordi min kollegas bombastiske framferd opplevdes truende. Hadde jeg visst at min kollega bare er høylytt og kjapp i bevegelsene, så hadde jeg slappet av og lyttet til hva vedkommende spurte om. Da hadde jeg kanskje svart “jeg har ikke gitt NN tillatelse, men jeg vet at han/hun tidligere har røyket på verandaen”. Deretter hadde jeg stått i den reaksjonen fra min kollega som måtte komme, uten å føle at min integritet var truet. Det er ikke uenigheter eller anklager som truer vår integritet, men å ikke være ærlige. Integriteten min var antakelig mer truet av min halvsannhet, enn å risikere en konfrontasjon med min kollega. Poenget her er at selv om man er engstelig, så forsøk å ikke la det styre måten du responderer. Et verktøy du kan bruke er å aldri svare umiddelbart. Ikke svar på impuls eller refleks. Vent konsekvent fem sekunder innen du svarer på henvendelser. Se om det kan utgjøre en forskjell på ditt valg av respons. 

“Anonym” lurer på om å stå opp for oss selv ikke handler mer om grensesetting enn om integritet. Det er et godt spørsmål. Hvorfor er grensesetting en så viktig del av vår integritet? Det er ikke grensesetting som er viktig her, men igjen kongruens – å være ekte og ærlige – mot oss selv. Hvis vi ikke våger å markere våre behov og meninger så er vi heller ikke kongruente. Vi blir skapninger som smyger rundt med halen mellom bena, redde for konflikter og redde for oss selv, for vi vet ikke hvem vi er eller hva vi vil. Når ikke vi vet hva vi vil så vil andres behov virke meget dominerende og truende, for de vil alltid trumfe våre egne svake og diffuse behov. Når vi ikke vet hvem vi er så vil andres meninger og prinsipper virke dominerende og truende, for vi står ikke støtt i oss selv. Vi kommer derfor ingen vei med vår integritet før vi stiller oss selv først. Derfor handler de fire første trinnene i integritetsstigen om oss selv, innen vi kan inkludere og omfavne andre på en integritetsfull måte. 

Det finnes unntak. Vi kan faktisk befinne oss på trinn to med oss selv, men på trinn fem med andre. Dette gjelder mennesker vi er opptatt av å beskytte, for eksempel egne barn, eller en partner vi elsker meget dypt. Det vil altså ikke gjelde mange. Men kanskje du har hørt historier om den “veike” og kuede barnemoren, som plutselig stormer opp på skolekontoret meget klar og tydelig på vegne av sine barn, som hun mener er urettferdig behandlet. Eller den underdanige ektemannen som endelig konfronterer sin dominerende kone, fordi saken ikke lenger gjelder ham selv men den elskede familiehunden, hans eneste egentlige venn. Poenget som illustreres her, er at de fleste har integritet i seg men at mange dessverre ikke klarer å utnytte den for seg selv. Integriteten må utløses av noe som har verdi for oss. Hvis vi ikke har verdi for oss selv så vil vi heller ikke bruke integriteten på oss selv. Utfordringen blir derfor å verdsette oss selv høyt nok til at integriteten også utløses på egne vegne.   

“Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med”.

Dette bringer oss til dagens siste punkt; forskjellen på ytre og indre integritet. Disse begrepene ble introdusert i forrige tekst. Mange er opptatt av dette. 

Indre integritet vil etterhvert vise seg som ytre integritet, men den indre integriteten må komme først, ellers blir det en falsk ytre integritet. Indre integritet handler om hvordan vi tenker om oss selv, om andre og om situasjoner, steder og ting. Det handler ikke kun om positive versus negative tanker. Det handler om rene tanker versus urene. Det kan minne om religiøs eller moralsk puritanisme. Alle har en indre retorikk. Tenk etter hvordan din egne indre retorikk er. Banner du mye inni deg? Bruker du mye tid på å forbanne andre, eller kanskje deg selv? Bruker du mange negativt ladede ord for å beskrive mennesker, gjenstander og steder?

Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med. Hvis tankene er skitne, så vil dette etterhvert vises i ord og handling. Vær derfor bevisst om dine tanker overveiende er vakre eller overveiende dystre. Hvis du kjenner deg igjen i siste kategori, så kan du jobbe bevisst med å gjøre tankene vakrere. Vær oppmerksom på hvilke ord du bruker på å beskrive mennesker og ting for deg selv. Hvordan løser du utfordringer eller problemer, går du systematisk til verks eller ender du med å tenke “dette gidder jeg ikke” og sparker til haugen med flatpakker fra ikea? Hva gjør det med ditt forhold til dette møbelet når du tenker på det som en byrde? Tenk over hvor lett negative tanker blir til hat mot gjenstander og mennesker. 

Hodene våre kan være fullstendig kaos. Spesielt med PTSD så kan vi ufrivillig styres i retning av voldelige og sågar perverse tanker. Hvis du merker at tankene dine stadig vandrer den veien, så kan du peile dem tilbake inn på vakrere spor. Vår evne til logisk tenking og resonnement påvirkes av hvor ryddige våre hoder er. Forsøk derfor å tenke en tanke ferdig innen du begynner på en ny. Det er lov å tenke negativt om personer vi ikke liker, det kan fungere som viktig beskyttelse. Men hold deg til et akseptabelt indre språk. Bruk setninger som “den personen liker jeg ikke” fremfor “jævla hore/drittsekk”, og “den personen bør jeg holde meg unna” fremfor “måtte NN brenne i helvete”. Rene tanker er integritet, skitne tanker er ikke det. Tro derfor ikke at det er likegyldig hvordan du tenker, kun fordi ingen kan se dine tanker. Det er riktig at dine tanker er forbeholdt deg selv men nettopp derfor er det viktig at ditt indre er rent og ryddig – det er kun du som skal leve der. 

Tenk tanker du kan leve med og være stolt av. I “1984” av George Orwell er “tankeforbrytelser” mot det totalitære regimet straffbart. Vi er heldigvis ikke kommet så langt. Men kanskje vi bør lage en indre grense som vi ikke får lov til å trå over, slik at vi henter oss selv inn igjen når tankene er i ferd med å løpe løpsk og miste deres integritet. Tenk at uverdige tanker om deg selv eller om andre ikke tjener noen. Vær ditt eget tankepoliti. Jeg kan love deg at indre verdighet vil bli til ytre verdighet som igjen vil føre til den mer respektfull omgang med dine omgivelser.

Det finnes unntak hvor den ytre integriteten ikke kommer fram, selv om den indre integriteten er meget god. Skambelagte personligheter vil ofte føle at de har gjort noe galt fordi de er vant til å bli bebreidet. De vil derfor ofte ha problemer med å utstråle ytre integritet, selv om de har indre integritet. Disse må jobbe hardere enn andre for å projisere sin indre integritet slik at den også vises på utsiden. 

Nå har vi lært litt mer om integritet. Vi kan da slå fast at integritet – det har psykopaten ikke. Psykopaten er på ingen måte kongruent; de vet ikke hvem de er og det er intet samsvar mellom ord og handling. De står ikke inne for noe de sier eller gjør. Deres tanker er skitne; de tenker voldelige og perverse tanker og ofte renner munnen deres over med det. De avslører ofte deres indre mangel på integritet. La dette fungere som en bekreftelse på at en slik integritetsløs person kan du ikke ha i livet ditt, og bruk det som en motor til å distansere din egen personlighet så langt du kan fra deres. 

Vi har opp gjennom årene her i bloggen snakket mye om personlig grensesetting og integritet og det kan kanskje oppleves litt repeterende, men det er et viktig emne som man har godt av å minnes om. Det er en grunn til at mange av oss havnet i psykopatens klør. Å jobbe med å forbedre sin personlige integritet er en livslang prosess. Kanskje vi aldri kommer i mål der hvor vi ønsker å ende opp, men vi kan komme langt. Dette ønsker jeg å skrive litt om i dag. 

Først og fremst så er det viktig at vi ikke bryter oss selv ned med måten vi snakker til oss selv på. “Jeg har ingen integritet” eller “jeg eier ikke ryggrad” er meget negativt ladede setninger som er forbundet med skam og utilstrekkelighet. Jeg tror en feil vi gjør er å sette likhetstegn mellom integritet og mot, de to er ikke nødvendigvis det samme. Man kan ha integritet uten å være spesielt modig, og vice versa. Man er derfor ikke “feig” selv om man har forbedringspotensiale på integritetsfronten. Mange av oss har gått gjennom ufattelige prøvelser med våre psykopater. For mange begynte det lenge før psykopaten, med psykopatiske foreldre, kanskje mobbing, en kronisk ensomhetsfølelse, selvmordstanker og senere som voksen – en manglende evne til å sette grenser, markere egne behov, beskytte seg selv og finne en normal partner. Noen har vært alvorlig syke uten å klage, fordi vi ikke er vant til å bli respektert eller tatt hensyn til. Mange har savnet og lidd i det stille. Det er veldig modig og sterkt å leve seg gjennom slike prøvelser. Dette er prøvelser som for andre mennesker ville være uoverkommelige. Det er med andre ord ikke vårt mot det er noe i veien med. Det er integriteten som trenger støtte.

Når du beundrende betrakter mennesker rundt deg som helt naturlig beskytter seg selv og setter grenser og du tenker “skulle ønske det der var meg”, så forsøk å ha flere tanker i hodet samtidig. Det kan dreie seg om sunne og sterke mennesker som “gjør alt riktig”, men det kan også dreie seg om mennesker som aldri har møtt motgang. De er båret på en gullstol hele veien, og deres tilsynelatende integritet er egentlig ikke integritet, men berettigelse. Ikke berettigelse som en psykopat, men som et bortskjemt barn. Deres “sunne” reaksjon på uenigheter og motstand handler egentlig ikke om integritet men om en lav tålegrense for å bli konfrontert med virkeligheten og med hvem de er. Når man har en så lav tålegrense, så vil livet falle sammen av at stuen ble malt i en nyanse lysere farge enn du hadde forestilt deg. Dette er ikke integritet. Lær deg forskjellen på ekte og falsk integritet. Ikke alle mennesker som beskytter seg selv er beundringsverdige. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likedan når du beundrer rollefigurer i film og TV som har den samme naturlige evnen til å beskytte seg selv, så husk at de spiller etter et manuskript. Det er lett å finne rollemodeller i media og drømme seg bort i filmverdenen. Rollemodeller er viktig – også selv om du er voksen – fordi du da har et ideal å strekke deg mot. Men det virkelige liv er ikke et manuskript. I det virkelige liv så må vi håndtere tingene etterhvert som de kastes mot oss, uten å kunne sitte og forberede oss på setningene vi skal si eller handlingene vi skal gjøre, slik skuespillere kan. Jeg vil anbefale å først og fremst finne en rollemodell i det virkelige liv fremfor i filmverden. For det første så er Hollywoods moral i forfall og gode rollemodeller begynner å bli sjeldne. For eksempel tror jeg vil alle kan være enige om at vi ikke ønsker å være en Kardashian. Såkalte helter i moderne filmer har også en helt annen moral enn i film for 30 år siden, det er ikke de samme egenskapene som fremheves. Jeg har med skrekk sett komplett usympatiske rollefigurer og med vantro konstatert at det er han eller hun som faktisk er helten i filmen. Dette blir vi servert i 2018. Spesielt vanskelig blir det for unge som ikke husker andre tider og ikke har noe sammenligningsgrunnlag. For det andre så ønsker vi ikke å bli til en rollefigur fra en film, med alt det innebærer av rødt hår, arr i ansiktet og merkelig ganglag. Vi ønsker å være oss selv. Derfor er det bedre å hente inspirasjon fra mennesker i nærmiljøet; for eksempel slektninger og venner som imponerer oss. Det er også “innafor” å la seg inspirere av mennesker i det virkelige liv, selv om vi ikke kjenner dem, så lenge de faktisk har eksistert eller fortsatt eksisterer. Les gjerne biografier om suksessrike mennesker. Man vil oppdage at de ofte begynte i trange kår, også mentalt og sosialt, men at de bygget seg opp og fram. Var det mulig for dem, så er det også mulig for deg.  

Men nå til hva jeg har valgt å kalle “integritetsstigen”. Veien mot integritet foregår trinnvis. Det er ikke slik at man kan gå fra å være føyelig og underdanig, til å markere seg selv i ett steg. At man ikke klarer å markere seg selv så sterkt som man ønsker, kan føre til mange tunge tanker og “gjenspillinger” av samtaler og episoder i hodet, hvor du korrigerer deg selv “hvorfor sa jeg ikke det?”, “jeg burde ha gjort det” eller “der mistet jeg muligheten til respekt”. Slike gjenspillinger kan i beste fall være en trening i samtaleanalyse, men mest sannsynlig så blir det kun til irriterende tvangstanker og hakk i plata, ytterligere nedsnakking av deg selv og en port til skamfølelse. Legg derfor disse episodene bak deg. Du kan ikke forandre dem, og vær trygg – det kommer nye.

Lær deg derfor at du kan ikke hoppe over alle stegene og bli “Mr/Miss Integrity of the year” på et blunk. Du kan derimot – med litt bevissthet og jobbing – klatre opp til neste steg. Her er trinnene. 

1. Lite eller ingen integritet. Her var mange av oss sammen med psykopaten. Vi var føyelige, snille og tjenende. Vi markerte aldri våre behov, vi var knapt klar over at vi hadde dem. Vi lot oss misbruke og mishandle. Psykopaten og kanskje også andre venner og slektninger snakket dårlig til oss, men vi møtte det med et skuldertrekk. Det gjorde oss ikke noe, det var normalt. Vi lå ikke søvnløse av den grunn, men vi var ute av stand til å beskytte oss selv. Selv om vi knapt la merke til det selv, så la andre merke til hvilke dørmatter vi var. Vi tiltrakk oss derfor få normale mennesker, men mange forstyrrede og giftige. 

2. Gryende integritetsdannelse. Vi er fortsatt “dørmatter” men vi begynner å bli oppmerksomme på det. Vi er fortsatt ute av stand til å beskytte oss selv. Vi tar fortsatt i mot dårlig tilsnakk. Vi skammer oss fortsatt, men vi begynner å tenke “slik skal det ikke være”. Dette er gryende integritet på innsiden, selv om den ennå ikke vises på utsiden.

3. Sterk indre integritet. Vi er nå blitt så oppmerksomme på folk som behandler oss dårlig, at vi fjerner oss fra dem. Vi tilbringer mindre tid med dårlige mennesker som har vært i våre liv lenge. Vi klarer kanskje ikke å fjerne oss fullstendig, fordi de er gamle venner eller slektninger, men samværet er blitt kortere. Vi er fortsatt ikke i stand til å konfrontere noen verbalt. Vi fjerner oss i stedet fra situasjoner og mennesker som gir oss ubehag eller som ikke respekterer oss. Nye mennesker som tidligere ble lukket inn i varmen, blir nå holdt utenfor, selv om det er vanskelig og ikke ligger til vår natur å stenge noen ute. Dette er sterk integritetsdannelse innvendig, selv om den ikke vises utenpå. 

4. Den indre integriteten er så sterk at den begynner å vises utad. Vi begynner å kutte ut også gamle venner og slektninger. Vi forstår at de aldri vil forandre seg og vi tar bevisste valg om hvorfor vi ikke har godt av å ha kontakt med disse menneskene. Det viktige i dette trinnet er at vi våger å ta valget. Vi våger å stå alene uten disse menneskene og vi våger å stå i svertekampanjen som antakelig kommer. Det begynner å bli lenge siden siste giftige person fikk innpass i våre liv. Vi er blitt flinke til å si “nei” når vi mener det, men fortsatt trekker vi oss unna ubehagelige situasjoner. Vi synes verbale konfrontasjoner er vanskelige. Vi synes også det er vanskelig å fortelle andre hva vi trenger, for vi har egentlig aldri gjort det. Vi våger det med milde personer, men overfor sterke personer så viker vi fortsatt unna. Tilbaketrekkinger oppleves som “feige” men egentlig handler det i dette trinnet ikke om feighet versus mot, men om strategi. Vi vet at vi er for skjøre for visse typer konfrontasjoner og trekker oss derfor tilbake. Dette er selvbeskyttelse og integritet i praksis. Det er ikke integritet å stå i alle mulige stormer. Integritet kan også være å tie og forlate situasjonen. Å markere seg for sterkt er ikke integritet, men oppvigleri. 

5. Sunn og balansert integritet. Du vet nå hvor det er på sin plass å markere deg og når du bør trekke deg ut, og du våger begge deler. Du sier “nei” når det er viktig for deg men også “ja” når det er på sin plass å føye andre. Du vet at det ikke lenger handler om underdanighet men om naturlig gi-og-ta. Du er ikke redd for å si din mening i de fleste settinger. Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene. Du er i balanse. Du velger dine venner (og slektninger) med omhu. Du har et mindre nettverk enn før, men det fungerer bedre. Du kjenner deg selv bedre og foretar riktigere valg på egne vegne. Du tar ikke lenger jobber av andre årsaker enn at de gavner din egen utvikling. Du bosetter deg ikke steder hvor du ikke føler velvære. Du lytter til dine behov. Av og til ytrer du dem høyt, av og til holder du dem for deg selv, men du respekterer dem alltid. 

Mitt personlige syn er at hvis du går lenger enn punkt fem, så er det ikke lenger integritet. Da er det noe annet, muligens at man har fått “blod på tann” av å markere seg. Sjansen er da tilstede for at man selv er blitt en tyrann som andre går på eggeskall rundt. Husk å stoppe i tide.

Husk at ikke alle befant seg på trinn ett da vi møtte psykopaten. Mange har aldri befunnet seg på trinn ett. Noen var på trinn to eller tre. Det er dog lite sannsynlig at vi befant oss på trinn fem. Da hadde vi ikke vært mottakelige for en psykopat. 

Husk også at hvert trinn kan ta flere år. Vær derfor ikke oppgitt eller håpløs hvis utviklingen ikke skjer så fort som du ønsker deg. Husk at kropp og sinn skal følge med. Det viktigste er bevisstgjøringen; at integriteten lever inne i deg. Innvendig integritet medfører riktige handlinger. De riktige ordene blir sekundære. Husk at sterke mennesker også kan bli mishandlet, men aldri kuet. “Men tankene mine får du aldri” handler nettopp om en slik innvendig integritet, selv om eksterne faktorer forsøker å knekke deg. 

Bloggen går en spennende høst i møte. Fortsatt har vi uberørte emner som skal omtales, for eksempel svertekampanjen og “psykopaten på nettdating”. Videoproduksjonen skal også fortsette.

Skrivekonkurransen engasjerer og jeg har fått mange historier som skal leses og vurderes. Fortsett å sende inn frem til 26/8 til [email protected] . Alle som sender inn får tilbakemelding, selv om ikke alle historier blir publisert. Husk at det er litt ventetid på tilbakemeldinger, å lese så mange historier tar tid. 

Det gikk så fort i starten. At du hadde et elendig forhold til din mor, stusset jeg ikke så mye på ? jeg husker bare at jeg syntes hun var forferdelig spesiell og vanskelig å forstå seg på. Og hvorfor var det så mye krangling og konflikter hjemme hos dere? Det var bråk, hyl og skrik om den minste ting, og aldri den harmoniske roen jeg var vant til, slik vi hadde det hjemme der jeg vokste opp.

Du ga uttrykk for at du var så inderlig forelsket i meg. Du dyrket meg. Jeg fikk blomster og gaver, du bar meg på hendene. Vi flyttet fort sammen, vi fikk barn. Jeg husker du så veldig gjerne ville ha barn, selv om vi var ganske unge. Jeg ser nå at vi fikk barn altfor tidlig i forholdet. Kan hende det var etter at eldstemann ble født at du begynte å endre deg. Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg tidlig ble alene med alt ansvaret. Du var på jobb, på kurs ? alltid var det noe. Jeg stod opp med barnet vårt hver eneste morgen etter netter med lite søvn ? du var for sliten til å orke det, sa du. Og jeg var jo «bare» hjemme med barnet, hvorfor kunne ikke jeg stå opp da? Av og til gråt jeg fordi jeg følte meg totalt utslitt. Du skjønte ikke hva jeg klaget over, ba meg slutte å sutre. Kalte meg sutrete kjerring. Hva f… hadde jeg å klage over? Hadde jeg ikke både mann, barn og tak over hodet? Ikke hadde vi dårlig råd heller. Det var en sannhet i den argumentasjonen som jeg ikke kunne si imot. ?Noe? i meg sa allikevel at det ikke var riktig, det du argumenterte med. Jeg så andre stolte pappaer gå på lekeplassen med barna sine, noe du aldri gjorde. Men å diskutere med deg var vanskelig allerede da. Da du satte de intense øynene dine i meg, det intense blikket der du knapt nok blunket, da var det vanskelig for meg å fortsette diskusjonen. Og jeg ville jo ikke lage bråk og være vanskelig. Det hadde allerede hendt et par ganger at du tiet meg ihjel et par dager om gangen hvis jeg hadde gjort eller sagt noe du mente var galt.

Vi giftet oss og fikk et barn til. Jeg trodde vi var lykkelige. Jeg jobbet redusert, var fortsatt mye alene med barna. Jeg husket at jeg ofte tenkte på at du var så sint hjemme, mens ute blant folk var du verdens hyggeligste mann. Jeg tenkte ofte at jeg måtte ta feil, du var da ikke slik jeg tenkte? Denne vittige, morsomme og interesserte mannen ? var det samme mann som jeg var gift med? Vi virket sikkert som et drømmepar for andre som så oss sammen. Det eneste som var likt hele tiden, var øynene dine. Smilet nådde dem aldri, og de var liksom alltid så mørke. Jeg tilpasset meg mer og mer. Prøvde å holde huset og ungene i perfekt stand, så du ikke skulle ha noe å klage over. Skyndte meg hjem fra jobb hver dag, aldri ut på middag eller lønningspils med kolleger. Måtte hjem ? hadde kommet dit at jeg måtte det for å unngå kjeft og mistenkeliggjøring. For jeg ble visst aldri bra nok for deg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men du ga tydelig uttrykk for at det ikke var bra nok. Alltid var det en eller annen feil med meg ? eller det jeg hadde gjort. For om jeg hadde vasket fra gulv til tak i et rom, kunne du allikevel finne noe å pirke på et annet sted ? ?møkkakjerring? kunne du skrike til meg. ?Her går du hjemme hele dagen og drar deg, og så klarer du ikke engang å holde huset rent og ryddig? Du er lat, det er det du er! Mens jeg jobber og sliter hele døgnet nærmest, så gir du blaffen i alt! Typisk deg!? Du klarte å plante skyldfølelsen i meg, å bruke min evig dårlige samvittighet for det den var verdt. Du begynte å true med å kaste meg ut hvis jeg ikke tok meg sammen. Og da skulle du sørge for at jeg aldri fikk se ungene igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tenkte at du hadde rett, at jeg måtte skjerpe meg. Alt det stygge du kalte meg ? det var kanskje min egen skyld at jeg ble kalt det? Skulle jeg ha oppført meg annerledes? Du visste nøyaktig, med millimeterpresisjon, hvor du skulle sikte for å treffe da du kritiserte kroppen min for å være dvask og utrent. Du snakket lite pent om familien min, de var liksom ikke bra nok for deg. Å være med til dem på besøk var noe du ikke ønsket. Da fikk heller barna og jeg dra alene. Du hadde da bedre ting å gjøre. Magefølelsen min skrek til meg at dette var galt og at jeg måtte vekk. Kroppen begynte å si fra, jeg fikk angstsymptomer og ble deprimert. Tok meg i å ønske at du kunne slå meg, så jeg kunne gå til politiet og vise fram blåmerkene. Jeg hadde jo ikke noen merker å vise fram slik det var. Bare den innvendige smerten, og den tenkte jeg at ikke var like mye verdt som det å vise fram blåmerker. Innimellom hadde vi gode stunder. Og det ga meg litt å leve for, tenke på. Men bare fram til neste gang det var bråk. Ofte mens du var på jobb og jeg hadde fri, ringte du hjem. Var det for å kontrollere meg? For å sjekke at jeg ikke ?hadde meg med noen?? Du kunne ringe meg på jobben og ? ?ville bare høre at du var der?. Om jeg fortalte om morsomme meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner med mannlige kolleger, ble du mistenksom. «Jeg vet nok hva du holder på med på jobb,» sa du, og så satte du de intense svarte øynene dine i meg.

Hvor ble livet mitt av? Gleden? Var det slik det skulle være? Kunne det være at alle som hadde stiftet familie, hadde det slik? Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjøre det, hva som var grunnen til at jeg gjorde det. Men jeg gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å sitte der, lese litt, kikke i dagens aviser, låne en bok eller to. Denne gang lånte jeg bøker om psykopati og narsissisme, i all hemmelighet ? livredd for at du skulle finne dem gjemte jeg dem under noen klær i skapet mitt. Og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg forstod omsider på en eller annen måte at det ikke var min feil, at det ikke var meg det var noe galt med. Jeg leste om projisering, at det egentlig var deg selv du snakket om når du skjelte meg ut for dette og hint. Jeg leste på diverse nettsteder at du aldri kom til å forandre deg. Det tok lang tid å bygge seg opp. Psykisk, fysisk. Det tok flere år. Men det kostet, og på slutten var jeg et vrak. Rett og slett. Jeg hang knapt nok sammen. Men omsider flyktet jeg. Hals over hode. På forhånd hadde jeg snakket med både lege og en advokat jeg hadde fått anbefalt. Noen venner hjalp meg. De hadde leid en leilighet til meg. Dit dro jeg. Uten ungene, uten noe annet enn det jeg stod og gikk i. Kampen etterpå har vært hard. Du har trenert absolutt alt. Trøsten er at det går fint med ungene. De er store, og hadde sagt at de ønsket at vi skulle skilles. De hadde fått med seg mer enn jeg trodde, selv om jeg prøvde å spille den glade mammaen så godt jeg kunne. De bor annenhver uke etter eget ønske ? de er så store at de kan bestemme det selv. Du, derimot, skjønte ingenting. Hvordan kunne jeg? Hva galt hadde du gjort? Du framstilte deg selv som et offer for min utspekulerte kulde, ondskap og egoisme.

Du trakasserte meg etterpå. Du sendte mange meldinger, blomster og gaver. Visste jeg ikke at jeg var drømmekvinnen din, din evige kjærlighet? Du elsket meg inntil vanvidd, savnet meg så du nesten ble ødelagt. På samme måte som da vi var unge, så idealiserte du meg nå også. Men jeg gikk ikke på det denne gangen. Hvorfor skulle jeg? Hvorfor skulle du klare å overtale meg denne gangen? Jeg, som knapt hadde fått en blomsterkvast siden vi var unge og nyforelsket? Jeg svarte ikke på noe, lot meg ikke manipulere. Og dermed fikk pipen en annen lyd. Du påstod at du var livstruende syk for å få meg på kroken. Da jeg spurte deg inngående om hvilke konkrete undersøkelser som skulle gjøres, hadde du ikke svar å komme med. Du ble sint isteden. Du hørte ikke på at jeg kun ville ha kontakt om ungene. Jeg sa at jeg ville be om besøksforbud dersom du ikke sluttet. Det har du brukt mot meg etterpå, jeg har truet deg sier du. Du har sagt at du skal gå til retten fordi jeg har ærekrenket deg. Du har trenert separasjonen og skilsmissen, nektet å skrive under. Du har trenert skiftet og skylder dette på min advokat. Du har plutselig ingen penger på konto. Du manipulerer og trykker på de knappene du vet gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet. Du er sjalu og forlanger å vite om jeg har en annen, om utroskap er grunnen til at jeg har gått. Du legger all skyld på meg og ser ikke din oppførsel gjennom alle år fra et annet perspektiv enn ditt. Du sier at du elsker meg, men også at du hater meg. Jeg gjør alt for at du skal hate meg, sier du. Samtidig kan du dukke opp i diverse sosiale medier og framstår der som verdens hyggeligste mann. Folk som bare kjenner godsiden din, tilber deg nærmest. Men jeg ser dem ? øynene dine. De avslører deg. Om du fortsetter i samme stil så kommer du til å ødelegge forholdet til ungene dine, om du ikke alt har gjort det. Men du ser det ikke. Hvis de en gang bryter kontakten med deg, så vet jeg at du kommer til å skylde på meg. Du kommer til å beskylde meg for å ha manipulert dem. At du opp gjennom årene har behandlet dem stygt og bedrevet psykisk vold mot dem som du har gjort mot meg, det ser du ikke. At din oppførsel etter bruddet tilsier at du er alvorlig personlighetsforstyrret, det vil du jo aldri forstå eller innse. Det har jeg forstått etter å ha lest meg opp på temaet. Svart-hvitt-tenkningen din, enten er man med deg eller mot deg ? alle brikker faller en etter en på sin plass.

Jeg har tenkt mye på det, hva gjorde at jeg tiltrakk meg deg? Hva ved meg gjorde at jeg ble et offer? Kanskje min grunnleggende usikkerhet og sårbarhet, redselen for ikke å være bra nok. Den evig dårlige samvittigheten min, kanskje? Kunne du «være» den, på samme måte som et rovdyr værer et bytte? Jeg var ny i byen med ny jobb, kjente ikke så mange. På en eller annen måte følte jeg meg trygg sammen med deg, som framstod som en verdensmann. Da du i starten idealiserte meg og overøste meg med gaver, blomster og fine ord ? da var jeg solgt. At jeg sakte men sikkert deretter ble «skrudd ned», forstod jeg ikke. Men mange rundt meg har sett og forstått. Noen har betrodd meg at de har reagert på blikket ditt, måten du forsøkte å være morsom på, på min bekostning. At du aldri var med på barnas fritidsaktiviteter ble også stusset over. Det var jo så mye annet som var viktigere. Din trening og dine fritidsaktiviteter, for eksempel. Jeg er blitt spurt hvordan jeg har hatt det, men jeg benektet at jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jo vondt, der jeg vandret rundt på eggeskall for å unngå å lage konflikter og bråk. For om det ble bråk, var det jo alltid min skyld, ikke sant? Å ta opp kampen, det satt langt inne. Uten støttespillere som aldri ga meg opp, hadde jeg ikke klart det. Alt i alt har jeg det ganske bra nå, selv om de mørke dagene med mye uro og angst fortsatt er tilstede. Jeg er redd for å møte på deg, for av praktiske årsaker bor vi fortsatt på samme sted. Så jeg begrenser meg i hverdagen. Handler på ulike butikker fra gang til gang. Ser meg en ekstra gang over skulderen. Slapper aldri helt av. Slik er det blitt. Men jeg har møtt en snill mann nylig, en som ikke idealiserer meg, som ikke har noe imot at vi tar det veldig sakte og forsiktig for å bli kjent. Som ikke har latt seg skremme av det jeg har fortalt om hva jeg har gått gjennom. Det er vanskelig, for du har gjort meg så mistenksom overfor andre. Jeg overanalyserer alt som sies og alt som gjøres. Jeg er redd for å si og gjøre ting feil, for ikke å være bra nok. Jeg tror at nesten alle har en stygg baktanke med det de gjør. Det er vanskelig å stole på andre, å tro at noen faktisk vil meg vel – uten baktanker. Det er vanskelig å tro på at min nye venn vil meg vel, at han mener det uten forbehold når han sier at han er blitt så glad i meg. «Det tar tid,» sa en kollega som har gått gjennom noe av det samme som meg ? «du må bare gi det tid, og så vil det gå seg til for deg også.» Jeg velger å tro på det. Men å føle lykke uten et mørkt bakteppe er nytt for meg. Det er som om jeg venter på å bli straffet på en eller annen måte, fordi jeg tillater meg å kjenne på noe som er godt for meg. Allikevel begynner jeg nå å få tro på at livet har noe fint å by på for meg også.

Anonym

Jeg ønsker å følge opp siste tekst om PTSD og triggbarhet.

I meningsmålingen “Livet etter psykopaten” så svarer 36 prosent at de støter på flere psykopater nå enn før bruddet med den psykopatiske partneren. Selv om dette ikke er flertallet, så er det en stor andel av eks objekter som opplever at enda flere psykopater, narsissister og giftige mennesker kryper ut i dagslys. I tillegg svarer 14 prosent at relasjoner med gamle venner og slektninger er blitt dårligere, og 34 prosent – eller en tredjedel – har måttet bryte kontakten med en eller flere slektninger og venner. Dette tyder på at ikke bare nye psykopater fortsetter å dukke opp i objekters liv, men at også mennesker som har vært der en stund viser sine sanne ansikter etter den psykopatiske “oppvåkningen”.

Kan det stemme at man blir enda sterkere angrepet av andre psykopater etter bruddet med en av dem? Eller er man blitt så paranoid og ødelagt at man ikke takler angrep lenger, som man tidligere håndterte på sunne måter? Er angrepene reelle eller innbilte? Noe som er sikkert, er at belastningen på et objekt som endelig har klart å løsrive seg fra en mishandlende psykopatisk partner, er enorm. Man skal altså ikke få lov til å slappe av etter bruddet, for andre psykopater overtar stafettpinnen og fortsetter angrepene. Hva kan man gjøre for å overleve noe som har blitt til en sosial krigssone i hverdagen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min egen opplevelse er i tråd med de 36 prosentene som støter på flere psykopater enn før. Det er ingen tvil om at jeg ser flere nå. Spørsmålet er om det faktisk er flere, eller om de bare er blitt tydeligere enn før. Jeg har intet svar for jeg har ikke mulighet til å telle dem. Jeg har dog noen bud på hvorfor det er blitt slik i mitt liv, og antakelig i andres.

-Jeg er blitt mindre sprudlende og kanskje “surere” enn før. Egentlig er jeg ikke sur, men jeg er mer alvorlig og mer skeptisk til folk jeg ikke liker. Jeg gir ikke lenger noe av min positive energi til dem. Psykopater og narsissister liker ikke å bli avvist. De vil reagere meget sterkt på alt som ikke innebærer fullstendig omfavnelse av deres vesen. I tillegg klarer de ikke å skille “sur” fra andre og mer komplekse sinnstilstander. De reagerer på refleks og ut fra instinkt, og avvisende mennesker blir oppfattet som en trussel. Det kan derfor tenkes at psykopater som tidligere ble omfavnet av meg og fikk NF (narsissistisk forsyning) ikke angrep meg. Men i dag angriper de fordi jeg har sluttet å omfavne dem. Det gjelder både gamle og nye psykopater i mitt liv. Det kan virke som om de forsøker å true meg tilbake inn i gamle, føyelige og empatiske mønstre som ikke fungerte for meg, men som gavner dem. 

-Psykopatene sanser at jeg i dag er i stand til å avsløre dem, i motsetning til tidligere. Igjen reagerer de instinktivt og oppfatter meg som en trussel. Dette gjelder også psykopater jeg møter for første gang. De sanser min kunnskap på måten jeg ser på dem og tiltaler dem. De sanser det om mulig bedre enn jeg gjør selv, for det er ikke alltid jeg bevisst tenker “du er en av dem”. Det er likevel noe nytt ved meg som gjør at de forstår at jeg ikke kan lekes med. For en psykopat så er angrep det beste forsvar. Et kjent psykopatisk forsvar er for eksempel sverting; de sverter den som kan avsløre sannheten om dem. Hvis du har det likedan så betyr det at psykopater, narsissister og giftige mennesker som tidligere lot deg være i fred eller innyndet seg for å næres av din empati, i stedet vil angripe deg.

-Med risiko for å lyde overtroisk, så kan det synes som at psykopater har en kollektiv bevissthet. Vi vet allerede at de er svært like, som om de er laget på samlebånd. Psykopatiske trekk og psykopatisk adferd er påfallende lik på tvers av land, kulturer og kontinenter. Psykopaten er refleksiv (ikke å forveksle med reflektert), impulsiv og instinktiv. De tenker som primitive rovdyr. Som vi vet så agerer dyr og rovdyr i flokk. De samarbeider uten å bruke språk og uten å kjenne hverandre. Hundre fugler kan lette fra et tre samtidig. Femti løver kan jakte sammen meget effektivt, uten å kjenne hverandre. Det synes å foregå på et primalt telepatisk nivå. Hvem kan utelukke at psykopatene, som de menneskelige rovdyrene de er, agerer på samme måte og koordinerer et slags samlet angrep mot objekter som er blitt en trussel? Det kan ihvertfall virke som om de plutselig kommer ut av kistene deres for å angripe samme objekt etter tur.

-Som siste årsak så vil jeg nevne at altfor sterke grenser ikke bare provoserer giftige og forstyrrede mennesker, men også kan skape konflikt med normale venner og kolleger. Forskjellen er at tidligere så var vi så føyelige (og kanskje konfliktsky) at vi sjelden havnet i konflikt med verken normale eller forstyrrede mennesker. Det vil derfor oppleves som en voldsom overgang å plutselig stadig føle seg angrepet. Antakelig handler det om at konfliktnivået tidligere var langt under normalen og at vi i dag opplever en naturlig mengde konflikter som de fleste har hatt hele livet og derfor har lært å håndtere –  men som for mange objekter hittil har vært unngått, medført manglende sosial trening i konfliktløsning og derfor blir overveldende for oss.

Hvordan kan vi håndtere denne plutselige og bratte økningen i angrep, misnøye og konflikter?

For objekter som alltid har vært forsonende og opptatt av god stemning, så risikerer man å reagere med å isolere seg fra sosial omgang. Dette er forståelig men ikke spesielt smart. Etter psykopaten, PTSD, ny kunnskap og innsikt så trenger vi sosial trening som om vi er barn igjen. I tillegg er vi mennesker og trenger fortsatt en viss stimuli av andre mennesker for å ha det bra. Det er derfor ingen god idè å flykte fra menneskelig omgang, selv om vi kan bli voldsomt trigget. 

Hva du ikke bør gjøre, er å falle tilbake i gamle diplomatiske mønstre hvor du var føyelig for å unngå konflikt. Som beskrevet i forrige tekst, så bør du heller ikke bli eksplosiv og reaktiv. Det er lett å føle trang til å “slå tilbake” mot alt og alle, men det er ingen god løsning. Du kan lære deg å observere konflikten i stedet for å absorbere den. Når vi blir trigget, så er det fordi vi absorberer energiene. Vi suger dem til oss. Still deg heller mentalt litt til siden og betrakt angrepene som om du ikke er del i dem. Når verbale angrep fra andre er over, så kan du svare “er du ferdig?” og fortsette med dine gjøremål. Dette gir angriperen en opplevelse av at du har hørt hva han/hun har sagt, men at du ikke har tenkt å bry deg. Dette er faktisk en veldig kraftfull respons, fordi du lar vedkommende “tømme seg” men samtidig avfeier ordene som irrelevante. En normal person som angriper deg og blir møtt med en slik reaksjon, vil oftest respektere deg for den. En giftig eller forstyrret person vil derimot bli meget frustrert, fordi de i tillegg til å bli avvist ikke får noe NF fra deg i form av en emosjonell reaksjon.  

Å jobbe med egen integritet er en livslang prosess. Ikke se på det som håpløst arbeid selv om du synes å aldri komme i mål. Se det heller som en utfordring på din vei til å bli enda bedre kjent med deg selv. For noen så kommer integritet tilsynelatende naturlig, mens andre må hele tiden være bevisst for å projisere det minste fnugg av integritet og få minimumsrespekt. Dette kan synes urettferdig, men husk at vi fikk utdelt hvert vårt sett med kort i livets poker og så må vi gjøre det beste ut av de kortene vi har fått utdelt. Noen velger å bløffe. Du kan også velge å bløffe; “fake it till you make it”. Til slutt vil det komme kort på bordet som passer din hånd best, selv om andre sitter med ess på hånden. 

Takk til dere som har sendt inn leserhistorier så langt. Jeg oppfordrer alle som kan tenke seg å skrive deres historie om å gjøre det og sende inn. Innsendingsfrist er 26/8. Neste tekst i bloggen blir en leserhistorie. 

Mange opplever en forhøyet sensitivitet etter bruddet med psykopaten. Det behøver ikke engang å ha vært en lang relasjon. Likevel opplever mange at vanlig omgang med andre mennesker plutselig blir et minefelt med stadige skjulte eller åpne konflikter og hvor objektet oftere enn før merker ubehag i nærheten av både kjente og fremmede, på jobb og sosialt. Ubehaget er “trigging”; noe ved den andres opptreden minner oss om psykopaten eller andre giftige mennesker vi har møtt, eller som utløser en grunnfølelse av skam og skyld i oss. Triggingen trigger i sin tur en “fight or flight” reaksjon som gjør at vi ikke klarer å forholde oss til situasjonen med kaldt hode. Vi får en trang til å angripe eller flykte, selv i mindre konfrontasjoner.

Det er snakk om en beskyttelsesmodus som på mange måter har løpt løpsk, for det gavner oss ikke å angripe andre mennesker hver gang uenigheter oppstår, selv om uenigheten er sterk og vi føler at vår integritet er under angrep av motparten. Vi verner om vår skjøre integritet, derfor trigges vi av forsøk på dominanse, respektløshet og arroganse hos andre. På mange vis så kan man si at vi har moralen og retten på vår side til å sette foten ned. Men mange opplever at de ikke klarer å gjøre det på en integritetsbevarende måte. Det er som om man ikke klarer å holde seg kald og rolig. Dette har en logisk årsak. Hvis man har utviklet PTSD (post traumatisk stress) eller CPTSD (kompleks post traumatisk stress) så stresser hjernen og overtolker konfrontasjoner som egentlig ikke er farlige. Vi reagerer likevel som om vi er i alvorlig fare, og velger en av fire reaksjoner.

-Angrep (fight)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

-Flukt (flight)

-Lammelse (freeze)

-Underkastelse (friend)

Den sistnevnte reaksjonen medfører at vi blir meget føyelige overfor vedkommende som vi føler oss truet av, selv om vi egentlig ikke har lyst. Alle reaksjonene er utenfor vår kontroll, og mange vil nok kjenne seg igjen i at de forsøker å glatte ut konflikten ved å smile ekstra mye, være enige og ikke våge å markere sitt standpunkt. Det føles feigt og ryggradsløst å reagere slik når man er godt voksen, men som sagt – det er utenfor vår kontroll. En annen reaksjon er lammelse hvor man egentlig blir låst fast i posisjon av frykt, kanskje uten at det er synlig på utsiden, men man mister evnen til å være tilstede i samtalen eller situasjonen, og fungerer som en robot. Noen beskriver det som en “ut av kroppen opplevelse”. Det er ekvivalenten til musa som ligger helt i ro for ikke å bli oppdaget av rovfugler, derav navnet “musestille”. 

Angrep er en annen reaksjon mange opplever. Angrep kan absolutt være hensiktsmessig, men ikke kun fordi den butikkansatte er litt sur og uhøflig eller fordi din kollega har en dårlig dag. Dette er reaksjonen jeg selv oftest har hatt, og det er skummelt å tenke på at jeg har vært villig til å faktisk gå fysisk til angrep på personer kun fordi de har sett “feil” på meg eller hva jeg har oppfattet som respektløshet der og da. Fysisk angrep er aldri hensiktsmessig, og vil lande oss i fengsel uansett hvor berettiget vi føler at angrepet er. Angrepsmodus er hensiktsmessig kun der hvor du kan bruke din reaksjon til å forsvare deg med et velrettet verbalt sleivspark. 

Uansett hvilken reaksjon man får, så er det viktig å huske at det er en primitiv impuls som tar styringen. Det betyr ikke at årsaken er en bagatell. Vi har lov til å reagere hvis vi stadig opplever å bli tråkket på av arrogante mennesker. Problemet er at det er ikke vår egen reaksjon som styrer oss. Det er en etterlevning fra den gangen mennesker var i reell fare hele tiden. Vi skal mange tusen år tilbake for å finne situasjoner hvor vi hadde bruk for denne “overstyringen” daglig, den gang vi levde side om side med farlige dyr og meget voldelige mennesker fra andre klaner. I 2018 vil denne impulsen imidlertid virke mot oss, fordi den er ment å beskytte oss når vi blir jaget av en illsint løve og ikke fordi vi står i en uenighet med en kollega.

Du kan enten skjemmes fordi du føyet en person som ikke respekterte deg, eller fordi du faktisk hadde lyst til å gå etter strupen på en kollega som jobbet mot deg. Eller du kan rettferdiggjøre din reaksjon med at du er “lei av å bli tråkket på”. Men ingen av reaksjonene var dine egne. Begge var impulser som styrte deg. Du vil ikke bli styrt. Du må derfor jobbe for å ta kontroll over reaksjonene dine. Hensikten er ikke å legge lokk på deg selv, slik du alltid har gjort med psykopaten og giftige mennesker. Hensikten er at du selv skal styre reaksjonene, og ikke din PTSD. Din PTSD vet ikke hva som er bra for deg. Derfor må du sørge for at din PTSD ikke tar styringen i enhver konfrontasjon. La oss si at du faktisk ender med å slå din motpart i ansiktet fordi PTSD tolket motparten som en trussel og tok styringen. Det kan ende med at du mister jobben. Det kan ende med en politianmeldelse. Selv om det ikke går så langt, så kan det forsure miljøet rundt deg hvis du stadig reagerer uhensiktsmessig på konflikter, eller sågar skaper dem, og folk vil ta avstand fra deg.

Selv om du “bare” reagerer med kjeft og høyt stemmevolum, så husk at det alltid er den som snakker rolig, lavt og gjerne bruker færrest ord, som går seirende ut av en konflikt. Det er den som mister hodet som blir sett skjevt på. Derfor, ikke vær den som mister hodet. Du synes kanskje at du har rett til å miste hodet, fordi “nok er nok”, men er det du som synes det eller din PTSD? Når ble du en som synes det er greit å kjefte? Hvordan ble du en slik sint og aggressiv person? Sjansen er stor for at du ikke vil være slik og heller ikke er slik, men at PTSD og psykopatisk projeksjon har gjort deg slik. 

Ta styringen tilbake. Det finnes hjelp og tiltak du kan gjøre selv.

Når ting blir opphetet så trekk deg ut av situasjonen, også selv om du faktisk er klar til å ta konfrontasjonen. Adrenalin kan gjøre oss kranglelystne, men igjen – det er “fight or flight” som gjør oss slik, altså ikke noe vi bestemmer selv. Og vi vil bestemme selv hvordan vi skal reagere!

Ignorer at kassadamen på kiwi kikker arrogant på deg. Du behøver ikke å “belønne” henne med høflighet tilbake. Men ikke gjør noe nummer ut av det. Bare betal for dine varer og gå. Mang en gang har det kommet røyk ut av ørene mine på vei ut av butikken og jeg har hatt lyst til å gå tilbake og lekse opp for vedkommende. Men sannheten er at fremmede mennesker kjenner deg ikke, det er derfor aldri personlig. Du er kanskje lei av at alle mennesker lesser deres dårlige dag over på deg, men hvis du reagerer med sinne så er dette nettopp hva du lar dem gjøre. Da har du jo overtatt deres negative følelser, og din dag er ødelagt i stedet for deres. Du lar dem eie deres dårlige dag ved å ikke overta den. Ignorer dem, gå videre med et smil om munnen og la dem sitte igjen med deres dårlige dag og stygge blikk, enten det er kassadamen på kiwi, en kollega, sjef, venn eller din egen samboer. 

Når vi lar oss trigge av stygge blikk, så er det fordi det vekker en latent skam i oss. Vi har tatt på oss allverdens skyld for noe. Hvis vi bærer på en slags kronisk skam så stammer det fra lange eller hyppige relasjoner med psykopatiske og narsissistiske partnere, eller enda mer sannsynlig – en oppvekst med P/N foreldre. Når vi bærer på en slik skam- og skyldfølelse så er det meget lett for andre, til og med fremmede, å vekke den til live i oss. Det er nok med et stygt blikk, så skammer vi oss for noe. Vi føler oss små og kuet, og bøyer hodet på vei ut av butikken. Vi vet ikke selv hvorfor vi gjør det. Vi vet det er irrasjonelt. Vi gjør det likevel, fordi vi er vant til det. Det er på mange vis slett ikke rart at vi er sinte, når vi er mishandlet så lenge at vi bærer en slik kronisk skamfølelse. Men det er så viktig å være den bevisst. Husk at de som plasserte den i oss er borte eller til og med døde. Nå er det kun opp til oss selv å jobbe med å fjerne skammen og skylden slik at vi kan stå mer rakryggede i motstand som kommer, uten å miste hodet. 

Skammen blir vekket enda sterkere til live hvis vi får direkte kritikk. Spesielt giftige mennesker sanser vår skam og vil bruke den til å trykke på knapper. Vi er nødt til å drepe dette ved fødselen. Vi dreper det ved fødselen ved å gjøre det tydelig at “dette finner jeg meg ikke i”. Du kan for eksempel snu på situasjonen og plassere litt skam i vedkommende som forsøker å gjøre det med deg, dette er lov mot giftige mennesker. Men husk at ikke alle mennesker er giftige og at ikke all kritikk er for å provosere oss. Tenk etter hvordan du selv reagerer på mennesker som ikke er ydmyke og ikke tar kritikk på en konstruktiv måte. Antakelig får du et negativt inntrykk av vedkommende. Det samme gjør andre av deg, hvis du ikke behandler kritikk på rasjonelt vis. Senest på jobb i går hadde jeg en situasjon hvor jeg forsøkte å konfrontere en arrogant kollega med en ikke akseptabel måte å utføre en oppgave på. Vedkommende reagerte ikke på konstruktivt vis, men i stedet med å forsøke å projisere skylden over på meg. 

Hva gjorde det med meg?

Jeg kjente litt på “ur”skammen i meg som vedkommende klarte å vekke og det var ubehagelig, men ikke verre enn at jeg forstod at vedkommende ikke er en sunn person. Vedkommende må eie sitt feilgrep, jeg ville ikke overta feilgrepet selv om vedkommende forsøkte å lesse det over på meg. Jeg ringte derfor ledelsen. De får ta det derfra, det er derfor vi har en ledelse. Hvis en kollega ikke vil la meg korrigere dem, så går det til ledelsen. Jeg vil ikke trues til å ignorere problemet, jeg vil heller ikke godta en projisering og ta skylden selv, jeg bare rapporterer til neste ledd. Jeg er ikke redd for ubehaget som kan oppstå av å varsle og utlevere en kollega. Jeg forårsaket ikke ubehaget, det gjorde den andre personen. 

En klok person sa en gang noe i retning av “vil du unngå kritikk? Så klart du kan det. Alt du trenger å gjøre er å ikke si noe og ikke gjøre noe”. Dette er veldig sant. Vi utsetter oss selv for muligheten for kritikk i all samhandling med andre. Det spiller ingen rolle hvor gode vi er eller hvor trigget vi blir. Det er fordi det alltid vil være folk som ikke liker oss eller som er uenige med oss. Vi er nødt til å lære å leve med det. Alternativet er å isolere oss, og det er også noen som velger det. Men er det ikke bedre å heller tåle risikoen for kritikk, slik at vi kan bevege oss fritt og oppleve verden? Jeg foreslår at vi forsiktig jobber med vår triggbarhet. Vi har PTSD og må leve med det. Vi kan oppsøke profesjonell hjelp, men vi må likevel leve med vår sensitivitet. Si til deg selv “jeg er lett triggbar, det er ikke min skyld, men jeg vil ikke la det kontrollere meg” og gå rakrygget ut i verden. Den kan være at verden ble for mye den dagen og du går lutrygget hjem igjen, men da retter du deg bare opp neste dag. Ikke gi opp. Du har rett til å være i denne verden og du skal leve i den resten av ditt liv. Ikke vær redd for å kreve din plass akkurat som alle andre.

Vær bevisst. Neste gang du blir trigget så vit at du blir overstyrt av uhensiktsmessige impulser som forsøker å kontrollere deg. Ikke la det skje. Pust rolig og ikke gjør eller si noe overilt. Hvis det ikke hjelper, så unnskyld deg og trekk deg ut av situasjonen. Forsøk på nytt neste gang. Ikke unngå mennesker eller situasjoner fordi du er redd for å bli trigget. Ikke vær redd for kritikk eller angrep. De er bare ord. Og ikke minst er de bare meninger. Når noen kritiserer deg så er det ikke sannheten om deg de forteller, kun meninger de har. Husk at du ikke behøver å ta det til deg. Uberettiget kritikk mot din person tilhører avsenderen, ikke deg. Det er lov å angripe ubehagelige mennesker, men kun verbalt, kun rolig og ikke under innflytelse av PTSD. Husk derfor de tre reglene;

“Jeg har lov til å angripe, så lenge jeg gjør det

-rolig

-verbalt

-ikke i affekt”   

Minner på leserhistorie konkurransen, hvor dere kan skrive og sende inn deres egen historie frem til 26/8. Oppfordrer flest mulig til å gjøre dette. Se detaljer i forrige tekst. 

Nå har du en sjanse til å fortelle din historie til seks tusen publikummere. Å skrive er terapi, kanskje har du gavn av å feste din psykopatiske historie til det digitale papiret. I tillegg til selve tankeprosessen som skriving stimulerer, så vil din historie være åpen for kommentarer, refleksjoner og bekreftelser fra andre. Hvis skriving er noe for deg og du lenge har vurdert å forevige din historie, eller kanskje du allerede har skrevet din historie og den samler støv i skuffen, så hiv deg på denne “konkurransen”.

Ingen psykopatisk historie er viktigere enn andre, så her går konkurranseelementet på ren skrive- og formidlingskunst. Ikke vær opptatt av rettskriving, vær mer opptatt av formulering, flyt og hva du ønsker å fortelle.

Vilkår:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

-Teksten må være på under 2500 ord.

-Blogginnehaver eller den som vurderer teksten har rett til å korrigere skrivefeil eller andre formuleringer for å gjøre teksten mer leservennlig innen publisering.

-Forfatter gir med innsendelse av tekst automatisk tillatelse til publisering på psykopati.blogg.no.

-Forfatter kan velge å publisere under fullt navn (dette må spesifiseres tydelig ved innsendelse). Men alle parter som omtales i teksten skal anonymiseres, dette inkluderer også lett identifiserbare hendelser. Hvis hendelsene er lett identifiserbare, så er justeringer påkrevet for å anonymisere dem. I stedet for “det skjedde i Flekkefjord” så kan du for eksempel skrive “en sørlandsby” eller sågar ” vestenfor sol og østenfor måne”. I stedet for “det skjedde i 2012” så kan du skrive “for noen år siden”. I stedet for “han hadde bart og blå øyne” så kan du skrive “han var skallet med et arr i pannen, som minnet meg om Harry Potter”, etc. 

-Hvis færre enn ni tekster leveres, så velges kun en “vinner” som publiseres. Hvis flere enn åtte tekster leveres, så velges to tekster til publikasjon. Hvis flere enn seksten tekster leveres, så velges tre. 

-Kun tekster som leveres på mail til [email protected] vil vurderes.  

-Danske lesere kan skrive på sitt eget språk.

-Innsendingsfrist er 26/8 eller en måned fra i dag. Men “vinnere” kan publiseres fortløpende og innen fristen. 

Tips:

-2500 ord er ikke mye. Fremfor å forsøke å skvise hele din psykopatiske opplevelse fra A til Å inn i teksten, så velg heller ett eller to elementer som du er spesielt opptatt av, så som en spesifikk hendelse (for eksempel den gang psykopaten ødela julefeiringen) eller en tidsbegrenset periode (for eksempel idealiseringsfasen, eller tiden etter NK). Dette gir deg mulighet til å dykke dypere inn i historien. Dette gjør det også mer interessant å lese. 

-Analyser gjerne din egen tekst med den kunnskap du nå har om psykopati. Dette gjør det mer lærerikt for nye lesere å lese din tekst. For eksempel kan du skrive en historie med 2000 ord, og så bruke 500 ord på en liten men lærerik analyse. Eller du kan analysere fortløpende i teksten. Men ingen grunn til å overanalysere, ikke undervurder leseren. 

-Unngå svulstig “roman”språk. En viss kunstnerisk og emosjonell ordlegging kan gi teksten farge, for mye blir derimot en klisjè. Det enkle er ofte det som gjør mest inntrykk.

-Historien bør handle om psykopati. For eksempel så kan “rettsaksdramaer” lett bli kjedelige. Mange har hatt juridiske problemer med deres psykopater, men likevel er ikke konflikter og anmeldelser spesifikt for psykopaten. Skriv heller om noe ved relasjonen som forundret deg eller gjorde emosjonelt inntrykk. Sjansen er stor for at det da også vil engasjere leseren. 

-Menn oppfordres til å sende inn tekst.

God skrivelyst 🙂

En kort tekst i dag på denne fine søndagen, innen jeg skal på småhundtreff med min lille klump på ni kilo (han tror selv han er mye større). Sosialisering er viktig for alle, inkludert hunder og psykopatobjekter i rehabilitering. På småhundtreff så lærer min hund å omgås andre hunder. Man kan på mange måter også si at jeg lærer å omgås andre mennesker. Selv om det nå er noen år siden jeg ble “født på ny” så er det å bli kjent med seg selv og hvordan man fungerer med andre en prosess som antakelig er livslang. Mange av dere opplever mest sannsynlig sterk skepsis mot mennesker etter relasjonen med psykopaten. Mange har også utviklet en slags atypisk sosial angst, hvor man ikke er redd for å gå på butikken eller gjøre dagligdagse ærend, men hvor tettere interaksjoner med mennesker kan trigge angst eller sinne, fordi man er blitt mye mer sensitiv men også mer oppmerksom på hva man oppfatter som angrep av andre. Det er derfor fristende å gi opp menneskeheten og leve mest for seg selv. Men en viss grad av sosialisering er viktig. Vi trenger ikke å like andre mennesker like mye som før. Vi trenger definitivt ikke å bli likt av andre i samme grad som før. Men vi kan ikke leve helt isolert, vi er ikke en øy. Derfor – ha som mål å være sosial med noen i minst ti minutter hver dag. Sosialisering på jobb teller ikke, men det kan være så enkelt som en kort samtale med naboen ved postkassen. Ikke bare si “hei” og skynd deg unna. Tren deg opp i “small talk”, vis interesse for naboens giktplager. Her er det ikke empatien som skal opptrenes, men å kommunisere med andre mennesker. Det kan også være en kort telefonsamtale, hvis det er alt du orker av sosialisering den dagen. Det er bra nok, så lenge du anstrenger deg litt hver eneste dag for å forholde deg til menneskeheten. Mens min hund snuser på andre hunder, så prater jeg med andre hundeeiere om alt og ingenting. Mest hundeprat, som egentlig ikke interesserer meg, men det er ikke poenget her. Jeg ser folk i øynene, jeg lytter til både ord og kroppspråk, jeg trener på å smile men også på konfrontasjoner når andres hunder ikke oppfører seg bra mot min hund. Og hva gjør det med meg hvis noen sier noe negativt om min hund? Er det et angrep? I så fall, klarer jeg å la det prelle av som vann på gåsa? Bør jeg gjøre det? Eller er det kanskje velment konstruktiv kritikk?

Dagens tema er en kort men viktig erkjennelse. Psykopaten klarer ikke å gjenkjenne følelser. Psykopater og narsissister har et meget kort følelsesspekter. Det er visstnok begrenset til misunnelse, forakt, sinne/raseri og tilfredsstillelse. Følelsene er få, i tillegg er de grunne. Det vil si at selv om psykopaten selv kanskje tror at han/hun føler dypt og mye, så er det meget overfladisk sammenlignet med hvordan normale mennesker føler. Følelsene er også meget kortvarige, som små gnist snarere enn en stabil elektronisk forbindelse. Derfor er narsissistisk raseri så eksplosiv men hurtig overstått. Og etterpå så later psykopaten som om intet utbrudd var skjedd. Det ligger noe manipulasjon i dette, men det handler også om at psykopaten ganske enkelt ikke føler det samme raseriet lenger. Den korte gnisten er overstått. Det betyr ikke at psykopaten er overbærende, kortsint eller tilgivende, men at følelser i en psykopat lever meget kort. De er en slags mutert versjon av normale følelser. Dette gjelder også glede. Psykopaten kan tilfredsstilles i korte øyeblikk, men opplever ingen stabil glede av å ha et godt hjem, en trygg jobb og en elskelig partner. Psykopaten kan sette seg ned og si til seg selv “nå har jeg det godt”, men da handler det kun om øyeblikket der og da og ikke at han/hun har klart å etablere en varig livssituasjon som føles tilfredsstillende. Derfor kan psykopaten se deg dypt inn i øynene og proklamere “jeg elsker deg” og mene det, men fem minutter senere så er du en byrde og en han/hun gjerne vil forkaste. Psykopaten føler derfor ofte behov for å skifte partner, jobb og bosted. 

Erkjennelsen at psykopaten ikke er istand til å identifisere følelser er i konflikt med slik mange av oss opplevde våre psykopatiske partnere. Vi opplevde at de “leste oss” som åpne bøker. De syntes jo å vite nøyaktig hvordan de skulle fremprovosere en viss følelse i oss, og de gjorde det ofte. Dette rimer da ikke med at psykopaten ikke gjenkjenner følelser? Det opplevdes som om psykopaten meget bevisst og kalkulert lekte marionett med vårt følelsesliv, for det var psykopatens krumspring og manipulasjon som stimulerte følelsene våre til høye oppturer og dype nedturer. Det er riktig at vi føler mye sammen med psykopaten, men husk at følelsene blir skapt inne i oss. Det er vi som er istand til å føle, ikke psykopaten. Det er ikke slik at følelsene blir plantet i oss utenfra. Denne innbilte fjernstyringen gir psykopaten makt og objektet angst. Men vi blir ikke fjernstyrt. Vår opplevelse av å være marionetter er snarere et tegn på hvor lite kontroll vi tror vi har over oss selv. Når vårt selvbilde bygges opp så forstår vi bedre at ingen kan få oss til å føle noe vi selv ikke velger å føle. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En annen grunn til vår opplevelse av at vårt følelsesliv var styrt av psykopaten, er fordi psykopaten trykker på knapper – hele tiden. De er komplett uberegnelige. Det er derfor uunngåelig at de ikke bare av og til, men ofte, trykker på de “riktige” knappene som utløser en voldsom reaksjon i oss. Det kan da virke som om det var nettopp den følelsen psykopaten hadde til hensikt å utløse og at de visste nøyaktig hvordan vi ville reagere. Men nei, det handler om odds; hvis man skyter hundre piler over en kort avstand, så er oddsen stor for at flere av pilene treffer blink. 

Jeg vil nevne enda en grunn til at vi føler oss avkledde, sårbare og gjennomsiktige sammen med psykopaten. Og det er hans/hennes intense blikk, det vi kaller “det narsissistiske blikk”. Når noen beskuer oss så totalt blottet for ydmykhet som psykopaten gjør, så får vi følelsen av at vi ikke kan skjule noe for dem; at de vet hva vi tenker. Det gjør de selvfølgelig ikke, men vi tillegger dem denne overmenneskelige evnen ved å tenke “ok, han/hun gjennomskuer meg, jeg kan likegodt blottlegge meg”. Vi har trukket den feilslutningen at de er tankelesere og derfor gir vi dem nøkkelen til våre tanker, helt gratis. Så mye makt har et blikk. Sannheten er at psykopaten visste ingenting om oss før vi selv valgte å fortelle ham/henne det. 

Hvis du tenker etter, så avslørte psykopaten sin mangel på kunnskap om deg mange ganger. Faktisk så leser han/hun sine objekter meget dårlig. De blander kortene fullstendig. Jeg husker hvordan en psykopat i mitt liv ikke klarte å gjenkjenne sorg. Jeg har ofte vært i sorg, mest kjærlighetssorg men også for eksempel sorgen etter å ha flyttet (jeg har flyttet mye) og den ensomheten som da oppstår når man har tapt trygge og kjente omgivelser og mennesker. Ved et par tilfeller så har jeg også vært i sorg over dødsfall av nære slektninger. Uansett hvilken type sorg, så trodde denne psykopaten at jeg var sur. I sorg så blir man innesluttet, innadvendt, opptatt av refleksjon og ikke så interessert i å fortelle vitser eller sprudle med andre. Gang på gang så oppfattet denne psykopaten at jeg var i dårlig humør når jeg egentlig sørget. Vedkommende reagerte derfor med å devaluere meg ytterligere, kjefte og bli meget ubehagelig å være sammen med. For en person i sorg så kan samvær med en psykopat være spesielt farlig og bør unngås. Lenge trodde jeg at min sorg var unaturlig, og at det var årsaken til at denne personen ikke lot meg sørge i fred. Men da det gikk opp for meg at vedkommende ganske enkelt ikke var istand til å identifisere følelser eller skille sorg fra grettenhet, så klarte jeg å børste angrepene av meg og vedkommende fremstod nærmest komisk, som en handikappet narr. For glem ikke at disse menneskene styres av ondskap. Føl derfor ingen medynk for deres handikap. 

Den manglende gjenkjennelsen av sorg kommer av at psykopaten selv aldri har opplevd sorg. Han/hun har nok opplevd sørgelige hendelser, de har bare ikke følt noe i kjølvannet av dem. Sorg er en kompleks følelse som fordrer tilknytning – en interaksjon med omgivelsene som psykopaten ikke er istand til å oppleve – og tap av sted, gjenstand eller person man var knyttet til. Sorg handler om savn. Alt dette er ukjent terreng for psykopaten. Psykopatens mangel på empati gjør ham/henne uskikket til å forstå hva som skjer inne i deg når du er i sorg. Psykopaten forventer at sorgen raskt skal være overstått slik at du kan bli ditt gamle jeg igjen og han/hun kan trekke narsissistisk forsyning ut av deg som før. Den samme mangelen på gjenkjennelse gjelder alle dype følelser som psykopaten ikke er istand til å oppleve selv, så som ekte glede, frykt og kjærlighet.

Når du tenker etter så kommer du kanskje i tanke om flere episoder hvor din psykopat grovt forvekslet følelser og misoppfattet situasjoner. Kanskje flere enn du hittil har vært klar over? Psykopaten er følelsesblind. Du kan lett sammenligne dette med fargeblindhet; en psykopat vil forveksle blåbær og tyttebær men bli rasende hvis du påpeker dette. Ikke bare det, men han/hun vil få deg til å tro at det er du som ikke kan se forskjell og i tillegg klandre deg for det. Bruk denne erkjennelsen til å ta noe av makten tilbake. Psykopaten leste deg aldri som en åpen bok, faktisk er de fullstendig hjelpeløse i tolkningen av normale menneskers følelsesliv. De styrer oss med intensitet og frykt, men det er ikke annet enn skudd i mørket.