Jeg har tidligere skrevet om krenkbarhet. Dette er et viktig emne, ikke bare relatert til objektet, men også til psykopaten og kanskje især narsissisten. Vi er iferd med å tette alle hullene i kjedereaksjonen som utløser narsissistisk raseri – et raseri litt utenom det vanlige, hvor narsissisten mister alle hemninger og faktisk kan bli meget farlig. Den utløsende årsak er en narsissistisk krenkelse som i sin tur utløser narsissistisk skade som altså kan ende i narsissistisk raseri. I dag vil jeg fortelle om den narsissistiske krenkbarheten.
Først er det viktig å poengtere at en viss krenkbarhet er nødvendig, akkurat som en mengde narsissisme er nødvendig. Krenkbarhet er noe vi lett assosierer med noe negativt, man kaller enkeltindivider eller visse grupper for “lettkrenkede” for å poengtere at de mangler humor eller at man ikke støtter deres sak. Det er riktig at krenkbarhet kan brukes som personlig eller politisk våpen og at man derfor skal være på vakt overfor de som spiller på offerrollen (for det er faktisk manipulasjon). Men uten evnen til å bli krenket så hadde vi latt alle valse over oss som de ville, for vi hadde ikke følt oss krenket uansett hva de påførte oss. I ytterste konsekvens så hadde vi latt oss myrde, fordi vi ikke hadde opplevd trusler eller angrep som krenkelser. Nettopp det siste her er meget viktig for objekter generelt og for medavhengige spesielt; vi tolererte krenkelser i form av angrep fra psykopaten og ble likevel værende i relasjonen. Verbale angrep og nedverdigelser kan lett eskalere til fysisk vold. Det er derfor ingen vesensforskjell på angrep som skader oss fysisk og angrep som ikke skader oss fysisk; begge har forakt som drivkraft. Forakt er en krenkelse mot oss som vi ikke skal tillate. Vi markerer krenkelsen ved å si ifra eller å trekke oss bort fra vedkommende. Med psykopaten så gjorde vi ingen av delene.
I etterkant av relasjonen så oppgir mange objekter at de føler seg lettere krenket enn noengang før. Det er som om et helt liv hvor de aldri har markert sin krenkbarhet, nå skal ta igjen for alle fortidens krenkelser. Ihvertfall oppleves det slik. Jeg tror det snarere handler om å finne en balanse i krenkelseslivet som man aldri har hatt eller aldri har blitt tillatt å ha. Denne balansen kan være vanskelig å finne i voksenlivet fordi den ikke har kommet på naturlig måte tidligere i livet. Jeg har selv opplevd å bli krenket som aldri før. Ting jeg tidligere lett har ristet av meg, har jeg nå båret på og brygget på til jeg nærmest var klar til å angripe krenkeren fysisk. Det kan oppleves som man selv er blitt narsissist og at sinnet man opplever er en form for narsissistisk raseri.
Det er et farlig sinne som man må jobbe med. Måten det opererer i oss på har også mye til felles med narsissistisk krenkelse, skade og raseri, men utgangspunktet er annerledes. Du er ikke narsissist eller psykopat selv om du opplever det slik. Det er denne forskjellen jeg vil lære dere i dag.
Objektets krenkelse og raseri kommer av sårbarhet og skam. Det vi opplever som angrep og krenkelser minner oss på at vi ikke tror på oss selv. Da klarer vi ikke å skille sak fra person, i tillegg til at krenkelser er noe vi har fått nok av. Derfor kan den minste krenkelse få oss til å eksplodere. Det er forståelig at objekter som har levd lange liv sammen med psykopatiske foreldre eller partnere har det slik. Men det er ikke liv laga av den grunn. Det blir meget vanskelig for oss selv og for våre omgivelser hvis vi går rundt som slike tikkende bomber. Motgiften ligger i å bygge opp vårt selvbilde. For mange så er dette hardt arbeid som må gjøres fra grunnen av. Derfor er det så viktig å kvitte oss med nærstående personer som ikke hjelper oss i dette arbeidet men som tvert imot bryter oss ned når vi sårt trenger å bygge oss opp. Disse menneskene må bort og jobben det krever påfører oss en ekstra belastning, men det er kanskje den viktigste jobben, ellers blir det som å bygge et tungt og solid hus (vårt selvbilde) på kvikksand.
Et krenkelsesfritt liv er en utopi. Krenkelsene vil aldri bli borte. Det vil derfor bli et meget vanskelig liv hvis vi enten skal løpe sikksakk for å unnslippe krenkelser i hverdagen eller eksplodere hver gang vi møter en. Vi kan ikke kontrollere alle andre. Det er derfor jeg rister oppgitt på hodet av politiske eller ideologiske pressgrupper som ønsker at hele samfunnet skal justere seg slik at individene i disse gruppene kan unngå krenkelser. Det er ikke mulig, men det er en annen sak. Det er imidlertid viktig å huske at nitti prosent av alle krenkelser ikke angår oss; de handler faktisk om at andre har en dårlig dag eller ikke kan oppføre seg. Vi skal derfor bygge oss opp til å bli trygge nok på oss selv til å forstå at de fleste krenkelser skal vi riste av oss, og de resterende skal vi konfrontere på en sunn måte.
Ok, tilgi meg en litt rotete tekst, men nå skal vi snakke om hva som kjennetegner den narsissistiske krenkelsen, slik at dere forstår forskjellen på denne og deres egen krenkbarhet.
Det pågår en hardlivet myte om at narsissisten er krenkbar fordi han/hun egentlig føler seg liten og utilstrekkelig. Både objekter og fagpersoner videreformidler denne myten. Det er riktig at utgangspunktet for en narsissistisk forstyrrelse er sterk skam. Men husk at denne skammen er belagt med tykk asfalt, undertrykket og utjevnet av en dampveivals for deretter å bli belagt med et tykt lag med betong. Når jeg beskriver den ovennevnte sårbare krenkelsen så er det fordi mange av oss har kontakt med vår skam hver dag. Narsissistens skam ligger under asfalt og betong. Den er ikke bevisst. Den ligger ikke engang rett under overflaten. Den er begravet, antakelig for resten av livet. Vi skal nå vandre inn i det forstyrrede sinn.
Narsissisten har skapt et falskt selv og dette falske selvet er grandiost. Når det grandiose selvbildet krenkes, så har det helt andre årsaker enn når det sårbare selvet krenkes. La oss se litt på en nylig hendelse fra mai i år;
https://www.vg.no/rampelys/i/OpWOgA/diana-ross-raser-over-flyplass-sjekk-foeler-seg-krenket
Saken som er lenket til, forteller om hvordan sangstjernen Diana Ross opplevde en kroppsvisitasjon i sikkerhetskontrollen på en flyplass som en krenkelse. Faktisk omtalte hun opplevelsen som et overgrep. Vanlige mennesker kan riste litt oppgitt på hodet av at denne sangstjernen blir krenket av hverdagslige ting som vi andre må finne oss i, men nettopp her ligger kimen i den narsissistiske krenkelsen. Er Diana Ross en narsissist? Det kan godt hende, men ikke nødvendigvis. Diana Ross er først og fremst en stjerne. Hun er vant til særbehandling og forventer særbehandling. Og det er en holdning vi faktisk forventer fra meget kjente personer, fordi vi deltar i å dyrke dem. Enten det er popstjerner, idrettsstjerner, kongelige eller andre som lever et lys i rampelyset fordi de har (eller ikke har) en egenskap vi ettertrakter.
Diana Ross ble ikke krenket fordi hun er sårbar. Hun føler seg ikke liten eller utilstrekkelig. Hun har rikelig med selvtillit. Hennes krenkelse oppstod derfor fordi noen (en securitas vakt) et øyeblikk ikke behandlet henne som den overordnete personen hun faktisk er og anser seg selv som, men tvert imot behandlet henne som alle andre.
Det er nettopp denne krenkelsen en narsissist eller psykopat opplever, at man i et øyeblikk ikke anerkjenner dem som de spesielle personene de selv mener at de er.
Problemet er at narsissisten mest sannsynlig ikke er en stjerne som Diana Ross. De er bare forstyrrede og grandiose. For i deres eget sinn så skal de særbehandles uten å kunne skilte med kjendisstatus eller egenskaper som tilsier at de fortjener slik behandling. Når man ikke anerkjenner deres selvopplevde høye status så begynner det å ulme i dem. Kanskje man unnlot å slippe dem foran i køen, ikke serverte dem først eller sa noe som de oppfattet som kritisk eller nedverdigende. Den bagatellmessige krenkelsen blir likevel liggende og vokse, narsissisten bærer på den og objektet vil på et senere tidspunkt få den slengt tilbake i form av sabotasje eller raseri.
Ser du nå forskjellen på den sårbare krenkelsen og den grandiose krenkelsen? Jeg håper denne teksten bidrar til å oppløse misoppfattelsen om at den krenkede narsissisten egentlig er et sårbart lite barn. Det er en farlig myte som unnskylder dem mer enn de fortjener, og gjør at objektet forblir lojal mot en farlig person.
Bloggen har snart bursdag. 3. juli er det fire år siden det første innlegget ble publisert. De tidligste innleggene er i dag fjernet men 3. juli er fødselsdagen likefullt. Jeg har unnlatt å tigge så ofte om midler til drift av bloggen da jeg ikke ønsker at tigging skal bli en del av budskapet. Men på den kommende bursdagen vil jeg som den ene dagen i året tillate meg å tigge. Da har du anledning til å gi bloggen en bursdagsgave! Selve bloggingen gjør jeg gratis. Imidlertid koster markedsføring penger og utgjør ca 7300 kroner i året. Det er denne summen jeg ønsker å få dekket. Dere er ca 7500 som følger bloggen så summen er faktisk under en krone per leser. Av erfaring er det kun et bittelite mindretall som gir, og det er ok. Hvis du kan avse 50 kroner så holder det at 146 lesere gjør dette. Kan du avse 100 kroner så holder det at 73 personer gjør det. Tiggingens form er ikke helt avklart men muligens det blir en innsamling a la “gofundme”, vi får se. Vil med dette forberede dere på dagen og håper dere ønsker å delta i å finansiere kommende års (det femte) markedsføring den 3. juli. På forhånd takk.
Du gjør en fantastisk jobb, Daniel. Du har hjulpet meg mye og mange andre og.Så jeg bidrar gjerne.
Krenkbarhet er et viktig tema. Å være utsatt for giftige mennesker, gjør at vi føler oss såret og føler oss små. Det er som Daniel skriver her noe annet enn N. Jeg har opplevd narsisstisk raseri av min egen farmor fordi jeg nevnte at melka skilte seg i kaffen min. Hun ble rabiat og fortalte blant annet at jeg lignet på min mormor som hun aldri har likt og andre personangrep jeg heldigvis har glemt. Egentlig har jeg opplevd slikt raseri flere ganger og undret meg over hvorfor personer retter det mot meg? Er det fordi rovdyr værer hvem som tar igjen og hvem som blir stille og tenker det er sikkert min skyld? Og skammer seg over at andre behandler dem dårlig.
Takk for din støtte.
Det er en kombinasjon. Rovdyr, eller “rovmennesker” angriper de enkleste ofrene, de som ikke iverksetter represalier fordi de er snille eller i en sårbar posisjon, men som også utstråler mest menneskelighet – noe psykopaten ikke har selv og derfor både misunner og forakter.
Den sårbare krenkede er oss – objektene. Teksten handler om vår krenkbarhet versus narsissistens. Den handler ikke om skjulte versus åpne narsissister.
Forklar hva du tror du har misforstått. Kanskje det gjelder flere.
Den coverte/skjulte narsissisten er også grandios. Må ikke forveksles med “arrogant”. Grandios er det indre selvbildet de har hvor de er overbevist om at de er bedre enn andre, selv om de klarer å skjule det. Om den sårbare narsissisten i det hele tatt finnes? Vet du, det tror jeg også er en myte. Jeg tror det vi oppfatter som sårbarhet er at de fremstår så forsiktige. De er fortsatt “Diana Ross” på innsiden, og det er Diana Ross som blir krenket, ikke Nasse Nøff.
Takk for din støtte.
Eksen min flyr i flint overalt, eller blir meget fornærmet, om han ikke får særbehandling, snike i kø, få den rabatten han ønsker for f.eks. møbler,få time på legevakta selv om de prøver få ham til å vente til neste dag og kontakte fastlegen fordi det er noe som kan vente ( han skjeller dem ut og klikker så totalt at de har gitt opp og bare tar imot nå….han er “legevaktas skrekk” som misbruker ordningen), kort sagt; om han ikke får det som han vil med en gang. Jeg skjønte aldri de der raserianfallene hans da vi var gift. Han ble uvenner med gud og hvermann for ingenting, og da var det over og ut for godt med den personen. Inkludert slektninger av ham.Vel, det var “ingenting” i mine øyne, men tydeligvis blodig alvor i hans verden. Selvsagt, for i dag vet jeg at han er en n. Noen ganger tok han hevn også. En gang det jeg vil kalle økonomisk lureri, og jeg protesterte da jeg fikk vite hva han hadde gjort, fordi det var lavmoral i mine øyne. Den stakkaren som ble fralurt en haug penger så n kunne redde egen økonomi….jeg syntes det var forferdelig adferd av han jeg var gift med. Dermed fikk jeg også litt av ei skyllebøtte siden jeg kritiserte. Han er bare blitt verre med årene. Jeg hører jo historiene. Han tror virkelig at han er bedre enn andre, viktigere enn andre, finere enn andre ( statusmessig, og det er noe skikkelig vrøvl), etc.
Takk, igjen, Daniel. Dette tema befinner jeg meg i kjølevannet av, igjen. Jeg har fortsatt avstand anng.menn. Er ikke der riktig enda. Derfor føler jeg det trygt og godt være med venninner. Vel, følte det trygt og godt. Var for litt siden på en tur. Vi var 3. Den ene er en god venninne, den andre har jeg visst hvem er i mange år. D.v.s ingen nær venninne. Vår lille ferie varte 4 dager. 2 av de 4 dagene , opplevet jeg verbale krenkelser og vedkommende truet med fysisk vold. I ettertid ser jeg forskjell på den sårbare krenkelse og den grandiose krenkelser. Den sårbare er jeg. Det fordi vedkommende kritiserte meg i alle dimensjoner Jeg korrigerte med å formidle: IKKE, kritiser meg d.v.s min kropp. Det fordi vært i relasjon med en person som har mishandlet meg fysisk og psykisk. Vedkommende responderte med latter og fortsatte å kritisere meg. Slik fortsatte det og atter en kveld og det eskalerte. Jeg responderte da i samme tone og språk. Tok igjen. Det gikk da utover hennes selvbilde. Av den grunn truet hun med fysisk vold. Jeg vet hun “dro” meg ned på sitt lave nivå. Vet jeg skulle ikke gjort det. I ettertid kommunikasjon mellom oss 1 gang, få dager etter turen. Hun har en helt annen oppfatning av allt. Og interessant det med offererrollen du og nevnte. Hun gikk rett i den. Stakkars henne. Så grusom jeg er. Dessverre fikk jeg igjen fysiske reaksjoner. Skjelver på hendene, vanskelig å sove…Det forteller meg allt.
En slik person bør du ikke ha sosial kontakt med igjen. Jeg anbefaler også å slette henne på sosiale medier.
Takk for tilbakemeld. Det ironiske er: hun har blokkert meg på sosiale medier. Kanskje fordi hun forsto jeg har gjennomskuet henne. Formidlet bl.a : du klarer ikke manipulere meg. Da allt kommer til allt. Ønsker ikke slike individer i mitt liv.
For dem er det en konkurranse, som alt annet. Hun vil ikke gi deg makten å blokkere henne først. Men husk at det er mulig å blokkere begge veier samtidig. Det betyr at den dagen hun opphever blokkeringen (for det gjør de alltid) så er hun fortsatt blokkert av deg.
Her bør du gjøre som Daniel foreslår..ingen kontakt. For du var sannsynligvis oppi “en sånn en” til..altså n/p…eventuelt en med slike tendenser…derfor etterreaksjoner.
De finnes overalt, det gjelder bare å lære å sile dem ut, slik at man kan ha minst mulig å gjøre med dem.
Kan noen psykopater ha et lite snev av autisme i seg? Jeg har en P/N i livet mitt som følger et bestemt mønster virker det som, og det har han gjort i 2 år nå. Ser på tekstmeldinger han sender, så kommer de helt ut av det blå og er nøyaktig like i oppbyningen (dette er litt lett å se når en har kommet ut av “tåka” som denne har innhyllet meg i). Når jeg var i tåka, så syns jeg de var spennende selv om de var merkelige. Men når jeg leser dem nå, er de meget merkelige og ganske like. Ser på andre ting også gjennom et år, så er det på nøyaktig samme tid på året de samme tingene skjer på nytt. Går det ann å ha litt autisme samtidig som omgivelsene syns en er normal?
I teorien så er alle blandingsdiagnoser mulige.
Ja, men er det andre som har opplevd dette? Det de gjør er jo egentlig helt merkelig – det at de følger dette bestemte mønsteret også i hele syklusen med idealisering-devaluering-forkasting. Leste en plass at andre gjerne må tilpasse seg den som er autist. Og at de egentlig lever i en fantasiverden. Når du er så forhekset og forelsket og hektet som du kan bli i en P/N, så syns du etter hvert at ingenting av det de gjør/sier er merkelig, men når du er ute av denne tåka så er det merkelig. Jeg har aldri i løpet av mitt lange liv opplevd et sånt merkelig menneske. Føler det passer med at han har et lite snev av mild autisme når jeg leser om denne diagnosen
Jeg har opplevd en p/n som min psykolog mente hadde autismetrekk utifra spesielle episoder jeg fortalte om. Det gjorde bare at jeg fikk mer vond samvittighet. Men jeg tror heller det er det grandiose som skinner igjennom. At de er hevet over alt og alle og derfor kan oppføre seg akkurat så merkelig og grenseløst som de vil.
Magda ; Jeg beveger muligens rundt i det samme landskapet som deg. Og lurer på om det er et menneske med en form for mild autisme eller en n/p jeg har vært ute for.
Jeg leser om autisme, nærmere bestemt asperger, for om mulig å forstå det jeg har vært inne i. Opplevelsene mine i relasjonen er vanskelig å forstå gjort av et “normalt” menneske. Av noen som ikke er helt “på plass”, ja. Det kan rime. Har jeg vært sammen med et menneske som kanskje faktisk ikke ville meg godt? Eller ville meg noe i det hele tatt? Det er det vanskeligere å ta inn. For det er slik jeg tenker i ettertid.
Jeg måtte tilpasse meg hens rigide mønstre, mine forslag for samværet vårt falt til jorden som døde sild. Hen ville i liten grad planlegge noe med meg, det kunne jo dukke opp noe morsommere å finne på en kveld!
Skiftningene. Uttryktsløst ansikt, eller veldig gummiansikt. Varm – kald, i væremåte. Ikke kunne/ville ha en samtale med meg om ting i livet. Omskiftelig. Fra ikke ville kysse en dag, til neste gang da jeg hadde “lært” og tilpasset meg, lot jeg være å ta initiativ til å kysse, kunne hen peke på munnen sin…, og ville kysse. Ytterst forvirrende adferd. Det som var rett i dag, var feil i morgen. Eller omvendt. Måltider sammen, der jeg ikke fikk se på hen. Måtte snu stolen så jeg så til siden for hen..
Følelsen av å være på prøve. Bli testet.
Legger jeg til en del underlige utsagn blir jeg både skremt og sint. Det skremte meg den gang vi var sammen. Ubehaget jeg føler er om mulig enda større nå. Nedsnakkingen om andre. Hen fortalte meg at hen (i godt voksen alder) hadde hatt sex med mennesker hen ikke likte. Hens misnøye med andre menneskers liv og avgjørelser, som på ingen måte hadde innvirkning på hens liv. Hen fortalte meg om hvordan hen idealiserte tidligere kjærester i begynnelsen, helt til de gjorde en “feil”, og ramlet ned av pidestallen hen hadde satt dem på.. Så var hen ferdig.
Slike “rare” ting om seg selv ble fortalt med en blyg rødmende latter, som nok var et forsøk på å ufarliggjøre seg selv. Tells?
Jeg ble redd for å gjøre feil selvfølgelig. “Feil” gjorde jeg øyensynlig, for forholdet er over. Det ble så borte i natten at jeg gikk. Hen holdt kontakt med meg i noen måneder, ba meg komme når hen hadde familie på besøk. Helt til hen ba meg ut på et glass, på falske premisser. Grunnen til å be meg ut var å fortelle meg at hen hadde fått ny kjærest. Den opplysningen kom sammen med glasset… Denne daten ble nok ikke helt som hen hadde tenkt seg. NK fra min side fra den dagen.
Så begynner mitt kaos. Eller rettere sagt, mitt indre kaos fortsetter. Det øker. Hva i huleste er det jeg har vært ute for?
Forvirringen er der fortsatt, men den er mindre intens nå ettpar års tid etter.
Hen suser videre i nabolaget med det tredje forholdet etter meg… Blir sikkert ikke det siste.
Jeg forsøker å slå meg til ro med at jeg aldri noensinne kommer til å forstå hva det var jeg var ute for.
Magda – autisme har jeg kun overfladisk kjennskap til, men fastlagte mønstre, en syklus kjenner jeg igjen til punkt og prikke med års mellomrom. At det ofte er snakk om overlappende diagnoser er vel godt nok dokumentert.
Det relasjonsmessige – kjærlig (nomal) tilnærming – silent treatment – ny tilnærming tett fulgt av idealisering – devaluering – forkastelse. Under de to siste forandret til og med stemmeleiet seg da som nå – en høyst creepy følelse.
Andre velkjente mønstre – fra en ofte skjødesløs omgang med alkohol til vannvogna og hardtrening (overtrening) over natta. En forutbestemt periodisk av og på , dato er satt. Kan selvsagt ha noe med tillært mestring i terapi å gjøre.
Et annet trekk jeg har stusset over – et nærmest slavisk oppheng i detaljer. Skrev jeg i en sms ett ord feil ble det øyeblikkelig påpekt.
Og kan trygt slutte meg til det du skriver om at under forhekselsen, forelskelsen så fremstår intet av det som blir sagt og gjort som merkelig, og det til tross for den lille indre stemmen de aller fleste av oss vel har hørt. For meg fortonet det seg som høyst fascinerende.
Magda – edit.
Helt klart at denne syklusen, også herunder depressive perioder som blir tatt i enerom med bla silent treatment, er sesongavhengige.
Magda: jeg vet om en autist, asperger med høy IQ, og altså veldig repeterende i adferd. Han kan virke som en psykopat, og enkelte har ment at han er nettopp det. Men jeg har sett såpass mye til personen at jeg er sikker på han ikke er en p/n. Oppførselen derimot, joda, det minner til tider uten tvil om en psykopats adferd. Men jeg har ikke tatt fem flate øre for å ta igjen verbalt med vedkommende, ganske så frekt også når han hadde vært frekk. Aldri er jeg blitt utsatt for ondskapsfull hevn på noen måte, ingen sverting, ingenting. Noen ganger storkoste han seg når jeg fikk inn en glup fulltreffer verbalt på ham. Og DET ville ikke en psykopat gjort. Der tror jeg det er en vesentlig forskjell, selv om en p/n også følger et merkelig og repeterende mønster. P/n tåler ikke krenkelser, motsigelser eller at noen vinner over dem… Det tålte den autisten, for han la seg bare enda mer i selen for å bli smartere, flinkere, overgå andre, for tape skulle han ikke, men han gjorde ikke på noen hevngjerrig måte, ikke på andres bekostning. Egentlig et merkelig menneske.. men leve med en med slik adferd ville ikke jeg klart. For slitsomt i det lange løp.
En annen sak er det at enkelte med visse diagnoser har økt risiko for psykopati. Adhd er en av dem, og her vet jeg om en med kraftig adhd som fikk p-diagnose i voksen alder. Vedkommende gjør ikke annet enn å repetere de samme , faste setninger og uttrykk innimellom annen prat. Det er veldig rart. Hakk i plata. En annen bekjent med adhd er bare turbo og har ikke slike repeterende setninger, er heller ikke psykopat.
Så på en måte er p/n også slik..gjentatt mønster…det er hakk i plata. Men det oppdager folk flest ikke, siden de gjerne forflytter seg fra kjæreste og/eller omgangskrets til ny kjæreste og/eller omgangskrets..det er de som står igjen bak i kjølvannet som ser adferden.
Bra og viktig at du påpeker den essensielle forskjellen mellom en psykopat og en autist.
Dette gjelder alle: det er iorden for meg at dere diskuterer andre forstyrrelser enn den antisosiale, av og til kan det være relevant. Ha imidlertid alltid i mente at ferske objekter i full forvirring leser bloggen i et forsøk på å sortere tankekaos og observasjoner de har gjort seg. Hvis vi blander inn for mye annet så kan det øke forvirringen deres eller medføre at de trekker feil konklusjon. Husk hvordan mange av oss i starten av kognitiv dissonans søkte bekreftelse på at psykopaten IKKE var psykopat eller at de kanskje hadde en forstyrrelse som ikke var like alvorlig og som var behandlingsbar, i håp om at vi kunne bevare relasjonen. Jeg oppfordrer dere derfor til å ha klare fakta og klare hensikter på plass innen dere diskuterer andre forstyrrelser her.
Takk for nok et skikkelig godt innlegg og også oppklaringen tidlig i kommentarfeltet. Det er fort gjort å gå seg vill.
Som en der har vært utsatt for et menneske med åpenbare blandingdiagnoser derav garantert covert narsissist var denne kjærkommen. Som jeg har skrevet stykkevis og delt her tidligere – jeg har til gangs fått erfare det narsissistiske raseriet, et raseri tatt ut av aller proposjoner tatt fornærmelsen i betraktning. Det hele var et resultat av å bli avslørt. Opplevde i samme slengen det sårbare, dvs «sårbare» – det handlet helt og holdent om henne, alltid – absolutt intet annet. Min situasjon, min smerte ble ikke så mye som ofret en innskutt bisetning. De fortjener ikke en promille medfølelse.
For å repetere meg selv – avsluttet en mail med «jeg håper du ikke vil meg noe vondt» etter at hun i avsnittet over hadde gitt beskjed om at jeg var blokkert på sms i fire uker. Ble altså gitt et tidsvindu i noe som minner sterkt både om en form for grandiositet, i hvert fall en visshet om at hun mente å ha kontroll på meg. Det hører med til historien at jeg dagen derpå blokkerte henne på fb. NK siden.
Og – siste gang jeg så henne trakk hun opp en flaske vin fra sekken da hun skulle gå. Sa i ettertid at for en gangs skyld var det godt å gi noe uten å forvente noe i retur – en tell?
Hehe, ja – det var en tell 🙂
Hei igjen. Jeg ser ikke kontonummer anng.å gi bloggen en bursdagsgave. Tenk 3 år med så mange fantastiske tekster som vi lærer så mye av. Tusen takk igjen.
Det vil komme en innsamlingsaksjon fra spleis.no på selve dagen eller dagen før. Takk for din støtte.
Hei, Maria: det er omtalt i boken Sjarmør og tyrann av psykiater Alv A Dahl og journalist Aud Dalsegg. Altså at folk med adhd har noe økt risiko for å utvikle psykopati.
Poenget mitt var ikke å dra inn et lass andre diagnoser, annet enn at siden ting kom opp her fra andre, så var det eksempler på at det kan være blandingsdiagnoser der p/n er med, men det behøver ikke være det. Som du selv skriver 🙂. Jeg er tilhenger av å observere, så den omtalte autisten er jeg bomsikker på bare er nettopp det, han er ikke ond.
Det skal ikke være enkelt, dette.
Hei,
Jeg vil nå skrive noen ord her, jeg har fulgt denne bloggen passivt i 2 år nå, og har ofte tenkt at nå er det på tide å bli med i erfaringsutvekslingene og alle de fine kommentarene, og ikke minst all kunnskap fra bloggforfatter.
Jeg så at det var «bursta» snart og tenkte at dette var en fin anledning å takke alle som deler erfaring og kunnskap her(gave kommer)
Når jeg oppdaget dette nettstedet så hadde jeg blitt forkastet for 4 gang, og det har også skjedd en femte, jeg er sjeleglad for at jeg kan gå inn på denne siden å tilegne meg kunnskap om N/P, alt fra nk, narsissistisk sinne you name it.
Jeg er mann, og min erfaring er at det er liten forskjell på kvinnelig og mannlige N/P, ihvertfall med bakgrunn av det jeg leser og har lært her.
Men, det er en ting som har forundret meg mer enn noe annet, det er hvor «like» alle historiene er, selv om det er 100 vis, kanskje 1000 vis av forskjellige historier så kjenner jeg meg litt igjen i alle sammen.
Tusen takk!!!nok en gang til alle som forteller om disse skapninge som har ødelagt alt for mye for oss, for meg har det vært og er den absolutt beste terapi, og Gratulerer med 3-års dagen!!
Velkommen som kommentator og takk for gratulasjoner. Bloggen fyller faktisk 4 år 🙂
Gratulerer med 4-års dagen😊
Maria – Yatzy, blink, 12 points, pick and choose – den beste one-liner sagt om det menneske, og jeg har en del å velge i. Befriende å høre fra en fremmed etter kun å ha lagt fram ørlite av spissen av isfjellet – avslutningen var bla totalt surrealistisk. Det varmet, jeg ble i godt humør – Takk skal du ha!
Ang det du skriver om «kalkulert ondskap» og diagnosekriterier. Jeg spør ut fordi jeg fortsatt sliter med sorteringen, men med vissheten om at det finnes grader av – mange ubehagelige/grusomme situasjoner bør vel nødvendigvis ikke være kalkulert ondskapsfulle. Det har seg vel slik at mange av disse menneskene innehar et såpass stort ego i spann med egen ufeilbarlighet at eksempelvis en avsløring eller en ripe i lakken lett kan føre til at rullgardina går ned, at de går i svart og handler i affekt. At andre situasjoner, det lengre løpet, kan være styrt og kalkulert ned til minste detalj er jeg innforstått med, er erfart.
Psykopati – veldig forståelig det du sier om det antisosiale kontra andre forstyrrelser. Viktig å ikke blande snørr og barter i tide og utide. Det bestreber jeg meg på selv om jeg ikke har vært utsatt for en renskåren klassisk p/n. Men for å illustrere viktigheten av og det faktiske i at sånne som meg også finner gull her. Ble gjort oppmerksom på bloggen og boka av ei god venninne. Hun har vokst opp med en p/n mor og har fulgt med her siden starten. Fortalte etter at jeg hadde grunnstøtt med denne kvinnen for andre gang. Du skal bare vite hvor mange ganger jeg har tenkt på det du opplevde første gang under lesning der inne – sjekk for all del ut. Hun hadde evig rett.
Hehe – ja, de finnes rundt forbi…
Synes bare det er bra at folk uttaler seg friskt, det skaper samtaler og så kan eventuelle misforståelser oppklares der og da. Men forstår selvsagt, som jeg sa, at bloggforfatter vil ha en viss orden i sysakene.
Manipulasjon kan være ekstremt vrient å oppdage, spesielt når en selv vil tro på den andre av hele seg. Ett eks – jeg kjente jeg hadde fått nok, var totalt frynsete og sa til henne – dette er sluttkjørt, lev som best du kan, farvel. Etter en “nå er du urettferdig med meg” gikk det noen dager og så “gi slipp, la meg falle, gå under – jeg er sykemeldt pga oss”. Denne kunne jeg bare ikke motstå. Det som fulgte var en flott, men hektisk periode som toppet seg med love-bombing i alle tenkelige varianter tidlig som sent til that sudden stop. Det surrealistiske – det hender jeg fortsatt klyper meg i armen.
Hun hadde levd et dobbeltliv hele tiden.
En kommentar til tråden om autisme kontra n/p.
Jeg skjønner at det er betenkelig å blande inn andre eventuelle diagnoser her. Av flere årsaker.
Det er ingen av oss som er i stand til å diagnostisere noen som helst. Vi leser og skriver her fordi vi har erfaringer som tilsier at vi tror/eller ikke-tror vi har vært/er utsatt for et menneske med skadelige hensikter. Eller forsøker å finne andre “forklaringer”, som “..det kan ikke ha vært så ille!”
Erfaringene mine er grunnen til at jeg har begynt å følge bloggen, lest boken. Jeg er, i likhet med mange andre på søken etter en forståelse. Har vanskelig for å ta inn over meg at den jeg var sammen med faktisk var beregnende og hadde ondt i sinne. At hen visste hvor vedkommende ville med meg, å bryte ned. Gjøre vondt. Få den forsyningen hen ville, for så å finne et mer egnet bytte når jeg var brutt ned og ikke hadde mer hen kunne hente.
Så poenget mitt er.. Jeg vet ikke “hva” det var som traff meg! Men jeg vet det ikke var bra. Derfor leser og skriver jeg her. Jeg leser diagnose-kriteriene for n/p, føler meg så sikker jeg kan bli. For så å bli usikker igjen.
Du har helt rett Daniel, jeg skjønner hvordan disse spørsmålene kan forvirre nye lesere. Og jeg kjenner meg godt igjen i det mange sier. Det behøves en viss distanse til livet med en slik person for å komme helt ut av tåken. Luften rundt meg føles ikke helt klar enda..
Takk for alle innleggene, takk for arbeidet du gjør. Jeg fortsetter å lese og gleder meg til bursdagen!
Tror det er viktig å kjenne på at en kan spørre om det en måtte lure på ang P/N. Jeg blander ikke inn noe, men i det tilfelle jeg blandet inn autisme i P/N, så var det jo fordi det er ting som ligner. Han jeg har vært involvert med, har aldri vært direkte ondskapsfull. Han har gjort og sagt mange ting som jeg relaterer til P/N fordi jeg kjenner igjen så mange ting som jeg leser på bloggen her. Idealiseringen, der ting eskalerte fra den ene dagen til den andre med love-bombingen. Og når han hadde hektet meg, så var tonen en litt annen på en subtil måte der jeg kjente at her hadde der skjedd noe. Kunne ikke sette fingeren på det, men jeg var ikke like attraktiv på en måte lenger. Og så den intense masingen som du opplever blant 4-åringer for å få viljen sin. Og når han hadde fått viljen sin så var det helt taust i 4-5 uker. Og så på’an igjen akkurat som ingenting. Jeg er jo kjempeskeptisk som person, så jeg husker at de meldingene jeg fikk av ham i begynnelsen bare var tullemeldinger. Jeg tenkte at ingen normale folk sender sånne meldinger og spør om sånne ting. Men faktisk så tror jeg nå at han ikke tullet. Jeg ba ham også om ikke å kontakte meg mer når jeg ikke forsto hva han holdt på med. Men etter 4 uker sendte han ny melding akkurat som ingen ting. Kanskje de bare er grandiose, men av og til så sier de såpass merkelige ting at jeg lurer på hvor intelligente de er. Og den stadige repetisjonen av de merkelige tingene. Ikke direkte ondskapsfullt, men det blir jo ondskapsfullt når de hekter ofrene sine og ikke gir de gode forklaringer på hva de holder på med. Han har egentlig ikke lovet meg noe. Men han visste nok at jeg ble hektet til slutt. Litt forvirrende innlegg kanskje, men det må være lov å lufte det en tenker på. Vi har alle vært forvirret og i tåka, og jeg tenker at for nye offer så er det greit å lese om reelle opplevelser og diskutere dem
Adhd, autisme og andre bokstavdiagnoser som add, dyskalkuli og dysleksi skyldes er medfødt, det er ikke nødvendigvis foreldrenes feil, det skyldes ikke alltid dårlige foreldre eller dysfunksjonelle familier, det kan gjøre det, er jo derfor de kartlegges med utredning.
P/ N er et spekter det og, men etter det jeg har erfart er det annerledes, det er mer helt uten empati, kalkulerende og kynisk.
Til Maria : vedr. ADHD og psykopati .. Jeg har også læst at ADHD kan udvikle sig til psykopati, hvis den ikke bliver behandlet. Jeg tror min ex kommer under denne kategori. Jeg var sammen med psykopaten i 29 år og i starten var han ikke ond og modbydelig. Det var noget der udviklede sig over år er jeg sikker på. De af familien der oplevede min ex tæt på, kunne også sige hvornår ca hans adfærd ændrede sig. Jeg tror ikke at min ex kunne skjule det så godt, hvis han på det tidspunkt var psykopatisk. Det er en meget spændende teori og nok også mange forskellige variationer af personlighedsforstyrrelser, overlapninger af diagnoser m.m.
Å være “ond og motbydelig” er ikke det samme som å være psykopat. Enhver med en ubehandlet lidelse/syndrom/forstyrrelse vil føle seg løsrevet fra resten av samfunnet pga manglende forståelse og hjelp og derfor utvikle asosial/antisosial adferd, men det er ikke det samme som å “utvikle psykopati”. Kanskje bloggen har lesere med ADHD (og andre tilstander). Det blir for meg feil å indirekte fortelle dem “hvis din tilstand ikke behandles, så kan du bli psykopat”.
Mary, min psykopat er nå sammen med partneren som erstattet meg på 5. året og gift med henne. Jeg tror ennå ikke hun har sett den ondskapen som jeg så. At det kan gå mange år innen psykopatien vises betyr ikke at psykopaten “utvikler psykopati”, det betyr bare at han/hun klarer å beholde masken på i lang tid.
Jeg foreslår at vi legger lokk på debatten om komorbiditet for denne gang.
Som mamma til en empat med høytfungerende autisme, ble jeg så GLAD for å lese dette!
Det er så mange fordommer mot mennesker som har bokstavdiagnoser, en del kan ha vansker med å ta andres perspektiv, men det kan læres, forstår derfor at folk kan “blande”…
likevel, etter min erfaring så skiller det seg så ut fra n/p………de følger et manuskript til de grader..så krydrer de med futurefaking, lovbombing, gashlighting, ordsalat osv… du reagerer, og de angriper ( det er din skyld )…..
Aldri opplevd det med venner som har adhd eller høytf autisme. De har ikke skiftet masker for og si det slik! heller snakket “rett fra levra” 🙂 🙂
Det er iorden. Vi lar det bli siste ord om dette for denne gang, og går over til andre tema.
Maria – En vidtspennende gresk tragedie – indeed.
Og selvsagt er det oss, en ex eller noen andre på deres vei som generer den utålelige smerten som vi må ta inn over oss med full tyngde. En Oscar verdig – you bet.
Så sant!
Og til tross for at den stemmen vi alle har i dypet av oss forsøkte å komme til orde.
Det føles sånn sett på sin plass å vende tilbake til dine egne så treffende ord -“Man søker logiske forklaringer på det ulogiske og tankekjøret samt tilpasningen til et forvirret tankesett er i gang.”
Tak Daniel for kommentaren. Jeg er enig med dig i , at det bliver gætterier vi kommer ud i med alt det med diagnoser og det er derfor bedst at skifte emne
Tilbake til krenkbarheten: Min P/N fikk jevnlig anfall dersom han ikke følte seg nok verdsatt. Jeg husker at han var ganske så stormannsgal, og ville gjerne bestille det beste ute. Så skulle måltidet avsluttes med en god cognac og petite fours. Dersom noen slo på at dette kanskje var litt vel ekstravagant, fikk han helt anfall. Iallefall når vi var hjemme hos oss selv.
Husker at mine foreldre, som er nokså nøkterne mennesker, reagerte noen ganger på hans bestillinger (regningen skulle de ta, eller den skulle deles). Han kunne si: Kunne det ikke være godt med en god cognac til? og liknende på dyre restauranter, Ingen av oss var så velbeslått at dette var en bagatell. Hvis noen sa imot ble han drit forbannet når vi kom hjem, og påsto at andre var smålige gjerrigknarker. Ikke snakk om å sette tæring etter næring der, nei. Prioritere! Nei… Alle skulle bare bukke og godta hans forslag
Hvis han ble sur fordi han f. eks. ikke synes at mine foreldre verdsatte ham nok, kunne han gå helt bananas hjemme og ødelegge, eller kaste ut av vinduet, relativt dyre gaver han hadde fått av dem. Narsissistisk raseri. Alle skulle bare bukke og bifalle alle hans ideer og forslag, ellers var hundreogett ute – ovenfor meg – når vi var hjemme igjen.
Det samme ovenfor meg hvis jeg protesterte på hans ønsker og tilbøyeligheter – helvete løs. Det var tydeligvis opplagt for ham at jeg var hensynsløs og vrang som ikke imøtekom ham på alt. Voldsomme dramascener, der jeg satt skrekkslagen i sofaen og knapt trodde hva jeg så og hørte. En hver innvending ble møtt med styrket raseri og en voldsom ordsalat. Jeg krøp liksom sammen og ventet på at anfallet skulle gå over. Det var ikke mulig å få ham til å høre på noe som helst. Uff, vemmelige minner.
Dette er bare noe av hva jeg opplevde som helt crazy, men som jeg ikke kunne håndtere på noe vis. Som å sitte stille til tordenværet går over.
Traumebånd er merkelige greier… I disse dager kan jeg snart feire åtte måneder med konsekvent, fullstendig NK. Grunnet ytre omstendigheter som ikke alltid er så lett å påvirke(i alle fall ikke uten en forklaring), kan det hende jeg møter igjen eksen nå i sommer. Har vært nervøs et par ganger, tenkt “Pytt, det kan hende at det ikke skjer,” og i natt fremsto tanken på å se ham igjen som interessant(!). Galskap, jeg vet, men slik er det når det er så mye man ikke får svar på…
Forresten, har andre opplevd at NK på en måte “skaper seg selv”, men at man ikke klarer å være konsekvent før man skjønner at det er en mulig N/P det er snakk om? Enten fordi man blir kastet bort og frosset ut uten forklaring, og ender opp med å føle seg seg som en stalker der man desperat og tårevåt sender flere meldinger på rad, ringer opp uten å få svar? Eller fordi man blir så såret av en grov og sjokkerende kommentar, et viktig løfte som blir brutt, et bedrag som blir avdekket, eller alt det overnevnte, at man må trekke seg tilbake, slikke sårene, isolere seg en stund? Tilliten er brutt og man klarer ikke å se personen på samme måte.
Har vært i den syklusen, flere ganger, men inntil jeg leste denne bloggen og skjønte hvor syk hele prosessen var, var jeg svak og vaklende i min NK. Kuttet ut, holdt meg unna – men håpet på kontakt så jeg skulle få en slags forklaring på det som har skjedd. Nå er motivasjonen sterkere, men jeg vakler tydeligvis litt ennå.
Gratulerer med åtte mnd NK. Jeg ville dog forsøke å unngå å møte eksen i sommer, åtte måneder er ikke lenge når et traumebånd skal slites. Jeg kan nesten garantere deg at møtet kommer til å forvirre deg og gi deg tankekjør i dager eller uker i etterkant, selv om du tror du er godt forberedt. Derfor, for din egen del, anbefaler jeg deg å legge om planene dine.
“Forresten, har andre opplevd at NK på en måte “skaper seg selv”, men at man ikke klarer å være konsekvent før man skjønner at det er en mulig N/P det er snakk om?”. Dette tror jeg er meget vanlig. I mitt tilfelle innførte jeg NK i ren desperasjon og før jeg visste at det er en “greie”. Derfor kjente jeg heller ikke alle reglene og gjorde det ikke helt riktig fra starten av.
Stalker adferden du beskriver er helt vanlig. Alle som gjør dette er tilgitt og skal ikke skamme seg. Men nå som dere vet hva som skjer, så anbefaler jeg alle å kalle det hva det er; stalking/forfølging. Ikke fordi det er en forbrytelse mot psykopaten (det bryr vi oss ikke om) men fordi det er noe vi som hederlige mennesker normalt ikke ville gjort. Bruk det til å riste dere tilbake til virkeligheten; “hallo, hva er det denne personen får meg til å gjøre, dette er jo galskap. Jeg må fjerne meg laaaaaaangt unna denne personen og aldri ta kontakt igjen”.
Det blir i alle fall ikke et planlagt møte i den hensikt å møte ham. Håper jo så klart (den logiske delen av meg) at våre veier ikke krysses. Utfordringen er at andre selvfølgelig ikke kjenner til alt som har foregått. Hadde de gjort det, ville det vært enklere å ordne ting praktisk slik at vi var mer sikre på å unngå hverandre.
Den syklusen kan jo foregå i måneder, kanskje til og med et par år før man blir seg den bevisst. Skammer meg over at det pågikk så lenge.
Tankevekkeren for meg var først at jeg fremsto som desperat og hysterisk. Det eskalerte aldri til virkelig stalking i ordets strengeste forstand, men det ble en hel del flaue kontaktforsøk hvor jeg virkelig ikke var i vater, som man gjerne ikke er etter å ha blitt frosset ut av noen man hadde en tett relasjon med.
Tenkte lenge at det var bare jeg som var sprø, og det var det som var motivasjonen til å kutte først, at jeg oppførte meg på en måte jeg ikke kjente igjen. At jeg kom til å ødelegge enda mer for meg selv om jeg fløy rundt som en forvirret kylling…
Det føltes så nødvendig å bare holde seg borte og prøve å slippe den tråden, men det var jo ikke noe som ble gjort frivillig første gang. Så gjenforening, uten nødvendige forklaringer eller unnskyldningen mange ville kommet med, man blir rett og slett så paff over noe som blir gjort at man igjen forsøker NK etter konflikt/brudd/ghosting. Denne adferden stemmer ikke med mennesket man en gang lærte å kjenne.
Etter et par runder har jeg altså funnet denne bloggen, forstått at det som pågikk er ganske sykt, og for første gang blitt helt konsekvent i å holde NK. Tankene spøker dog fortsatt i bakhodet…
Det spiller ingen rolle om møtet skjer på ditt initiativ eller ei. Hvis du vet at det skjer så BØR du forsøke å omgå det. Det er veldig få tilfeller hvor man MÅ møte vedkommende. Til og med bryllup eller andre viktige arrangement bør avlyses. Ferier bør ombookes. Du behøver ikke fortelle om situasjonen, det er din rett å holde den for deg selv. Men slik er reglene i NK, og de er strenge av en årsak. Det som skjer er at man tror man kan håndtere det. Kanskje man innerst inne til og med ønsker et møte. Men det går aldri slik man tror.
Dine øvrige refleksjoner omkring begynnelsen på NK er forøvrig veldig gode.
Takk for svar. Jeg vet at man egentlig ikke skylder noen en forklaring, men det har lett for å bli litt kompliserte situasjoner dersom det har foregått en del stygt bak scenen. Hadde det vært fysisk vold involvert, så hadde det vært snakk om å holde seg unna for sin egen sikkerhets skyld.
Nå risikerer man jo å få kommentarer som ”Det er et helt år siden!” ”Det var du som gjorde det slutt,” ”Takler du ikke at han har funnet en annen?” dersom man gjør en ekstra innsats for å unngå hverandre, og holder seg unna situasjoner der det ellers hadde vært naturlig å møte opp. Hadde nok sluppet dem dersom andre hadde visst om en del ting, men det er jo heller ikke naturlig å brette ut…
En annen ting, når er det snakk om å komme i kontakt igjen, og når handler det om å “ta livet sitt tilbake”?
Hvis min eks, mulig P, var den som introduserte meg for seiling og båtmiljøet, hvor jeg aldri hadde vært ombord på en seilbåt før og egentlig ikke var så interessert i selve aktiviteten, ville jo et forsøk på å bli i miljøet antagelig vært et forsøk på å ta opp igjen kontakt, om enn indirekte.
Men dersom vi møttes gjennom for eksempel lokalpolitikk eller hundeklubb, noe som var en interesse lenge før jeg møtte ham? Å holde seg unna denne aktiviteten virker jo nødvendig en stund, mens det er på sitt verste, men så begynner man jo å savne møtene eller hundetreffene. Er det sunneste og beste å utebli uansett, selv om man føler at man mister noe? Ulempen er jo at man blir stadig minnet om vedkommende, og at risikoen for å møtes igjen øker jo veldig…
Det tar flere år å komme over et traumebånd, og selv når du har klart å slite det så gjenopprettes det på null komma niks ved trigging. Det er ikke nok å holde seg borte fra hverandre en liten stund så “går det nok greit”. Dette siste fungerer med normale mennesker som man har en konflikt med men ikke en p/n.
Hvis det var jeg som var interessert i hundeaktiviteter (det er jeg faktisk) og p/n befant seg i samme miljø, så hadde jeg i stedet tilmeldt meg hundeklubben i nabokommunen og kjørt den halve timen ekstra for å dra på treff. Lokalpolitikken hadde jeg droppet. Jeg hadde uansett ikke klart å tenke klart omkring politikk hvis p/n var tilstede på møter.
Dette er ikke i tråd med tema for teksten men jeg håper allikevel at det er ok at jeg spør om råd angående noe som nylig har blitt et problem for meg. Det startet med at en ny person flyttet til der jeg bor og der jeg har min omgangskrets opparbeidet gjennom ca 15 år. Denne personen begynte å sitte på samme kafe som oss og var stadig å påtreffe ellers i området da personen ikke har jobb og tilsynelatende sosialt sett også syntes å opptre på egen hånd dvs ha minimalt sosialt liv.
Etterhvert begynte vedkommende å ta kontakt med meg på fb, messenger, på kafeen ol. Vedkommende var liksom overalt.
Vi begynte å snakke sammen og jeg syntes synd på hen da hen virket å være svært ensom og trist. Samtidig begynte hen å gi meg presanger, maile meldinger som spilte på følelser så som sentimentale barneutubopptak ol. Jeg begynte etterhvert å si ja til forslag om å gå turer, dra å svømme, gå på museer ol. Hen var på dette tidspunkt meget hyggelig og søt selv om jeg syntes hen sa og gjorde merkelige ting også.
Det var foreløpig bare meg i gjengen min hen hadde kontalt med og sånn fortsatte det en god stund. Jeg har mer enn nok av venner men syntes synd på hen. Hen hadde opplevd så mye trist og hadde så mange svarte dager som hen sa.
Via meg ble hen etterhvert også innlemmet i min omgangskrets. Ikke lenge etter at mine vennerì hadde akseptert hen så begynte hen å ” bæsje” på meg når vi alle satt sammen. Det var irettesettelser, dominans og latterliggjøring. Giftige stikk. Jeg ble ganske lei meg og ikke minst sint. Prøvde å ta hen for meg å snakke ut om dette med en gang.
Til tross for denne samtalen fortsetter “bæsjingen”. Hen gjør det altså bare på meg og er kjempesjarmerende overfor de andre som synes hen er helt ok ( det er rart med det at når det ikke går ut over en selv er folk merkelig tolerante)
Mitt spørsmål er derfor : Hva gjør jeg med denne situasjonen?( Er nå ganske sikker på at denne personen er en giftig P)
Her lyder det som du har vært utsatt for en idealisering/devaluering av en som utgir seg for å være en venn. Det er meget vanlig at psykopater velger denne rollen fremfor partnerrollen. Jeg vil kaste det ut til leserne; hva gjør du nå?
Takk for responsen Maria. Jeg tror som du sier at de kanskje tenker sitt. Jeg håper ihvertfall det. Jeg måtte si noe til en av dem for å forhindre at hen ble invitert på et fellesarrangement med oss. Var det lurt? Jeg er litt i tvil i forhold til det men ville være sikker på at arrangementet ble uten hen. Foreløpig har jeg valgt kjølig distanse til vedkommende, svarer ikke på meldinger og observerer isteden hva som faktisk foregår når vi er samlet. Når hen ikke får NF fra meg så kan det hende hen avslører seg i form av dårlig og rar oppførsel overfor noen av de andre. Det er foreløpig min strategi.
Det jeg merker med NK er etter 4 måneder så begynner jeg lure på om han var P/N? Jeg glemmer de såre og vonde følelsene jeg fikk av ting han sa eller gjorde. Jeg begynner å lure på om det er jeg som overreagerer, da jeg er en høysensitiv person. Hvordan kan jeg vite at han ER P/N? Jeg tror også at hadde han tatt kontakt nå, så hadde jeg også vaklet i min beslutning. Men er det et sikkert tegn at når en person tar kontakt og lovebomber deg, og på 1-2 døgn går fra å ikke kjenne personen til å ville ha sex med personen? Og når han får det, er taus i 1 måned før han igjen tar kontakt akkurat som ingenting og begynner på samme måte. Eller er han bare ondskapsfull eller uansvarlig? Må nevnes at personen også er gift. Selv om det er NK så lenge, så savner jeg ham, for han klarte å hekte meg.
Derfor bør du skrive ned de vonde episodene og lese dem for deg selv hver gang du tviler (kognitiv dissonans).
Det utspiller seg en relasjon i all offentlighet for tiden, både av de to i relasjonen selv og av media i inn- og utland. Maler jeg fanden på veggen nå, eller sitter vi på første rad og bivåner en narsissistisk krenkelse og starten på en isolering av objektet? (Jeg kommer ikke til ditt land mer.) Men også devaluering, ved å dele svært intime detaljer offentlig? Eller er det mitt eget traume som gjør meg oversensitiv? Jeg skjønner at bloggen ikke kan debattere navngitte personer, så det er helt greit om dette jeg nå skriver ikke publiseres. Det er mer tankebobler jeg måtte dele med noen, ikke nødvendigvis noe jeg må ha svar på.
Til dere som drar inn autismespekteret, så vil jeg anspore til edruelighet. En med Asperger er snarere mer anlagt til å bli et offer for en psykopat/narsissist enn å være en!
Jeg tror jeg har lett etter denne teksten lenge!
Tusen takk for klare tanker rundt temaet.