Åpen post

Etter forslag fra en leser så forsøker vi oss på noe jeg velger å kalle “åpen post”, hvor du kan spørre om alt mulig som ikke er begrenset til tema i en tekst. Både bloggforfatter og andre lesere kan svare på dine spørsmål. Spørsmål både om psykopaten og om rehabilitering er relevant. Ingen spørsmål er for dumme. Vi har forståelse for at mange er nye på bloggen og mangler basalkunnskap. Vi har som mål at ingen spørsmål i denne posten skal stå ubesvart. Enten svarer en annen leser eller så svarer bloggforfatter. Jeg ber om at vi hjelper hverandre her, slik at ingen blir stående med hele svarbyrden alene.

Krav til spørsmålstilleren: Forsøk å være så konkret som mulig. “Jeg sliter” er forståelig, men veldig vanskelig å svare på. Det er faktisk heller ikke et spørsmål. Forsøk å tenke etter mer nøyaktig hva du sliter med og formuler ditt spørsmål nettopp som et spørsmål, slik at svareren tydelig ser hva han/hun skal svare på. Husk at svar ikke alltid kommer prompte. Kanskje jeg eller en leser ønsker å tenke gjennom et svar best mulig innen vi svarer. Slik blir det også bedre svar. Du kan heller ikke forvente lange avhandlinger til svar, det tar mye tid å skrive. På den annen side så kan du godt få svar fra flere enn en person på ditt spørsmål.

Krav til den som svarer: Plukk det spørsmålet du føler du kan svare godt på, også selv om en annen har svart før deg. I tillegg til å svare med egne ord så forsøk å lenke til en relevant tidligere tekst her fra bloggen, eller fra et annet nettsted. Slik kan vi – ja, faktisk også jeg – få bedre oversikt over hva jeg har skrevet om de siste fire årene i tillegg til å bruke gamle tekster som kanskje utmerket svarer på spørsmålet (vi trenger ikke alltid å finne på hjulet på nytt). Vi tilstreber å lenke til relevante tekster, med andre ord lenker vi ikke til ikke-relevante tekster kun fordi vi synes de er gode, her tilstreber vi å svare på hva det blir spurt om. Bruk alltid “reply” funksjonen under spørsmålskommentaren, slik at både spørsmålstiller og andre kan se at det er postet et svar.

Til både spørsmålsstiller og den som svarer: Å be om oppklaringer er lov, men forsøk å unngå “chat” i kommentarfeltet. Husk at hver eneste kommentar må godkjennes manuelt, dessuten er det ikke spesielt interessant å lese for utenforstående.

Dette anses som en prøverunde. Faller det i smak så vil det bli en fast post.

126 kommentarer
      1. Mener du at du oppførte deg som en psykopat eller at du ble beskyldt for å være en psykopat av pyskopaten tross normal oppførsel?

      2. Det høres ut som en fortvilet situasjon.
        Jeg tenker at det du beskriver kan være projeksjon.
        N/P ‘s negative sider projiseres på offeret. Jeg ville googlet projeksjon og lese feks;
        https://www.webpsykologen.no/artikler/projeksjon
        Jeg opplevde noe av det samme. P «speilet» meg og jeg trodde og jeg hadde hans egenskaper på et merkelig vis.
        Jeg var så forvirret at jeg trodde på det han antydet om meg og i fortvilelsen blir vi jo nesten det vi blir beskyldt for.
        Har du en god venn fra tidligere som kan hjelpe deg å skille hva som ikke er «ditt»? Hjelpe deg å huske hvem du er. Jeg ønsker deg det beste.

        1. Ja. Det er dette jeg fant mest ødeleggende, og sett i ettertid tror jeg faktisk også at dette var en hovedårsak til hektet.

      3. Maria

        Noe av svaret kan være her: Neutralizing the narcissist blame shifting guilt tripping tactic

        Assc Direct / youtube

        Det er projeksjon og crazymaking.

    1. Takk for en fantastisk side!
      Jeg har en situasjon jeg opplever som svært vanskelig og jeg lurer på om jeg skal presse meg eller respektere mine følelser.
      Problemet er at jeg er redd for å treffe min eksmann. Det som gjør det ekstra utfordrende er at vi har to felles barn som han har samvær med. Levering skjer på skolen, så jeg møter han aldri ved levering.
      Min eksmann vet at jeg ikke vil treffe på han og dette finner han glede i. Dette har ført til at han stadig oftere dukker opp på møtepunkt som kommer med å ha barn i skole og en stadig krympende felles omgangskrets. Om han ikke kan, later han som han kommer, på melding til barna.
      Jeg blir bare mer og mer redd for å treffe han. Han vet som sagt dette og liker det. Fordi en av målene hans er å gjøre meg isolert og venneløs.
      Jeg vil til mitt forsvar si at jeg ellers ikke er sosialt hemmet. Jeg er i full jobb. Jeg går uten problem på det meste hvor jeg møter mennesker, så sant jeg vet at han eller hans nærmeste støttespillere ikke er der.
      Jeg har prøvd å tvinge meg til å treffe han noen ganger, men har holdt på å kaste opp av uro og vonde følelser.
      Det triste med dette er at sirkelen min stadig minker og jeg sender et feigt signal til omgivelsene.
      Jeg tenker med sorg på at jeg kanskje ikke greier å være til stede i feks mine barns bryllup, fordi jeg vet hele bryllupet vil ha barnas far i sentrum, fullt av hans folk.
      Hvordan løser man en slik fastlåst situasjon?
      Føler meg som en feig taper.

      1. Jeg kan nok ikke gi råd for å løse situasjonen, men ønsker å svare allikevel. Du er ingen feig taper. Du høres ut som du trenger å gi deg selv omsorg i en umulig situasjon. Å presse seg over lang tid tærer på kropp og sjel. Kroppen din gir beskjed om at den ikke ønsker din eksmann i nærheten.
        Min behandler beskrev min P som en bombe og kunne ikke forstå at jeg frivillig valgte å oppholde meg i nærheten av en bombe som kan gå av når som helst. Så det er ikke feigt å være redd for bomber, det er sunt.
        Prøv å lytt til deg selv og gi deg litt hvile nå.
        Og så kan du eventuelt heller presse deg på store dager enn å slite deg ut nå.

      2. Jeg vil anbefale deg å lese om gråsten metoden – vet ikke hvor du finner det her på bloggen. Men i og med at P vet at dette går inn på deg og P følgelig finner glede i det så må du være et hakk smartere. Kan du alliere deg med en fortrolig person? En som P ikke vil tape ansikt ovenfor? En som kan være med deg i en overgangsfase i disse situasjonene el i situasjoner du er engstelig for?
        Vil og si til deg og det er viktig- hva P mener, synes og gjør – ikke la det spille noen rolle ( lettere sagt enn gjort)… MEN øv deg for deg selv i forkant, tenk gjennom mulige situasjoner og bestem deg i forkant på hvordan du vil reagere utad før du kommer deg vekk fra situasjonen. Vær mentalt forberedt – det vil hjelpe deg å ha en innøvd reaksjon/replikk som du er trygg på. Forbered deg på egne reaksjoner- fokuser bare på deg selv og ikke P sine varianter av ting som gjøres. Tror kanskje det vil gjøre deg mindre utrygg og P vil merke at du ikke spiller på hans premisser. Men stålsett deg litt for da vil nye utpønskede ting skje- i en overgangsfase- men hold fast ved å forbered deg og ikke la deg vippe av pinnen. En reaksjon kan heller komme når P ikke er i nærheten til du er over det. For der vil du komme- P nyter bare et av de siste halmstrå han har og som han ser du reagerer på. Lykke til- la P få seg en gedigen overraskelse- jeg garanterer at du vil føle deg bra etterpå👍😊

      3. Jeg forstår hvordan dette blir vanskelig, har selv en lang historie med felles barn med en np. Det er to ting jeg legger merke til her og som du kanskje kan gjøre noe med. Det ene er at du sier at din n vet at du synes det er vanskelig for deg å møtes. Det tyder på at han har en kilde til denne kunnskapen, og denne kilden bør tørkes ut. Han bør slett ikke ha innsikt i dine følelser eller ditt liv. Så gå inn for at han ikke skal vite noe. Det betyr å bruke gråsteinmetoden (må øves på) og å ikke fortelle noe til noen du ikke kan stole 100% på. I praksis bør du ikke fortelle om dette til noen personer som har noen kontakt med n, for ingen av disse kan du stole 100% på.
        Det andre er at du allerede nå bekymrer deg for hva som vil skje i dine barns bryllup. Det tyder etter min mening på at du tenker alt for langt frem. Barna går ennå på skolen og overleveres mellom dere i den forbindelsen – altså er det sannsynligvis minst ti år fram i tid. Mye kan være helt annerledes da, det er ikke sikkert at det behøver å bli noe stort problem. Husk at når barna blir 18 kommer din frihet; de er myndige og du er ikke lenger nødt til å samarbeide om noe som helst. Jeg lover deg, det er en helt utrolig deilig følelse, om du da har klart å frigjøre deg fra å bry deg om hva din n synes og mener. Dette skriver jeg ikke for å kritisere, men fordi det kan være hjelpsomt; bekymringer om hva som kan bli vanskelig så langt frem er ofte lite produktivt, så det beste er å fokusere på her og nå/nær fremtid.

    2. Veldig god idé, dette kan nok være nyttig for mange! Selv har jeg et spørsmål som jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg leser at mange, som meg, hadde det slik at magefølelsen strittet imot i begynnelsen av forholdet. Jeg vet med meg selv at hvis jeg hadde lyttet til denne magefølelsen så hadde jeg latt være å gå inn i et forhold med denne mannen. Jeg lurer på om dette er det samme for alle? Eller er det noen som har opplevd å gå inn i forhold med P/N og som ikke har blitt «advart» av egne instinkter på forhånd? Det er sikkert ikke laget statistikk på dette, men jeg synes det er et interessant spørsmål. Og hvis det er slik at magefølelsen som regel advarer, så har man i alle fall et godt råd å gi hvis noen lurer 🙂

      1. Å ja herregud det var ikke bare en magefølelse, det var full protest i kropp og sinn. Og likevel unnskyldte jeg vedkommende og valgte å se bort fra det og faktisk ta på meg store deler av skylden selv. Jeg visste ikke bedre. Det er eneste forklaringen jeg har, for sett i ettertid så er det ganske utrolig at jeg faktisk lot vedkommende få en plass i livet mitt. Må tilføye at hos meg kom devalueringen med én gang, jeg opplevde aldri noen idealiseringsfase. Jeg var et overgangsobjekt.

    3. Endelig har jeg klart å frigjøre meg fra P/N. Det kan gå lang tid mellom at vedkommende dukker opp i min bevissthet. Jeg blir med i en frivillig forening og finner mening med livet. Og så skjer det. En P/N dukker opp i foreningen og har skapt furore her og ømme tær der. Det er røde flagg overalt og nå sirkler vedkommende seg inn på meg. Det er tilnærmet klin umulig å be om hjelp eller forståelse av ledelsen siden P/N’s oppførsel ikke vekker røde flagg hos dem og jeg lett virker som jeg overdriver og setter ting helt ut av proposjoner. Så hva gjør jeg nå. Hva i all verden gjør jeg nå. Må jeg gi opp dette som ga meg så mye glede?

      1. Kort svar; ja, dessverre.

        Jeg opplevde selv noe ganske likt i vinter. Jeg deltok i en sosial gruppe som ga meg mye, det var latter og moro. Men en av de andre deltakerne skilte seg ut som giftig. Jeg satte tidlig meget tydelige grenser i håp om at vedk ville ta hintet og holde seg unna. Men det nyttet ikke, som vi vet så er de grenseløse. Som med deg, så trakk vedk seg spesielt til meg med en slags varm/kald tilnærmingsmåte som vi kjenner så altfor godt fra før. Det var komplimenter blandet med gift. Jeg var ikke i tvil om hva denne personen er og i noen uker vurderte jeg om jeg skulle fortsette til tross for denne personen. Egentlig var det ikke noe problem å ignorere vedk, jeg var ikke hektet. Men en dag gikk vedk for langt, det gjør giftige mennesker alltid til slutt hvis man blir værende i deres nærhet lenge nok. Jeg skjønte det litt triste “dette går ikke lenger”, men også det jeg-styrkende “dette gidder jeg ikke lenger”; jeg er nå over 40 år og ferdig med å la meg tråkke på. Jeg vil omgi meg med mennesker jeg har godt av og setter pris på. Alle andre er bortkastet tid. Da jeg var kommet i denne mentale tilstanden så følte jeg ikke at jeg måtte gi opp noe som ga meg så mye (nederlag), jeg følte at jeg hadde valgt meg selv fremfor å føye andre (jeg-styrkende, selvbeskyttende).

        1. Takk for svar. For første gang på mange år har jeg følt meg levende, gjort nytte for meg, brent for en sak. Jeg er helt enig med deg når det gjelder det å kun omgi seg med mennesker man har godt av og setter pris på. Slik har jeg også det i mitt liv. Jeg har skåret omgangskretsen ned til benet, og har kun positive relasjoner i dag. Alle andre har måttet gå planken, plask ut av livet mitt. Og folk med P/N-tendenser har ikke oppdaget meg før jeg forsvant (gråsteinsmetoden). Men her, med foreningen, ble det brått annerledes. Kanskje fordi det foreningen jobber med er så viktig, og større enn meg (individet)? Kanskje fordi det har gitt meg en mening med livet? Uansett, så handler dette ikke om å føye andre, men om hvorvidt jeg skal orke å stå i det eller føye meg selv og gå. Det blir vel det siste, men det sitter langt inne kjenner jeg, å skulle gi slipp på dette, som er så stort og rikt for meg, på grunn av en #%!& P/N. (Å ja da, jeg vet, behovet for å vinne er også en form for hekt.)

          1. Jeg tror vi har et stort behov for å mestre; “dette skal jeg klare”, for å bevise noe for oss selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er viktigere å ha det bra i hverdagen.

            1. I denne situasjonen så er det nok mer at det er vanskelig, rett og slett fortvilet, å måtte gi slipp på noe som har gitt et post-P/N-liv mening. Og så attpåtil måtte gi slipp på det nettopp pga en P/N. Men ja, helt enig, det viktigste er faktisk å ha det bra i hverdagen. Takk igjen for svar. (Og takk for bloggen.)

            2. Jeg kjenner meg veldig igjen i den situasjonen. Skal klare allt. I gode og onde dager + en stor porsjon empati og lojalitet = farlig kombinasjon personlighet for mitt liv. Skjønner jeg var magnet på P/N.

      2. Kanskje du kan finne en annen tilsvarende forening og bygge opp et nettverk der i stedet? Og mennesker du ikke vil miste fra den foreningen du er i nå kan du holde kontakten med på andre arenaer? Enig med Daniel, altså 🙂

        1. Takk, ABCD. Så ikke svaret ditt før nå. Det finnes ingen tilsvarende forening, tror jeg. Men det finnes jo så mye annet å engasjere seg i, så kanskje jeg rett og slett “bare” må finne meg noe annet å gjøre. Vet du, jeg tror faktisk det er litt trass på treåring-nivå som rir meg nå. Litt sånn i stilen “vil ikke”, “det er dårlig gjort!”, “verden er dum!!”. Godt er det da å ha en blogg med folk som ser situasjonen og sier i fra, slik at jeg får beskjed om det jeg egentlig allerede vet.

    4. Passende innlegg i min nåværende situasjon! Noen av dere som kjenner “navnet” mitt husker kanskje at jeg flyktet fra min P for nærmere 3 år siden og at han etterpå har plaget meg med utallige meldinger der han absolutt ikke skriver noe om våre felles barn (derfor ikke NK), men heller at jeg er hans evige kjærlighet, han skal aldri gi seg osv. Jeg har blokkert ham på kanal etter kanal men har pga barna måttet ha en kanal åpen. Det nærmer seg tiden når yngste fyller 18 og slik sett ser jeg en ende på det. Imidlertid har jeg fått såpass mye psykiske plager av dette at min psykolog rådet meg til å sette hardere skyts til. Nå har jeg grensesatt for P på en måte som rammet ham der han er mest sårbar (ønsker ikke å utdype det nærmere). Og etter at han i kjent stil ga meg skylda for alle meldingene, har det vært stille fra ham en måned. Det rare er at jeg er mer angstfylt og deprimert enn noensinne, enda det å få være i fred er noe jeg har ønsket hele tiden. Psykologen min har ferie nå, så jeg må tenke høyt sammen med dere her… Kan dette skyldes at jeg har vært i beredskap i 3 år og nå kan slippe opp, slappe av? At alt liksom kommer veltende opp til overflaten? Bare en tanke. Hva tror dere?

      1. Tinna: Ikke godt å si hvorfor du nå er mer angstfylt og deprimert enn noen sinne. Men du skriver at du nylig har rammet ham på en måte som du vet ville være vond. Kanskje frykter du at han pønsker på en hevnaksjon? At det nå er stille før stormen. Min P/N hevnet seg alltid når jeg grensesatte ham, om det var aldri så berettiget – spilte ingen rolle. Ellers er min erfaring at det tar mye lenger tid enn man skulle tro å bearbeide alt man har opplevd, og fremdeles opplever når man har barn med dem. Prøv å ikke kvernetenke og nyt sommeren og det som er bra! Det finnes også angstdempende tabletter som funker veldig bra (ikke sedativer) dersom man ikke kommer ut av angsten. Det har hjulpet meg flere ganger.

    5. Foreldre som er N/P til små barn, hva kan man forvente seg av de? Kommer h*n til å behandle barnet bedre enn jeg ble behandlet eller vil h*n behandle barnet på samme måte?

          1. Barnet er født, under 2 år.
            Hvordan skal jeg klare å beskytte/skjerme barnet?

            Takk for svar og linker, de skal jeg se på.

    6. Takk for åpen post. Det var en veldig god idé. Jeg har etter å ha lest bloggen her, boken din og andre bøker om psykopati fått stor innsikt. Et slags vendepunkt i livet mitt der jeg ser alt som klar blå himmel. Jeg har alltid havnet i samme fella / forhold med en p/n og ser nå at min mor var det også! Hun var ikke biologisk mor, men stemor. Nå til spørsmålet. Jeg flyttet for litt siden inn i et lite sameie. Foruten om de som eier selv og bor her, er den ene leiligheten leid ut. Siden vi nå ikke ønsker at leieboer skal bo her lenger pga mislighold av ordensregler, har det blitt et h**lvete. Både han som eier denne og han som leier den har nå begynt å sjikanere meg. Tydelig Projeksjoner, høylytt baktaling som skal såre, trusler om anmeldelser ( som jeg ikke aner hvorfor de kommer med) osv. Jeg innser at vi andre har “tråkket” midt i et vepsebol og ante ikke hva som ble utfallet. En normal person ville blitt glad for å bli “kvitt” en dårlig leietaker? Dette handler jo om trivsel og omsorg for oss som bor her. Nå som jeg har den kunnskapen jeg har, er jeg ganske sikker på at både utleier og leietaker er en p/n.. Alt ryddes av veien for penger. Og om noen skulle komme i veien er det ingen regler som gjelder. Hva kan jeg gjøre i denne sammenheng? Jeg kan ikke stå og høre på at vedkommende snakker stygt til meg eller sier jeg gjør ting jeg ikke har gjort? Men man kommer jo ingen vei i sånne diskusjoner! Man vil alltid tape. Jeg kjenner at jeg ikke orker å flytte igjen, men ser for meg at dette bare er starten.. Noen gode råd? Noen som har opplevd noe av det samme?

      1. Vi vet egentlig ikke hva disse to er, vi vet kun at du har en nabotvist og den må du dessverre forholde deg til. Vi kan anta at de er antisosiale, men det hjelper ingenting for du har likevel et problem. Her må du bruke de tradisjonelle tiltak i en nabotvist, så som underskrifter, engasjere advokat o.l. Alt som du/dere er misfornøyd med må dokumenteres, skriv ned hendelse, tidspunkt, ev. vitner etc. Nå må du i tillegg dokumentere sjikanen på samme måte. Leit å havne i en slik situasjon når du egentlig kun vil ha fred, men nabotvister er faktisk veldig vanlig, det finnes til og med jurister som kun beskjeftiger seg med nabotvister.

    7. Til Anonym : jeg syntes du skal mærke efter og hvis du får det dårligt af at være sammen med P , til familiefester, afhentning af børn m.m. Så prøv at undgå det . Jeg har det akkurat som dig, jeg ville gerne være med til mine børnebørns fødselsdage og lignende, men det resulterede i, at jeg så sad og gloede ind i ansigtet af P og det nye offer. Det gjorde mig fysisk dårlig at se, ham og hende flashe de nye guldringe ( de var lige blevet gift ) Jeg har boet 29 år med P og de sidste år overså han mig, næsten hver gang vi var til familiesammenkomster. Jeg har derfor valgt, ikke at tage med , når P og offeret kommer… Det irritere ham tror jeg , men gråstensmetoden var ikke nok for mig. Jeg gider ikke fodre ham med mere NF ( som han helt sikkert får ved at sidde og flirte med hende foran mig ) jeg har fodret ham i så mange år, nu er det slut ! Nu må hun tage over, det er ikke længere mit problem .( det var det jo egentlig heller ikke før ) … Mht fælles venner er det svært, men jeg har også her måtte sige farvel til en del af min tidligere vennekreds..men jeg vil ikke møde ham Face to face mere. Jeg kan ikke holde ud at se ham som den sjove, charmerende som jeg forelskede mig i og så vide, at han har en så mørk side , som han kun viste til mig…Jeg har fået det meget bedre efter at jeg har truffet den beslutning.

    8. Er det noen som ble idealisert av en P/N på meldinger/sosiale medier? Kjente dere også at det var noe av det merkeligste dere hadde vært borti samt at det var noe “off” med ham helt til dere var hektet? Saken er at jeg ble hektet, og var stuck i dette i 2-3 år. Han sender de mest random meldinger helt ut av det blå. Men har noen noengang hatt en følelse av at P/N sender ut melding til flere enn deg? Jeg har lest at de sender ut fellesmelding til de “ofrene” de har hektet for å se hvem som responderer. Dette får de NF av, og kan sitte og meske seg i svar fra alle de som trodde at meldingen kun var personlig til dem. Så velger de seg kanskje ut den mest fristende. Jeg tror “min” P/N gjør dette, og dermed får hele forholdet en annen farge. Jeg trodde hele tiden det var meg han ville ha tilbake, men det var så mye jeg ikke forsto ved plutselige avslutninger på meldinger, og meldinger helt ut av det blå. Men når jeg tenker at det var flere mottakere enn meg, så blir bildet et annet. Jeg føler meg så dum, men vet at dette kunne jeg aldri i min villeste fantasi forstått før jeg var oppi det selv. Har andre opplevd noe lignende?

      1. Til Kristi… Jeg ble idealiserer på meldinger, primært. Jeg følte og noe var “off”. Akkurat som….her er allt galt, mot normalt på alle plan. 2 år og 9 mnd var jeg i mishandlingen. Den følelsen jeg konstant ” bar” på, var : her er det flere kvinner. Da han lå ved min side i sengen, var det konstant en feminin energi mellom oss. Høres merkelig ut, men vet jeg kan skrive det i dette forum. Anng.mld.foregikk de på whats app. Da devalueringen var igang, slettet han alle de mld.som tilhørte idealiseringen ved ” feilgrep” Upps, sorry. Han hadde alltid tilgang til min mobil. Jeg, aldri hans mobil, selvsagt. Ellers de velger primærobjekt etter narsisisstisk foryning. Aldri føl deg dum. Senest i dag tenkte jeg: Så stakkarslig å være så avhengig og lite selvstendig.Aldri kunne bli ærlig menneske. Allt motsatt av godhet. Det er nettopp det de er…

        1. Til Monia. Ja, en må bare tenke at de er stakkarslige. Men det er disse tingene jeg sliter mest med det at jeg sikkert ikke var den eneste. Jeg husker hvor ekstatisk lykkelig jeg var over å få meldinger fra ham, følte virkelig jeg betydde noe for ham selv om meldingene fra så rare og unormale. Jeg har gjemt på dem nå, og ser at når jeg har kommet ut av tåka og forstår at de innledende meldingene var fellesmeldinger, så detter jeg jo i bakken med et brak. Han var aldri interessert i MEG, kun dette spillet. Vondt å innse det når en har vært så hektet på et annet menneske. Han var gift med familie også, men dette fant jeg ikke ut før etterpå. Traff ham fysisk noen ganger, han var kun interessert i å nedlegge meg. Men vanskelig å forstå når en er avhengig og i en rus. Er kommet ganske langt i rehabiliteringen, men savner han enda av og til. Forstår ikke at de nærmeste som har ham daglig rundt seg ikke forstår hva de holder på med

      2. Jepp. Dette har jeg opplevd.. Og jeg sa det til og med til han. For det var før hektet. Han var da i et “forhold” og sendte meg meldinger som om han ikke var det. Skulle jo visst bedre enn å tenke at jeg var “spesiell” og at han selvfølgelig kom å gjøre det samme med meg 😂

      3. Ja, jeg fikk overdreven idealisering fra henne. Totalt love bomb. Hun kom feiende inn og gjorde seg til midtpunkt i livet mitt før jeg fikk sukk for meg.. Var nok et rimelig enkelt offer, da jeg har kronisk/klinisk depresjon, tilbrakte mesteparten av tida aleine. Bombardement av meldinger, hjerter, kjærlighetserklæringer etc.. Til det selvsagt tok brått slutt. Føltes både euforisk og som mental voldtekt (for ikke å si fysisk..) på en og samme tid.
        Klart det var store røde blinkende flagg der, selvfølgelig. Men når du har vært ensom og sultefora på kontakt fra det motsatte kjønn, så velger man desverre glatt å overse det. Bevisst eller ubevisst.
        Etter hvert så begynte jeg selvsagt så smått å få opp møya for hva og hvem hun egentlig var, men var så forblinda/hjernevaska at jeg ikke agerte på det. Tok meg selv i å begynne å gå på eggeskall, miste meg selv og mine interesser etc.. Havna rett og slett “i tåka” og følte meg psykotisk på det siste.
        Til slutt fant jeg ut at nok er nok, men ble værende! Men lot frivillig følelsene for henne svinne hen (!) og ble mer og mer gråstein, uten å vite at “gråstein-metoden” faktisk er en høyst reell ting., Avfeide alle tilløp til krangling med et skuldertrekk og bare “Javel, du har sikkert rett, bryr meg ikke”.. Hun ble fullstendig desperat av dette og det kuliminerte i at hun slo meg i hodet med en vedkubbe, samt tok kvelertak på meg da jeg gikk ned for telling. “Se hva du fikk meg til å gjøre….”
        Så gikk hun på do som om ingenting var skjedd, mens jeg gikk og henta min *allerede* ferdigpakka bag med det høyst nødvendige og spaserte ut av døra.
        Dagen etter kom politiet på døra (hadde søkt tilflukt hos bestemora mi) og hadde tydeligvis fått det for seg at jeg var psykotisk og måtte tvangsinnlegges.. Bestemora mi kom med noen fraser og lo det bort, noe jeg også gjorde. De beklagde forstyrrelsen og dro. Men.. De kom tilbake ca 20 minutter etterpå med resten av tingene mine.. “Nå, hvordan føles det å bli manipulert til å bli reduset til flyttebyrå?” sa jeg. Har aldri sett så flaue og beskjemte offentlige tjenestefolk før..

    9. Jeg har et spørsmål om den mentale utviklingen hos en narsissist (i dette tilfellet borderline narsissist – sies å ha en komorbiditet på rundt 30%).
      Jeg har fundert mye på selvsentreringen hun kunne legge for dagen, og da mener jeg selvsentrert som et barn. I andre tilfeller beveget hun seg noen år fremover – kunne eksempelvis sende sms med de tre magiske ordene etterfulgt av en drøss hjerter, blomster etc – telte vel 13 hjerter på det meste. Eller komme med de samme ordene rett foran meg mindre enn 24 timer etter vårt første møte på 8 år. Med andre ord som snytt ut av nesa til en fjortis, og jeg snakker her om en godt voksen og klok kvinne med barn selv godt over pubertet.
      Et rødt flagg som blafret foran meg, og som jeg glatt neglisjerte, var det at jeg ikke maktet å fornemme den kjernen de langt fleste av oss har i dypet av seg. Bevares, vi kunne ha de fineste samtaler om nær sagt hva som helst, der manglet intet. Men på det personlige plan, det hvor samkvem mellom to mennesker avgjøres, følte jeg og ser enda klarere i dag, at jeg på mange måter hadde med et ikke ferdig utviklet menneske å gjøre. Den slags gir grobunn for forvirring.
      At det i tillegg, på slutten ble snakk om identitet, i dette tilfellet kjønnsidentitet, gjør at jeg føler jeg er på riktig spor.
      Om noen kjenner seg igjen i eller har noe med tangeringspunkter å vise til mottas det med en kjempestor takk!

      1. Jeg tenker på selvet. Du beskriver det jeg ville frem til langt bedre enn jeg klarte selv, enda hun ved en anledning påstod at jeg kunne ta master med toppkarakter på henne. Ja, jeg forsket i motsetning til henne. Et utvetydig eksempel på at jeg – meg – mitt sto i sentrum. Noe annet er det dog å sitte igjen med x antall spørsmål i ettertid.
        Takk så mye og takk for lenker!

      2. De har stort sett “normal intelligens”, ikke overdreven intelligens som noen kan finne på å hevde. Men de sitter fast i trass-alderen, pålik linje med en tre-åring som har lært seg å manipulere foreldre/omgivelser til å få viljen sin

    10. Jeg forstår hvor viktig NK er, men har ikke kommet til det skrittet ennå. Mye av grunnen er at det er så og si null aktivitet der, i tillegg til at jeg selv ikke er helt klar ennå. Min såkalte venn ghoster/ignorerer meg atter en gang og nå er jeg så sliten av det at jeg føler meg totalt følesesløs og tom innvendig. Det virker som denne personen har gjort det meste for å skjule sine aktiviteter på sosiale medier og jeg tror ikke han kommer til å kontakte meg noen gang igjen, da han vet at denne oppførselen er det fæleste jeg vet. Jeg sitter igjen med en følelse av at han vinner hvis jeg sletter/blokker. At det gir ham NF, for da bryr jeg meg så mye at jeg ser meg nødt til å fjerne han. Stemmer dette?
      Vil egentlig ødelegge for denne kalde og falske personen, men det kommer ikke til å skje selvfølgelig, da han ikke bryr seg slik at jeg kan ramme han på noen måte. Men er det noe jeg kan gjøre som setter en støkk i trollet?

      1. Jeg forstår følelsen av at blokkering gir dem NF, fordi du viser at du skyr dem, at de har påvirket deg. Men her er en viktig del av NK; du skal ikke lenger bry deg om hva de tenker. Hva de tenker om deg kan fra nå av være det samme. Hvis du bryr deg, så er du fortsatt i “spillet”. Slutt å spille, kast terningene i søpla.
        Poeng nummer to: NK er faktisk å sette en “støkk i trollet”, spesielt når de forstår at du mener alvor. De fatter ikke at noen de har idealisert, kaster dem på båten. De er så fantastiske i eget sinn at de får en alvorlig brist av at noen helt frivillig forlater dem, ignorerer dem og avviser dem.

    11. Jeg har et litt rart spørsmål. Jeg har opplevd at en nær slektning jeg mener er P ved håndtrykk på slektstreff tar tommelen og på et vis kjæler inni hånden min. Jeg ble helt paff (freeze) og trodde ikke på det jeg opplevde. Det var flere rundt (blant annet våre ektefeller) og ingen merket noe. Vedkommende har også i flere år ment vi var skapt for hverandre uten på et vis å sjekke min mening om saken. Men nå kommer det jeg lurer på. Den største P jeg har hatt i mitt liv kunne når vi var alene på arbeidsplassen plutselig stikke ut tunga. Ikke rett ut, mer som en rull. Dette skjedde flere ganger og satte meg og ut. Han kunne og smatte, slikke seg mye om munnen og blunket mye. Oppførselen var ute av det blå og alltid når vi var alene.
      Denne P virket ofte som en femåring på meg som hang i skjørtene på mor (jeg som kollega) og maste og maste til han fikk viljen sin på det meste utenom å få meg. Så det jeg lurer på er dette strategi/viljestyrt eller ubevisste handlinger spesielt det med tunga. Jeg har aldri sett eller opplevd noe liknende, det nærmeste er slektningen min. Jeg opplevde det meget frastøtende og samtidig veldig stakkarslig. Så hvorfor i all verden er jeg opptatt av dette og at det plager meg? Tja, at jeg er like frastøtende og stakkarslig og gjør slike ting ubevisst.
      Vel noen som har vært borti noe liknende? Eller er dette utslag av annen sykdom eller tablettbruk.

      1. Mulig jeg har for grove tanker her..jeg synes nemlig det virker som han demonstrerer oralsex og tror du tenner på den “sexy” adferden hans. Dårlig flørtemetode fra en med elendige sosiale antenner? 😁

    12. En ting jeg har lurt på en stund:
      Er det vanlig eller uvanlig at ofre som har brutt med eller blitt endelig forkastet av en P/N, forstår hva de har vært gjennom og tar det mentale «oppgjøret» med det, slik leserne av denne bloggen gjerne har og som bloggforfatter definitivt har? Spør fordi jeg mener å observere en del som ganske sannsynlig har vært i den typen forhold, men som glatter over og på en måte aldri blir ferdige med det og fortsetter på «vi kommuniserte så dårlig» og «vi fungerte bare ikke» og andre typer unnskyldninger. Inkludert min mor, som levde med min narsissistiske far i 20 år og aldri egentlig har erkjent hva han er og hva han gjorde mot henne og oss barna, og på en måte fortsatt lever i en løgn. Tanker om det?

      1. Takk for svar, Maria! Jeg tror også skamfølelse kan gjøre at man aldri helt tar innover seg hva som traff en. Jeg har en venninne hvis eks jeg mener i det minste er helt klart på grensa til N, om ikke en soleklar N. Hun snakker lett og overfladisk om ham, unnskylder hans notoriske utroskap med at «sånn er bare han», «jeg må takle hans person», og blir avfeiende og lett på foten når folk konfronterer henne med adferd ved ham som er totalt uakseptabelt. Det er ikke bare utroskap det dreier seg om med ham, men en evig runddans med devaluering og semi-idealisering og tilbake igjen, og nå sist fortalte hun meg om hvordan han alltid ble sint og forbanna hvis hun var syk da de fortsatt levde sammen – aldri noen medfølelse, bare skuffelse over st hun overhodet kunne være forkjølet og trenge noe.

        Alltid når hun skal gjøre noe stort – hun disputerte, blant annet – kommer han og lager et spetakkel og drar oppmerksomheten mot seg selv, og jeg blir tiltagende sikker på at han er en narsissist. Men hun har aldri riktig gjort seg ferdig med han og snakker om at hun egentlig håper på å «ende opp med han» «hvis han forandrer seg» selv om han aldri har gitt henne noe som helst. Slik jeg ser det ble hun helt ødelagt av det forholdet, og hun blir aldri helt ferdig med det siden han går varm/kald på henne i deres nåværende eks-relasjon (med et felles barn). Jeg tror egentlig hun hadde hatt godt av å se at han aldri i realiteten har elsket henne, og at han er det han er, men jeg kan ikke være den som sier det til henne heller.

        Hvordan drive hverdagslig folkeopplysning rundt dette, er kanskje det jeg lurer på. Det er jo så vanvittig brutalt egentlig, og ikke en innsikt jeg har lyst til å prakke på folk som ikke er klar for å høre den.

        1. Maria: Fordi hun ikke er mottakelig for det. Hun er ikke glad i sånne temaer på generelt grunnlag, og benekter ideer om psykopati og narsissisme; hun har en tendens til å avfeie det som svarthvittenkning. «Alle har både gode og dårlige sider» osv. Da jeg var i rehabiliteringsfasen etter min P, kunne jeg raskt sense at hun ikke var en av dem jeg kunne snakke med om det. Men hun er et godt menneske og jeg er glad i henne. Hun har en turbulent bakgrunn fra sin oppvekstsfamilie, hun også, og jeg mistenker at det (og mye annet) er en slags forsvarsmekanisme i form av visse grader av fornektelse. Det er jo brutale ting å ta innover seg, og for hennes del har det muligens vært en slags overlevelsesteknikk. Vanskelig å forklare uten å bli for detaljert, men dette risser opp hvordan hun møter sånne temaer.

          Jeg har riktignok aldri forsøkt meg på å si direkte at jeg mener hennes eks er en N, men jeg tror ikke det ville falle i god jord og jeg er redd for å støte henne fra meg. Nå når hun har begynt å snakke om å «ende opp med ham», må jeg kanskje vurdere å ta sjansen likevel, men jeg er veldig usikker på om det vil være hensiktsmessig. Uansett: Tusen takk for innspill og tanker!

    13. Er det mange som savner psykopaten selv om det har gått 4-5 måneder og en har funnet ut hva han er? At en har kommet ut av tåken og i våkne øyeblikk ser alt helt klart, men savner ham for det av og til? Hvordan “dealer” dere med det? Jeg har selv “våknet” og forstår egentlig og endeligt hele greia. Men får noen øyeblikk av en intens vemodighet over å aldri få oppleve den enorme lykkefølelsen igjen. Jeg vet at idealiseringen ikke var ekte og at jeg var i et hekt. Vet også at ingen andre enn de som har vært i sånne hekt kan forstå dette

      1. Jada, det er vanlig. Det er traumebåndet som river. I korte øyeblikk kan jeg savne ham fortsatt, snart seks år etter. Det er en vanvittig lojalitet de utviser i idealiseringen, de skaper en “oss mot resten av verden” holdning som vi antakelig aldri kommer til å oppleve igjen resten av våre liv. Ikke at vi skal trakte etter dem, men det er klart vi kan savne akkurat den biten.

      2. Maggie, kan bare snakke for meg. Jeg har jobbet intensivt 3 måneder med og bli kvitt traumebånd, jeg gjør intensive øvelser hver dag, fokuserer på selflove, skriver dagbok, driver egen traumebehandling ( utdannet i den retning ) har også lagt om kostholdet, tar faktisk kosttilskudd som magnesium. Jeg personlig savner ikke, det som er værst for meg var at jeg ikke hørte på min indre stemme og skam for at jeg lot meg lure. Jeg nektet å la det ødelegge mer for meg, så tvingte meg selv til endring samtidig som jeg jobber iherdig mot en finere framtid, jo mer jeg gikk, jo mer resultater fikk jeg, ser en positiv endring fra omgivelsene rundt meg, er også på vei ut i arbeidslivet igjen. Så nei, mishandlingen er så tydelig at jeg savner ikke. Idealiseringen var av et menneske som ikke eksisterte, så for meg blir det som å savne luft.

      3. Ja, nostalgi over idealiseringsfasen kan komme smygende i tide og utide. På tross av at man vet at det bare var bløff og skuespill..
        Så begynner jeg å tenke over hvordan hun i poraksis oppførte seg og “nostalgien2 går over i bitterhet og hele dagen er nærmest ødelagt

      4. “Men får noen øyeblikk av en intens vemodighet over å aldri få oppleve den enorme lykkefølelsen igjen.”
        Ord det er lett å kjenne seg igjen i og ett av de største spørsmålene.
        Mange oss ser sikkert på det menneske som har sendt oss ned i avgrunnen som kvinnen mannen i våre liv. Jeg har i det siste fundert rundt mye av det vi omgir oss med, har blitt oppdratt og indoktrinert med og som har festet seg nærmest ubemerket enten vi vil være ved det eller ei. Tenker fra barnsben av på eventyrene med sine prinser og prinsesser, videre over i deler av litteraturen, sangtekster, filmer, mm hvor den ene utkårede står som det ultimate bevis på vellykkethet og glede i livet. Vi vet jo at så ikke er tilfelle, men en årevis massiv kulturell påvirkning av det underbevisste skal det ikke kimses av. Selv om vi også blir bombardert med det motsatte. Men vi er nå vel en gang sånn innrettet at vi aller helst vil tro på det gode og vakre. Når vi i tillegg vet at de leser oss godt er det ofte snakk om kort vei til den rosa skya. Det finnes ikke ett menneske, det finnes flere.
        Jeg sier ikke dermed at jeg er ute av de tankene og følelsene, men å angripe dem fra en annen vinkel har i det minste gjort at jeg føler en større distanse til dem.
        Når det kommer til hva disse menneskene gjør med oss, som gjør at vi blir ruset og ser mer enn en flik av himmelen, er det spørsmål jeg fortsatt baler med. Kan noe av svaret ligge i at de med sine brister, sine forstyrrelser bla kan opptre grenseløst, være « frekke» og ytterst impulsivt? Si og gjøre ting alle mennesker tørster etter – ting vi naturlig nok selv ikke våger å ta (i hvert fall det første) initiativ til?
        I mitt eget tilfelle – hun har også vært ute på de skrå bredder og er dyktig ved tastaturet. Har mang en gang tenkt – var det hele kun en teater- / skriveøvelse…
        Ellers er jo denne både vakker og ypperlig!
        https://psykopati.blogg.no/var-det-alt-kommer-jeg-aldri-til-a-oppleve-en-like-stor-kjaerlighet-igjen.html

    14. Det vil som regel ikke bli gitt beskjed når en kommentar ikke blir publisert. “Husregler for bloggen” er publisert flere ganger så folk skal vite hva en kommentar ikke skal inneholde. Enkelte ganger er det blitt levert en god kommentar under fullt navn, den har jeg så repostet anonymisert fordi den var god. Men dere skal ikke regne med at den blir gitt beskjed. Når det er sagt så er det kun en liten håndfull kommentarer som ikke passerte sensuren, kanskje ti-tolv (?) kommentarer i løpet av fire års historie. Folk skriver altså meget etiske og gode kommentarer.

    15. Min kunne ikke få meg fort nok avgårde etter hyrdestunden. Han var “rett på” når vi traff hverandre. Etter han hadde “fått sin del” var det ikke nøye med meg – følte meg nesten som et ekkelt kryp etterpå. Må nevne at jeg sikkert var en av mange, og i tillegg var han gift. Leser at de ser på dem de lever med som Madonna og alle de andre som horer. Kanskje det var det som var grunnen.

    16. Ikke direkte overlapping, men det siste jeg hørte fra henne var omtrent som så – jeg måtte avslutte/avløse deg for å finne denne mannen. Vi snakker om få uker. Mannen som tydeligvis hjalp henne å finne sitt mannlige uttrykk, i tillegg evnet å se mannen i henne og som ble omtalt som «fritenker». I seg selv et gedigent paradoks siden noe hun stadig vendte tilbake til med et sort pluss foran var min romslighet som menneske, pluss det faktum at jeg var intetanende om hennes nyorientering som forgikk parallellt med all love bombingen. At hun må ha fått full tank med NF hos fritenkeren er hevet over en hver tvil.
      Artig at du nevner ordet trygging. Det fikk jeg høre ved flere anledninger – jeg sier ikke dette for å trygge deg osv. Underforstått, den fasen er vi forbi.

      1. Maria – no pardon or pardddon – you name it.
        Jeg fikk også høre om den store kjærligheten – den største, en gutt hun gikk arm i arm med i solnedgangen på Maldivene da hun var 16 17 – de speidet kun etter stjernene og så hverandre aldri mer. Tror knapt det var snakk om et kyss. Jeg hørte det i 2006 og i 2018. Ganske spesielt da…
        Det du skriver om paradokser og overlappinger – vi må se, som du så klokelig observerer, på tangeringspunkter i et større perspektiv. Løfter vi blikket litt opp fra vår egen konkrete erfaring vil vi se likhetspunkter all over, er jeg overbevist om.
        Så du husker Mental helse telefonen – bevares! Nå er jeg ikke så opptatt av dette med kjønnsidentitet, det er på mange måter irrelevant – måten, hele mønsteret fra hvordan hun tidligere har sendt meg utfor stupet på var kliss likt. Men selvsagt gjorde hun alt hun maktet i oppgjørets time for å vri det dit hen – at det var det jeg angrep. Et velkjent grep – snu alt på hodet, legge byrde og skyld over på den andre og dermed frikjenne seg selv.
        Men jeg kan si såpass. Rett etter at bomba eksploderte fikk jeg kontakt med en dyktig sexolog som også er psykiater og hvor et av feltene er kjønndysfori. Mener å vite vedkommende har stått opp for og hjulpet mange. Tenkte først og fremst for meg selv, var svimeslått med et akutt behov for svar. Men ville anmodet henne om å bli med. Sendte skriftlig bestilling – kortfattet historikk med noen få innlagte daterte sms-sitater fra hun var kvinne til hun ble mann. Svaret: « Jeg synes dette høres såpass komplisert ut at jeg tror din partner bør ha en fullstendig utredning på Distrikts psykiatrisk poliklinikk først. Fastlegen kan henvise.»
        For meg holdt det i massevis.
        PS En av de siste gangene jeg så henne (da hun var sykemeldt pga oss) fortalte hun at fastlegen hadde sagt – ….., jeg vet ikke hva mer vi kan gjøre for deg. Ja, jeg vet det høres vanvittig ut å ikke bare legge på sprang. Men jeg var altså villig til å ta de kamper det måtte være sammen med henne. Bare hun ikke vendte seg mot meg i stor skala. Akkurat det visste hun så inderlig vel.

        1. “kompleks illebefinnende” haha og i et galopperende tempo.
          Temperaturen i språket og eskalering pekte kun i en retning – psykdom…
          Når det er sagt (så bloggforfatter ikke skal komme med off topic pekefingeren) så strittet jeg lenge i mot å plassere henne i narsissist kategorien, bla pga en historikk med selvskading (der strides de lærde) i vår 1ste periode. Etter bla å ha lest meg bakover her er jeg ikke lenger i tvil om at det er en vesentlig del av sykdomsbildet.

    17. En kommentar jeg alltid fikk etter vi hadde hatt sex var at jeg måtte holde rundt han så han ikke følte seg brukt. Jeg har tenkt mye på dette og har lurt på om det bare var noe han sa eller om det var noe han var redd for å føle? De er jo ensomme ulver som innerst inne er redde for å bli forlatt og avvist. Eller var dette rett og slett noe han gjorde for å knytte meg sterkere til han emosjonelt?

      1. Psykopater/sosiopater har vel null redsel for å bli avvist? Det er det vel reinspikka narsissister som har?
        men ja, min psykopat kom også med den frasen etter sex, tror rett og slett det var for å knytte meg nærmere tril henne – spille på følelsene mine

      2. Sandra – det er ikke jeg den rette til å svare på, men kan si at jeg opplevde noe av det samme.
        Hun sa ofte – stryk meg over håret etter orgasmen og si at alt blir bra. Kunne også være ikke-seksualisert.
        I ettertid har jeg tenkt på det som en tell.

      3. Edit. Sandra – Selvsagt er de ensomme og redde for avvisning. Det har jeg fått ettertrykkelig erfart og bevist. Derimot, det å forlate kan fortone seg som en renselse som gir store mengder drivstoff.
        Som det heter i en sang – I don’t mind leaving, I’d just like it to be my idea.

      4. Klart det er NF og i garnet.
        Jeg kunne få meldinger sent, sent på kvelden – kan du si hva du føler for meg, min elskede? Sånn at jeg kan få sove godt og drømme om deg. Bare å se mob lyse opp med ditt navn gjør meg feberhet osv….
        Det var i alle tenkelige varianter.

    18. Jeg vet at P/N ikke er normale med sånne følelser som vi andre har. Men de må bruke ufattelig med energi på å aldri være seg selv med senkede og avslappende skuldre. Når de hele tiden må spille en rolle for omgivelsene slik at folk flest ikke ser hva de er. At de er kun ofrene som opplever mishandlingen som “ser” hva de er. Og de må bruke masse energi etter å groome/støvsuge omgivelsene etter passelige nye ofre. Min P/N er MYE på sosiale medier for å opprettholde alle affærene sine, samtidig er han familiemann med full jobb og små barn. Hvordan har de kapasitet til dette spillet. De må også bruke masse krefter på smisking til de rette folkene. Forstår nesten ikke hvordan de klarer dette?

      1. “Men de må bruke ufattelig med energi på å aldri være seg selv”. De er ingen. De har ingen personlighet å falle tilbake på.
        Nå mistenker jeg at du projiserer normale egenskaper over på dem. Normale mennesker kan spille roller, men de er seg selv på bunn.
        En psykopat er en robot. Ingen egen personlighet.
        De bruker like mye energi på å finne nye objekter, som mennesker brukte i gamle dager på å finne mat når man ikke bare kunne gå på butikken. Jeg tror ikke de tenker over det, det er bare en helt naturlig og nødvendig del av hverdagen, selv om det tar mye tid, for NF (mat) må de ha.

        1. Ja, kanskje jeg gjør det ubevisst. Men de klarer jo være tilsynelatende menneskelige og snille i lange perioder om gangen, kanskje årevis. Tenker siden de er kun vi (ofrene) som ser P/N-siden, og ikke kan evne helt å forklare dette til dem som ikke har blitt utsatt for sånne. Mange ganger er de jo godt likt og populære med stor fanskare rundt seg. Og omgivelsene mistenker ingenting. Og ofrene som ser den sanne siden går til grunne. Det er egentlig så skremmende å tenke på at de er roboter. De må egentlig være noen intelligente roboter som er programmert på samme måte siden de opptrer så likt. Har ingen av dem personlighet?

      2. Jeg har vært gift med en p/n i mange år og klarte tilslutt å komme meg ut for ca 5 år siden. Syk, nedbrutt og i tåka. Hadde jeg visst det jeg følte hele tiden at han var utro, hadde jeg gått før. Jeg klarte ikke å avsløre han.
        I ettertid har jeg fått vite mye og er glad for at jeg slipper all uro og stress som gjorde meg syk. Etter alle disse år kan jeg nå skjønne at jeg ble brukt.
        Skulle ønske at de som er sammen med gifte p/n, anonymt varsler kona eller mannen.
        Hvordan varsle anonymt?
        Så mange år kunne vært spart brukt på disse individene. Skulle ønske at de ble avslørt!
        Hva tenker dere om dette, dere som har opplevd dette som gift eller som kjærest?
        Hva tenker du Daniel, er det for farlig dersom en tenker på hevnaksjoner?

        1. Korrigering «er det for farlig dersom en tenker på hevnaksjoner fra p/n. Dersom offeret får en anonym beskjed om utroskap?
          Vet egentlig ikke hvordan jeg skal skrive dette for jeg er ute av forholdet men med tanke på andre med små barn som kan komme seg vekk i tide.
          Hvordan skal vi avsløre deres vesen?
          Jeg vet at jeg hadde spart mange år av mitt liv.

    19. Jeg tenker.. .Traumebåndet er det det handler om. Dersom vi ikke hadde vært utsatt for idealiseringen, som selvsagt tilhører situasjonen med P/N, vet vi: hadde aldri vært tema for oss slike individer. Ingenting å tilbringe livet med, fordi de har nada å gi. Vi MÅ ta mange skritt tilbake…. Belyse vår fortid, som var “tåkelagt” med den kunnskap som du, Daniel, har gitt oss mye av din tid. Å savne det vi trodde var en realitet, vet vi innerst inne ….er en illusjon. FAKE…er det det handlet om. Vi vil ikke ha det i våres liv. Vi trodde det de var ekte, men vet nå: Dårlige kopier av det som er essens av kjærlighet. Det fordi de handlet om motsatt. De bare kopierte. Personlig opplever jeg med tiden og til hjelp + kunnskap: Mannen er den mest skrøpligste jeg har erfart. Noe jeg og formidlet på siste samtale med han. Det med klart hode og rett fra hjertet. Allt anng.idealiseringen, er ingenting. Allt jeg ble utsatt for er det det handler om. Personlighetsforstyrret individ. Det er han.

    20. For en fantastisk post, og for en fantastisk blogg. Denne bloggen, og boken til bloggforfatter, har hjulpet med utrulig mye. Det har hjulpet meg til å forstå at det jeg trodde var den største kjærligheten jeg noen gang kunne få, ikke var kjærlighet i det hele tatt. Det har hjulpet meg til å både skjønne og forstå hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt etter dette forholdet, hvorfor jeg ble lokket inn som offer og at det ikke er noe jeg fortjener. Det har hjulpet meg til å «klare» å innføre NK.

      Det er nå gått to år siden det ble slutt med han som var min P. Så spørsmålet mitt er «enkelt».
      Hvorfor, etter så lang tid, er det eneste jeg vil er å få kontakt fra han? Jeg blir skuffet og lei meg når han ikke kontakter meg selv så lenge etterpå, til tross for at jeg utallige ganger har bedt han selv om å ikke gjøre det. Selv to år etterpå tenker jeg på han daglig, ufrivillig eller frivillig, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at det eneste jeg vil ha er en melding fra han på den ene plassen jeg ikke har fått til å blokkert han, fordi jeg ikke vet hvordan.
      Vil på forhånd takke for svar om jeg får noen!

      1. Til “Denjenta”:
        Hos meg tok det veldig lang tid å gi slipp på P. Mange år faktisk. Jeg savnet så inderlig den første tiden vi hadde sammen! I tillegg trodde jeg at det var noe galt med meg, og det til tross for at han hadde mange tegn på å være en psykopat. Det jeg forstår i dag, er at han ga meg en voldsom rus. Denne rusen kan, som nevnt mange ganger i denne bloggen, sammenlignes med heroin.
        Det har gått mange år siden jeg inngikk NK, men fortsatt “hilser” jeg på savnet.
        Da er det viktig for meg å minne meg på at hele forholdet var tuftet på en illusjon. Han har aldri vært glad i meg. Når jeg sier det til meg selv, forsvinner følelsen av savnet.
        Hold deg hard, og la savnet og følelsene være hos deg, uten at du handler på de. Prøv å holde fokus på noe som gleder deg eller engasjerer deg . Det går over!

      2. Denjenta – jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver og forsøkte litt lenger opp her å komme med noen betraktninger (de kunne vært klarere formulert, ser jeg nå) bla rundt det faktum at hvorfor er det disse psyke som evner å sette vårt indre brann og etterlater oss som vi har vendt hjem fra slagmarken.
        Som de fleste, regner jeg med, har jeg også vært inne og ute av kjærligheten flere ganger i livet med forskjellige sluttresultat – alt fra å puste lettet ut til å være trist, høyst bekymret og deprimert. Flotte kvinner alle sammen, inkl mødrene til min to barn.
        Men det skulle altså dette ene menneske til for å bringe meg totalt ut av fatning, miste fotfestet – attpåtil med års mellomrom. Hvordan hun svingte tryllestaven, hvilket hekseri hun brukte holder jeg fortatt på å komme til klarhet i, men noen stikkord.
        Totalt annerledes enn andre som har krysset min vei – sementerte raskt et fundament av at vi var forutbestemt for hverandre – partners in crime, sjelevenner mm, var svært åpen om at livet hadde vært og er vanskelig samtidig hun viste en stor appetitt på det – veldig åpen om egne feilsteg og egen tragiske familiebakgrunn. Klok, kunnskapsrik, ekstremt kjærlig i ord og handling med stadige overraskelser på lur. Husker bla en gang da vi ruslet i Slottsparken mens løvet falt (ett tilfeldig valgt og uskyldig eksempel) og jeg skulle gi henne fyr på sigaretten – i det hun bøyer seg ned mot flammen skyter hun i været og limer seg fast til munnen min i verdens beste kyss med spill levende og leende øyne avløst av også verdens beste latter for så å kaste seg over meg igjen. Og med det mener jeg ikke å si at jeg var en passiv mottaker eller er en spesielt kjedelig mann (tror, håper jeg da), men at veldig mye, det litt out of sight, det overraskende ble initiert av henne. Hun satte en standard, en standard jeg ikke hadde følt på/opplevd før – bare drømt om. At jeg senere kom i en spagat mellom det å ta vare på henne samtidig at vi var to jevnbyrdige mennesker hører også med til historien. At hun etterhvert spilte på det er annen side.
        To år! etter etter fase en – 17 mai i Oslo og jeg skimter leggen, armen, nakken hennes i et nanosekund før hun blir borte i alt mylderet – all lyd i hele byen ble skrudd av med en bryter mens jeg støttet meg, i det kvalmen skyller opp i meg, til nærmeste benk.
        Selv om hun hadde avsluttet meg på en ufattelig og brutal måte i fase en, måtte jeg likevel ut på verandaen for å hyperventilere da hun kom med en venneforespørsel på fb mange år etterpå. Avslutning i fase to kan best beskrives som å få fjellet Mannen rett i trynet. Da hvor hun virkelig elsket meg og kom med en (av mange) future faking som ennå river og sliter her jeg sitter.
        Selvsagt så jeg varseltrekanter og røde flagg over all, da som nå. Det hjelper ikke, de menneskene her har gjort noe med oss som gjør at de har opparbeidet seg en tilnærmelsesvis ubegrenset goodwill fri for datostempel. Og vi tror på vår godhet, forståelse og pågangsmot – at kjærligheten vil seire bare vi viser nok av den. Kjemp for alt hva du har kjært, ….
        «å forstå at det jeg trodde var den største kjærligheten jeg noen gang kunne få, ikke var kjærlighet i det hele tatt.» Ja, det er kort sagt totalt knusende, men tenker jeg – den erkjennelsen er verdt gull for deg på sikt. Den har i hvert fall hjulpet meg, bla i det fabelaktige fellesskapet og de ofte oppklarende temaene som blir presentert her inne.
        Det er ikke meningen å være navlebeskuende, men noen konkrete eksempler måtte til. Og om noen husker hva jeg har skrevet tidligere, ja denne er mer balansert. Så ærlige må vi være overfor oss selv – det er tross alt en grunn til at vi falt og ble fanget i garnet. Alt annet står selvsagt, men nettopp derfor blir fallet desto større og mer brutalt.
        Et tankekors og spørsmål jeg stadig vender tilbake til. Det sies (også vel av bloggforfatter) av vi har det i oss, det å genere den store kjærligheten – den vi opplevde med p/n, den mange av oss ikke kan sammenligne med noe annet. Har vi det? Joda, vi har det, vi responderer jo på den. Men hvorfor overlater vi det da til den psyke å å være først på ballen? Hvorfor tar ikke vi initiativet selv og drysser stjernestøv over et annet menneske ala det den psyke gjorde? Etter mine begreper ligger de spørsmålene tett inntil kjernen for å bli skikkelig rehabilitert.
        Jeg har sikkert ikke maktet å svare direkte på ditt spørsmål, fordi jeg altså sliter med mye av det samme. Men forhåpentligvis får vi noen andre i gang med våre spørsmål samlet. Om det da ikke har kommet inn flere mens jeg har skrevet – ingenting vil være bedre.
        Men siterer deg, Denjenta – Vil på forhånd takke for svar om jeg får noen!
        Og tilføye at dette ble alt, alt for langt, det hjertet er fylt av, …

        NB. Vil benytte anledningen til virkelig å takke bloggforfatter igjen for å tatt hansken raskt opp og opprettet «Åpen Post»! Det virker som om sideprosjektet har livets rett. Som det heter – kunnskap er makt. Og vi vet at det er flere veier til Rom.

    21. PS. Second thought – dette handler ikke om at jeg skal fortelle min historie i allskens varianter, tre den ned i halsen på noen.
      Men fordi jeg mener det er viktig sett i lys av rehabilitering og fremtidig liv å også se på hvorfor vi inngikk et forhold med det og det menneske. Da er vi også nødt til å se hvordan og hvorfor dette menneske bergtok oss som det gjorde og fundere aldri så lite over hva vi søkte, eventuelt søker her vi er nå.
      Uten den selverkjennelsen som en tilleggsdimensjon er jeg stygt redd for at vi skyter oss selv i foten og ikke blir så rehabiliterte som vi streng tatt burde og fortjener å være.
      Kjør gjerne debatt.

    22. Hjelp – jeg trenger mange velvalgte ord, pep-talk og gode råd. Jeg har blitt hoovret etter 9 mnd uten kontakt. Kun noen små drypp for å holde meg lunken. Og jeg er nesten ekstatisk igjen. Så skremmende å oppleve hvilken makt han har – den populære familiemannen med stort nettverk. Nettverket vet ingenting om hva han holder på med, det er jeg sikker på. Tør ikke tenke på hva han har holdt på med under silent-treatment perioden. Lurer også på hvem (går utfra at det er flere) som nå er forkastet og opplever silent treatment fra ham? Jeg vet alt dette, men får rus så det holder for det om. Han er jo ikke direkte ubehagelig, voldelig og slem. Jeg vet hva han er og forstår hva han holder på med, men er ekstatisk for det om. Hjelp – jeg trenger råd og hjelp for dras ned på jorden igjen

        1. Jeg får meldinger på den ene kanalen jeg ikke har stengt. Og jeg kjenner rusen og lykkefølelsen over å få disse meldingene. Jeg kjenner at plutselig så er all forhistorie glemt, og jeg har så lyst til å treffe ham. Det er derfor jeg trenger påminnelser om hva han er. Han er ikke fysisk slem, men det er jo emosjonell mishandling han har holdt på med før. Og det er derfor jeg trenger at andre forteller hva han høyst sannsynlig har holdt på med på disse 9 månedene. Han lovebombet meg til han merket jeg var hektet. Så begynte devalueringen til han sluttet å sende meg meldinger. Men nå har han altså begynt igjen. Og jeg kjenner det er så sterke krefter ute å går. Jeg vil ikke gi etter for disse kreftene, trenger derfor at noen hjelper meg gjennom dette uten at jeg treffer ham

          1. Han har ikke “begynt” igjen. Oversvevinger (hoovering) er også devaluering og meget nedlatende. De gir deg små drypp slik at du skal forbli sulten, men de har aldri tenkt å mette deg.
            Hva han har gjort de 9 mnd kan ingen fortelle deg, men jeg kan garantere deg dette – han har fått NF fra en annen.
            Det som IKKE er lov her, er å respondere på meldingen. Det som ER lov, er følelsene dine. Vi har hatt dem alle sammen. Det er som du sier sterke krefter. Ikke så rart egentlig. Vi trodde vi skulle tilbringe evigheten, eller ihvertfall meget lang tid, med disse personene. Så plutselig blir de borte. Så kommer de plutselig tilbake igjen – tror vi. Vil de være sammen med oss likevel? Skal vi nå endelig få svar og en avklaring? Men nei, vi får ingenting. Det som er dumt er å holde en kanal åpen – du ser hva det gjør med deg. Hadde det ikke vært bedre å aldri vite om han sendte deg en melding?

            1. Flott. Takk for tilbakemelding. Det er slike ting jeg trenger så sårt å bli påminnet om – dette er lett å glemme når de sender de såkalt “søte” meldingene sine. Kanskje det er en sånn type som Anonym var gift med dette siden han her også er gift? Det hjelper enorm godt på å bli påminnet om hvordan de opererer. Og jo, hadde vært bedre å blokke ham på siste kanalen også

            2. Jeg har hatt 3 andre psykopater i mitt liv. Jeg ser virkelig at det hjelper med NK, for jeg er kommet helt over dem – de er meg revnende likegyldige. Men den ene var jeg romantisk involvert med. Vi hadde daglige “dype” samtaler og det meste, og jeg trodde virkelig jeg hadde funnet min sjelevenn. Men begge var bundet på hver sin kant, så det var litt vanskelig. Og det var en bitteliten ting jeg ikke forsto helt med denne mannen. Men så plutselig ble han tatt med buksa nede av et familiemedlem da han fikk en tekstmelding fra en annen dame han hadde et forhold til. Og da eksponerte han like godt meg også. Så først sjokket over at han hadde andre + å bli utlevert på den måten var et mareritt. Ødela noen år av livet mitt. Ser også hva de andre psykopatene var i stand til når det gjaldt svertekampanjer. Og det preger livet når du har blitt utsatt for sånne ting. Vil ikke stenge den åpne kanalen, prøver heller å være gråstein. Er redd for svertekampanje hvis jeg blokker ham, for da tenker jeg at han forstår at jeg vet hva han er. Kanskje det gir han en grunn til å sverte meg?

    23. Mia – «Hold deg hard og la savnet….» en av de beste læresetningene jeg har kommet over. Lagres for alt den er verdt.
      Maria – kanskje du en dag skal skrive rælet ned. Du har jo allerede en gedigen åpningen til en roman, om ikke annet novelle. Og du har det utvilsomt i deg.
      Ja de gunner på, men jeg tenkte ikke på idealiseringen og alt det heslige som følger med på kjøpet, mer de periodene som for meg virket normale – likevel så annerledes enn alt annet. Opplagt noe der jeg ikke ser klart ennå enda svaret nok ligger rett foran nesa på meg. Men det kan utvilsomt ha noe med «dramaturgi» og « rollegalleri» å gjøre. Kanskje det mest fornuftige bare er å slippe det hele. Tross alt vet jeg hva jeg hadde med å gjøre.

      1. Jeg gjorde det lenge, men ikke lenger. I dag ser jeg også på de normale periodene (som alltid fikk en brå slutt) som en del av helhet – en balansegang på stram line mellom tilregnelighet og galskap, med bla all sin (selv)destruktivitet. Vi snakker nå en gang om Cluster B.
        Det jeg forsøkte å si er at de periodene isolert sett var høyst spesielle, totalt annerledes enn hva jeg hadde opplevd forut. Akkurat det har opptatt meg en del – kan den slags kun skapes av et sykt sinn. Håper jeg gjør meg forstått?
        Hekt – jeg har lest boka. Lett å kjenne seg igjen i mye, det vil jeg tro gjelder mange her inne.

      2. “Jeg vet ikke om jeg forstår”
        Hah.. det forstår jeg godt. For når jeg leser meg tilbake ser jeg klare brister i deler av egen argumentasjons- og tankerekke. Kommer nok av at dette er noe jeg baler med akkurat nå som en av de siste fliker og som opplagt burde vært skrevet for skuffen (tatt en nøyere blikk på etter noen dager og korrigert) i stedet for å fyre løs. Så takk så mye for at du responderer – det er lærerikt!
        Nei, de magiske øyeblikkene tilhører så visst ikke pn alene – det både håper og regner jeg med at langt de fleste av oss har erfart. Mitt ærend var hvordan øyeblikkene med dem kan brennmerke oss og hvorfor. Og sikkert bli forstørret i ettertid.
        Da må vi selvsagt over på det store manipulative bildet. I mitt tilfelle bla i kombinasjon med en ekstrem hukommelse. Kunne huske detaljer ned til mikronivå fra årevis tilbake som både forbløffet og gjorde meg varm; hvilke klær, sko jeg hadde på der og da, ordrett hva jeg sa, hadde skrevet, at klokka mi var på rep da vi så den filmen osv i det uendelige. Også en måte å sementere – vi to mot røkla – du är den ende på.
        En annet moment er at mange av oss har vært i en relasjon som aldri fikk utvikle seg naturlig, en det hviler noe uforløst over. Vi nådde ikke lenger enn forelskelsesfasen eller port en som S Gran kaller den. At da opphøyelse en stund vil vandre hand i hand med fordømmelse når vi skal søke klarhet i hva slags svineri som traff oss, er høyst logisk. Som du sa – det er til å bli locco av.
        Takk også for et veldig klokt svar – den siste setningen er bare nydelig!

    24. Hvordan kan jeg vite om han jeg er involvert med et P/N eller sexavhengig? Hvis en mann kun vil ha kontakt på meldinger for å avtale sex-treff et par ganger i året. For så å være helt taus etterpå helt til trangen melder seg igjen?

        1. Han tok kontakt på sosiale medier. Var ikke mer enn 1 dag så begynte meldingene å bli sex-fikserte. Vi traff hverandre og han prøvde seg, men jeg ga ikke etter da. Så var det nye meldinger – sex-fikserte de også og ikke så innpakket da han sikkert forstod at jeg var hektet på ham. Avtalte nye treff, men han avlyste noen ganger eller så hørte jeg ikke noe mer om disse treffene de gangene vi skulle treffes. Sto ikke på meg. Så etter 3 mnd traff vi hverandre på nytt. Da maste han som en liten unge på at vi skulle ha sex. Har aldri møtt noen som har vært så intenst masete. Etterpå var han kald og så ingen kontakt. Dette har vært mønsteret etterpå. Sex-fikserte meldinger, fysiske treff og silent treatment etterpå. Men det er ikke mer enn 5-6 treff i året. Og ingen forsøk på å bli kjent med personen MEG. Men er de P/N eller sex-avhengig?

          1. Jeg vil tro at en sexavhengig person faktisk møtte opp på treff – de er jo avhengig av sex. Dette lyder mer som en p/n som bruker sex til å hekte deg. Husk at de finner det de tror du vil ha (det er ikke alltid de treffer blink). Dette med å “mase som en liten unge” kjenner mange lesere igjen, enten det er sex eller hva som helst de vil ha.

    25. Jeg var sammen med “min psykopat” i fem år, og det er nå et år siden det ble slutt. Jeg bruker 80% av min våkne tid på å tenke på han. Tankene går mest til å bekrefte overfor meg selv at han er psykopat. Det er mye jeg kjenner meg igjen i, men det er også ting på bloggen her og i innleggene, som ikke stemmer med “min psykopat”:
      – Han har noen nære og gode venner.
      – Han har et godt forhold til familien sin. Da vi var sammen gjorde han alt for dem. Hjalp faren med huset og passet brorens barn. I ettertid har jeg tenkt at han indirekte skulle vise meg at de var viktigere enn meg?
      – Fra vi ble sammen til det ble slutt, så hadde han statusen “I et forhold med ‘mitt navn'” på Facebook, men han kommenterte aldri noe av det jeg la ut på min eller hans vegg. Nå har han fått seg ny kjæreste og har gjort det samme med statusen sin.
      – Han har aldri tatt kontakt med meg etter at det ble slutt. Bortsett fra et halvt år etterpå da han ville ha tilbake noe som var hans. Han tar heller ikke telefonen når jeg har ringt eller svart på meldinger. Det er heldigvis et halvt år siden jeg sluttet å kontakte han.

      Hvis det tar 24 mnd å kommer over en psykopat, så er det enda et helt år til. Jeg føler meg som en “psykopat” selv, fordi jeg er så besatt av han enda ett år etter at det ble slutt. Jeg har nettopp kommet over denne bloggen og vurderer å lese alle innleggene, men gjør jeg kanskje lurt i å la være. Jeg føler at det bare mater den besettelsen jeg allerede har?

      1. “Det er mye jeg kjenner meg igjen i, men det er også ting på bloggen her og i innleggene, som ikke stemmer med “min psykopat” ”
        Det samme gjelder meg – det er mye som ikke passer. Husk at ingen person er alt og at det i tillegg finnes overlappinger mellom div forstyrrelser.
        Forstår dette med å «mate besettelsen». Av egen erfaring vil jeg si at den følelsen sakte men sikkert forsvinner, du vil erfare at du er her for din egen del samtidig som du legger dette menneske bak deg for godt.
        Lykke til!

    26. Lenge siden jeg har skrevet her inne nå, men jeg leser tekster og kommentarer fra lesere settes pris på. Fint dette med åpen post også.Nå som det er noen år siden intimt forhold med min siste PN, så går livet videre.
      Det som jeg for tiden kjenner på som vanskelig er:
      Blant vanlige og harmoniske og stabile mennesker så foregår ikke idealisering og forkasting og devaluering som med PN. Dette er jo fantastisk å kjenne på, men i kjølevannet så er det, utrolig men sant, en frustrasjon som kommer i meg. Fordi:
      Hva skjer nå? er spørsmål som kommer opp i hodet mitt rett som det er? Hva er galt med meg nå? Hva sa jeg feil? Kanskje jeg ikke hører fra denne personen igjen?NÅR blir han BORTE?? Dette er vondt, selv om jeg kjenner at det er en takknemlig opplevelse at de er mest sannsynlig rimelig normale. Det er frustrerende fordi jeg er på ukjent grunn. Så: Hvorfor tror en liten del inni meg fortsatt mer på å bli løftet opp og idealisert, mer enn det å la det gå rolig og sakte frem…?? Jeg er kanskje bare skadeskutt.

    27. “Jeg er veldig glad for at du ikke puttet i skuffen for slik deling er til god hjelp for mange av oss, og forhåpentligvis for deg og.”
      Bevares – det var da enda godt.
      Hukommelse – det du beskriver må ha fortonet seg som langt over i surrealismen. Kjenner lusa på gangen, men hun brukte andre knep.
      Men jeg brukte min egen hukommelse i skriftlige konfrontasjoner (face to face var tonen en annen). Fikk alltid ett ord som gjenganger i retur – smerteuttrykk.
      – ja, jeg forstår dine smerteuttrykk, men… – nå vil jeg ikke lenger høre på dine smerteuttrykk….
      At jeg langt inne i tåka som jeg var ikke evnet å konfrontere henne med det ordet irriterer som f… den dag i dag – gikk i stedet i gang med selvanalyse og grublerier. Hun fortalte meg jo rett ut at fortvilelse, sorg, smerte og da selvsagt kjærlighet var noe hun ikke forbant og følte med oss. Jo, en siste gang begikk hun en liksom-variant fullspekket med drama og fikk manipulert seg tilbake for så å sette inn det siste langvarige «dødsstøtet». Nåvel…
      Men si meg, ja, jeg må spørre – hadde det seg slik at din ex så til, nærmest beordret, at skriftlig kommunikasjon mellom dere ble slettet?
      Nietzsche – a true keeper!

      1. OMG – der kom «manusforfatter og regissør» fra helvete. Du verden for et lite, djevelsk og ynkelig vesen!! Direkte vondt å lese, du har min fulle sympati.
        Mtp spørsmålet mitt – ut fra hvordan jeg leser deg fant jeg absolutt null samsvar mellom kart og terreng. På den annen side vet jo hvordan disse psyke kan forrykke den andre.

      2. Maria – spørsmålet mitt var om han tvang deg til å slette. Det siste jeg skrev var
        – På den annen side vet jo hvordan disse psyke kan forrykke den andre.

        Med det mente jeg at disse menneskene er i stand til å snu oss opp ned, på kryss og tvers, opp i mente uavhengig av sosiale status, integritet, intelligens, hvor skriveføre vi er mm. Hvem som helst kan la seg dupere i møte med dem. Ikke engang the sky is the limit.
        Er jeg ennå uklar så ber jeg deg instendig å si meg til, da gjør jeg et nytt forsøk.
        Når du åpner nær innpå de innerste hjerteklaffene dine skal du selvsagt sitte igjen med vissheten av å bli forstått rett til punkt og prikke.
        At det “var vondt å skrive” er og forblir et understatement og altså nettopp derfor.

    28. Nå er åtte måneders NK brutt. Er det en formildende omstendighet at jeg ikke tok initiativ til anledningen selv(som omfattet mange mennesker), og at jeg krysset fingrene for at han ikke skulle møte opp?
      Skal jeg se det positive i det: jeg kan prøve å slå den rekorden, starter med NK igjen nå! Og jeg gir ham ikke lenger slik respons han ønsket.

    29. Min var slik, Maria. Han skulle ligge helt tett, helst skulle jeg ligge bak han i skje, med arm og bein flettet rundt ham. Hele natten igjennom. Hvis jeg la meg for å sove helt utslitt uten å gjøre det, så fikk jeg høre det, og hvorfor jeg ikke kunne vise han kjærlighet på den måten? Det var jo bare menneskelig, hvordan kunne jeg være så kald som person at jeg bare la meg til å sove, eller snudde meg for å sove etter en halvtime tett omslynget.

      Ikke bare det, men vi skulle våkne sammen hver helg og jeg skulle ligge våken i ro og kose på ham og stryke på ham mens han kunne sovne og våkne om hverandre. Slik skulle jeg ligge, til han fant ut at han selv ville stå opp. Det var jo det som var kjærlighet, hvordan kunne jeg påstå at jeg elsket han da, hvis jeg ikke viste kjærlighet slik? hvis jeg stod opp og satt meg i sofaen for å se en serie og spise frokost en lørdag morgen, ble han sur. Det var meg det var noe galt med.

      Men han selv. Han selv hadde på alarmer hver morgen, man-fredag , en time før jeg skulle opp, de lå og ringte og ringte til jeg stod opp selv. De få gangene han stod opp passet han på og bråke og vekke meg slik at jeg ikke skulle få sovet lenger enn han.

      1. Husk at søvndeprivasjon er en psykopatisk teknikk for å slite ut objektet. Når objektet mangler søvn så blir det sløvet og lettere å manipulere og tåkelegge.

        1. Det er så sprøtt at du skriver det, for der slet jeg veldig med min P ift min egen søvn. Tenkte ikke over det der og da, men han brydde seg virkelig ikke om jeg var sliten eller ikke hadde fått sovet så mye. Kunne ikke forstå at mine kommentarer om at vi tar det imorgen, jeg må sove, ikke ble tatt hensyn til.

          Han passet på å klage på meg og min oppførsel og lage scener rundt legge tid, slik at jeg lå våken og var lei meg. Sa jeg at jeg var sliten, så fikk jeg mot spørsmål om hvorfor jeg var så sliten og hva hadde jeg egentlig drevet på med idag som han ikke visste om, siden jeg trengte søvn? Eller hadde jeg kanskje til og med vært våken og gjordt andre ting inatt når han sov, siden jeg var trøtt nå?

          Jeg skulle gjøre alt og aldri bli sliten og trøtt.

          Jeg føler at P har et forvrengt syn på hvordan en som elsker deg viser det. De skal ha all oppmerksomhet hele tiden. Var jeg ikke konstant kjærlig og overøste med kjærlighet, fysisk kontakt, kos, øyekontakt og smilende og oppvartende,( til og med rett etter han har såret meg kraftig) så var det meg det var noe galt med. Jeg var ikke menneskelig.
          Men han, han hadde lov å ha dårlige dager og slenge med leppa og det skulle jeg bare innfinne meg i. Rettferdighet og likestilling er helt fremmed for en P..

          Og dette med fysisk kontakt og sexsvhengig. Min P, skulle ha sex hver dag. Gjerne fort og ikke noe til min fordel. Føler det ble kun for å få dekt P sitt behov.
          For min del ble min P paranoid om jeg ikke gav han sex daglig. Da lurte han på hvem annen som hadde dekt mitt behov idag, uansett om jeg satt og forklarte på alle mulige måter at vi alle har ikke daglig behov og lyst hver dag. Men for å slippe å høre om hva han da trodde om meg de gangene jeg sa nei, så gir man seg jo til slutt.
          Kunne skrevet en hel bok om å være sammen med en P, utrolig hva man husker og klarer å sette sammen med tiden…

    30. Litt lenge siden jeg har kommentert her nå, men jeg er innpå her og leser ofte likevel, selv om jeg ikke har det samme behovet som tidligere.
      En ting jeg lurer litt på handler om alt det jeg faktisk lærte av psykopaten. Han var veldig kunnskapsrik (ikke bare skryt) og lærte meg masse. Nå i ettertid, når jeg har kommet meg gjennom alt og hel ut på andre siden, tenker jeg mye på det positive jeg sitter igjen med etter et forhold til en sånn mann. Det har gitt meg verdifulle erfaringer på både godt og vondt.
      Det er mange ting jeg lærte av ham som har beriket livet mitt, og som har åpnet nye muligheter for meg, som feks nye hobbyer og interesser, matlaging (han var i en egen klasse der) og måten å tilnærme seg mye i livet, som å tro at jeg kan klare ting, tenke annerledes og bli mer effektiv. Han hadde en enorm arbeidskapasitet og mye av det har smittet over på meg, slik at jeg også har blitt en person som tar tak i ting og får ting gjort.
      Er det flere som opplever dette? Som faktisk klarer, gjennom all traume, å se de de positive tingene og føler at de også har lært mye av psykopaten?
      Det er rart, for jeg er på en måte takknemlig for at jeg fikk oppleve dette, føle det på kroppen og se tilbake på det som en viktig erfaring som jeg tar med meg videre i livet.
      Det er kanskje vanskelig å se det slik før man er kommet gjennomden verste fasen etter bruddet, men kanskje det er andre enn meg som føler det slik?
      Hadde vært spennende å høre andres erfaringer.

      1. Det er lov å ta de positive erfaringene fra relasjonen med seg, det er ikke alt som var negativt. Det er dog to forutsetninger;
        1. I begynnelsen tolker vi mye av det negative som positivt; “han tok kontakt etter seks mnd fordi han savnet meg” (om hoovering), “hun er egentlig en sårbar og sensitiv sjel, derfor våger hun ikke å snakke om hvor dårlig hun har behandlet meg”. Det krever derfor ganske mye distanse for å skille det positive fra det negative.
        2. Det positive må aldri brukes som unnskyldning til rekontakt eller til å bli værende i relasjonen.

        1. Takk for svar. Ja, det er vel der jeg er nå, på et sted der jeg har fått den nødvendige distansen:)

      2. Jeg ville vel egentlig helst høre om det er noen andre som har opplevd det samme, og er selvfølgelig fullstendig klar over at man ikke går rundt og tenker på positive ting når alt er svart.

        1. Malene: Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.
          Må først si at det er lenge siden mine P/N forhold. Det er umulig å se det positive når man står i det verste helvetet med dem.
          Men – tiden går – og de mest opprivende og grusomme hendelsene blekner – DA kan man se det positive ved forholdene (ser ikke bort fra at noen har vært bort i så grusomme typer at dette ikke gjelder for dem).
          Jeg var også med et par intelligente, ressurssterke og på mange måter mennesker som kunne tilføre og lære meg mange ting. Også mange morsomme og spennende opplevelser hadde vi sammen – selvfølgelig ispedd de for P/N obligatoriske grusomme drittopplevelsene og svikene.
          I tillegg kommer den positive lærdommen sprunget ut fra det negative: Man blir en bedre menneskekjenner og bedre kjent med seg selv. Man verdsetter det lyse og fine i livet på en annen måte når man har bakset i så mye mørke ( særlig siste fase og etter brudd i mitt tilfelle).
          Livet er en reise, pleier man å si. Hvordan min reise hadde blitt, og hvordan jeg hadde blitt uten P/N, er helt hypotetisk. Min reise har så langt blitt som den er, og jeg ser også mine egne svakheter og mine egne valg i det hele. Selv om jeg ikke hadde forutsetninger til å se klart hvordan jeg ble manipulert av noen som bare ikke er som oss andre.
          Jeg må si at jeg synes jeg har gått gjennom mye, og lidd mye. Likevel er jeg nå glad i, og forstår (mener jeg) Andre Bjerkes dikt “Amor Fati”.
          Dette er et av hans egne yndlingsdikt, og et dikt han har uttalt at han har funnet mye styrke i selv, etter at dette var skrevet.

      3. Malene, jeg har den samme erfaringen som deg. Før jeg traff psykopaten var jeg et menneske som hadde kjørt meg fast i et litt negativt spor. Så, som lyn fra klar himmel, kom psykopaten og lovebombet meg. Plutselig var jeg i e tåke av euforisk lykke som førte til at selvtilliten steg mange hakk, jeg begynte å trene masse og gikk ned mange kilo. Fikk masse bekreftelse fra andre når jeg våget så mye mer pga bedre selvtillit. Selvfølgelig var det masse mørke og enormt tunge stunder når devalueringen begynte, og masse ting jeg ikke forsto noen ting av. Men jeg kom over denne bloggen som ble en livredder for meg. Har brukt mye tid både på å lese her og høre på you-tube videoer, men jeg forstår greia nå. Utrolig at det finnes sånne mennesker, men jeg har også forstått at jeg har hatt noen andre psykopater også i livet mitt. Jeg har kommet ut av den verste fasen, og har mye glede i livet mitt. Jeg tenker også faktisk at det er en erfaring som jeg tar med meg videre i livet mitt, og som har gjort at jeg har blitt en mye bede versjon av meg selv. Så når jeg var en av dem som skulle bli utsatt for en sånn, så velger jeg nå å se på det som verdifull erfaring på både godt og vondt.

        1. Takk for fint svar Sara. Det er godt å høre at andre også kan ta med seg noe positivt fra forholdet til en psykopat. Bloggen var også veldig viktig for meg og har bidratt til at jeg klarte meg så bra i ettertid. Jeg håper andre som leser her inne også kan se det slik etterhvert; man kan komme styrket ut av noe sånt, selv om man ikke føler det slik der og da. Jeg koser meg feks med matlaging på en helt annen måte nå enn før, mye takket være ham, og det hender jeg sender ham en takknemlig tanke når jeg kokkelerer på kjøkkenet. Høres kanskje sprøtt ut, men det betyr på ingen måte at jeg savner ham, kun at jeg er takknemlig for alt han lærte meg:)

          1. Malene og Maria. Jeg syns det er bra lese om erfaringer fra andre der de har kommet styrket gjennom noe sånt. Jeg er ikke takknemlig over det psykopaten utsatte meg for. Men jeg er takknemlig for opplevelsene som gjorde at jeg tok tak i livet mitt og endret det. Jeg vet mye bedre nå hva jeg vil og ikke vil, jeg har luket ut negative folk, jeg våger å ta plass og følge hjertet mitt. Og alt dette takket være psykopaten. Jeg må av og til humre når jeg tenker at han bare skulle visst hvordan han indirekte gjorde livet mitt mitt mye bedre. Realiteten er sånn at psykopater finnes, og at høysensitive peoplepleasere lett kan bli utsatt for sånne. Opplevelsen har styrket meg, og jeg er,som deg Malene, så glad for å ha oppdaget hvilken enorm styrke jeg har i meg. Jeg skal aldri si at jeg ikke kan bli utsatt for en igjen, men jeg er nok litt mer på vakt nå. Og den euroforiske lykkefølelsen jeg opplevde var magisk, selv om den egentlig var fake fordi det var en psykopat som ga meg den.

          2. Maria: Viser først til min kommentar ovenfor. Jeg mener ikke at vi skal være takknemlige ovenfor P/N som sådan. Det jeg mener er at det kan være bra å finne de positive sidene ved de negative opplevelsene i livet. Det er umulig når man har det som verst, det mener jeg virkelig, men når tiden går, og man er mer i balanse, kan man se dem.
            Det er de som får f.eks. kreft og synes at all lidelsen, angsten og tiden det har tatt fra dem også har gitt dem en større ydmykhet, takknemlighet og glede over de hverdagslige ting. Så har du de som sier “fuck cancer”. Dette har bare vært et onde, noe vondt, livsfortærende og meningsløst. Begge standpunkter er forståelige, mener jeg.
            Jeg kan ikke se hva for slags grusomt menneske jeg skal ha vært for å fortjene P/N. Jeg kan heller ikke se hvorfor fine folk jeg kjenner skulle fortjene å få kreft.
            Men det er ikke det som er spørsmålet. Jeg tenker at det er godt å finne noe bra i alt det ille. Det styrker deg og gir deg en mening du kan bruke i livet. Bloggforfatter bruker f.eks. sine opplevelser til å dele kunnskap og støtte til oss andre. Vi støtter hverandre, og har også økte forutsetninger til å handle riktig når vi støter på andre P/N i dagliglivet. Tar ikke alle for “face value”, kanskje er konfliktene noe annet enn det de synes som i første øyekast,
            Jeg sier ikke: Takk, kjære P/N, takk kjære kreft.
            P/N er rundt oss, og noen må få lide. Så tok jeg støyten en del år, og andre gikk dermed fri for det verste. Slik kan man også se det. Kreft og andre sykdommer bare oppstår hos noen. Du kan ikke klandre sykdommen heller. Den har ingen vilje.
            Men du kan bestemme hvordan sykdommen kan gi deg noe til tross for sin grusomhet. Eller sånn som Thea, gå ut og si : “Sjekk deg!” Kanskje har hun reddet mange.

    31. Jeg VET…… ingen positive tanker anng.p/N. Veldig viktig. Det fordi det ” positive” var veien til det negative. Senest i går var jeg på lang tur. Samme som x P/N og jeg ofte tok. Husker presist der han ga meg ett dytt for å hjelpe meg videre over tung bakke . Ikke minst husker jeg dette øyeblikk som nettopp det han ønsket å formidle….” oss to” I ettertid………..Jeg VET….Den handling var i motsatt retning av det jeg opplevet. D.v.s allt er illusjon. Egentlig var dette ett dytt i retning nedoverbakke,som ingen har behov for.

    32. Og så vil jeg gi et kompliment/kudos til bloggforfatter! Det er faktisk enklere å forholde seg til P når man vet noe mer om hva man forholder seg til. Ufrivillig gjensyn nå i sommer ga litt tankekaos, men faktisk ikke samme sterke følelsesmessige reaksjon som da alt var aktivt. Samt at nå har jeg lært å ikke gi respons, verken positivt eller negativt. Fortsatt ikke sikker på om det var en rendyrket P/N jeg forholdt meg til, men det er godt å lese disse tekstene og bli minnet om at a) et slikt forhold er ikke sunt b) det kan ikke nødvendigvis repareres, selv om man selv gjør en innsats og c) det finnes antagelig ikke noe anger der, og da er det liten mulighet til å få ryddet opp. Så takk for informasjonen, selv om han ikke er den mest åpenbare eller utpregede P/N, gir dette mulighet til å skjønne mer av det som har foregått av mind games.

    33. Hjelp!
      Min x P har tatt livet av seg idag. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller formene.. Det går litt rundt for meg

      1. Det forstår jeg, kjære deg.
        Det var da også en voldsom nyhet. Jeg vet det har skjedd for enkelte andre her, kanskje de kan komme på banen?
        Forsøk å samle tankene dine i en lengre kommentar. Fortell oss. Hvordan skjedde det, hvordan fikk du vite det, hva føler og tenker du. Hva som helst.

        1. Takk for det!
          Jeg veit ikke. Jeg fikk nyhetene akkurat for en time siden. Hun har tydeligvis ikke gitt livstegn til noen på halvannen måned. Så slektningene brøyt seg inn i leiligheten og fant henne. Det er alt jeg veit.
          Jeg veit ikke hva jeg føler? Sjokk? Likegyldighet? Vanlig sorgreaksjon? En liten, beklagelig men forståelig, dose skadefryhet?

          Jeg tror jeg trenger litt tid på å samle tankene her. Og ikke aller minst, få en litt mer fullstendig utfyllelse av hva som egentlig har skjedd her..

          1. Det er jo en makaber historie. Det er nok noe av en følelsesmiks du opplever nå. Bare skriv her hva du føler behov for og når du føler behov for det. Vi “lytter”.

            1. Beklager sent svar, men har fått samla meg litt nå.
              Jeg er ikke noe umeneske, men denne personen utførte livsvarig skade på meg..
              Jeg føler meg samtidig kynisk og likeglad, men også en totalt vanlig sorgreaksjon jeg tro det vile være usunt for meg å undertrykke..

            2. Du er ikke et umenneske. Du har lov til å føle det som føles naturlig for deg, enten det er sorg, savn, glede, skadefryd, vrede, bitterhet… you name it.

            3. 2 spørsmål
              – hvorfor fortalte ikke min N noe fra sin barndom/fortid?
              – hvorfor fikk jeg aldri treffe og bli kjent med vennene hans?

            4. De har ingenting å fortelle fra sin barndom/fortid. Normale mennesker forteller om mennesker de er knyttet til og om hendelser som har vekket følelser i dem. Psykopaten blir ikke knyttet til noen og ingenting vekker sterke følelser i dem. Ergo tar de ingen spesielle minner med seg. De husker sin barndom rent kognitivt men vet ikke hva de skal fortelle om den fordi ingenting i den har gjort inntrykk på dem. Det handler også om at de ikke vil oppgi noe som helst av personlig informasjon om seg selv, i frykt for at det vil bli brukt mot dem.

    34. Nostalgi over idealiseringsfasen blussa betraktelig opp her nå.. Jeg er fullstendig klar over at det var skuespill fra hennes side, men det var ikke det fra min.. Og man kan ikke legge lokk på å ha hatt så sterke følelser..

      Litt sliten her nå..

    35. Forøvrig, et annet spørsmål:
      Min eks kunne få sporadiske øyeblikk hvor hun begynte å hylgrine og kom med tirader om hvor grusom hun var, at alle hata henne, om at det var helt forferdelig hvordan hun behandla meg og at folk gikk på eggeskall rundt henne.. Disse få øyeblikkene forvant like fort som de kom.
      Jeg undres fortsatt på hvorvidt det var genuine øyeblikk ELLER om det var nok en manipulasjonsteknikk.
      Siden hun er død får jeg jo selvsagt aldri noe svar, men kan det være mulig, eller var det sympatifisking med snev av sannhet??

        1. Psykopati
          Ja, jeg tror du har rett. To fluer i en smekk..
          Kan disse psykopatiske “tells” være åpne advarsler? Som i “Nå har jeg sagt det og du er advart. Nå har du bare deg selv å takke”.. ?

            1. Psykopati
              Ja. Og det klarte hun, helt til strikken selvsagt ble tøyd altfor langt.

    36. Jeg har vært i ett forhold med en N i over 4 år og skyter nå igjen med den oppfatning at jeg vet ingenting om han. Har spurt flere ganger hvilken storebror var du, hvilken sønn var du, hvem var du i klassen, første kjæreste osv Hvorfor fortalte han ingenting om seg og sin barndom/fortid og hvorfor lot han meg ikke bli kjent med vennene sine?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg