Dere husker kanskje tenåringen Ole fra del 3, med de narsissistiske foreldrene? La oss besøke Ole en gang til, for å lære litt mer om hvordan medavhengighet kan oppstå.
Da Ole ble eldre og hadde flyttet hjemmefra for lenge siden, så kunne han ofte falle i staver over situasjoner hjemme hos foreldrene som fremstod som pussige. Disse situasjonene dukket opp stadig oftere etterhvert som han fikk bedre selvinnsikt. Han la også merke til hvordan venner og kjærester (han hadde hatt noen, men ingen av forholdene hans hadde vart lenger enn to år) virket mye friere og tryggere enn han følte seg, selv om han nå var over 30 år. Han fremstod nok som trygg for andre.. eller det var han faktisk litt usikker på om han gjorde. Men han var ihvertfall sikker på at han fremstod som tryggere enn han egentlig følte seg. Altså, ikke utrygg som i redd, men som i usikker. Han var ofte usikker på om hans meninger eller behov var “riktige”.
Tankene vandret ofte tilbake til barndomshjemmet. Han manglet egentlig ingenting. Hadde rikelig med leker og klær, faktisk fikk han ofte hva han pekte på. Til og med en bil hadde han fått da han ble gammel nok til å kjøre den. Likevel satt han ofte med følelsen av at noe var feil med oppveksten hans og med den omsorgen han hadde fått.
Noe som tidlig slo ham etter “frigjørelsen” (han hadde fortsatt regelmessig kontakt med foreldrene, men det var en kontakt uten ærlighet eller fortrolighet, Ole var “gråstein” uten å vite det) var at hans oppfattelse av måltidsrutiner var feil. Hjemme så spiste de frokost og middag. To måltider om dagen, det var alt, fordi det dekket foreldrenes behov. Det var deres behov som styrte måltidene. Ole husket at han ofte følte seg sulten mellom måltidene, og innen han gikk i seng. Fordi middagen var nøyaktig klokken 17, så var det altfor lenge å gå uten mat fra frokost uten å bli sulten. Han hadde jo matpakke med seg til skolen, men på skoledager spiste familien ikke frokost sammen, så da ble det lunsj men ingen frokost. Samtidig var middag klokken 17 for tidlig til å være siste måltid. Det var ikke forbudt å spise utenom måltidene men da måtte man lage maten selv var den strenge beskjeden han hadde fått, noe Ole også av og til gjorde fordi han ikke holdt sulten ut. Og da skjedde det merkelige at han følte seg uglesett av foreldrene, og av og til falt det en bemerkning; “sulten igjen allerede?” eller “vi har jo nettopp spist” selv om klokken var 22 og det var gått fem timer siden middag, eller det faktum at en av foreldrene alltid kom innom kjøkkenet mens han stod der og smurte seg en skive eller to, han fikk aldri ordne seg mat i fred der ute, som om de skulle kontrollere hva han gjorde. Det snek seg inn en merkelig skamfølelse over å være sulten utover de fastsatte måltidene, ofte var det faktisk enklere å bare gå i seng sulten. Eller han brukte av lommepengene sine til å kjøpe seg noe mat på gatekjøkkenet eller i butikken, for at ikke foreldrene skulle se at han spiste. Foreldrene sendte også noen merkelige tvetydige signaler rundt dette med maten, for samtidig som de ikke oppmuntret ham til å spise mer, så påpekte de ofte hvor tynn han var. Han var nok noen kilo lettere enn de fleste guttene med hans høyde.
Den samme skammen opplevde han omkring søvn og søvnbehov. Ole hadde ofte behov for å sove midt på dagen, men følte han også måtte gjøre dette i skjul, altså ikke at han gjemte seg i skogen – han la seg i sin egen seng, men at han måtte gjøre det uten at foreldrene visste at han hadde lagt seg. Han måtte for eksempel fortelle dem at han skulle gjøre lekser. Da lot de ham oftest være i fred. Men hvis de visste at han sov midt på dagen, for eksempel etter skolen, så hadde de alltid et ærend med ham. De kunne banke på døren til rommet hans og spørre om noe helt uvesentlig; “du, skal jeg vaske den hvite t-skjorten du har lagt på badegulvet… å, sov du?” eller de kunne stå ute i gangen og rope høyt på ham, så høyt at han våknet; “Ole, jeg skal lufte Tussi (hunden), vil du være med å gå med oss?”. Ole tenkte at det jo umulig kunne være noe i det, men han hadde en snikende følelse av at foreldrene gjorde dette med vilje, rett og slett av fandenivoldskhet. Det var akkurat som om han skulle skamme seg over å ha elementære fysiske behov, som om alt dreide seg om en barnslig konkurranse for foreldrene. Hvem sover minst? Hvem spiser sjeldnest? Ole fikk det ikke til å rime, det var i det hele tatt mange ting ved foreldrene som Ole ikke ble klok på.
Nå, som voksen, så begynte foreldrenes påvirkning langsomt å slippe. Ole innså at det faktisk var normalt å spise både frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Vennene hans gjorde det med den største selvfølgelighet. Han gjorde det også selv, og var lettet over at han nå kunne gjøre akkurat som han ville. Han nøt å kunne gå til kjøleskapet når han ville, og legge seg på sengen når han ville, dog ikke helt uten følelsen av at han ble iakttatt. Denne følelsen av å bli observert av noe usynlig hadde han tatt med seg hjemmefra, han ble liksom ikke kvitt den. Men han ristet det stort sett av seg og tok en høneblund likevel. Det problematiske var hvis foreldrene var på besøk eller han besøkte dem, da falt han straks inn i gamle rutiner. Å besøke dem var ekstra ille, fordi det innebar overnattinger da de bodde så langt unna ham. Faktisk var det blitt enda verre fordi han nå liksom var “gjest” i sitt barndomshjem. Han åpnet derfor nødig kjøleskapsdøren uten en invitasjon. Han tenkte at det egentlig var forferdelig å skulle føle seg så lite avslappet sammen med sine egne foreldre, men det var slik de påvirket ham. Ole begynte med årene å bli ærligere med seg selv, og våget nå å innrømme i sitt stille sinn at han ikke likte sine egne foreldre. I begynnelsen var dette også en tanke han skammet seg over for man skulle da elske og ære sine foreldre, eller? Herregud så mye skam han egentlig bar på. Men etterhvert var han blitt fortrolig med at han aldri kom til å elske sine foreldre. Men det var hans lille hemmelighet. Sammen med foreldrene lot han som ingenting, og de ante åpenbart ikke hvor mye han mislikte dem. Han hadde spilt en rolle med dem hele livet, fordi de aldri oppmuntret ham til å være seg selv. Det var derfor umulig for ham å plutselig være seg selv sammen med dem nå, etter over tredve år med skuespill, men derimot meget enkelt å gli rett inn i den gamle skuespillerrollen. Det var den som reddet samvær med foreldrene og gjorde at han klarte å undertrykke sitt behov for å skrike til dem hvor sterkt han mislikte dem. Han var ganske enkelt blitt en ekspert til å legge lokk på seg selv, takket være dem.
Ole begynte å bli klar over at skuespillet han hadde spilt i så mange år var vanskelig å legge av seg, også overfor vennene og kollegene. Skammen og den ufrie tilværelsen fra de første årene sammen med foreldrene kom nok til å følge ham resten av livet. Å være seg selv falt seg rett og slett ikke naturlig for ham. Ole ble langsomt klar over at skaden foreldrene hadde påført ham var mye større enn han hadde trodd. De mishandlet ham jo aldri fysisk, og han manglet aldri noe av materiell art. Han hadde derfor fortalt seg selv (enda en) livsløgn hele tiden; “jeg hadde en fin barn- og ungdom, den var akkurat som alle andres, jeg manglet ingenting”. Han hadde derfor i starten dårlig samvittighet for at han ikke klarte å elske foreldrene. Han trodde noe var i veien med ham, for rundt seg så han hvor dypt mange elsket foreldrene, uansett alder. Denne kjærligheten var å finne overalt; i litteraturen, på film, blant vennene… selv klarte han ikke å føle denne dype kjærligheten til opphavet. En gang hadde han sagt til dem at han var glad i dem, som for å overbevise seg selv om at han var det. Men ordene smakte feil, han ble nesten fysisk uvel av å ha ytret dem. Nå forstod han at han ganske enkelt ikke likte foreldrene og at det var en grunn til det, han hadde avfunnet seg med det. Det var ingenting i veien med ham, han kunne elske, han elsket jo andre mennesker i sitt liv, feilen lå hos dem. Jobben med å forsøke å reversere noe av skaden de hadde påført ham hadde begynt. Han forstod at han antakelig ikke ville klare å lege all skaden og at mye av den var permanent, mye av den var han ikke engang bevisst, men han ville forsøke selv om det betød å måtte jobbe med seg selv resten av livet.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Eg lurer å på det samme … kan de føle noe som helst dårlig samvittighet ? Eg tror er vet at de vet det er gale det de gjør .. f.eks være voldelig .eg fikk blomster av min p etter han hadde knekt foten min …. men det va ikke noe genuin beklagelse … va liksom bare en klapp på skulderen min .
Skal ikke ødelegge tråden din bloggforfatter, men må bare spørre: Er P/N gjerrige og/eller sykt opptatt av penger? Er dette et trekk som kan gå igjen (uten at alle gjerrige personer såklart ikke er P/N)
https://www.youtube.com/watch?v=EFbfQi1Wqr8
Mari: P/N ER gjerrige. Dette er ikke alltid åpenbart fra førsten av. Ofte kan de fremstå som svært generøse og spandable i begynnelsen, MEN de har en plan: De gir deg fort følelsen av at alt de har “gitt” skal kompenseres for. Enten med økonomiske gjenytelser, eller at du skal være så takknemlig og forpliktet at du skal føye dem utover dine egne grenser. Kort sagt: De gir aldri noe bare for å være snille – de venter seg “tilbakebetaling” med grove renter for alt de “gir”. Opplevde at min ex P/N ville ha tilbake hver eneste gave etter bruddet. Jeg ble økonomisk satt på bar bakke av hans lureri. men det var ikke nok. Selv smykker og andre ting han hadde gitt meg i løpet av et langt forhold ble krevd tilbake. Det gikk så langt at han stjal dem tilbake fra meg i bruddfasen da han var på besøk hos meg.
Dette henger sammen med at de har en parasittisk livsstil. Gaver er bare “gaver”, ikke gitt av hjertet, men en investering i noe de håper vil kaste mye mer av seg enn det de har investert.
Det jeg vet både av erfaring og mye faglitteratur er at alle psykopater har en eller flere varianter av personlighetsforstyrrelse (PF) men ikke alle med PF er psykopater. En type PF som heter tvangspreget er sparsommelig og gjerrig et av symptomene. Overdrevent forsiktig med penger, sykelig opptatt av systemer og kontroll osv.
Det finnes omlag 5 ulike forstyrrelser i tråd med våre 5 grunnleggende behov (maslows pyramide).
Her må du gjerne forklare nærmere, for psykopati er en personlighetsforstyrrelse.
For ett sammentreff. Jeg har de siste dager lest del 1 til 3 om medavhengighet. Disse artiklene treffer meg. Men jeg mener jeg hadde en god barndom og har to fantastiske foreldre. Samtidig ble jeg ikke hørt og sett. Jeg var nummer tre på to år. Veldig tidlig ute og veldig selvstendig. Men min virkelighet gjaldt ikke. Jeg var mye småsjuk og det ble påstått jeg var lat, det viste seg at jeg har flere kroniske sykdommer fra tidlig alder. Jeg hvilte og på dagtid i skjul. Men ble ikke forstyrret, slik som du.
Jeg prøver i voksen alder å være ærlig om hvem jeg er, men skjuler nok litt enda for mine foreldre, selv om en av mine viktigste verdier er ærlighet. Jeg er utfordret på min barndom av psykolog, men tviholder litt på min livsløgn. Jeg har er godt forhold til mine foreldre idag og beundrer dem. Samtidig har jeg avfunnet meg med at jeg ikke ble sett og hørt i en stor søskenflokk. Jeg prøver å jobbe med det jeg kan. Men jeg får ikke helt tak på hvorfor så mange P/N finner meg. Det er som de kan lukte seg fram til mine egenskaper/lært oppførsel.
Takk Daniel for det du deler. Du betyr tror jeg mye for mange.
SH: Kjenner meg igjen i det du skriver, og i historien om Ole. Ikke sånn konkret med sære matvaner og hindring av en lur på ettermiddagen, men det å ikke bli sett og bli tatt på alvor som den man var. Alt var på stell hjemme og jeg hadde det bra ytre sett, men det var en tomhet der, noe som manglet. Noe jeg hadde vondt for å artikulere. Det var ikke snakk om følelser eller særlig personlige ting, man skulle være blid og grei og gjøre som forventet. Den ene av foreldrene mine var dominerende og hadde en slags tro på at det var en riktig/galt facit i verden. Prøvde å styre familien slik at alt var “riktig”. Man ble fort “feil”, og det skapte en slags skam og usikkerhet. Man ville jo være “riktig”, men samtidig bli anerkjent for den man var.
Samtidig var det mye som ble gjort for at vi barna skulle ha det bra også med alt det ytre, samt fine ferier og reiser osv. Dessuten var det mye styring i en del andre familier også mht hvordan ting skulle være.
Jeg vet ikke om dette gjorde meg medavhengig. Har ikke funnet ut ennå om jeg var/er det.
Jeg orket ikke skrive dette i stad. Men det er dette som treffer meg. En iboende usikkerhet. Er mine behov og meninger viktige/riktige? Er det jeg opplever virkelig eller bare tull og fjas og overreaksjoner? Vel, jeg vet. Men det er så skjørt at jeg så lett blir undrende til om andre vet best.
Takk. Du er god på tilbakemeldinger. Så en stor takk til deg og, Maria.
Et lite sidespor – Jeg har nettopp sett en dokumentar i NRK2 som heter “Anders, jeg og hans 23 kvinner”. Det er en svensk dokumentar om en kvinne som oppdager at mannen hun treffer, tennisspilleren Anders, har 23 andre kvinner, og hun vil lage film for å få utløp for sinnet og sviket. Tilsynelatende så er Anders enig i at denne filmen lages. Og han virker tilsynelatende sympatisk, men litt vel glatt etter min smak. Viser seg til slutt at han lyver og bedrar. Har noen sett denne dokumentaren? Hva er Anders? Er han en psykopat eller narsissist eller bare en som lyver og bedrar?
En kommentar til. Jeg syns Anders virker både slesk og usympatisk. Jeg klarer ikke å forstå hvordan han klarer å hekte kvinner slik at han gjør. Er det fordi jeg ikke har blitt lovebombet/idealisert av ham? Er det sånn at N/P rett og slett kaster et slag “tryllestøv” (som lovebombingen/idealiseringen er) på dem de skal ha, og da evner ikke ofrene å “se” hva de egentlig holder på med og hva de er? Lovebombingen er jo den “farligste” delen av relasjonen med sånne folk. Eller er det at jeg syns Anders virker så ekkel pga at jeg vet så mye om hvordan P/N opererer? Nysgjerrig på hva andre tenker her.
Tryllestøv er hvertfall passende beskrivelse på hva jeg opplevde. Som en vuggesang som snek seg inn i hjernen, sammen med intense blikk. Har lest litt om tranzindouction ( vet ikke om det er korrekt skriftlig ) / hypnose. Jeg ble hverfall hektet på den måten pluss intens idealisering, smiger og vekselsvis lovebombing. Det virker som om narsissister har favorittmetoder å hente nf , hos min var det stonewalling og forvirring.
Kikki: Så dokumentaren på NRK.no. Ikke godt å vite om han er en fullbåren N eller ikke. Iallefall tydelig at han har sterke narsissistiske trekk. Her er det en som vil bade i NF fra 24 damer! Jeg synes ikke at han fremstår særlig slesk når han blir filmet med kjæresten som lager dokumentaren. Snarere litt ljugn og søt. En kjekk mann er han også. Det som virker slesk er at han lurer og bedrar henne hele tiden – selv om han vet at han er med i en dokumentar som tar utgangspunkt i at han har bedratt henne med 23 andre.
Ellers har han en væremåte, og også utfra hva han selv sier, som tyder på en litt svak og konfliktsky person som liksom blir ført med vinden.
Han sier at han vil endre seg, men gjør overhodet ingen innsats i realiteten. Han fikser ingen krav, han vil gjøre som det passer.
Virker som hele greia er gøy for ham så lenge han får masse oppmerksomhet, men han vil ikke forandre væremåte. Han lyver glatt og troverdig. Han blir fersket hele tiden, og da må han jo gjøre innrømmelser, stilt ovenfor bevis. Ellers ikke. Han påstår at han elsker dama, og det er ikke måte på hvor bra hun er for ham.
Veldig mulig han er en fullblods narsissist, da tenker jeg at han er en ypperlig demonstrasjon på hvordan vi kan la oss lure. Han ser på henne med et godt smil og varme øyne og juger henne opp i trynet, gang på gang. Har man ikke opplevd det ville man ikke tro at det var mulig.
På slutten av filmen ser vi at han igjen tar kontakt etter at hun forlengst har gitt opp. Han forteller henne at nå (i motsetning til hva han hadde sagt før) hadde han gått til terapi, og han leste opp et brev til henne der han fastholder at han elsker henne, tar på seg litt skyld osv. og vil gjenoppta forholdet. Herregud – hvor mye kan du beviselig lyve og bedra og fremdeles tro at du kan bli tatt alvorlig? Dette er det som leder meg mest til å tro at han er en vaskekte N. Heldigvis lot hun seg ikke lure en gang til.
“Han forteller henne at nå (i motsetning til hva han hadde sagt før) hadde han gått til terapi, og han leste opp et brev til henne der han fastholder at han elsker henne, tar på seg litt skyld osv. og vil gjenoppta forholdet.”
Bortsett fra at det ikke var andre menn inne i bildet og at hun påtok seg all skyld, er dette så godt som en blåkopi av hva jeg opplevde.
Ser det snakkes om løgn. I vår første periode fortalte hun om søsteren som hadde truffet en mann på joggetur. Siden denne søsteren i mellomtida hadde giftet seg falt det naturlig å spørre om det var med mannen fra løypa. Ja, men de traff hverandre på nettet – det var bare noe jeg fant på. Løgn(er) uten noe som helst formål, personlig vinning. En lystløgner også… At jeg lot det passere ubemerket sier meg i dag uendelig mye om hvor jeg befant meg, hvor langt borte fra meg selv jeg var.
Det manglet heller ikke på advarsler før og under fra nære venner og familie. Alt fra vær varsom til nei og atter nei. De snakket for døve ører, selvsagt.
Dokumentaren ligger på vent, har rett og slett ikke orket.
Psykopati – befriende at du plasserer «Frank» i boka til Gran/Skaug der han hører hjemme. Fin fin bok, men avsluttende intervju som vel måtte til for en å oppnå en viss balanse, (og som han kun ville gi om hun unngikk å trekke inn personlighetsforstyrrelser) står ikke til troende og var et stort let down. Min første tanke var, her farer Gran over det hele med harelabb – det virker som hun velger minste motstands vei for å få boka raskt og effektivt i ut i hyllene.
Jeg tenker hva du også impliserer, at Gran kanskje kan ha visst mer enn hun tillot seg å fortelle leserne – kanskje for å få boka hurtig ut på markedet, kanskje for å få godkjent en utgivelse av “Frank” uten anklager om injurier.
I den gata ja – målet helliger middelet.
Jack Frost og bloggforfatter: Interessant det dere skriver om boken til Gran/Skaug. Jeg leste anmeldelser av boken da den kom ut, og var veldig interessert, og tenkte at den måtte jeg kjøpe. Så leste jeg intervjuer med dem der de snakket om boken, og mener å huske at de sa at han var en alminnelig mann og ikke noen narsissist (eller de sa noe liknende).
Da ble jeg så mistenksom til hele greia at jeg ikke gadd å kjøpe den, og jeg har fremdeles ikke lest den. Ut fra alt jeg hadde lest om boken tydet alt på at det var en (iallefall)N vi hadde med å gjøre – men så – neida – han skulle liksom falle inn under normalvarianten av menneskelige variasjoner. Hele meg protesterte! Skulle ikke dette være en N, hvem er det da? Få et menneske så på bånn og lide så store kvaler med en type som er av/på, nær/fjern, interessert/uinteressert, og liksom påstått å være innenfor normalvarianten. Den kjøpte jeg bare ikke (i bokstavelig og overført betydning). Min mistanke om at en masse psykologer er dårlig opplært i personlighetsforstyrrelser fikk ny styrke.
Mistenker som dere at for å få boken utgitt måtte de underslå en snublende nær diagnose. Det synes jeg er uredelig! Var det så viktig? Ja, det synes jeg! For normale mennesker med dårlige og vanskelige sider har forbedringspotensiale stilt ovenfor kloke mennesker som påpeker og veileder dem angående adferden deres. En P/N har det bare ikke!
Se bare på hva som skjedde med den kjærlige og omsorgsfulle damen i Anders og…
Hun hadde tross alt (23 andre damer!) tro på at han kunne endre seg og bli et bedre menneske ved hjelp av hennes kjærlighet og bevisstgjøring.
Dødfødt prosjekt med en N. Derfor tenker jeg at boken til Gran /Skaug er misledende og farlig. Var det dama som ikke gjorde det godt nok, kanskje? Siden mannen var innenfor normalen. Nei, dette var lite oppbyggelig tankegods. Gadd som sagt ikke lese boken.
Jeg tenker at boken fortsatt har verdi som et velskrevet studie i hvordan et traumebånd påvirker objektet. Jeg tenker også at det er dette boken handler om, ikke p/n. Hvis Gran trakk inn p/n diagnosen så ville dette åpne ytterligere en pandoras eske og gjøre boken tre ganger så lang. Bare gjetninger fra min side. Er enig i hva du skriver.
Interessant at du fant denne. Selv mener jeg at all hekting på et slikt nivå er tilsiktet.
Psykopati – takk så mye! Da lærte jeg noe i dag også. Mye gjenstår.
Maria – takk så mye for lenke!
Enig – på dette nivået må det være tilsiktet.
Til Anonym – siden svarfunksjonen tydeligvis på et punkt stopper å fungere svarer jeg meg selv på ditt siste innlgg. Så litt hulter til bulter blir det.
Skaugs dagbok som utgjør hoveddelen er nærmest en abc i hekt samtidig som den til fulle viser dynamikken i periodisk forsterkning.
Min innvending som din er at denne «Frank» kun blir fremstilt som en litt sær tidvis einstøing, en som rett så ofte har behov for armslag rundt seg, har bort i mot null sosiale antenner og vel i tvil om hva han egentlig føler for henne. Men for all del – en god mann på bånn. Herregud – han lar seg jo knapt merke med at kiloene raser av henne – det er vel snakk om nærmere femten i løpet av noen korte måneder. Sexavhengighet kan vi også glatt utelukke – tvert i mot, ofte sliten og trøtt. Så vidt jeg kan huske trer Casanova for alvor frem de gangene han enser at det brenner under beina på ham.
Som bloggforfatter antyder (pandoras eske) så var boka ment som en lettfattelig innføring i hekt, og det er det isolert sett intet feil med. Der er den veldig god og hadde da også et stort nedslagsfelt.
Men det blir jo uvilkårlig et svært tankekors at garantert mange av de som kjøpte den, som ikke ante det minste om personlighetsforstyrrelser og satt igjen som mer eller mindre vrak etter sin omgang med p/n eller nær beslektede, ble fortalt… Kort og overfladisk – intet galt med deg, du reagerte høyst menneskelig. Ta med deg disse mestringsredskapene videre. Intet galt med din Frank eller Frankine heller.
Nemlig. Hvis man holder seg til Noras notater alene som de står, fri for Grans analyser, så er det veldig interessant, gjenkjennelig og bekreftende. Og Gran, tross den unnlatelsesynd hun muligens begår ved å føre leseren bak lyset mht Frank, gjør det ihvertfall klart at det ikke er noe å hente i en slik relasjon. Hun ber leseren om å gå videre, hun snakker om viktigheten av “håpets død” og personlig synes jeg det er mange gode ting å hente i boken. Men den burde kanskje selges med en “warning” klistret på forsiden; “Frank kan være en annen enn den både han selv og forfatteren utgir ham for å være”.
Jack Frost: Skjønner at boken er god når det gjelder å beskrive en hekt situasjon. Det skrev bloggforfatter også. Jeg lo imidlertid litt av din korte beskrivelse av typen, virker ikke som han kunne hekte en fisk en gang. Ser for meg en småfeit, døll sofagris som ikke engang ooorker litt sengehygge. Men, men, noe må han jo ha hatt.
Kanskje den manglende (periodevis iallefall) sexlysten virker hektende. At hun blir sprø av at han ofte ikke vil når hun er forelsket og lengtende.
Fra spøk til alvor, jeg trodde ikke normale så lett kan hekte folk, men mulig de kan, og også mulig at han er en N, men at det måtte benektes for å få ut boken.
Det er imidlertid typisk for P/N å holde på å forvirre partneren med voldsomt vekslende oppførsel, slik at de blir besatt av å finne “nøkkelen” til til den andres mysterier.
Det er forresten et godt tips til “motmanipulasjon”: Vis deg litt fraværende og seksuelt uinteressert hvis noen begynner sånn meg deg, at de liksom skjønner at de kan manipulere deg med å liksom være seksuelt uinteressert når de forstår at du er forelsket og har lyst til litt av hvert. Men, obs- rødt flagg blafrer!
Jack Frost: Skriver et tillegg til min forrige kommentar som nok kommer foran den. Jeg har respekt for Sissel Gran, og synes hun har sagt mye klokt i diverse interjvuer.
I Morgenbladet er det en artikkel :”Hindre meg og jeg vil begjære deg”. Der utdyper hun akkurat dette. At trygg tilknytning i parforholdet skulle gi et boost for sexlivet ikke er så selvfølgelig likevel. At hindringer og problemer faktisk gjør det mer pirrende. Virker veldig troverdig for meg.
Da skjønner man enda bedre den voldsomme kraft den seksuelle manipulasjonen har.
Bare google henne så kommer artikkelen opp.
Anonym – haha…, men langt fra en småfeit sofagris. Snarere en brunbarket fit mann som trivdes best på hytta si iført tømmerhuggerskjorta. Hytta hvor han regjerte og hvor den minste touch av kvinnehånd , (om ikke direkte uttalt , men sterkt følt) ikke var velkommen. Ingen mann hun i utganspunktet ville falle for der han med hestehale og åpenbart farget hår sitter og gjør kur til henne første gang de treffes på en fest. Tvert om – hun følte avsmak. Akkurat det er interessant og verdt å dvele litt ved. Ettersom jeg leser meg rundt i bloggforfatters samlede støter jeg rett så ofte i kommentarfeltene på lesere som i utgangspunktet hadde særdeles lite til overs for denne p/n…
At sex er makt, også – det vet vi, har vært det fra tidenes morgen. Satt på spissen ingen spøk selv om jeg humret godt av dine velvalgte ord rundt temaet. Dessverre ligger artikkelen til Sissel Gran bak betalingsmur, men takk for tipset uansett.
«forvirre partneren med voldsomt vekslende oppførsel, slik at de blir besatt av å finne “nøkkelen” til til den andres mysterier». Akkurat – her er vi vel mange som tar master med bind for øynene og begge hender på ryggen. Også drivkraften til Nora Mørk.
Du snakker om det manipulative skiftet. Har vært der i den forstand at jeg sa nok er nok, men med et brennhett ønske om en virkelig reaksjon. Hun ble desperat og maktet omsider å motmanipulere seg inn i varmen igjen med bla trusler om egen undergang, pluss rikelig med snørr og tårer.
Med all respekt, dette er ikke det manipulative skifte.
Det manipulative skifte er når det – nærmest over natten – skjer en snuoperasjon fra at objektet får intens oppmerksomhet uoppfordret, til at det plutselig er objektet som trygler p/n om oppmerksomhet.
Deri ligger også den skumle overføringen av egenskaper, der hvor objektet blir desperat og deprimert, og p/n overtar objektets tidligere livsglede og fremstår både live og i sosiale medier som både empatisk og lykkelig.
Det er vel akkurat dette som er greia – En P/N er i utgangspunktet ikke et vesen en kanskje snuer seg etter på gaten, men de hekter oss under lovebombingen/idealiseringen og kaster dette tryllestøvet på oss. Da kan rett og slett hvem som helst bli det mest tiltrekkende vesen på denne jord. Dette skjedde nok med Frank og Nora, og også med Anders og Nahib i dokumentaren. Anders var jo direkte ekkel, men vis han hadde lovebombet meg så hadde sikkert jeg også falt for ham som ev overmoden tomat. Det er dette som er så farlig. Og når vi har på oss tryllestøvet deres, så evner vi ikke å se manipuleringen deres. Anbefaler alle å se dokumentaren om Anders og hans 23 kvinner. Jeg syns det var så enormt oppklarende. Mange av oss er som Nora og Nahid og skal “fikse” disse krapylene. Men de vil ikke bli fikset. Bare se og lær
Psykopati – det manipulative skiftet. Ser jeg svarte i feil tråd, mye å holde styr på bare på sida her. Puuhhh…
Enig. Dette slo meg med boka “Hekta på et håp om kjærlighet” av Sissel Gran og Nora Skaug også, som jeg tror handler om en p/n uten at Gran/Skaug har vært klar over det eller har ment det slik. Det virker nemlig som at “Frank”, som hektet Nora, mer enn gjerne gir tillatelse til at det blir skrevet bok om ham, selv om den stiller ham i et lite flatterende lys. En annen grunn til at jeg mistenker dette er at det kun er p/n som hekter objektene på den måten som boka beskriver, men det synes å gå Gran/Skaug hus forbi. De tror “Frank” er en normal person. PS. Boka er meget god i å beskrive et hekt.
Det der med mat og spising. AKKURAT. SÅNN. VAR. DET. hjemme hos meg også da jeg vokste opp. Lite ernæring, foreldrene hang over oss og skambela oss hvis vi gikk inn på kjøkkenet for å ta ei skive. Jeg husker fortsatt nervøsiteten da jeg tok fram brød og pålegg, og hvordan jeg lærte meg nøyaktig hvor jeg kunne bli sett fra stua (der de alltid satt) på kjøkkenet, som liksom lå vinklet fra stua på en annen kant av etasjen. Å åpne kjøleskapet var det kritiske punktet, da kunne jeg bli sett. En periode fikk vi ikke lov til å lukke døra inn til kjøkkenet, husker jeg, bare fordi de skulle ha kontroll fra stua. Til slutt spiste jeg aldri “på eget initiativ” mer, jeg orket ikke blikk og “er du sulten igjen NÅ?!” eller eventuelt “hei, bolla! står du og tar deg mat igjen?” Som barn hadde jeg et forvrengt kroppsbilde og trodde jeg var tykk — pga. sånne kommentarer. Sannheten er at jeg var altfor tynn, jeg har sett barndomsbilder der man kan telle ribbeina på overkroppen min.
Som voksen har jeg hatt kjempeproblemer med å stole på at følelsene min er gyldige, at meningene mine er riktige, at behovene mine har livet rett. Det tok meg lang tid å lære å nyte sex utover det å bare gi, for det å “nyte” noe som helst var så skambelagt for meg. Jeg kan fortsatt oppleve ubehag ved å spise sammen med andre, fordi jeg rett og slett synes det er feil at jeg spiser.
Er dette med mat en vanlig måte for N-er å holde barn nede på?
Hallo Cham. Jeg kan ikke huske å ha sett ditt nick før, velkommen som kommentator hvis du er ny.
Det er pussig at dette med maten traff deg så bra, for eksemplene i casen om Ole er oppdiktede for å vise hvordan narsissistiske foreldre påfører barna skam på meget subtilt vis, på den måten at mishandlingen nesten ikke er synlig for andre enn barna selv, og barna ser det først når de er voksne (hvis i det hele tatt). Casen er også for å vise hvordan barna skal ha foreldrenes behov og ikke sine egne (du er sulten når jeg er sulten, mine behov er dine behov). Jeg har tidligere fortalt om barn som ikke fikk lov til å tisse før foreldrene bestemte at det var ok. Et annet eksempel er foreldre som presser barna inn i utdanning og yrkesvei som foreldrene ønsker seg, ikke barna. Dette henger igjen sammen med at barna i p/n foreldres øyne ikke er egne individer, men en forlengelse av foreldrene. Alt er med på å forme medavhengighet som voksne fordi, som du sier, barna vet ikke om deres virkelighet er “riktig”.
Jeg vet ikke om dette med maten er en vanlig taktikk hos p/n foreldre. Jeg tror det kan være hva som helst som påfører skam, kontroll og usikkerhet. Kun fantasien setter grenser.
Cham: Jeg vet ikke om det med mat er en vanlig måte for P/N foreldre å dukke og kontrollere barn på. Kom til å tenke på “Min kamp” av Knausgaard. Der er mat og måltider en av farens måter å dukke sønnene på (han hadde diverse andre måter også). Moren jobbet vakter som sykepleier, og når faren var alene med sønnene måtte de spise når han ville og hva han ville at de skulle spise. Han smurte brødskiver som var det antall og med det pålegg han hadde bestemt. Ikke mulig å si at man ikke likte spesielle påleggsorter. Man måtte også spise opp alt. Fikk de sur melk turde de ikke å si fra i frykt for å vekke farens vrede. De tvang i seg den dårlige melken.
Tror de har mange ekle måter å bedrive litt hverdagsterror. Det å underkue og latterliggjøre barna er gjerne stadig forekommende. Latterliggjøre deres observasjoner og kommentarer. Ydmykende kommentarer om kroppene deres, interesser og vaner. Kort sagt: Det meste kan bli gjenstand for kritikk og latterliggjøring. Faren til Knausgaard likte f.eks å mobbe ham med uttalen hans og at han hadde sprettrompe f.eks. Sånne ting som man vanligvis ikke tenker at foreldre gjør. Uprovosert og ondskapsfult. Dette setter veldig preg på barna.
Hei Anonym og bloggforfatter, takk for svar! Interessant at en oppdiktet case traff min situasjon så bra ja (jeg antok at den var oppdiktet, men tenkte den kanskje var inspirert av reelle observasjoner e.l.).
Jeg tenkte mye på dette i går kveld: Jeg er helt enig i at mitt tilfelle med matregime i barndommen handler om at foreldrenes behov er i høysetet og går foran. Samtidig tror jeg også det kan ha noe med følelsen av kontroll og muligheten til skampåleggelse å gjøre. Mat er jo et primærbehov, så å plassere dette i et felt av usikkerhet og skam — for små mennesker man allerede har kontroll over — kan nok også gi mengder NF. Da tenker jeg også på mine foreldre som tok kontroll over kjøkkenet fra stua bl.a. ved å innføre forbud mot å lukke kjøkkendøra osv., og satt og fulgte med på om vi våget oss inn i brødboksen og i så fall kom ut og avleverte spydige kommentarer.
Eksempelet med tissing er jo også interessant i så måte, fordi det er et slags primærbehov/en kroppslig funksjon. Jeg husker også tilfeller av bilsyke der vi barna måtte kaste opp på lange kjøreturer da vi var veldig små (bilsyken ble ikke bedre av at far kjederøkte i bilen). Da ble faren vår så rasende at grove utskjellinger var normalen, uansett om vi kastet opp i veikanten eller i bilen — sistnevnte skjedde ofte fordi han nektet å stoppe da vi sa vi var kvalme. Vil nevne at i min familie var far N, mens mor var enabler/medavhengig.
Jeg tror poenget mitt er noe med at primærbehov/kroppsfunksjoner hos barn med P/N-foreldre fort kan bli et konfliktfelt nettopp fordi P/N ikke evner å forholde seg normalt til andres behov, samtidig som det også kan bli et område for kontroll og NF der den narsissistiske forelderen bruker sin makt til å ikke gi barnet utløp for disse behovene og ha en følelse av kontroll. “Hverdagsterror”, som Anonym nevner i Knausgård-eksempelet. Både irritasjon over at andre også er mennesker og har behov, og mulighet for NF fordi de tross alt har kontrollen. Kan det gi mening?
Jeg så reklamen til den dokumentaren, og tenkte det samme. At jeg ikke skjønner at de gidder på en måte.. i tillegg synes jeg det virket som at det er han som trenger deres bekreftelse, når han sier “De blir så himla forelska i meg” akkurat som at han ikke kan noe for det… men han gjør jo tydeligvis alt i sin makt for å leve av det.. noe som for meg gjør han veldig liten og uattraktiv.
Jeg syns dokumentaren var veldig lærerik. Det er overhode ikke lett å forstå hvordan en narsissist opererer når en er i tåka og er blitt hektet av et menneske. Men når en står på utsiden og ser denne greia, så ser en mye bedre alt som er feil. Og en venninne av offeret sa jo også til henne at denne mannen ikke var bra for henne og at hun burde komme seg vekk. Jeg likte han ikke for det var noe tilgjort og utstudert med ham. Det er det sikkert med min P/N også, bare at har det vært litt vanskeligere å se pga tryllestøvet han kastet på meg
Jeg har et spesielt spm som jeg har tenkt på i det siste. Da jeg var sammen med den forrige personen som hadde psykopatiske trekk, så bygget han opp min selvtillit, knuste den også bygde den opp igjen. Men det jeg lurer på er, når en psykopat først sier du er vakker og unik, også sier at du er verdiløs og unyttig, hva er det de egentlig mener? Mener de i det hele tatt noen av delene?
Jeg har noe jeg sliter med etter forholdet med en psykopat, det ble slutt for under en mnd siden hvor han dro fra meg. Men nå begynner jeg å få skyldfølelse, og får tanker som at hele forholdet er min feil. Jeg ga aldri slipp, og kunne gått fra han for lengst, men gjorde det ikke. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg nesten begynner å hate meg selv, og ikke vil se meg i speilet. Jeg er 22, og finner sikkert noen andre etter hvert, men tanker som at jeg er verdiløs og at ingen vil ha meg, plager meg. Ikke minst, er det den plutselige stillheten etter bruddet. Da vi var sammen, var det bare krangling og galskap, men nå føles det rart at han ikke kontakter meg mer. Jeg føler meg glemt, selv om det ikke har gått en mnd engang. Tanker som “betydde jeg så lite” er uutholdende, og selv om jeg prøver å holde meg oppe, så føler jeg at jeg har blitt et vandrede lik som ikke har aning på hvem hun er. Hvordan kommer man seg egentlig videre? Jeg har skole, jobb og trening. Selv om det ikke alltid frister å jobbe eller studere, så pusher jeg meg selv til og alltid møte opp. Men det triste er at uansett om jeg har disse tingene, så føler jeg ikke at jeg kommer meg noe videre.
Hvordan kommer man seg egentlig videre?
Svar: du setter i gang med å lese HELE denne bloggen, i tillegg til andre relevante nettsteder du kommer over. Helst også litteratur. Obligatorisk hvis du leser engelsk er “Psychopath Free” av Jackson Mackenzie. Hvis du ikke er sterk i engelsk så kan du lese min egen bok med samme navn som bloggen, som gir en grunninnføring i psykopatisk forføring. Og dette er et minimum.
Men nå begynner jeg å få skyldfølelse
Svar: Du er i tåka; FOG – Fear, obligation, guilt. Du beskriver guilt – skyldfølelsen. Les mer om FOG her https://psykopati.blogg.no/fog.html
FOG er i sin tur en del av traumebånd/psychopathic bond. Google og sett deg inn i det.
nå føles det rart at han ikke kontakter meg mer. Jeg føler meg glemt-
Svar: p/n har en egen evne til å få oss til å føle oss avvist, selv når det var vi som tok initiativet til bruddet. Dette har en funksjon; at vi skal kontakte dem igjen og forsyne dem med narsissistisk forsyning. Men det har også en årsak; egentlig så bryr de seg ikke om oss – de har aldri gjort det – og er likeglade med hvordan det går med oss etter bruddet. Spesielt hvis de har et nytt objekt. VIKTIGST er at du aldri kontakter ham igjen. Personen som såret og skadet deg kan selvfølgelig ikke lindre deg. At vi tror det er hjernen som spiller oss et puss. Du føler deg som en zombie nå men dette skal gå bra. Vi har alle vært der. Les og lær. Du vil få enorm innsikt etterhvert. Din reise begynner her og nå.
Takk for tips. Noe annet jeg har undret meg over er at den personen jeg var sammen med, alltid hadde behov for bekreftelse, og spurte hele tiden “er du glad i meg”, “elsker du meg?” veldig ofte. En gang da vi hadde en krangel, så sendte han en meld til en gammel venninne av seg, og sendte det deretter til meg for å gjøre meg sjalu. Og han hadde skrevet akkurat det samme til henne hvor han spurte “er du glad i meg”, i tillegg til det så kalte han henne for kallenavn jeg trodde han bare sa til meg. Da innså jeg at jeg kanskje ikke var så spesiell for han som jeg trodde, når han kaller andre jenter det samme han kaller meg, og sikkert har kalt sine andre ekser for akkurat det samme. På den tiden, så ignorerte jeg det, for jeg ville ikke innse sannheten. Det var også noe annet kallenavn han pleide å kalle meg som jeg trodde bare var til meg, helt til jeg fant ut at han kalte en annen venninne av seg akkurat det samme og kommenterte det på bildene hennes. Så disse små tingene har fått meg til å innse at jeg ikke egentlig betydde noe for han, og den siste tiden har jeg blitt sjalu og såret fordi han har funnet en ny. Men når jeg tenker på at hun mest sannsynlig betyr like lite for han som jeg gjorde, og at han får andre jenter hektet på akkurat samme måter og sier akkurat de samme ordene, er det egentlig en trøst.
Dette er for å se om de har klart å hekte deg. En psykopat er ikke ute etter den normale formen for kjærlighet. De ønsker å vite når de har hektet deg for å kunne starte devalueringen. Frem til de har hektet deg så er de nødt til å idealisere deg, og det er hardt arbeid for en p/n for det ligger ikke naturlig for dem å gi noen positiv oppmerksomhet. Derfor “maser” de hele tiden om dette. Hva de egentlig spør om “kan jeg begynne å ødelegge deg nå?”, “nå da?”, “nå da?”.
Må litt tilbake til Anders og hans 23 kvinner igjen. Anders fremstår jo som en fredelig og snill type som det er vanskelig å identifisere som P/N (hvis det er det han er). Det er da jeg klarer å forstå at de som ikke har vært utsatt for P/N ikke kan forstå “greia”. Hvordan kan dette milde vesenet mishandle noen emosjonelt. Så ser vi jo at han lyver henne rett opp i ansiktet med samme milde vesen på en sånn overbevisende måte. Til og med behandling ville han tilsynelatende ha, men så senere at det var irriterende for ham å gå der. Offeret hadde forresten møtt Anders på Tinder. Et tankekors at mange P/N tar kontakt via nettet der de hekter oss med lovebombing. Min P/N hektet meg via nettet. Egentlig så hadde jeg aldri sett 2 ganger på ham før, men han hektet med med idealisering. Har aldri følt meg så bekreftet og sett før. Så se og lær av denne dokumentaren, syns den er et kroneksempel på hvor lett det er å bli lurt av en N/P og hvor enormt normale, snille, elskverdige og ikke minst uskyldige de både ser ut og oppfører seg.
Maria, er det ikke akkurat sånn det er da? Vi som ikke har “tryllestøvet” hans på oss, syns denne damen nesten er dum som ikke “ser” hva han holder på med og vil absolutt hjelpe og redde ham. Men jeg vet at jeg var akkurat lik når jeg hadde/har “tryllestøvet” til min P/N på meg. Alle bevis/instinkt tilsier at han er akkurat samme typen, men det er så vanskelig å forstå at akkurat han er P/N. Og at det er annerledes med meg enn de andre. For meg ble denne dokumentaren en vekker. PS! Jeg har også lest boks til Sissel Gran om hektet. Den tok meg også.
Haha.. den ventet jeg på. Helt og holdent etter boka med kvinnene også, men 900 da.
Ja, hahaha! 900 kvinner som tror at de etter DEN dokumentaren kan “hjelpe”, det vil vel si endre ham til å bli verdens største gullgutt. Hva er det med oss damer, jeg blir flau på våre vegne. Han sier at han tar det rolig. Kan jo være at han har fått tanker om at 900 endringskåte damer kan bli noe slitsomt…
Jeg har nå sett dokumentaren om Anders og jeg angrer.
Jeg ble trigget. Jeg trodde jeg hadde forandret meg. Men jeg hadde blitt lurt trill rundt og nok falt pladask. Selv når jeg ser en dokumentar og vet «fasiten».
Mine mønstre/tillærte instinkter vil hjelpe og være god mot en slik mann.
Han virker så ærlig og snill og hjelpeløs.
Huff og huff. Samtidig trigger det mye grums for jeg vet jo at slike «hjelpeprosjekt» ender ille.
Jeg spurte i forrige innlegg hvordan P/N er på ironi og om de har humoristisk sans. Men for å spørre om en ting til: Er de mer humoristiske under idealiseringen (går ut fra at humoren da er et spill) enn hva de er når offeret er hektet? Har nemlig opplevd at under perioden med lovebombing, så var humoren en av tingene jeg likte med min P/N (på nett altså og skriftlig – han var ikke så morsom “live”). Men etter at jeg var hektet, så virket det som han ble sur hvis jeg spøkte på samme måte. Er det litt sånn at når P/N forstår at han har hektet oss, så gidder han ingenting “snikksnakk” men vil tilkalle offeret når han trenger det til NF og slippe alt stresset utenom? Sikkert rare spørsmål, men det er med på å gi meg hele bildet
De er jo ofte kvikke i hodet og i replikken, og kan virke humoristiske, men det er som regel på bekostning av noen (andre enn dem selv). Humoren deres har en “edge” og er ikke ufarlig. De bruker humor i manipulerings øyemed som alt annet de gjør. Men ved første øyekast? Ja, da kan mange av dem ha god humor. Også “live”.
Enig. Men de kan ha en del selvironi og humor på egne vegne også..fortelle om ting og tabber som latterliggjør dem selv, men da mener jeg det faktisk gir dem NF når andre underholdes og ler av historien deres. Man bør bare ikke prøve å fortelle slikt selv på eget initiativ om p/n ..det er aldeles ikke sikkert det blir godt mottatt av h*n.
Psykopati – Anonym. Kan glatt skrive under på det dere begge sier.
Hun kunne være et oppkomme av practical jokes, holde taler med snert i mm. Alltid sjarmerende, velformulert og treffende. Kunne bergta en hvilken som helst forsamling med sitt smittende humør og elsket selvsagt oppmerksomheten. Men jeg merket også en klar sårhet når det nærmet seg det personlige. Og lo av eller mer fornøyd med seg selv enn andre.
Hvordan takler en P/N det når offeret plutselig setter grenser? F.eks begynner å “ta litt igjen”. Eller hvis det alltid er P/N som har satt standard for når vi skal treffes, hvor vi skal treffes og hvor lenge treffet skal være. Så plutselig er det offeret som styrer dette og f.eks avlyser rett før, ikke dukker opp eller ikke vil “være med på” det som P/N har planlagt? Kan de bli sinte? Jeg kjenner ikke N/P godt, men han har de fleste tegn som jeg leser om her. Masse jeg kan relatere meg til. Virker fredelig, men jeg har senset en irritasjon en gang jeg var 5 minutt for sen til et av de sjeldne treffene.
Gyda, når du begynner grensesetting, kan helvete bryte løs. Vær klar over at det er tøft å stå i. Stålsett deg og tenk ar du har full rett til å bestemme dine egne grenser. Det kan komme sinne. Det kan også komme intenst mas. Det opplevde jeg. At det jeg sa var tull og vas og så et helt usannsynlig mas over lang tid som så ble erstattet med et sinne av en annen verden. Det er nå lurt å innføre NK om du har mulighet
Tenker psykopaten noen gang over sitt gamle offer når de finner et nytt? For eksempel hvis gamle offeret innfører NK, og ikke tar kontakt mens psykopaten kanskje hadde tenkt at offeret skulle bli helt desperat etter vedkommende? Eller er det slik at med en gang de finner et nytt offer, er den gamle historie? Men som oftest så tar psykopaten jo kanskje kontakt igjen, om det så er en mnd eller ett år.. ? Og blir psykopaten noen gang irritert over at det gamle offeret har innført NK og ikke kontakter vedkommende, selv om de ikke viser det?
Kort svar: Psykopaten blir irritert hvis objektet innfører NK og IKKE BRYTER DEN. Psykopaten regner nemlig med at objektet sprekker. Og når det skjer så blir jo ikke psykopaten irritert, tvert imot, de får NF av det.
Psykopati – er det et absolutt? Jeg tenker på der hvor det er overlappende diagnoser. Det vises bla til at kombinasjonen borderline/narsissisme ligger på rundt 30% uavhengig av primærdiagnose. I all min uvitenhet og naivitet vil jeg da tro at graden av forsyning, om noen overhodet, vil avhenge av sykdomsbildet der og da.
Det er vel alltid forbehold, men de kan vi ikke ta hensyn til når grove retningslinjer skal tegnes.
En pussig ting jeg lurer på er om jeg har det for godt til å være sant? Det ble slutt mellom psykopaten for et par uker siden, hvor jeg ble forkastet. Da var jeg ute av meg og gjorde alt for å få kontakt i vedkommende, gråt og var til og med på legevakten med angstanfall. Men nå føles det som om jeg er over hele det forholdet. Det er jo i bakhodet mitt ofte, egentlig hele tiden og noen ganger hender det til og med at jeg har drømt om psykopaten. Men generelt så synes jeg livet er fint og setter pris på alle gledene i hverdagen, og ser frem til å finne en ny når den tid kommer. Er dette fordi jeg stenger mine følelser inne, og om noen mnd så vil følelsene ta meg igjen og jeg vil få et sammenbrudd? Eller er det fordi man egentlig aldri elsket psykopaten? Fordi det er logisk sett ingenting å elske når det er snakk om et såpass forferdelig menneske.
Jeg tror du skal nyte øyeblikket og likegyldigheten. Du skriver at det kun er noen uker siden bruddet. Det er uvanlig å kutte traumebåndet etter så kort tid. Men for all det, det kan stemme i ditt tilfelle. Vær likevel forberedt på et tilbakefall. Jeg anbefaler deg å tenke slik “så flott at jeg allerede har det bedre. Det skal jeg benytte meg av, jeg vil samle krefter i tilfelle jeg skulle få det verre igjen”. Du samler krefter ved å bruke de gode dagene til gode opplevelser – gå ut i sensommeren, vær sammen med venner, bli kjent med nye mennesker, gå på museum. Da stiller du sterkere hvis traumebåndet plutselig skulle slå deg i bakhodet som en boomerang.
Vil også bare påpeke at man kanskje starter en psykologisk prosess i hodet med å bli ferdig med person før det egentlig er slutt, uten at man legger merke til det? For da jeg var sammen med psykopaten kom jeg til slutt til et punkt hvor jeg hatet vedkommende, jeg klarte ikke se på ansiktet til vedkommende, og noen gang ble jeg direkte kvalm av personen. Jeg syntes vedkommende var ekkel og motbydelig bare da de snakket, spiste, lo og bare var seg selv. Jeg taklet ikke vedkommende rett og slett. Det var egentlig veldig overveldende, for det ble så intenst hat til slutt. Når psykopaten for eksempel snakket om livet sitt eller meningene sine, ble jeg bare fylt av hat og ønsket ikke vedkommende noe glede. Hvis vedkommende hadde en god dag, ble jeg fylt av så mye hat fordi jeg ønsket ikke vedkommende såpass godt engang rett og slett. Men så var det noen ganger jeg følte at jeg “elsket” dem, og da var det så intens kjærlighet igjen at jeg følte jeg elsket psykopaten mer enn venner og familie. Så det var veldig spesielt. Men jeg tror bare jeg prøvde å overbevise meg selv. Uansett så har hatet blitt borte når psykopaten er på avstand, og det er ubegripelig deilig for å hate noen tar ufattelig mye energi. Jeg føler meg fri fra en person ikke hadde like felles verdier som meg, og det føles rart for jeg trodde med hånden på hjertet at jeg aldri skulle klare å leve uten denne personen da jeg var helt besatt og avhengig.
Ja. Man kan begynne å oppløse traumebåndet allerede mens man fortsatt er i relasjonen. Jeg vil tro at det da er enklere å komme seg etter bruddet.
Jeg vil anbefale alle å se siste youtubevidoene til bloggforfatter ( om flygende aper ) det er ufattelig mye klok visdom i videoen/ med tilbakemelding, ser også hvordan bloggforfatter setter adekvate grenser.
Det er motiverende, inspirerende og synes det oser av inegritet, livsvisdom og empowerment.
Jeg personlig kunne fint tatt slike ting til meg tidligere og trodd det var min feil, nå er jeg heldigvis mer belest og erfaren, så hadde nok reflektert ganske likt bloggforfatter.
Tommel opp!
Så flott at du liker videoene.
Det føles så befriende å se hvordan du/andre setter grenser, mye styrke der.
🙂