Noen av oss – ja kanskje ganske mange – sitter igjen med en opplevelse av at vår relasjon med psykopaten aldri ble offentlig anerkjent. Hva betyr det? Det betyr at vi fikk opplevelsen av en intim relasjon, men at psykopaten ikke ville fortelle omgivelsene at en relasjon foregikk. Det kan sammenlignes med hvordan en gift person behandler en elsker eller elskerinne. Forskjellen er imidlertid den at psykopaten ofte var ugift og sjelden hadde åpenbare grunner til å skjule relasjonen, og vi lengtet i undring etter at relasjonen skulle offentliggjøres. Likevel fant vi oss i at den aldri ble det. I tillegg hadde det den ubehagelige bieffekten at vi følte oss uverdige en offentlig anerkjennelse og skammet oss. Vi tenkte at psykopaten ikke ville vedkjenne seg oss foran andre. Den tiltakende devalueringen forsterket følelsen av oss selv som uverdige; “du som er så dum, deg kan jeg ikke vise fram. Jeg tenkte å introdusere deg for foreldrene mine neste måned men det tror jeg vi legger på is inntil videre”.
Hvordan skjuler psykopaten relasjonen? Trekkene kan inkludere;
-At man er venner på sosiale medier, men psykopaten kommenterer aldri dine innlegg eller liker noe du legger ut. Hvis du selv kommenterer noe han/hun legger ut, så får du intet svar.
-Alle aktiviteter med ham/henne foregår i tosomhet.
-Hvis dere er sammen med andre så blir du ignorert.
-Psykopaten snakker aldri om deg til andre.
-Du blir aldri introdusert for hans/hennes familie eller venner.
Trekkene har mye til felles med behandlingen av overgangsobjekter. Ofte så er det også nettopp overgangsobjektene som blir skjult. Av og til kan dog også langtidsobjekter bli skjult, for eksempel hvis psykopaten har et hovedprimærobjekt, men er utro med et sekundærprimærobjekt over flere år. Begge er da primærobjekter og begge er langtidsobjekter, men psykopaten har et anerkjent forhold til det ene primærobjektet og skjuler det andre.
Selv var jeg både et overgangsobjekt og et skjult objekt. Jeg opplevde alle de ovennevnte trekkene. Det vanskelige var imidlertid at vi var kolleger og ofte arbeidet sammen. Å skjule relasjonen ble da en praktisk utfordring for psykopaten og en kilde til fortvilelse og forvirring hos meg. Den pussige ordningen ble at vi gikk i følge til jobb og også hjem fra jobb, men tiden imellom ble jeg behandlet som luft. Psykopaten så rett gjennom meg hvis vi passerte hverandre i korridorene. Hvis vi befant oss i samme rom eller i samspill med andre så enten ignorerte han meg med en foraktfull og arrogant mine eller han snakket nedlatende til meg. Kun de gangene hvor jeg ignorerte ham, for eksempel hvis han hadde tidlig vakt og jeg kom på kveldsvakt og gikk inn på vaktrommet uten å anerkjenne hans tilstedeværelse, så kunne han si “hei Daniel” – og sågar bruke mitt navn. Som vi vet så frykter psykopater og narsissister avvisning og ikke å bli sett. Hans trang til å anerkjenne meg først når han selv ble ignorert var slik sett en “tell”.
Psykopater kan ha åpenbare grunner for å skjule relasjonen. Som regel dreier det seg om situasjoner hvor de taper ansikt. I mitt tilfelle var jeg sammen med en damebedårer, og han hadde liten interesse av å ødelegge sitt rykte som damesjarmør. Å erkjenne offentlig at jeg var mer enn en kompis kom derfor ikke på tale. Han hadde ikke planer om å beholde meg, jeg var et leketøy for å få ham gjennom en kjedelig periode i livet hans.
Likevel var det enkelte blant våre felles kolleger som fattet mistanke. Hvor hardt han enn prøvde å skjule meg så var det ikke til å unngå at ryktet gikk. Mange la merke til hvor intens relasjonen vår var, og at det ikke var jeg som var pådriveren. Noen overhørte oss når han trodde han var alene med meg, hvordan tonen hans ble flørtende og han planla kvelden med meg. De begynte å snakke sammen; “er det noe mellom Daniel og NN? De er sammen hele tiden” fikk jeg senere høre. Noe de samtidig også må ha lagt merke til (som dog aldri kom meg for øret) var hans pussige og ufine oppførsel mot meg i offentligheten. Antakelig har de undret seg hvordan jeg fant meg i den dårlige behandlingen fra ham på jobb, og likevel tilbrakte det meste av fritiden sammen med ham. Jeg avlet nok ikke øket respekt av mine kolleger i så måte, for å si det slik. For hvem respekterer en så åpenbar dørmatte?
Unnskyldningene som jeg i dag kan huske jeg tilla ham inkluderte “han trenger nok tid til å komme ut av skapet” og “jeg har intet hastverk, det handler ikke om hva andre ser, jeg vet hva vi har gående”. Så overbevist var jeg om at hva han og jeg hadde var ekte og permanent.
Hvorfor skjuler psykopaten relasjonen? Å skjule en relasjon kan gi stor gevinst for en psykopat. Jeg vil her trekke frem to hovedgrunner.
-Når relasjonen er over, så vil objektet møte minimal forståelse for sin sorg og fortvilelse, for ofte har ingen lagt merke til at det pågikk en relasjon; “dere to, var dere ikke bare venner? Kjente dere hverandre egentlig?”. Det kan gå så langt som at omgivelsene oppfatter objektet som psykotisk fordi han/hun snakker om en relasjon som var meget spesiell, men som ingen observerte. Et slikt objekt kan lett oppfattes som en forfølger og en som psykopaten må skjermes for. Objektet vil neppe møte forståelse og sympati. Når jeg tenker etter så har jeg tidligere i livet ved et par anledninger støtt på tilfeller hvor personer har hevdet å hatt nære relasjoner som ingen har sett og derfor ikke trodd på. Disse personene ble såvidt jeg husker stemplet som rare, sjalu og med vrangforestillinger. Jeg deltok nok til en viss grad selv i denne stemplingen. I dag vet jeg at det sannsynligvis har vært snakk om forkastede og skjulte objekter.
Når dette er situasjonen så er det meget enkelt for psykopaten å vinne terreng med deres svertekampanje. Objektet har allerede tapt anseelse hos felles kjente for deres “innbilte” relasjon. Omgivelsene vil derfor være et takknemlig publikum for sverting. Faktisk er det hele perfekt iscenesatt av en kalkulerende psykopat.
-Den andre hovedgrunnen til en skjult relasjon er sjalusifabrikkering. Et fortvilt forkastet objekt som i tillegg har vært skjult vil gi rikelig med NF i form av desperate henvendelser og forsøk på avklaring. Skjulte objekter vil ha et spesielt sterkt behov for å få psykopaten til å anerkjenne at det har eksistert en intim relasjon, men det får de dessverre sjelden. I stedet kan psykopaten smykke seg med en forfølger/stalker overfor det nye (og offentlig anerkjente) objektet; “se hvor ettertraktet jeg er, du er heldig som får meg, men det er synd på meg som må hanskes med denne syke forfølgeren”. Psykopaten oppnår dermed både beundring og sympati fra det nye objektet – også dette perfekt iscenesatt. Den optimale vekslingen mellom åpne og skjulte objekter synes å være annenhver gang og det virker også som det er slik mange psykopater opererer, selv om det finnes variasjoner. Selv en psykopat klarer ikke å forutse alt og av og til forkludres det optimale, kanskje at to skjulte overgangsobjekter avløser hverandre, eller to åpne langtidsobjekter.
Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt).
Godt skrevet.
Min x P nektet å skrive noen som helst forholdsstatus på fb, noe jeg fant merkelig da vi bodde på bygda hvor alle kjenner alle. så det var absolutt ikke slik at ingen i byen visste om vårt forhold. Alle gjorde det..
Men det du sier om sjalusifabrikkering gir lang større mening i dette tilfellet. Hun hadde flere tusen “venner” på fb, samt gamle ekser hun plutselig kunne dra fram som en direkte provokasjon.
Husker et tilfelle hvor en gammel beundrer av henne sendte henne direkte kjærlighetserklæringer, som hun trøkka i trynet på meg, med en uskyldig mine. Jeg eksploderte og spurte om vedkommende skulle ha juling, noe hun siterte meg direkte på i svaret til ham. Han ble følgelig sjokkert over at hun var i et forhold..
Forrige P/N jeg var i relasjon med ( eller ikke), skjulte meg ikke for familie og venner, men han vekslet veldig ut ifra hvem han snakket med ang. hva jeg var. På det tidspunktet hadde jeg ingen kunnskap, så jeg trodde dette handlet om at han hadde “commitmentissues”… Og viste stor forståelse og tålmodighet for hvorfor han ikke ønsket å kalle det et forhold. Dette var selvfølgelig oppi mitt eget hodet. Han sa aldri at han hadde det. Til familie og venner var jeg venninne, men til mine kompiser og andre som viste interesse / ba meg med ut på date, var han typen min. Dette ble jeg så forvirra av at jeg til slutt kalte han kjæreste ovenfor en kamerat for å sjekke om jeg fikk noe reaksjon på at det motsatte var tilfelle Det gjorde jeg ikke og dermed tenkte jeg at vi kanskje var i et forhold siden han ikke sa noe på det. Det som fikk meg til å se ting litt klarere var da han dagen etterpå sa høyt og tydelig i en annen setting da vi var sammen bare jeg og han, at han aldri ville gå inn i et forhold igjen og at forhold ikke var noe for han. Tenke for meg selv at denne personen må jeg virkelig holde meg unna. I tillegg til alt det andre jeg hadde på lista over merkelig oppførsel.. Jeg kjenner traumebåndene drar i meg om dagen. Jeg savner han selv om jeg gikk fra han før han forstod at jeg forstod. Jeg gikk også NK på alle midler vi var knyttet til hverandre. Men det er bare så forferdelig vondt innimellom å vite at dette ikke var NOE i det hele tatt for han. Og jeg vet det er flere som kjenner det sånn av dere som kommenterer inne på bloggen. Det frister og finne en relason jeg kan bruke tiden på for å glemme han siste, men dette er verken rettferdig ovenfor vedkommende som trer inn eller en sunn måte å takle min situasjon på. Dessuten vet jeg også at jeg egentlig ikke er klar for det på noe som helst vis.
P/N er av natur hyperegoister som konstant ser seg rundt etter mennesker de kan bruke til egen fordel og for å fore sin narsissisme. Så hvorfor ikke ha noen på si? Hvorfor ikke bedra partneren med annet narsissistisk drivstoff?
Når hele greia går på å booste sitt ego med at ” jeg er konge/dronning over disse dummingene. Hvorfor skal jeg begrense meg til en? Jeg som kan klare å fange inn så mange flere til beundring, forlystelse og utnyttelse?”
Her kommer ønsket om “hemmelighold” av diverse paralelle forhold og one night stands inn. De er grenseløse, men skjønner såpass at det lønner seg å skjule diverse parallelle forhold/elskere eller elskerinner for ikke å tape ansikt i den gjengse moralske oppfatning.
Da er det ikke så rart at de ikke offentlig vil bekrefte forhold som de egentlig ikke vil vedkjenner seg. Midt i kaoset de skaper skal det ikke “hete” at de er grenseløse og utnytter flere samtidig.
Det er andre som misforstår og innbiller seg ting.
Jeg tror de egentlig vet veldig godt hvordan de falskspiller, men vil overhode ikke vedstå seg det.
Jeg kjenner jeg er så sint for tiden pga han siste. Fordi jeg ikke klarer å se fremover, jeg er låst i et fortidsmønster der jeg for eks kan se på en kopp og huske hele historien rundt akkurat det med HAN. F** altså. Blir så sint på meg selv fordi jeg vil videre. I tillegg dukker det opp profiler på fb av hans venner jeg ikke er venner med, som antageligvis har vært innom min profil. Vi har i gen felles kjente, så hvorfor dukker den plutselig opp som forslag til venn? Ukjente nr som har ringt flere dager på rad. Tok først tlf, men var ingen som svarte, og da har jeg ikke tatt den etterpå heller. Tenker at det er han, i tillegg til falske profiler som har skrevet til meg. Disse har jeg nå også blokkert. Hvor lenge vil dette pågå mon tro? Han har vel for lengst hoppet inn i noe annet som kan holde han opptatt vel?
Sikre at profilen din ikke er offentlig- blokker etterhvert som forslagene dukker opp. Kanskje sette profilen din som inaktiv en periode? Kast ting som trigger deg- rydd alt av veien som du kan for å unngå å bli trigget/sint/berørt. Tenk på deg og ditt og det som gir deg energi- vær snill med deg selv i en periode og gjør det som gjør deg godt. Fjernt ALT som trekker deg ned og utløser negative tanker for en periode:)
Anonym: Kjenner meg veldig igjen i at man av og til kan bli grepet av et voldsomt sinne. Selv etter mange, mange år siden bruddet. Det er stadig ting som trigger meg. Ting jeg leser her på bloggen og andre steder. Vi har barn sammen,store nå, men jeg er veldig følsom ovenfor hans varme/kulde opplegg ovenfor dem. Snill pappa/jævlig pappa. Grusomt. Deres håp om å endelig få forståelse og komme nær, og påfølgende skuffelser. Selv om de nå kjenner lusa på gangen, håper de innerst inne fremdeles. Halvparten av dem kommer fra ham, tenker de. De vil så gjerne forsones og komme til forståelse. Så – etter en meget hyggelig og fin middag -poff! Så kritiserer og hakker han på dem igjen, og ting de har fortalt blir plutselig holdt mot dem. Jeg holder på å sprenges av raseri over dette misbruket av fremkalt, og siden misbrukt fortrolighet.
Det er også andre ting som får meg til å føle meg som en rasende furie. Blir på en måte en ildsprutende drage, som er en annen enn den jeg vanligvis er. Det kommer vel av at min rettferdighetssans blir så til de grader rystet. Det er hårreisende horribelt – og en føler seg bare maktesløs.
Denne bloggen hjelper meg veldig ved at den viser hvor likt disse P/N typene opererer, og hvor like de utsattes reaksjoner og problemer er. Veldig bra! Men noen ganger, fremdeles, har jeg bare lyst til å skrike og forbanne livets urettferdighet – som disse krapylene innførte på måter vi aldri kunne forutse. Falske slanger og blodsugere. Og en sånn ga jeg all min kjærlighet, all min forståelse og godvilje. Bare for å bli forfulgt og motarbeidet år ut og år inn. På bar bakke ble jeg også satt etter bruddet. Økonomisk og på alle andre måter.
Veien tilbake var lang og hard, men jeg klarte det.
Det rammer meg dog fremdeles når han greier å såre og ødelegge for barna mine.
Høres helt ut som eksen min. Begynte nesten å lure på om jeg hadde skrevet ditt innlegg i søvne her.
I dag klarer jeg å holde hjernen helt i ro når jeg hører historier om raserianfallene hans mot ungene, for de er voksne. De må selv ta igjen eller la være..deres valg. Før de ble voksne, hadde jeg nesten lyst til å dælje noe hardt i hodet hans. Men man skal være sivilisert, særlig siden en p/n ikke er det. Barna er glade i begge foreldrene, men lærer med tiden at den ene er det lite substans i. De må lære å leve med det. Det er sånt de må finne ut av selv. Men ja, de såres. Om og om igjen. Jeg har innsett at det ikke er min sak lenger og klarer derfor å la være å bli opprørt på deres vegne.
Jeg slet også økonomisk da han dumpet hele familien og forsvant med det meste av verdier, krevde enda mer som han fikk pga jeg ikke orket krangle, og han ga blanke i at barna hadde det fattigslig. Det er det som irriterer mest i ettertid: å se hvor lite de faktisk bryr seg om barna sine. Men de lurer jo omverdenen med spillet sitt..skole, barnevern, familieterapeuter..alle tror på p/n sine ord om hvor mye han/hun elsker barna, blablabla. Sannheten er at det er “jeg, meg og atter meg” hos den slags foreldre.
Men vet du hva? Det var fa** meg verdt alle de pengene, å bli fri. 😏Jeg har klart alt på tross av ham, og det er jeg stolt av. Du skal også være stolt.
anonym: Ja, he he, de er brødre de gutta der. ikke rart at vi kjenner oss igjen i hverandres historier.
Jeg må si at jeg klarer å puste dypt og stort sett ikke bli så påvirket av all dritt oppførselen hans lenger, og sånn har det vært i mange år nå. Men, så plutselig slår han til under beltestedet igjen, og i et svakt øyeblikk er jeg helt satt ut og rasende. Meg selv er det greit nok at han prøver å ramme, men barna mine (voksne) – da kan jeg bli ildsprutende! ikke ovenfor han, for da blir alt bare verre, men inni meg blir det kaos og opprør ovenfor denne demonen av en far. Det er ikke spesielt trøstende heller å få høre at det var denne faren jeg valgte for dem. Så sitter jeg der da og martres av raseri ovenfor hans siste aksjoner og med sterk skyldfølelse for å ha valgt han som far for dem. Samtidig skal man fordøye snusfornuftige kommentarer om hvordan en bør være og forholde seg, fra folk som ikke aner noe omn problematikken og hva en gjennomgår.
Gud – la meg drikke, flykte og gi f i alt! Så jævlig kan man faktisk føle seg!
Dødssliten etter mange år med å bygge opp og kompensere for alt av P/Ns destruksjon.
Det tar som kjent lang tid å bygge noe opp, og et øyeblikk å rive noe ned.
Kanskje ikke så rart at man av og til drives til desperasjon.
Utsatt for ondskap – det verste av alle onder
Forøvrig, Anonym; er jeg av og til stolt av hva jeg har klart å bygge opp, på tross av all motgang og faenskap, og av og til veldig sorgfull for hva livet ble til for meg og barna. Man burde slippe slikt når man selv ikke er jævlig.
Men – rettferdighet er et menneskeskapt begrep. Livet er ikke rettferdig – hver dag må vi gjøre det beste ut av det!
Jeg har tidligere aldri kommet med historier som min P kunne identifisert meg med her inne men nå bryr jeg meg ikke lenger- jippi!
Har lyst å nevne en annen variant som min P tok. Jeg ble ikke skjult og vi var venner på fb- andre venner han hadde vært noen kamerater og en del tidligere bekjente pluss noen kvinnelige familiemedlemmer. INGEN kvinnelige venner. Spurte om hvorfor og det var fordi jeg var så sjalu. Det var bare tull- forstod først etterpå og gjennom disse sidene etter bruddet at han hadde begynt å bygge opp en historie om meg flere år i forkant av bruddet. Etter bruddet haglet d m kvinnelige venner på profilen- og jeg er sikker på at alle som en fikk forklaring på hvorfor han ikke hadde lagt de til før. Han er blokkert for flere år siden men det gikk lang tid før jeg skjønte at han hadde drevet et spill og bygget en historie ved siden av forholdet. Ren ondskap av et spill- bare et lite eksempel jeg kom på:)
Jeg har en venn på Facebook som jeg har en romantisk affære med. All kommunikasjonen med ham skjer via Messenger. Jeg vet han er gift, men det står ingen plass at han er det. Konen er heller ikke på Facebook. Jeg mistenker at han er involvert med mange andre på samme måte. Jeg innbiller meg at han er ganske populær, for han har veldig mange venner på Facebook. Også kvinnelige. Når han poster noe, er det imidlertid ikke mer enn under 7-10 % av disse vennene som liker det han legger ut. Og ikke så mange av de kvinnelige vennene heller. Kun et par av de mest ihuga liker det. Er de sånn som meg som er “gjemt” på Messenger? Jeg senser at han ikke liker at jeg liker det han legger ut, kjenner også at jeg får en sperre der. Han sender også bursdagsmelding på Messenger – jeg tenker at han kanskje ikke vil at andre skal vite at vi har et slags “forhold”. Han liker sjeldent noe jeg også legger ut. Tror Facebook og Messenger er et eldorado for sånne som ham. Ser også et mønster når han får nye kvinnelige venner, så liker han først alt de legger ut. Så plutselig ingenting. Sånn var det med meg også. Klart at hvis vi hadde visst om hverandre, så kunne ikke han lekt seg på Facebook
Jeg er en jente på 21 som har vært sammen med en som tilsynelatende virker å ha psykopatiske trekk, og vært med vedkommende i 4 år, som har vært 8 år eldre enn mg. Det har vært mye psykisk vold, hvor vedkommende har tråkket ned på meg. J har slitt mye med usikkerhet, og vedkommende har brukt det mot meg og sagt at jeg er en taper fordi jeg ikke er fornøyd med meg selv når det er han selv som har fått forverret min selvtillit. I tillegg har det vært dager hvor vedkommende har sagt jeg er spesiell og vakker, men neste dag sagt at jeg er psykisk syk og hvordan andre jenter er bedre enn meg. Nå er det slik at etter en-to uker så har vedkommende bare gjort det slutt med meg på en stygg måte, blokkert meg overalt og bare bestemt seg for at det er slutt. Ikke minst, har vedkommende funnet en annen allerede. Etter en-to uker har han funnet en annen, når vedkommende har vært m meg i flere år. Så har han sagt hvordan den nye er bedre enn meg, at jeg er et null og betydningsløs og deretter blokkert meg overalt. Dette gjorde at jeg følte meg desperat, føler meg avhengig av vedkommende og jeg klarer ikke gi slipp selv om det bare har vært forferdelig i flere år. Så jeg ringte vedkommende med andres tlf, prøvde alt for å nå han, og rett og slett blitt gal. Jeg dro også hjem til vedkommende, tryglet om å få en ordentlig avslutning, og mens jeg gråt så lo vedkommende meg i ansiktet og sa jeg ikke hadde noen klasse og var så stygg når jeg gråt og at vedkommende er sammen med en ny person og ferdig med meg. Jeg vet at det jeg gjorde er desperat og egentlig skamfullt, men jeg føler meg avhengig og dum, og klarer ikk slutte å prøve å få tak i vedkommende. Jeg føler meg sint, satt ut og bare kvalm.. Egentlig så føles det som om det beste for meg nå er å bli innlagt, fordi jeg er egentlig bare knust. Håper på svar!
Det viktigste først: du er ikke gal og trenger ikke å bli innlagt. Dette fikser du, sammen med kunnskap du tilegner deg selv ved å lese, samt støtte fra likesinnede. Ikke gjør noe overilt akkurat nå. Vi tenker ikke klart like etter bruddet og tar derfor dårlige beslutninger.
Så nummer to: du ser det ikke ennå, men det er faktisk en gave at han dumpet deg. Har du lest en del her på bloggen eller andre nettsteder? Da vet du sikkert at det han har gjort kalles forkasting på norsk, psychopathic/narcissistic discard på engelsk. Hvis du ikke har lest så mye ennå, så foreslår jeg at du googler disse begrepene. Han har faktisk gjort deg en tjeneste ved å forkaste deg og den skal du bruke til din fordel. Det er nemlig slik at han kommer til å kontakte deg igjen. Det kan skje i morgen eller om tre år, det vet vi ikke, men det skal du ikke vente på. Som bringer oss til nummer tre: du skal innføre NK (null kontakt/no contact). NK betyr at den dagen han bestemmer seg for å returnere, så er du der ikke lenger. Slutt å kontakte ham, du forer trollet hver gang du gjør det. Skalk alle luker, selv om det strider mot hver celle i kroppen din akkurat nå. Akkurat nå skal du IKKE gjøre hva din hjerne forteller deg. Den spiller deg et puss og du skal ikke lytte til den akkurat nå. Skriv i stedet en dagbok om dine tanker fra dag til dag (de kommer til å svinge stort de nærmeste ukene), skriv kommentarer her på bloggen, og aller viktigst – skriv ned hver eneste hendelse du husker hvor han har behandlet deg dårlig (ikke her på bloggen, men på papirer som du oppbevarer lett tilgjengelig). Dette er din lekse foreløpig. Neste steg tar vi senere.
Du er veldig bra at du har funnet veien hit. Og jeg kan skrive under på at hvert bidige ord bloggforfatter svarer deg med. Vær bare tålmodig med deg selv.
Gode tanker er sendt!
Therese: Slutter meg til de andre her. Du er ikke alvorlig psykisk syk. Du har skrevet et meget godt, sammenhengende og reflektert innlegg. Dette desto mer din unge alder tatt i betraktning. Tenker at du er meget psykisk sliten og oppgitt nå. Ser liksom ingen vei ut, og tenker at han kan gi deg noen svar og noe å gå videre med, men det verken kan han eller vil han.
Det kan ikke P/N. De som har bygd opp en relasjon på løgn, dritt og undertrykkelse, og så litt søte og snille innimellom. Hva kan han komme med? Mer dritt, løgn og sårende karakteristikker? Ligg unna. Også hvis han plutselig dukker opp og er litt “søt og forståelsesfull” igjen.
Vet at det er tøft, men du kommer deg gjennom det. Hvis du ikke allerede har gjort det, kan du tenke på å kontakte fastlegen din og be om henvisning til psykolog hos DSP. Fortell at du har det svært vanskelig og selv mener at du bør bli innlagt. (Jeg mener ikke det, men man må ikke holde tilbake for at legene skal ta oss alvorlig.)
Du kommer deg gjennom dette! Alle gode ønsker for deg!
Takk for svar! Det har ikke gått så bra siden sist, jeg har brukt altfor mye energi på å få kontakt med vekommende. Vedkommende har blokkert meg overalt, og derfor har jeg kjørt rundt fra sted til sted for å låne tlf, ringt og ringt. Men vedkommende har sagt at jeg er en skam som ikke klarer å komme meg videre, og mens jeg har gråtet i tlf, så har han gjespet og sagt at jeg gjør han trøtt.. Også kom jeg til et punkt i dag hvor jeg var på nippet til å be legevakten om å innlegge meg på akuttpsykiatrisk, bare så jeg kunne få medlidelse og oppmerksomhet fra vedkommende. Selv om det høres sinnsykt ut, så er det noe jeg tenker på fortsatt, at bare det kan få vedkommende til å føle med meg. Jeg føler egentlig bare at jeg har gått i stykker, og klarer ikke kjenne meg selv igjen. Men en ting som var litt spesielt, var at da jeg spurte om han elsket den nye personen han var sammen med så sa han at han verken elsker henne, meg eller seg selv.
Kort svar: Jeg tror ikke du kan få denne personen til å føle noe som helst av sympati, empati, forståelse, anger, skyld eller savn. All den energien du bruker på å kjøre rundt for å låne tlf etc. for å få ham til å reagere er nytteløs. Du er nødt til å tro meg når jeg sier at det eneste som vil hjelpe deg er NK.
Therese: Stol på at du kommer ut av dette, med vettet intakt. Ja, du kommer til å komme ut langt klokere. Det vil ta tid, men du kommer dit.
Da jeg oppdaget boken og bloggen Psykopati og kjærlighet, satte jeg av noen dager. Jeg leste ALT, og det har etterhvert sakte begynt å demre. Riktignok var og er jeg ikke i en akutt situasjon, slik du er. Jeg hadde kuttet kontakten med p/n for lenge siden, men var fortsatt aktivt følelsesmessig berørt. Med stor trang til å forstå hvordan og hvorfor. Hva ville h*n meg egentlig, når h*n så tydelig mislikte meg, snakket meg ned? Sanseapparatet mitt er nok fortsatt overaktivert, og jeg strever med å plassere.
Men det jeg leser her, hjelper meg i å rydde i min egen forståelse om hvem det er jeg har vært i forhold med. Det hjelper meg i å forstå mine egne reaksjoner og handlingsmønstre da jeg var i relasjonen og nå lenge etterpå. At du overhode har funnet bloggen er flott! Jeg er mer enn dobbelt så gammel som deg, og har sannsynligvis vært i to relasjoner (en av dem i mer enn 15 år) men personer innen p/n. Den siste relasjonen ble heldigvis ikke så lang, før jeg fikk nok og avsluttet. Her i bloggen har jeg lært begreper som hjelper meg i min forståelse. Devaluering, traumebånd. Sjalusifabrikering. Framtids-faking. Tells. Taushetskur.
Nå er p/n blokkert. H*n kommer aldri til å nå meg om h*n vil. Noen ganger ser jeg h*n. Det er snart 2 år siden jeg sluttet å hilse på vedkommende. En dag håper jeg at jeg ser h*n og kjenner en form for likegyldighet på h*ens eksistens. For der er jeg ikke, enda! Hver dag med NK hjelper. Og det har det gjort siden jeg innførte det, uten at jeg visste det fantes et navn for det. Mitt håp er heretter å gjenkjenne en p/n før jeg får en for nært inn på livet. Lykke til, Therese, hold fast!
Litt utenom hovedemnet, men denne bloggen er jo for å lære oss som har vært utsatt for P/N om hva dette går ut på. Vi lærer av bloggforfatter og alle andre som deler sine erfaringer. Jeg har hatt mye hjelp, trøst og motivasjon i denne bloggen og forstår nesten ikke hvor jeg hadde vært uten den. Men kan dette være en blogg som P/N også er inne på for å lære om reaksjonsmønster til ofrene og kanskje forstå hvordan de kan mishandle oss emosjonelt enda mer? At de sitter og koser seg og gotter seg over hvordan mange av oss deler hjerteskjærende historier om hvordan disse ha mishandlet oss? Har de selvinnsikt til å forstå at det kan være dem det handler om? Hvis jeg deler noe uten at det er altfor detaljert, kan min P/N har selvinnsikt og være smart nok til å forstå at det er han det handler om? Hvor smarte er de egentlig?
Det er spennende spørsmål du stiller, som jeg av og til selv har tenkt på. For eksempel var jeg i begynnelsen opptatt av om hvorvidt min egen psykopat ville oppdage bloggen. Derfor var jeg lenge tilbakeholden med min egen identitet. Jeg fryktet personlige og juridiske represalier inntil jeg ble trygg på at jeg holdt meg innenfor loven. Du spør om psykopatene kan kjenne seg selv igjen i de utallige historiene som blir skrevet her. Til det vil jeg svare at min psykopat definitivt vil kjenne seg igjen hvis han har oppdaget bloggen og forstår at jeg skriver om ham. På generelt grunnlag vil jeg imidlertid si nei. Fordi historiene blir skrevet anonymisert og fordi de opererer så likt så er det lite trolig at de gjenkjenner seg selv i det som blir skrevet. Når tidspunkt, steder og navn blir utelatt så kan historiene nesten gjelde hvem som helst av dem. Du spør om psykopatene kan studere bloggen for å lære reaksjonsmønstrene til objektene. Til det vil jeg svare ja – i teorien, men jeg tror psykopatene frykter bloggen mer enn de drar nytte av den, fordi den avslører DERES reaksjonsmønstre. Det fjerner overraskelsesmomentene de spiller på. Derfor har jeg vært oppmerksom på backlash fra ikke bare min egen psykopat, men også fra andre psykopater. Og den har kommet, selv om det skjer sjelden. Faktisk hadde jeg tenkt å fortelle om dette i neste vlog (youtube video).
Kjempefint – Jeg gleder meg til den vloggen. Du har mange gode videoer i tillegg til denne bloggen. I tilfelle du engang skulle slippe opp for gode temaer til videobloggene dine, så skulle jeg ønske du engang kunne snakke om at de har flere affærer på en gang. At de kanskje ligger på siden av den de lever med mens de tekster med flere andre og har forhold både her og der. At vi ikke er de eneste. Vet at det var et gedigent sjokk å finne ut dette, men det var det første steget mot å ville ut av dette forholdet. Meldinger og samtaler du trodde var kun for deg, men det var mange flere av oss som fikk samme melding. Grusom sannhet, men kan være det første steg mot å komme seg vekk. Og hvordan sosiale medier og online affærer er psykopatens spesialitet. Noen har jo skrevet at de har funnet ut at den de lever med har affærene sine katalogisert på datamaskinen/telefonen. Hvem vil frivillig være medlem i et harem?
Skulle jeg spekulert litt, ville jeg gjettet at det har en del med sosial status å gjøre. At en p/n har lettere for å flotte seg med imponerende bekjentskaper, og at dersom du er på samme nivå som p/n eller lavere, blir ikke relasjonen med p/n noe som ”løfter” dem utad, og derfor ikke noe de skryter av. Snakker av bitter erfaring…
Det gjør det enklere å skjule løgner, nedrakking og mentalt misbruk dersom man ikke virker supernære eller så veldig seriøse utad. Dersom noen fremstår som Herr og Fru Lykkelig, alltid sammen, snakker varmt om hverandre hele tiden, vil andre også lettere merke det dersom noe er galt, dersom man brått ikke er så lykkelig lenger.
Og det gjør det lettere å skjule ghosting, gaslighting og så videre, som du sier. ”Vi var bare småkjærester,” ”vi var bare på dater’n”, ”hun var bare en venninne.” Kjenner så igjen mange av stereotypene på bloggen, fra tidlige drypp om andre kvinner som var så vrange… ventet for mye. Han likte ikke kvinner som var intense og klengete, og det ga jo først mening. Hvem vil ha en partner som klenger og kontrollerer? Så lærte jeg at intens=gir respons på provokasjon over tid og klengete=liker ikke å bli frosset ut uten advarsel.
Utenfor tema, men jeg vet ingen andre steder jeg kan henvende meg… Noen av dere som kjenner “navnet” mitt husker kanskje at jeg flyktet fra min P for nærmere 3 år siden og at han etterpå har plaget meg med utallige meldinger der han absolutt ikke skriver noe om våre felles barn (derfor ikke NK), men heller at jeg er hans evige kjærlighet, han skal aldri gi seg osv. Jeg har blokkert ham på kanal etter kanal men har pga barna måttet ha en kanal åpen. Det nærmer seg tiden når yngste fyller 18 og slik sett ser jeg en ende på det. Imidlertid har jeg fått såpass mye psykiske plager av dette at min psykolog rådet meg til å sette hardere skyts til. Nå har jeg grensesatt for P på en måte som rammet ham der han er mest sårbar (ønsker ikke å utdype det nærmere). Og etter at han i kjent stil ga meg skylda for alle meldingene, har det vært stille fra ham en måned. Det rare er at jeg er mer angstfylt og deprimert enn noensinne, enda det å få være i fred er noe jeg har ønsket hele tiden. Både psykologen og fastlegen min har ferie nå, så jeg må tenke høyt sammen med dere her… Kan dette skyldes at jeg har vært i beredskap i 3 år og nå kan slippe opp, slappe av? At alt liksom kommer veltende opp til overflaten? Bare en tanke. Hva tror dere? Jeg føler skyldfølelse, for jeg har en ny helt fantastisk kjæreste som jeg har det så veldig fint sammen med (han vet om min bakgrunn) og føler liksom at jeg burde vært lykkelig på alle måter. Men angsten og depresjonen henger over meg hele tiden, og jeg gråter så mye, er redd ting aldri skal bli bedre. Noen som har råd å komme med?
Jeg tror det skyldes at fred er blitt ukjent for deg. Du har levd så lenge på eggeskall at fred og sinnsro føles ubehagelig. Når det er rolig så tenker du “stille før stormen, nå kommer det noe enda verre”. Det er på en måte trygt å ha kontakt, for da vet vi hvor vi har dem (tror vi), selv om kontakten er fylt av devaluering.
Selv så har jeg i gode perioder tatt meg selv i “katastrofetenking”; “nå har jeg det så bra at dette kommer ikke til å vare, nå skjer snart noe negativt”. Slik tankegang kan bunne i at man tror man ikke fortjener å ha det bra, eller en grunnleggende pessimisme til livet. Det kan ende i en slags selvoppfyllende profeti hvor man saboterer sin egen lykke. Vær veldig oppmerksom hvis dette gjelder deg.
Tusen takk for svar. Ja, dette er jo noe av det jeg har tenkt på selv. Etter å ha vandret på eggeskall i nesten 20 år, så sitter beredskapen i kroppen. Katastrofetenkningen du sier du har slitt med, kjenner jeg igjen. «Hva blir det neste, jeg fortjener ikke å ha det bra» osv. Det er godt å høre at vi er flere! Da er det på en måte ikke bare meg… Til slutt et tips: Har nettopp funnet den svenske podcasten Psykopatpodden som også er til hjelp – anbefales!
En liten kommentar til Maria: Du skriver “Sjansene for at de ser på seg selv som en pn, med et ønske om å søke seg inn på slike sider med den hensikt å lære om objekters reaksjonsmønstre, er vel mikroskopiske.” Den antagelsen stemmer ikke helt. En p/n kan meget vel være klar over mistanken rundt sin egen eventuelle diagnose. Men en p/n anser ikke en diagnose som et problem for han/henne. De ser det mer som en positiv, kreativ og “spennende” egenskap de han, eller som en kilde til oppmerksomhet rundt hans/hennes person. At de med slike egenskaper skaper problemer for objekter, blir på en måte underordnet, for de evner ikke å føle empati eller normalt ansvar for andre enn sitt eget behov. De leker med objektets uvitenhet. Min eks oppnådde år med narsissistisk forsyning i tiden da jeg og en rekke andre med-objekter forsøkte hjelpe han med å finne ut hvorfor han handlet/oppførte seg som han gjorde. Poenget var at objektene ikke visste om hverandre, han holdt oss isolert på hver vår kant og på den måten kunne han briljere med stadig ny kunnskap (falsk selvinnsikt) som objektene oppdaterte han med. Et klassisk eksempel: Han sendte meg en melding om at han endelig hadde fått en diagnose av psykologen sin. Han var diagnostisert som sexavhengig og det var en seriøs og psykisk smertefull diagnose for han. Han trengte å prate ut med meg om det. Den gangen lot jeg meg overtale av bløffen om at han faktisk gikk til psykolog. At han hadde skjønt alvoret! Sannheten var imidlertid en ganske annen. Han, sammen med et annet objekt, hadde kommet frem til “diagnosen” via et fjernsynsprogram om temaet. Objektet hadde foreslått at det kanskje kunne være dette han slet med, fordi handlingsmønsteret virket likt. Han fikk rikelig tilgang på sympati, empati og forståelse nettopp ved å spille på interessen for kunnskap som objektet ble mer og mer opptatt av. På den måten lot han som at han var interessert i objektets ve og vel. Kunnskapen ble deretter krydret med løgnen om psykologkontakt for å tilpasse seg mitt krav/behov for å føle ny tillit for han. Slik opptrer i hvert fall en skjult (covert) narsissist.
Jeg anbefaler dokumentaren “Anders, jeg og hans 23 andre kvinner” på NRK-dokusommmer. Anders fremstår som fullstendig ufarlig, for ikke å si litt dum, fordi han godkjenner objektets ide om å lage en dokumentar om han. Det eneste han er opptatt av er seg selv.
Denne diskusjonen dukker opp med jevne mellomrom her på bloggen. Som regel i form av “hater de å bli eksponert?” som egentlig går på det samme. De fleste psykopater vet hva de gjør, lite er tilfeldig. Det er ikke slik at “oops, ignorerte jeg deg i en måned? Det var helt ubevisst”. Da er det jo slik at innsikt i en eventuell diagnose bare er et biprodukt. De vet hva de gjør. Jeg tror at mange også vet hva de er. Noen er sågar stolte av deres diagnose. Andre derimot har ingen interesse av å analysere seg selv og vet følgelig heller ikke at de er alvorlig forstyrret. Noen – inkludert meg selv – mener at de fleste IKKE er redde for å bli eksponert. Andre – inkludert Anita Sweeney – mener at de er det. Begge sider har gode argumenter. Her våger jeg ikke å være bastant og anbefaler at heller ingen andre er det. Det betyr at det er sannsynlig at noen snoker her på bloggen for å “lære” mens mange ikke gjør det. Jeg VET at noen psykopater har funnet bloggen og ikke liker den.
De liker ikke at manipuleringsteknikkene deres blir avslørt.
Tja, vi kan jo bruke en litt uskyldig metafor. Du har sikkert sett Olsenbanden filmene. Du husker kanskje hvordan Egon elsket å ligge et steg foran politiet. Å være smartere enn dem. Samtidig var han ikke redd for å bli avslørt. Alle visste allerede hvem han var, han var en kjent pengetyv og han var stolt av publiseringen han fikk. Men han likte ikke å bli arrestert, for det betød at han ikke var så smart likevel og at politiet hadde avslørt metodene hans.
Litt slik er det. For noen psykopater. At psykopatene er redde for å bli “outsmarted” betyr ikke nødvendigvis at de er redde for å bli eksponert, men for å miste overtaket.
Jeg tror faktisk at enkelte n , særlig borderline n, kunne stortrives med å få oppmerksomhet en stund i et kommentarfelt som dette, jeg. Det er ikke noe i veien for at en p/n har rotet seg inn i et forhold med en p/n , og det går neppe bra. Så en såret n tror jeg kunne likt å være offer her, få trøst, diskutere, briefe med kunnskaper og erfaring, og faktisk også få NF her. Men en p er jeg ikke like sikker på ville fått noe særlig ut av det, annet enn irritasjon over bloggen.
Tror jeg bestemt – «min» borderline n ville periodevis ha trivdes i som fisken i vannet her inne. Hun fortalte i vår fase to om et kort forhold hun i mellomtiden hadde hatt til en gift mann, narsissisten som hun kun kalte ham. Det var ytterst grusomt å høre (også selvutleverende – hva han fikk henne til å begå) og totalt i samsvar med flere av leserhistoriene som legges ut her. At det bidro til å styrke min kjærlighet, ta vare på henne- elementet er en er en ting, en annen er at jeg i det lengste strittet i mot å plassere henne selv i pn kategorien. Til det ikke var noen vei utenom.
Jeg har kun skummet lett over når pn møter pn i diverse kombinasjoner, prioriteringer og fokus har vært rettet andre steder under rehabiliteringen.
Men det er interessant – vi befinner oss i et mangslungent og komplisert terreng.
Hei! Er kanskje litt “off topic”, men tenker dere er de beste jeg kan spørre.
Hvordan hjelper man noen utav et forhold med en p/N?
P/N har kontrollerende og isolerende adferd ovenfor vedkommende. Samt er meget egosentrisk, med ingen tanker for hva som er best for sine så fremt det ikke gangner P/N selv (m.m).
Er det noen instanser man kan ta kontakt med for råd/bistand, også evt for “offeret”? Hva når det er barn involvert? Evt. Dyr?
Håper på svar! Og admin må bare slette om det er feil plass å poste det inn på.
Takk!
Hallo Anne. Post gjerne her, men folk trenger litt mer informasjon innen de svarer.
Slik det står nå så beskriver du ingen p/n, det er ikke nok å være kontrollerende og isolerende (selv om det er ille nok). Hvem er involvert? Alder på barn etc. Forstår at du vil anonymisere situasjonen, men her trenger vi mer kjøtt på beinet.
Tenker på en ting som iallfall vekket meg og hjalp meg på den lange og tunge veien mot å heles etter relasjonen med psykopaten. Vi vet at mange P/N er kronisk utro og har mange affærer med mange. Vet dere om at dere kanskje er medlem av et harem, og i såfall – hva tenker dere om det? Det var virkelig en oppvåkning for meg iallefall, og gjorde at jeg kun ta mitt første steg ut av dette.