De siste dagene så har det oppstått en sjeldent polariserende diskusjon i kommentarfeltet rundt emnet hvorvidt man kan trekke noe positivt ut av en relasjon med en psykopat.
Polariseringen synes å bestå i at det ligger noe provoserende i å lete etter noe som helst positivt i en relasjon med en psykopat. Å lete etter noe positivt kan oppfattes som en formildende omstendighet (der hvor intet bør være formildende), at psykopaten tross alt har noe godt i seg og at relasjonen i siste ende ikke skiller seg vesentlig fra normale relasjoner – som alle har gode og dårlige sider. Noen er så traumatisert og mishandlet at bare spørsmålet alene kan trigge et raseri; hvordan i helv*** kan noen påstå at det finnes noe positivt i en slik relasjon? Vedkommende må være dum, eller så har han/hun aldri vært sammen med en psykopat.
Personlig mener jeg at det må være opp til hver enkelt om de klarer å hente noe positivt ut av en slik relasjon. Hver og en må få lov til å beholde sin virkelighet etter bruddet. Det ovennevnte traumatiserte objektet har et forståelig ståsted. Det samme har objektet som har vært gift med psykopaten i 30 år og leter etter en mening med relasjonen. Alternativet til ikke å finne en mening med en slik langvarig relasjon er at man har kastet bort 30 år av sitt liv på noe som ikke var nyttig for en eneste ting, og det er en vanskelig forestilling å forsone seg med. Både det traumatiserte objektet og det meningssøkende objektet må ha lov til å finne sin virkelighet. Derfor er temaet vanskelig å diskutere. Her strekker kun empati og forståelse til for å kunne støtte den som velger det motsatte ståsted. Husk at vi er vidt forskjellige mennesker som leser denne bloggen, og det eneste vi har til felles er egentlig våre relasjoner med psykopater og narsissister.
Hva kan fordelene med å finne positive aspekter ved relasjonen være?
Man kan lettere leve med dette vonde kapittelet i livet.
Man kan lettere akseptere og kanskje tilgi (hvis det er viktig).
Kvernetanker og flashbacks blir ikke fullt så vonde som de ellers hadde vært. De vonde minnene finner en viss balanse med de gode.
Hat og bitterhet viker for en slags takknemlighet, slik en av leserne formulerte det i kommentarfeltet. Men det må aldri dreie seg om takknemlighet til psykopaten personlig (mer om det lenger ned i teksten).
Bakdeler med å lete etter positive aspekter ved en slik relasjon kan være;
Man mistolker hendelser som egentlig er negative, som positive. For eksempel idealisering, love bombing eller andre tiltak psykopaten gjorde som fremstod som positive, men som egentlig var et ledd i manipulering og tåkelegging. Derfor krever det en nokså anseelig mengde kunnskap innen man med klart syn er istand til å vurdere hva som eventuelt var positivt ved relasjonen. Let derfor ikke etter positive elementer kort tid etter bruddet. Jeg anbefaler å vente minst to år etter NK. Innen to år er gått så anse intet ved relasjonen som positivt.
Motsatt så kan det når det har gått lang tid (og ironisk nok når man har kommet langt i rehabiliteringen) skje noe av det samme. Man husker ikke lenger så godt alt det negative. Mennesker er slik innrettet at vonde ting slettes fra hukommelsen raskere enn gode ting. Dette er en mental mekanisme som skal gjøre det enklere å bære krenkelser og mishandling. Dessverre skjer det at vi da “glemmer” at en person behandlet oss dårlig. Det skjedde med min relasjon med psykopat nummer en (jeg har hatt tre). Han dukket opp igjen åtte år etter siste kontakt og foreslo at vi skulle dra på helgetur sammen, som om relasjonen aldri hadde tatt slutt og intet suspekt hadde skjedd. Jeg takket ja “for gammelt vennskaps skyld”, hva det nå var han hadde gjort som jeg den gang for åtte år siden reagerte på (jeg husket det ikke lenger så tydelig, i tråd med at negative opplevelser blir diffuse med tiden) var “vann under broen”, han hadde sikkert forandret seg og angret sine synder, tenkte jeg. Jeg hadde sikkert også mine. Du vet, alle unnskyldningene i boka klarte jeg å komme på, på i underkant av fem minutter. Helgeturen endte ikke godt, for jeg glemte – eller valgte å ignorere – at denne mannen burde jeg holdt meg unna, og fordi jeg fokuserte på innbilte positive trekk ved vårt gamle forhold.
Dette er hva de gjør, de vet at hjernen spiller oss et puss og at hvis de venter lenge nok så er det lettere å returnere. Denne fellen er det viktig å ikke gå i. Jeg oppmuntrer ofte objektene til å skrive hver eneste negative hendelse de kommer på, ned på papir, mens hendelsene er ferske i erindringen. Skriv så detaljert som mulig. Primært er skrivingen til hjelp i begynnelsen etter bruddet, for å beholde NK og bekjempe kognitiv dissonans. Men ikke kast papirene når det har gått en stund og du har det bedre. Oppbevar dem i stedet et trygt sted, slik at du kan hente dem fram igjen hvis psykopaten forsøker seg med en retur mange år senere.
Positive aspekter med relasjonen må aldri brukes som påskudd til å bryte NK. Dette er ikke en normal person “med enkelte gode sider”. Psykopaten har ingen gode sider. Gode opplevelser sammen med dem er alltid et ledd i manipulasjon eller springer ut av noe som har gavnet dem. Kanskje var psykopaten så glad den dagen dere dro på sykkeltur fordi hun nettopp hadde klart å sørge for å få en brysom kollega sparket. Skadefryden smittet over på deg, slik at du oppfattet sykkelturen som den mest romantiske dagen dere hadde hatt. Du trodde det handlet om deg, men det handlet aldri om deg.
Å finne mening med en psykopatisk eks kan derfor aldri tilskrives dem personlig, kun noe de gjorde for deg eller med deg. For å ta et eksempel; en leser kommenterte at psykopaten lærte henne mye om matlaging og at hun i dag nyter matlaging fordi hun takket være psykopaten er blitt bedre til det. Her må det positive aspektet ikke være assosiasjonen (“jeg forbinder matlagingen med psykopaten”) eller en emosjonell kobling (“jeg lager mat fordi det vekker følelsene jeg fikk sammen med psykopaten”). Da har man ikke kommet videre men står fast – ja faktisk klamrer man seg fast – og det er intet positivt ved det. Det positive må springe ut av en ren utnyttelse av relasjonen, ironisk nok det samme som de gjorde med oss. I dette tilfellet å trekke kunnskap om matlaging ut av dem, for å styrke egne ferdigheter på området. Et annet eksempel kan være at psykopaten under idealiseringsfasen skaffet deg en jobb som du fortsatt har og nyter. Ren utnyttelse. Det er da lov å være takknemlig for at du fikk den gode jobben, men ikke lov å la det blidgjøre deg overfor psykopaten.
En annen leser kommenterte hvordan relasjonen med psykopaten har hjulpet henne til å luke ut andre giftige mennesker i sitt liv, som kanskje fortsatt hadde vært der og forsuret tilværelsen hennes hvis psykopaten ikke gjorde henne oppmerksom på hennes egen manglende grenser. Igjen, det er lov å være takknemlig for den økte selvinnsikten men ikke til psykopaten personlig. Psykopaten kom ikke til deg med personlig visdom som han/hun ønsket å dele med deg. Visdommen oppstod i deg selv.
Annen mening med relasjonen kan være at man fikk barn sammen. Har man en psykopatisk forelder så kan mening være “de ga meg i det minste liv”. En psykopatisk venn kan ha introdusert deg til personen som du i dag er lykkelig gift med. Hva du ikke vet er at din psykopatiske venn kanskje spilte omsorgsfull kirsten giftekniv overfor deg, men introduserte dere i den tro at dere ville bli en katastrofal mismatch og gi deg enda et nederlag på datingfronten. Det er lov å være takknemlig for alle mulige positive konsekvenser av relasjonen, men aldri for psykopaten personlig.
Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon.
Takk for fint innlegg og et godt og utfyllende svar på temaet jeg tok opp i forrige innlegg. Dette er absolutt hva jeg mente med å se det positive, og du forklarer det godt med å kalle det en utnyttelse. Det er slik jeg ser det og har ingenting med følelser ovenfor psykopaten å gjøre eller ham personlig. Det er de kunnskapene jeg tilegnet meg i forholdet, og erfaringene etterpå som er positive for meg nå, og derfor kan jeg lage mat og tenke på det psykopaten lærte meg uten å tenke på ham, hvis dere skjønner.
En annen ting jeg er takknemlig for er at jeg, som en av de andre også kommenterte, har blitt i stand til å luke ut giftige personer og kan gjenkjenne tegn på PN oppførsel. Fordi psykopaten førte meg til denne bloggen, som også har lært meg mye om meg selv.
Det aller beste er at jeg har snakket med min egen datter, som er ung voksen nå, om dette temaet, og hun har også lært hva hun skal se etter. Hun kom faktisk hjem en dag og fortalte meg at hun hadde sett tegnene hos en i omgangskretsen og at hun aldri ville skjønt det hvis vi ikke hadde snakket om det på forhånd.
At vi lærer den harde måten er positivt på en måte, fordi vi kan lære andre om temaet og spre informasjon om psykopati slik at andre kan unngå å havne i den situasjonen vi dessverre havnet i.
Og ja, det tar tid å kunne se det slik, men det er som en annen leser også sa: en som har hatt kreft kan føle takknemlighet i ettertid, når man har overlevd kreften (som meg), og ikke ønske å ha vært foruten sykdommen. Men når man står i det har man nok med å overleve og er i en egen og grusom boble av frykt og usikkerhet, kvernetanker og søvnløshet. Man blir sterk av motgang!
Det å finne en mening er vanskelig. Jeg var sammen med P i 20 år, og vi fikk to barn sammen. Det er jeg takknemlig for. Hadde vi ikke fått barna, hadde jeg ganske riktig sett på de 20 årene som bortkastet. Men tilgi? Jeg vet ikke. Under store deler av forholdet skrev jeg dagbok, og det er rystende å se at jeg i detalj har skrevet om hvordan jeg ble behandlet, hvordan jeg tar på meg skyld, hvordan ting blir litt bedre igjen for så å bli verre osv. Å komme ut av forholdet har vært som om et sceneteppe er blitt trukket fra. Nå ser jeg ting klarere. Å lese om psykopati, i bøker og her på bloggen – det er rystende. Det verste er skammen; hvordan kunne jeg la meg bli behandlet slik, hvordan kunne jeg finne meg i det? Å se hans show på facebook, hvordan han overfor andre fremstår som verdens varmeste og mest omsorgsfulle person – jeg kan nesten krysse av punkt for punkt på lista. Jo, klart vi hadde enkelte gode opplevelser sammen. Men så klarte ofte P å ødelegge allikevel. Turen til et sydlig land en sommer, for eksempel – der han surt konstaterte etter et par dager at det var for varmt for ham og dermed booket om flybillettene til hele familien fordi han “ikke kunne være der”. Og dermed ødela han den ferien, med hjemreise etter tre-fire dager istedenfor etter ti som planlagt. Det er bare et eksempel. Noen vil kanskje spørre seg hvorfor jeg ikke protesterte. Men jeg våget ikke. Jeg vandret på eggeskall, og å provosere P kunne utløse et helvete av silent treatment, devaluering osv – helt etter boka. Og runddansen, den med noen gode dager eller uker etter en periode med helvete – den skrudde meg bare lengre ned i edderkoppnettet hans.
Min psykopat fikk meg til å innse at min mor er en narsissist, som på klassisk vis har utpekt meg til Syndebukk og min bror til Gullunge.
Skjønner selvsagt at det sannsynligvis ikke var av godhet til meg, men snarere for å eliminere en konkurrent.
Det paradoksale er jo at hadde det ikke vært for at psykopaten påpekte dette, hadde jeg nok fortsatt vært nikkedukke for min mor. Jeg har tilogmed begynt å distansere meg fra henne også pga denne oppdagelsen. Noe som har påført min mor en total narsissistisk skade!
Men ved å påpeke dette, spente jo psykopaten bein på seg selv; jeg ble mye mer obs på personlighetsforstyrrede mennesker og teknikkene de bruker. Dèt var nok ikke intensjonen hennes. For jeg begynte følgelig å se disse teknikkene i henne også.
Da jeg brøt med psykopaten, sro jeg mer eller mindre sporenstreks på en sårt tiltrengt ferie. Jeg hadde selvsagt ikke fått med meg absolutt alle tingene mine. Min mor ringte meg opp da og sa hun skulle opp til min X og hente det resterende.
Dette førte, som jeg har forstått, til en vanvittig konfrontasjon mellom to personlighetsforstyrrede mennesker..
Jeg og min datter (som jeg var hos) ble denne denne dagen teppebombet med dusinvis av sinnsyke meldinger pluss et utall (ubesvarte) anrop fra begge to.
Noe som førte til et kollektivt panikkanfall for oss begge..
Dette var kanskje litt på siden, men ja. Psykopaten lærte meg (ubevisst) kunsten å spotte personlighetsforstyrrede mennesker. Det er ikke noe jeg er direkte “takknemlig” for da det garantert ikke ble gjort i godhet, men dog hjalp det meg å sette ting i perspektiv. “Åpne øya mine”.
Jeg er heller ikke takknemlig for det som psykopaten gjorde mot meg, men jeg er takknemlig for konsekvensene etter relasjonen. Jeg er takknemlig for å innse at jeg er sterkere enn jeg tror. Jeg er takknemlig for alle gode ting i livet mitt. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er “stuck” lenger og forvirret over dette mennesket sine handlinger. Jeg har hatt mine tunge og svarte stunder, men det var godt å høre at en kunne komme ut på andre siden som en bedre og sterkere versjon av seg selv. Jeg hadde syns det var deprimerende å lese om de som satt fast i alle vonde følelser i mange år etter at relasjonen var året, men jeg respekterer at disse finnes. Vi er alle forskjellige mennesker som takler ting forskjellig. Jeg tenker at jeg sto midt i veien da “psykopatbussen” traff meg. Jeg fikk oppleve alt en psykopat utsetter en for. Jeg kom over denne livreddende bloggen. Og med tiden så sank ting inn og jeg kom ut av tåken. Jeg forsto hva jeg hadde vært utsatt for. Det har tatt tid, men jeg er på en god plass nå. Jeg er lykkelig. Jeg vil aldri glemme, og har skrevet ned alt som er skjedd. Men jeg aksepterer det og lever med det, og vet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes.
Jeg har kommet tilbake til meg selv, mer eller mindre, etter 8 mnd NK. Men styrket?
Jeg har utviklet sterk skepsis, et alvorlig sinne og nærmest et misantropisk syn på ting..
Vil dette også gå over??
Sinne og misantropi bør du legge av deg med tiden. Det krever nemlig veldig mye energi. Men det er gått kort tid (8 mnd er ingenting i denne sammenheng), så du vil nok trenge en del ekstra tid på det der. Skepsisen tror jeg er sunn å beholde. Kommentar fra en datter for litt siden i forbindelse med en sak : Herregud, det er psykopater overalt. Det kryr jo av dem!
Anonym
“Sinne og misantropi bør du legge av deg med tiden. Det krever nemlig veldig mye energi. Men det er gått kort tid (8 mnd er ingenting i denne sammenheng), så du vil nok trenge en del ekstra tid på det der.”
Nå som psykopaten er død i selvmord føler jeg virkelig på ordentlig at jeg begynner å komme over det. Alle mine interesser og hobbyer begynner å komme tilbake på plass, jeg har tilogmed begynt å smile og le igjen!
Og personen under torva betyr ingenting lenger.
Kunne kanskje hørtes litt kynisk ut i enhver annen sammenheng, men ikke i en slik sammenheng.
Mitt liv, min frihet
Igjen…takk for fint innlegg. Jeg tenker dette blir veldig individuelt. Det er uansett vanskelig tema å føle på. Mistet mer eller mindre en del av våre liv. Etterlatt med en lang og tung vei for å finne tilbake . Og det tar og videre tid av våre liv. I den prosessen mye smerte. Vel, det er noe vi ikke kan endre. Det som har skjedd, har skjedd. Det er ingen klokke som kan skru tiden tilbake. Tenker da videre anng.tema…Det må på en måte deles i to. Anng.om det kom noe bra ut av dette. Klarer ikke å tenke på han som noe positivt . Han finnes kun i mine mareritt. Så derfor må han separeres . Det eneste jeg evner å tenke er: meg som person . Min utvikling pga den jeg er . Min styrke og som livet er generellt…bygge videre på erfaringer. Tiden etter p/n, har jeg valgt bort individer som ikke er bra. Det er en sunn fellesnevner for mange av oss. Allt av en årsak… Fordi vi har vært mishandlet, mentalt torturert . Den prisen er for høy å betale for klare å føle på om det har vært noe positivt i kjølevannet. Vel, det er det jeg nå føler etter nå ca.2 år og 8 mnd. MEN, med tiden tror jeg eller vet det vil bli enda bedre😊. Så kanskje det er svaret? Det kommer ann på hvor langt vi er kommet på vår vei.
«Husk at vi er vidt forskjellige mennesker som leser denne bloggen, og det eneste vi har til felles er egentlig våre relasjoner med psykopater og narsissister.»
Bravo og tusen takk for at du responderer raskt og på ypperlig vis ut fra siste dagers leser-tema! Med henvisning til sitatet, må si jeg blir litt trist på vegne av nylige ankomne som befinner seg i villnisset og søker etter bekreftelse når jeg ser enkelte lesere eksempelvis påstå som en allmenn sannhet at en p/n er notorisk utro. Nåvel..
Sperret øynene opp da jeg kom til de åtte årene – samme antall jeg opplevde og også hun som sto for rekontakten. Om jeg hadde glemt henne, unødvendige ord. Glemt hva hun utsatte meg for – på langt nær, men at det vi kaller glemselens slør for lengst hadde senket seg – uten tvil. Alt det positive som fantes, tross alt kvinnen i mitt liv var jeg hellig overbevist om, kom veltende opp sammen med en inderlig tro på at mennesker kan forandre seg. At hun strekte ut handa igjen befestet kun de tankene. At hun likeledes i første møte, hadde gruet seg, beklaget sin tidligere væremåte, doble signaler mm styrket meg ytterligere i troen.
Det at jeg visste om en personlighetsforstyrrelse må tas med for ytterligere å anskueliggjøre hvilke triks hjernene våre spiller med oss. En diagnose hun selv fortalte om over et kafébord way back nærmest litt koketterende – er det ikke litt spennende også da… Det var ikke det – mente jeg så menneske under den – har alltid vært av den mening at eksempelvis en psykisk lidelse ikke skal være devaluerende – da beveger vi oss over i et menneske- og samfunnssyn jeg betakker meg for å være en del av. Eller for å lene meg på Aretha Franklins ord – it’s the rough side of the mountain that’s easiest to climb; the smooth side doesn’t have anything for you to hang on to. Det er imidlertid ingen regel uten unntak, og unntaket for meg var å se hvor djevelsk sjukt dette menneske virkelig er og bla å havne her og få narsissist-kabalen til å gå opp. At den første diagnosen var feil (som hun raskt påpekte allerede første kvelden i rekontakten), tror jeg fullt og helt på. Den var for snill, noe også noen timer hos en psykolog med faglig tyngde innenfor personlighetsforstyrrelser og manipulasjon glatt underbygde.
De gode sidene ved p/n – hvordan forholder vi oss til de i ettertid? Før jeg visste om noen form for diagnose, men hadde begynt å lese henne ga jeg henne med en klar baktanke i bursdagsgave en bok som har mylderet i tittelen. I tillegg til at boka ble slukt rått, tanken bak forstått, ble det ordet en del av vårt kodespråk og raskt tatt opp igjen i fase to (brukt flittig under avsluttende love-bombing) sammen med andre temaer og begreper vi hadde felles, som vi eide. Jeg vet jeg aldri vil oppleve akkurat det med noe annet menneske, de temaene er en ferdig lest og en lukket bok i mitt liv. De er nå ute av mitt vokabular. Been there done that..
Det har det vært traumatisk å innfinne seg med. Hadde sånn sett som en del av den helheten i runddans med en leser i «åpen post» forrige uke. Hun ga seg ikke på tørre møkka og utfordret meg igjen og igjen – men takk Gud aldri bedrevitende, fikk meg til grave dypere, konfrontere meg selv, i det som åpenbart lå rett foran føttene mine. Takk igjen, du vet hvem du er!
Rykker tilbake til start – «vi er vidt forskjellige mennesker» og fra eget ståsted. Det var jeg som bidro med empati, kjærlighet, forståelse og tålmodighet, som også elsket henne faktisk mer på tross av enn på grunn av. Det er det som må salutteres og tas med videre – vi må fremelske og ta vare på de gode sidene vi har i oss og viste i samkvem med p/n.
Til de som måtte vurdere, bli fristet til rekontakt – for meg tok frigjøringsprosessen to tre år . Det tok under et døgn å sitte fast i klisteret på nytt, sant å si fra den første “vennskapelige” omfavnelsen. Års arbeid kan lett legges i grus over natta samtidig med alt gå fra vondt til verre.
Hvad der kom godt ud af relationen til en P og N- den ene P har fået en vrede frem i mig, som jeg ikke anede jeg havde. Det var sundt for mig at komme i kontakt med den side. Og så har jeg fået 2 børn, som er det største i mit liv. Den anden N har givet mig den største kærligheds sorg, jeg aldrig har oplevet tidligere. Jeg blev syg af den, men kom i kontakt med nogle sider jeg ikke anede jeg havde. Så de 2 har gjort, at jeg kom i forbindelse med nogle følelsesmæssige sider i mig selv, så jeg i dag kender mig selv langt bedre og har mere fat i mig selv og står stærkere. Den ene P lærte mig ting omkring min hobby, som jeg nyder godt af i dag. Ellers har relationen med mine 2 P er lært mig mere skepsis og at jeg har fået øjnene op for den type mennesker, så jeg fremover kan beskytte mig selv.
For meg har det virkelig kommet noe godt ut av forholdet med psykopaten. Jeg nådde bunnen av mitt liv da han plutselig forlot meg for en annen for flere år siden. Jeg lå flere måneder i fosterstilling. Skammen, sorgen og sjokket kombinert med mitt behov for å forstå fikk meg inn på denne siden. Jeg begynte da min personlige reise. Jeg forsto etter hvert hva han var, jeg forsto hvem mine foreldre var, jeg forsto hvem flere av mine venner var og jeg forsto hvem flere av mine kolleger var. Jeg var sint, jeg var redd og jeg følte mye skam.
Min reise fortsatte inn i den enorme jungelen YouTube. Jeg innså at jeg måtte finne ut hvem jeg var slik at jeg kunne beskytte meg for psykopater og andre personlighetsforstyrrede i fremtiden. Det gikk opp for meg at jeg var en magnet for denne type personer. Jeg var en pepole-pleaser og codependent, dette et resultat av min barndom med en narsissistisk forelder. Jeg var sint på alle. Rasende. Og jeg strevde med å få følelsene ut, så de vokste seg opp og ble til depresjon inni meg.
Jeg forsto etter hvert dybden i at man ikke kan endre andre, bare seg selv.
Jeg begynte med å lese om følelser. Primær, sekundær og kombinasjoner. Jeg skrev dagbok. Noterte følelser. Kunne jeg spore dem til barndommens opplevelser? Gråte litt, trøste meg selv, reparere.
Jeg har øvd på og øver hver dag på å observere andre mennesker uten å ta ansvar for deres følelser og reagere. Jeg er lei av å tåle følelser for alle andre. Andres aggresjon er gradvis blitt deres ansvar og ikke mitt.
Jeg har øvd på og øver hver dag på å si NEI. Uten forklaring og uten å få dårlig samvittighet. Liker de ikke mitt nei, så er det deres følelser som kommer og ikke mine. Min intuisjon og magefølelse er på vei til å bli mye viktigere enn andres følelser.
De som ikke liker mine NEI eller de som ikke tar ansvar for sine handlinger, bruker jeg ikke lengre tid på og de er ute av mitt liv.
Jeg mistet familie, jeg skiftet arbeidsgiver, jeg mistet venner. Sorg en stund. Svært ensom. Men med alt jeg hadde lest og sett på nett, visste jeg at jeg var på riktig vei.
Før psykopaten hadde jeg aldri vært singel. Jeg har ikke tålt ensomhet, jeg hadde er stort tomt hull inni meg av mangel på tilknytning gjennom hele livet. Nå har jeg vært singel i flere år. Jeg har aldri hatt det bedre. Jeg har lært å bli glad i meg selv. Lært at jeg tåler ekstreme følelser. Alt går over. Jeg bruker tid på de som har empati og som viser kjærlighet på samme måte som meg. Jeg har fått en indre ro og liker å være alene. Nyter å ikke være i alarmberedskap hele døgnet. Sover godt. Takker JA til det jeg har lyst til og NEI til det jeg ikke har lyst til. Jeg er nesten et nytt menneske som klarer å leve nesten uten bekymring for fremtiden og uten skam over fortiden. Så ja, for meg kom det noe positivt ut av relasjonen til psykopaten. Jeg nådde bunnen og det var pga han. Det fikk meg til å endre kurs, lære og vokse, men det er kun jeg som har gjort den jobben. Jeg unnskylder ingenting av det han har gjort mot meg og andre. Jeg kan forstå at hans adferd kommer av arv og traumer i barndommen, men det forsvarer ikke hans handlinger som voksent menneske.
Dette ligner veldig på min egen rekonvalesens, med ett unntak; Jeg ble til slutt alvorlig syk etter år med farlig høyt blodtrykk og ekstremt stress. Livet ble over natten satt på vent og jeg har brukt mye tid på å fikse nokså hverdagslige ting, som for eksempel det å skrive her – på et tastatur. Man kan bli bitter av mindre! Jeg holder han, med alle hans giftige metoder og årelange “stalking” veldig ansvarlig for den psykiske og fysiske belastningen jeg gjennomgikk. Han var som terror. Fortsatt kjenner jeg på uro når jeg leser/hører om mennesker som “tilgir” og tar tilbake mangeårige terrorister. Sånn sett kan det virke som om det er lite positivitet å spore i min p/n-erfaring. Men sett i etterpåklokskapens lys, så ser jeg også at jeg aldri hadde de beste helseforutsetningene for å tåle et skadelig forhold. Jeg var i utgangspunktet arvelig belastet med en skjør helse som jeg selv var ansvarlig for å holde stabil. Egen helse ble dessverre sekundært i mitt møte med p/n. Mange år i alarmberedskap er skadelig, men det var først da jeg anså meg selv for helet etter p/n, at kroppen sviktet. Det er ikke for alle å tåle ekstreme påkjenninger over veldig lang tid! Jeg har så lyst til å rope det høyt; Ikke glem å ta vare på deg selv først! Ikke ignorer kroppens egne faresignaler i jakten på å begripe rødflaggene som medfølger en p/n. Når man gradvis trekkes med på en mangeårig berg og dalbanetur regissert av en livsfarlig person, så må man nødvendigvis kjenne det på kroppen. Man vil underveis føle sinne, sorg, få pusteproblemer, høyt blodtrykk, frynsete nerver, søvnmangel, høye skuldre, forvirring og jeg vet ikke hva. Ta de signalene på alvor og vit at dersom du lar alt forbli ubehandlet, ja så kan du faktisk bli alvorlig syk.
KARI: Hei! Husker deg godt fra du var mer aktiv her på bloggen, og hadde mange fine kommentarer.
Håper det er bedre med deg nå – ut fra hva du skriver om hva du har måttet slite med.
Vil si at jeg har mange år bak meg siden P/N forholdene mine, så slik sett er jeg nok i en annen posisjon.
Husker likevel godt hvor nedkjørt jeg var både fysisk og psykisk i mange år. Og stadig fikk jeg ny påfyll av dritt, terror og faenskap (Har barn med han ene).
Fremdeles er jeg sårbar og har ikke verdens beste resistens mot folk, P/N eller bare ekle, som prøver seg. De opprører meg fremdeles med sin gnomete fremtreden.
Vil bare si at jeg også har blitt syk flere ganger, psykisk og fysisk (veldig dårlig immunforsvar) pga den stadige påkjenningen av å bli utsatt for P/N angrep og påfølgende angst og uro som satt seg i kropp og sinn.
Jeg mener bare at det med tid og stunder kan være bra å se hva positivt vi kan hente fra de negative erfaringene. For meg tok det mange år, og fremdeles lider jeg periodevis av ettervirkningene.
Vi skal ikke være takknemlige ovenfor P/N – det mener jeg ikke. Hver positive bieffekt har vi betalt en blodpris for. Hadde jeg sluppet dem hadde jeg nok totalt sett hatt et bedre liv, ja. Men det skjedde, og jeg prøver å ta det jeg kan finne av positive virkninger utfra den stort sett svarte elendigheten, sett i ettertid.
Jeg for min del må også leve med mine barns plager pga P/N,
hoved P, og dette delvis pga hvordan han brøt ned meg. Intendert og planlagt; barnas ve og vel brydde han seg nada om, selv om han påsto det motsatte.
Fatt mot, og jeg ønsker deg det aller beste!
Takk “anonym”, jeg føler meg om mulig mer fattet nå, enn noen gang! Det er derfor jeg orker å skrive om VIKTIGHETEN av å ta ansvar for egen helse. Særlig underveis, i møte med giftige mennesker som gjør alt de kan for at du aldri skal kunne lykkes i den oppgaven det er å ta vare på deg selv. Jeg forsto aldri den viktigheten selv. Jeg forsto ikke at de påkjenningene du utsettes for i dag, de betaler du for seinere. Imidlertid forsto jeg viktigheten av å mosjonere, av å spise sunt og unngå å innta giftstoffer, nettopp fordi det er viktig for å kunne leve et godt liv. Jeg tenkte alltid at jeg måtte få nok søvn. Hvorfor var jeg ikke like standhaftig mot psykisk gift? Mot mennesker som kun har som misjon å misbruke andre? Hvorfor stoppet jeg ikke opp tidligere og reagerte med å ta milevis avstand når jeg kjente meg misbrukt? Sannheten, tror jeg, er at de fleste av oss tror vi fikser det. Vi fikser å stå i stormen det er å forstå en unormal oppførsel. Vi fikser å leve på sparebluss både når det gjelder kjærlighet og ærlighet, og vi fikser daglige nedturer. Vi lærer oss å leve med skadelig påvirkning. Noen fikser til og med fysisk vold. Kommer vi oss ut av det, ja så betyr det at vi har fikset det! Jeg har til nå trodd at årene med min p/n hører fortiden til. At jeg var helet. Jeg har fikset det! Derfor ble jeg nokså skremt (og deppa) når jeg nå ble syk, og legen påsto at det mest av alt kom etter år med for høyt blodtrykk og høyt stressnivå. For det er jo akkurat det jeg har fikset daglig, i veldig mange år. Kroppen min har vært sterk lenge, den har vært i konstant beredskap. Men nå sa det stopp. Hjerneinfarkt. Lammelser. Det er mildt sagt urettferdig at dette skal være resultatet. At alle mine krefter har gått med til å elske, forstå, hjelpe, savne, etter hvert flykte, gjemme meg, for så å gradvis heles etter en persons egoistiske, skadelige handlinger. Jeg ønsker ikke å føle meg så hjelpeløs uforskyldt i min egen situasjon. For..jeg oppfattet jo etter hvert hva jeg hadde sluppet inn i livet mitt. Det tok dessverre altfor lang tid å bli kvitt han.
Jeg er livredd for å bli bitter, den gleden unner jeg han ikke. Men når vi først snakker om goder som kom ut av relasjonen, ja så finner jeg det litt vanskelig å bare si “jo takk, jeg lever..på et vis..” Men kanskje jeg skal si bare det…at jeg lever?
KARI: Vondt å høre at du har vært igjennom så mye fælt.
Skjønner at du ikke akkurat er opptatt av å se noe positiv med P/N forholdet. Det blir ikke akkurat jeg heller når jeg leser sånt.
Du er i godt selskap når det gjelder å kollapse fysisk/psykisk når du endelig kan slappe litt av. Kjenner meg igjen i den “jeg kan klare” innstillingen du beskriver. Var der selv i mange år. Det blir vel sånn når man erfarer at man ikke får støtte, sympati og omsorg selv når man burde ha fått det. Man sier til seg selv at – ok. jeg er sterk, jeg kan klare det. Og det samme stilt ovenfor P/N s mange krenkelser og urimeligheter – de skal ha omsorg og forståelse – ikke vi. Sterke da også, vi kan klare det.
Enig i at det er viktig å kjenne etter og ta vare på egen helse. Men med P/N i livet, som er så helseskadelige i seg selv, er det vanskelig. Ser man ikke hvor helseskadelige de er, og det gjør man gjerne ikke i forholdet, så får man ikke tatt vare på seg selv heller. Påfører de oss megastress, blodtrykk, eksem og gjentatte infeksjoner osv. blir det ikke bedre før vi kommer unna. Og ofte er rehabiliteringen lang.
Når det gjelder bitterhet tenker jeg med meg selv at jeg kan sitte alene av og til og frese av bitterhet innimellom. Man bør bare ikke bli i det som en permanent tilstand. Da blir det som selv å drikke gift og håpe at den rammer gjerningsmannen.
Men fres og få det ut, enten alene eller sammen med noen som forstår deg.
Jeg skjønner jo at du ikke er typen til å bli kronisk bitter.
Tak Daniel, for endnu et lærerigt indlæg. Efter 30 år med en psykopat og 3,5 år uden…er det bedste jeg har fået ud af relationen mit barn..og senere børnebørn. Efter det er det helt klart kundskab om psykopati..takket værre denne blog. Min viden har gjort mig til et mere rummeligt menneske ( dog ikke for psykopater ) men jeg bruger det i mit daglige arbejde, der har med mennesker at gøre. Jeg ser lynhurtigt nu, om der er røde flag og ved hvad jeg så skal gøre.
Jeg har været inde i en lang, god periode nu og skænker ikke psykopaten ret meget af min tid. Hvis onde minder kommer frem, tænker jeg..jeg er fri..jeg kom væk. Jeg føler ikke at psykopaten kan nå mig mere …og så alligevel, vi har jo et voksent barn sammen og børnebørn. Min datter kom i dag , hun var meget ked af det. Hendes far havde proklameret , at han og det nye offer, var blevet plejeforældre for to børn der havde det svært . Psykopaten bruger nærmest ingen tid på vores datter og skønne børnebørn …og ikke nok med det, han fortalte glad hvordan de ” nye ” børnebørn var med i bio, ude og sejle og meget mere. Noget min datter elsker…det er SÅ ondt..det ramte mig helt ind i hjertet. Min datter havde også spurgt ham om de kunne besøge dem..ja, måske sagde han..om seks uger..
Da min datter fortalte mig det blev jeg så gal og fortalte hende herefter at hendes far havde en alvorlig forstyrrelse, der gjorde at han ingen empati havde, kun tænkte på sig selv og blev høj af at gøre andre ( især dem tætte på ) kede af det.
Det hjalp…både på hende og mig. Alligevel påvirkede det min dag, at se min datter så ked af det. Hun fortalte om en drøm hun har haft flere gange : Hun er baby, hendes far holder hende ud over altanen og kaster hende fra sig… Er det mon fordi det er tid til at opgive min far sagde hun. Ja, sagde jeg, jeg tror det er et tegn til dig…
Uha..havde lige brug for at dele oplevelsen med nogen 😞😞
Takk for at du delte den spesielle opplevelsen. Jeg tror det var riktig tidspunkt å fortelle din datter om hennes fars forstyrrelse. Hun er voksen nå og han påvirker henne for mye. Som sagt, riktig tidspunkt. Interessant også med hennes drøm. Jeg er ingen drømmetyder, men det er tydelig at hun har visst om sin fars manglende empati lenge før hun ble bevisst det. Han har skubbet henne fra seg hele livet, for hennes underbevissthet blir det som å slippe henne utfor verandaen.
Grøss! Min eks (n) holdt en av ungene utenfor kanten av altanen “for gøy” for å skremme henne da hun var et par år gammel. Jeg eksploderte. Tenk om han hadde mistet henne…
Du refererer til begrepet «psychophatic tell» i en av artiklene dine. Hvor finner jeg mer om dette fenomenet og hva er din referanse for dette begrepet. Søker på nettet, men får ingen treff.
Her kan du lese mer om det https://www.psychopathfree.com/articles/understanding-how-sociopaths-think-why-it-is-good-to-ask-why.278/
Takk så mye – det gleder meg stort at du også finner en sannhet i de ordene! Se på det som en form for pay back da.
I et stort og uoversiktelig felt, ofte med et kaotisk indre, tror jeg det er viktig å ha noen enkle utvalgte setninger som kan henges på hver sin knagg og tas ned som en påminnelse når det måtte kreves.
Nei, disse menneskene er det ingenting bra med, de må nulles ut! Avskjedsordene (underforstått når jeg fikk summet meg) var at hun regnet med at jeg ville se på henne som en gave – nuff said…
Kan bare slutte meg til det du beskriver som «de modige, sterke og reflekterte vitnesbyrdene» – virkelig!
Du verden – for en garantert fortjent og ikke minst deilig oppreisning det må være! Apropos våpen og kraft, kan ikke fri meg fra å tenke på bumerangen – hahaha…
På forhånd – Skål!
(Bloggforfatter – er klar over at «chat» skal unngås, men når det en sjelden gang dukker opp noe personlig positivt, en gladsak med utspring i alt det vonde og vanskelige tar jeg det for gitt at det er innenfor å gi hverandre noen godord.)
Hvordan er P/N på ironi? Forstår de det? Er de gode på å forstå at vi har gjennomskuet dem og vet hva de er? Og er de morsomme og har god humor? Har de i det hele tatt selvironi? Jeg har mange ganger svart min P/N med ironi, men virker ikke som han “tar” det
Man kan ikke ta psykopaten på (mangel på) ironi. Ironi er også kulturbetinget, så man kan oppleve hele folk som ikke forstår ironi, du har kanskje oppholdt deg i et annet land hvor folk flest ikke forstår ironi? Det betyr at en person ikke er psykopat kun fordi han/hun ikke forstår ironi.
Når det gjelder selvironi så er min opplevelse at det har psykopatene, og især narsissistene ikke. Selvironi krever å se på seg selv på en humoristisk måte. I narsissistens hode så betyr det å nedgjøre seg selv derfor har de ikke det. Jeg har derimot opplevd at narsissisten kan le meget godt av ANDRES selvironi, oftest høyest av alle, for de synes det er ustyrtelig morsomt at andre nedverdiger seg selv. De forstår ikke at selvironi egentlig ikke er nedverdigende og at det ligger en varme og egenkjærlighet i selvironi, men disse subtile følelsene fanger narsissisten ikke opp. En fullbåren psykopat KAN faktisk ha selvironi, for de er mye tryggere på seg selv enn narsissisten er.
Takk for svar. Jeg trodde heller ikke at de som ikke forstår ironi er psykopater, skjønner at det er noen andre faktorer som må være på plass. Men når de f.eks sender de merkeligste tekstmeldinger som jeg tenker må enten være tullemelding eller i alle fall “spøk” (ikke morsom etter min smak da), og jeg svarer på den merkelige meldingen på en måte som jeg tenker skal være spøk eller ironi, så tror jeg faktisk at den merkelige meldingen er sendt i dypeste alvor og at han leser svaret mitt i dypeste alvor. Ikke rart da at han tror jeg er på knærne etter ham, og at han skrur opp den emosjonelle mishandlingen fordi han antar (eller det ser ut som) at jeg tåler det. Han er dessuten morsommere på tekstmeldinger eller i det virkelige liv. Når jeg treffer ham fysisk, er han overhode ikke morsom, og handlingene hans er ikke morsomme. Han snakker som en foss om alt mulig som ikke gjelder OSS, og alt han har lovet skjer ikke.
Spennende lesing. Bra jobb.