Jeg sitter her nå, 42 år, ribbet inn til det innerste inne. Tre og et halvt år er gått siden fanden valgte meg ut som sitt leketøy, og fem måneder og 24 dager siden siste ord ble sagt og jeg nærmest skrek til han at jeg aldri kom til å snakke til han igjen. Jeg skrek ut at jeg aldri ville se han eller jobbe med han igjen, være venn med eller ha noe som helst slags forhold til han. Hverken som venn eller kollega, kjæreste eller elskerinne, som lystrer hvert minste vink på jakt etter smuler som han måtte kaste i min retning når det passet han. At han var et gjennomgående ondt menneske som jeg ikke under noen omstendighet ville ha i mitt liv. At han var en klovn, et avvik som hadde ydmyket meg på det aller groveste. At jeg ikke eide den minste respekt for han som menneske. At han hadde tråkket på meg og såret meg langt utover det jeg trodde var mulig. Jeg fortalte han at han nå var som død for meg. At relasjonen aldri hadde eksistert og at alt var lagt dødt.
Jeg har aldri i hele mitt liv snakket med slike harde ord til et annet menneske. Aldri har jeg vært så brutal og så rå. Aldri har jeg kjent på et sånt raseri som tar over hele kroppen og hele min eksistens. Alt veltet opp og kom ut. Alle følelser jeg hadde holdt inne for ikke å støte eller fornærme, all forvirringen jeg hadde følt men som jeg hadde undertrykket fordi jeg ikke ville tro det verste, alt kom ut i form av dette ekstreme raseriet. Måten han tok imot mitt sinne, bekreftet hele relasjonen eller mangelen på at det noen gang hadde eksistert noen ekte følelser der, og viste meg hvor lite jeg hadde betydd for ham. Jeg var blitt redusert til et objekt uten betydning. Han tok i mot med et hånlig flir og med en nedlatende kommentar om at jeg var sexy når jeg var sint, før jeg fikk avsluttet det hele.
Ett par dager senere og etter ett par nedlatende meldinger om at han syntes vi burde ha sex for å ordne opp siden det ville være bra for meg, blokkerte jeg han på alle medier vi hadde hatt kontakt på. Han var heftig på å skifte om på hvilke medier vi skulle kommunisere på i forholdet vårt. Sikkert bevisst for å forvirre. Medier som han flittig hadde brukt til sjalusifabrikkering, til ghosting, til ignorering, til å lokke meg inn igjen med. I de følgende ukene etterpå kom han bort til meg på jobb hver dag for å få meg til å bryte tausheten. Han som like før i månedsvis nesten ikke lenger gadd å hilse på meg. Kun snakket til meg når det var noe han ønsket fra meg. Som sex når han ikke fikk det annet steds fra eller smisking om nye jobber. Jeg ignorerte han fullstendig. Når jeg så at han var på vei reiste jeg meg og forsvant. Det var ufattelig vanskelig. For selv om hodet mitt visste at dette var eneste utvei, fortalte følelsene mine meg at jeg ikke kunne leve uten han og hans oppmerksomhet til meg. En oppmerksomhet som nå kun eksisterte i minnene fra begynnelsen. De var ikke ekte. Han sluttet etterhvert å ta kontakt, og sluttet faktisk med å komme så ofte inn på arbeidsplassen.
Han sluttet også med den intense flørtingen med mine andre kvinnelige kolleger. Vel, ihvertfall foran meg. Skulle tro at jeg da skulle klart å fått fred og avstand nok til å la han fare. Jeg har holdt mitt ord og ikke brutt tausheten. Likevel. Her sitter jeg altså flere måneder etterpå, og ønsker at tingene hadde vært annerledes. Før ferien stakk det fremdeles i meg når han kom innom jobben. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å gi etter å trygle på mine knær for at han skulle gi meg bare litt oppmerksomhet. Som sagt blokkerte jeg han på alle sosiale medier som vi hadde kontakt på. Ikke instagram siden kontoen hans der ikke var aktiv på 2 år. Denne opprettet han i begynnelsen av forholdet for å prøve å lage sjalusidrama, men jeg anerkjente aldri at jeg visste at han hadde opprettet den, så den ble fort passiv.
Men for ikke lenge siden oppdaget jeg at han nylig har lagt til 3 av mine tidligere kvinnelige kolleger, alle kolleger som jeg liker og er venn med. Han følger nesten ingen og ingen følger ham og han har aldri spurt om å følge meg, selv ikke når vi var i et forhold. Han legger heller ikke ut noen bilder. Den eneste han begynte å følge fra jobben for to år siden var en kollega som han begynte å legge an på etter første gang vi hadde avsluttet forholdet, da han begynte å ignorere og devaluere meg. Ingen av de som faktisk ville vært naturlig for ham å legge til har han lagt til. Men hvorfor skal dette bry meg nå? Hvorfor i all verden blir jeg opphengt i dette? For det blir jeg. Jeg vet at jeg ikke vil ha han, ikke når jeg ser han på avstand. Da ville jeg ikke rørt i han med tang. Men Sjelen min lengter fremdeles. Den lengter etter det levende, det intense som han vekket i meg for en stakket stund. For tilstanden sjelen min er i nå, blottet for alt initiativ, for all glede og for alt håp, er uholdbar.
Livet kan ikke leves slik. Kjernen min er blitt fundamentalt rystet ved, og dermed har også troen på det gode i mennesker fått banestøtet. Jeg gjenkjenner ikke dette mennesket som nå sitter her tilbake med sitt nærmest totale fravær av all godhet og varme. Jeg ser folk utenfra hele tiden, men også innenfra, på en helt ny måte, og jeg er redd. Det er mye å ta inn over seg. Det er som om selve Livet har fått en ny altoppslukende dimensjon. En forkvaklet, fordervet dimensjon i et univers jeg ikke klarer å komme ut av og løsrive meg fra. Hvor enn hardt jeg prøver, sitter jeg fast. Ingenting fenger meg, ingenting betyr noe. En bunnløs avgrunn. Før trodde jeg på. Jeg håpet. Jeg følte glede og lykke. Ikke minst følte jeg godhet og varme for andre mennesker. Det er en ekstrem sorg og redsel jeg befinner meg i. Ikke tapet av han, og det jeg trodde var en ekte relasjon med et annet menneske. Jeg forstår med hodet at den aldri fantes, denne relasjonen. Men følelsen av å ha mistet seg selv så totalt bare på grunn av ett menneske.
At jeg i min alder, etter alle de år jeg har levd og de forhold jeg har vært i og stått i, sitter her som en skygge av meg selv. Et tomt skall, med kun fluer surrende rundt råttenskapen som en gang var den fruktbare livgivende kjernen. Hvordan gjenkjente jeg ikke beistet? Hvorfor lyttet jeg ikke til min indre stemme? Hvorfor gikk jeg så på akkord med mine verdier? Og det aller mest skremmende. Hvordan kunne jeg så lett gi han innpass til mine innerste følelser, hvor jeg lot han herje, plyndre og voldta fritt i 2 år etter at vi innledet et forhold? Jeg lot han viske meg ut, for så å legge inn en dårlig kopi. Nei, jeg kjente ikke igjen djevelen. Lite visste jeg at han kommer i flere innpakninger den Onde.
Han var godt kamuflert bak intens interesse, høflighet og en noe forsagt fremtreden. Han var så oppslukt av meg trodde jeg. De intense øynene, at han kom for å snakke med meg i timevis om alt mulig. Ikke bare om jobb, faktisk nesten ikke om jobb i det hele tatt. Jeg syntes han var utrolig sjarmerende, men egentlig ikke min type. Noen år yngre var han også og gjorde hele oppmerksomheten enda mer flatterende. Han måtte jo like meg ekstremt godt, all den tiden han investerte i meg. Han enset ingen andre enn meg. Små berøringer som jeg nesten ikke visste var der. De lure blikkene som viste at vi delte noe sammen. Noe mer, et gryende vennskap, en ny kjærlighet, et godt varmt menneske jeg kunne ønske velkommen inn i livet mitt. I tillegg hadde jeg en kollega som jeg respekterte og likte godt, som snakket så varmt om han og som introduserte oss for hverandre. Garden min var nede fra starten av, og jeg lot et fremmed menneske få innpass til mitt lukkede rom på godord fra en venn. Hovedgrunnen til at jeg ignorerte magefølelsen min som faktisk varslet meg ganske tidlig, var at han var framsnakket av en annen som jeg stolte på. I ettertid forstod jeg at også denne kollegaen var ført bak lyset.
Han var så søt at de stikkende kommentarene og løftene som ble brutt litt etter litt i begynnelsen, tolket jeg som keitete sosiale utfordringer fra hans side. Jeg overså og ignorerte faresignalene fullstendig. For selv i herligheten i flørten og i den lekende lidenskapen kjente jeg på motstridende følelser. Jeg husker at jeg tidlig fortalte han at jeg syntes han var vanskelig å lese. Han trakk bare på skuldrene av det. Sa ikke stort. Jeg tolket det i beste mening og la sikkert noen ord i munnen på ham. Ikke i min villeste fantasi gikk tankene mine mot psykopat, men tenkte han bare var litt tilbakeholden. Tilnærmingen hans var også intens i kropp og uttrykk, og likevel ikke. Jeg ble rett og slett forvirret av måten han oppførte seg på, fikk ikke helt tak på han. Selv hvor mye vi snakket om alt mulig, ser jeg i dag at jeg kjenner han overhode ikke. Ikke da, ikke nå. Han er uten kjerne. Uten substans.
Da jeg spurte hva han gjorde på fritiden svarte han at han gjorde ingenting, han jobbet hele tiden. Jeg fortalte med iver om mitt liv og mine gleder i livet. Han begynte å plukke opp mine interesser og gjorde de til sine. Kjøpte fullt ski og turutstyr og ga seg i kast med sin nye engasjerende ut i det fri hobby og ville ha meg med. Han ga ut ingen eller meget begrenset informasjon om seg selv, og mye av det han sa, kunne han dagen etter mene motsatt om. Men han løy aldri, sa han, alt han sa var sannhet. Jeg stilte nemlig spørsmål til adferden hans, mye og ofte. Men i stedet for å ta avstand til denne personen som etterlot meg i en forvirrende tilstand, lot jeg han ribbe meg. Lag for lag.
I begynnelsen med nesten umerkelig avtrykk, fikk han meg til å endre på oppfatningen av meg selv, bit for bit. Så lite at jeg ikke merket det selv en gang, begynte jeg å endre karakter. Etterhvert, men egentlig ganske tidlig i forholdet, begynte han å vise humørsyke, og jeg begynte å bli redd for hva jeg kunne si rundt han. Det være seg både om jobb og private anliggender. Hvordan kunne jeg finne meg i det? Jeg laget den ene unnskyldningen for ham etter den andre. Min største sorg og redsel nå er at jeg ikke kan stole på meg selv lengre. På min dømmekraft, min erfaring, mitt hjerte. Jeg er knekt. Plattformen er revet, og i ruinene av denne må jeg redefinere meg som menneske. Referansepunktene som jeg tidligere brukte for å knytte bånd til andre rundt meg er utrygge og jeg stoler ikke på at det jeg har kan ha verdi for noen andre. Jeg stoler heller ikke på at jeg kan stå i meg selv. Jeg ønsker å tenke at kjernen min er god, at intensjonene mine er ekthet og søken mot sannhet, men hvordan kan jeg klare å bygge et reisverk på det fundamentet, når de eneste byggeklossene jeg nå sitter igjen med i alt støvet, er de han etterlot seg? Angsten. Skammen. Ydmykelsen. Skyldfølelse. Udugeligheten. Et sammensurium av vonde følelser som hele tiden veller opp i meg. Konstant. I alle sammenhenger. Jeg får ikke fred for de. Hvordan kan jeg da komme meg opp og videre?
I tillegg tenker jeg på han hver dag. Kverner. Jeg gjennomgår alle situasjonene der jeg burde tidligere tatt tak og sagt at nok er nok. Tatt tilbake respekten. Eid meg selv med hud og hår. Sagt at dette er meg og min følelse, dette finner jeg meg ikke i. Men jeg gjorde ikke det, dessverre hadde jeg tro på at han var god på bunn alt for lenge, at han ikke mente å såre, at han ikke mente å skade meg. Det høres ut som om jeg var fryktelig naiv. Jeg trodde at jeg nå kunne lese mennesker noenlunde rett, ihvertfall såpass at jeg kunne oppdage intensjonen. Men som sagt hadde jeg garden min nede. Så rent naiv vil jeg ikke si at jeg var, men jeg var ikke forberedt på den grad av kynisme til livet som han viste. Faktisk avsluttet jeg forholdet flere ganger på grunn av nettopp dårlig oppførsel og jeg tok det opp med ham hver gang. Da jeg fremdeles hadde respekt for meg selv og fremdeles ikke hadde forstått hvem eller hva han var, og omfanget av den negative påvirkning han kom til å ha på meg.
Men jeg lot meg lokke tilbake, senere også, gang på gang på gang. Etter første gang jeg slo opp og hadde tatt han tilbake, etter at han ikke kontaktet meg eller svarte på mine meldinger på en uke, begynte han å legge an på en annen kollega av meg slik som han hadde gjort med meg for å få meg hektet. Først forsiktig, så med mer Intens kontakt. Rett foran øynene på meg. Dette burde fått meg til å føle avsky for ham, men i stedet ble jeg besatt og helt oppslukt på å vinne tilbake hans gunst. Jeg som aldri hadde vært aktiv på facebook eller messenger satt inne å lusket på aktiviteten hans hele tiden. Til alle døgnets tider. Skrev til og med logg. Pur galskap!
Jeg konfronterte han med at han hadde et forhold til den andre kollegaen, noe han nektet for. Når vi var alene fikk jeg all oppmerksomhet, mens når vi var på jobb begynte han mer og mer å ignorere meg og brukte heller oppmerksomheten på henne han ikke hadde et gryende forhold til. Sakte men sikkert tilbragte vi sjeldnere og sjeldnere tid sammen. Alle visste at vi hadde hatt et forhold selv om det skulle være hemmelig og det ble ganske tydelig etterhvert at han ikke brydde seg noe om meg. Likevel var det hele tiden denne tosidigheten. Av og til helt utrolig på for så i neste øyeblikk å være helt av. Det ble uutholdelig og det var helt ufattelig ydmykende og bli så synlig kastet til side som søppel man vil bli kvitt. Jeg ble mer og mer forvirret. På den ene siden sa han at han var min venn på den andre siden gjorde han ting som absolutt tydet på det motsatte.
Så begynte han å si stygge ting til meg når vi var alene også. Ikke direkte stygge ord, men han snakket frem andre og sammenlignet meg ned. Andre var unge og pene, andre gjorde det beste arbeidet og de elsket han å jobbe sammen med. Jeg likte han med skjeggstubber fordi han da så eldre ut og mer lik meg i alder. barneoppdragelsen min var det noe i veien med. Og noe måtte være galt med meg, siden jeg var alene og ikke gift i min alder. Han sa rett ut at han skulle prøve å få flere av mine kolleger i seng. Men jeg hang på, klistret meg til håpet. For i neste øyeblikk sa han at det var bare meg. At jeg var spesiell, han hadde aldri åpnet seg sånn opp for et annet menneske enn han hadde gjort for meg.
Samtidig ble jeg mer og mer nedkjørt. Tankene og holdningene han hadde om meg ble sakte men sikkert til mine egne. Jeg ble denne stygge, udugelige, slemme personen. Utrygg i meg selv som person og i mitt arbeid. Etterhvert klarte jeg ikke å spise, appetitten var fullstendig fraværende og jeg gikk ned 15 kg. Venner rundt meg begynte å ytre sin bekymring. Dess mer avslått han ble, jo mer besatt og intens ble jeg med min lusking, overvåking og nedprioritering av meg selv. smulene ble stadig mindre og mindre. Det er ikke slik at jeg ikke visste at dette var galt, for det gjorde jeg virkelig. Jeg konfronterte ham mange ganger. Spurte han rett ut om hvordan han kunne like meg når han behandlet meg slik han gjorde. Hvorfor ville han være rundt meg, når alt pekte på at han mislikte meg så sterkt? Han svarte at det stemte ikke, han likte meg svært godt og ville gjerne ha meg som venn og elskerinne. Og jeg godtok elskerinne for det var smulene som ble kastet. Jeg skjønte ingenting men ville så gjerne, derfor valgte jeg å tro at han mente det han sa og ikke hva han viste, og at han igjen skulle bli til den interesserte, intenst oppmerksomme vennen min som viste at han likte meg i både handling og uttrykk og som jeg ble så forelsket i.
Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i denne personen jeg ble forvandlet til sammen med ham, og skammer meg dypt over at denne siden kom frem i meg. At jeg ikke klarte å sette foten ned straks jeg fikk servert et tydelig tegn. For det ble jeg servert, klart og tydelig innimellom «godordene». Jeg anser meg selv for å være utstyrt med nok selvinnsikt og oppegående nok til å gjenkjenne galskap i både meg selv og andre når den dukker opp, og denne oppførselen var og er galskap. For utenforstående som aldri har opplevd en psykopat vil en slik oppførsel, om den blir oppdaget, synes som ren og skjær mental forstyrrelse og det er tungt å bære på. Jeg tror ikke den er mulig å forstå for en som ikke har opplevd det selv. Jeg er fremdeles besatt, jeg ønsker at han skal si at han beklager sin oppførsel, selv om jeg vet at det likevel ikke vil bety noen forskjell til eller fra. Han vil aldri kunne bli en venn. Han evner ikke å kunne gi godhet. Det eneste han evner er å plyndre, herje og voldta alt grunnleggende godt rundt seg. Sjelen min er smadret.
Denne psykopaten er en kollega som jeg jobbet tett med. Han er gift, og har barn. Allerede i utgangspunktet 3 sterke grunner til ikke å starte et intimt forhold med noen. Likevel ble jeg revet med og lokket inn. Jeg visste ikke at han var gift før han allerede hadde fanget meg i sitt nett. Det er ingen unnskyldning, og gjør egentlig bare at jeg føler at jeg fortjente behandlingen jeg fikk fra han enda mer.
Saken er den at jeg er et ensomt og følsomt menneske, jeg har alltid følt meg som en fremmed, selv i selskap med de som skal være meg nær. Jeg har erfaringer fra tidligere i livet mitt som gjør at jeg burde ha kjent igjen lusa på gangen. Jeg burde ha visst bedre og min moral burde i hvert fall gjort at jeg agerte annerledes når fakta lå på bordet. Mine verdier ble tilsidesatt og lukket ned fordi jeg trodde kjærligheten banket på døren, og når jeg lukket opp, trodde jeg det var den jeg slapp inn. Jeg var ikke forberedt på all ondskapen jeg åpnet opp for og lot slå rot, da han klarte å lukte seg frem til min akilleshæl, som er ensomhet i sin skjøreste mest lengtende form. Jeg var et enkelt bytte, og jeg var aldri ment for noe mer enn en leke.
Så i dag sitter jeg her, et halvt år etter siste ord ble ytret, like opprevet av kaoset han etterlot meg i og føler at jeg ikke kjenner meg selv. Ikke liker meg selv. Ser intet lys. La meg så få styrke til å bli helet, og til å finne tilbake til min kjerne. Styrke til å frigjøre meg fra det kalde grepet han har om meg, og maktesløsheten han har plantet i meg. La meg få stole på at det finnes godhet og varme i mennesker igjen og også i mitt hjerte. Tørre å ha tro på meg selv, slik at jeg neste gang vil kunne sette foten ned allerede i døråpningen når fanden banker på.
– Anonym
Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon, i tillegg til opplevelsen av et fellesskap med likesinnede.
22 kommentarer
Det kalles “det manipulative skifte”.
Mange tak for at du deler dine oplevelser med os. Selvom jeg var et primæroffer i 29 år og ikke et overgangsobjekt, er der forbløffende mange lighedspunkter i det du beskriver. Det er 3,5 år siden jeg forlod psykopaten , alligevel har jeg stadig indimellem problemer med tomhed, ensomhed og med at se en mening med livet . Da jeg mødte psykopaten var jeg en glad, positiv og social person … Nu føler jeg mig forandret. Psykopaten tog mange ting fra mig, venner, omgangskreds og mit job røg også. Jeg gik ned med depression, angst og var meget langt nede. Alligevel brugte jeg de sidste kræfter til at komme væk fra psykopaten og Gud ske tak og lov for det. Jeg gik i gang med det kæmpestore arbejde det er, at bygge sig selv op igen efter en psykopat. Psykopaten skøjtede videre med 130 i timen .. et nyt offer og fuld fart på, på jagt efter nye oplevelser…nye forsyninger til at holde sig gående med. Jeg er kører med 50’km i timen på nødsporet… Men mens jeg er der nyder jeg livet, roen , ingen drama, ingen tavshed i dagevis, ingen mishandling, ingen kritik , ingen jalouxsifabrikering, ingen psykisk vold… Jeg ved ikke hvor længe jeg bliver i nødsporet, men jeg prøver at nyde hvert minut uden psykopaten.
Takk for at du delte, ønsker deg alt godt. Er det noen som vet hvor man kan lese mer om tap av energi? Tok meg nesten 2 måneder å få energi tilbake.
Det er ikke så enkelt, for tapet av energi handler ikke om “vitaminmangel” eller for lite søvn. Du kan derfor ikke løse det med kosttilskudd.
Det er selve sjelen som er tappet. Du får energien tilbake ved å mate sjelen.
Sjelen trenger livsglede, inspirasjon og svar.
Hjernen trenger nye impulser.
Hjernen hater derfor kvernetanker og vil gjerne tenke nye ting, men sjelen holder igjen og vil gruble i fred. Begge deler trenger du for å få energien tilbake. Det tar tid. Skade på sjelen er ikke til å spøke med. Har du merket etter om du har blitt mer sint, mer hatefull og mindre empatisk? Dette er sjelen som dør. Det må motarbeides. Det er ikke meningen vi skal være der. Noen har sinne som en naturlig del av deres personlighet, men det er ikke oss. På samme måte som at noen er ment å spille fiolin, andre er ment å håndtere penger.
Sjelen skal derfor henge med i alt du foretar deg fremover. Det betyr å ikke gjøre ting før den er klar, og ikke i høyere tempo enn at den klarer å følge med. I starten er det så elementært som at “jeg orker ikke å skifte sengetøy før i kveld”. Etterhvert vil du merke at du kan øke tempoet uten å miste sjelen.
At den skal være klar betyr at du hele tiden må spørre deg “er dette det riktige for meg?” innen du tar store avgjørelser, hva du egentlig gjør er å spørre sjelen din “vil du dette?” – forøvrig noe vi ignorerte da vi danset med psykopaten.
Takk så mye for svar, har merket mer sinne, men jeg nekter at sjelen dør, kjemper hver dag for å finne tilbake til meg selv, det tok måneder før jeg fikk en « følelse av meg selv» og jeg ble så lettet og glad, bygger videre på det, det er tøft, men bruker alle tips. Frisk luft, turer, prøver å få nye impulser, blogger, bøker, YouTube, tran, latter, alt som er meg, Jeg har hvertfall begynt og få sove om natten igjen, vil ha hele meg tilbake, aldri mer. Vanskelig å gjennomskue når de er co-vert , men så skadelige.
Kan lett slutte meg til at det er sjelen som er tappet. Et tett relasjon til Fanden innebærer en eksistensiell uro i form av å tolke, forstå, tilpasse seg mm. Det krever en stor grad av mental utholdenhet, og på et tidspunkt brister det. Fysisk sliten – ja, men først og fremst mentalt. Hjernen har ikke hvilt på aldri så lenge, den vet ikke hva det innebærer å hvile og minst av alt når det hele rakner.
Dette gi mening, både leserhistorien til modig skribent og siste svaret fra administrator, om tap av energi. Snart tre år etter min avslutning er fortsatt ikke energinivået stabilt og “oppe”. Fint å få en påminnelse om hva som kan hjelpe, og hvorfor (kanskje) jeg har følelsen av fortsatt å henge ved/stå fast. Svinger mellom ro, klarhet, sinne og vantro. Lengsel og savn er over slik jeg savner kjæresten. For det savnet var der mens jeg var i forholdet også. Følelsen av å forråde seg selv er blandet inn. Enda henger tåkedotter igjen. Har begynt å samle på gleder. Underforstått, ..søkende etter hva det er som gjør meg glad. For å kunne bli kjent med meg, og gjøre meg mer motstandsdyktig mot usunne mennesker. Slutte å være overdrevent tolerant, høflig og grei.
Hjertelig takk! En grøssende sterk historie med tangeringspunkter en masse til min egen (og garantert en drøss andre sine) – punktene står formelig i kø selv om rammen rundt er forskjellig.
Det første som slår meg er at på tross av hvordan du føler deg her og nå må du være et sterkt menneske – avskjedsordene dine og det faktum at du har holdt NK står det stor respekt av! Ja, vi sitter igjen med et indre som en utbrent krigssone, og da gjelder det å ta alle midler i bruk. Ett viktig bidrag sånn sett i min egen prosess har også vært ta et aldri så lite dykk ned i atferdspsykologien – vende blikket innover for så å konkludere med at jeg opptrådte høyst menneskelig.
Du skriver “Dess mer avslått han ble, jo mer besatt og intens ble jeg med min lusking, overvåking og nedprioritering av meg selv. smulene ble stadig mindre og mindre». I tillegg til at du, som jeg også gjorde, her hadde begynt som jeger er setningen som tatt ut av læreboka om “periodisk forsterkning” i form av uforutsigbarhet, varme/kulde osv (som du tydeligvis fikk overdoser av) og hvilken makt som ligger der og hvor avhengighetsskapende det er; jfr Skinner Box og Pavlovs hunder. Det virker til tusen og tilbake på friske dyr såvel som mennesker, og sier i klartekst at skyld og skam er det siste vi skal sitte igjen med!
“Jeg vet at jeg ikke vil ha han, ikke når jeg ser han på avstand. Da ville jeg ikke rørt i han med tang. Men Sjelen min lengter fremdeles. Den lengter etter det levende, det intense som han vekket i meg for en stakket stund.» – en setning jeg enkelt kan speile meg i. Og et tankekors – hva er det med disse tvers gjennom sjuke som vekker oss empater så til de grader opp og forgyller tilværelsen vår for en stakket stund eller to… joda, stikkordene har jeg, vet også det ble behandlet her for kort tid tilbake, men makter likefullt ikke helt å knekke koden.
Som Maria sier, et halvt år er veldig snaut. Selv nærmer jeg meg halvåret med stormskritt – det går fortsatt ikke en dag uten at jeg sier navnet hennes høyt, kan ha indre samtaler med henne, men vel vitende om… Det går i rykk og napp og gjerne et steg eller to tilbake i det man tror at nå endelig… vær bare tålmodig.
Anonym – du er så gjennomreflektert at dette er dømt til å gå bra – lykke til!
Jeg vil gjøre oppmerksom på at historien ble skrevet i august 2018 og at forfatteren muligens ikke er på samme sted i dag. Men jeg vil takke for alle kommentarer på vegne av forfatteren, og minne henne på at hun også selv kan besvare deres kommentarer – hvis hun har lyst – ved å bruke anonym funksjonen.
Gamlegutta ja (hehe…) de har utvilsomt sin relevans sammen med andre felt av psykologien når våre egne liv og handlinger skal settes opp mot det forrykte og/eller onde. Tilknytning- og omsorgsbehov, trygghet vs utrygghet mm – uhyre viktig for å forstå egne reaksjonsmønstre og væremåte.
Når det gjelder akkurat periodisk forsterkning så passer det bla som hånd i hanske i kombinasjonen psykopat narsissist /det ettertenksomme og følsomme menneske. De mest rasjonelle blant oss vil utvilsomt få på seg piggskoene og legge på sprang ved første tegn på en logisk brist. I motsetning til oss som gjerne har et mer dvelende indre og som du sier, blir drevet videre pga det uforståelige. Og da med et innbitt håp om å forstå og nøste opp i akkurat det og med en målsetting om at det er lys i enden of tunnelen til tross for at den indre stemmen sier at veien kun fører ned i et beksvart hull.
Det er bla den erfaringen som må kunne omsettes til lærdom uten at det vi anser som gode og positive sider i oss skal undertrykkes eller viskes bort. I min verden vil alt annet være å gjøre knefall for det destruktive.
Takk for at du deler. Det er snart 3 år siden jeg forlot min P. Kjenner igjen veldig mye av det du skriver.
For en sterk historie. Jeg kjenner meg så igjen. Jeg har vært NK i 5 mnd, og jeg har forstått hvordan og hva han er. Jeg har kommet ut av tåken, og begynner å se landskapet klarere. Jeg føler vemmelse over hvordan han har behandlet meg, men jeg vet at ingenting kunne vært gjort på noen annen måte av meg, da jeg ikke hadde noen forutsetning for å forstå hvordan P/N opererer.Men jeg kjenner også en tomhet og et savn over den spenningen og euforiske lykkefølelsen han ga meg. Denne rusen som jeg aldri før har kjent. Jeg savner den mange ganger, men vet at det var det det var. Kun en rus med noen få topper og mange bunner. Nå er jeg på et smulere farvann, og kjenner lykkefølelse over mange småting. Venter ikke lenger på livstegn fra P/N, og håper at tiden jobber med og for meg. Jeg tenker masse på ham enda og lurer på hvem han får forsyning fra nå. Min P/N var også gift med barn, men jeg var allerede hektet da jeg fant ut dette. Tenker at familien hans lever i lykkelig uvitenhet om eskapadene hans med andre. Tenker at fanskaren bare skulle visst hvordan han er når han legger ut “normale” ting på sosiale medier. Det som er ekkelt er at jeg enda får hjertebank når jeg hører meldingslyden på telefonen og tror det er ham. Vet ikke helt hvordan jeg vil reagere på melding. Lurer på hvordan du som skrev historien har det nå? Har du enda kverntanker og reagerer på ham? Eller er du på en bedre plass?
Hei Gunhild
Når jeg skrev lesebrevet i fjor hadde jeg enda ikke nådd bunnen. Jeg måtte faktisk avslutte arbeidsforholdet mitt for å klare å skape endelig avstand og endelig nk. Selv om jeg fullstendig hadde blokkert han på alle sosiale medier var ikke dette nok når jeg traff han gjennom jobben.
I dag er jeg på et mye bedre sted. Jeg har klart å pleie sjelen min etterhvert og har begynt å stole på meg selv igjen. Men på veien dit måtte jeg ha mye alenetid. I nesten 9 mnd klarte jeg ikke å ha kontakt med noen andre mennesker enn mitt barn og ett par nære venner. Det er fremdeles en pågående prosess og jeg er enda ikke løsrevet fra ham. Det merket jeg godt for litt over en måneds tid siden, da vi plutselig og tilfeldig befant oss på samme sted til samme tid. Da hadde jeg hverken sett eller hørt noe fra han siden jeg sluttet på jobben i fjor høst. Jeg har heller ikke brutt nk, og har fullstendig lukket alle kanaler der han kan nå meg.
Jeg var på reise med en venninne og vi sto og pratet og lo i en kø. Jeg hadde sannsynligvis ikke sett han, om han ikke hadde kommet opp brått bakfra og sagt hei, før han forsvant like fort. Jeg svarte automatisk hei tilbake, før jeg ordentlig fikk sett hvem det var. Umiddelbart ble jeg helt satt ut og klarte ikke følge med i samtalen lengre. Jeg følte meg med ett ekstremt liten og følte jeg måtte se meg over skulderen hele tiden. Kroppen min begynte å skjelve og jeg følte det som om jeg hadde 100 grader inni meg. Dessverre merket nok han det også, han var nemlig ikke langt unna og jeg så at han kastet blikk bort på meg innimellom. Jeg kunne se at han frydet seg. Han var der med familien sin som ikke vet noe om meg, og var absolutt ikke brydd i situasjonen. En vanvittig arroganse. Det var overhodet ikke en normal oppførsel ut i fra hvordan våre siste ord oss imellom hadde vært, da jeg hadde sagt at han var som død for meg. Jeg fikk igjen bekreftet hva slags person dette er. Tenker nok at han fikk en god porsjon narsissistisk forsyning den dagen. Naturlig forsvant vi hvert til vårt etterhvert. Heldigvis klarte jeg å løsrive meg og hente meg inn igjen i løpet av dagen, men jeg merket godt da at han fremdeles har en klam hånd godt festet i sjelen min. Tendensene til kvernetanker våknet også til live igjen, de måtte jeg kjempe med litt lengre. Hadde vanvittig lyst til å bryte nk og begynne å luske igjen også, men klarte å stå i mot. Jeg tror dog at om han skulle finne på å dukke opp slik igjen, og det vil han nok, vil jeg likevel være mer forberedt og ikke bli så følelsesmessig vippet av pinnen. Det tar tid dette her, men jeg er ikke lengre tom innvendig, og blikket er løftet opp og fremover. Det håper jeg du vil føle også etterhvert. Ønsker deg alt vel.
Takk til dere som leste historien min og gir meg støttende ord og tanker. En stor takk til deg Daniel for at du og bloggen din har hjulpet meg enormt mye på veien til å våkne igjen, og til å ønske å komme ut på andre siden som et bedre menneske. Jeg er i prosess fremdeles nå ett år etter.
Psykopati – ettersom jeg etter beste evne har lest meg bakover i hva du har skrevet og registrert den enorme mengden skrift det er å pløye seg gjennom pluss den naturlige turn over når det gjelder lesere/bidragsytere, melder ett spørsmål seg.
Kort om brukervennlighet – et tema, om det ble behandlet for tre år eller måneder siden vil uvilkårlig slik det nå er få et strøk av yesterdays news – et spørsmål, et hjertesukk i et eldre tema er og forblir som det sikreste skuddet i blinde. Vi vet at så selvsagt ikke er tilfelle, at absolutt ingenting her er datostemplet. At dine skrifter tvert i mot har stor relevans for oss som er her nå såvel som de før oss og vil ha like stor betydning for nye og atter nye lesere med spørsmål på hjertet og forvirring i. Men det kan bare ikke forlanges at folk (når de ikke engang makter å re opp senga si), skal sluke og sette seg inn i et magnum opus som dine samlede er. Utvilsomt en skattekiste og nettopp derfor.
Mitt ønske og forslag er at du oppretter en form for «spørsmål – spørrerunde »,kall det hva som helst, som kan leve litt sitt eget liv og som i stor grad er styrt av oss lesere. Et sted du eksempelvis henviser til i dine innlegg slik at det stadig er aktuelt, ikke går i glemmeboka og hvor vi kan kommunisere, bringe nyankomne i riktig retning, være medmennsker og henvise til dine samlede (jeg har selv bokmerket så det var rett før jeg pådro meg en god gammeldags yrkesnevrose i høyrearmen) der det er behov for det bla. Jeg ser henvisninger har skjedd, men veldig sporadisk og høyst tilfeldig. Fungerer det ikke avvikler du selvsagt det hele med et pennestrøk.
At kommentarene under hvert tema du velger å bringe til torgs da også vil bli mer to the point virker opplagt. Jeg håper i det minste at du setter deg ned og tar en grundig vurdering. Gjerne sammen med hunden – de vet best.
NB. Jeg har latt denne bero et par dager for å la ettertenksomheten komme til orde. Ikke for å flikke og flakke på det jeg har skrevet – det ble skutt spontant ut og får stå som det gjør. Et tankekors var – hvor ubehagelig (til tross for at vi er totalt anonyme overfor hverandre) vil jeg finne det om noen skulle se på meg som en « viktig Per», men det også får stå sin prøve. Et annet – hvorfor pirke i noe som utvilsomt fungerer veldig bra og garantert har vært en redningsflåte for utallige foregående såvel som oss samtidig som like garantert fremtidige skipbrudne. Kun rett og slett fordi jeg bryr meg – at denne bloggen har vært og er sann blessing, og at jeg er såpass naiv at jeg tror på forbedringer uansett.
Sannheten er at jeg har ikke full oversikt selv. Bloggen har vokst meg over hodet på fire år og jeg husker ikke lenger alle tekstene. Å lage et “kartotek” er litt vanskelig men kanskje noe jeg bør vurdere sterkere.
Jeg har hatt “Spørsmål og svar” videoer” på youtube. Jeg har også vurdert direktesendinger hvor folk kan stille fortløpende spørsmål i chatten. Er det noe slik du tenker på?
Jeg er også stor fan av Dana Morningstar, hennes kanal fulgte jeg slavisk i 2015. Ja det er mange flagg, mange av dem er allerede omtalt grundig her på bloggen. Og resten? Tja, noe må vi jo fortsatt ha å skrive om 🙂
Jeg tenker konkret på at du oppretter en side her på bloggen. Et sted hvor leserne kan stille spørsmål, komme med små hjertesukk osv – kort sagt kommunisere uavhengig av tema. Og som du eksempelvis kan legge ved url-adresse til for hvert nytt tema du begunstiger oss med slik at nyankomne blir gjort oppmerksomme.
Det var altså en tanke som ble mer og mer påtrengende ettersom jeg bladde meg bakover i arkivet. Ett tilfeldig valgt eksempel – om noen har noe de lurer på, vil lufte erfaringer osv i forbindelse med «Senskader» vil jeg tro at de kvier seg for å bringe det på bane eksempelvis her under «Når Fanden banker på». Å kommentere noe på et innlegg fra 8.des i fjor har heller ingen hensikt.
Men for alt del, kanskje behovet er mindre enn jeg innbiller meg. Skulle i hvert fall vært interessant å høre hva andre synes…
Obs – ser jeg har trykt feil – sorry! Får skylde på en fragmentert hjerne etter all lesingen og tar sjansen på å fortsette her.
PS. Det jeg skisserer vil ikke medføre merarbeid for bloggforfatter. Jeg er også fornøyd, kan i sannhet ikke få rost det arbeidet som er nedlagt nok. Men omfanget er enormt og nye lesere kommer stadig til. Og det er sikkert individuelt hva hver enkelt makter å sette seg inn i uten at problemene er mindre av den grunn.
Er det mer en “åpen post” du tenker på, et innlegg uten tekst, kun med spørsmål og svar?
Akkurat.
Og selvsagt at bloggen fortsetter ufortrødent videre som i dag.
Om det er noen interesse for et sånt lite frihjørne er jo en helt annen sak.
Takk skal du ha! Akkurat hvor genialt gjenstår å se da😊
Vi får krysse fingrene.