Fire tekster tilbake skrev jeg en selvkritisk tekst om avhengighet. Teksten handlet om at primærofre må innse at relasjonen med psykopaten handlet om rus og ikke om kjærlighet. Det er ikke en behagelig tanke, men etter min mening nødvendig for å gjøre rehabiliteringsarbeidet riktig. Forståelig nok ønsket ikke alle leserne å si seg enig i tanken. Jeg var lenge heller ikke enig med meg selv. I flere år tviholdt på oppfatningen om at jeg elsket psykopaten, at det var ekte kjærlighet som dessverre ikke ble fullbyrdet.
Det oppleves jo så sterkt som kjærlighet. Men husk at mange av oss ikke vet om en annen måte å elske på enn å bli besatt. Det har vært vårt mønster hele livet, vår modus operandi. Det er muligens fordi vi kun elsker mennesker som trigger en besettelse. Vi har tiltrukket oss mennesker som idealiserer og “love bomber” oss, men som ikke elsker oss og som heller ikke er istand til å motta vår kjærlighet uten å misbruke den. For mange gjelder dette dessverre også deres foreldre. Vi er alltid blitt avvist, fra vi var små. Vi tror at avvisning er kjærlighet.
Hvis du har vært så heldig å også hatt gode og genuine mennesker i ditt liv, så har du fått en viss balanse som kan hjelpe deg til å se klarere hvordan ekte kjærlighet ser ut. Ekte kjærlighet er ikke besettende. Den er tolerant og uten forbehold. Når vi er elsket på den riktige måten så slapper vi av. Vi blir ikke engstelige eller stresset. Vi vet at vi blir tilgitt selv om vi gjør feil. Ekte kjærlighet skader ikke, den helbreder. Altså den stikk motsatte opplevelsen av den psykopaten ga oss.
Hvis jeg i dag skal møte den gamle jeg – han som trodde det handlet om kjærlighet, og dere som leser, på halvveien, så kan jeg si at vi var ruset på ideen om kjærlighet. Vi ønsket så sterkt å elske, og å bli elsket tilbake. Og psykopaten lot oss i begynnelsen tro at han/hun oppfyllte dette ønsket. Det var som å leve i “Tre nøtter til Askepott”.
Men i dag vil jeg hjelpe dere til å selv vurdere forskjellen på kjærlighet og avhengighet. Innen vi fortsetter så husk at alle har en tilbøyelighet til å bli avhengig. Det er en del av det å være menneske. Vi er jo avhengige av oksygen og næring for å overleve. Avhengigheter av ikke-essensielle substanser (som psykopaten) kan være en feiltolkning fra hjernens side. Den forteller deg at “dette må du ha for å overleve” når det ikke stemmer.
Husk også at vi blir avhengige av forskjellige ting. Vi blir ikke avhengige av hva som helst. Selv ble jeg avhengig av menn. Men jeg kunne aldri blitt avhengig av alkohol. Jeg har drukket alkohol, flere ganger. Men alkoholen trigger ikke avhengighet i meg. Jeg går aldri og tenker på alkohol når den ikke er der. Den er glemt, og jeg kan gå i månedsvis uten å ha lyst på alkohol. Andre blir kanskje trigget av shopping, men ikke av sex. Av pengespill, men ikke av heroin. Av gaming, men ikke av trening. Du skjønner sikkert tegninga. Vi er forskjellige, men alle kan bli avhengig av noe.
Jeg har dratt fram to gamle bøker. “How to break your addiction to a person” av Howard Halpern, og “Is it love or is it addiction?” av Brenda Schaeffer.
Dette er bøker jeg leste den gang jeg trodde det var noe galt med meg (og ikke psykopaten). Senere sluttet jeg å lese slike bøker som jeg oppfattet som “victim blaming”. I en periode hadde jeg ikke godt av dem. Men i dag kan jeg igjen lese i dem uten at mitt selvverd er truet. Jeg forstår at mitt sampill med psykopaten(e) også handlet om meg selv, uten at jeg tar på meg skyld for det som skjedde.
I denne teksten vil jeg begrense meg til Schaeffer og presentere noen av hennes tanker.
Schaeffer siterer Stanton Peele og Archie Brodsky når hun i sin bok definerer avhengighet som “an unstable state of being, marked by a compulsion to deny all that you are or have been in favor of some new and ecstatic experience”. En litt vanskelig definisjon kanskje, men vi kjenner oss alle igjen i hvordan vi sammen med psykopaten glemte alt om vårt tidligere liv; våre gamle mål, ambisjoner og lidenskaper forsvant som dugg for solen. Psykopaten ble altomfattende og altoppslukende. Vi satt våre prinsipper og vår integritet fullstendig til side for å føye psykopaten, eller for å mate vår sultne avhengighet. Selv brøt jeg opp og flyttet 2000 kilometer for å være nær ham. Jeg avbrøt også en videreutdannelse. Mitt hjem og mine venner ble plutselig uten betydning. Dette er hva avhengighet gjør med oss.
Schaeffer skriver at avhengigheten består av fem elementer:
- Besettelse.
- En opplevelse av å ha mistet kontrollen (og desperat forsøke å beholde den).
- En fortsettelse av adferden til tross for negative konsekvenser.
- En stadig høyere toleranse for stoffet (for eksempel et rusmiddel, eller i vårt tilfelle – psykopatisk devaluering).
- Abstinenssymptomer hvis rusmiddelet er utilgjengelig eller truer med å bli utilgjengelig (bytt ut “rusmiddel” med psykopaten).
Vi må ifølge Schaeffer se vår avhengighet i lys av tiden og kulturen vi lever i. Den vestlige verden anno 2021 spiller veldig mye på sex og kjærlighet, i motsetning til andre deler av verden hvor kjærlighet og begjær kanskje er nedtonet og praktiske partnerskap mer vanlig. Tenk også på vår egne kristne verden for hundre år siden, den gang dyd og anstendighet stod mye sterkere enn i dag. Hadde vår avhengighet blitt trigget hvis de kulturelle verdiene var annerledes? Hadde den matavhengige blitt trigget uten et gatekjøkken på hvert hjørne? Den pengespilleavhengige uten internett og Las Vegas? Schaeffer nevner moderne teknologi som en årsak til den økende forekomsten av kjærlighetsavhengighet, fordi vi nå kan hekte hverandre online, en mulighet som ikke fantes for få år siden. Moderne livsstil gjør også at vi er mer åndelig sultne enn før. For mange er tilværelsen blitt for platt. En søken etter alternative religioner er kanskje årsaken til at mange i dag kaster seg på klimabølgen, fordi det gir oss noe å tro på og noe vi kan redde (verden). Andre leter etter spirituelle sjamaner og guruer, men faller derfor lett i hendene på karismatiske personer som vil manipulere og lede oss på ville veier. Mitt råd er å være kritisk til alle som tilbyr “frelse”, enten der er predikanter, politikere eller personlige forførere.
Schaeffer skriver om vår oppvekst som en stor faktor i hvordan vi knytter oss til andre senere i livet. Vi har hørt det før, men det er nok fordi det stemmer; en hunger etter tilknytning som voksen stammer ofte fra en manglende eller avvikende tilknytning til våre foresatte. For mange ligger roten til problemet der, og det kan hjelpe å være det bevisst, slik at man kan nøste opp den riktige tråden. Man kan oppfatte sin barndom som normal, sågar god, og uten “falske minner”. Man husker ikke barndommen feil, men det er visse aspekter man utelater; ensomheten, neglisjeringen, kulden, kritikken og frykten. Senere tenker man “joda, mamma var nok litt kald” men uten å erkjenne den enorme påvirkningen det hadde på sjelslivet. Man “glemmer ” at man faktisk aldri ble tatt på fanget eller trøstet tilstrekkelig. En del av dette handler om tid; det er vanskelig å erindre ting som skjedde i tidlig alder. Men hvis du kjenner dine foreldre som voksen, så har du også en pekepinn på hvordan de var i din tidlige barndom. En kald og kynisk forelder i dag var neppe en kjærlig og omsorgsfull forelder da du var to år gammel.
Schaeffer presenterer en liste på 20 adferdstrekk, hvor du kan “teste deg selv” for å se om du har en kjærlighetsavhengig personlighet.
- Ekstrem tilpasning til andres behov og ønsker.
- Problemer med grensesetting.
- Sadomasochisme, eventuelt kun masochisme (som regel assosiert med sex, men det trenger ikke å handle om det. En masochist kan for eksempel inngå i skadelige relasjoner uten å mukke. En sadomasochist både misbruker og blir misbrukt i en relasjon).
- En frykt for å gi slipp (på relasjoner).
- En frykt for det ukjente (tryggere å holde fast i det kjente, selv om det kjente er skadelig).
- Hemmet personlig vekst (i relasjonen med psykopaten, så la vi oss selv “på is”. Egenutvikling ble uviktig).
- Vanskeligheter med å både oppnå og oppleve intimitet (intimitet betyr “nærhet”, ikke kjærlighet. Det betyr at vi kan elske uten å oppleve intimitet. Det betyr også at vi kan være intime med andre enn bare partneren, for eksempel venner. For å oppleve intimitet så må vi være villige til å kle oss nakne, mentalt. Å være nakne betyr at vi ikke kan skjule hvem vi er).
- Tankespill (står i veien for intimitet og skaper i stedet avstand. Eksempel på tankespill er passiv aggresjon; “jeg vil ikke fortelle deg hvorfor jeg er sint, du skal bare merke det og må gjette det selv”).
- Å gi for å få (for eksempel medavhengighet).
- Et ønske om å forandre andre (også medvahengighet; “jeg skal fikse deg så du kan bli et bedre menneske, du trenger meg, du er mitt prosjekt”).
- Å trenge andre for å føle seg hel (også medavhengighet).
- “Wanting, wishing and waiting” (å dagdrømme uten å gjøre noe for å forandre ditt utilfredsstillende liv, å utsette livet fordi det er enklest; å tenke “hvis jeg jobber her i noen år, i en jobb jeg egentlig ikke liker, så skal jeg bli lykkelig etterpå, når jeg har spart nok penger”).
- Å kreve og forvente uforbeholden kjærlighet (den eneste gangen i livet vi trengte uforbeholden kjærlighet, var da vi var hjelpeløse spedbarn. Voksne mennesker trenger ikke uforbeholden kjærlighet, fordi de i kraft av å være voksne kan ta ansvar for egne handlinger og elske likevel. Men voksne mennesker som aldri ble ordentlig elsket som barn, eller kun opplevde betinget kjærlighet, kan oppleve en livslang hunger etter den uforbeholdne kjærligheten de aldri fikk).
- Avvise eller misbruke forpliktelser i en relasjon (for eksempel å hige etter kjærlighet fra de som ikke vil ha oss, men forakte og misbruke de som faktisk vil ha oss).
- Behov for bekreftelse fra andre for å føle seg verdifull.
- Frykt for avvisning.
- Gjentakende og vedvarende negative følelser, som tomhet, skyld, mindreverdighet og utilstrekkelighet.
- Å ønske men samtidig frykte nærhet (du trekker til deg noen med den ene hånden, og skubber dem samtidig unna med den andre).
- Behov for å “fikse” andre (motivet mange av oss hadde da vi gikk inn i relasjonen med psykopaten).
- “Power plays” (henger sammen med tankespill, men handler om makt. Hvem viser mest interesse i relasjonen? “Å spille kostbar” for så å løpe etter motparten når de gir deg opp).
Jo flere aspekter i denne listen du kjenner deg selv igjen i, jo sterkere er muligens din tilbøyelighet til å være avhengig av kjærlighet og tilknytning. Men ikke betrakt det som et “rødt flagg” om deg selv. Du er ikke ødelagt. Betrakt det snarere som selvinnsikt og noe du kan jobbe med. Man skal ikke sykeliggjøre et behov for tilknytning. Mennesket er et sosialt vesen og ikke ment å være alene. Forskjellen er dog at hvis du er avhengig av tilknytning så vil du aldri oppleve den ekte varen, fordi du står i veien for deg selv.
Hva kan du gjøre selv?
All avhengighet vokser hvis du mater den. Tenk hvordan sukkerholdig brus bare gjør deg enda tørstere, du må ha mer brus! Det er sukkeret som gjør det. Jeg husker følelsen av å ikke få nok psykopat, selv om jeg så ham daglig. Jeg ville ha ham der hele tiden, hele døgnet. Men en slik prosess kan også reverseres. Slutt å mate din avhengighet! Den vil svinne til ingenting. Dette vet alle eks røykere. Og derfor har vi NK.
Alle avhengige mennesker manipulerer. Den shoppingavhengige konen lyver til ektemannen om hennes pengebruk og forsøker å skjule alle tingene hun har kjøpt. Hun forteller ham at komfyren kostet mange tusen kroner mer enn den egentlig gjorde, fordi hun brukte pengene på noe annet. Den heroinavhengige sønnen stjeler penger av sine foreldre for å finansiere sitt misbruk. Han blånekter tyveriet når foreldrene konfronterer ham. Han lyver dessuten til sin fastlege for å få utskrevet reseptbelagte beroligende midler. Den sexavhengige mannen fører sin samboer bak lyset om alle affærene han har bak hennes rygg. Listen bare fortsetter.
Vi må derfor være ærlige med oss selv om vår avhengighet, og erkjenne at vi er manipulative for å mette den. Vi manipulerer oss selv eller andre, eller begge deler. Da jeg røyket sigaretter, så løy jeg til mine kolleger om små ærend jeg måtte gjøre, for å snike meg ut og røyke en sigarett. Mine kolleger visste at jeg var røyker. Men de visste ikke at jeg forlot arbeidet for å røyke så ofte som jeg gjorde. Jeg løy for å tilfredsstille nikotinmonsteret i magen, som styrte min avhengighet.
Selv om jeg definitivt ikke var empati- og samvittighetsløs som psykopaten jeg var sammen med, så forsøkte jeg å manipulere ham på min måte. Jeg trakk meg unna i perioder i håp om at han skulle løpe etter meg. Jeg fisket etter oppmerksomhet etterhvert som han trakk seg unna, i stedet for å konfrontere ham direkte; “nå skjer det noe her, du er ikke den du var”. Relasjonen var falsk, uærlig og nedverdigende, slik alle relasjoner med psykopater er. Og jeg stod for en del av det.
For å bevege oss bort fra avhengig kjærlighet og mot sunn kjærlighet, så må vi si til oss selv “nå vil jeg ikke lenger bli kontrollert eller kontrollere andre. Nå vil jeg ikke lenger manipulere. Nå vil jeg være kongruent (ekte) og ærlig om mine ønsker og intensjoner”. Vi må også klare å stå i frykten for at vi da kanskje forblir enslige. Bedre det, enn å ha en falsk relasjon hvor verken vi eller motparten er oss selv.
Så kan du sette deg ned og vurdere følgende. Hvor omfattende er din avhengighet? Hvor lenge og hvor ofte har den styrt og begrenset deg? For eksempel er en røyker som røyker to sigaretter om dagen, neppe like styrt av sin avhengighet som en som røyker tyve sigaretter. Nøyaktig hvor avhengig er du? Forsøk å kartlegge deg selv. Hvilke følger har din avhengighet fått? For eksempel kostet min røykeavhengighet på det tidspunktet jeg sluttet, cirka førti tusen kroner i året. Hva kunne jeg istedet gjort for de pengene? Min avhengighet til psykopaten kostet meg blant annet en videreutdannelse. Forsøk å få oversikt over skadene din avhengighet har påført deg.
Så må du drepe noen myter du sikkert har fortalt deg selv. Vi tror avhengigheter hjelper oss, men det gjør de ikke, de begrenser oss. Det er begrensende å måtte lyve til sine kolleger for å ta en sigarett. Av og til stod jeg opp om natten for å røyke. Det er begrensende. Men jeg fortalte meg selv at jeg trengte sigaretten, at den gjorde meg godt og at jeg kunne slutte når jeg ville.
Hvilke løgner forteller du deg selv om dine relasjoner? Psykopaten som hekter deg med sex to ganger i året, hvilke løgner forteller du for å rettferdiggjøre at du tenker på en person hver dag, som du møter to ganger i året for kjapp, upersonlig og nedverdigende sex?
Kartlegg deg selv på en ikke-dømmende måte, som om du forsøker å hjelpe en person du er svært glad i. Denne personen er jeg sikker på at du ønsker å dytte opp og fram, til å vokse og bli et bedre menneske. Gjør det samme med deg selv.
I neste tekst vil jeg skrive om psykopatiske barn.
Husk at du får 78 kroner i rabatt på min bok “Psykopati og kjærlighet” hvis du kjøper direkte fra meg. Du får den for 250 kroner inkludert frakt. Bok nummer to i samme forsendelse (for eksempel en gave) får du for 200, slik at to eksemplarer koster 450. Bestill på [email protected]
For en god tekst. Her var det flere moment som jeg kjente meg godt igjen i. Min P/N hektet meg så enormt via loveboming. Plutselig ble dette menneske, som jeg ikke kjente og som jeg nesten lo litt av fordi han var merkelig, en besettelse. Han ble et menneske jeg bare MÅTTE ha mer og mer av. Han merket jo tydelig akkurat når jeg var hektet, da begynte push og pull teknikken. Og da ble jeg jo enda mer besatt. Hvis jeg hadde visst at jeg “hadde han”, hadde jeg syns han var frastøtende. Men nå ble han selve livet mitt i flere år. Er det til en viss grad enda. Tenker ham på hver dag flere ganger daglig. Det er ingen dyp, inderlig og fredelig kjærlighet. Det er en rus. Jeg jager etter denne euforiske rusen han gir meg kun ved hjelp av smuler han kaster til meg av og til. Tenker at det kun er P/N som kan hekte oss på denne måten, og som kaster smuler til oss av og til for å holde oss der. Han har gjort mye nedverdigende mot meg. Vil kun ha kontakt via tekst, vil kun treffes for sex for så å kaste meg ut etterpå for så å ikke ta kontakt igjen før lenge etterpå. Er på repeat. Men jeg er rett og slett avhengig og jakter på rusen. Og sånn rus er det vel bare N/P som kan gi oss?
Jeg kjente meg forøvrig igjen i flere av de trekkene i listen over atferdstrekk. Men i det siste har jeg lest og hørt mye om brødsmuling. Det er vel noe som opprettholder avhengigheten? At en står i dette for en vet at en kanskje/kanskje ikke får oppleve den euforiske rusen igjen. Den rusen som gjør at en nærmest kan flytte fjell og gå på vann. En er så overjordisk lykkelig at en person med lav selvfølelse plutselig kjenner at en er på “toppen av verden” og kan klare ALT. Så ramler en tilsvarende dypt ned når rusen forsvinner da.
Jeg hadde en harmonisk og kjærlig oppvekst. Høyt utdannede foreldre, godt ivaretatt praktisk og emosjonelt, mye kjærlighet mellom dem, både da og den dag i dag. Trygge, gode søskenrelasjoner også.
Min mor innprentet oss barna viktigheten av å ha gode holdninger til andre. Jeg ble en som søkte å forstå og ha empati for mennesker. Ble samtidig innprentet viktigheten av selvhevdelse og grensesetting, noe jeg ivaretok ganske bra, tror jeg, inntil min eks.
Jeg vokste opp, begynte å stille spørsmål ved tilværelsen. Engasjerte meg i prososiale aktiviteter blant annet politisk, men også innen dans og idrett.
Jeg kjedet meg imidlertid, i sosiale settinger. Har aldri kjedet meg i eget selskap, men syntes mange var kjedelige (vet jeg høres arrogant ut her). Søkte flere utfordringer, stimuli. Var fasinert av psykologi, sosiologi, antopologi, sånne ting.
Møtte derfor på en del mennesker utenfor
A4 boksen på min vei, ikke i romantisk forstand. Prostituerte, heavy rusmisbrukere, annet. Jeg krysset aldri grensene, ruset meg ikke selv osv. De var heller ikke mine nære venner, de hadde jeg allerede. Det var mer som et antropologisk (eller annet) studie som jeg bivånet fra litt av innsiden. Det ble noen fine menneskemøter«bak atferden».
Jeg kjedet meg også da jeg møtte eks. Hadde noen gode, trygge kjæresteforhold bak meg, som ikke stimulerte tilstrekkelig. Han representerte noe annerledes, jeg falt.
Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg merket tegn til «papegøye» – tøys og annen lite tillitvekkende atferd,, som vanligvis ville fått meg til både å gjespe og rygge. Men så var det en annen dragning der da, den velkjente…
Jeg tror, bortsett fra aller første periode, at jeg egentlig alltid har foraktet og sett ned på ham. Om ikke bevisst, så ubevisst. Hans uforholdsmessige selvskryt og idealiseing/devaluering av meg selv og andre og diverse andre kvaliteter (mangel på), falt ikke i smak.
Subtil tåkelegging og jevnlig tilførsel av gift, ødelegger imidlertid. Jeg viklet meg inn i en alternativ sannhet som ikke eksisterer og som aldri har eksistert, foruten i hans hode.
Jeg føler ikke skyld, men får økt økt innsikt ettersom tiden går.
Jeg tror en slags risikoatferd hos meg ble dratt for langt og ledet meg til ham, selv om jeg ikke hadde forutsetninger for å forstå det da. Jeg vet ikke om dette inngår i presentert liste.
Maria: Her var det mye å kjenne seg igjen i. Jeg hadde også en fin oppvekst med gode, harmoniske foreldre. Jeg hadde imidlertid det som deg : Å kjede meg med en del mennesker. “Fortell meg noe jeg ikke vet. Fortell meg noe annet og uventet, litt utenom de vanlige neddempede tonene i de borgelige sirkler”. Sikkert pretensiøst dette også; men jeg husker så godt fra “Titanic” da Rose sa noe som at hun ønsket å leve et liv der ikke alt kunne sees på forhånd.
Da hun forelsket seg i Jack og ga f… i alt for å slå ut håret og komme inn i kjernen av livet. Han som så mennesker, som hadde tegnet enbente prostituerte. Som viste henne livsgleden og heftig barbent dans i enkle omgivelser.
Litt sånn var det med meg og P/N. Vis meg den som kunne motstå “Jack”.
Jeg også elsker den filmen, og blir så berørt av Roses reise fra fangenskap til frihet. Fra alle de som såkalt elsker henne og vil hennes beste, til å våkne opp og se hvordan det egentlig er. Jack redder henne, gir henne livet. Kunsten er egentlig kanskje å redde seg selv. Være sin egen Jack 🙂 og Rose!
Takk for kommentaren din, lea.
«hun ønsket å leve et liv der ikke alt kunne sees på forhånd.» Ja, slik var det definitivt, og det er nok ikke så uvanlig dette med å kjede seg og søke ny spenning.
Det paradoksale, er at de definitivt representerer noe nytt for en selv når man ikke har vært borti det før (en syk, syk verden åpenbarer seg), mens de egentlig er verdens mest forutsigbare idioter (idealisere, devaluere, forkaste, splitt og hersk, trenge NF osv på repeat hele livet gjennom. Ikke mye spennende ved det når man har fått den innsikten.
Synes også det er interessant det du Minna skriver om å le av og finne han frastøtende – som jeg selv var innom. Det kan vel neppe kalles kjærlighet, men helt andre drivkrefter.
Takk for fine kommentarer Madeleine og Maria! Jeg satt veldig stor pris på dem, men føler at jeg må trå nokså forsiktig her for å ikke tråkke andre på tærne. De som absolutt ikke har hatt sine “Jack and Rose øyeblikk”.men fått mer av dritten.
Jeg var ung og ubefestet da jeg traff min “Jack”, han besatte meg totalt og jeg ga ham alt. Jeg vet ikke jeg, men sett at “Jack” ikke druknet, men at han og Rose lykkelige ankom New York og han begynte å plage henne? Hvem kunne se for seg noe sånt?
Men jeg syns det er så merkelig å bli avhengig av noe som ikke er bra. Min P/N vil kun ha kontakt pr tekst. Han er ikke opptatt av MEG, han er opptatt av forsyningen jeg gir ham. Jeg har “testet” ham mange ganger på en forsiktig måte, og forstår dette. En av de første gangene jeg traff ham, hadde jeg brukt en stund på å pynte meg. Vi møttes i et mørkt uteområde. Han var overhode ikke interessert i å gå under et lys for å se meg, men var på meg med en gang for å ha sex. Når han ikke fikk det med en gang, maste han akkurat lik en 5-åring for å få det. Han tvang seg nesten til sex. Sexen var ikke god engang, han var overhode ikke opptatt av meg. Etterpå var det som å skru av en bryter. Da kastet han meg nesten ut for da måtte han hjem. Så hørte jeg ikke et ord fra ham på 6 uker. Jeg har aldri vært så i sjokk og “nede” noen gang. Da han tok kontakt, nevnte han ikke at han hadde vært stille i så lang tid, da var det bare samme oppbygging i meldinger til nytt treff. Dette har vært mønsteret et par ganger i året i snart 6 år. Akkurat likt opplegg hver gang. Samme opplegget når det gjelder sex, kun opptatt av sin egen nytelse. Og ingen “connection” etterpå – jeg føler meg helt tom. Men det er nesten som jeg aksepterer dette som en virkelighet. At jeg egentlig er trent opp til at sånn er det. Jeg har vært i en tåke der hans virkelighet har blitt min virkelighet. Jeg er ikke verdig noe mer enn dette. Brødsmuler rett og slett. Men hvorfor er jeg avhengig av noe som ikke er bra? Sex med han er ingen overjordisk opplevelse (selv om han tror det selv – han spør flere ganger etterpå om jeg likte det). I tillegg lurer jeg av og til på om han syns jeg er ekkel. Så det er så rart at jeg er avhengig av dette.
OK, Linemor. Jeg skal være den siste til å fordømme deg. Likevel må jeg vel kunne si at på et innlegg som tar opp avhengighet, er det likevel håp. Han er ikke ditt oksygen, vann eller mat eller bolig. Du har fremdeles en fri vilje, og du kan vedsette deg selv mer enn du tydeligvis gjør. Du er verdt mer enn det du utsetter deg for! Få opp selvtilliten! Eventuelt med profesjonell hjelp. Beste ønsker for deg.
Lea, takk. Ja, jeg ser galskapen når det er skrevet ned. Jeg ser jo hvor manipulert jeg ble og så hektet og avhengig. Men der og da, når jeg ikke hadde kjennskap til psykopater, glemte jeg litt ut hvor dårlig behandlet jeg ble. Det er vel litt slik vi er skrudd sammen, at vi glemmer det som ikke var bra når det har gått en stund. Selv om det var et så stort sjokk å bli behandlet slik jeg ble første gangen, så var jeg så hektet at når han tok kontakt igjen så hadde jeg “glemt” det vonde og husket bare rusen. Det er vel en grunn til at denne avhengigheten er like sterk som den en har til heroin? Han tilnærmer seg meg på så mange merkelige måter at jeg ikke forstår “greia” før etterpå. Og da har jeg atter en gang gått i fellen. De vet nok på en prikk når de skal ta kontakt igjen og når de skal holde seg borte. De vet at vi er avhengige av dem. Men jeg vet om kjernesårene mine og jobber med dem. Tror også at av og til er jeg i tvil om han virkelig er en P/N – Er jo et så skummelt ord. Jeg kjenner ham ikke i det vanlige livet hans, men han virker så normal. Da hjelper det at andre kan fortelle meg at dette ikke er normal oppførsel. Det er ensomt å være involvert med en P/N – De som ikke har vært det klarer ikke å forstå det.
I alle dager, kjære Linemor?! Hvorfor lar du deg utnytte og bli behandlet så dårlig? Du formidler deg selv i offerrollen, så hvorfor ikke bare bryte tvert av, sette strek, null kontakt. Ferdig?
Jeg hadde en mor som brukte tiår av livet sitt på å snakke om hvor dårlig ting er-har vært, hendelser og alt galt hun ble offer for. Sammen med sin søster ble de to offer som hele tiden dyrket dt dårlige erfaringene sine. I retrospektiv fatter jeg ikke hvorfor de brukte år av livene sine på tematikken i stedet for å gå videre i livene sine.
Hvorfor leve i offerrollen i lang tid? I lang tid, og i årevis? Det er utfordrende å forstå.
Hannah, har du vært utsatt for en sånn selv? Det er vel dette som er grunnen til at folk flest ikke forstår hvor vanskelig det er å komme seg ut av dette, at mange trenger et år minst på å heles. Når du blir dratt inn i en slik relasjon via lovebombing, så visste jeg ingenting om P/N. Jeg er empat, så jeg syntes nærmest litt synd på ham i begynnelsen fordi han var så merkelig. Men så var jeg plutselig hektet. Klart at jeg ser galskapen og manipulasjonen nå i ettertid og spesielt når jeg skriver det ned. Jeg gremmes over hvordan jeg har blitt behandlet. Men når du er midt i tåka og tror du elsker dette mennesket så høyt, så er det vanskelig å forstå. Dette er så ensomt, da jeg ikke har snakket med noen om det. Det er så skammelig og tabu. Men når til og med de som leser bloggen dømmer meg, så er jeg kanskje den eneste som har opplevd dette og ikke kommet meg ut av det på så lang tid? Jeg setter meg overhode ikke i noen offerrolle, jeg prøver heller å forstå hvorfor jeg kan bli så hektet. P/N er helt etter boka, men jeg har ikke hatt kontroll over meg selv her. Og det er det jeg etterspør. Ja, jeg vet at NK er en mulighet. Men jeg innser etter å ha lest i denne bloggen at jeg har hatt 3 andre P/N i livet mitt. Og etterdønningene etter dem etter NK var sverting og baksnakkelse som stjal flere år av livet mitt. Kjenner jo på en stor frykt for at det samme skal skje igjen. Vet ikke om jeg orker en ny runde sverting. Men jeg blir lei meg over spørsmålet ditt Hannah for det jeg spør om er jo hvorfor jeg er avhengig. Hvilke mekanismer gjør at vi fremdeles er avhengig selv etter at de har behandlet oss på en så nedverdigende måte. Ikke “stakkars meg, jeg er et offer”. Så vær grei å ikke døm hvis du ikke har vært utsatt for dette selv.
Hvorfor har du latt deg bruke, til sex, ensidighet, enveis relasjon der du behandles dårlig, mildt sagt. Det å la seg tråkke på/ned, og være villig til å fortsette forholdet uten å evaluere virkeligheten. Spørsmålet om hva du definerer som kjærlighet er i høyeste grad relevant å stille. Hva er fundamentet i denne angivelige kjærligheten? Er det god sex som kalles kjærlighet, komplimenter, gaver, status – osv? Jeg ser devaluering av din verdi som partner og menneske, og en åpenbar vilje til å la deg bli tråkket på, uten at det får konsekvenser som i et brudd. Hvordan kan man elske en person som oppfører seg så sjofelt, og i tillegg tro at det er kjærlighet? Å tillegge en partner egenskaper han ikke eier. Å la seg hekte er mulig når man totalt ignorerer det negative og destruktiviteten i ord og handlinger, dvs. at man velger å være døv og blind for helheten. Det å ikke ville forstå og/eller innse virkeligheten. Det kan åpenbart være smertefullt og vondt å innse realiteten, det å erkjenne og faktisk kunne klare å ta innover deg og forholde seg til denne, og der spinnes således rosa slør av noe man tror er drømmen om ekte kjærlighet. En total virkelighetsflukt?
Hannah, jeg er så lykkelig over at verden ikke er full av mennesker som deg som bare sitter og dømmer uten at du har vært utsatt for en sånn selv. Det er den største grunnen til at jeg ikke deler dette med noen andre enn de på bloggen. Jeg vet at mange av “mine” ALDRI hadde forstått dette fordi de ikke har opplevd det selv. Tenker at mange av de som leser bloggen også må være støtt av uttalelsen din, da det er mange som bruker lang tid på å komme seg ut av en sånn relasjon. Dette har vært en så ensom og vond reise. Det har kun vært denne bloggen som har vært trøst. Som jeg skrev tidligere så ser jeg galskapen nå. Det har vært 10% gode og euforiske øyeblikk, de 90% som står igjen har vært det motsatte. Og sexen var absolutt ikke god. Jeg fikk ingen gaver og status heller. Men er du empatisk peoplepleaser med dårlig selvfølelse så gjør det så godt å bli “sett og bekreftet”. Tror du skal bruke litt tid på å lese deg opp i emnet psykopater, og så dømme etterpå. Men tror ikke du vil forstå greia ever da du ikke har opplevd det selv. Det er ingen som frivillig går inn i sånne forhold og bli værende for at det er så koselig.
Jeg lar dette bli siste ord i denne debatten mellom Linemor og Hannah.
Denne teksten handler om avhengighet. Felles får all avhengighet er at den er på trynet. Avhengighet starter med smerte og ender med smerte. Men det tar tid å se klart. Det kreves ærlighet, og å slippe taket på historier du forteller deg selv – for å pynte på det. Ingen liker å bli dømt, og mest dømmer vi nok oss selv. Jeg vil si at jeg har en avhengighet til å bli dårlig behandlet. Jeg leste et sted at mennesker som er avhengig av psykopater har en kjerne av skam i seg. At alt inni meg er skam. En psykopat kan faktisk fjerne denne indre skammen- på kort sikt. På kort sikt lindrer kaoset en psykopat fører med seg. Og oppmerksomheten. Jesus, følelsen av å være sett, jeg lengter etter den følelsen. Fordi omgivelsene mine ikke har dømt meg, men latt meg dele ærlig, så har jeg vært istand til å ta valg som er gode for meg. Jeg trenger å være ærlig mot meg selv. Jeg trenger å bli akseptert og bekreftet. Jeg har også lært at om du peker på noen, så peker tre fingre tilbake på deg selv… Nå mener jeg ikke vi skal snakke andre etter munnen, men det å ærlig fortelle hvor avhengig en er, og hvilke føkka valg en kan ta – Det ligger helbredelse i ærligheten. Og i starten kan mye høres vanvittig ut. Men det er en start.
Hannah: Jeg skjønner godt hva du mener. Du skriver om din mor og hennes søster. Jeg har vært eksponert for samme “snakk” selv. Det du må skjønne er at enkelte traumer sitter så dypt. Det tar årevis med tid og krefter for å komme seg ut av det. At noen dyrker en offerrolle tror jeg hører til sjeldenhetene. Til det er det for vondt. Jeg tror mange mennesker er veldig traumatiserte og ikke får nok eller riktig hjelp. Mange terapeuter kan nada om P/N problematikk.
Min mor og tante «bar begge ved til bålet», og holdt liv i det i årevis. De vevde livsteppene sine i et mørkt og negativt fokus. De ga bort all denne tiden i tillegg til de allerede tapte årene hvor de fortsatt levde i et destruktivt ekteskap. Jeg mistet i praksis moren min da hun enda levde, fordi hun var stort sett opptatt med seg selv og alt hun aldri klarte/ville avslutte. Det var hele tiden fokus på hva som hadde skjedd/sagt/gjort, og hva som kunne skje i fremtiden. Sånn sett var jeg nok foreldreløs, og har måttet betale den vonde prisen som voksen. Jeg måtte rydde opp i mine følelser av omsorgssvikt på det rent menneskelige plan. Jeg var vrakgods i i kjølvannet deres.
Mitt tilsvar til Linemor var direkte, og oppleves muligens noe brutalt. Jeg mener kun godt, jeg er bare blitt rasjonell i forhold til slike ting.
Hannah, det klarer jeg faktisk å forstå siden du bærer med deg denne opplevelsen. Men mitt fokus er absolutt ikke å bli værende i noen offerrolle, men å arbeide meg ut av den. Tenker at din mor og tante kanskje aldri hadde skrevet inn til denne bloggen hvis den hadde eksistert da, hvis de ikke var løsningsorienterte. Tenker også at mange som ikke googler noens merkelige oppførsel men bare blir værende i en skadelig relasjon fordi de er “psyket ned”, klarer ikke å forstå dette og ha gangsyn til å komme seg ut av det. Det er det som er så fantastisk med denne bloggen er at jeg kan gå inn her og søke på det jeg lurer på eller spørre om det jeg stusser på. Og masse av det jeg leser er så gjenkjennelig at jeg forstår at det er et skadelig menneske jeg har vært involvert med. Bare det å skrive ned opplevelsene mine og dele noe av det her, gjør jo at jeg ser galskapen. Det er bare litt tungt å gå den veien mot full helbredelse. Tror de som ikke leser her eller har noen å snakke med har det mye tyngre.
Hannah: OK, skjønner. Da var vel disse to ute av stand til å komme seg videre og fokusere på noe positivt. Vondt å lese hvor mye det gikk ut over deg, men utrolig bra av deg å ikke videreføre det, men tenke mer positivt og ha en konstruktiv innstilling til livet. Beundrer deg for det.
Jeg vet at det ikke er for alle, men Morgenbladets nettavis har mye bra! I følge meg selv!I dag kan man lese en artikkel av Eduoard Louis som heter: Hva er det du sier farvel til når du endrer den du er? Kan tenke meg at det iallefall er noe for bloggforfatter. Anbefales. Det er ikke først og fremst klassereiseaspektet som opptar meg mest, men det generelle.
Hannah, tillater meg et lite innspill her (igjen), selv om det ikke er meg du siterer.
Tenker det er en legitim og naturlig reaksjon du kommer med. Alle burde være mer fuck off, fuck it, få eierskap og kontroll over eget liv, uten å bli fullstendig desillusjonert, vel og merke.
Samtidig vet vi at den menneskelige psyke er utrolig sammensatt hva angår selvbilde, selvtillit, indre og ytre strukturer, strategier osv., og at man kan gå årevis til psykolog for å nøste opp i dette grunnet kompleksiteten.
Jeg tenker det er en styrke å ha identifisert sine kjernesår, som hun skriver, og at hun leser og skriver her så ærlig og åpnet – det vitner om pågående prosesser, og om mot og om håp.
Dette er ikke ment som noen motsetning til det du skriver, jeg tenker det er kompatibelt.
Når jeg tenker tilbake på da jeg var på mitt mest sårbare, kunne jeg bli ganske trigget av slike «to the core»-utspill som ditt innlegg jo er, vil jeg si. Samtidig tror jeg det også traff og inspirerte mer enn jeg forsto den gangen, sammen med annen kunnskap og livserfaring på veien.
Kan det være at vi tilfredsstiller andre mennesker pga frykten for det vonde vi vet de er i stand til å gjøre om vi ikke lystrer det de ønsker. Og at brødsmulene av “godhet”, oppleves som en kortvarig bedøvelse, en slags smertelindring i øyeblikket. Før fortvilelsen bryter frem, skapt av traumebåndet, de usynlige lenkene som binder oss fast til de som gjør det vonde. Frykten for hevn, og at vi ikke føler oss sterke nok til å møte det der og da, inntil punktet kommer når nok er nok. Kanskje er det sånn at noen av oss tåler veldig mye før det punktet nås, litt avhengig av hvor mye eller lite støtte vi har rundt oss. At kulden de viser skaper frykt for hvor langt de er villige til å gå med hevnen sin om vi sier nei. Fordi vi allerede har erfart smerte ved å si nei og ikke greier å stå imot ennå, fordi det krever styrke til å holde ut “straffen”. Er det der lenkene er festet? Hva må vi gjøre for å finne fred og hvem er villige til å beskytte oss og hjelpe oss til å slippe unna om det blir for tungt å greie det selv? Kanskje er det mulig å finne styrken sammen.
Fremtid: Ja, tenker du har rett. P/N er en ustoppelig naturkraft, ikke lett å finne noen som forstår og kan tilby riktig hjelp. Verken til å bryte eller å komme seg videre.
Linemor – jeg forstår deg
Madeleine, Maria og Lea – Følte stor trøst etter å ha lest innleggene deres. Og Fremtid, innlegget ditt treffer meg mitt i hjerte. Jeg tror du har så rett. Jeg vet at jeg uten egentlig å ha vært klar over det, tilfredsstiller dette onde mennesket fordi jeg frykter hva han er i stand til. Har jo opplevd den enorme kulden han viser rett etter varmen. Og jeg vet hvor enormt sånne som ham kan skade meg ved sverting. De er jo så sympatiske, velformulerte og sjarmerende at de kan snakke hvem som helst helt rundt. Dette har jeg opplevd før. Helt skremmende hvordan de kan vri på ting slik at de blir helt ugjenkjennelige og groteske. Lett å si at vi bare skal heve oss over dette når det kan skade oss og de vi har rundt oss så enormt. Samtidig så er jeg så traumebundet av ham også at selv om han gjør meg så vondt, så “glemmer” jeg det litt ut etter hvert og vil så gjerne oppleve “varmen” bare en gang til. Han tilnærmer seg meg på helt nye måter og fra helt andre vinkler hver gang jeg tror jeg har funnet ut av ham. Å lære om denne personlighetsforstyrrelsen er ikke gjort over natten, fordi det er så vanskelig å forstå en slik ondskap, spesielt for empater. Husker at før jeg ble klar over hva P/N var, så forsto jeg aldri hvordan noen kunne gå tilbake gang etter gang til menn som mishandlet dem fysisk. Men jeg forstår det nå.
Linemor: Vi alle må beskytte oss selv så godt vi greier ut fra den kapasiteten vi har nå og lære så mye som mulig hvordan vi kan beskytte oss enda bedre slik at vi finner nøkler som passer vår situasjon. Det er ikke et umulig mål at teknikker drilles så inn at de omtrent går på autopilot når alarmen ringer i oss i møte med giftige mennesker. Utfordringen er å våge å stå i det ubehagelige når det står mellom to valg, tilfredstille og føle seg helt elendig etterpå eller risikere steintøffe konsekvenser som kanskje der og da oppleves enda verre. Valget kan skje mellom to onder og utfallet blir det som oppleves lettest å takle i første omgang for å få litt pusterom. Folk er ulike, men dette er ett eksempel.
Jeg opplever det som godhet og varme er like viktig som mat, luft og drikke, en næring som gjerne deles med andre like mye som man trenger det selv. Fasadegodhet og fasadevarme gir ingen vekst. Tomhet, falskhet uten kraft til det gode. Kald energi i lengden, etterfulgt av tårer og lengsel etter det ekte.
Opplever det som at onde fasademennesker skader gode mennesker når de bruker fake godhet for å få tilfredsstilt sine egne behov, fordi det oppstår en illusjon om at de kanskje har endret seg eller er blitt mer hensynsfulle. De bryr seg null niks og nada om hva egoistisk tilfredsstillelse koster omgivelsene i smerter og helseproblemer. Fra den dagen jeg begynte å se motbydeligheten i sånn falsk oppførsel, ble jeg gradvis frigjort fra maktgrepene. Det er som å lære å sykle, omtrent umulig å avlære det. Motbydeligheten mot ondskapen frigjør gode mennesker på et eller annet tidspunkt. Forskjellen er at noen er mer slu og manipulerende enn andre og kanskje ikke så lett å oppdage i første omgang eller lett å slippe unna. Det er mulig å bli fri. Det er mulig å slutte å føle frykt og ta tilbake makt også, på en ydmyk og forsiktig måte.
Ingen kan forvente at noen skal heve seg over ondskap og bare snu ryggen til. Dynamikken er ikke sånn, det er derfor noen kvinner lever over 50 år med voldelige ektemenn uten å våge å si fra til sine politivenner. Du er ikke alene Linemor, det er nok mange skjebner som aldri våger å sette ord på det de opplever slik du har gjort. Det er ikke alle som har nok erfaringer til å vite hvor innmari kald ondskap kan være og hvor forsiktig man må trå fram. Alt avhenger av egenskapene til den som utfører. Ordene dine gjorde inntrykk. Fordi jeg vet at du forstår det jeg også har sett selv om situasjonene er ulike.
Ta vare på deg selv fordi du er verd det i din egen kraft som menneske.
Fremtid – Takk for fine ord. Finner stor trøst i dem, og jeg forstår på en prikk hva du mener. Jeg vet jeg har vært peoplepleaser hele livet mitt, jeg var nærmest opplært i å ikke si ifra hvis noen behandlet meg dårlig. Så jeg tenker at det å virkelig våkne opp og se hvor dårlig behandlet jeg har blitt i relasjonen med min P/N har åpnet øynene mine opp for hvor dårlig andre også har behandlet meg. Og jeg har latt det skje fordi det er sånn det alltid har vært i min verden. Men jeg har virkelig begynt å jobbe med dette nå, for jeg skal for alt i verden ikke sitte fast i noen “offerrolle”, som Hannah mener jeg har satt meg i. Jeg har nok vært ganske aktiv på denne bloggen for å finne ut av “greia”, det er vel den eneste arenaen der jeg kan spørre fritt har jeg tenkt blant andre som har opplevd akkurat det samme eller lignende ting. Denne relasjonen kan jeg ikke snakke med noen andre om som ikke har opplevd noe lignende, de vil ALDRI forstå dette. Og jeg vet at hvis en sånn som min P/N sverter meg, så vil de fleste tro på det han sier siden disse er så karismatiske, veltalende og sjarmerende + at de kan “fake” gråt på kommando hvis det var det for å understreke et poeng. Og det er mange “flygende aper” som tar kampen. Jeg har sittet i den situasjonen flere ganger, og det er forferdelig. Hvis noen ikke smiler plutselig og er vennlige, så tenker jeg med en gang at de har hørt noe om meg. Jeg blir så usikker. En P/N sin ondskap er det så vanskelig å forstå at jeg tror spesielt empatiske mennesker trenger flere år på å fatte at dette er en realitet når det gjelder denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg har så mange ganger oversett røde flagg og dårlig behandling fordi det har vært umulig å ta innover seg at noen faktisk er sånn med vilje. Derfor har jeg vært så aktiv her fordi jeg har oversett de røde flaggene og gått inn i relasjonen på nytt og på nytt fordi jeg ikke har trodd på det jeg har følt. Men jeg har skrevet ned alt som har skjedd, og det hjelper å lese det når jeg er i tvil. Samt å lese i denne bloggen. Jeg kjenner meg igjen i så mye. Men du verden så avhengig jeg har vært. Håper jeg er på vei til en edruelig tilværelse nå.
Jeg ser at jeg fremstår som direkte og bortimot brutal, og det beklager jeg. Jeg ønsker ikke å såre eller påføre deg negativitet til din person og den du er. Tematikken har vært en stor del av livet mitt i tillegg til annen røff bagasje jeg bærer, så mitt ytre skall reflekterer helt sikkert nettopp dette. Helt sikkert, faktisk, og det erkjenner jeg.
Å bruke ordet «offerrolle» blir feil ovenfor deg, det beklager jeg. Jeg hadde på meg det «røffe» skallet mitt hvor jeg utfordret spørsmålsstillinger. Egne referanser er ene og alene grunnen.
Jeg ser at du tar opp dette med hvordan din eks sverter deg, og at det har blitt en stor byrde for deg, menneskelig sett. Det forstår jeg. I normale relasjoner følger det et helt naturlig ønske og behov for å korrigere sverting, og feil fremstillinger av det som er sannhet. Selv har jeg en oppfatning av at så lenge man selv vet/eier sannheten om en selv, så ønsker jeg primært ikke å bruke tid, energi og krefter på å gå inn i en slik retorikk/materie. De som kjenner meg, og betyr noe for meg i mitt liv, vet hvem jeg er og hva jeg står for. I små samfunn der møkk blir konstruert for kun å sverte en person vil uansett utfordre de referansene som allerede ligger til grunn. Imidlertid; En (syk)person med vonde hensikter vil på et tidspunkt møte seg selv i døren når folk faktisk erfarer at sverting og drittpakker kun er løgn som verken gir mening eller stemmer overens med deres egne oppfatninger og erfaringer. Personer som holder på sånn vil ikke bli likt eller hegnet om på en god og positiv måte. Personlig har jeg dd en viss nærhet til to personer som gjør hva de kan for å undergrave og sverte, dette for å forsøke å fremme seg selv. Dette har pågått i ca tyve år, det er sykt, og, ja, galskap. Det er krevende og utmattende. Og, ja, det er utrolig vanskelig å forstå at noen er sånn med vilje. Det er faktisk ubegripelig, som et normalt utgangspunkt. Mitt/vårt fokus er å forsøke å leve det livet jeg har, og ignorere så godt det er mulig de utspillene som kommer denne vei. Nå har de mistet sin posisjon og påvirkningskraft utad, takk og lov. Det jeg prøver å si er at; forsøk å lev ditt liv, prøv å ignorer, og ikke la personen(e) ta styring over dine tanker, dine følelser og de valgene du gjør. Det er jo ønsket om å influere og styre som er slike personers ønske og mål, sammen med alle de andre syke tingene..
Linemor, alle mine beste ønsker og tanker for deg. Jeg leser deg som et fint menneske som virkelig gjør så godt du kan, og du vil så gjerne løse denne vonde floken livet har påført deg. Jeg håper at du finner ro i livet ditt, at du på et tidspunkt møter en god og verdig partner som vil gi deg alt det gode som du fortjener, i et likeverdig forhold.
Jeg håper at kommentaren min blir akseptert. Tusen takk.
Jeg slipper denne gjennom. Men nå er det helt slutt på debatten.
Jeg begynte å lese denne bloggen for etpar år siden, men har ikke vært her jevnlig. I over 3 år har jeg hatt mine 90 % smerte og 10% rus. Jeg har fundert på like lenge, hvorfor jeg har blitt dratt tilbake hver eneste gang. Tror jeg har forsøkt å avslutte sikkert 20 ganger, men alltid gått tilbake. Først nå her om dagen, hvor jeg leste dette innlegget, forstod jeg fullstendig sammenhengen. Da falt igrunn alle brikker på plass og jeg innså at dette kun handler om avhengighet på flere plan og ikke kjærlighet. Jeg kjenner meg igjen i alt dere skriver, dere som har/har hatt en P i livet deres. Og det er sånn vanvittig trøst å lese om dere andre som har akkurat samme erfaringer som meg.
Selv om mine nærmeste vet om min P, er det ingen som forstår hvordan jeg kan ha holdt ut så lenge, og det har ikke jeg heller. Jeg har derfor følt meg utrolig dum, mildt sagt, som ikke har “klart å bare avslutte”. Men NÅ ser jeg alt så ufattelig klart, og som Fremtid nevnte; det blir rett og slett motbydelig med ondskapen.
Her kunne jeg skrevet en hel masse, men nok for idag…. – men dere hører nok fra meg igjen her inne på bloggen! Tusen takk for et livreddende innlegg Daniel!
Så flott at teksten kan hjelpe deg. Jeg kan fortelle deg at det var enklere å slutte å røyke etter å ha vært storrøyker i flere år, enn å avruse meg fra p.
Tenker på det behovet alle mennesker har for trøst, omsorg og nærhet. Og undrer meg over det jeg har opplevd og også vært vitne til. Er noen punkter jeg tenker over som gjør det utfordrende å komme seg unna maktgrepet.
a) Manipulatorens overrumplende listighet: starten av relasjonen, maktabstinenser eller behov de vil ha dekket.
b) “Fordelene” manipulatoren bruker som agn for å få objektet til å utføre manipulatorens forslag. Objektet handler i god tro og blir rundsnakket når det tviler.
c) Objektet betror seg til manipulatoren før objektet forstår hvem de har foran seg: dekker seg dyktig bak varme, karisma, stå-på-din-side-prat. Knytter objektet til seg vhja godhet og beskyttelse før de viser den onde siden.
d) Maskefallet. Objektet gjør motstand, vil beskytte seg. Manipulatoren strammer maktgrepet: kontroll, dominans, giftighet, ufred. Objektet forstår etter tid at livet blir fryktelig surt om objektet ikke kommer seg unna alt og alle som har med manipulatoren å gjøre for å få fred. Fordi manipulatoren straffer og hevner motstand, føler ikke skyld slik normale folk gjør, eier ikke det egne ansvaret og skylder på alle andre enn seg selv for ondskapen. En forgiftningsprosess der mye unødvendig vondt kan skje om man ikke har kunnskap til å takle situasjonen: kunnskap kan forhindre skadene ved å komme seg bort i tide, forstå faglig egne reaksjoner og manipulatoren så man kan frigjøre seg fra tankesettet og ordene deres, lære hva man skal si, hvordan man skal si det og timingen. Når man absolutt må tie stille for å beskytte seg. Her kan m knytte objektet til seg igjen og igjen ved å vise godhet og beskyttelse. Det skaper forvirring. Runddansen kan skje mange ganger før objektet får nok: innser ondskapen, falskheten og mønstergjentakelsen.
e) Anklagene og forakten manipulatoren viser mot objektet og evt andre maska har falt for som støtter objektet.
f) Manipulatorens evne til å bli trodd når denne lyver og nettverket rundt manipulatoren som deltar i hylekoret mot objektet uten å forstå hvor lettmanipulerte de er. Kanskje er manipulatoren kun ond mot objektet, og lurer alle andre til å tro godt om seg. Det kan være så ille at objektet i nettverkets påsyn ber manipulatoren om unnskyldning for å ha gjort motstand. Utenfra ses det kanskje ikke sånn ut, men begge vet maktbalansen og hva det egentlig dreier seg om.
g) Objektets gjentatte erfaringer med å ikke bli trodd når denne sier sannheten. Manipulatoren har for mange kontakter og for mye støtte i makthierarkiet og er for overbevisende god til å lyve. Objektet slutter å tro på egen troverdighet. Og har kanskje lang trening i å skjule kroppsspråk som beskyttelse mot at manipulatoren aktivt skal bruke smerten når objektet blir plaget. Om helsepersonell viser den minste antydning til nedlatenhet, så kan tilliten bli brutt. Ord som kan bidra til hjelp blir ikke sagt. Omsorgen, nærheten og trøsten fra manipulatoren i de gode periodene skaper traumebåndet som gjør at det kan bli vanskeligere å gå fra dem. I en sfære skapt av straff og isolasjon er det tungt å skulle gå til ingenting om relasjonen har vart lenge, for hvor skal trøsten og nærheten komme fra? Fra oss selv, tror jeg. Vi skal stå i det, takle det.
h) Direkte/indirekte trusler. Erfaringer av flere/alle typer vold. Kanskje noen systematisk over lang tid. Uten at vold opphører når man våger å si fra eller at det eskallerer maksimalt når man våger å sette grenser eller si sin mening. Frykten for eskalering binder folk til situasjonen som den er, de tilfredsstiller andre sine behov for å unngå forverring.
i) Objektet utvikler en slags kronisk form for latent vold om det går an å si det sånn. Det ligger et sted i bakhodet at disse personene er giftige, hold dem fornøyd. En frykt for å si nei, eller si sin mening pga konsekvensene og fordi man beskytter seg så de ikke kjenner ens indre og man får beskyttet seg til en viss grad.
Når indre styrke utvikles og objektet er i stand til å tåle det manipulatoren gjør, og på tross av hendelsene mister frykt for manipulatoren, øker sitt verdisyn, mestrer grensesetting og konsekvenser bedre og bedre, bryter ned det innlærte usunne tankesettet og erstatter det med egne sunne og mestrer å bruke sannhet og ord på en respektfull, god og forsvarende måte, så kan det merkes på manipulatoren. Denne kan begynne å surmule for å miste makt, kanskje en depresjonslignende tilstand der de ligger ukesvis i senga og synes synd på seg selv for at objektet/objektene ikke er så lettmanipulerte mer: Manipulatorens makt kan avta, objektets gode makt kan øke. Men med forbehold, noen er så giftige at man bør springe unna så fort man kan og aldri se seg tilbake. Det er trist å tenke på at man faktisk må motmanipulere litt tilbake ifht manipulatorens svakheter for å få beskyttelse til å komme seg unna for å få fred. Trist fordi det ikke er naturlig å ville manipulere. Som jeg har sagt før: ondskapen de viser er motbydelig og man vil helst ikke assosieres med teknikkene de bruker. Det er så viktig å øke kjærligheten til seg selv og ta vare på det gode i seg og alltid utvikle det gode. Bruke det som en sterk kraft. Det er mulig å få fred. Om man er låst i situasjonen, så er det mulig å få det fredeligere med å lære både fra fagfolk og medmennesker. Kanskje det viktigste er å flytte fokuset fra manipulatoren til seg selv og sin egen utvikling fordi det krymper drivstofftanken de er avhengige av. Det er en fordel om de forkaster deg fordi du blir for kjedelig for å si det sånn. Frihet er frihet. Dette temaet er utømmelig for det er så komplekse mennesker og ulike situasjoner. Dette var et indre hjertesukk, så bær over med at det ble litt langt. Kanskje ser noen andre noe mer å legge til eller tenke over. Ha håp og ta så godt vare på dere selv som dere kan.
Mange gode og riktige tanker her.