Psykopati og kjærlighet

(Advarsel. Denne teksten har en høyere personlig svertefaktor enn normalt).

Det er ikke slik at alle som står rundt psykopaten, gjennomskuer ham/henne. Kun en liten “utvalgt” gruppe av de nærmeste pårørende – ektefeller, foreldre, søsken, barn og primærobjekter – får se hva som befinner seg under masken, og heller ikke blant dem vil alle forstå hva de ser. Alle andre, og de utgjør den store majoriteten, vil hele livet tro at det dreier seg om en normal person. De vil aldri mistenke ugler i mosen. Tvert imot, de ender ofte med å beundre psykopaten for sjarmen, selvtilliten og kunnskapen (enkelte åpne psykopater er dog så arrogante at de støter de fleste fra seg).

Likevel mister alltid psykopaten sine venner. De klarer ikke å holde på mennesker. Alle som står dem tilstrekkelig nær vil brenne seg og enten bli forkastet eller flykte selv. For resten så er bekjentskapet så overfladisk og flyktig at det kan pågå i mange år, men vil som regel brenne ut som en kinaputt, uten dramatikk. Mange vil imidlertid ha en følelse av å ha blitt sviktet av psykopaten, spesielt gjelder dette for flygende aper som kanskje har utført diverse tjenester men som aldri har fått betaling eller reell takknemlighet. De oppdager også ofte at når psykopaten ikke lenger har bruk for dem så vender han/hun dem ryggen.

“Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg.” (skrevet av “anonym” i et tidligere kommentarfelt)

Her beskriver “anonym” hvordan narsissister og psykopater oppfører seg når man plutselig trenger gjengjeldelse for tjenester man har gjort dem. Det er mulig at “anonym” har hatt mange av dem i sitt nettverk. Kanskje har “anonym” sågar vært flygende ape for flere, uten å være klar over det selv. Å være flygende ape trenger ikke å handle om at man har deltatt aktivt i en svertekampanje mot noen eller “vært slem” på vegne av psykopaten. Det handler om å tro på psykopaten. En flygende ape kan således være – som anonym – en oppofrende lytter. Opprinnelig var vi alle flygende aper for våre psykopater.

Det er i denne fasen, når psykopaten forkaster venner han/hun ikke lenger har bruk for, at flygende aper ofte våkner opp. De forstår kanskje ikke at de har vært flygende aper, men de irriterer seg over at de stod så villig til tjeneste. Enkelte vil i denne fasen – hvis de deltok i en svertekampanje på psykopatens vegne – “skifte side” og innse at det var objektet som hadde moralen på sin side hele tiden. Noen vil da forsøke å oppsøke objektet for å beklage, andre gjør aldri det – men de støtter objektet i sitt stille sinn og angrer sin delaktighet i en svertekampanje. Alle føler seg brukt, tygget på og spyttet ut. Hvis du sitter igjen med denne følelsen etter et brudd, så er det mest sannsynlig en N/P du har hatt som venn.

Det er dog normalt at venner som ikke er dype venner, egentlig kun bekjente, kommer og går. Det skjer med alle. Derfor reagerer vi kanskje ikke så mye når psykopaten hele tiden bytter ut mennesker. Kanskje hadde han/hun alltid med seg en venn på festen i et par år, vennskapet virket solid og etablert og vedkommende var blitt et fast innslag i vennegjengen, men så plutselig slutter psykopaten å ta med seg denne vennen. Vi spør “hva skjedde med NN”?, får en rask, halvlogisk forklaring og trekker på skuldrene. Snart tar psykopaten en ny venn med seg på de sosiale sammenkomstene. Den forrige vennen blir aldri nevnt igjen.

Psykopaten har et enormt gjennomtrekk av mennesker i livet, men hyppig utskifting av venner kjennetegner også det moderne liv, hvor folk flytter mye på seg og mennesker er blitt en forbruksvare. Bare se på dating apper, hvor lett det er å forkaste andre mennesker. Psykopaten kan derfor lett gjemme seg bak den urbaniserte kulturen. Det er faktisk meget vanskelig å avsløre at det dreier seg om manglende evne til tilknytning og psykopatisk forkastning når mennesker i psykopatens liv bare blir borte.

I den forrige teksten, “De 3 fryktene”, så fortalte jeg hvordan jeg brøt NK og tok en titt på psykopatens sosiale medier (anbefales ikke før du er sterk nok). Jeg lærte mye av en kort titt. Jeg lærte at psykopaten har giftet seg med min erstatter og også fått et barn med henne. Jeg vil nå fortelle dere enda en ting jeg oppdaget.

Psykopaten og jeg hadde opprinnelig kanskje så mange som 20-30 felles kjente. Dette var i 2014. Noen av dem stod psykopaten meget nær. Kun jeg var et primærobjekt, men psykopaten hadde flere han pleiet tett kontakt med, blant annet en venn som han trente sammen med hver eneste dag og som stilte opp for ham. Også flere andre beundret psykopaten så mye at de forsøkte å ha samvær med ham så ofte som mulig. Jeg vet at for noen varte denne kontakten i noen år, men NK hindrer meg i full oversikt.

Men så hopper vi til 2019. Psykopaten hadde da nettopp fått en datter sammen med sitt nye objekt. Bilde av den nyfødte ble lagt ut på facebook som seg hør og bør, og fikk over 200 likes. Jeg tenker her at hvis man har noen som venn på facebook så klikker man “liker” under et bilde av en nyfødt baby, også selv om man har et perifert forhold til foreldrene og vanligvis ikke liker noe annet de poster på sosiale medier.

Men her kommer avsløringen. Av våre opprinnelige 20-30 felles kjente så var det kun en eneste felles bekjent som hadde likt bildet. Det betyr mest sannsynlig at alle de andre ikke lenger er på psykopatens facebook. Hva har skjedd? Her er de to hovedgrunnene, slik jeg ser det.

• Noen hadde han tettere kontakt med enn andre. En av dem trente han som sagt mye med. En annen var han hyppig på sykkeltur med. En tredje proklamerte stolt at han hadde truffet psykopaten da han besøkte hans hjemby. En fjerde mente psykopaten var det “snilleste mennesket i verden” etc etc. Ingen av disse hadde likt babybildet. De har stått psykopaten såpass nær at noe mer dramatisk har skjedd enn at relasjonen bare “fadet ut”. Antakelig har han sviktet dem på psykopatisk vis, og de har gitt ham opp.
• Majoriteten av de 20-30 har nok aldri gjennomskuet ham som psykopat, men de har gått lei av den vanvittige dyrkingen av seg og sitt som han driver med på sosiale medier. Antakelig har han sjelden likt noe de selv har lagt ut. Det lyder banalt, men det er slik sosiale medier fungerer; lik og bli likt. De har merket grandiositeten hans, men uten å kunne sette ord på det. Etterhvert har de slettet ham som venn.

Psykopater og narsissister vil ofte omgi seg med mange beundrere og virke populære, men hvis man observerer dem over lengre tid så ser man at fanklubben stadig byttes ut. Psykopaten får lett kontakt med andre, men de klarer ikke å holde på kontakten.

Vær derfor trygg på at psykopaten ikke opplever intimitet med noen. Det lyder forferdelig å fryde seg over dette. Men som tidligere primærobjekt så er det viktig å forstå at intet var i veien med deg. Du gjorde så godt du kunne for å leve opp til psykopatens krav og for å bli verdsatt, men psykopaten verdsetter ingen. Selvfølgelig slår dette tilbake på dem, hele tiden. Om de lider av det eller forstår at de kan takke seg selv, er usikkert. Men vit at det skjer. Betrakt det som karma og uten å ha dårlig samvittighet. Det er slik psykopaten selv velger å leve.

En kort kommentar til “Dirty John” sesong 2, som nå er sluppet på Netflix. Min holdning til serien baserer seg på gjennomsyn av de to første episodene. Dessverre opplever jeg ikke historien om Betty Broderick som et like godt studie av en psykopat, som John Meehan var (sesong 1). Det kan godt hende at den virkelige Betty Broderick var en psykopat, men det har de ikke klart å gjengi i filmatiseringen. Blant annet de nostalgiske erindringene som Brodericks karakter får om sitt tidligere familieliv gir inntrykk av en person som har evnen til å knytte seg til andre personer. Broderick var åpenbart en gal morder, men ikke nødvendigvis en psykopat. Det kan være hele serien er fascinerende likevel (jeg så kun de to første episodene), men ikke psykopatisk relevant slik jeg ser det. 

Når relasjonen med psykopaten er over – og ofte før – så opplever mange at psykopaten etablerer en ny relasjon med et nytt objekt, poster lykkelige bilder av den nye konstellasjonen på sosiale medier som om de to allerede er godt gift, og som om du aldri eksisterte – selv om psykopaten senest for en måned siden planla en fremtid sammen med deg. Det var ikke slik at psykopaten genuint trodde på en fremtid med deg eller at noe tragisk skjedde mellom dere som gjorde at psykopaten måtte finne en ny partner. Den eneste som trodde dette var deg. Psykopaten løy, og planla et brudd lenge før du så det komme.

Sjokket av å se psykopaten gå videre på den måten som er så karakteristisk for en psykopat, er så traumatisk at det fester seg som et fysisk og kroppslig minne. Det kommer til uttrykk blant annet som frykt. I den første tiden etter bruddet så frykter vi primært tre ting.

1. At den nye relasjonen skal vare lenger enn relasjonen med oss. Vi ønsker at den skal være et blaff og at psykopaten skal returnere til oss. Senere, når det går opp for oss at vi hele tiden fant oss i nedverdigende mishandling for å beholde psykopaten, så ønsker vi at den nye partneren skal oppleve den samme mishandlingen. Når det (tilsynelatende) ikke skjer, så gjør det noe med oss. Noe blir ødelagt i oss. Hvorfor var vi verdt å mishandle? Hvorfor foraktet psykopaten oss? Hvorfor fant vi oss i det? Når vi til vår store skrekk oppdager at den nye relasjonen virker mer stabil, lykkeligere og mer varig enn relasjonen med oss, så melder frykt nummer to seg.
2. At psykopaten gifter seg med det nye objektet. Det var oss psykopaten skulle gå ned midtgangen i kirken med. For noen av oss lovet psykopaten det direkte. For andre ble det sterkt implisert. For atter andre ble det vagt hintet til og vårt håp og fantasi gjorde resten av jobben. Uansett gjør det noe med oss når det skjer. Hvorfor var ikke jeg god nok? Hvorfor får den nye partneren det jeg ble lovet? Når vi maktesløse må se på at psykopaten gir andre den lykken vi ble lovet, så dukker frykt nummer tre opp.
3.  At psykopaten får barn med det nye objektet. Det betyr liksom en forsegling av hans/hennes nye relasjon. Så lenge “kun” de to første tingene skjer, så er det fortsatt håp om en skilsmisse. Det ville trøste oss å se at han/hun ikke kan være sammen med noen. At det ikke gjaldt bare oss. At psykopaten er en rastløs vagabond som ikke får noen relasjoner til å fungere i lengden. Det ville bety at problemet lå hos ham/henne. Men når psykopaten får et barn med det nye objektet så opplever vi ytterligere et nederlag. Nå vet vi at psykopaten blir bundet til det nye objektet i atten år – også selv om de skiller seg. Vi har tapt.

Eller?….

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg har brutt NK. Jeg har tittet bak jernteppet – som NK skal være, slik at du som leser skal slippe å gjøre det. Historien er nemlig svært lik med alle disse psykopatene og narsissistene. Alle de tre fryktene har i dag materialisert seg med min psykopat. Han er fortsatt sammen med min erstatter (etter seks år), de har giftet seg og også fått ett barn sammen.

For det første, hva gjør det med meg å observere dette fra sidelinjen etter seks år? Svært lite. Til tross for (eller kanskje på grunn av) omfattende engasjement i personen og saken i form av denne bloggen, så har jeg nesten fullstendig disossiert meg fra ham. Disossiasjonen er forsterket av at jeg knapt kjenner ham igjen på de få bildene jeg har sett. Dette har intet med at han har forandret seg så mye på seks år. Faktisk har han knapt forandret seg. Derimot har det med psykopatisk kameleonadferd å gjøre. Han er en annen nå. Dette har manifestert seg i annerledes ansiktstrekk og en annen stil enn han hadde sammen med meg. Jeg har rett og slett vanskeligheter med å fatte at det er samme person som en gang hyperfokuserte og jaktet på meg. La denne kjensgjerningen fungere som en trøst for dere som tror at smerten aldri vil ta slutt.

For det andre, her kommer noen fakta om samlivet med den nye partneren.

• Alt er en konkurranse. Alt skal gjøres bedre og større enn normalt. Et ekteskap med en psykopat blir neppe inngått på tinghuset, for å si det slik. I min psykopats tilfelle så ble hele brudefølget flydd til sydligere strøk og fotografert av en innleid fotograf fra Norge. Det må ha kostet en liten formue. En formue jeg vet han ikke besitter. Antakelig har han satt seg i gjeld for begivenheten, og kanskje uten at bruden er klar over det.
• Paret ser superlykkelige ut på bildene. Ved første øyekast kan en uinnvidd person bli rørt, men samtidig få følelsen av at det er litt “over the top”. For det er nettopp hva det er, når det ikke er grenser for lykke. Hennes lykke/frykt er muligens ekte, hun er antakelig traumebundet og ekteskapet er for henne en garanti for at han nå er hennes. For hva har skjedd i løpet av de seks årene de har vært sammen? Antakelig har han kontinuerlig sjalusifabrikkert henne og i perioder gjort henne usikker på om relasjonen kom til å holde. Antakelig har hun kjempet med forvirring hele veien, men fordi hun er traumebundet så vil hun ha ham for enhver pris. Nå vil hun vise for hele verden at han er hennes, hun sier “jeg vant, så back off!”. Hun tror han er en premie. Kan man klandre henne for det? Overhodet ikke, det er jo det samme som vi en gang sterkt ønsket for oss selv.
• Barnet fungerer muligens som ytterligere en garantist for å beholde ham. Hvorfor gikk det hele seks år innen barnet kom? Det kan tenkes at hun lenge har presset på for å få barn med ham, men at han har holdt igjen i kjent psykopatisk stil for å gjøre henne usikker på om relasjonen kom til å vare. Da barnet endelig kom, så falt hun midlertidig til ro, men den fortsatt underliggende usikkerheten er synlig i en kommentar hun har skrevet under et bilde av barnet; “et bevis på ekte kjærlighet”. Dessverre finnes det et par tragiske fakta om psykopater og deres barn. Vi vet alle hvor ille det kan gå med barn av psykopatiske foreldre. Barn er heller ingen garanti for at relasjonen med objektet kommer til å holde. Noen psykopater forlater objektet nettopp på grunn av barnet, han/hun tåler ikke en ny hverdag der barnet får den oppmerksomheten som tidligere tilfalt psykopaten. De tåler heller ikke at de nå må dele kjærligheten med en ny person. Barnet er en rival, ikke noe de er stolte av og ønsker å beskytte. I mange ekteskap med en psykopat så blir barnet en kilde til konstant konflikt.

Vi har flere lesere på bloggen som var i hennes sko. De har ekteskap på ti, tyve og sågar tredve år med psykopaten bak seg. De kan skrive under på at mishandlingen viste sitt stygge hode før eller siden. Summa summarum så skal du være glad for at du slapp unna med en kortere relasjon enn det nye objektet. Det betyr at du har vunnet. Du har vunnet mer tid til deg selv enn det nye objektet fikk. Føler du likevel et stikk av sjalusi? Da har du fortsatt en jobb å gjøre med deg selv, du er ikke helt ferdig. Det gjør ikke noe, livet er en prosess. Du kan likevel lene deg tilbake i godstolen med et lite glass vin og feire at du var den som slapp unna.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Denne teksten skrev jeg i desember 2015. Den ble opprinnelig publisert på nettstedet psykopaten.info

Å fortsatt føle kjærlighet for psykopaten etter bruddet med en psykopat er dessverre meget vanlig. Selv om man har forstått at relasjonen er skadelig og har klart å løsrive seg eller blitt forkastet, så er det meget vanskelig å slutte å elske psykopaten. Kjærligheten man har til en psykopat er ikke rendyrket kjærlighet. Den er blandet med avhengighet og noe som kalles det psykopatiske bånd eller «traumebånd» og er derfor meget slitesterk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tett beslektet med kjærlighet er følelsen av sympati. For mange kan sympati for psykopaten være ekstremt vanskelig å riste av seg, selv lenge etter bruddet, og selv etter at man begynner å komme ut av tåka og forstår at man har hatt nærkontakt med en psykopat. Vi føler sympati fordi vi er empatiske og elskende mennesker. Våre empatiske egenskaper er hovedårsaken til at psykopaten singlet oss ut til å begynne med. I tillegg opplevde mange at psykopaten brukte sympati som «hektemiddel». Psykopaten fortalte kanskje historier som vekket sympatien i deg, eller opptrådte på en måte som fikk hjertet ditt til å svelle. Selv opplevde jeg min psykopat som en lillebror som søkte trygghet i meg.

Likevel fortalte min psykopat aldri historier som skulle vekke sympati, ei heller gjorde han seg «stakkarslig». Faktisk hadde han aldri masken på når vi to var alene, hvilket betyr at jeg så den ekte psykopaten bak masken helt fra starten. Om dette var skremmende? Både ja og nei. Jeg ante ikke den gangen hva det var jeg observerte. I stedet for den nakne sannhet så trodde jeg at jeg så en maske som var hard og tøff, men at han var myk og sårbar bak masken.

Psykopaten klarte likevel å hekte meg og spille på min sympati – nærmest uten å si et ord, men med en opptreden som var vekselsvis engleaktig, Jeg oppfattet psykopaten som en meget oppsøkende person, en som forsøkte desperat å «passe inn», en som opplevde seg selv som marginalisert. Jeg tror at den tidvise engelen ikke var en manipulasjon men ekte. Han opplevde faktisk seg selv som uskyldig. Dette var alt som skulle til for at jeg utviklet sterk sympati. En sympati jeg fortsatt kan kjenne på den dag i dag, lenge etter bruddet.

En psykopat er slave av sin tilstand. Han/hun kan ikke forandre seg, og er dømt til et liv hvor de bare opplever overfladiske glimt av følelsene som normale mennesker har. Det betyr at psykopaten aldri føler dyp glede, smerte, sorg, kjærlighet eller takknemlighet. Det blir et meget fargeløst og kjedelig liv. Derfor søker psykopaten så mye ekstern stimulans. Psykopaten er dømt til å gjenta det samme mønsteret, igjen og igjen. Idealisering, devaluering, forkasting. Han/hun må hele tiden ha større, bedre, nyere.

Derfor er psykopaten hele tiden søkende. Hele tiden på farten. Hele tiden opptatt med noe. Han/hun er løven i «Trollmannen fra Oz» på leting etter hjertet sitt. Løven ønsket seg mot. Psykopaten ønsker seg livsglede – det han/hun ser vi andre har, men ikke opplever selv.

Det pågår en diskutabel oppfatning blant terapeuter og fagfolk om at især narsissister opplevde en omfattende omsorgssvikt som barn, og at denne omsorgssvikten, som må ha nærmet seg en størrelsesorden av traumatisk art, forårsaket en personlighetsforstyrrelse. Hele dette bildet av psykopaten som traumatisert tidlig i livet, sammen med et handikappet og søkende voksenliv, gir grobunn for følelse av medynk, sympati, empati og medfølelse for psykopaten. Men bildet er ikke nødvendigvis riktig.

Når vi som elsker psykopaten lar oss overbevise om at deres forstyrrelse er utenfor deres kontroll, så sveller hjertet – igjen! Vi blir dels sjokkerte, dels validert, men også sorgtunge. Å vite at den personen vi elsker har en «diagnose» kan forsterke vår følelse av sympati. I starten tenker vi kanskje sågar «men JEG elsker ham/henne så dypt. Selv om ingen andre har klart det hittil, så kan min kjærlighet forandre ham/henne og redde relasjonen vår».

Dette skjer fordi vi ennå ikke har lært nok om psykopati. Og fordi vi lenge skal slite med noe som kalles kognitiv dissonans.

Kogntitiv dissonans er når hjernen vår utkjemper et slag med seg selv. Vår nye viten om psykopati kjemper mot hva vi fortsatt ønsker og håper er sant – at psykopaten elsket oss. Det blir en kamp mellom følelser og fakta. Fakta vinner til slutt, men kampen er lang og meget slitsom. Den kan pågå i flere år, og oppleves som et ping-pong spill hvor ditt personlige standpunkt kan skifte flere ganger i løpet av samme dag. Kognitiv dissonans er så omfattende at jeg tror emnet skal få sitt eget innlegg på et senere tidspunkt.

Når vi synes synd på en person så ønsker vi å bygge denne personen opp. Det er antakelig slik vi har oppført oss i hele relasjonen med psykopaten; vi har ønsket å bygge ham/henne opp og har derfor også akseptert og tolerert mye mishandling, på samme måte som man har en høyere toleranse for svakere personers nykker og aggresjon. Denne holdningen av sympati for psykopaten tar vi muligens også med oss ut av relasjonen, og gir næring selv etter opphør av all kontakt. Vel, skjer dette, så har vi gjort en grov feil hele tiden, dog uten å vite det. Vi har forsøkt å bygge opp en person hvis selvbilde allerede fra før er overdimensjonert. Psykopaten trengte aldri å bygges opp. Hans/hennes grandiose selvbilde er selve motoren bak mange av deres overgrep mot andre mennesker, og vi har vært med på å støtte og underbygge det. Derfor – hvis ikke du har klart å legge sympatien for psykopaten død tidligere, så gjør det nå.

Til syvende og sist så står følelsen av sympati i veien for vår egen helbredelse. Vår kjærlighet til psykopaten arbeider mot oss.

Når sympati for psykopaten trenger seg på, så må vi alltid ha klart for oss at:

• Det er ingenting i veien med psykopatens intellekt, han/hun er fullt klar over hva de gjør.
• Psykopaten kan ikke forandres. Din sympati eller kjærlighet hjelper ikke. Psykopaten ønsker å forbli som han/hun er, fordi de føler seg overlegne.
• Psykopaten har helt bevisst ført deg bak lyset, lekt med dine følelser og med viten og vilje bedratt deg emosjonelt, psykisk og eksistensielt.
• Psykopaten forakter deg.
• Alt du og psykopaten hadde sammen, var skuespill.

Når alt dette virkelig går opp for oss, så er det vanskelig å føle noe som helst av sympati for dette mennesket som kalte seg vår sjelevenn. Hvis ikke denne erkjennelsen er tilstrekkelig til å vippe vår sympati av pinnen, så fortjener vi virkelig en hederspris som “tidenes mest tolerante”, alternativt “tidenes dørmatte”. Men slapp av, det ER nok til å kvele siste rest av sympati. Vi må bare forstå det først. Ta det innover oss. Og når vi gjør det, så faller vi ofte i en ny felle; når sympati blir erstattet med følelser av hat, sinne og bitterhet.

Selv om hat og bitterhet er en mer naturlig reaksjon på psykopatens opptreden enn sympati, så har begge disse følelsene til felles at de handler om psykopaten. Din helbredelse kretser fortsatt rundt en annen person, og ikke rundt den som skal helbredes – deg.

Og da mener jeg ikke at du er den som har vært syk. Men det er du som skal finne veien tilbake til livet. Den veien må handle om deg, ikke psykopaten.

Når psykopaten ikke lenger er en del av ditt liv så spiller det ingen rolle hva han/hun gjør eller tenker om deg. Det spiller heller ingen rolle hva du selv gjør eller tenker om ham/henne – det vil uansett ikke ha noen innflytelse på psykopaten. Du vil veksle mellom det ene standpunktet om at psykopaten vil «våkne opp» og innse at du er den eneste riktige og komme tilbake, og det andre standpunktet om et ønske om hevn. Dette er kognitiv dissonans som river deg i fillebiter.

Men det er uinteressant hva du ønsker. Psykopaten hører deg ikke lenger.

Å være bitter mot en psykopat er som å selv drikke gift men håpe at det skader ham/henne (ukjent sitat, noe omskrevet av meg).

Det positive med psykopaten ute av bildet, er at du kan lide og heles i ditt eget tempo. Du trenger ikke lenger være konstant oppegående og givende, slik du måtte være sammen med psykopaten. Du kan nå være tro mot dine følelser. Leve gjennom dem, ikke utenom. Du kan tillate deg å ha dårlige dager. I samlivet med psykopaten så lærte vi oss å legge lokk på mange følelser, følelser psykopaten ikke likte eller tillot at vi hadde, og sågar fikk oss til å skamme oss over å ha. Det behøver vi ikke lenger.

Dette inkluderer hat og bitterhet. Det er en fase du må gjennom. Ikke vær redd for å kjenne på den. Men ikke bli sittende fast i den. For den følelsen vi ønsker å sitte igjen med, når alt er spist, er likegyldighet.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

“Jeg blomstret litt i 20-30 årene, da jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på utseende og væremåte. Men jeg ser nå i ettertid at jeg ikke følte meg verdig. Jeg ser i ettertid at det har vært flere P/N i livet mitt, jeg har nok vært et ekstremt lett bytte.”

Dette skriver “Rikke”, en av bloggens lesere, i kommentarfeltet. Det ligger mye selvinnsikt i sitatet. Det er også veldig gjenkjennelig, akkurat som Rikke så følte jeg en oppgangstid i livet i den samme perioden. Men hva skjedde da jeg nærmet meg 40? Livet sluttet å seile i medvind. I en alder da jeg trodde man skulle bli tryggere og alt faller på plass, så ble jeg i stedet mer sårbar og famlende. Ting som nå burde ha gått på skinner, gjorde ikke det lenger. Jeg så jevnaldrede rundt meg gjøre karrierehopp og stråle av selvtillit mens jeg selv ble kastet tilbake til en ny pubertet. Jeg ble stående på stedet hvil og opplevde sågar stygge tilbakeslag. Det var en meget ubehagelig indre og ytre reise. Det handlet ikke om en “midtlivskrise” eller en frykt for at ungdommen nå var over. Snarere handlet det om at jeg begynte på en kamp som de fleste på min alder er ferdige med for lenge siden. Det føltes som gjenopptrening etter et hjerneslag. Jeg ble plutselig oppmerksom på alle krenkelsene i livet, jeg ble sint og oppfarende, kuttet ut mange mennesker i livet og slapp svært få nye inn.

Hva skjedde? Hvor var det avslappede jeg blitt av? Hvorfor fungerte det ikke lenger å være mitt gamle jeg, det som hadde hjulpet meg opp og fram i mange år (trodde jeg)? Det var fryktelig tungt å skulle reorientere meg i en så moden alder. Jeg erkjente etterhvert at dette ikke lenger handlet om psykopaten. Han påvirket riktignok livet mitt enormt, men ikke så mye, i så lang tid etterpå.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Noe av svaret finnes i sitatet øverst. “Jeg blomstret, da jeg fikk gode tilbakemeldinger på mitt utseende og væremåte”. Hvor viktige er egentlig andres tilbakemeldinger? Jeg vil påstå at de er rimelig viktige. Vi har alle hørt skrekkhistorier om mennesker med dårlig oppførsel som aldri tar andres hint om forbedringspotensiale. Gode venner fungerer som viktige korrigeringer og stabilitetsfaktorer i livene våre. Gode tilbakemeldinger kan føre oss inn i en god sirkel hvor vi faktisk blir så gode som hva tilbakemeldingene sier. Det kalles å “bygges opp”. Og nettopp her ligger essensen; tilbakemeldingene må komme fra gode venner som kjenner oss godt og vil oss vel. Så snart tilbakemeldingene kommer fra mennesker som kun kjenner oss overfladisk eller som har en usikker agenda så må vi avskrive dem, enten tilbakemeldingene er gode eller dårlige. Folk som ikke kjenner oss godt nok, vet intet om våre indre liv. De vet ikke om vi tenker gode eller dårlige tanker. Dermed er de aller fleste utelukket fra å bedømme oss.

Andre mennesker har lov til å reagere spontant på våre handlinger og utsagn, men vi kan ikke la deres reaksjoner styre hvordan vi oppfatter oss selv. Å tillegge andres virkelighet om oss større vekt enn vår egen virkelighet, vil villede oss ut på vinglete veier. Tenk hvor skjøre og avhengige vi blir når andres oppfatning av oss skal bestemme om vi får en god eller dårlig dag. Hvem som helst vil kunne projisere deres negativitet over på oss og lett vippe oss av pinnen, slik psykopaten gjorde.

Som Rikke så klokt impliserer i sitt notat; så snart hun sluttet å få gode tilbakemeldinger så sluttet hun også å blomstre. Med risiko for å lyde litt paranoid, hva hvis noen går sammen om å bryte oss ned, for eksempel på arbeidsplassen, som et slags komplott? Hva hvis psykopaten og hans/hennes flygende aper bestemmer seg for å angripe oss, uansett hva vi har gjort? Skal det være så enkelt å slukke våre lys, kun fordi vi er avhengige av gode tilbakemeldinger?

Øvelsen ligger i å ikke ta kritikk for hardt. All kritikk er subjektiv fra avsenderen. En kollega av meg sa en gang at hun ville ta det fryktelig tungt hvis hun fikk en negativ tilbakemelding fra ledelsen på jobb. Jeg er enig med henne i at det ville være nedverdigende. Men er kritikk fra en sjef alltid berettiget? Nå vet vi at 60% av sjefer har psykopatiske trekk (merk; det betyr ikke at 60% er psykopater). Mange sjefer er derfor inhabile. Kanskje kritikk fra en slik sjef faktisk er et kompliment, at de ønsker å bryte deg ned fordi de ser at du gjør det bra og er en trussel. Sjefen har makt til å sparke oss, det kan vi ikke gjøre noe med, men det betyr ikke at alt som kommer ut av deres munner er gull.

Og hva med venner og slektninger. Kan vi være sikre på at de verdsetter oss like høyt som vi verdsetter dem? I mitt tilfelle oppdaget jeg over en periode til min skrekk at deres handlinger tilsa at så ikke var tilfelle. Det betydde at de var større i mitt liv enn jeg var i deres. Ingen forbrytelse i det, maktubalanse finnes faktisk i de fleste relasjoner. Men det medførte at jeg var villig til å gjøre større endringer i livet for deres skyld enn de strengt tatt fortjente. Jeg trengte en oppvekker for å lære å sette ned foten, selv om det innebar en risiko for å miste dem. Jeg var altfor sårbar for avvisning. Da klimakset kom, så viste det seg at hva jeg trodde var dype og slitesterke vennskap, egentlig var meget skjøre forbindelser. De var neppe psykopater, de var bare dårligere venner enn jeg trodde. Jeg verdsatte dem for høyt.

Vi må slutte å være redde. Redde for ikke å gjøre alt riktig. Redde for ikke å gjøre en god faglig jobb. Redde for kritikk. Redde for ikke å gjøre alle til lags. Redde for å bli forlatt. Redde for at psykopaten behandler det nye objektet bedre enn oss. Redde for hva psykopaten tenker om oss. Slik frykt gjør at vi hopper, vender og bøyer oss for andre, til vi ikke lenger vet hvem vi er. Av og til mister vi venner, av og til mister vi jobbene våre. Det er ikke verdens undergang. Som Per Fugelli sa innen han døde; nøkkelen til et lykkelig liv er å gi litt mer faen. Det er mulig å ha det godt uten andres aksept og konstante gode tilbakemeldinger. For meg har det hjulpet å erkjenne at verden er ikke riktig, den er gal. Ikke forvent for mye av den. Lev og utnytt hver dag så godt du kan.

Til dere som likte historien om “Dirty John” så kan jeg fortelle at Netflix nå slipper sesong 2. Der sesong 1 handlet om psykopaten John Meehan, så kalles sesong 2 “The Betty Broderick story”. Jeg vet lite annet enn at vi denne gang skal stifte bekjentskap med Betty Borderick som endte med å myrde sin eksmann og hans nye kone i 1989. Det gjenstår å se om dette er et like godt studie av en psykopat som sesong 1 var. Jeg vet at mange psykopatiske faktorer var tilstede, slik som omfattende forfølging av eksmannen med gjentatte besøksforbud,  en manglende aksept av at han hadde funnet en ny partner og fraværende empati for egne barn. Blant annet kjørte hun sin bil inn i eksmannens nye hjem, selv om deres felles barn var tilstede i huset. Broderick sitter fortsatt fengslet. Hennes søknader om permisjon er gjentatte ganger avslått, på grunnlag av at hun “aldri har vist anger eller forståelse for at hun har begått en alvorlig forbrytelse”. Slippdato er 14. august. 

Dagens tekst vil bli av mer personlig art enn normalt. Jeg vil skrive om hva jeg tror er mine egne årsaker til at jeg lot meg misbruke og mishandle av psykopaten(e) i mitt liv. Jeg skriver i “nå-form” om hvordan jeg hadde det de første årene etter bruddet (men ikke nødvendigvis hvordan jeg har det i dag). Hva jeg ønsker er å stimulere dere som leser til selv å reflektere over hva dere tror ligger bak deres egen toleranse for mishandling. Bevisstgjøring er første steg mot forandring.

Først en viktig begrepsavklaring og definisjon. For mange så er “mishandling” og “misbruk” tunge ord som kun skal benyttes i ekstreme tilfeller; at mishandling kun er fysisk, og misbruk kun seksuelt. Men dette er feil. Misbruk kan for eksempel være økonomisk, mishandling kan for eksempel være emosjonell. Ofte skjer det så subtilt at man ikke engang er klar over at man blir mishandlet eller misbrukt. Vær derfor ikke redd for å bruke begrepene om deg selv. Ting blir ofte klarere når du erkjenner “jeg ble faktisk mishandlet”. Hvis du hele tiden holder tilbake, “nei det var ikke så ille, andre har hatt det mye verre” så skjer tre ting; 1) du tåkelegger deg selv, 2) du unnskylder psykopaten, og 3) helingen skjer langsommere eller ikke i det hele tatt. Du kan gå rundt med fremskreden PTSD (post traumatisk stress) uten å ta det på alvor.

I mitt forsøk på å spore min høye toleranse for psykisk mishandling så må jeg også tenke tilbake på mitt liv før psykopaten. Det var jo ikke slik at han var den første som jeg lot marsjere over grensene mine og invadere meg. Hvor ligger kimen? Må jeg helt tilbake til min spede barndom og tidlig oppvekst? Eller ble den sådd i ungdommen, med mitt desperate behov for aksept som homofil? Eller ligger den i min natur, uavhengig av sosial og psykologisk påvirkning? Det er ikke godt å si. Antakelig har litt av hvert spilt inn. Noe kan jeg belaste mine omgivelser for, noe må jeg ta ansvar for selv.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Noe av det verste er selvbebreidelsen. Psykopaten er for lengst ute av bildet. Fordi han er ute av bildet, så har jeg ikke lenger noen eksterne jeg kan klandre. Mye av arbeidet med NK handler om å ikke betrakte muligheten til å oppsøke psykopaten som et alternativ. Jeg kan derfor ikke stille ham til veggs for hans overgrep. Dette er en vanskelig erkjennelse, for jeg innbiller meg at det hadde føltes utrolig godt å gi ham en verbal skyllebøtte og muligens også et velrettet slag i ansiktet. Jeg sier ikke at det hadde vært smart. Jeg sier bare at behovet er der. Det er heller ingen tvil om at han hadde fortjent det, det føles ikke greit at han slipper unna med sin forbrytelse. Jeg vil ikke bebreide meg selv for å ha et slikt behov. Men jeg må akseptere at jeg ikke får den muligheten. NK forbyr det, i tillegg vil jeg ikke risikere juridiske følger av å oppsøke ham. Han har ødelagt nok, han får ikke mer av meg nå.

Derimot bebreider jeg meg selv for at jeg lot ham gå så langt. Det føles ikke bra for selvbildet, integriteten og selvrespekten. Integriteten krever oppreisning men det får den aldri slik den vil. Jeg må derfor søke en indre oppreisning. Det er også den viktigste. Det hjelper lite å oppsøke min psykopat og slå ham i ansiktet hvis det indre arbeidet forblir ugjort. Da vil historien bare gjenta seg, med andre personer i mitt liv.

Selvbebreidelse er ikke sunt. I stort monn så vil den spise meg opp innenfra. Men i moderat monn så stimulerer den til viktig refleksjon og forandring. Her kommer noen av mine personlige årsaker til at jeg lot meg mishandle.

Jeg ble ikke bare mishandlet, jeg ble også idealisert. Blandingen av idealisering og devaluering var forvirrende. Han bygget meg opp samtidig som han rev meg ned. Hadde det vært snakk om ren mishandling eller mobbing så hadde jeg ikke hatt problemer med å trekke meg unna eller fraskrive meg alle emosjonelle bindinger, men når jeg ble misbrukt av en person som jeg trodde likte meg så tok jeg på meg mye av skylden. Jeg hadde den gang ingen forutsetning til å forstå at idealiseringen var av kalkulert, ondsinnet og forstyrret art.

Min personlighet spilte inn. Jeg var snill, tolerant, naiv, avslappet, feig og konfliktsky. En salig blanding av gode og dårlige egenskaper, som sammen laget den perfekte grobunn for psykopatisk oppmerksomhet. Hvordan jeg ble slik lar jeg her stå som uvesentlig. Poenget er at dette var meg, på godt og vondt. Jeg er nødt til å akseptere at min natur var slik og er slik til dels fortsatt. Utfordringen med å lære å elske meg selv er å akseptere egne dårlige egenskaper, ikke kun de gode. Jeg er et menneske, ikke en robot.

Jeg ble emosjonelt bedratt. Han fikk meg til å tro at vi var sjelevenner og at vi skulle være sammen i mange år. Det er naturlig at jeg godtok humørsvingninger fra en person jeg hadde en nær relasjon med, som en partner eller en bror. Dette er personer vi er “dømt til å være sammen med” og som vi blir kjent med på godt og vondt. Her lå bedraget, han tok seg til rette som om han alltid hadde vært der, som en partner eller en bror. Problemet var imidlertid at han ikke var en partner eller en bror. Da mishandlingen startet så hadde jeg kjent ham i under en uke.

Jeg var sårbar der og da. Jeg hadde udekkede behov. Noen av behovene var av mer permanent art, andre var midlertidige. Han fant dem umiddelbart og lindret dem. Det føltes så godt at jeg tviholdt på ham. Å avvise ham ville være det samme som å takke nei til smertestillende medikamenter når armen var revet av. Sårbarheten reduserte også min motstandskraft og min vilje og evne til å stå i konflikt. Det var enklere å tolerere hans devaluering enn å konfrontere ham.

Jeg var trygg i rollen som underdanig. Jeg lot meg villig dominere. Var jeg programmert slik? Jeg vet ikke. Jeg tenkte “veien til en manns hjerte er å la ham få viljen sin”. Jeg tenkte at det var min rolle i livet; utglatteren; den som ryddet opp etter at den dominante hadde rotet det til. Jeg identifiserte meg med de snille men unnvikende mennene og kvinnene jeg så på film, de som stod bak tyrannen og fungerte som en formildende omstendighet når alt annet var drama.

Jeg trodde at hans mishandling var hans måte å vise sine egne sårbare sider. Det lyder absurd, men jeg betraktet hans humørsvingninger som en tillitserklæring; han våget å vise meg hvem han var, og det var min plikt å vise meg tilliten verdig. Med andre ord skulle jeg være stolt av hans mishandling og misbruk av meg. Selvbedraget hadde virkelig nådd nye høyder.

Det ville gå seg til. Han testet meg. Han ville se om jeg tok ham som han var, med hud og hår. Fordi jeg trodde vi skulle være sammen lenge, så ga jeg ham tid til å bli trygg på meg. Jeg trodde jeg ville bli belønnet for min rolle som dørmatte inntil videre, når vi hadde funnet vår rytme. Han ville oppdage at jeg var et bedre menneske enn andre (selvbedrag igjen?). Det skjedde selvfølgelig ikke. En psykopat forlater objektet på høyden av mishandlingen, uten avklaring, uten beklagelse eller ansvar og uten takknemlighet.

“Jeg kunne simpelthen ikke mærke meget i kroppen. Jeg kunne ikke mærke, hvis der var nogle der var urimelige overfor mig.” – Lars Sørensen, psykoterapeut

Kroppslig nummenhet. Eller snarere handlet det om manglende evne til å forstå hva kroppen fortalte meg. Kroppen vet og kroppen snakker alltid sant. Det er derfor vi får gåsehud når noe skremmer oss, vi får svette håndflater når vi er nervøse og det kribler i magen når vi er glade eller forelsket. Kroppen forsøkte å fortelle meg at relasjonen ikke var bra for meg, men jeg evnet ikke å lytte.

Kjenner du deg igjen i noen av disse årsakene? Har du flere å tilføye? Skriv dem i kommentarfeltet.

Husk at det blir livestream med meg på youtube førstkommende torsdag d. 30. fra kl 20 til 21.30. Opprett en youtube profil og delta du også 🙂 

Mange leser bloggen som følge av andre relasjoner enn med en partner. Også slektninger, venner og kolleger kan skape mye psykopatisk trøbbel. Spesielt psykopatiske foreldre kan gi oss livsvarige skader som hemmer oss i livsutfoldelsen. Noe ikke alle er klar over, er at man også kan traumebindes til slektninger og venner. Alle psykopater idealiserer, for så å veksle mellom idealisering og devaluering. Det kan virke like bindende når en venn gjør dette, som når en romantisk partner gjør det.

Enkelte lesere står i den tragiske situasjonen at de vurderer å måtte bryte med hele deres familie. Det kan være snakk om kjernefamilien; far, mor og søsken, eller storfamilien som også inkluderer besteforeldre (hvis de fortsatt lever), tanter, onkler og søskenbarn.

Innen jeg går videre så vil jeg presisere at hvis man i det hele tatt vurderer å kutte all kontakt med hele familien, så er det mest sannsynlig fordi man trenger å gjøre det. For de fleste av oss så er familien konstant, i tynt og tykt, på godt og vondt, noen vi bare må leve med, uansett hva de finner på. Å bryte kontakten med en forelder eller et søsken er nærmest utenkelig for de fleste. Det sitter enda lenger inne å bryte med en hel familie. Derfor er det et alvorlig rødt flagg hvis du vurderer å bryte med din familie. Å forlate ens egen familie er litt som å utslette fortiden. Det er en skremmende tanke. Ikke minst er det ensomt. Som nevnt over så er man også traumebundet til psykopatiske foreldre og søsken. Det betyr at man tror man trenger dem selv om de er meget dysfunksjonelle. Kanskje er du sågar limet i familien; den eneste normale klippen som holder alle samlet og som skaper fred familiemedlemmene i mellom. Faktisk har du brukt store deler av livet ditt på å skape forsoning mellom deg selv og familien eller mellom de andre familiemedlemmene, slik at julefeiringen og den årlige hytteturen blir til å overkomme. Faktisk er det familien som trenger deg. Likevel har traumebåndet en sådan effekt at det er du som tror du trenger dem, selv om din familie egentlig aldri har støttet deg eller bygget deg opp.

Når bruddet skjer eller er i emning, så projiserer din familie all skam over på deg. Dette kan være meget vanskelig å stå i, og er for mange grunnen til at det er enklere å bryte med hele familien enn med ett eller to medlemmer.

Mange lurer på om det er mulig å ha flere psykopater i slekten. Rent statistisk så er det lite sannsynlig at det finnes flere enn en psykopat i din familie (hvis noen overhodet). Hvis vi tar utgangspunkt i en prosent fullblods psykopater, at psykopati er medfødt og ikke arvelig, så betyr det at en psykopat i familien er forholdsvis sjelden. Hvis en storfamilie har 25 medlemmer så betyr det at hver fjerde familie har en fullblods psykopat i slekten.

Derimot kan en psykopat avle flere narsissister. Barn av psykopater blir ofte selv narsissister eller medavhengige. Nå kaster jeg ut teser uten kilder her, men mange vil kjenne seg igjen i denne påstanden. Barn av psykopater blir ofte narsissister fordi de sosialiseres inn i psykopatens verden. Barn blir kraftig påvirket av deres foreldre, og en oppvekst med en psykopatisk forelder vil få mange barn til å adoptere den samme adferden. Alternativt blir barnet meget empatisk og føyelig, og ofte medavhengig. En søskenflokk kan således bestå av en blanding av narsissister og empater/medavhengige.

Jeg har hørt om hele narsissistiske slekter, der den dysfunksjonelle narsissismen, som er sosialisert, har gått i arv fra generasjon til generasjon. Slike slekter legges ofte merke til, er ofte fryktet i lokalmiljøet for deres tilbøyelighet til å stå sammen og terrorisere omgivelsene, og blir ofte omtalt som «den gjengen er gale». Men innad i slike slekter er det mye drama, og stakkars den ene empaten i familien. Alle de andre narsissistiske medlemmene vil projisere deres skam over på det ene medlemmet som absorberer skammen.

Jeg vil nå oppsummere noen av grunnene til at enkelte ser det nødvendig å bryte kontakten med hele deres familie.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men resten av familien synes ikke å forstå problemet. De andre medlemmene vil forsøke å beholde utbryteren i familien, og agerer derfor som flygende aper. Det pussige er at et medlem kan ha vært utsatt for misbruk et helt liv. Alle har sett det. Likevel reagerer de med mistro og overraskelse når vedkommende en dag sier «nå er det nok, nå går jeg». Det kan være meget vanskelig å beholde sin virkelighetsoppfatning i en slik kollektiv tilsløring av misbruket som har foregått.

Husk at mange søsken har lagt merke til misbruket men sett mellom fingrene for å unngå at misbruket rammer dem. Misbruket kan utøves av en forelder eller et annet dominerende søsken. Når «hoggestabben» i familien truer med å bryte ut, så frykter de gjenværende at misbrukeren nå må finne en ny hoggestabbe. Kanskje blir det en av dem. Det beste er derfor å overtale utbryteren til å bli værende. Det er meget absurd å oppleve familiemedlemmer påstå at «det har ikke vært ment slik du tror» eller «du overdriver» når årelangt og alvorlig misbruk legges på bordet. En slik tåkelegging alene er grunn nok til å si takk for seg til hele familien, selv om kun et enkelt medlem er hovedårsaken til problemet.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men det blir for komplisert å hele tiden løpe sikk-sakk blant resten av familien for å unngå å støte på det ene familiemedlemmet. Man må hele tiden forklare hvorfor man ikke kan delta i enkelte juleselskaper, bursdager og familiesammenkomster, eller slekten må holde to selskaper – ett hvor du ikke kan være tilstede og ett hvor du er tilstede. I slike tilfeller et det kanskje mindre tale om NK med hele familien, og mer snakk om at man langsomt trekker seg ut av alle familieanliggender. Risiko for å støte på det psykopatiske medlemmet med påfølgende sterkt ubehag er for stor til at det er verdt å holde kontakt med resten av familien.

– Hele familien synes å ha deltatt i misbruket. Ingen i slekten har noengang satt foten ned eller vernet den utsatte. Her er det snakk om slekter hvor 80-90 prosent av medlemmene er p/n.

«Det foregikk en usagt «lek» hjemme hos oss. Pappa drakk tungt nesten hver eneste helg. Under påvirkning av alkohol ble han vanskelig og ekkel. Leken bestod i at ingen skulle konfrontere ham med fylleslaget dagen etterpå. Til gjengjeld var han mer føyelig og ydmyk den dagen hvis alle deltok i leken. Det var som regel da vi kunne be om penger eller tjenester. Men nåde den som ikke lekte leken og konfronterte ham med at han – igjen – hadde ødelagt familiehelgen, uansett hvor forsiktig man hintet til det. Da var helvete løs og den dagen kunne man regne med utskjelling og taushetskur. Han reduserte aldri mengden alkohol, syntes aldri å angre på sin egoistiske trang til å drikke, for det gjentok seg like sikkert som at sola stod opp. Vi vet ikke hva som trigget drikkingen, vi bare visste at denne helgen kom pappa til å drikke, vi merket det på ham.»

– anonym leser

Innen man bryter med en hel familie er det viktig å forberede seg både mentalt og rent praktisk. Hold hodet kaldt og litt kynisk. Ikke fortell om dine planer med mindre du er sikker på at det finnes lojale medlemmer som støtter deg. I tilfeller der du vurderer å bryte med hele din familie så er det imidlertid lite sannsynlig at det finnes slike medlemmer. Du står derfor oftest helt alene i ditt brudd.

Sørg for å hente alle gjenstander som har betydning for deg ut av barndomshjemmet. Dette må muligens gjøres litt etter litt for ikke å vekke mistanke.

Forbered deg på at du vil bli gjort arveløs. I de tilfellene der det psykopatiske medlemmet har hatt økonomisk makt over deg, så må du sørge for at du står på egne ben innen du bryter. Kanskje har du blitt «betalt» for misbruket ved at det har drysset noen tusen kroner i året på deg. Disse pengene må du forberede deg på å klare deg uten. Kanskje kan du øke din stillingsbrøk eller ta deg en ekstrajobb. Gjør dette helst innen du bryter. Den økte arbeidsmengden kan dessuten hjelpe deg til å beholde fokus på noe annet, for tvil og tankekjør etter et slikt brudd vil unektelig komme.

Forbered deg på at både psykopaten og flygende aper vil forsøke å hente deg inn igjen. De vil gjøre det med løfter, trusler, ved å spille på din samvittighet eller ved å undergrave din selvstendighet rent praktisk. De vil sverte deg overfor dine omgivelser og overfor din arbeidsgiver der det er mulig. En narsissistisk familie er som en sekt, og dissidenter tillates ikke.

Kanskje aller viktigst; forbered deg på ensomhet. Du er så vant til å bruke din energi på familien at deres plutselige fravær vil etterlate et stort tomrom som umiddelbart føles som å være forlatt. Vær forberedt på at ditt følelsesliv kan regrere til det lille barnet som føler seg avhengig av mor og far. Egentlig er det frihet du føler, men det vet du ennå ikke. Ensomheten kan oppleves så sterk at du vurderer å krype tilbake til familien. Vær også forberedt på at de deler av ditt sosiale nettverk som er lenket til din familie, også vil forsvinne. Svertingen som unektelig vil komme, sørger for det. Det er viktig å huske at du med tid og stunder vil reorientere deg og finne nye pillarer i livet. Den initielle ensomheten må rett og slett utholdes.

«Jeg brøt først med kun min mor. Hun var den verste. Samvær med henne ble etterhvert en garanti for konflikt. Hun ble faktisk verre med alderen, kunne skjelle meg ut på det groveste, selv om jeg var godt voksen. Når far ikke var tilstede så slo hun virkelig under beltestedet. Hun drev meg så langt at jeg fantaserte om å drepe henne. Jeg forstod at dette egentlig ikke var meg og at ingen andre enn henne drev meg til dette mørke stedet. Jeg måtte bryte kontakten rett og slett for ikke å eksplodere en dag og risikere å havne i fengsel.

En stund hadde jeg kontakt med min far. Via ham fikk jeg vite at min mor ikke tok noen som helst skyld på seg selv for bruddet. Hun angret ingenting. I stedet forsøkte hun å så splid også mellom far og meg. Til slutt gikk det ikke å beholde kontakt med far. Han skyldte på bruddet mellom mor og meg for at hans blodtrykk hadde blitt faretruende høyt, selv om han hele livet hadde pøst på med store mengder salt i maten. Jeg forstod at han kom til å forsøke å overtale med til å gjenopprette kontakten inntil jeg gjorde det og at jeg aldri ville få fred. Derfor brøt jeg også med ham.»

– anonym leser

For mange er høytidene i ensomhet det verste. Selv om julekvelden egentlig aldri var spesielt hyggelig, så var det faste holdepunkt i tilværelsen og en tradisjon å være sammen med familien på visse datoer. Forbered deg på hvor vanskelig det kan bli å sitte alene i høytidene når du vet at resten av familien er samlet. Jeg anbefaler å trene på ensomheten innen bruddet. Hvis det er mulig så fortell din familie at du skal jobbe i påsken eller av en annen grunn ikke kan være med på årets fellesferie. Ved å trene på dette ett år eller to i forkant av bruddet så blir overgangen mindre dramatisk.

Forbered deg også på at det kan bli vanskelig å fortelle omgivelsene hvorfor du er alene på julaften. Jeg vil råde deg til ikke å lyve eller «pynte på» historien. Det kan fort bli en vane å skape seg en alternativ historie. Det kan også bli vanskelig å fortelle sannheten senere. Vær derfor ærlig helt fra begynnelsen både overfor deg selv og dine omgivelser; «jeg har brutt med min familie, det var nødvendig, og jeg skammer meg ikke». Det er bedre å si minst mulig enn å lyve. Stå rak.

Dere som ikke hadde mulighet til å bidra i årets innsamling, kan støtte bloggen helt gratis ved å like og dele tekster. På forhånd takk. 

Av og til får bloggen kritiske henvendelser. Hvis de leveres som en kommentar så publiseres de, så sant ordlyden tillater det. Enda sjeldnere, kanskje en eller to ganger i året, så får jeg ekstra kritiske henvendelser der ordlyden avslører at avsenderen ikke liker at bloggen eksisterer. Disse kommentarene publiseres ikke. Men de kritiske spørsmålene er i seg selv legitime. I stedet for å publisere de krasse kommentarene, så vil jeg i denne teksten samle de spørsmålene kritikerne synes å gjenta i deres kritikk. Teksten kan henvises til fremover, for spørsmålene dukker hele tiden opp.

Hvem er du?

Jeg er utdannet sykepleier, i skrivende stund 43 år gammel. Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1994, inkludert i psykiatrien, men det er ikke den erfaringen som gjør meg kompetent i emnet psykopati. Jeg har jobbet i flere land, først og fremst i Norge og Island, men også i Danmark og Tyskland. Jeg har hatt intime relasjoner med minst tre psykopater, da jeg var 26, 35 og 36 år gammel. Erfaringene jeg skriver om stammer hovedsaklig fra disse relasjonene. Nå har jeg drevet blogg i fem år og fått drøssevis med historier fra lesere – både publiserte og upubliserte – jeg skriver derfor av og til også om psykopatiske relasjoner jeg har begrenset erfaring fra selv, men som leserne har lært meg, eventuelt en kombinasjon; så som psykopatiske slektninger, venner og kolleger.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hvis du ikke er psykiater, hvilken troverdighet har du til å skrive om dette?

Med risiko for å lyde pompøs, den største. Og vi er mange. Det finnes ingen større kunnskapsbase enn de som har hatt intime relasjoner med psykopater. Grunnen til det er at psykopaten har en evne til å bære masker sammen med alle andre, inkludert fagpersoner og behandlere. Sammen med de nærmeste er imidlertid masken ofte av. Det hjelper derfor ikke å være psykiater, psykolog, forsker eller lege hvis psykopaten velger å ikke vise hva som er bak masken i omgang med disse. Hva fagpersoner imidlertid har, er viktig teoretisk kunnskap. Denne kunnskapen – sammen med erfaringene til de nærstående – danner sammen det beste grunnlaget for å uttale seg om psykopati. Behandlere har erkjent at det kun er de pårørende som får «titte bak masken». Derfor er intervjuer med pårørende blitt en omfattende del av diagnostiseringen av en psykopat.

Det er sjelden den som uttaler seg om psykopati besitter begge kvalifikasjonene. De fleste behandlere har ikke selv intimerfaring med psykopater, og de fleste pårørende er ikke psykiatere eller forskere. Hvis kun de som besitter begge kvalifikasjonene hadde lov til å uttale seg, så hadde vi knapt hatt materiale om psykopater, og de ville kunne herje fritt fordi ingen visste hvordan de opererer.

Hva dere som etterlyser troverdighet egentlig sier, er «kun utdannede historikere kan diskutere historiske hendelser» eller «kun meteorologer kan snakke om været». Dette er selvfølgelig vås. Det finnes ingen bedre kvalifikasjon enn de som av ren lidenskap (eller i dette tilfellet, desperasjon) har kastet seg over emner, selv om det er på «hobbybasis». Diplomer og universitetsgrader er intet bevis på at man vet best. De gir heller ingen enerett til å uttale seg.

Psykopater og narsissister er ikke det samme. Hvorfor blander du de to forstyrrelsene i bloggen din?

En fagperson med kun pensumkunnskap vil definitivt påpeke at de to er vidt forskjellige. Det er også enkelte gode argumenter for det. Årsak, indre liv og behandlingsmuligheter kan skille de to betraktelig. Men for ofrene er dette av ingen betydning, da begge forstyrrelsene er farlige for omgivelsene og har mange av de samme uttrykkene. Et offer må vekk fra vedkommende. Pronto. Det er det viktigste. Da spiller det liten rolle om det er snakk om en narsissist eller en psykopat. Skal vi virkelig diskutere det, mens offeret taper verdifull tid?

Psykopaten trenger hjelp, ikke sverting slik denne bloggen bedriver

Nei, psykopaten trenger ikke hjelp. Psykopaten har det helt fint. De fleste psykopater liker hvem de er. Det er ofrene som trenger hjelp.

Det diskuteres hvorvidt narsissisten er mer lidende. Narsissisme er muligens skamdrevet, og narsissisten kan oppleve smerte i den grad de kjenner på skammen. Men for de fleste narsissister er skammen så undertrykt at de opplever seg selv som fantastiske mennesker, akkurat som psykopaten.

Da jeg selv var «nyklekket» offer så deltok jeg i et par lukkede amerikanske nettfora for psykopatofre. Jeg opplevde faktisk å bli utestengt fra ett av dem. Årsak? Såkalt «perpetrator sympathizing» eller løst oversatt «sympati for psykopaten». Det som skjedde var at det gjeldende forumet mente seg infiltrert av en psykopat og at jeg støttet hans rett til å stille spørsmål. Jeg var fersk og uvitende. Om han virkelig var en psykopat? Det er mulig. Jeg husker at han ordla seg meget høflig og syntes derfor han hadde rett til å være der. Enkelte av disse lukkede nettforaene er overdrevet paranoide.

Men det er en grunn til at sympati med psykopaten er strengt forbudt. Jeg håndhever selv en moderat versjon av dette på min blogg. Det er nemlig slik at sympati hindrer ofrene i å bryte traumebåndet med psykopaten. Å bryte båndet er ytterst nødvendig. Vi ser derfor ikke ting fra to sider når det gjelder en psykopat. I en slik relasjon finnes det kun en overgriper og et offer, ingen gråsoner. Det er meget vanskelig å få offeret til å innse at psykopaten ikke er en «normal person med mange dårlige sider». En normal person kan hjelpes. Det kan ikke psykopaten. De må forlates.

Forøvrig sverter ikke bloggen psykopaten. Den forteller bare den nødvendige sannheten. Psykopater er ondsinnede rovdyr i menneskedrakt. De konsumerer ofre og spytter dem ut. De bedriver emosjonelt bedrag for sportens skyld. Selv om de fleste psykopater ikke dreper, så er det psykopater som står bak de fleste mord. Når normale mennesker dreper, så er det ofte som flygende aper for en psykopat. Tenk på det tyske folk og Hitler. Tygg på den.

Det heter ikke psykopat

Det spiller ingen rolle hva det kalles i dag. I morgen heter det noe annet. Vi kan ikke forholde oss til at et råd finner på å skifte navn på forstyrrelsen hvert femte år. Det kan kalles «brokkolisyndrom» for alt jeg bryr meg. Forstyrrelsen er den samme nå som før, uansett hva den kalles. «Psykopat» er et begrep de fleste har et forhold til, selv om det er blitt en klisje. Derfor bruker vi den betegnelsen i bloggen.

Hvis du har hatt intime relasjoner med så mange psykopater, er det ikke deg selv det er noe i veien med?

Dette er et godt spørsmål. Selvransakelse er høyaktuelt etter en relasjon med en psykopat. Hvordan havnet jeg der? Hvorfor så jeg ikke tegnene? Hvorfor fant jeg meg i den nedlatende behandlingen?

De fleste ofre går gjennom en delvis eller fullstendig omveltning av eget liv etter en relasjon med en psykopat. For mange blir aldri livet det samme, og hva psykopaten forårsaket av skade er kun en liten del av det. Det er offerets personlige prosess som forårsaker det meste av forandringen, lenge etter at psykopaten er ute av offerets liv.

Relasjonen var likevel ikke offerets skyld. Hvis du lar huset ditt stå åpent for så å oppleve et innbrudd, så vil definitivt forsikringsselskapet bruke det mot deg. For alle andre er det åpenbart at det ene og alene er tyven som bærer den moralske skylden.

Psykopatens foretrukne ofre er nettopp åpne og tolerante mennesker. Ofte litt naive mennesker med enkelte udekkede behov og manglende grenser, men også med sterke empatiske egenskaper og mye livslys. Det er dette lyset psykopaten trekkes mot, som insekter rundt en lykt i mørket. Svake mennesker uten livskraft er derfor uinteressante for psykopaten.

Således er det et kompliment men også en oppvekker å bli valgt ut av en psykopat. Oppvekker på den måten at psykopaten fungerer som «nå må du våkne! Du har en jobb å gjøre med deg selv!».

Fordi psykopaten foretrekker visse mennesketyper, så opplever flere ofre såkalte serierelasjoner med psykopater, der de forlater den ene psykopaten for så å etablere en relasjon med en ny, og de forstår ikke hva som skjer. De reflekterer heller ikke like mye over det som de burde, for det har blitt «normalen». De tror at kjærlighet betyr mishandling og avvisning. Som regel er det ikke offeret som finner psykopaten, men psykopaten som finner dem. Psykopaten er som sagt et rovdyr, de tolererer ikke å bli jaktet på. De skal selv stå for jakten. Ofre som opplever slike serierelasjoner kalles «magneter», som i psykopatmagneter. Det er intet hokus pokus i dette, det er ren tiltrekningslogikk. Og det er helt utenfor offerets kontroll.

Jeg opplever for tiden en større pågang enn normalt for konsultasjoner og andre henvendelser. Jeg har dessverre meget begrenset svarkaspasitet frem til slutten av juli. Jeg tar heller ingen konsultasjoner før 23. juli. Dere som opplever akutte kriser bes kontakte fastlege eller legevakt. Dere som kan vente kan henvende dere for å avtale tid etter 23. juli.

Arve legg ei hand på skuldra mi. Han spør om eg ikkje vil vere med han heim, seier at dette ikkje er bra for meg.

Eg protesterer, han grip hardare om skuldra mi. -Han elsker deg ikkje, eg så det på han.

Han lar orda henge, eg vrir meg under grepet hans.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

-Håkon. Bli med meg. Det er over no. Kom tilbake.

Mjuke ord mot øyret mitt, skjegget hans som stikk og kitlar mot halsen min.

Eg samlar kreftene, opnar døra, dyttar Arve unna. Han aukar volumet på stemma, kaster av seg maska.

-Jævla hore. Ingen vil ha deg, din feige drit. Når han kastar deg på dør, så ikkje kom til meg og grin. Det er over!

Eg slår att døra framfor ansiktet hans, adrenalinet driv meg oppover, eg tar trappa i to steg om gongen. Dyttar Arve bakover i hovudet, pakkar han og orda hans vekk som best eg kan.

Fra «Håkon» av Åsmund H. Eikenes

Litteraturen er full av psykopatiske skikkelser. Ofte blir ikke betegnelsen «psykopat» brukt, slik at leseren selv må tolke at det er en udiagnostisert psykopat det er snakk om. Beskrivelser som «dominerende», «kontrollerende», «manipulerende» eller «voldelig» blir brukt i stedet. Kanskje forfattere er redde for psykopat-fella; at selve ordet psykopat er en klisje som har tapt troverdighet og derfor ikke hører hjemme i litteratur som ønsker å bli tatt på alvor. Ofte beskriver forfattere psykopater og narsissister til fingerspissene, uten selv å vite hvilken innsikt de viser. Andre ganger er forfatteren fullt bevisst at de har en psykopat med i handlinga.

I forrige tekst skrev jeg om hoovering. I utdraget øverst, fra romanen «Håkon», så blir hovedpersonen forsøkt hoovret tilbake av sin eks kjæreste, Arve. Arve tar i dette tilfellet direkte kontakt og tropper opp utenfor leiligheten som Håkon har flyttet til etter bruddet. Arve nøyer seg ikke med hoovering på avstand, men oppsøker Håkon personlig. Arve er en spesielt pågående og voldelig psykopat, som på et tidspunkt i romanen nesten drepte Håkon med fysisk vold.

Det som er interessant i utdraget er at vi som leser blir vitne til et psykopatisk maskefall. Ikke bare det, men Håkon forstår selv at det er snakk om et maskefall. På karakteristisk psykopatisk vis så trykker Arve nærmest vilkårlig på Håkons emosjonelle knapper, for å se hva som gir sterkest reaksjon. Trykkingen skjer raskt, fra et forsøk på sympati og innynding det ene øyeblikket («vi er sjelevenner», «han elsker deg ikke, du har det best hos meg, det er oss to mot verden»), for i neste øyeblikk å devaluere fullstendig. Håkon forstår at den devaluerende Arve er den virkelige Arve, den som utsondrer gift og forakt. På dette tidspunktet har Håkon kjent Arve i syv år og forsøkt å forlate ham et par ganger. Romanen beskriver forøvrig også meget godt traumebåndet som Arve skaper mellom de to, og hvordan Håkon rent intellektuelt forstår at han må bort fra Arve, men likevel opplever kjærlige følelser til tross for (eller kanskje på grunn av?) at Arve nesten har drept ham.

Utdraget beskriver et meget tydelig maskefall. Men maskefall er ikke alltid så tydelige som i utdraget. Maskefall vises på mange måter, ofte subtilt. Når vi får en følelse av at «her er det noe som ikke stemmer», så har vi opplevd et maskefall. Maskefall er først og fremst når en person plutselig viser en motsatt side av den vi trodde vedkommende var. Hvis en person har vært usympatisk helt fra begynnelsen, så er det ikke snakk om et maskefall. Man må derfor ha kjent vedkommende en stund, før man kan «diagnostisere» et maskefall. Et maskefall trenger heller ikke nødvendigvis handle om at en person går fra å være «god» til å være «ond», selv om det ofte vil vise seg på den måten.

Et maskefall er som regel skummelt, fordi det ofte dreier seg om en person vi stoler på. Selve maskefallet trenger ikke å være skummelt i seg selv, men opplevelsen gir et «gufs», der nakkehårene kan reise seg. Det handler om at den uskrevne mellommenneskelige sosiale kontrakten blir brutt. Når vi gir oss hen til noen og involverer oss så forventer vi at motparten er ekte og tar vare på vår hengivelse. Et maskefall gir oss et glimt av at vi har involvert oss i noen som ikke er et ekte menneske, men et umenneske – en robot. Det er denne erkjennelsen som forårsaker «gufset» i det øyeblikket det går opp for oss. Her følger noen eksempler på psykopatiske maskefall.

– Narsissistisk raseri; plutselig og eksplosivt sinne, som regel forårsaket av at psykopaten føler seg krenket. Raseriet er nok hva objekter først og fremst assosierer med maskefall.

– Ansiktsforandringer. For eksempel kan psykopaten bli «fjern» som om de ikke er tilstede i situasjonen eller ikke kjenner objektet igjen. Objekter som har delt seng med psykopater kan fortelle at i de første øyeblikkene når psykopaten våkner, så er det som om de ikke gjenkjenner objektet. Dette varer i kun noen øyeblikk, inntil de «rister masken på plass». Ansikttrekkene kan også forandre seg i så stor grad at det motsatte skjer; objektet kjenner ikke psykopaten igjen. Dette skjer som regel etter en periode med adskillelse mellom objekt og psykopat, der hvor psykopaten i mellomtiden har speilet andre objekter. Når en gjenforening skjer, så kan det ta en stund før psykopaten husker hvilken personlighet han/hun hadde sammen med vedkommende objekt. Objekter kan fortelle at dette «personlighetskiftet» faktisk er fysisk synlig i ansiktet til psykopaten.

– «Kameleonadferd». Hvis en person forandrer seg radikalt, avhengig av hvem de er sammen med, gjerne flere ganger i løpet av samme dag.

– Det narsissistiske blikk. Rovdyrblikk eller blikk fullt av forakt. «Studieblikket», der objektet føler seg studert, observert og iakttatt som om det er første gang psykopaten ser objektet, selv om de har kjent hverandre en stund (studieblikket er også meget vanlig i begynnelsen av bekjentskapet, men da kan man ennå ikke kalle det et maskefall).

– Plutselig giftighet fra en person du er trygg på, uten umiddelbar anger eller forlegenhet. Normale mennesker er ikke giftige mot venner eller partnere. Giftighet fra en person du har tillit til er derfor et alvorlig maskefall. Giftighet kan vise seg i ordbruk, handling og sverting.

– Fraværende samsvar mellom handling og ord. Psykopaten kan handle stikk i strid med hvilke verdier han/hun har gitt uttrykk for å ha. De nærstående får en følelse av at «dette var rart». Dette er også et maskefall, selv om det ikke handler om raseri eller avslørende blikk. Gjentakende og alvorlige løgner, løftebrudd og sverting er også for maskefall å regne.

Er alle maskefall en indikasjon på psykopati? Normale mennesker kan plutselig eksplodere, men da er det som regel en rimelig grunn til det. Normale mennesker kan også til en viss grad forandre personlighet. Det er normalt å tilpasse oss personen vi er sammen med. Slike individuelle tilpasninger vil imidlertid ikke gi den samme følelsen av «denne personen kjenner jeg ikke igjen» som med en psykopat. Det er for eksempel ikke raseriet i seg selv som er et maskefall, men hvorvidt vi kjenner personen igjen i raseriet, og hva som utløste raseriet. Normale mennesker mister ikke seg selv i så stor grad at det kan betraktes som et maskefall. Til sist kan normale mennesker også «trykke på andres knapper», men det skjer i en slags desperasjon og i frykt, og ikke systematisk som psykopaten gjør. Når psykopaten trykker på knapper, så går de gjennom en sjekkliste. Dette blir etterhvert tydelig for objekter som kjenner dem. Konklusjonen blir derfor at maskefall stort sett er forbeholdt psykopater og narsissister, og alvorlig psykisk syke mennesker som schizofrene etc.

Årets innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen nærmer seg slutten. Innsamlingen avsluttes i morgen den 3. juli. Deretter blir det ikke mer “pengemas” før neste år til samme tid. Hvis du ikke har bidratt og har muligheten til det, så ber jeg deg pent om å gjøre det nå i sluttinnspurten. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hjertelig takk på forhånd!

Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245

Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Innsamlingen vil antakelig ende på 30-40 givere. Med tre vinnere så har du derfor gode odds for å vinne, ca 1:10. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse. 

Merk at trekning av vinnere skjer først den 22/7. Hvis du har bidratt men ennå ikke sendt en mail så har du fortsatt god tid. 

De fleste av oss vet i dag hva en psykopatisk «hoover» er. For de som ennå ikke vet det, så handler det om hvordan psykopaten returnerer til objektet enten kort eller lang tid etter bruddet. Begrepet kommer fra den amerikanske støvsugerprodusenten «Hoover», og er valgt fordi psykopaten forsøker å suge objektet inn igjen – ikke nødvendigvis i relasjonen – men i dramaet som han/hun iscenesetter; at objektet igjen skal fokusere på psykopaten og kaste bort verdifull tid på analyse, forvirring og følelser. En hoover kan skje kun en gang eller flere ganger.

Typisk skjer det når objektet er i ferd med å bli avhektet og gå videre, ofte samme dag! Det er fortsatt et mysterium hvordan psykopaten sanser at en avhekting er i ferd med å skje, for ofte er korrekt NK innført fra objektets side. En delvis forklaring er at psykopaten vet mer om objektet enn objektet er klar over, via overvåking og flygende aper. En annen forklaring er at NK ikke er vanntett og objektet selv – bevisst eller ubevisst – mater psykopaten med personlig informasjon. Psykopaten merker når objektet begynner å miste interessen på alvor, og slår til med en hoover. Dette skjer fordi psykopaten frykter å miste makt og bli «irrelevant», også selv om relasjonen er avsluttet.

Andre årsaker til en hoover kan være at det nye objektet ikke «virket» som planlagt, og at psykopaten i desperasjon trenger å gå tilbake til gamle objekter for å få narsissistisk forsyning. Det kan også være at forsyningen det gamle objektet ga var så potent at psykopaten ikke ønsker å gi helt slipp, selv om relasjonen er over. Psykopaten kan ønske å gjenopprette relasjonen for å straffe objektet for noe; ofte fordi objektet tok styringen og forlot psykopaten, men også i tilfeller hvor psykopaten forkastet objektet så ønsker psykopaten å straffe, for eksempel hvis objektet ikke var «klengete» og desperat nok etter forkastingen. Husk at de fleste forkastinger er planlagt og objektets desperate søken etter avklaring er en del av planen. Hvis denne viktige kilden til forsyning uteblir og objektet forholder seg taust og passivt, så kan psykopaten bli forarget.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Noen psykopater vet hva NK er, og å få objektet til å bryte NK kan være en spennende utfordring i seg selv. Psykopaten lokker og lurer objektet ut av NK. Så snart det har skjedd, så forkaster psykopaten objektet på nytt. I psykopatens hode så er alle tidligere primærobjekter deres til odel og eie. En hoover kan derfor være bare for å sjekke hvordan det står til med deres besittelser, på samme måte som at kongen hvert femte år drar på en rundreise i sitt rike for å beskue dets tilstand og hilse på sine undersåtter i distriktet, innen han igjen faller til ro i hovedstaden. Resten av landet ser da ingenting til ham før neste rundreise noen år senere. Noen objekter kan fortelle at psykopaten henvendte seg på en eller annen måte med noen års mellomrom, resten av livet.

Når bruddet er ferskt så øyner mange objekter håp om en gjenforening. De leser at psykopaten «alltid kommer tilbake» og gleder seg til en retur. De fantaserer om ekte kjærlighet, tårevåt anger og tilgivelse – fra begge parter – eller en sjanse til gjenoppreisning av tapt ære, i form av en mulighet til konfrontasjon eller hevn. Selv om det er rimelig sikkert at psykopaten på et tidspunkt returnerer, så er det en myte at det skjer i form av «jeg angrer meg, du er det beste som har hendt meg, la oss bli sammen igjen». Noen opplever dette, men det er ikke dette som menes med at psykopaten «alltid kommer tilbake». Ofte skjer det i form av overvåking og objektet er ikke engang klar over at det blir «hoovret». Har det dukket opp tulleprofiler på din facebook, eller du får en følelse av at dine sosiale medier eller din pc er hacket? Sjansen er stor for at det er psykopaten som overvåker deg. Opplever du deg forfulgt av en person som ikke er psykopaten og som du ikke kjenner? Støter du mistenkelig ofte på ham/henne i butikken eller i ditt nabolag? Sjansen er der for at en flygende ape løper psykopatens ærend. Det er ingen grunn til å glede seg over at psykopaten returnerer, men det tar tid innen objektet forstår dette.

Så til saken, hva er egentlig en «hoover trigger»?

Vi har alle opplevd å bli minnet på personer vi egentlig hadde glemt, kanskje via en gjenstand eller et fotografi, eller at en felles bekjent nevner vedkommende. Plutselig løper tankene fem, ti eller tyve år tilbake i tid og vi utbryter «å han ja! Nå husker jeg ham. Hvordan går det egentlig med ham?».

Dette er en trigger, fordi den trigger følelser og minner assosiert med vedkommende. Noen ganger kan det være nærliggende å plukke opp telefonen for å kontakte vedkommende, nettopp fordi man ble trigget til det. Hadde man gjort det, så hadde man utført en «trigger hoover».

Å hoovre er med andre ord egentlig et normalt fenomen. Så hva er det som gjør en «hoover» til noe psykopatisk, eller noe psykopater utfører spesielt ofte? Det er et par momenter som skiller normal hoovering fra psykopatisk hoovering.

– Når normale mennesker har en dyp relasjon med noen, kanskje noen de nesten giftet seg med eller faktisk var gift med, så trenger de ingen trigger i form av et fotografi for å minnes vedkommende. De bærer vedkommende med seg hver dag, resten av livet. Ikke nødvendigvis som en byrde, men han/hun er ganske enkelt nært tilstede i bærerens psyke. At psykopaten trenger en trigger for å minnes objektet, er derfor et bevis på deres tilknytningsforstyrrelse. Objektet hadde en dyp relasjon med dem, men de hadde aldri en dyp relasjon med objektet. For psykopaten så er objektet glemt det aller meste av tiden, faktisk fra første dag etter bruddet. Der hvor objektet går gjennom store kvaler med å forstå at psykopaten bare kunne sette en strek etter å tilsynelatende ha investert så mye i relasjonen, så er det nettopp hva psykopaten gjorde – satt en strek. Objektet betydde aldri noe. Derfor får psykopaten en lignende opplevelse av en trigger; «Å han ja!» som om objektet kun var en flyktig bekjent en gang i tiden som psykopaten såvidt kjente, selv om psykopaten oppsøkte objektet hver eneste dag over et lengre tidsrom, lovet å tilbringe fremtiden med vedkommende og utga seg for å være en sjelevenn som alltid ville være der.

– Normale mennesker hoovrer som regel ikke. De forstår å la døde relasjoner forbli døde. Hvis de trenger en trigger for å minnes noen, så var relasjonen aldri spesielt dyp. Likevel kan normale mennesker finne på å hoovre noen etter å ha blitt trigget. Hvis det skjer, så er det fordi man husker bekjentskapet som godt eller givende, og man er kanskje genuint interessert i å vite hvordan det går med vedkommende. Kanskje man til og med skjemmes litt over at det har gått så lang tid uten kontakt, og man ønsker å bøte på skaden. For eksempel tipper jeg at flere av oss har kontaktet en gammel flamme i håp om å tenne gammel gnist, eller en gammel flamme har kontaktet oss. Det er ingenting psykopatisk i det. Hvis imidlertid relasjonen endte i en slags konflikt, så hoovrer sunne mennesker ikke.

Normale mennesker har finfølelse for når det passer seg å hoovre, og når det ikke passer. Psykopater har ikke denne finfølelsen. Psykopater vet dog ofte at objektet kan bære nag og de derfor avventer en hoover i håp om at objektet har glemt eller tilgitt, men de forstår ikke at bedrag av det kaliber de har utsatt objektet for, glemmer ingen normale mennesker. Mange objekter har opplevd at psykopaten kontakter dem som om intet overgrep har skjedd, som om objektet aldri ble devaluert og stygt forkastet og psykopaten tror de fortsatt er perlevenner. Dette er en slags benektelse av virkeligheten som kjennetegner psykopater og narsissister. Hvis du opplever at et bekjentskap endte i et stygt brudd du selv ikke var skyld i, deretter at vedkommende mange år senere oppfører seg som om de ikke husker bruddet eller det aldri skjedde, så kan du være trygg på at vedkommende har psykopatiske trekk. Skygg isåfall raskt unna. Det handler nemlig om narsissistisk skamløshet og den fantasiverden som psykopater lever i.

Det pågår en innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen. Innsamlingen avsluttes den 3. juli. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hvis du føler at bloggen har hjulpet deg og ennå ikke har bidratt, så ber jeg deg pent om å gjøre det. Hjertelig takk på forhånd!

Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245

Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse. 

Grace: “Karen liker deg ikke.”

Will: “Hva så? Jeg liker ikke henne heller. Alle må ikke like meg.”

Grace: “Jo, det må de. Hvis folk ikke liker en… hvordan vet man da at man liker seg selv?”

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Will: “Du bryr deg altså om hvorvidt en som hater edruelighet og godhet liker meg?”

Den vesle dialogen er hentet fra komiserien “Will & Grace” som var populær rundt årtusenskiftet. Selv i amerikanske sitcoms er det mye visdom å hente. I dialogen representerer Grace “people pleaseren” (heretter referert til som “pleaseren”) kjennetegnet ved at hun ikke selv har det bra før hun har sørget for at alle andre rundt henne har det bra. Det handler imidlertid ikke om omtanke for andre – ihvertfall ikke kun det – men at andre projiserer tilbake på pleaseren at de er fornøyd med ham/henne; at han/hun er en god person. Først da faller pleaseren til ro og har det godt med seg selv.

Et annet kjennetegn er at pleasingen ikke skjer av fri vilje, selv om pleaseren selv tror det. En pleaser er avhengig av at godkjennelse og aksept kommer utenfra for at de skal like seg selv. De opplever varierende grad av manglende evne til å regulere deres selvbilde på egenhånd. For noen er den manglende evnen dyp og nærmest kronisk. Andre er mer moderat rammet, kun i perioder, eller deres selvbilde er sunt men ikke spesielt sterkt.

I dialogen representerer Will det sunne selvbildet. Selvbildet hans blir ikke truet av at ikke alle liker ham. Han klarer å opprettholde et bilde av seg selv som en god person selv om enkelte projiserer mishag for ham, over på ham. Will synes å forstå at man ikke kan behage alle. En pleaser forstår også ofte dette på intellektuelt nivå, men klarer ikke å absorbere erkjennelsen inn i deres dypere psyke. Resultatet er at de sliter seg ut for å gjøre folk til lags som man ikke kan gjøre til lags. De er fanget i en ond sirkel der hvor de mister respekt for å være “dørmatter” og derfor spinner enda hardere for å få respekt fra folk som ikke har vilje eller evne til å respektere dem, nettopp fordi pleaseren ikke respekterer seg selv.

Pleasing er ofte knyttet til medavhengighet men ikke alltid. Medavhengighet er en tilstand hvor pleasing er ett av uttrykkene. Men man kan være en pleaser uten å være medavhengig. Det viktige her er ikke hva jeg forteller deg at du kanskje er, men at du selv reflekterer over din egen historie. Hvorfor er du en pleaser? Hvordan havnet du i det mønsteret? For min egen del tror jeg det startet med et sterkt behov for aksept for min seksuelle legning, jeg er homofil. Dette sementerte seg over årene i en adferd hvor jeg var livredd for å konfronteres med fordømmelse av andre. Jeg ønsket å komme en eventuell fordømmelse i forkjøpet ved å gjøre folk til lags – spesielt folk jeg oppfattet som ubehagelig direkte og kvasse. Jeg innyndet meg derfor hos mennesker som jeg egentlig ikke likte. Dette ble såpass inkorporert i min psyke at jeg faktisk overbeviste meg selv om at jeg likte dem. Jeg ble en mester i å bli elsket av dårlige mennesker.

Mange er pleasere av frykt, ofte uten å være klar over det selv – de forstår ganske enkelt ikke at de er redde. Det er en slags kamuflert sosial angst. De forestiller seg at de kan utslettes av kritikk eller konflikt, nesten som om de kan dø av at andre er uenige med dem. De slipper å kjenne på angsten så lenge folk er fornøyde med dem. Konflikt må derfor unngås for enhver pris. De diplomatiske evnene de utvikler skjuler angsten, men ubevisst blir livet et enormt minefelt og meget anstrengende. De lever på andres nåde. Så lenge andre velger å møte de med respekt og vennlighet så går det bra, men så snart noen mennesker velger å projisere negativitet så står pleaseren forsvarsløs.

“Kuren” er å våge å leve med konflikt. En øvelse man kan gjøre er å slutte å smile hele tiden, våg å vise et humør som ikke signalerer “jeg er alltid blid og tjenestevillig”. Våg å si “nei” og stå i ubehagelige reaksjoner på din avvisning. De tøffere av oss kan gå enda lenger og faktisk fremprovosere konflikt. Når vi selv fremprovoserer frem en konflikt så har vi også kontrollen. Når vi har lært oss å tåle kontrollerte konflikter, så takler vi også bedre de ukontrollerte konfliktene – de som blir påført oss av andres humør og luner. Tidligere kunne vår dag bli ødelagt av slike angrep, men vi kan lære oss til å la dem prelle av som vann på gåsa, uten å tro at konflikt gjør oss til dårlige mennesker eller at den truer vår eksistens.

Det er nytteløst å kontrollere andres oppfattelse av deg som person. Det en pleaser egentlig forsøker på, er å gå inn i folks hoder for å styre dem. Det er selvfølgelig umulig og pleaseren er dømt til å holde på vann med hendene, men pleaseren forstår ikke dette. La meg fortelle en historie fra mitt arbeid som sykepleier. I alle jobber hvor man arbeider tett med mennesker, spesielt sårbare mennesker, så vil man oppleve krenkelser. I ett tilfelle så pleiet jeg en døende mann og hans pårørende. En dag ble jeg kalt inn på sjefens kontor. Sjefen fortalte meg at de pårørende til den døende mannen hadde klaget på meg og ikke lenger ønsket min tilstedeværelse. Jeg var bare nødt til å akseptere sjefens instruksjoner og holde meg unna den døende mannen og hans pårørende. Jeg fikk andre oppgaver.

Senere ble jeg satt til å pleie en annen døende mann og hans familie. Etter hans død fikk avdelingen tilsendt en stor kake. Kaken var ment som gave til avdelingen fra den avdødes familie. På kaken stod med spiselige bokstaver “En spesiell takk til Daniel for god pleie”. Disse pårørende hadde en helt annen oppfattelse av meg som person og min faglige utøvelse.

Det interessante er at de to hendelsene skjedde med kun få ukers mellomrom. Selvfølgelig hadde jeg ikke forandret min personlighet på kun noen få uker. Jeg var heller ikke spesielt påvirket av den første hendelsen, som jeg nærmest ignorerte. Jeg var derfor den samme i begge situasjonene, likevel ble jeg oppfattet så ulikt av de to familiene. Poenget med historien er at uansett hvor langt du forsøker å strekke deg, så vil folk oppfatte deg slik de selv ønsker å oppfatte deg. Du kan ikke bruke opp alle dine reserver på å please folk som uansett har bestemt seg for ikke å like deg. Hvis du tror du kan bli elsket av alle bare du er føyelig nok, så tar du feil.

Pleasing kan skyldes en opplevelse av underdanighet og mindreverdighet. Jeg vil påta meg rollen som djevelens advokat her. Det er dessverre nødvendig å fortelle seg selv at det finnes mange dårlige mennesker som hele tiden ønsker å klandre andre. Faktisk er ordentlig gode og trygge mennesker i mindretall. For en pleaser er dette spesielt viktig å huske. Som Will spør i sitatet øverst; “skal jeg være likt av en alkoholisert person med dårlig moral?”. Hvorfor vil du please mennesker med dårlig moral? Er de kvalifisert til å dømme deg? Svaret er nei, de er inhabile. De som dømmer mest, er oftest de som har minst rett til det. Ved å please dem så gir du dem et overtak de ikke fortjener, i tillegg vil de respektere deg mindre – ikke mer.

Det aller farligste med å være en pleaser, er at man tiltrekker seg utnyttere. Mange av objektene til psykopaten er pleasere. Psykopaten tiltrekkes av personer som har vilje og evne til å strekke seg til selvdestruksjonens rand for å føye ham/henne. De ser at de hos pleaseren kan hente tjenester og omsorg som bygger dem opp og gavner dem, det være seg praktiske tjenester, økonomiske tjenester og en velvillig flygende ape som bidrar til å spre et godt ry om dem. Psykopaten er ikke interessert i objekter som stiller krav og setter grenser. Derfor er sunn grensesetting så viktig for å hindre å falle i klørne til psykopater. Mange av oss er i prosessen med å lære oss å sette grenser som vi kanskje aldri tidligere har våget eller villet sette. Hvis du merker at du går inn i “pleaser modus” overfor noen du ikke kjenner så stopp deg selv umiddelbart. Fortell deg selv 1) det spiller ingen rolle hvordan vedkommende oppfatter meg, jeg kan uansett ikke styre det, og 2) dette kan være en dårlig person inntil motsatt er bevist. Jeg pleaser ikke dårlige personer.

Husk å like og dele tekster du er fornøyd med. Husk også at bloggen har en egen facebookside med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, you tube videoer og annen informasjon.