Psykopati og kjærlighet

Vi vet nå mange ting om psykopaten og narsissisten. Blant annet vet vi at:

• De lever her og nå, uten å dra med seg fortiden (derfor bryr de seg ikke om hvordan du har det) eller bekymre seg for fremtiden. Det betyr at de er impulsive og (ofte, men ikke alltid) dårlige planleggere.
• De er parasittiske, hvilket faktisk er ett av de psykopatiske kriteriene. Det betyr at de hekter seg på andre mennesker, og suger de ressursene de kan ut av dem, som livskraft, energi og materielle ressurser.
• De mangler samvittighet, er berettigede, og bryr seg ikke hvis de ikke klarer å betjene regningene.

Mange psykopater har dårlig økonomi. Noen tjener dårlig fordi de mangler kvalifikasjoner og er latsabber. De mener de er for gode for tradisjonelt arbeid og lever heller av andre (parasittisme). Men mange psykopater tjener bra. De har manipulert seg opp og frem, til gode stillinger og høye lønninger. Men selv disse har ofte økonomiske problemer, fordi de lever over evne og bruker penger de ikke har, selv om de tjener over gjennomsnittet.

Vi befinner oss i krisetid. Jeg vil her ikke gå inn på hvorfor vi er i krise, men kun konstatere at vi er i krise. Levekostnadene har økt mye det siste året, og langt mer enn myndighetene og SSB forteller oss. Den offisielle prisøkningen ligger på oppunder 10%, men jeg vil påstå at de reelle kostnadene for både enslige og familier har økt et sted mellom 20 og 50%. Jeg vil her heller ikke spekulere i hvorfor myndighetene underslår prisøkningene, men det gjør de.

Inkassosakene øker. Bak mye av ubetalt kredittgjeld, står det en psykopat, nettopp fordi de lever over evne og fordi kostnadene har steget dem over hodet (her må ikke normale mennesker som sliter med økt gjeld, føle seg truffet).

Psykopatene vil nå bli tiltakende desperate. Mange hadde gjeld allerede før krisen. Krisen har gjort vondt verre for psykopaten. De sliter nå med å opprettholde den livsstilen de mener de har rett på, i kraft av deres berettigelse og grandiositet.

De vil nå begynne å se seg rundt etter potensielle ofre de kan parasittere økonomisk på. Enhver som de vil klare å lokke noen kroner ut av, er egnet. Alt fra naive gammelonkel som er minstepensjonist, til velhavende venner og søsken, vil være utsatt for psykopatisk svindel. Og pengene de klarer å svindle til seg, vil naturligvis aldri bli betalt tilbake. Her gjelder det å ha tunge beint i munnen og stå imot.

Det kan nemlig hende at psykopaten aldri har henvendt seg til deg om pengelån tidligere. Som sagt, nå ser de etter nye marker, i tillegg til å tyne siste dråpe av mennesker de har svindlet en eller flere ganger før. Fordi de aldri tidligere har spurt deg om pengelån, har de kanskje unngått din psykopatiske radar. Kanskje kjenner du dem ikke godt nok. En psykopat kan nemlig gå langt ut i bekjentskapskretsen for å svindle. En leser her på bloggen fortalte om en ekspartner som kontaktet folk han ikke hadde sett på tyve år, for å finansiere idèer han hadde fått og trengte penger til.

Her må du legge samvittigheten til side. Hvis du ikke kjenner noen godt, så bør du ikke låne dem penger eller andre materielle goder (som husvære eller bil), uansett hvor mye de frir til din samvittighet. De trenger ikke å være psykopater. Også innenfor hva vi kaller “normalt” så finnes det mye dårlig oppførsel. En bekjent av meg lånte bort sin campingvogn til en kjenning, for bruk til en ferietur. Vognen ble ikke levert tilbake til avtalt tid. Da min bekjente etterlyste den, så fikk han vite at kjenningen hadde gitt den bort til sin sønn, som manglet husly. Og denne kjenningen var neppe psykopat. Problemet var snarere at min bekjente ikke kjente kjenningen godt nok, og var i tillegg for snill.

Også psykopater som faktisk er velbemidlet og har penger på bok, vil søke å suge andre tomme for økonomiske midler. En psykopat vil nemlig bruke andres penger før de bruker sine egne. Dette gjelder ikke minst hvis du er gift med en psykopat eller narsissist, for i deres øyne tilhører dine midler ham/henne. Kravet om tilgang til dine midler vil i krisetid bli enda høyere enn vanlig. De kan for eksempel kreve at du ber om forskudd på arv, eller at du selger familiehytta (som du egentlig er kun deleier i, sammen med dine søsken).

Psykopaten er nå på jakt. Og det handler ikke kun om økonomisk parasittisme. De oppdager nå at mange tidligere objekter trekker seg bort, fordi de har nok med seg selv. Psykopaten vil derfor også være på hugget etter narsissistisk forsyning. Det kan bety et økt konfliktnivå (konflikt er meget potent NF) fra psykopater du allerede kjenner, eller at nye psykopater forsøker å innynde seg. Krisetid kan tvinge psykopaten frem i lyset for første gang. Det betyr at mennesker du tror du kjenner, viser frem sine hittil ukjente psykopatiske tilbøyeligheter.

Vær på vakt.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Jo, du kan fortelle dem kort og konkret, og kun en enkelt gang, hvorfor du ikke liker hva de gjør.

Men problemet er at hvis vi har en psykopat eller narsissist i livet, så bruker vi ekstremt mye tankekraft på å formulere hvordan vi kan få dem til å forstå at de sårer oss. Det er både tidkrevende og energitappende. Barn av p/n foreldre tror det skal være slik – at det er normalt og noe alle opplever. Likevel er de konstant slitne i kropp og sjel. Både barn av p/n foreldre og partnere av p/n forstår ikke hvorfor alt de forteller aldri “når inn” til p/n, for snart gjør p/n samme feilen igjen, og objektet må bruke ytterligere energi på å reformulere seg, fordi det åpenbart ikke ble forklart riktig forrige gang. Dette er ihvertfall hva objektet tror. Derfor forklarer de igjen og igjen, men med nye innfallsvinkler, i håp om at det denne gang skal oppfattes slik det var ment.

Men du kan aldri forklare riktig for en p/n hvorfor det de gjorde var upassende, skamløst, frekt og et overtramp. Man går i ring med dem. Det er derfor ikke verdt energien, bryet og tiden den krever av deg å forklare noe. P/n vil unnskylde seg selv dersom du ikke forklarer; “det har du aldri sagt, så det kan du ikke forvente at jeg tar hensyn til”. Men de gjør det samme også selv om du har forklart dem hundre ganger hvorfor du ikke liker hva de gjør. Det spiller derfor ingen rolle om du forklarer eller ei. Resultatet der det samme; ingen forandring. Og da kan du likegodt la være. Derfor har det heller ingenting å si om du ordlegger deg “feil”. Mange kjenner seg sikkert igjen i etterpåklokskapen; følelsen av å ha argumentert dårlig for din sak i diskusjon med p/n; “søren, det skulle jeg ha sagt”. Men altså, det spiller ingen rolle om du er den største stotrende og stammende kløna, eller verdens mest elokvente person. Du kan ikke påvirke p/n uansett.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så hvordan skifte modus operandi, hvis du i flere år har vært vant til å forklare deg om alt mulig? Bli bevisst på at det ligger en manipulasjon bak. En p/n programmerer deg til å fortelle alt du tenker. Dette gjelder både p/n foreldre, p/n venner og p/n partnere. De skaper ofte en fryktstemning eller en atmosfære av skam og misnøye, hvor du hele tiden føler deg forpliktet til å forklare hvorfor du kjøpte noe, hvorfor du kom to minutter for sent, hvorfor du spiste av kniven, hvorfor du sa slik, etc etc. Listen er uendelig. Til slutt føler du at du må forklare hvorfor du puster. Det kan derfor være meget vanskelig å snu dette, til å forklare minst mulig. Du må overbevise deg selv om at det er nytteløst, og også tro det! Det betyr at du må erkjenne at p/n aldri kommer til å forandre seg, uansett hvor mye innsikt du gir dem i ditt følelsesliv.

Og det bringer meg til en annen grunn til at du snarest bør slutte å forklare; du gir dem innsikt. Du forteller dem om ditt indre og regelrett serverer dem oppskriften på hvordan de best kan såre deg. Og tro meg, da klarer de ikke å la være.

Forestill deg et søskenpar med p/n foreldre (enten den ene forelderen eller begge). Familien har en hytte. Foreldrene begynner å bli gamle og det nærmer seg tid til å overdra hytta til barna. Den ene sønnen har aldri vist noen interesse for hytta. Han liker ikke hyttelivet, uten strøm og uten innlagt vann. Han er et ekte bybarn.

Den andre sønnen har siden han var ung brent for hytta. Han elsker å være der, og har brukt mye tid på vedlikehold, oppgradering og å pleie omgivelsene rundt hytta. Ved enhver anledning har han benyttet muligheten til å dra til hytta, og han har (dessverre) fortalt sine narsissistiske foreldre hvor mye han elsker å være der.

Når den ene eller begge foreldrene er p/n, hvem tror du de vil testamentere hytta til?

Selvfølgelig får sønn nummer en hytta. Det ligger i psykopatens natur å aldri tilfredsstille noen eller gjøre noen lykkelige. Ikke engang egne barn. Barn vil aldri gjøre seg fortjent til noe i en psykopatisk foreldres øyne. De er satt til verden for å tjene, og blir snille nok eller oppofrende nok. Sønn nummer to har i tillegg gjort den feilen å fortelle foreldrene om sin lidenskap for hytta. Han har da fortalt dem hvordan de kan såre ham og i tillegg (muligens) lage splid mellom søsknene. Hvis det er snakk om søsken som er lojale mot hverandre fordi de begge er blitt behandlet dårlig, så vil de kanskje gjøre opp seg imellom bak foreldrenes rygg, slik at den “riktige” sønnen får beholde hytta.

Men som ofte skjer i en søskenflokk med p/n foreldre, så har foreldrene klart å skape splid i flokken. Ett eller flere søsken har selv blitt narsissist, mens andre har blitt empater. Spesielt hvis noen søsken har vært gullbarn og andre har vært sorte får. Har du noengang hørt snakk om “narsissistiske slekter” eller at “narsissismen har gått i arv i generasjoner”? Har du lurt på hvordan det er mulig? Det er slik det skjer. Konfliktene videreføres selv etter foreldrenes død, holdt i live i søskenflokken. Og deres barn igjen overtar konflikten, ved at de narsissistiske søsknene sverter deres andre søsken overfor egne barn.

En siste grunn til at du ikke bør fortelle dem hva de har gjort galt, er at du kan vekke narsissistisk raseri. Ikke alle psykopater eller narsissister vil utagere. Men alle føler raseriet, og de med størst impulskontroll vil plotte og planlegge en hevn. Du vil aldri vite når den kommer, eller hvordan, men vær trygg på at den kommer. De med minst impulskontroll kan bli farlige der og da. I slike tilfeller må du bare forlate stedet, uten å utbrodere ytterligere. Bare gå. Hvis de forfølger deg, så ring politiet og søk tilflukt et sted hvor du kan låse døren.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I min bok “Men tankene mine får du aldri” så skriver jeg om en kvinne jeg møtte gjennom en fritidsaktivitet. Vi var en stor gruppe, og jeg var venn med instruktøren, men ikke med denne kvinnen. Hun var kun en av mange som deltok i denne aktiviteten, og jeg hadde intet med henne å gjøre utover de kveldene det var samling. Det gikk heller ikke lang tid innen jeg merket at jeg ikke likte denne kvinnen. Hun var dominerende og tok stor plass. Etter at hun en kveld dyttet meg så hardt at jeg fikk nakkesleng, under påskudd av “lek” (aktiviteten inkluderte fysiske øvelser), så slettet jeg henne fra facebook. Kun det. Jeg gjorde intet stort nummer av at jeg mislikte henne.

Som jeg skriver i boken, så gikk det ikke lang tid innen hun oppdaget at hun var slettet (typisk narsissistisk trekk, de har hele tiden “vareopptelling”, også på sosiale medier). Hun sendte meg en melding. Den lød “jeg ser at vi ikke er venner på FB lenger. Det må ha skjedd en feil. Legger deg til som venn igjen jeg”.

Jeg aksepterte ikke hennes nye venneforespørsel. Denne kvinnen var kun en bekjent, og jeg ønsket ikke at hun skulle ha innblikk i hva jeg foretok meg. Men jeg tenkte lenge på meldingen hun hadde sendt. “Det må ha skjedd en feil”. To ting slo meg. 1) Det virket som hun ikke fattet hvor mislikt hun var (jeg var ikke den eneste som reagerte negativt på henne), og 2) det virket som hun heller ikke fattet at vi ikke var nære venner, kun bekjente i kraft av å dele fritidsaktivitet – som del av en stor gruppe. Jeg tenkte “vi står hverandre ikke nær nok til å lage noen stor sak av hvorvidt vi er venner på facebook eller ei”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Normale mennesker har en sosial radar som fanger opp distansen i relasjonen. Akkurat som en tradisjonell radar så fanger den opp hvem som står oss nær, hvem som står oss fjern, og legger forventningene deretter. For eksempel så ville jeg ikke forvente at en bekjent, en fjern slektning eller en kollega dukket opp i min fødselsdag. Derimot ville jeg forvente at min beste venn, min kjæreste og mine foreldre gjorde det. Jeg ville reagere med til dels sterke følelser hvis de nærmeste ikke dukket opp, men med undring og mistro hvis en kollega – som jeg ikke hadde invitert – gjorde det.

Vår radar forteller oss hvor vi står i forhold til andre.

Vi vet det intuitivt. Likevel finnes det enkelte unntak hvor jeg anbefaler at man bekrefter relasjonen verbalt. For eksempel er det viktig å fastslå hvorvidt man er kjæreste med noen eller ikke, og at det er gjensidig, fordi det innebærer spesifikke forpliktelser å være kjærester. Det blir veldig feil hvis den ene parten tror man er kjærester, mens motparten ikke tror det. Det kan også være en god ide å verbalt kommunisere at man er “bestevenn” med noen (selv om det kan oppfattes litt barnslig), fordi det forventes en spesiell form for lojalitet å være beste venner.

På den annen side er det ikke naturlig å kommunisere det samme med foreldre. Som far/mor og barn står man implisitt nær hverandre. Det er dette som skaper komplikasjoner i de tilfellene hvor man ikke føler spesiell tilknytning til egne foreldre eller eget barn. Man tror noe er “feil” ved en selv. I disse tilfellene må det motsatte kommuniseres; “jeg føler meg fremmed for min egen mor”. Akkurat dette har jo barn av narsissistiske foreldre følt mye på.

Nettopp fordi vår sosiale radar er så finjustert, så oppstår det av og til komplikasjoner, frustrasjoner og konflikter. Spesielt hvis vi har plassert noen et annet sted enn hvor de har plassert oss. Jeg tror de fleste har opplevd at noen du trodde var en god venn, oppførte seg illojalt eller ikke lot høre fra seg. Dette trenger ikke være en forstyrret person. Men det kan være fordi vedkommende har plassert deg mer perifert enn du har plassert dem. Da vil det oppstå forskjellige forventninger til hverandre, i tillegg til pinlige og kleine situasjoner når det går opp for begge at dere har plassert hverandre med forskjellig avstand til “kjernen” (der de aller nærmeste står).

Kanskje har du også opplevd det motsatte, at en person du har oppfattet som bekjent eller “fjern venn” kontakter deg daglig, enten ved fysisk oppmøte eller i telefonen. Du føler du er nødt til å avvise vedkommende for det føles ikke passende at dere er så mye sammen. Du vet ikke hvorfor du opplever vedkommende som påtrengende, men grunnen er at radaren din har plassert ham eller henne nokså langt ute i vennesfæren, og det samsvarer ikke med hvor han/hun har plassert deg.

Ytterligere et eksempel er når du trenger en tjeneste. Du scroller raskt gjennom ditt nettverk for ditt indre, for å finne en du kan be om hjelp. Og nesten ubevisst så forkaster du kandidater. Dette gjør du fordi du ikke står dem nær nok til å be om en tjeneste. Du bruker ikke lang tid på å analysere hver og en, du bare vet intuitivt hvem du kan spørre og hvem du ikke bør spørre. Det er også avhengig av størrelsen på tjenesten. Hvis det kun dreier seg om et spørsmål eller faglig rådgivning, så kan du bevege deg langt ut i periferien av vennesfæren. Hvis det derimot dreier seg om rådgivning av personlig art, pengespørsmål eller store tjenester som er krevende, så beveger du deg tettere på kjernen for å finne kandidater. Du vet at motparten vil reagere negativt hvis du ber om en større tjeneste enn avstanden mellom dere tillater. Dette er en innebygd kunnskap som “avstandsradaren” hjelper deg med.

Selv om radaren av og til skaper konflikt, så er den essensiell for å navigere oss i det sosiale livet.

Det er dette sosial intelligens handler om. Derfor er sosialisering viktig, fordi sosialisering perfeksjonerer radaren.

Psykopaten har ikke denne radaren. Det er derfor de virrer rundt, vekselvis fjerner seg og nærmer seg, og blander kortene – som kvinnen i fritidsaktiviteten. Man vet aldri hvor man har dem. I prosessen forvirrer de objektet, som i det ene øyeblikket opplever dem som en kjæreste, i det neste øyeblikket en fremmed, i det tredje som en kompis og så videre. Joda, forvirringen er kalkulert og manipulert. Men ikke bare, for psykopaten aner rett og slett ikke hvilken relasjon dere har. De mangler radar og antenner.

Dessverre gjelder også dette psykopatiske foreldre. Rollene barna må innta snur etter hva forelderen trenger der og da. Man hører av og til utsagn som “hun var forelder for sin far” eller “hun behandlet sin sønn som ektemann etter at hun ble enke”. Eller man observerer foreldre som er altfor mye “kompis” med barna, i en slik grad at det går på tvers av foreldrerollen. Bak slike historier står ofte en narsissistisk forelder.

Deres barn vokser opp i en forvirringstilstand, nettopp fordi de er usikre på hvem foreldrene er og hvilket forhold de har til dem. Denne forvirringen tar de med seg inn i voksenlivet hvor det kan bli vanskelig å etablere stabile relasjoner til venner og kjærester – ikke fordi barna også er psykopatiske, men fordi de er usikre på hvor et vennskap slutter og hvor et kjæresteforhold begynner.

Filmtips til denne teksten;

“Greta” er en psykologisk thriller fra 2018, med Chloe Moretz og Isabelle Huppert i hovedrollene. Den handler om den snille og godtroende Frances (Moretz) som finner en tapt veske på t-banen. I vesken ligger navn og adresse til eieren, og Frances oppsøker eieren for å levere vesken tilbake. Eieren – Greta – ønsker å utvikle et vennskap med Frances, som Frances først omfavner, men senere forsøker å trekke seg unna når Greta blir for påtrengende.

Filmen gjør som alle Hollywood-filmer, den går for langt til å bli et seriøst studie i psykopati, med klisjeer og vold. Men den lykkes i å på en troverdig måte skildre hva som skjer i Frances sitt indre når hun oppdager at Greta, som egentlig kun er en bekjent, ikke finner sin plass som nettopp bekjent og går for langt. Her fungerer Frances sin samboer og beste venn Erica som en dialogpartner hvor Frances først idealiserer sin venninne Greta. Erica advarer Frances; “dere er for mye sammen, du kjenner henne knapt”. Ericas radar er intakt. Frances lytter i begynnelsen ikke til sin radar, fordi hun er naiv og tenker det beste om alle. Lyder kjent?

Filmen anbefales. Terningkast 4 som underholdning, terningkast 5 som relevans til denne teksten.

To tekster tilbake så diskuterte jeg/vi hvorvidt sjarme er et rødt flagg.

Men hva med idealisering? Idealisering er – i likhet med sjarme – en egenskap som vi forbinder med psykopati, men som egentlig ikke er et psykopatisk trekk i seg selv. Normale mennesker kan også idealisere. Men psykopaten bringer idealisering til et helt nytt nivå. Da snakker vi om psykopatisk idealisering, som den første og innledende fasen i den tredelte syklusen idealisering – devaluering – forkasting. Idealisering blir ofte kalt den farligste fasen i syklusen, for det er her objektet blir hektet og fanget.

Men hvis vi ser bort fra den psykopatiske idealiseringen og kun betrakter idealisering i seg selv. Hva får vi da?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er intet unormalt i å idealisere.

Ungdommer idealiserer ofte deres idoler; filmstjerner, idrettsstjerner eller popartister. De dyrker dem og plastrer veggen på gutte- eller jenterommet med plakater. De går på konserter og verden går under hvis de ikke får fatt i billetter til nettopp deres idol.

Små barn idealiserer deres forelde. Mor og far er helter, som alltid er trygge og gode. Ihvertfall i barnets øyne. Å løsrive seg fra idealiseringen av foreldrene er en nødvendig prosess etterhvert som barnet blir eldre. Det sunne voksne barnet ser også foreldrenes dårlige sider, uten at det nødvendigvis forsurer relasjonen til foreldrene. Det er fordi vi etterhvert som vi vokser opp, lærer oss at de fleste mennesker er grå, og ikke svarte eller hvite slik vi trodde da vi var barn. Denne overgangen fra svart/hvitt til grå (eller kanskje vi skal si fargerik?) går knirkefritt for sunne personer.

Psykopaten og narsissisten går aldri gjennom denne fasen. I deres verden forblir mennesker svarte eller hvite. Derfor fortsetter de å idealisere de hvite, og forakte de svarte. Og som vi vet så er de fleste mennesker i psykopatens verden svarte, også de som tidligere var hvite.

Men hvis vi holder oss i den normale verden, hvor idealisering ikke er et psykopatisk trekk. Er idealisering likevel et rødt flagg?

Jeg vil mene ja. Som beskrevet over så er idealisering noe som hører barn- og ungdommen til. Voksne mennesker kan også idealisere, men de gjør det fra et sårbart, usunt og dysfunksjonelt sted.

Kanskje har du opplevd idealisering av deg selv, av mennesker som ikke har merkbare psykopatiske trekk.

Hvordan oppleves en idealisering av din person?

• Altfor tidlig innsettende beundring, lenge før vedkommende egentlig kjenner deg.
• Du merker det på vedkommendes opptreden i ditt nærvær. Han/hun svermer for deg. Idealisering kan lett forveksles med forelskelse, men uten at vedkommende er forelsket i deg.
• Du får følelsen av å være vedkommendes redningsmann/-kvinne, men uten at du selv har ønsket den rollen.
• Du føler du går på et minefelt rundt vedkommende. Ikke så ulikt hva du opplevde med p/n. Men med den forskjell at du føler en forventning av at du kun sier kloke og vakre ting, for ikke å ødelegge vedkommendes skjønnmalte bilde av deg.

Problemet med idealisering er at ingen kan leve opp til forventningene som oppstår når man blir idealisert, for ingen er så perfekte. Du vet at du på et tidspunkt kommer til å skuffe den som idealiserer deg. Både fordi du – som alle andre – er sammensatt, og fordi du egentlig ikke ønsker en dyrking av din person. Især fordi du ikke har bedt om det, og fordi du faktisk ikke ønsker å være vedkommendes redningsmann. Idealisering kan oppleves meget oppløftende og hyggelig den første tiden. Men virkeligheten vil innhente relasjonen før eller siden. Idealiseringen i seg selv kan også medføre at du distanserer deg fra personen, fordi du egentlig ikke ønsker noen tett relasjon. Den som idealiserer deg kan da bli forvirret og skuffet, uforberedt på at du også har andre sider i din personlighet. Men nettopp derfor er det nødvendig å avbryte en idealisering når du blir oppmerksom på den, fordi motparten har urealistiske forventninger som du ikke kan eller vil innfri.

De fleste av oss vet at mennesker er mangesidige. Vi idealiserer derfor ingen. Vi ser personer an innen vi konkluderer hvem de er. Ofte bruker vi måneder og år på å konkludere. Vi kaster oss ikke inn i en idealisering etter få dager, og oftest idealiserer vi ikke overhodet. Vi kan like og elske noen, men det er noe annet.

Med psykopaten skjedde et unntak. Vi ble blendet. Men vi ble også vekket. Vi gjengjeldte en idealisering med vår kjærlighet, men det er ikke det samme som at vi var den som idealiserte.

Jeg har ei venninne. En dag for noen år siden ble jeg introdusert for hennes venninne, som var på besøk i noen dager. Vi hang derfor sammen alle tre ved et par anledninger. Innen besøket var over, så kom min venninnes venninne med blomster til meg, fordi jeg “var slik en fantastisk person”.

Hva gjorde jeg? Jeg takket ydmykt for blomstene. Følte ikke jeg kunne gjøre annet. Jeg var jo beæret. Men husker jeg syntes det var bittelitt ubehagelig.

Hun la seg til som venn på min facebook. Men etterhvert som åra gikk så slettet jeg henne. Vi hadde jo ingen kontakt, og intet til felles utover min venninne.

Så skjedde det at hun igjen besøkte min venninne, flere år etter første gang vi møttes. Jeg hilste vennlig på henne og takket for sist. Ønsket henne velkommen tilbake. Men ble møtt med en kald skulder. Aldri fikk jeg noen forklaring på hvorfor. Kanskje fordi jeg slettet henne på facebook. Eller kanskje hadde hun bare en dårlig dag.

Og her ligger problemet med idealisering. Den kan snu fort og uventet. Det skal så lite til før man faller i unåde hos den som idealiserer. For mennesker som idealiserer har – akkurat som psykopaten – en tendens til å kategorisere folk som enten hvite eller sorte, og ingen imellom. Dette er en kategorisering som du verken har ønsket deg eller bedt om. Hvis du er sunn og funksjonell, så har du neppe oppmuntret til idealisering av din person. Idealiseringen har blitt påtvunget deg uten ditt samtykke. Og du vet at det kan bety trøbbel lenger ned i veien.

Vær derfor varsom når du opplever deg idealisert av noen som er eldre enn 12 år, og som knapt kjenner deg.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Dagens tekst inneholder politiske synspunkter, og kan støte enkelte lesere. 

Arendalsuka nærmer seg slutten. Høydepunktet er den årlige tv-debatten som ble kringkastet direkte på torsdag. Jeg skal innrømme allerede her, at jeg ikke så debatten. De tingene jeg vil påpeke i denne teksten er annenhåndsinformasjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som vanlig etter tv-debatten, så blir det synset i de forskjellige mediene. En artikkel spesielt vekket min interesse. Et kobbel av Nettavisens journalister utpekte Jonas Gahr Støre som “vinner” av debatten. Dette er i strid med min personlige oppfatning av Støre så langt.

Jeg ble derfor nødt til å lese artikkelen.

Det første som slo meg var at Nettavisens utvalg syntes følgende utsagn var Støres beste replikk; “Det er ikke strømprisene som herjer med Europa, det er Putin som herjer med Europa“. Allerede her forstod jeg at Nettavisen og jeg har et vidt forskjellig syn på strømsaken, for strømprisene begynte å stige i oktober 2021. Strømstøtten ble lansert i desember 2021. Putin angrep Ukraina i februar 2022. Da hadde allerede prisene vært utenfor politisk kontroll en stund. Så hvorfor Nettavisen mente dette var en så klok replikk, går over min fatteevne. Men akkurat den debatten skal vi la ligge her, for den er ikke relevant for bloggens tema.

Relevant er derimot neste argument som Nettavisen oppga; “Aktiv, engasjert, flyter på en naturlig autoritet som statsminister” (https://www.nettavisen.no/norsk-politikk/nettavisens-dom-jonas-gahr-store-er-vinner-av-partilederdebatten/o/5-95-610025).

Denne uttalelsen fikk meg til å reflektere, både over Støre og psykopati.

Men først til Støre. Støre har ingen “naturlig autoritet”. Han vingler og er treg med å handle. Derimot blir han lett hissig, men ikke på den gode måten. Han blir hissig når han ikke får viljen sin, og når motdebattanter eller det norske folk ikke synes å dele hans syn på ting. Han kan for eksempel bli hissig på journalister som stiller spørsmål han ikke liker (som i “Ærlig talt” på TV2) eller han blir sint når det kreves noe av ham (“Støre vil ha seg frabedt ansvaret for strømsituasjonen”, Nettavisen 19/8). Dette er ikke en mann med “naturlig autoritet”. Dette er en fullvoksen mann som får en to-årings “temper tantrums” når han ønsker å gå en annen vei enn folket han er satt til å tjene. Muligens er det narsissistisk raseri vi er vitne til.

Er Støre en narsissist eller psykopat? Det er jeg ikke kvalifisert til å uttale meg om. Men han er arrogant. Fryktelig arrogant. Arroganse er i seg selv et alvorlig rødt flagg, for arrogansen omgivelsene fanger opp er kun toppen av isfjellet. Det betyr at hva den arrogante personen utstråler er en viktig indikator på hva som befinner seg under overflaten.

Arroganse er det å gjøre seg viktig. Synonymer er hovmod, overlegenhet eller overmot. En handling eller en væremåte kan være preget av arroganse. (Store norske leksikon).

Arroganse kommer av det latinske «arrogare» som betyr «å kreve for seg selv», og kan sikte til:

Hovmod, dumstolthet

Hybris, dumdristighet (wikipedia)

Arroganse synes å kunne beskrives som å ha høye tanker om seg selv, og ha en selvopplevd følelse av å være bedre og viktigere enn andre, (oftest) uten å ha grunn til det. For meg passer denne beskrivelsen meget bra på Støre. Personlig tror jeg han bruker statsministerrollen som et springbrett for å oppnå en høyere stilling i EU-systemet (“å kreve for seg selv”) uten særlig høye tanker om det norske folk. Men denne egenskapen synes altså Nettavisens utvalg er så imponerende at de kårer ham til vinner av debatten.

For det kan være ganske lett å forveksle arroganse med autoritet, slik Nettavisen har gjort. Kun det trenede øyet kan se forskjellen.

Da jeg for 20-25 år siden var student, så hadde jeg en klassekamerat. Han var fryktelig arrogant og nedlatende. Og det tiltrakk meg som en flue til en skål med frukt. Dette var lenge før jeg lærte å tolke røde flagg riktig. Jeg innyndet meg derfor hos ham, og vi utviklet et slags vennskap. Jeg beundret hans arroganse, som jeg feiltolket som trygghet og at han var en alfahann. Det var en ære å innimellom få lov til å stå i hans skygge. Jeg skulle gjøre den samme feilen igjen mange ganger senere, inntil jeg lærte å se arroganse for hva det er.

En ting som slo meg med ham, var at han var ikke spesielt faglig flink. Han klarte å overbevise alle rundt seg om sin faglige overlegenhet, men han ble avslørt på teoretiske eksamener og oppgaver, hvor han ofte falt gjennom og strøk. Jeg var mye mer teoretisk dyktig enn ham. Men jeg hadde motsatt problem, jeg klarte aldri å overbevise mine omgivelser om min dyktighet. Jeg hadde ingen “autoritet”.

I dag, tyve år etter vi ble uteksaminert, så har min medstudent selvfølgelig fått en kommunal lederstilling. Mens jeg fortsatt jobber på gulvet. Slik er det. De arrogante er så overbevist om deres egen fullkommenhet at de ikke finner seg i å forbli nede på rangstigen. Og kanskje enda mer interessant; de klarer å overbevise andre om denne selvopplevde fullkommenheten, blant annet ansettende instanser.

Det er sjelden de arrogante avslører deres arroganse med ord. De sier oftest de riktige tingene, og det er kanskje her overbevisningsevnen ligger. Faktisk er de meget gode på ikke å la munnen renne over med det som hode og hjerte er fylt av. Man må dermed lete andre steder, som i blikk og kroppsholdning. Kroppsspråket deres er avvisende og fordømmende. De forteller med hele deres vesen at andre er dem mindreverdige. Samtidig kan de sjarmere og gi komplimenter. Og det er når man får et kompliment av en avvisende og arrogant person, at komplimentet veier ti ganger tyngre og man blir sugen på mer. For av en eller annen grunn er det en ære og et mål å bli omfavnet av den arrogante. Det er som om man får bekreftet sin verdi mye, mye mer, enn når man blir omfavnet av en hjertevarm person. Det er ihvertfall slik jeg tenkte den gang. I dag har arroganse motsatt effekt på meg – det støter meg bort.

Og i dag ser jeg det umiddelbart. Det er derfor interessant å se hvordan journalister ikke ser det, lar seg blende og kaller åpenbar arroganse for “naturlig autoritet”.

Heldigvis er jeg ikke den eneste som reagerer. PR-rådgiver Hans Geelmuyden skrev dette som respons på Nettavisens hyllest av Støre;

Først en avklaring. Et “rødt flagg” er ikke det samme som et psykopatisk trekk. Ihvertfall ikke her på bloggen. Et rødt flagg er mer som et farevarsel om at med denne personen så bør du være på vakt, eventuelt holde deg unna. Men det kan være mange grunner til at man bør holde seg unna mennesker. Mulig psykopati eller narsissisme er kun to av disse årsakene. For eksempel er det definitivt et rødt flagg hvis en venn eller person du dater aldri betaler sin del av regningen. Men det trenger ikke være snakk om et psykopatisk trekk. Det blir bare en veldig økonomisk kostbar relasjon for deg i lengden. Et annet rødt flagg er hvis noen du kjenner aldri overholder avtaler. Igjen, det trenger ikke være en p/n. Du kan likevel ikke forholde deg til en så upålitelig person.

Sjarme vil jeg beskrive som vennlig imøtekommenhet. En sjarmerende person er blid og hyggelig, kanskje lett flørtende og med glimt i øyet. De tyr lett til humor og fungerer som en formildende faktor i en gruppe med mennesker. Men hvordan vi oppfatter sjarme er jo subjektivt. Noen synes at sjenerte mennesker er sjarmerende, og de vil neppe passe inn i min beskrivelse over.

Således er sjarme ikke et psykopatisk trekk. En psykopat kan være sjarmerende, men trenger ikke å være det. Tvert imot, en psykopat kan ofte fremstå svært usjarmerende. En psykopat er snarere karismatisk. Psykopatisk karisma er noe annet enn sjarme. Psykopatisk karisma sitter i øynene til psykopaten, og oppleves for objektet som svært tiltrekkende, nærmest erotisk. En karismatisk psykopat trenger ikke være fysisk tiltrekkende. Både Adolf Hitler og Joseph Goebbels hadde flust av kvinnelige beundrere. De hadde også begge et suggerende mentalt tak på massene, med talegaver og en karisma som klarte å overbevise tilhørerne. Men ser man bilder og gammel film av dem, så er ikke “fysisk tiltrekkende” hvordan jeg vil beskrive dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her skiller narsissisten seg litt fra psykopaten. Narsissisten prøver ofte å være sjarmerende, der de smiler og lett får innpass i sosiale sirkler. Imidlertid lykkes det dem ofte ikke å være sjarmerende. Deres “sjarme” kan oppleves som påtrengende og narsissismen skinner snart gjennom i form av selvsentrerthet og hensynsløshet. Vi kjenner typen. Det er de som lytter til dine historier, kun for å kalkulere hvordan de kan “toppe” den; de har alltid opplevd noe bedre, verre eller større. Det trenede øyet kan avsløre narsissisten på deres “sjarme”. En ekte narsissist vil ofte reagere med avvisning eller aggresjon, hvis motparten ikke anerkjenner sjarmen de selv tror de besitter.

Men hva med sjarmerende mennesker som ikke er p/n? Hvorfor skal vi være på vakt overfor dem?

Sjarme er i sin natur overflatisk. Den er behagelig å være i nærheten av, men mangler dybde. Og her er det vanskelig å si om høna eller egget kom først. Er de sjarmerende fordi de har lært seg å dyrke overflatiskhet – som om de spiller en teaterrolle, eller er sjarmen snarere et resultat av iboende likegyldighet? Det spiller forsåvidt ingen rolle. Du vil neppe oppleve den gjensidige sjelelige tilknytningen som du ønsker deg, med en slik person. Vi som skriver og leser her på bloggen, er ofte mennesker som søker tilknytning. Hvis ikke vi opplever gjensidig tilknytning med venner og partnere, så vil vi heller være uten.

Jeg har hatt flere sjarmerende venner. Vennskapene har sjelden holdt lenge, for forventningene til relasjonene har vært på helt forskjellige plan. Der jeg har forventet en viss kontinuitet, så har den sjarmerende vennen hatt det helt fint med å la det gå et halvt år uten å gi lyd fra seg. I mellomtiden har jeg blitt sur. Så når de endelig sendte en melding med forespørsel om aktivitet, så hadde jeg bygget opp en irritasjon mot dem og hadde derfor ingenting å gi dem. Av og til fortalte jeg dem hva jeg syntes om deres likegyldighet, men det har vært som å snakke til en vegg, for deres verdensanskuelse er så totalt ulik min. De reagerte oftest med genuin forbauselse. Andre ganger har jeg svelget kamelene og latt som om det er “no big deal” at de holdt på slik. Men det har likevel alltid endt med en slags konflikt og brudd, ganske enkelt fordi kamelene ble for store for meg. Slike relasjoner vil jeg ikke ha.

Har jeg alltid lagt skylden på den sjarmerende vennen? Nei. Det handler om kompatibilitet. Det handler også om å kjenne meg selv. Jeg passer ikke med overflatiske mennesker. Jeg kan derfor ikke bruke tid på dem. Og nettopp derfor er sjarme et rødt flagg for meg. For å spare meg selv for tid jeg ikke lenger har.

Sjarmerende mennesker virker ute av stand til å knytte seg i særlig grad, for de skal være venn med alle. Hvis du er venn med alle, så er du venn med ingen, for du rekker aldri å komme i dybden med noen. Og dette synes heller ikke å bekymre den sjarmerende personen. Kjenner du deg igjen i følgende scenario? Du er på fest og har endelig fått den sjarmerende vennen på tomannshånd. Vedkommende spør om hvordan det går med deg, nikker og smiler når du forteller, og når du endelig føler deg avslappet og trygg nok til å fortelle noe som du egentlig ikke betror så mange, så blir den sjarmerende vennen distrahert av en tredje person, sier “unnskyld meg, jeg kommer snart tilbake” og forlater deg. Du tolker “snart tilbake” som maks fem minutters fravær. Du blir derfor sittende og vente, for du føler dere var godt i gang med å bli dypere kjent. Det må da sjarmøren også ha merket – at et bånd ble knyttet mellom dere? Du hadde dessuten nettopp fortalt noe fortrolig, og forventer faktisk en kommentar til hva du har fortalt. Men de fem minuttene blir til femten. Du føler deg dum som sitter der alene med drinken i hånda. Du gir opp å vente og reiser deg for å mingle med andre. Du er tross alt på fest. En halvtime senere speider du den sjarmerende vennen igjen. Nå sitter han eller hun i sofaen sammen med en fjerde person, altså en helt annen enn den de forlot deg for. Samtalen dere hadde er definitivt glemt. Det var ingen “connection” slik du trodde.

En sjarmerende person er ofte full av “future faking”. Der og da, mens du har hans eller hennes oppmerksomhet, så er dere verdens beste venner, og det er ikke grenser for hvor mye dere skal finne på sammen i framtiden. Hvis du er av den litt godtroende sorten, så vil du lett begynne å legge planer for disse aktivitetene. For du klarer ikke la være. Det ligger i din natur å være glad i mennesker, ønske å være sammen med dem og stole på dem når de sier at de også ønsker samvær med deg. Også selv om du innerst inne vet at den sjarmerende vennen neppe mente noe av det. Noen har sågar brent seg på faktisk å kontakte sjarmøren to uker senere; “du, vi snakket jo om å dra til Rhodos. Jeg har kikket litt på billetter. Jeg ser vi kan få meget billige billetter i september. Tenkte du all-inclusive?”, for å oppleve at vennen nærmest setter kaffen i halsen og lett nedlatende forteller deg “du, det var vel bare noe jeg kunne tenke meg, jeg har faktisk ikke tid, ihvertfall ikke nå i høst, men kanskje til neste år? (ny bløff)”. Hvor mange har ikke følt seg utrolig kleine i en slik setting, kun fordi man tok noen på ordet? “Ok, nei, jeg forstår det altså.. hehe… tenkte bare at .. det kunne være fint! Eh… ja… hehe… men du, vi snakkes!”.

Slik kan sjarmerende mennesker stille deg i forlegenhet. I tillegg til at du har brukt av din tid til å håpe på mer samvær med dem.

Kan sjarmøren ha distansert seg fordi de følte du var krevende og klengete? Absolutt. For akkurat som du misliker overflatiskhet, så misliker sjarmøren folk som “forventer” noe av dem, folk som alltid skal ha mer kontakt og ikke bare kan betrakte det hyggelige samværet som nettopp det – et hyggelig samvær som ikke betyr at dere skal gifte dere. Men dette skal du ikke ta personlig. Du er ikke krevende. Men du vet hva slags relasjoner du ønsker deg.

En overflatisk person dyrker nettopp overflater. De er uinteressert i hva som befinner seg under overflaten, enten det gjelder personer eller historier. De foretrekker det visuelle og er ofte opptatt av menneskers utseende, kunst og mote, fordi det er overflatisk. De er sjarmerende fordi de gir komplimenter. Men legg merke til at det oftest er det overflatiske de roser. De lever her og nå, og tenker sjelden på fortid eller fremtid. De planlegger ikke vennskap for livet. De er sjarmerende fordi de ikke lar slike ting tynge seg. Når de ikke er tynget av hverdagsproblemer, så er det jo enkelt å være lett til sinns. De vil ofte komme med “kloke” uttalelser som at “du bekymrer deg for mye, lev litt, du har ikke kontroll på hva som skjer i morgen”. Du senker skuldrene og lar deg rive med der og da. For har de ikke litt rett?

Men å leve intimt med en slik person betyr at du er den eneste i relasjonen som tar ansvar for at pengene også til neste måneds utgifter kommer inn på konto. Du er den eneste som tar ansvar for å overholde avtaler som ligger lenger enn to timer frem i tid. Og du er den eneste som sørger for at barna og hunden får mat når de skal, at de har matpakke med seg på skolen, at hunden blir luftet hver fjerde time og at barna hentes til riktig tidspunkt.

Et annet trekk med sjarmerende mennesker er at så snart ting blir kjedelig, så fordufter de. Det kan derfor være vanskelig å innføre normale hverdager med en slik person, når hver dag må være en begivenhet for at de ikke skal miste interessen. Sammen med en slik person så vil du føle seg som en “grå mus”. Du vil også føle et press om å alltid finne på nye og spennende aktiviteter, selv på en mandag, og selv om du egentlig ikke har energi til det. I tillegg må du finne deg i at andre mennesker hele tiden flokker seg rundt din partner, nettopp fordi han eller hun er så sjarmerende.

Så å leve sammen med en sjarmerende person kan være en prøvelse. Er det verdt det?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

1. Folk som tilgir for lett, har større risiko for å bli misbrukt gjentakende. Dette gjelder ikke bare misbruk fra psykopater og narsissister. Også såkalt normale mennesker vil lett misbruke tilliten til en person som tilgir for raskt og for lett. Det er normalt for alle mennesker å velge minste motstands vei. De vil raskt fange opp hvem som lar dem slippe unna, og utnytte vedkommende. Bare se på barn, hvem forelder vil de forsøke å manipulere, den milde eller den strenge? Jeg har sagt det før og sier det igjen; tilgivelse er kun ment for de som ber om den. Man tilgir ikke de som ikke viser noen tegn til anger eller forbedring. Det er som å invitere til ytterligere overtramp. Hvordan ber noen om tilgivelse? Med handling og med ord, altså en kombinasjon. Og her trumfer handling ord. Det er derfor innafor at noen er for stolte til å be om tilgivelse med ord, så lenge deres handlinger viser anger og ønske om “godt vær”. Psykopaten er kjent for å be om tilgivelse kun med ord, mens deres handlinger viser det motsatte av ordene. Man skal derfor ikke nøye seg med rene ord. Vedkommendes handlinger skal speile ordene for å bli tilgitt.
2. Det er psykopatens natur å svike. Psykopaten er styrt av impulser. De er rovdyr, parasitter og illojale av natur. Du kan ikke klandre en rev for å drepe høns og spise eggene deres. Det er bare hva den gjør. Og neste gang den får muligheten, så vil den drepe høns og spise eggene deres igjen. Fordi den er en rev. Din tilgivelse vil ikke forandre det.
3. Psykopaten føler ingen anger. Som reven som ikke forstår hvorfor den må be om unnskyldning for å angripe høns, så vil heller ikke psykopaten oppleve anger eller dårlig samvittighet. Psykopaten forstår kanskje at “unnskyld” er det riktige å si, men uten dybdeforståelse for deres svik, eller hvor dyrbart det er å bli tilgitt.
4. Din tilgivelse vil bli brukt mot deg. Psykopatisk logikk er ikke som normal logikk. De vil betrakte din tilgivelse som at du innrømmer skyld, eller delvis skyld. Din tilgivelse fungerer som en “renselse” for dem som fritar dem for all skyld. De vil kaste seg opp på hesten igjen og ri mot neste svik, med et glis rundt munnen. Hvis du skulle finne på å ta opp deres gamle svik på ny, for eksempel hvis du merker at de er i ferd med å bli kjepphøye igjen, så vil du få slengt “du har tilgitt meg allerede. Jeg har sagt unnskyld. Hva mer forventer du av meg?!”. De vil snu situasjonen mot deg, og få deg til å fremstå som en grinebiter som bærer nag og aldri kan slippe ting, mens de selv går fri.
5. Psykopaten vil bruke din hang til å tilgi, til å hoovre deg tilbake. Hvis du er en som tilgir lett, så er du antakelig også en som ser situasjoner fra hundre forskjellige sider. Du er ganske enkelt ikke kapabel til svart/hvit tenking – selv der hvor situasjonen faktisk er svart/hvit. Du skal vende hver sten før du plasserer skyld. Og fordi dette analytiske arbeidet er så tidkrevende, så ender du med å aldri plassere skylden der den hører hjemme, fordi du aldri kommer så langt. Du lar forbryteren gå fri, eller det er enklere å påta deg skylden selv. Hvis du er en slik analytisk type, så vil bruddet med psykopaten antakelig trigge enormt med indre arbeid i deg. Du er ikke ferdig med psykopaten, for du trenger flere svar for å kunne plassere skylden “riktig”. Det er da meget fristende å ta ham eller henne tilbake hvis de tilbyr deg det. Det er også enklere, fordi du på det tidspunktet er så sliten og lei av alt det indre arbeidet. Du tror at du ved å slippe psykopaten inn igjen, da kan avslutte den omfattende mentale kverningen, og sette strek.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Dagens tekst er inspirert av denne videoen.

I tillegg til de antisosiale menneskene mange av oss har eller har hatt tett på i livet så er de der ute, alle psykopatene, narsissistene og giftige. De går blant oss, i nabolaget, i butikken, og som medtrafikkanter. De kan være så mange som 5 prosent alvorlig forstyrret og 20 prosent moderat forstyrret. Hvordan viser de seg?

Mange beholder masken på ute i det offentlige. De er slik sett vanskelig for utenforstående å speide. Det er jo nettopp derfor mange har et godt rykte, og kun de i aller innerste krets får se hva ingen andre får se. De avslører seg ikke i tilfeldige møter. De vil oppføre seg behersket og edruelig. Eller de er overdrevet hyggelige.

Men av og til lar de masken falle i det offentlige rom. De hungrer kanskje etter narsissistisk forsyning (*), eller de har aldri masken på. De av oss som jobber med mennesker, møter dem ofte. Selv jobber jeg som kjent i helsevesenet, men alle som jobber innenfor helse, kundebehandling eller service opplever dette. Men vi tolker slike kunder på forskjellige måter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så, hvordan takler man den giftige kunden eller pasienten? De som mener de har rett til å tråkke på mennesker som vil hjelpe dem? De som lar masken falle, ikke kun innenfor hjemmets fire vegger, men i det offentlige?

Det er noen grunner til at de antisosiale lar masken falle i det offentlige rom;

• De har aldri masken på overhodet.
• De lar masken falle når de ikke har kapasitet eller vilje til å beholde den på. Kanskje har de en dårlig dag, eller de er i ferd med å miste kontroll på teknikkene som holder masken på plass, for eksempel som følge av alderdom eller sykdom, som svekker dem (især narsissister er kjent for å bli verre med alderen).
• Masken faller når de er beruset, fordi de mister kontrollen over den. Deres sanne jeg viser seg derfor på puben, på restauranten, i taxien eller andre offentlige steder de tilfeldigvis befinner seg en sen lørdags kveld.
• De plukker seg ut bestemte kundebehandlere eller pleiere som de umiddelbart speider besitter noen personlige egenskaper som kan avgi NF (for eksempel skam eller sjenanse), og som de derfor våger å la masken falle overfor.

Spesielt det siste punktet forsøker jeg å undervise mine kolleger i. I en helsevesen setting så møter man – naturlig nok – fortvilede mennesker som selv er syke, eller som er pårørende til en som er syk. Man kan da fremstå desperat og agere annerledes enn man normalt ville gjort, for eksempel ved å verbalt angripe de ansatte. Det råder imidlertid en forestilling blant helsepersonell om at alle som opptrer ufint, gjør det ut fra et fortvilet ståsted. Toleransen for ufin oppførsel er derfor høy, og muligens høyere enn den bør være. Det stemmer dog ikke at alle opphissede pasienter agerer utfra fortvilelse, og dette forteller jeg mine kolleger. Jeg forsøker å lære dem hvordan å skille de fortvilede fra de giftige.

Hvordan gjør man det? Hvordan skiller jeg selv de to gruppene? Og ikke minst, hvordan responderer jeg selv når jeg identifiserer en giftig pasient eller pårørende?

Det kan være vanskelig å skille de to gruppene fra hverandre, der den ene gruppen handler om permanente personlighetstrekk (de antisosiale og giftige) og den andre om en midlertidig tilstand (de fortvilte og desperate). Begge grupper kan oppføre seg noenlunde likt i en opphetet situasjon. Det handler altså om personlighetstrekk versus tilstand.

Men for det trente øyet, så er det relativt lett å speide den narsissistiske pasienten, fordi de avslører seg gjennom berettigelse. Berettigelse viser seg ved at prosedyrer andre må følge, ikke gjelder for dem. At de bør motta behandling først, uavhengig av alvorlighetsgrad. De kommer med falske unnskyldninger for å motta privilegier (“mitt barn er sykere enn de andre barna her”, når pleieren tydelig kan se at barnet løper rundt og ler, og henger i gardinene), eller de går direkte til å true seg fremst i køen med aggresjon og trusler. Sistnevnte gruppe hisser seg opp når pleieren eller kundebehandleren konfronterer dem med reglene. Ofte prøver de seg med første teknikk først (falske argumenter), for så å bli aggressive når de oppdager at det ikke fører fram.

Jeg har selv opplevd disse menneskene utallige ganger. De er aggressive overfor pleieren. Deretter går de totalt uanfektet og setter seg for å vente på at det blir deres tur, som om krangling med offentlige tjenestepersoner er “no big deal”. Det forteller meg at dette er noe vedkommende har gjort før, mange ganger. Faktisk oppsøker de slike situasjoner. Han eller hun trenger sin dose med narsissistisk forsyning. Når de har fått den, så blir de rolige og tilfreds, fordi det fungerer som dop. Jeg ser det skadefro blikket i deres øyne når de har klart å opprøre pleieren. Pleieren derimot, har fått sin vakt og kanskje sin dag ødelagt, fordi han eller hun ikke forstår hva som forårsaket utbruddet. De forsøker jo bare å hjelpe. De tror de har hatt med normale personer å gjøre, og tar derfor på seg mye av skylden for at situasjonen eskalerte. “Jeg må ha sagt noe galt. Neste gang skal jeg vise meg enda mer på tjenestesiden. For dette var ekstremt ubehagelig og ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen”.

Problemet er at pleieren definitivt vil oppleve det igjen. Det hjelper ikke å legge seg flatere. I etater eller forretninger med stort gjennomtrekk av kunder eller pasienter, så vil giftige mennesker dukke opp hver dag. Og nei, jeg snakker ikke om de psykisk syke, som uunngåelig vil være storbrukere av helsetjenester, for de er unnskyldt. Jeg snakker om velfungerende mennesker som man forventer normal oppførsel av.

Så hva gjør jeg selv når jeg møter slike pasienter på jobb? Jeg må presisere at selv om jeg har jobbet med dette feltet i noen år nå, på filosofisk nivå, så gjør det meg ikke til noen ekspert. Jeg prøver og feiler fortsatt. Men noen ting har jeg lært.

• Først og fremst så handler det om oppvåkning og bevissthetstrening. Ikke alle pasienter som utagerer, gjør det fordi de er syke eller fortvilte. Noen gjør det fordi de ganske enkelt er berettigede drittsekker. Det ligger i deres natur, og handler ikke om en sykdomstilstand som man skal unnskylde. Dette er en nødvendig oppvåkning for alle som jobber med mennesker; ikke alle mennesker er velmente.
• Bevissthetstreningen handler om å bruke mindre energi på hva som utløste konflikten mellom deg som pleier og pasienten. Som sagt, hvis fortvilelse eller sykdom er årsaken til pasientens utagering så handler det ikke om deg som pleier, men om indre kaos i pasienten eller den pårørende. Hvis årsaken er en giftig personlighet så handler det heller ikke om deg som pleier, men om personlighetstrekk i pasienten. I ingen av tilfellene hjelper det å la deg berøre av saken eller bruke tid på å analysere situasjonen og regulere følelsene dine, eller å ta med deg situasjonen hjem hvor du fortsetter å spinne og lar det ødelegge din dag.
• Hvor langt kan du tillate deg å konfrontere en giftig pasient, som representant for din arbeidsplass? Her må man holde tunga beint i munnen. Man skal selvfølgelig ikke tolerere kjeft for å følge prosedyren i behandling av pasienter eller kunder. Man skal heller ikke la pasienter true seg til særbehandling. Her må man bruke skjønn. Alvorlige saker bør meldes til ledelsen. Selv har jeg begynt å dokumentere dårlig oppførsel i pasientens journal. Det vil altså følge pasienten fremover, slik at fremtidige behandlere får innsyn i vedkommendes overtramp, hvis han eller hun har gått langt over streken. Dette gjør jeg ikke for å sverte pasienten, men for å advare mine kolleger.
• Det er meget fristende å “kjefte tilbake”. Hvis man blir verbalt angrepet av en giftig pasient, så oppstår et naturlig behov for å forløse den negative energien som oppstår i en selv, ved å sende den i retur til pasienten. Dette er forsåvidt også riktig å gjøre, for hva den giftige pasienten gjør, er å projisere egen negative bagasje over på pleieren. Man kan kalle det “her, overta min dritt, for jeg gidder ikke å bære den selv”. Det fungerer som en renselsesprosess for den giftige. Den giftige blir løftet, mens pleieren blir tynget. Det skal ikke pleieren tillate. På den andre siden så vil kjeft neppe påvirke en giftig pasient slik du ønsker eller styrke din posisjon, fordi også kjeft avgir narsissistisk forsyning. Ikke bare det, men negativ NF (for eksempel kjeft) er mer potent enn positiv NF (for eksempel ros, skryt og oppmuntring). Dette er fordi du ved å kjefte tilbake avslører at pasientens angrep har berørt deg, og at selv om du sender giften i retur, så vet han eller hun at de har klart å ødelegge din dag. Derfor kan du observere det selvtilfredse gliset hos en pasient (eller kunde), selv om du nettopp har lekset opp for ham eller henne. De kjenner ingen skam. Ett eksempel fra min jobbhverdag; en pasient opprørte meg en gang så mye at hendene mine skalv av sinne. Selv om jeg “lekset opp for ham” så klarte jeg ikke å skjule at jeg var opprørt. Han satt og observerte mine skjelvende fingre mens jeg skrev på tastaturet, og jeg så hvordan han nærmest glødet som en lampe som ble ladet opp og absorberte den potente forsyningen.
• Det kan likevel være riktig for din egen del å sende noen velvalgte gloser i retur, fordi det er viktig å overbevise deg selv om at du er kapabel til å beskytte deg selv. Ellers går du hjem og føler deg skitten, liten og mindreverdig, og at andre kan gjøre som de vil med deg. Men husk at når du er på jobb så representerer du ikke kun deg selv, men også din arbeidsgiver. Pass derfor på hvor langt du går.
• Det beste er å beholde roen, og gjenta ditt budskap i rolige former, selv om pasienten hisser seg opp og går på deg som person. Da avgir du minst narsissistisk forsyning. Gå heller motsatt vei. Snakk lavere. Mennesker speiler hverandre automatisk. Vi snakker automatisk høyere til en person som skriker til oss. Det er vanskelig å sitte helt stille hvis motparten beveger seg mye i rommet og veiver med armene. Vi blir stresset av det. Grunnen til at vi blir stresset er fordi vi verker etter selv å reagere. Dette er ubevisst og sitter antakelig i genene våre fra urtiden, den gang hurtig reaksjon kunne utgjøre forskjellen på liv og død. For eksempel hvis man så noen flykte så burde man selv også flykte, fordi en fare nærmet seg. Denne mekanismen kan fortsatt observeres i dyreverdenen, for eksempel en flokk med fugler som letter nærmest samtidig. Men i vår moderne verden så er denne urmekanismen sjelden nødvendig, og kan virke mot sin hensikt. En stresset pasient forsøker å dra deg opp på deres stressnivå (“ser du ikke hvor alvorlig syk jeg er? Skjønner du ikke alvorlighetsgraden?”). En opphisset pasient kan være et forsøk på manipulasjon av deg (“kom deg på beina og tjen meg! Nå er jeg her, og jeg er viktig!”), men trenger ikke å være det. Det kan være en mor eller far som faktisk tror at deres barn holder på å dø fordi det har over 40 i feber. Det er slik sett naturlig å agere opphisset og desperat. I sistnevnte tilfelle så vil en rolig og behersket adferd hos pleieren ha en betryggende effekt på mor eller far, fordi normale mennesker har tillit til fagfolk og respekt for deres faglige autoritet. De vil respondere positivt på pleierens ro og selv slappe mer av (som sagt, man speiler hverandre automatisk). Men ved første tilfelle – den manipulerende narsissisten – så vil pleierens nektelse av å delta i stresspiralen provosere pasienten, fordi de i eget hode står over pleieren. Hvis pleieren nekter å adlyde deres forventning, så vil den giftige pasienten da ofte hisse seg opp ytterligere, der hvor den velmente pasienten roer seg. Dette er også en måte man kan skille “klinten fra hveten”.
• Husk også at narsissister leter etter det minste påskudd til å rette en klage på deg til ledelsen, eller en klage på etaten til fylkesmannen. Ikke gi dem den gleden. Det kan derfor lønne seg å beholde roen, selv om den narsissistiske pasienten forsøker å provosere deg til å “fly i flint”. Hvis du føler du ikke klarte å beskytte deg selv i situasjonen og at du etterpå føler deg liten og avkledd, så snakk med ledelsen om saken. Spør ledelsen hvor langt du kan gå med ledelsens støtte. Bare det å høre fra ledelsen at her lå overtrampet fullt og helt hos pasienten, er verdifull bekreftelse som gjør at du kan slippe saken på stedet og ikke bære på den i dagevis.
• Dette gjør jeg selv; jeg er ikke overdrevet imøtekommende i det første møtet med pasienten. Når jeg tar imot nye pasienter, så er jeg bevisst på å holde et nøytralt ansiktsuttrykk og signalere en avventende holdning. Som sagt så kan psykopater, narsissister og giftige på et øyeblikk speide hvem du er. De har brukt et liv på å ekstrahere NF fra fremmede. Dette er noe de kan til fingerspissene. Hvis du er overdrevet vennlig så tilbyr du deg selv som et “lett offer”. Da betrakter giftige deg som en person som har lagt ned vaktholdet. Det fungerer som en rød klut for dem og en invitasjon til å tråkke på deg. Et nøytralt uttrykk derimot, gjør det vanskeligere for dem å lese deg. De blir usikre. De vet ikke hvilken vei du kan vippe, eller om du tillater at de dumper deres negative energi på deg. Dette fungerer også motsatt vei. Ved å beholde en nøytral og uanfektet holdning, så kjøper du deg tid. Du trenger kun et par minutter til å sanse motpartens energi. Når du konkluderer at dette er en varm og hyggelig person, så kan du også selv mykne litt opp uten å risikere noe. Da kan du vise deg tjenestevillig og tilby den hjelpen som du tross alt ønsker å gi.

Disse taktikkene kan selvfølgelig også brukes i offentlige rom utenfor arbeidsplassen. Eller i mer private settinger overfor personer som egentlig ikke vedkommer deg; slik som bekjente, fjerne slektninger og venners venner. Overfor personer som står deg nærmere, og som du vet du må forholde deg til ofte, så gjelder andre regler.

* Fotnote. Narsissistisk forsyning (eng. narcissistic supply) er en spesiell drivkraft for antisosiale personlighetsforstyrrelser. De får en rus av å vekke emosjonelle reaksjoner i andre. Både beundring, forakt og sinne er viktig narsissistisk forsyning. Men den mest potente er skuffelse, sjokk og frykt. De vil derfor ofte søke å opprøre og skremme fremmede som ikke er forberedt på å bli angrepet. Les mer om NF på wikipedia (engelsk) https://en.wikipedia.org/wiki/Narcissistic_supply

Kort tid etter bruddet med P så drømte jeg at han og jeg var på tivoli. Vi kjørte karuseller og hadde det gøy. Stemningen var god. P var blid og elskelig. Tivoliet var fullt av folk. Vi gikk rundt og koste oss. I bakgrunnen hørtes gledeshyl fra andre gjester som frydet seg. Det var en meget livaktig drøm. Jeg husker faktisk en mild bris på huden, enten fra vind eller fra dragsuget som karusellene skapte.

Men plutselig forsvant P. Han ble borte i menneskemengden. Det skjedde så fort. Resten av drømmen brukte jeg til å lete etter ham. Jeg skubbet folk til side for å få bedre oversikt. Jeg ble irritert over at de kunne være så glade og uanfektet, når jeg selv var så desperat. Jeg rakk ikke å finne ham før jeg våknet. Lenge etter jeg våknet, så kjente jeg fortsatt på fortvilelsen og sorgen av å ha mistet ham på tivoliet. 

Dette var i 2014. Senere, helt opp til nåtiden, har jeg med jevne mellomrom hatt lignende drømmer. Dog med en forskjell. I dag bærer de preg av at jeg jager etter ham, men aldri når ham. For eksempel kan jeg komme til et sted, og spør etter P. Men folk svarer meg “han var her nettopp, men nå har han reist”. I drømmen er jeg aldri sint eller bærer nag. Det eneste jeg vil, er å finne ham. Men jeg har ingen anelse om hvorfor det er så viktig, eller hva jeg skal gjøre hvis jeg finner ham.

Den gjentakende drømmen er utvilsomt et resultat av et traume som gjenspiller seg i mitt ubevisste. Hjernen har ikke funnet ro. Den søker fortsatt etter svar. For dere som kjenner min historie, så vet dere at min P lokket meg til å flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men to uker før min ankomst, så forsvant han. Men da var det for sent for meg å snu. Jeg hadde allerede fått jobb og bolig på det nye stedet. Jeg ble nødt til å flytte dit, uten at han var der for å ta meg i mot. Jeg så ham faktisk aldri igjen i fysisk form.

Sjokket og sorgen må ha satt seg så dypt i kroppen, både fysisk og sjelelig, at dette scenariet utspiller seg enkelte netter, igjen og igjen, i varierende versjoner, men alltid med samme slutt – jeg når ham ikke i tide. Selv om jeg i den våkne hverdagen knapt plages av dette lenger, så er min underbevissthet ikke ferdig. Dette er hvordan et traume lever i oss. Det trenger ikke være mer dramatisk enn dette. Men det er slik et traume ser ut.

Traumer håndterer vi på forskjellige vis. De fleste usunne. Det kan vi ikke klandres for. Vi forsøker å overleve, og ta hverdagen tilbake. Vi har sjelden mulighet til å gå i terapi dagen lang, for å løse alle de mentale flokene P forårsaket. Men det er viktig å være bevisst. Den bearbeidelsen vi står for selv, uten hjelp fra andre, tar nemlig ofte form som selvskading. Jeg ble minnet på dette temaet i samtale med en leser. Jeg vil her komme med noen bud på hvordan selvskading etter en relasjon med psykopaten kan vise seg. Ofte tolker vi ikke de usunne overlevelsesmekanismene som selvskading, men det er selvskading. Man kan si at vi overtar der psykopaten slapp. Når de ikke lenger er til stede for å skade oss, så fortsetter vi jobben for dem.

• Risikofylt adferd, som å kjøre for fort eller på annet vis utsette seg for fare. Eller kjøre uten å ta på seg sikkerhetssele. Sitte i båt uten redningsvest. Likegyldighet til egen sikkerhet. Spille “helt”; utsette seg for fare ved å beskytte andre (“da kan jeg gjøre en god gjerning innen jeg forlater dette miserable livet”). Direkte selvskading og selvmordsforsøk.
• Misbruk av rusmidler, som piller, alkohol eller nikotin. Kanskje merker du ikke engang at ditt forbruk har øket etter psykopaten, og gått over til misbruk. Selv røk jeg sigaretter, og stadig mer intenst. Jeg var enkelte dager oppe i 40 sigaretter. Jeg var dog klar over helserisikoen, men jeg fortalte meg selv to historier; 1) “det spiller ingen rolle om jeg får lungekreft, meningen med livet (p) er uansett borte”. Og senere i forløpet 2) “dette er bare midlertidig, inntil jeg får det bedre, da kan jeg kutte ned på røkingen”. Misbruk av rusmidler handler om et forsøk på stressreduksjon. Ikke nødvendigvis at vi blir roligere eller neddopet, tvert imot så ble jeg antakelig mer urolig og hyper av det høye nikotinnivået. Men vi søker etter stimuli. Andre kan ty til overspising, shopping eller overdrevet seksuell aktivitet i et forsøk på å redusere stress. Stressnivået etter psykopaten er skyhøyt. Selv glemte jeg å spise, og ble mager. Jeg var nede i 72 kilo, der hvor min naturlige vekt i forhold til høyde og alder kanskje var 85-88 kilo. Jeg hadde ingen sultfølelse på omtrent ett år.
• Å nekte oss selv å elske igjen. Dette kan være en bevisst eller ubevisst form for selvskading. Den bevisste formen viser seg ved konkrete tanker som “jeg får uansett aldri den samme opplevelsen igjen av en normal person, så jeg kan likegodt være enslig”, eller “jeg er så skadet at ingen vil ha meg, og hvis noen vil ha meg i den forfatningen jeg er i, så må det være noe i veien med dem”. Alternativt tenker vi “jeg er så skadet og kan ikke påføre noen den utfordringen det er å være sammen med meg. Best at jeg forblir alene”. Den mer ubevisste formen kan vise seg ved drukne seg selv i arbeid og gjøremål, og dermed avvise potensielle partnere med det argument at “jeg har så mye å gjøre, jeg har ikke tid til å date”. Travelheten gjør også at man ikke tar seg tid til å løfte blikket og oppdage potensielle partnere som hele tiden dukker opp på vår vei. Mange opplever også relasjonstretthet etter psykopaten, hvor vi ikke orker tanken på alt arbeidet som en intim relasjon krever. Vi ga p/n så mye og fikk så lite tilbake, og ønsker ikke å utsette oss selv for den belastningen igjen.
• Å nekte oss selv tid til egenomsorg. Etter psykopaten trenger vi å ta alt mye langsommere. Det indre arbeidet krever et langt lavere tempo enn hva vi hadde før p. Alt går langsommere; gjøremål, bevegelser, til og med måten vi snakker på. Å ignorere dette behovet kan slå tilbake som en boomerang på et senere tidspunkt og føre til helseplager, først og fremst psykiske. Vi kan derfor ikke skvise like mange oppgaver og aktiviteter inn i timeplanen, som vi kunne tidligere. Mange opplever dette som et nederlag, fordi de mistolker det som alderdomstegn eller nedsatt funksjon. Ikke minst kan det være vanskelig å måtte skuffe andres forventninger, der man tidligere hele tiden stilte opp for andre. Men husk at mange empater og skambelagte personer tidligere stilte for mye opp for andre. Dette er derfor en viktig øvelse i å si “nei” og stille egne behov først. Mange legger seg på et permanent lavere tempo etter p, fordi de oppdager at det er mer givende å gi inntrykk tid til å synke inn, og at det jaget de trodde de trengte tidligere for å være effektive, en “superperson” eller tjene penger, ikke lenger har noen verdi. Verdiskifter etter p er vanligere enn vi tenker over. Det er her mange sliter fordi de forsøker å finne sitt “gamle jeg”, når det egentlig dreier seg om at de ikke lenger har de samme verdiene som før.
• Å sabotere egne karrieremuligheter fordi man mister interessen for det eksterne livet, altså det som skjer utenfor en selv. Mange opplever å miste interessen for gammelt liv, gammel jobb og gamle ambisjoner etter p. Det kan være en fin mulighet til å revurdere din jobbsituasjon. Som sagt, verdiskifter er vanlig og kanskje gir ikke din gamle jobb mening lenger. Men hvis du ikke erstatter gammel karriere med ny, så er det en form for selvskading. Jobb og karriere er viktig for selvverd, utvikling og ren overlevelse.
• Langvarig isolasjon. En midlertidig tilbaketrekking fra det sosiale livet etter p er vanlig og noe opp til hundre prosent av objekter føler behov for. Men isolasjonen bør neppe vare lenger enn to år. Etter dette må man forsøke å finne sin plass i menneskeheten igjen. Det betyr ikke at du trenger å delta i en sosial konkurranse. Mange velger å kutte ut flesteparten av tidligere venner, og kun beholde noen få. Det er helt innafor. Men du må ha et minimum av menneskelig kontakt og begynne å interessere deg for andre igjen. Er det vanskelig? “Fake it till you make it”. Lat som om du bryr deg inntil du faktisk gjør det. Dukk opp i fødselsdagen til vennene dine. Spør dem hva de ønsker seg i livet. Løft hodet og se hva som rører seg i samfunnet for tiden. Akkurat nå rører det seg ekstremt mye merkelig. Ditt engasjementet vil langsomt komme tilbake.
• Involvere seg med nye p/n. Slippe dem inn i livet eller til og med aktivt oppsøke dem. Enten fordi man fortsatt ikke klarer å identifisere dem, eller fordi man til tross for gjenkjennelsen faller for deres idealisering eller tenker “jeg klarer visst ikke å tiltrekke meg normale mennesker, så jeg får ta til takke med en høy andel p/n i min krets”. Da har man ennå ikke gjort den nødvendige jobben med eget selvverd. Selvverd henger tett sammen med evnen til å beskytte seg selv. Jo høyere selvverd, desto mer er man villig til å beskytte seg selv og egne interesser. En manglende vilje til å beskytte seg selv kan sidestilles med selvskading.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

“Ja, men det visste jeg jo”, tenker du kanskje.

Vi har bitt oss merke i ansvarsfraskrivelsen og “boblen” narsissisten lever i. Men de er jo ikke psykotiske. De vet hvor de er, hvem de er, hvilken dag det er og hvem du er. De er hva man på helsespråk kaller “orientert om tid og sted”. De vet hvordan man vasker klær og når de må møte på jobb. De er i stand til å plotte manipulasjoner og kalkulere reaksjoner. De er ikke vimsete eller distre. Så hvordan kan jeg si at narsissisten lever i en fantasiverden, når de ikke er psykotiske? Jeg vil her vise noen trekk som avslører narsissistens virkelighetsfjerne eksistens.

Jeg vil presisere at dette gjelder narsissisten. Psykopaten er også virkelighetsfjern i sin grandiositet. Men min erfaring er at på dette området så avdekkes en av forskjellene mellom narsissisten og psykopaten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

• Ingen får lov til å være negative, bortsett fra narsissisten. Du skal avgi utelukkende positiv energi, for å behage narsissisten. Dette inkluderer å aldri korrigere narsissisten. Narsissisten skal leve i troen på at han eller hun er plettfri og et godt menneske. Å stille spørsmål ved dette kan vekke narsissistisk raseri og forkasting (av deg).
• Barn av narsissistiske foreldre som ikke selv er narsissister, har en følelse av at når de besøker sin narsissistiske forelder, så kan de ikke være seg selv. De må sette på seg en maske og opplever samværet som merkelig og kanskje ubehagelig. Likevel er de det kanskje ikke bevisst, fordi de er vokst opp slik og vant til det. Sammen med den narsissistiske forelderen så må de “jatte med”. De har lært seg å underbygge og aldri utfordre forelderens virkelighetsfjerne verdensanskuelse. De kan dele problemer med sin narsissistiske forelder, men må aldri klandre forelderen for noen av dem. Og støtten de blir tilbudt oppleves som ubrukelig, overflatisk og villedende. Neste gang de kommer på besøk, så blir ikke problemet nevnt, som om det aldri eksisterte. Narsissisten følger ganske enkelt ikke opp temaer som angår andre enn dem selv, ikke engang egne barn. Dette er fordi narsissisten ikke ønsker å forholde seg til problemer eller negativitet. Alle skal smile rundt dem. Alt skal være rosenrødt. Problemer skal hurtig overkommes og tilbakelegges, om de er aldri så store. Barn av narsissistiske foreldre tar oftere enn andre deres eget liv, fordi de aldri blir møtt på problemene de strir med.
• Partnere av narsissister opplever mye av det samme. Problemer eksisterer ikke, og heller ikke adekvate løsninger. Derfor vedvarer problemene, men de må aldri nevnes. En sunn person kan bli forbløffet over de luftige og urealistiske forslag til løsninger som narsissisten kommer med. Objektet kan presisere at “men det løser jo ingenting”, bare for å oppleve at narsissisten blir sint eller forlater samtalen og ikke lenger vil forholde seg til problemet. Partneren må som regel løse problemene alene, uten å involvere narsissisten. Når problemet så er borte, fordi partneren løste det, så blir heller ikke det nevnt – som om det ble løst på magisk vis, og som om narsissisten forventet at det ble løst på magisk vis. Dette kalles på psykologspråk “magisk tenkning”.
• “Magisk tenkning” betyr at den som er infisert av slik tenkning, tror at hvis han eller hun fokuserer hardt nok på noe, så vil det skje. Dette er vanlig hos små barn. Det er også vanlig hos mennesker som lider av tvangstanker og tvangshandlinger (“hvis jeg ikke trår på sprekkene mellom flisene, så vil ikke min katt bli syk før den er 15 år gammel”). Hos en narsissist vil det gi utslag i en tro på at ting løser seg selv, uten at de selv trenger å gjøre en innsats. Dessverre gjør velmente mennesker narsissisten en bjørnetjeneste. Narsissisten er en parasitt, som lever av andre. Andre mennesker løser deres problemer, og dette forsterker narsissistens tro på “magisk tenkning”. Tingene blir jo løst! Derfor er de heller aldri reelt takknemlige overfor dem som hjalp dem. Det var nemlig ikke andre mennesker som løste problemene med deres velvilje og innsats. Det var narsissistens egne tanker som løste problemet.
• Som følge av magisk tenkning så er følelser ensbetydende med fakta for en narsissist. Nærstående personer vil oppleve dette som en brist i logisk tenking og konsekvensanalyse i narsissisten, men uten at de klarer å forstå hva som ligger bak. De forholder seg jo til et voksent menneske, som attpåtil virker svært integritetssterkt. Så å forestille seg at narsissisten tenker som et lite barn, er meget fjernt – selv for nære familiemedlemmer. I stedet får de stadig følelsen av at narsissisten kommer med pussige konklusjoner. Narsissistens raseri mot objektet er i eget hode riktig, fordi det føles riktig. At objektet er uskyldig er underordnet. Ett eksempel; en narsissist jeg kjenner opplevde at sjefen på jobb ble langtidssykemeldt. De ansatte fikk aldri noen forklaring på sykemeldingen, de fikk kun utplassert en vikarleder fra kommunen. Tiden gikk og de ansatte begynte å snakke. “Hva feiler egentlig sjefen? Kommer hun egentlig tilbake?”. Til slutt tok narsissisten saken i egne hender og troppet opp utenfor den gamle sjefens hjem. Der regelrett forlangte hun å bli fortalt detaljer om sjefens sykehistorie. Narsissisten spurte rett ut “er det psykisk?”. Da narsissisten senere ble konfrontert med handlingen, at sykdom er et privat anliggende, så reagerte narsissisten med sinne. I hennes hode så var det riktig adferd, fordi hun følte at personalet hadde rett til å vite årsaken til sjefens langtidsfravær. De snakket jo seg imellom, derfor hadde de i hennes hode også krav på å vite det. I eksemplet ser vi både brist på logikk og konsekvens, umoral, grenseløshet, berettigelse samt magisk tenkning. Les mer om narsissister og “magical thinking” her http://youmemindbody.com/mentalhealth/Narcissists-Magical-Thinking
• Narsissisten overdriver i eget hode eget bidrag til andres velferd. De forventer oppmerksomhet og ros for minimale gaver og minimal støtte. De tror at de er høyt elsket og selskapets midtpunkt, når sannheten er at de er dårlig likt og ofte fryktet. Men de evner ikke å ta innover seg de sosiale signalene de får.
• Narsissister har sjelden økonomisk kontroll, og lever over evne. De er ikke i stand til å balansere et budsjett. Berettigelsen og den manglende impulskontrollen gjør at de ikke kan utsette kjøp. De skal ha tingene umiddelbart, og ofte til en pris de egentlig ikke har råd til. Narsissister har derfor ofte stor gjeld, eller de får andre til å betale for seg. Forestill deg hvor virkelighetsfjern man er når man ikke forholder seg til egen økonomi – et felt som de fleste prioriterer høyt, fordi vi har økonomisk moral (vi betaler vår gjeld, vi bruker ikke penger på ting vi ikke har interesse av, vi klarer å prioritere kjøp, utsette kjøp og avstå fra kjøp som ikke prioriteres høyt) og fordi vi frykter konsekvensene av å ikke gå i pluss – også selv om vi aldri har gått i minus. Jeg snakker ikke her om de som har fått skrekk for regninger, slik man ser på “Luksusfellen”. Har man fått skrekk for regninger og fakturaer, så er det nettopp fordi man forstår konsekvensene og vet at alt går ad undas (for øvrig ser jeg innimellom narsissister i “Luksusfellen”. Det er de som ikke forstår alvoret, nærmest fnyser av økonomene som korrigerer dem, og som har en forventning om at økonomene i samarbeide med banken skal løse problemet for dem med minst mulig egeninnsats. De har meldt seg på som deltakere, ikke for å ta ansvar, men for at andre skal løse problemet for dem).

Kjære lesere. Nå er det kun få dager igjen av årets innsamling! Kun en gang i året ber jeg om økonomiske midler fra dere. Tradisjonelt i juni, og avsluttes på bloggens bursdag den 3. juli. Nå er vi der igjen! Har bloggen hjulpet deg i året som er gått? Bidra til å holde den gående i ett år til!

Også i år er det en belønning til dere som bidrar. ALLE som gir 200 kroner eller mer – og ønsker det – får tilsendt min siste bok “Men tankene mine får du aldri”. Link til spleisen finner du her. https://www.spleis.no/project/224222

Hvis du ønsker bok, så husk å oppgi din adresse på [email protected]