Psykopatiske barn

En leser sendte meg en mail. I mailen stod dette.

Jeg er filletante til en gutt på 6 år. Han er sønn av min brors kone, og de to er utenlandske. Denne gutten har en personlighet jeg ikke forstår, og aldri har sett maken til noen gang hos et barn. Det kan kanskje ha med kultur og arv å gjøre, jeg vet ikke. Han er tilsynelatende snill og sjarmerende ved første øyekast, men har en krevende oppførsel helt uten grenser, og helt uten forståelse for andre, andres ting eller følelser. Han gjør bevisst ting han vet er ulovlig, og nyter det. Han er kun ute etter å sprenge grenser, og driver særlig moren til vanvidd. Han har vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon, og opptrer manipulerende og ansvarsløst ut i fra hva man kan forvente av en 6-åring. Husets hund ble systematisk plaget av ham på det grusomste før den til slutt ikke orket mer og døde. Men han kan også plutselig være kjærlig og hjelpsom, før det like plutselig kan gå en f*** i ham og han gjør de utroligste ting.

Han har en utspekulert driv og energi som jeg aldri har opplevd hos noe barn før, og en hjerne som kan pønske ut de utroligste idèer lynkjapt. Helst slike han vet er provoserende for andre. Han rusler rundt i huset og ødelegger gjerne noe helt bevisst. Når det blir oppdaget vises ingen skam, men heller en slags tilfredshet for oppmerksomheten det gir. Som tante er han langt utenfor ”min kontroll”, og jeg vil helst ikke ha ham på besøk. Jeg stoler ikke på en slik personlighet, og er urolig for hvordan det kan gå med ham i fremtiden. Dette er ikke bare en uoppdragen guttunge, men det er indre krefter.

Psykopati-universet er et betent tema for mange. Emnet “psykopatiske barn” gir kanskje enda større berøringsangst. De fleste har en høy terskel for å kalle et barn “psykopatisk”. Også fagfolk. Aldersgrensen for å stille en psykopati-relatert diagnose er 18 år. Det er gode grunner til det. Begrepet “psykopat” er så belastet at man ikke ønsker å stemple barn. Det er faktisk også slik at enkelte forstyrrelser og dysfunksjon kan man vokse av seg. Fagfolk ønsker å se om dette skjer med det “utfordrete” barnet innen man stiller en diagnose. Til sist så synes foreldre å ha en motforestilling om at det feiler deres barn noe. De unnskylder barnets dets destruktive adferd og tydelige mangel på samvittighet, til langt opp i tenårene og voksenliv. Dette forsinker naturligvis prosessen med å diagnostisere, da barnet sent kommer under behandleres lupe, hvis det overhodet gjør det.

Man kan kanskje si at bakdelen med forsinket diagnose er at barnet ikke får den hjelpen det trenger. Men det forutsetter at psykopati kan behandles. Psykopati kan som kjent vanskelig behandles. Det hjelper ikke om barnet fortsatt er ungt og påvirkelig. Psykopatien er der allerede fra fødselen (dette er fortsatt til debatt, men det synes å være konsensus om at psykopati er medfødt, mens narsissisme er ervervet i tidlig alder).

En tidlig diagnostisering er derfor etter min mening ikke nødvendig for å behandle barnet (for det kan man ikke), men for skadebegrensning. Foreldre trenger å vite hva som feiler barnet deres, slik at de kan ta de nødvendige forhåndsreglene for å begrense barnets skade på dem selv, andre barn, søsken, besteforeldre, dyr, materiell eiendom og økonomi.

Hvilke skader kan psykopatiske barn påføre andre? Psykopatiske barn vil først utføre deres sadisme på skapninger som er svakere enn dem selv, det vil si mindre barn og dyr. Deretter vil de øke innsatsen og manipulere godtroende voksne, for eksempel fremmede, lærere og besteforeldre. De vil tidlig lære seg å lyve og føre pårørende bak lyset for å skjule deres ugjerninger eller for å oppnå økonomisk gevinst. De vil lure økonomiske midler ut av deres besteforeldre, og de lærer å skylde på søsken for deres egne ugjerninger. De lærer seg tidlig å virke troverdige pg plukke ut egnede ofre. Mange av barna som i skolealder fremstår som mobbere, har i realiteten en antisosial personlighetsforstyrrelse. Husk dog at ikke alle mobbere er psykopater. Det er heller ikke slik at alle psykopater mobber. Mobbing kan i beste fall brukes til å vekke mistanke om en diagnose, men er ingen diagnose i seg selv.

Jeg vil kanskje legge ekstra vekt på deres hang til å plage dyr. Psykopatiske barn vil hurtig miste interessen for kjæledyr. De vil slutte å pleie og fore deres gullfisker, marsvin og andre smådyr, og de vil erte og plage større dyr, som hunder og katter. De vil vanskjøtte dem og la dem sulte og dø, hvis ingen griper inn. Dette er en tidlig indikator og et rødt flagg, for dere som har observert slik adferd hos et barn. Foreldre gjør en stor feil når de skaffer deres barn, som de allerede har observert mangler samvittighet, et kjæledyr. Kanskje gjør de det i håp om at et kjæledyr vil vekke kjærlig adferd i barnet, men de gambler med dyrets velferd ved å gjøre det.

Andre røde flagg (men ikke alene bevis) er barn som ikke eier sjenanse, skam eller ydmykhet. Det er ikke normalt at barn er direkte eller truende mot voksne. Dette vitner om en fryktløshet som barn ikke skal ha. Det er heller ikke normalt at barn smigrer. Smiger vitner om en manipulerende tilbøyelighet. En studie foretatt ved universitetet i Michigan i 2016 konkluderer at de samme symptomene på psykopati hos voksne, også kan ses hos barn. Dette inkluderer overflatisk sjarme og manglende empati. Studien trekker frem seks tegn som kan bidra til å “avsløre” et psykopatisk barn.

  • Barnet viser ikke tegn til skyld eller skam etter dårlig oppførsel.
  • Barnet fremstår egoistisk – vil ikke dele leker eller godteri med andre barn.
  • Straff påvirker ikke barnets adferd.
  • Barnet lyver.
  • Barnet er “snikete” og lusker rundt deg.
  • Ekstreme “temper tantrums”/raserianfall som går langt utover normalt sinne hos barn.
  • Tidlig plaging av dyr.

Som med voksne så er det helhetsbildet som gjelder. De fleste barn har løyet. De fleste barn har også nektet å dele godteri. Husk at alle barn er født som små narsissister. Men på et tidspunkt viker normale barns adferd fra det psykopatiske barnet. Dette blir synlig i fire-fem års alder. Mangel på empati kan observeres så tidlig som i 2-års alder (Waller, Dishion, Shaw, Gardner, Wilson og Hyde, 2016).

Det finnes mange grøsserfilmer som handler om psykopatiske barn. De fleste av oss betrakter psykopatiske barn som ekstra skummelt. Som skrevet over så har vi en høy terskel for å tro vondt om barn. Vi ønsker så sterkt å tro at de er uskyldsrene engler. Det er noe åndelig og religiøst over det hele. Skrekkfilmer om onde barn selger derfor ekstra godt, fordi det av publikum oppleves som en “guilty pleasure”. Filmene vil ofte overdrive barnas ondskap for den dramatiske effekten, men disse filmene er mer realistiske enn vi ønsker å tro. Især ett punkt synes å gå igjen; den tidlige benektingen fra nærstående – foreldre og psykologer – at barnet er ondt av natur. Volden eskalerer innen de voksne “får opp øynene”. I filmene er det ofte en voksen som fatter mistanke, men møter motbør fra andre voksne når han eller hun forsøker å varsle. Frem til slutten (som ofte blir absurd) så ligger disse filmene meget tett opp til virkeligheten.

Jeg sier det rett ut. Den største feilen blir begått av foreldre med skylapper. De nekter å se deres lille “engel” som den han eller hun egentlig er. Forståelig? Ja. Vi som har hatt psykopatiske partnere gjorde det samme selv, vi gikk med skylapper. Det er dessuten veldig taust fra fagfolk omkring dette emnet. Den nevnte berøringsangsten er stor. Det er derfor lite informasjon der ute som kan “vekke” sovende foreldre.

Foreldre av psykopatiske barn kan reagere på flere måter. Noen inntar forsvarsposisjonen. De økende anklagene fra naboer, slektninger, lærere og barnehagepersonell som rapporterer om at barnet oppfører seg anti-sosialt, blir møtt med økende projisering mot de som rapporterer; barnehagepersonalet er inkompetent, det er skolens skyld at de ikke kan tilrettelegge undervisningen, det andre barnet provoserte sikkert først, læreren som kastet deres sønn på gangen burde sparkes, helsesøsteren som våger å lufte sine observasjoner er sikkert ikke en ekte helsesøster. Jeg tror vi alle har møtt slike foreldre, som nekter å ta realiteten innover seg og som også nekter å ta ansvar for all skaden deres sønn eller datter gjør.

Foreldre kan også reagere med apati. De føler seg maktesløse. Barnet er ute av kontroll. De ser ugjerningene, men føler de er nødt til å tolerere dem “fordi det er et barn”. Deres forsøk på oppdragelse og korrigering har prellet av barnet som vann på gåsa. Slike foreldre har kanskje til og med oppsøkt hjelp, men fått beskjed om at “hun vil vokse det av seg”. Men de opplever at det ikke skjer og blir handlingslammet.

Ofte reagerer de to foreldrene på forskjellig vis, der den forelderen ser virkeligheten, men den andre forelderen beskytter barnet. Dette skaper en konflikt og er ødeleggende for samliv og familieliv.

Så har vi den beste sorten foreldre. De som med åpne øyne ser hva som skjer, og som forsøker å gjøre noe med problemet. Jeg har hørt en vandrerhistorie som jeg muligens har fortalt dere før. Et kjærlig og religiøst ektepar fikk en sønn, som de tidlig oppfattet manglet empati og samvittighet. De forstod at de ikke kunne lære ham disse egenskapene når han åpenbart ikke følte dem. Men de elsket ham og oppdro ham etter kristen etikk. De lærte ham at hver gang han havnet i konflikt med noen, så skulle han alltid “se på seg selv først”, altså vurdere hva han selv hadde bidratt med i konflikten. Han lærte det som et mantra, som en robot om du vil. Og det virket. Hver gang han var i konflikt så gransket han sin egen adferd, i stedet for å alltid projisere skylden over på motparten. Hva skjedde? Mannen lærte ikke samvittighet eller empati, men han vokste opp og fikk en familie. Han ble en vellykket forretningsmann. Psykopatien skinte av og til gjennom, men ikke verre enn at familien kunne leve med det. Og barna sine lærte han det samme som han selv hadde lært av sine kjærlige foreldre; “se alltid på deg selv først”.

Betyr dette at psykopati kan korrigeres eller dempes, hvis behandlingen settes inn på riktig tidspunkt, og av mennesker med hjertet på rett plass? Bedøm selv. Historien over er visstnok sann.

 

Les historien om Samantha her (lettlest engelsk).

http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2017/06/when-your-child-is-a-psychopath/524502/

 

Se video om røde flagg hos psykopatiske barn her.

 

 

 

4 kommentarer
    1. Veldig vanskelig tema dette, og forståelig at berøringsangsten er stor. For hvem har vel ikke opplevd en skikkelig rampegutt eller jente vokse opp til å roe seg og bli gode borgere. Mange barn opplever vanskelige og konfliktfylte familie forhold som ikke mange vet om, så blir de selv værende “den vanskelige”, selv om alt rundt dem er kaos. Så har vi den andre varianten, eller en kombinasjon. Hvem skal skille snørr og bart her? Utrolig komplisert.

    2. Blikket. De små sekundene det er synlig at de næres av makta og viser en nytelse av å påføre handlingene som plager andre. Dessverre kan det ødelegge et klassemiljø mye. Spesielt om det finnes to som sammen retter seg mot et objekt. De kan isolere et objekt fullstendig ved baksnakkelse av løgn og fordreidde sannheter. De andre barna i klassen er like lett å manipulere for p-barna som det er for voksen å manipulere sitt nettverk. De er så kyniske at de utsetter andre barn for vold, kanskje på grupperommet så læreren ikke ser og vet, og har engleansikt når de kommer derfra. Objektet som vet at det ikke nytter å si noe/ikke blir trodd eller er redd for forverring pga manipulasjonen, kan bli taus og oppføre seg helt stille, mens p-barna smiler og har det gøy i klassen etterpå. Jeg forundrer meg over hvor naive voksne kan være. Hvordan i alle dager skal man kunne beskytte barn som har n/p forelder hjemme og samtidig ha to med p-trekk i klassen sin. Om de er dyktige til å manipulere, så vet ikke voksne hva som skjer, eller gaslighter eller bortforklarer problemet slik at objektet ikke kommer seg ut av situasjonen. Helt nødvendig at samfunnet våkner. Det kan være her objektet lærer å tie problemene i hjel, takle utfordringene selv alene som barn. fordi man lærer at det ikke nytter å si fra. Og så møter man mennesker med sånne trekk som voksen og det er jo allerede normalt å takle. Kanskje er den man møter litt mildere enn de andre man allerede har møtt. Grenseforskyvelsene skjer fordi for mye blir akseptert. Kanskje er det her avhengighet av andre formes for noen. Man holder seg ikke inne med p-barn eller n/p voksen fordi de er gode eller at man er glade i dem, men man oppfører seg så godt som mulig og lystrer ønskene de har for selv å bli beskyttet mest mulig mot ondskap. Samtidig som man nærer seg på de få øyeblikkene som gir trøst, nærhet og omsorg. De har øyeblikk der de er engler og så forståelsesfulle at det er ufattelig at de kan ha en så sterk kontrast i seg med et tilsvarende mørke. Små barn kan oppføre seg som slaver for p-barn på samme måte som voksne kan oppføre seg som slaver for andre voksne. Dynamikken har de samme kjennetegnene. Nå skriver jeg av erfaring, dette er ikke tanketeori. Å droppe ut av skolen kan være livreddende. Det samme kan høyt fravær være. Tror at det er flere som lærer gråsteinmetoden naturlig som barn uten å vite at teknikken har et navn. Det er fordeler objektet som har opplevd dette kan få midt oppi alt det usunne. Evnen til å bruke sansene til å observere andre fordi de konstant har vært på vakt for å beskytte seg. Lettere å komme seg ut av usunne relasjoner som voksen om objektet har funnet kraft til og har trening i å tåle motstanden og har fått selvtillit i å takle å avslutte relasjoner. Evt vente tålmodig og finne det rette øyeblikket til å komme seg ut at relasjonen. Vonde følelser og kanskje i overkant tungt mens det pågår, men objektet greier å bli fri. Belønningen er å få det bedre. Det er nesten som med masseproduksjon. Etterhvert lærer man seg mer og mer hvordan man kan utføre oppgaven, mer erfaring, skiller brukelig fra ubrukelig. Utfordringen er å oppdage i tide før for mye skade skjer. Det er ikke fordi vi er dumme at vi ikke kommer oss vekk eller får ordnet opp i situasjonen, det er fordi p-barn og voksne er for dyktige til å manipulere både oss og andre folk. De eier ansvaret for handlingene, vi eier ansvaret for å beskytte oss best mulig. Sammen har vi alle ansvar for å beskytte hverandre og ta vare på hverandre. Noen av oss mennesker velger bort å ta vare på hverandre. Hold fast og hold ut. Varme er en kraft som kjennes og blir gjenkjent. Den rette temperaturen tiltrekker. Den er en gave vi ikke trenger gi til de som ikke fortjener den, de som bare slukker ut med iskulden sin. De som slukker varmen ut er kanskje de som trenger den mest. Men det man viser forakt for, fortjener man ikke å få. Ha mot, vær sterk. Og tilgi deg selv for alt du måtte gjøre for å holde ut. Ikke føl deg dum. Det er som med stormhavet. Når man kjemper for å ikke drukne, tenker man ikke på om man svømmer grasiøst og vakkert. Man kjemper for å overleve, for å få hjelp til å komme seg ut av situasjonen om man ikke greier det selv. En livbøye er alt som skal til. Livbøyen kan være kunnskap, ei hånd å holde i av et menneske som forstår og som støtter og ikke minst det man kan gjøre selv som gir nok tid og nok krefter til å komme ut av stormen. Lære seg å ikke kave for mye så man ikke bruker unødvendig mye krefter på det som ikke hjelper. Tenk på stormhavet. Det er kaldt, det er skummelt, men det er mulig å komme seg til land når båten kantrer.

      1. Så godt skrevet! Har selv opplevd en elev med et helt spesielt, urovekkende blikk. Et arrogant “se forbi/gjennom deg”- blikk uten spor av anger. Det var alltid drama rundt denne eleven, som også alltid smilte og var hyggelig mot meg, læreren… Etter å ha lært mye om p/n, ble jeg meget skeptisk. Likevel måtte jeg jo møte hen med et åpent sinn og bygge en god relasjon. En kollega sa faktisk at han oppfører seg som en psykopat. Så jeg var ikke alene om å tenke i de baner, men hvordan skal man hjelpe? Selvfølgelig må man prøve å veilede og sette grenser, men det var en svært krevende case. Å være i møte med foresatte var også spesielt, for man blir sittende å se etter trekk hos dem også. Dermed ble det utfordrende å ha en åpen dialog om problemene, for jeg visste hvor mye elendighet en p/n kan forårsake når den møter motstand.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg