Advarsel. Teksten inneholder seksuelle referanser.

Siden rundt år 2000, da “Robinson-ekspedisjonen” og “Big Brother” dukket opp, så har reality-konseptet inspirert til hundrevis av forskjellige serier i inn-og utland. De mest populære seriene har så mange som ti eller femten sesonger. Det er derfor snakk om tusenvis av serier, hver med fra fem til femten deltakere, både kjendiser og vanlige folk. Mange tusen mennesker har derfor deltatt i reality-show. Den mest populære metoden er eliminasjons-metoden, hvor en deltaker må forlate serien hver uke, inntil en vinner står igjen. Deltakerne kan elimineres av publikum (f.eks. “Skal vi danse”), av de andre deltakerne (f.eks. “Robinson”), eller eliminasjonen kan være konkurransebasert hvor deltakerne må vinne for å få lov til å bli værende (f.eks. “Camp Kulinaris” og “Idol”). Noen serier baserer seg på en kombinasjon av eliminasjonsmetoder (f.eks. “Farmen”). I noen serier står en enkelt deltaker med all makt over elimineringene (f.eks “The bachelor(ette)”, “Rupauls drag race” og “Jan Thomas søker drømmeprinsen”). Ikke all reality handler om eliminasjon. I noen serier følger vi bare hverdagen til enkeltmennesker eller små grupper (f.eks “The Kardashians” og “Wahlgrens verden”).

Reality lokker med store gevinster og kjendisstatus for deltakerne. Gevinstene kan være materielle i form av pengegevinster, eller man kan vinne en person. I dag er mange blitt kjendiser utelukkende for å ha deltatt i reality. De trenger ikke engang å ha vunnet, eller å besitte et talent. Det eneste de har gjort, er å gjøre seg bemerket på tv, ofte på negativt vis. Sistnevnte fordi flere reality-konsepter baserer seg på seier ved å dolke meddeltakerne i ryggen – metaforisk sett. Vi er ennå ikke kommet så langt at deltakerne fysisk skader hverandre, men jeg følger reality med et skeptisk blikk og ser at grensene stadig må utvides for å tiltrekke seg seere. Hvem vet hvor reality ender.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Slike programmer har i sin natur at de vil tiltrekke seg en høy andel deltakere med eksponeringsbehov og konkurranseinstinkt, samt mennesker som er villige til å “gå over lik” for å vinne (les; uetiske mennesker). Spesielt “naken-reality”, som “Paradise hotel” og “Ex on the beach” tiltrekker seg mennesker med høy fysisk selvtillit. Reserverte og private mennesker vil ganske enkelt ikke kaste seg på den bølgen. Når det er sagt, så har jeg observert mange sunne og jordnære deltakere i reality. Men jeg har også observert en høy andel psykopater og narsissister.

Psykopater i reality er ganske enkelt bra tv, fordi de er gale og skaper mye drama. Det er dette publikum ønsker å se. Det er også hva produsentene legger opp til. Produsentene vil derfor slippe en høy andel psykopater gjennom audition-prosessen. Ikke minst fordi psykopater har en karisma som sjarmerer og fascinerer produsentene, og i tillegg tar seg bra rent utseendemessig. Psykopater vil se kamera i øynene uten å blunke, og tale fritt og direkte fordi de ikke veier ordene på samme måte som empatiske mennesker gjør. Jeg har dog bemerket at når jeg selv identifiserer psykopater i reality, så virker det ikke som om produsentene eller de andre deltakerne også gjør det. De oppfatter riktignok psykopaten som “vanskelig”, men tillegger ellers ham eller henne normale menneskelige egenskaper. De synes ikke å ha kjennskap til psykopatiske eller narsissistiske trekk, eller en korrekt “diagnostisering” fra oppegående og observante meddeltakere blir klippet bort, muligens av juridiske årsaker. Resultatet blir uansett at for seeren så fremstår deltakerne rundt psykopaten helt uvitende om at de har en forstyrret og farlig person blant seg.

Jeg vil nå trekke frem tre navngitte eksempler, og forklare hvorfor jeg vurderer dem til å være psykopater eller narsissister. Av etiske årsaker er ingen av eksemplene norske.

• I serien “Below deck”, som er laget i flere sesonger, så følger vi mannskapet på forskjellige lystyachter mens de seiler med rike gjester i Bahamas eller Middelhavet. Mannskapet byttes ut hver sesong, men enkelte besetningsmedlemmer deltar i flere sesonger. I “Below deck Mediterranean” sesong 2 (tilgjengelig på Netflix) så møter vi kokken Adam, som snart er involvert i et trekantdrama med matrosene Malia og Max. I de første episodene så vingler Malia mellom Adam og Max, men i de siste episodene så velger hun Max. Adam starter ut med å være en sjarmerende og vellikt kokk, men blir snart ondsinnet etterhvert som det går opp for ham at Malia avviser ham. Han takler avvisningen meget dårlig, og reaksjonen hans synes å være motivert av hevn. Raseriet hans går utover både gjester og de andre besetningsmedlemmene. På et tidspunkt har en gjest gitt klart uttrykk for at han ikke liker løk (vi snakker her om gjester som betaler opp mot en million kroner for et to-dagers cruise). Adam blir krenket, og har løk i hver eneste rett han serverer denne gjesten. Da han blir konfrontert av kapteinen Sandy, så lyver han uten å blunke. Hva menneskene rundt ham oppfatter som “galskap”, men også en såret person som utagerer, oppfatter jeg som narsissistisk skade og narsissistisk raseri. Adam slår riktignok i veggen ved et par anledninger, men raseriet hans er ellers godt kontrollert. Han planlegger hvem han skal rette det mot. Han blir spesielt djevelsk overfor Malia og overstuerten Hannah. Mot kapteinen beholder han masken på uten problemer. Måten han snakker til Malia og Hannah på er ikke fra et såret utgangspunkt, men så giftig og kalkulert at det kun kan komme fra en person med sterke psykopatiske tendenser. Han ønsker å bryte dem ned psykisk. Han visker devaluerende ord i øret deres når ingen andre er tilstede. En enkelt gang angriper han sin rival, Max, fysisk – med et smil om leppene. Det er altså ikke i affekt han angriper, men planlagt og i forakt (Max er forøvrig Adams motsats – en følsom, hardtarbeidende og forsonende fyr). Han fryder seg over å påføre Max et slag. Beklagelsen som kommer senere, er ikke troverdig. Hold også et øye med Hannah. Hun skaper på egenhånd også mye drama, er meget opptatt av hierarkiet på båten og at hun selv er overstuert. Hun blir meget krenket hvis noen ikke respekterer hennes status. Hun splitter og hersker, og bytter hele tiden ut de hun betrakter som nærmeste venn ombord. Da hun blir avslørt i å ha en seksuell affære med en av yachtens gjester (som er forbudt), så lyver hun og projiserer skylden på andre. I forhold til Adam så legger hun seg gjerne på hans nivå når de to krangler. Hun synes å nyte å være like giftig mot ham, som han er mot henne. De to næres av hverandres konflikt. Hun er likevel mer sårbar enn Adam. Jeg mistenker hos henne sterke narsissistiske trekk.
• I “Too hot to handle” så blir et knippe meget attraktive mennesker plassert sammen på en øy, der de hele tiden sprader halvnakne rundt og tenker på sex. De er imidlertid uvitende om plottet når de ankommer øya. Plottet er at de skal avstå fra seksuelle handlinger, noe de blir informert om først på dag to. Hvis de klarer å leve i sølibat under oppholdet, så blir de belønnet med en kollektiv pengepremie. Imidlertid blir summen redusert for hver seksuelle handling de begår, og hele gruppen blir straffet for individuelle brudd på reglementet. Jeg har sett sesong 2 av serien (tilgjengelig på Netflix). Jeg kan fortelle at det antakelig er mange narsissistiske deltakere her. Kanskje alle, med unntak av Nathan. En som skiller seg negativt ut, er Cam. En synlig arrogant type som kun tenker på egne behov. Vel vitende om at alle blir rammet, så utfører han seksuelle handlinger med både seg selv og andre. Han klarer å manipulere to av deltakerne til å stå vakt utenfor baderommet mens han masturberer, uvitende (eller likegyldig) om at alt blir fanget opp på kamera. Pengebeholdningen blir redusert flere ganger på grunn av hans egoisme. Også andre deltakere bryter reglene. Det som skiller Cam fra dem, er hans reaksjoner når hans regelbrudd i plenum blir avslørt av produksjonen. Der hvor de andre deltakerne til en viss grad ber om beklagelse og forståelse for at de har påført alle et premietap, så lyser det berettigelse av Cam. Han sier det ikke, men det ses på ham at han mener han har rett til å bryte reglene, at de ikke gjelder for ham. Han forstår konsekvensene for alle, men bryr seg ikke. Han opplever ikke skam eller anger. Cam er ikke engang blant de mest attraktive på øya (med forbehold om subjektivitet). Han klarer likevel, med list, karisma og manipulasjon, å ende på 2. plass av 15 deltakere.
• I det siste og nok mest kjente eksempelet, så vil jeg trekke frem Gunilla i “Hollywoodfruer” (serien går på repeat på TV3). I Gunilla har vi mulighet til å studere en narsissistisk mor og venn. Gunilla er meget krenkbar. Hun står i sentrum for de fleste konfliktene blant fruene. Men i egne øyne så er ingen av konfliktene på grunn av hennes opptreden. Det er i stedet noe i veien med de andre. Til og med den milde og forsonende Maria (Montazami) er i Gunillas øyne en “devil in disguise”. Mot sin egen tjenerstab er Gunilla en tyrann. Hun sparker sine tjenere med jevne mellomrom. Ingen gjør en god nok jobb, spesielt i pleien av Gunillas demente mor, som Gunilla har hentet fra Sverige til Los Angeles fordi hun ikke stoler på svensk eldrepleie, og som bor hos henne. Hun beskylder grovt en av tjenerne for tyveri innen hun sparker henne, og forlanger å gå gjennom kvinnens bagasje innen hun forlater Gunillas hjem. Det mest påfallende er muligens Gunillas behandling av hennes egen datter, Erika. Utad så forguder Gunilla sin datter, men det blir snart tydelig at datteren kun eksisterer for å oppfylle sin mors ambisjoner. Datteren er en kuet og stille jente, som Gunilla pådytter en sangkarriere. At datteren mangler talent og selv ikke synes å ha ambisjoner om å bli artist, stopper ikke Gunilla. Gunilla bruker astronomiske summer på sangtimer, studioproduksjoner og musikkvideoer med datteren. Hvis venner eller studioprodusenter forsøker å hinte om at en sangkarriere kanskje ikke er det riktige for Erika, så bryter Gunilla med dem. I hennes øyne så er de ikke kvalifiserte til å uttale seg, til og med fagfolkene i studio. De ser ikke det åpenbare, ifølge Gunilla. Gunilla deltar i flere sesonger av “Hollywoodfruer”, med andre ord over flere år. Vi får derfor følge Erika fra hun er et usikkert barn til hun blir en ung kvinne. Det pussige er at Erika faktisk ender med å bli en brukbar sanger, dog uten den utstrålingen som en artist bør ha.

Dere som venter på ny bok. Nå har jeg først lovet at den skulle komme i vår, deretter i sommer, og nå blir det enda en liten forsinkelse. Men manuset er klart! Rent slurv fra min side gjør at det ikke kan brekkes om før i september. Men deretter går det meget fort til den ferdig trykkede boken er tilgjengelig.