Moderne kommunikasjonsmidler har hjulpet oss med å gjøre hverdagen enklere. Jeg husker at det i barndomshjemmet var restriksjoner på bruk av fasttelefonen. Telefoni var dyrt og jeg måtte forklare for mine foreldre hvorfor jeg trengte å bruke telefonen. Hvis de aksepterte formålet, så fikk jeg tilmålt et varierende antall minutter som jeg fikk lov til å benytte telefonen. Hvis det var venner jeg skulle ringe til, så fikk jeg sjelden mer enn fem minutter. Hvis det var besteforeldre eller andre familiemedlemmer, så fikk jeg oftest litt mer tid. Hvis jeg trengte å ringe utover dette, så måtte jeg løpe til nærmeste telefonkiosk og bruke av mine egne oppsparte småpenger. Slik var det. Det var andre tider, selv om det ikke er så fryktelig lenge siden.
Nå har alle en mobiltelefon. Man kan vipse penger med den (og dermed slippe å besøke banken) og egentlig organisere hele sitt liv ved å bruke den lille dingsen. Vi kan skype og dermed ikke bare høre, men også se hvem vi prater med på direkten. Dette var science fiction for 30 år siden, den gang jeg fortsatt løp til telefonkiosken. I tillegg koster det nesten ingenting å bruke telefonen lenger. Før var strømmen billig og telefonen dyr, nå er det omvendt. Jaja, mimring må til innimellom.
Især mobiltelefonen har altså spart oss for både tid, mosjon og penger. Mosjonen hadde vi kanskje fortsatt hatt god bruk for. Men det er en ting jeg tror ingeniørene ikke hadde i tankene da de utviklet mobiltelefonen. Og det er hvilken gavepakke den er for psykopatene. Spesielt muligheten til å sende tekstmeldinger er en manipulasjonsfest, som psykopatene ikke hadde mulighet til å (mis)bruke innen mobiltelefonens inntog.
La meg forklare hvordan de gjør det.
Når jeg tenker tilbake på de jeg har vært dypt involvert med som jeg mistenker hadde sterke psykopatiske trekk, så hadde alle en måte å “tekste” på som jeg den gang anså som sær og frustrerende. I dag forstår jeg at det var bevisst manipulasjon.
En nær venn jeg var involvert med for noen år siden gjorde hva mange psykopater gjør, han førte meg inn i en gråsone mellom vennskap og kjærlighet, for der å leke med meg for egen forlystelses skyld. Han skrudde sjarmen ett eller to hakk høyere enn hva man normalt gjør med venner, for å hekte meg, men uten å forplikte seg til noe. Det er jo forøvrig også en ting de fleste psykopater gjør, de forplikter seg aldri. Hvis du har forventninger til dem, så elsker de å ikke leve opp til dem.
Uansett, denne personen hadde et bestemt mønster i teksting, som gjentok seg igjen og igjen inntil jeg satt foten ned. Han startet en “samtale” via sms. Teksting frem og tilbake. Ping pong. Tekstingen ble tiltakende hyggelig, kanskje en anelse flørtende, men akkurat i det jeg følte vi var i ferd med å nå et høydepunkt eller gjennombrudd, enten i form av dypere tilknytning eller å få til en avtale om noe, så ble det stille. Ikke et pip. Han sluttet bare å svare.
Hva dette gjør med oss, er at vi blir gående og vente. Vi venter på svaret som liksom skal avklare alt. Vi venter resten av den dagen, og gjerne hele neste dag – for vi tenker at psykopaten plutselig ble distrahert men at han/hun plukker opp tråden så snart de har mulighet. Men det skjer naturligvis ikke, for hva vi ikke hadde forutsetning til å forstå den gang, er at dette er bevisst fra deres side. Slik sørger psykopaten for å bli i vår bevissthet i dagevis.
Noe annet som skjer med oss når psykopaten opererer slik, er at vi begynner å spekulere på om vi “skrev noe galt”. Vi henter frem våre egne meldinger igjen og igjen, og analyserer hvert eneste ord for å finne eventuelle støtende fraser eller andre ting vi kan ha ytret som har skjøvet vedkommende bort. Kanskje vi også våger å sende en ny sms, “skrev jeg noe galt?”. I så fall vil vi sjelden få noe svar på vårt oppriktige spørsmål. Men sjansen er større for at vi aldri spør etter oppklaring. Ihvertfall gjorde aldri jeg det. Jeg var redd for å fremstå som usikker eller paranoid. Spesielt etter en nokså oppløftende tekstutveksling, så ville jeg bevare inntrykket jeg trodde jeg hadde gitt, av å være “kul” og avslappet.
Ok, det var ett eksempel. Et annet kom fra psykopaten som har æren for denne bloggen. Han svarte ofte ikke på henvendelser fra meg, hvis jeg sendte dem på sms. Han bare ignorerte dem. Og neste gang han tok kontakt, så forholdt han seg ikke til dem i det hele tatt. Som om han aldri hadde sett dem. Og jeg våget ikke å spørre. Derimot var hundre og ett ute, hvis jeg selv ikke sporenstreks svarte på hans henvendelser eller på andre vis ikke gjorde som han ønsket. Jeg husker en gang han ville han skype på en dag da jeg hadde arbeid. Jeg svarte “jeg kan ikke på søndag, men vi finner sikkert en annen dag”. Han ble da taus i tre uker. Trakk seg bort. Fornærmet, fordi jeg ikke tilpasset mitt liv til hans ønsker. I sitt grandiose indre, så mente han kanskje at jeg burde bytte min vakt med en kollega for å kunne skype den dagen, eller ihvertfall rydde tid til ham før eller etter vakten.
Her blir dobbeltmoralen så tydelig; vi har ikke lov til å reagere når de ikke svarer på våre henvendelser. De derimot, skal straffe oss selv når vi svarer på normalt vis. Men hvis svaret innebærer et avslag på noe de ønsker, så er det en forbrytelse mot relasjonen.
Han gikk et steg lenger en lørdags kveld da vi spiste middag sammen hos meg, men deretter skulle skilles og fortsette festlighetene på hver vår kant med våre respektive venner. Før han gikk sa han “send en sms hvis dere havner på byen”. Vel, jeg havnet på byen med noen av mine venner fra festen, og sendte ham en sms som han ønsket. Det var fortsatt rimelig tidlig på natten og jeg fortalte ham i meldingen hvilket utested vi befant oss på. Intet svar.
Dagen etterpå kontaktet han meg for å snakke om hvor hyggelig han hadde hatt det ute. Det viste seg at han var på et utested sammen med sine venner like i nærheten av der jeg hadde vært med mine venner. Han sa “jeg så meldingen din”. Uten noe som helst av skam eller dårlig samvittighet. Ingen forklaring på hvorfor han ikke svarte på den. Bare jeg så meldingen din.
Disse menneskene føler seg fullstendig berettiget til å ikke svare på dine henvendelser, hvis de ikke ønsker det. De forventer også at du uten videre skal akseptere at det er slik. I eksempelet over blir det meget tydelig. De anser seg fullstendig hevet over alle sosiale forpliktelser som gjelder for oss andre. Her ser vi hvordan psykopaten ikke bare ignorerer en henvendelse, men uten skam innrømmer at henvendelsen er sett, men at psykopaten ikke opplevde det som nødvendig å svare på den, selv om han/hun vet at du mest sannsynlig ventet på et svar.
Det er en fullstendig nedgjøring av deg som person og av din tid. Og disse menneskene trodde vi at vi var spesielle for?
Nå skal vi snakke om en tredje måte psykopaten manipulerer via sms, som begge personene jeg har nevnt over bedrev.
Etter at psykopaten oppførte seg spesielt dårlig (og dette visste han), så sendte han alltid en “test” sms, for å se om jeg fortsatt var tilgjengelig for ham. Denne sms`en handlet alltid om noe fullstendig løsrevet og tilsynelatende uskyldig. Alt psykopaten ønsket med denne, var å se om jeg responderte, og hvordan jeg gjorde det. Hvis jeg responderte ved å svare direkte på forespørselen, og uten å stille ham til ansvar for den siste grenseoverskridelsen, så visste han at han at han kunne fortsette som før, og om mulig skru den dårlige oppførselen opp enda ett hakk, siden jeg tilsynelatende så mellom fingrene på den forrige. Psykopaten kjeder seg og mishandlingen av oss er en spennende lek for dem. De ønsker å se hvor langt de kan gå.
Jeg husker en slik meldingsutveksling. Det var etter et spesielt stort svik fra psykopatens side. En uke etterpå kontaktet han meg. Han visste at jeg var iferd med å leie ut leiligheten min. Uten å nevne elefanten i rommet – hans svik, så ville han vite om jeg var interessert i å leie leiligheten ut til to av hans venner. Jeg svarte “da vil jeg møte dem, og de må komme på visning”. “Det må vi kunne fikse” var hans respons.
Selvfølgelig fulgte han aldri dette opp. Det gjorde derimot jeg. Etter noen dager henvendte jeg meg til ham og spurte “skal jeg sende dine venner bilder av leiligheten? Vil du gi meg mailadressen deres?”. Jeg fikk aldri noe svar på den forespørselen. Antakelig fantes det ingen som var interessert i å leie leiligheten. Dette var bare noe han fant på for å ha en unnskyldning til å kontakte meg, og teste om jeg fortsatt responderte. Vennene hans som var på leilighetsjakt ble aldri brakt på banen igjen.
Nå har dere fått noen eksempler på hvordan psykopaten bruker teksting til å manipulere. Det finnes flere eksempler, psykopatene er meget kreative og ikke alt er synlig for oss. Noe som er sikkert, er at psykopaten er sterkt knyttet til mobiltelefonen sin. Min psykopat var beskjeftiget med den hele tiden. Sjansen er stor for at din psykopat også er det. Eksemplene i denne teksten er hovedårsaken til deres besettelse av telefoner. De “multimanipulerer” med den. Den har mange funksjoner som kan brukes til manipulasjon, og psykopaten manipulerer ofte flere ofre simultant. Teksting gir en mulighet til manipulasjon som ikke er tilgjengelig under direkte samtaler. Jeg ber leserne om å være oppmerksom på dette. Kanskje kommer du i tanke om ytterligere bruk av teksting hvor du mistenker at det ligger en agenda bak. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan bli oppmerksomme og vi alle kan dele erfaringer.
Det som er viktig å huske, er at det er ikke normalt eller akseptabelt å ignorere henvendelser fra en venn eller partner. En sjelden forglemmelse kan unnskyldes, men så snart det handler om et mønster så er det i beste fall respektløst, i verste fall manipulert. Ingen av delene er akseptabelt.
Vi undergraver vårt selvverd ved å akseptere slik oppførsel. Vi trodde vi var overbærende og gode mennesker da vi lot psykopaten slippe unna med respektløshet. Men dette er misforstått godhet. Vi er ikke gode mot oss selv, i tillegg til at psykopaten ikke får de konsekvensene han/hun fortjener. Vi underbygger vårt selvverd når vi gir våre nærmeste en sjanse til å skjerpe seg. Benytter de seg ikke av denne tilliten og gjentar sine grenseoverskridelser, så må det bety hasta la vista – ut av våre liv. Det er eneste valgalternativ vi har. Noe annet er en invitasjon til fremtidig mishandling.
Telefonen var som en ekstra kroppsdel, for min psykopat. Stadig med nesen i telefonen, klar for å indikere at jeg var mistenksom om jeg skulle lure på hvem han skrev til eller bare generelt var så opptatt av. Det fikk meg til å føle meg nettopp det, mistenksom og overvåkende.
I de periodene vi var fra hverandre haglet det inn med tekst meldinger hele tiden. Vi var i en konstant dialog. Jeg kjente at det spiste meg opp å stadig måtte forholde meg til han og telefonen, men samtalene var ofte interessante og stimulerende.
Noen ganger fant jeg tilbakemeldinger han la igjen på sosiale medier til andre kvinner. Det var av typen jeg ikke hadde servert andre menn om jeg selv var i et forhold. Reaksjonen på at jeg tok dette opp kunne være en grundig samtale, der jeg ble overbevist om at dette ikke var slik jeg trodde, eller taushetskuren. Taushetskuren sluttet å bli brukt som virkemiddel da jeg til slutt stanset å vise at jeg brydde meg om hans forsvinningsnumre og gikk videre med hverdagen min. Da ble verktøyet hans å bli værende i min sfære, men taus og mutt, fortsatt med nesa i telefonen. Hans tause nærvær var skremmende. Han visste at jeg syntes det og brukte det.
I sosiale medier fremstiller han seg selv som guds gave til kvinnen, med høytflyvende betraktninger og lånte sitat. Det siste jeg fikk vite via en venn er at han nå har lagt ut bilder fra da vi var sammen. Noen, der jeg er med, men ikke slik man kan se det er meg, med en slik klisje-kjærlighets-erklæring til sin nye flamme. Jeg tenker at han (uten at hun vet det) straffer henne for noe. En privat, hemmelig hevn.
Jeg tror der er mange psykopater som får operere fritt i den digitale verden, fordi de der får fremstille seg selv slik de ønsker å bli sett. Da vi var sammen undret jeg meg over at han hadde så mange venner på FB men så utrolig få “likes”. Akkurat der er det vanskeligere å skjule seg på et lite sted. Der er nok mange som vet at de store ordene ikke står seg når personligheten kommer frem.
Min P tændte som det første sin bærbar, når han var hos mig. Han sad længe med den, altid med skærmen VENDT VÆK fra mig. Jeg spurgte ofte, hvad han læste på PCen og han sagde nyhederne eller at han undersøgte alle opdateringer omkring hans hobby! Nogen gange sagde jeg, at hans hobby da ikke kunne have SÅ mange daglige opdateringer og han svarede, at han var jo meget dedikeret til hans hobby. Samtidig var hans mobil i lommen, på lydløs og den var hans ekstra ben.
I de første par år af forholdet, havde vi sms kontakt mange, mange gange om dagen. Jeg synes det var flirtende og en hyggelig leg. Jeg blev både dybt afhængig af det og med tiden også træt af det. Jeg svarede som tiden gik, ikke lige med det samme og det irriterede ham grænseløst. Og var ofte et diskussionspunkt.
Da vi mødtes en af de sidste gange, hvor vores forhold var ved at være over and out, da spurgte jeg ham, om der ikke var noget jeg kunne gøre, hvis vi skulle give forholdet en sidste chance. Jo sagde han, det vigtigste du kan gøre, er at du svarer mig på en tekstmelding inden for en time!
Tænk at det var det vigtigste for ham! Måske det var fordi, når jeg både var ude af øje OG UDE AF KONTAKT, så var jeg for ham dermed absolut og aldeles ude af sind
Anonym21: “Tænk at det var det vigtigste for ham! Måske det var fordi, når jeg både var ude af øje OG UDE AF KONTAKT, så var jeg for ham dermed absolut og aldeles ude af sind”
Og ute av kontroll. Jeg tror mobiltelefonen er deres måte å kontrollere oss på avstand. Også etter bruddet. De kan ringe fra skjulte numre. De kan høre oss svare, og så legge på.
Noe av det viktigste for psykopaten, er kontroll. Også når de leker med oss, så handler det om kontroll. Du er ikke alene om å skrive “ute av kontakt, ute av sinn”. Det er jo slik at vi blir dumpet som en varm potet, når psykopaten går lei av oss, og han/hun går videre som om vi aldri har eksistert.
Men vi er ikke ute av sinn. Han/hun tar oss med seg som en eiendel de måtte forlate. Som om de etterlot favorittbuka si, eller en meget nyttig sirkelsag, eller til og med deres venstre arm. Men egne mennesker med ønsker og behov som de trenger å respektere, er vi uansett ikke.
Takk for dine trofaste kommentarer 🙂
Rebekka: “Telefonen var som en ekstra kroppsdel, for min psykopat.”
Perfekt beskrivelse. Påfallende hvor mange som beskriver at psykopaten hadde et slik forhold til telefonen. Jeg har ennå ikke helt knekt koden hvorfor det er slik.
Du har nok mye rett i at den digitale verden er tiltrekkende, fordi de der kan fremstille seg som nærmest hvem som helst.
Takk for din kommentar 🙂
Kære Blogg forfatter, jeg er helt med på at vi også da er ude af kontrol. Men som du skriver, vi er ikke ude af sind, efter forholdet er slut. Netop DET har jeg tænkt meget over. Er det mon derfor de stadig lever videre i en? Om det er åndelig tænkning med at de stadig sidder i sjælen, det ved jeg ikke. Men jeg har stadig en tro på, at hvis han slipper mig helt, så kan jeg også komme definitivt videre.
Min P tænker jeg fortsat dagligt på, selvom det er et par år siden det sluttede. Og jeg har gjort absolut ALT for at slippe ham! Mon det er fordi han har taget et ejerskab i mig, som du skriver. Spekulerer på om det har sådan en kraft, at de energier overføres og at det også derfor er så svært at komme videre? Kontrol i forholdet og kontrol når det er slut.
Anonym21: det er meget interessante tanker du har her.
Det er ingen tvil om at psykopaten lever videre i oss på en sterkere måte enn noe annet menneske vi har mistet. Svaret ligger nok mye i “traumebåndet” vi har til ham/henne, men kan alt forklares med det? Tilknytningen oppleves av mange som overnaturlig.
At man fortsatt skal tenke på noen daglig etter flere år. Spørsmål om energier er da på sin plass. Disse energiene har ikke falt til ro. Det er brudd uten avklaring. Den manglende avklaringen er bevisst fra psykopatens side, men spørsmålet er da om psykopaten er fylt av de samme rastløse energiene som vi er. Jeg vil tro at psykopatens energier er i ro så lenge de opplever at de har kontroll. Men kontrollen med oss har de mistet i kraft av NK fra vår side.
Samtidig virker det jo som usannsynlig at psykopaten tenker like mye på oss som vi tenker på dem, sett i lys av hvor ikke-eksisterende sjelsliv de har. På overflaten gir de jo også inntrykk av å være meget opptatt med deres nye liv og ev. nye partner.
Vi vet at dette er en illusjon, et spill for galleriet. Men relasjonen med oss var også en illusjon. Den stakk ikke dypt. Så hvor mye betyr vi egentlig for psykopaten i dag, lenge etter bruddet?
Jeg lar spørsmålet stå åpent foreløpig. Leserne må gjerne komme med sine tanker omkring dette.
Allerførst, tusind tak for denne blog!
Jeg har nu læst alle indlæg, og stort set alle kommentarer, og først nu, efter mere end 30 år begynder “brikkerne” at falde på plads.
Jeg har været i forhold med 2 psykopater. Det første kortvarigt, det næste varede mere end 25 år. For 5 år siden lykkedes det mig at bryde ud. Vi har børn sammen, så NK er ikke muligt.
Mht. Anonym21´s tanker omkring den kontrol de tager over os, både før og efter forholdet… For mit vedkommende føler jeg også at jeg blev en slags “mor” for ham. Og har til dels også været det efter forholdet sluttede. Måske magter de at vække moderinstinktet/følelserne i os, og på den måde skabes der et bånd som er meget svært at bryde. Vi er villige til at acceptere RIGTIG MEGET fra den “trodsige 3 årige”, selv om han/hun befinder sig i en voksen krop…
Dette kombineret med en form for hjernevask, tror jeg. Jeg føler mig ihvertfald hjernevasket. Som om han er klistret ind i mig….Heldigvis bliver det mindre og mindre, denne blog har hjulpet mig rigtig langt, på få dage 🙂
Hvor meget betyder vi for psykopaten? Jeg tror det afhænger af, om der stadig er nytteværdi i os.
Sofia: takk for at du hat fulgt bloggen. Jeg registrerer at det er mange danske innslag blant leserne og synes det er veldig hyggelig.
“Vi er villige til at acceptere RIGTIG MEGET fra den “trodsige 3 årige”, selv om han/hun befinder sig i en voksen krop…”
Ja. Jeg kan bare si ja. Dette er nøyaktig min opplevelse også. Da kontakten ble brutt, så merket jeg at jeg sørget som om jeg hadde mistet min lillebror. Sorgen var voldsom, men den var nok ikke identisk med den man har etter å ha mistet en kjæreste/partner/elsker.
Takk for din kommentar 🙂
Det er sørme mig der takker 🙂 Jeg tror ikke der findes noget lignende i Danmark, som går i dybden som denne blog. Den er guld værd!
Måske kan alt det uafsluttede, det vi ikke får svar på, også have betydning for at de befinder sig i krop/sind længe efter.
Mister vi en kæreste/partner/elsker tror jeg det normale er, at vedkommende tager ansvar for sit eget liv, og at vi ikke skal bekymre os. Det er en værdig afslutning for begge parter og en anerkendelse af, at vi er to forskellige mennesker.
Med P bliver vi klistret ind i hinanden og med tanke på hvad du har skrevet om identitetsbytte, kunne en del af årsagen måske også befinde sig her? Det er nok en længere process, at få dem helt ud af krop/sind. Det er faktisk ret uhyggeligt.
Det stemmer, han prøvde å kontrollere meg med telefonen. Når jeg ikke var tilgjengelig og kunne svar e med en gang så ble han sint, straffet meg med å ignorere meg og var tydelig irritert. Kom også med denne: ” Du er bare tilgjengelig når det passer deg hva”?
Forsøkte å forklare at jeg var gått tom for batteri på mobilen/ måtte hjem og lade- når den var ladet en halvtime etter var det visst for sent.
Forsøkte også å forklare at jeg var i jobb, og derfor ikke kunne svar med en gang- da fikk jeg høre at jeg bare tenkte på meg selv.
Ella: ja. Det kan virke som at de tror grepet de har på oss glipper, bare fordi vi ikke svarer umiddelbart, enten det er per samtale eller sms.
Takk for din kommentar 🙂
Som jeg kjenner meg igjen 🙂 Min P var ekspert på å misforstå også – jeg husker jeg så på meldingene jeg hadde skrevet og prøvde fortvilet å forklare at det var ikke ment slik han oppfattet det (valgte å oppfatte det) og det endte stort sett med unnskyldene sms’er fra meg. Uskyldige meldinger ble bare vridd på til det var helt hinsides.
Og spesielt dette med å vente på / kreve svar umiddelbart – det skjedde til og med etter det var slutt. Husker jeg våknet en lørdag morgen ca halvti – da lå det 3 sms og 3-4 mail sendt samme morgen. Hvorfor jeg ikke svarte? om jeg hadde blokkert ham? Den gang så tidlig i bruddet husker jeg at jeg tenkte – stakkar han er redd for at jeg har blokkert ham eller han er sjalu. Men vet bedre nå.
Og min hadde og en annen litt rar barnslig variant – hvis jeg skrev noe som gikk imot han så kom det plutselig bare en ny melding om at nå gadd han ikke lese mer og at han ikke hadde lest siste mottatt melding. Husker jeg ble fortvilet flere ganger da det var viktig for meg å få gitt beskjed. Men skjønte jo fort at han leste det men reagerte som en trassig unge og ikke ville forholde seg til det – og da var han ekspert til å ta kontakt dagen etter som intet hadde skjedd. Huff – at man har funnet seg i det.
Takk for knallgode innlegg 🙂
Mia11: “hvis jeg skrev noe som gikk imot han så kom det plutselig bare en ny melding om at nå gadd han ikke lese mer og at han ikke hadde lest siste mottatt melding.”
Ja der har du også en variant gitt.
Interessant å lese at også din eks kontaktet deg “som om ingenting hadde skjedd”. Dette synes å være meget universalt. Psykopaten ignorerer ganske enkelt relativt grove svik, og straffer oss hvis ikke vi gjør det samme. Det er ufattelig arrogant.
Takk for din kommentar 🙂
Psykopater med en forkjærlighet for elektroniske duppedingser har mye makt. Etter mange år med en eks som har sort belte innen telefon-, data- og elektronisk kommunikasjon, – ja det er faktisk hans utdannelse og daglige jobb, så nikker jeg gjenkjennende til alt som står skrevet her. Men det er ikke så mye ekspertisen hans jeg vil fremheve, men den falske mangelen på sådan, hvilket han stadig brukte i sine unnskyldninger når jeg følte at noe skurret. Mine reaksjoner var mange: «Fem timer på å finne en lader?du som lever av å tilby teknisk døgnsupport?» «Var dette en feilsendt melding, eller forsøker du med vilje å gjøre meg sjalu?» «Du sier du ikke har hørt telefonene fra meg, men du er kronisk tilkoblet, selv når du sitter på do?!» Han var universitetsutdannet med millioninntekt, men allikevel var han frekk nok til å fremstille seg som universets mest klønete ekspert. Den omvendte rollen gjorde meg forvirret.
Jeg vil også trekke frem hvordan han manipulerte ved å unnlate å adressere budskap personlig i skriftlige meldinger. Han skrev “Jeg savner!”. Jeg tolket det som et klart budskap til meg, selv om det ikke sto hvem eller hva han savnet. Det var sendt til meg. Så jeg avviklet det jeg holdt på med og kjørte hjem til han. Han var ikke hjemme og svarte ikke på oppringninger. Når jeg reagerte, så var det jeg som hadde overtolket budskapet. Jeg hadde ikke trengt å komme. Jeg måtte gi han rett i det. Poenget mitt er at måten ordene var skrevet på, gjorde budskapet så mye mer dramatisk. Det er veldig sjelden noen verbalt roper ut en sånn beskjed, for eksempel mens de sitter på bussen og leser avisen. Andre ganger kunne han skrive “Jeg vil bare deg!” Det ble opp til meg å tolke hva han egentlig ville, og ofte tolket jeg det til min fordel, som en kjærlighetserklæring. Ofte var det absolutt ingen handling hos han som underbygget min tolkning. Teknologien har gjort manipulering enkelt for psykopaten. Han må ha storkost seg over min åpenbare naivitet og forvirring.
Her på bloggen har jeg lært mye om «psykopatisk ordsalat». Tirader av ord som ikke gir noen logisk mening. Selvmotsigelser og ingen konklusjon annet enn den du selv kommer frem til fordi det er normalt å ville forstå. En skriftlig psykopatisk ordsalat er kanskje lettere å gjennomskue enn en muntlig. Men noen ganger kan det være helt motsatt, fordi P manipulerer våre evner til å tolke. Min P valgte å bruke mange ord med tilnærmet lik betydning for å understreke sin påstand og for å kompensere for manglende troverdighet. Det hele ble mye smør på flesk, men du verden..han fikk skrevet dette for noen år siden:
«Du gjør deg veldig dum når du trekker andre inn i diskusjonen. Ærlig talt, vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men det viser jo hvilken formidabel fantastisk fantasi du har, hvilken enorm og altoverskyggende evne til å anta, tro og mene og så dømme og vurdere meg basert på dine fantasier. Samme fantasier som har ødelagt så mange ærlige, sannferdige, ydmyke og ektefølte forsøk på å finne tilbake. Det er synd det. For kaoset er ikke meg, jeg er 100% tydelig og utvetydig på kjærlighet og hva jeg vil. Men du finner meg ikke verd noen form for tillit, og stoler mer på dine forskrudde fantasier. Trist.»
Det stemmer, alt dette med telefonbruk. Min P var veldig opptatt av sin mobil og den ble holdt skjult i nærheten av meg. Husker en gang helt i starten av forholdet, vi var på en tur (fly, overnatting,mat selvfølgelig sponset av meg også, som alt annet…). Jeg tullet med han og sa for fleip at jeg ville se siste melding. Han brånektet og sa det var bare noe tull fra en bekjent. Jeg snappet til meg telefonen og leste den. Og fikk sjokk. Det var fra en dame, rene kjærlighetserklæringen om hvor mye han betydde for henne. Og han på sin side sa det var ingenting som betydde noe. Skeptisen min var vekket, men skjøv tanken unna der og da. Siden viser det seg å ha vært utallige slike, forhold med mange av dem også og alt bak min rygg. Og jeg ble i alle de årene overlatt helt til meg selv,tok alt praktisk ansvar for hus og barn og hadde aldri tid til noe som helst for meg selv.
En annen ting jeg også husker fra starten, er en episode da jeg skulle besøke en gammel og veldig syk bekjent, et menneske som betydde mye for meg. Akkurat den kvelden sendte P meg sms og ville komme på besøk. Jeg sa at det gikk ikke pga sykebesøk, han kjente til dette mennesket og visste hva vedkommende betydde for meg.Likevel forventet han at jeg ryddet plass til han og ble faktisk fornærmet da jeg sa nei..Han skrev endog at jeg kunne utsette sykebesøket, siden han ikke visste når han neste gang kunne komme innom, det kunne bli lenge til. Jeg ignorerte det og dro avgårde, men husker jeg ble rimelig satt ut der og da av ufølsomheten. Det er slik de er. Umodne, selvopptatte, snyltende, frekke og også feige. Idag har vi null kontakt, har vart ett år nå. Jeg satte ned foten til slutt, kun harde ord fra min side og styrken min som fikk han til å vike omsider. Sterke kvinner fordrar han ikke, har jeg funnet ut, så da gjorde jeg meg uovervinnelig. Og endelig øyner jeg lyset i tunnelen etter mange bortkastede år på et sinnsforvirret menneske.
KARI: “«Du gjør deg veldig dum når du trekker andre inn i diskusjonen. Ærlig talt, vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men det viser jo hvilken formidabel fantastisk fantasi du har, hvilken enorm og altoverskyggende evne til å anta, tro og mene og så dømme og vurdere meg basert på dine fantasier. Samme fantasier som har ødelagt så mange ærlige, sannferdige, ydmyke og ektefølte forsøk på å finne tilbake. Det er synd det. For kaoset er ikke meg, jeg er 100% tydelig og utvetydig på kjærlighet og hva jeg vil. Men du finner meg ikke verd noen form for tillit, og stoler mer på dine forskrudde fantasier. Trist.»”
Ojojoj, se på denne, en eneste lang projeksjon. Bytt ut “du” med “jeg” så ser du psykopaten snakke om seg selv.
Takk for enda en flott kommentar 🙂
Anonym: “Det var fra en dame, rene kjærlighetserklæringen om hvor mye han betydde for henne.”
Ja, og hun trodde nok på hans ord, akkurat som du, jeg og alle andre har gjort. Det er ufattelig hva de gjør med ofrene.
Din historie om sykebesøket minner meg forøvrig om min egen historie om da han ville jeg skulle holde meg hjemme fra jobb for å skype. Det er påfallende og slår meg igjen og igjen hvor like psykopatene blir av denne forstyrrelsen.
Takk for din kommentar 🙂
Angående temaet om psykopaten er like opptatt av offeret sitt etter bruddet, når han/hun egentlig ikke bryr seg om vedkommende eller til og med ønsker dem vondt. Når de taper narsissistisk forsyning går de lett videre. Jeg tror aldri at de kjenner på kjærlighetssorg slik vi gjør. Men jeg tror like fullt at det er et tap for dem og kanskje fordi når den rollen de spilte ut i forholdet tar slutt (sammen med forholdet) står de igjen i sine tomme skall. Kanskje er menneskedraktene de ikler seg (sammen med noen som elsker dem) det nærmeste de kommer å føle seg levende?
Jeg opplevde å være vitne til et arsenal av manipuleringstaktikker da han skjønte at nå var det over. Forskjellen da, sammenlignet med dem som ble brukt da vi var sammen, var at disse var så gjennomskuelige og barnslige at de virket mot sin hensikt. Jeg tror han var desperat. Selv om de raskt går videre og finner seg nye ofre, har jeg inntrykk av at tapet av en narsissistisk forsyning sitter fast i dem, for alltid. Kanskje dette ikke er noe de klarer å legge fra seg og er dømt til å gå og bære på? Når vi kjenner hvor mange hjerter de knuser på sin skjødesløse ferd, må det bli en tung bør å dra rundt på etterhvert?
Rebekka: “Selv om de raskt går videre og finner seg nye ofre, har jeg inntrykk av at tapet av en narsissistisk forsyning sitter fast i dem, for alltid. Kanskje dette ikke er noe de klarer å legge fra seg og er dømt til å gå og bære på? Når vi kjenner hvor mange hjerter de knuser på sin skjødesløse ferd, må det bli en tung bør å dra rundt på etterhvert?”
Ja altså dette har selv ikke jeg noe godt svar på. Det er spikret i stein at de ikke opplever kjærlighetssorg, som du skriver. Men det er noe som binder dem til ofrene, også tidligere ofre. Jeg lurer selv ofte på hva det er.
Jeg tror dog ikke børen av knuste hjerter plager dem noe særlig. Her er det nok heller vi som projiserer normal adferd over på dem. De er ikke normale og tenker ikke som oss. For å oppleve knuste hjerter som en bør, så krever det anger, samvittighet og empati. De har ingen av delene. Det er heller ikke slik at de har vært “midlertidige drittsekker” som plutselig våkner opp og forstår all skaden de har forvoldt. De vil alltid være psykopatiske.
Takk for din kommentar 🙂
Nei, jeg tror heller ikke skaden de forårsaker plager dem ett sekund. Jeg var utydelig der i min siste setning. Men byrden av den narsissistiske skaden, som jeg tror de ikke klarer legge fra seg. Min P var intenst opptatt av ekser og snakket mye om hvor dårlig de hadde behandlet han. Jeg mener, det må bli mange etterhvert. Mulig det bare er såret stolthet eller at det plager dem at de har mistet kontroll over tidligere ofre.
Rebekka: Ja. Jeg tror alt du skriver her, antakelig stemmer.
De er totalt blinde for skaden de har påført andre. Alt de ser er “hun gikk” eller “han gikk” og hvor dårlig gjort det var.
Det er dog viktig å presisere at alt det dårlige offeret har gjort ifølge dem, er projeksjon. Det er altså ikke snakk om bare en enveis blindhet, det er fullstendig sammenblanding av identiteter, meg/deg og hvem som har gjort hva. Meget forstyrret.
Ja, de går absolut ikke videre med et pænt eftermæle. Min P sagde bl.a. på slutten: Jeg tror på et forhold hver gang! Det er jo en enorm falliterklæring gang på gang, når de sikkert har en lang, lang hale af forhold bag sig.
At en P er så vanskelig at få ud systemet er nok også, at det uafsluttede lever videre i os. Det ordenligt afsluttede kan man godt komme videre med.
Fortsættelse til tråden – Jeg tænker også, at hvis magt og kontrol er vigtigt for en P, så bliver det jo opløst når vi før eller siden afslører dem. Så KAN en P IKKE fortsætte med os længere. Da vi har gennemskuet dem, kan de ikke bruge os mere. Måske leger de lidt videre, for deres forsynings skyld ( De er jo umættelige!!) Vi bliver efterladt på den mest svinske måde, ved at de kaster os som affald (søppel), giver ingen svar og lader os ligge i en stor og desillusioneret forvirring. Det er for mig det sværeste at komme over. Jeg har aldrig været ude for sådan en behandling nogensinde. Det glemmer jeg naturligvis sent!
Jeg tror heller ikke psykopaten opplever kjærlighetssorg, på samme måte som normale mennesker. Derimot tror jeg psykopaten kjenner på følelsen av tap, i og med at de anser kjæresten for å være sin eiendom. P liker ikke å miste leketøyet, søppelkassen eller slaven sin. Men jeg tror ikke de ser på sin egen rolle som en avgjørende faktor for at resultatet ble tap. Det dreier seg om at omverden ikke ser hvor feil de har tatt av den “barmhjertige samaritanen”. Han eller hun er blitt feiltolket, misforstått eller lurt, eller som min eks ville ha sagt det; “Jeg er et offer for karakterdrap!” 🙂 Min eks uttrykte at han kjente seg mislykket dersom noe gikk han i mot, men dette med å føle seg mislykket kan kanskje være spesielt for den skjulte narsissisten? I følge han var det ingen som forsto hva han gjennomgikk, alle motarbeidet han og han reagerte med å gå inn i en langvarig depressiv boble. Han tok en uforklarlig tredagers under et pledd, eller ble sykemeldt. Den gangen skjønte jeg ikke at det handlet om at han hadde mistet noen. Alt han foretok seg skjedde jo bak min rygg. Men det var flere kvinner som gikk i sinne, eller forvirring over hvem han egentlig var. For å komme seg til hektene igjen, la han for eksempel ut nye bilder på facebook med sympatisankende kommentarer, og fanklubben hans “heiet” han opp og fram. Jeg har heldigvis aldri opplevd at min eks har mistet noen av sine nære familiemedlemmer, men det hadde vært interessant å overvære reaksjonen. Antar det vil fortone seg som “A night at the opera” med min eks i hovedrollen.
Anonym21: “Vi bliver efterladt på den mest svinske måde, ved at de kaster os som affald (søppel), giver ingen svar og lader os ligge i en stor og desillusioneret forvirring. Det er for mig det sværeste at komme over. Jeg har aldrig været ude for sådan en behandling nogensinde. Det glemmer jeg naturligvis sent!”
Ja, dette tror jeg er det nærmeste vi kommer en avklaring. Vanskelig å leve med uansett.
Det gode er at når vi vet at vi er manipulert, så slutter vi å kontakte psykopaten. Vi vet at det vi trenger og søker, det får vi ikke av ham/henne.
Og det er faktisk en gigantisk prestasjon. Her på bloggen så er det så soleklart, men tilsammen utgjør vi en forsvinnende liten prosent av alle ofre. De aller aller fleste har ennå ikke forstått hva de har vært utsatt for, og befinner seg i en endeløs av/på situasjon med psykopaten. De tror de har med et normalt menneske å gjøre.
KARI: “Derimot tror jeg psykopaten kjenner på følelsen av tap, i og med at de anser kjæresten for å være sin eiendom”
Ja. Kjæresten eller vennen eller hvem det nå er de har valgt seg ut som mål. Tap av en eiendel, kanskje til og med en kroppsdel hvis symbiosen var tett nok. Tror du er inne på noe.
Ang projeksjon, speiling og sammenblanding av identiteter: Hvis jeg tar alt P sa om andre mennesker han hadde hatt i livet sitt, det være seg kjæresteforhold, venner eller familiære relasjoner og trekker tråden til at det kanskje var seg selv han snakket om, ja, da har jeg hatt med en veldig farlig person å gjøre…
Rebekka: du skal ikke se bort fra at du har det.
Projeksjon og sammenblanding av identiteter – et skremmende tema som jeg gjerne vile lest mer om..
Ref ditt innlegg Rebekka – jeg sitter med samme følelse av min x. Med alt han fortalte om sine exer, tidligere erfaringer og meninger – den dag idag aner jeg ikke hva som er sant, hva som er løgn, hva som er skjedd tidligere – hva som er blitt forskrudd i hjernen hans og kommet ut helt feil. Jeg aner virkelig ikke. Men jeg opplevde selv flere ganger at han husket / sa / laget caser av situasjoner jeg selv hadde vært til stede i som var helt feil i forhold til virkeligheten. Og dette skremmer meg faktisk vannvittig mye. For jeg vet hvilken virkelighetsfordreining som kan skje hos ham – og det virker som han lever i den boblen- frivillig? ufrivillig ? bevisst – ubevisst ? jeg vet ikke. Men skremmende er det.
Legg til et ukontrollert raseri, lite impulskontroll og alkohol. Et mareritt.
Jeg husker i starten av forholdet med NN, under det som også var fasen der han idealiserte meg. Han fortalte meg da, tilsynelatende “motvillig”, om sin gale, slitsomme eks. Etter hvert viste han meg også gamle meldingslogger av utvekslinger dem imellom, både på tekstmelding og chat, for å underbygge det han sa om henne.
Det ga mening – det underbygde virkelig tingene han fortalte. Eksen hans virket masete, løgnaktig, dramatisk, dominerende og kontrollerende ut fra det han viste meg. Senere, da jeg begynte å tvile på NN på grunn av en økende frekvens av røde flagg, var dette én av tingene jeg tenkte tilbake på da jeg “normaliserte” ham overformeg selv for å berolige meg: “Men de utvekslingene han hadde med eksen sin var i hvert fall ekte, han hadde aldri klart å forfalske noe sånt, og det ER virkelig han som fremstår som offeret der; hun var sprø, ikke han.”
I går kveld, to år etter mitt eget brudd med NN og et halvt år etter at jeg erklærte meg “tilnærmet frisk” igjen etter en hard PTSD-periode, fikk jeg en innskytelse og fant frem til meldingene jeg selv skrev med NN de siste to månedene før jeg gikk fra ham (ja, for det var jeg som dro, fullstendig nedbrutt). Han er selvsagt blokkert i alle kanaler, men meldingene kan jeg fortsatt åpne; jeg har ikke kikket på dem i løpet av rehabiliteringstiden, men i går fikk jeg altså en innskytelse om at det kunne være lærerikt på et vis. Og det var det.
Med tanke på NNs svartmaling av sin daværende eks i vår spede begynnelse for snart fem år siden, fikk jeg et slags merkelig møte med meg selv i døra. Først fikk jeg frysninger av å gjenoppleve hans likegyldighet via sms i de siste månedene, samt de ørsmå dryppene av hjerte-tegn og kyss og anerkjennelse innimellom, som ga meg akkurat den næringen jeg trengte for å bli værende, som en halvvissen plante man vanner akkurat så mye at den klamrer seg fast til livet. Jeg var virkelig midt i en devaluering/forkasting da disse samtalene fant sted, men det skjønte jeg selvsagt ikke da. (Min tolkning da jeg leste meldingene i går, var at han på det tidspunktet vurderte forløpende om han skulle sette i gang forkastingen for fullt eller ei.) Uansett, enda mer interessant var dette:
Da jeg leste meldingsutvekslingene med et forsøksvis objektivt blikk, slo det meg hvor grusomt needy, masete og sutrete jeg fremstår. Ispedd NNs typiske forklaringer av hvordan JEG var “en gal eks”, vil jeg nok ikke akkurat fremstå fordelaktig dersom han viser samtalene til en utenforstående. Snarere vil det falle perfekt på plass i virkelighetsbeskrivelsen han maner frem. Jeg fremstår virkelig ikke som noen fattet person. Jeg var på dette tidspunktet helt på randen og totalt drevet ut av mitt gode skinn av manipulasjon og psykisk mishandling, vet jeg jo selv, på en måte jeg inntil da ikke ante var mulig ? men det er jo umulig for hans neste offer å vite.
For en utenforstående veksler jeg i disse samtalene mellom total selvoppofrelse og malplassert omsorg på den ene siden, og needyhet og desperasjon og rop om å bli sett på den andre. Der hans forrige eks for meg virket kontrollerende og løgnaktig, kan nok NN med letthet fremstille meg som manipulerende, dramatisk og narsissistisk basert på våre utvekslinger. Samtalene fremstår totalt merkelige, og det var riktig uhyggelig å lese med (et forsøk på) “nøytrale” briller. (Det var grusomt å lese det med “egne” briller også selvsagt, men det ga i det minste mening for meg nå som jeg har lært og innsett hva for en forferdelig fase jeg gjennomgikk på den tiden.)
Det var ikke nytt for meg at NNs forrige eks sannsynligvis ikke var gal likevel, det skjønte jeg i fasen etter bruddet da ting falt på plass. Likevel var det utrolig interessant (og ganske vondt) å lese vår kommunikasjon fra den siste fæle tiden, og se hvordan man virkelig manipuleres inn i et vanvidd det er umulig å forklare for folk som ikke kjenner til dette fenomenet. Antagelig har disse meldingsloggene allerede blitt behørig brukt til å svartmale meg for hans nye tilskudd til fanklubben. (Han har av en merkelig grunn ikke hatt noe nytt offer etter meg, har jeg hørt fra sikre kilder, det er som om han har prioritert å ruste opp fanklubben.)
Det var interessant å se i praksis hvordan en P i tillegg til alt annet kan bruke digitale kommunikasjonsmidler til å manipulere ofrene til å nedtegne sitt eget, negative ettermæle i samme slengen som de forkaster og mishandler via samme kanaler.
Mia 11 Ja, det er skremmende og kanskje ekstra skremmende når man er tett på. Selv om jeg, i mitt tilfelle, bortforklarte mye rart som ble sagt eller gjort fra hans side, var instinktene mine klar over trusselen. Jeg tror det er derfor mange av oss er så utslitte etterpå. All den energien vi brukte på denne utryggheten kan nå brukes på å bygge trygghet rundt oss selv. Men det tar tid.
Kjempebra innlegg, og kommentarer.
Jeg lurte på om du kunne skrive noe om når offeret selv oppleves som en psykopat? Jeg føler min P og alle hans venner oppfatter meg som den gale, fordi han har fått fritt fram for å utlevere meg. Bruddet ble tragisk, noe han hadde planlagt. Det endte med en bombe fra min side, der jeg var ufyselig på meldinger fordi jeg ikke maktet mer. Jeg mistet fotfeste og skjemmes over at jeg sank så lavt som han har gjort med meg over lengre tid. Han hadde planlagt bruddet og at jeg skulle få en reaksjon. Det er vondt. Veldig vondt.
Frida: du har vært gjennom en enorm oppvåkning. Når puslebitene etter en psykopatisk relasjon faller på plass, så får man så mange aha-opplevelser at man nesten glemmer å puste. Det gjør godt og vondt på samme tid. Opplevelsen er nesten drømmeaktig.
Det er vondt å “møte seg selv i døren” ved å gjenlese meldingsloggen slik du har gjort. En annen leser fortalte nettopp om en lignende opplevelse, jeg tror det til og med var i denne tråden. Og jeg vil si det samme til deg, det er på godt og vondt at man sparer på skriftlig dialog med psykopaten, det positive er at man får en gyllen bekreftelse slik du nå har fått.
Det kan være vondt og pinlig å vite at man nå blir svartmalt for et nytt offer. Man kan vri seg i ergrelse over at man har gitt psykopaten slikt skyts gratis. Det er da det er viktig å minne seg selv på NK og hvorfor man har innført det. NK innebærer at det ikke lenger spiller noen rolle hva psykopaten gjør eller tenker om oss. De kan gjøre hva de vil, sverte oss til himmelen og tilbake, for de vil ikke lenger få ny narsissistisk forsyning av oss. De vil ikke lenger få informasjon om våre tanker eller handlinger. La de bruke det de har, til det er gammelt og skviset til siste dråpe. De vil aldri få noe av oss igjen.
Håper dette tankesettet kan hjelpe deg. Takk for at du kommenterer 🙂
A.E: dette ligner litt på innlegget fra Frida over her i denne tråden.
Vi gjør og skriver dumme ting i ren desperasjon mot slutten av forholdet. Det er viktig å ha klart for oss at det er psykopaten som drev oss til vanvidd, og at han/hun bevisst styrte oss dit.
Vi reagerte normalt på en unormal situasjon. Ta det som et sikkert tegn på manipulasjon. Vi må tilgi oss selv for at vi “dummet oss ut”. Det spiller ikke lenger noen rolle når NK er innført, la psykopaten kose seg med våre pinlige utspill, for det er det siste han/hun noengang kommer til å få fra oss.
Når offeret opplever seg selv som psykopat, så er det delvis projeksjon fra psykopatens side. Han/hun projiserer sine egne dårlige egenskaper over på offeret. Faktisk projiserer alle psykopater, det er slik de “lesser av seg” skammen, som ellers ville være uutholdelig for dem å bære på. Når offeret opplever seg selv som psykopat, så kan du være sikker på at du IKKE er det, for en ekte psykopat ville aldri plages av slike eksistensielle spørsmål.
Jeg skal ha ditt ønske om en egen tekst om dette i bakhodet. Takk for at du kommenterer 🙂
Takk for kommentaren, du har helt rett – det var i ren desperasjon og et resultat av hvor langt det hadde gått. Ja, dette lignet veldig på det Frida skriver. Det er så skremmende å vite at det befinner seg så mange forstyrrede der ute, den ene like ille som den andre. Før jeg fant denne bloggen, trodde jeg at jeg var alene i verden. Helt utrolig. Jeg håper at alle som er i en håpløs relasjon googler seg frem til denne.
Jajaja..! Tlf og sosiale medier, til alle døgnets tider. Jeg har en P som har en stor opptatthet og er avhengig av å gi oppmerksomhet, til andre kvinner, spesielt på sosiale medier. Det oppleves for meg som har “spiser seg inn” hos de, på en positiv måte, til de legger merke til den hyggelige mannen. Han skriver ikke så mye offentlig, men trykker på de rette stedene og kommenterer etterhvert små kommentarer hist og her. Når jeg har tatt opp denne opptattheten av andre kvinner, samtidig som vårt forhold ikke blir “belyst” i noen sammenhenger, har jeg etterhvert blitt gjort om til et forferdelig menneske..
Sjalu, kontrollerende, bestemmende osv. Etter soleklare situasjoner der han har gjort ting som ikke gagner et godt forhold, ender det opp med at jeg må be om unnskyldning for at jeg (over)reagerer på dette. Inne i hodet mitt vet jeg, en plass langt bak i minnet, at dette ikke blir riktig, men det er akkurat som om tankene mine bare viskes bort. Kanskje han har rett, er jeg virkelig blitt rape gal?!
Og denne ventingen… Man får ikke planlagt noe, “kanskje han vil treffes”.. Kanskje han vil finne på noe-hvis han ikke ombestemmer seg. Man mister mer å mer kontakt med resten av omverden, skremmende.
En gang for noen år siden var jeg en positiv, glad dame, med mye omsorg for andre-fornøyd med det meste og lo ofte. Husker ikke helt når dette sluttet, det er akkurat som jeg er blitt borte.
Dere får unnskylde at jeg kanskje gjentar det mange andre har skrevet allerede, men jeg leser og leser-og det er bare så altfor kjent.
En slags lettelse å se at man ikke er alene, selv om dette er noe man ikke unner selv sin værste fiende.
Så utrolig vanskelig å gjøre det rette, komme seg bort, all den tid man føler seg hjernevasket og maktesløs. Jeg elsker jo denne mannen, selv alt man må ta imot.
Lader opp til NK-én dag skal jeg også komme dit.
Takk for at dere er her, belyser et skremmende tema og gir støtte.
Én dag…: “En gang for noen år siden var jeg en positiv, glad dame, med mye omsorg for andre-fornøyd med det meste og lo ofte. Husker ikke helt når dette sluttet, det er akkurat som jeg er blitt borte.”
Ja, dette er noe de fleste opplever, og det eneste man sitter igjen med etter NK. Man har det ikke bra, kjenner seg selv ikke igjen, er blitt mer oppfarende, mindre tolerant… en annen leser her undret om hun selv var blitt psykopat etter bruddet, for det var slik hun opplevde seg selv.
Dette er noe jeg lover å fokusere mer på framover. Men det er mange emner som skal dekkes så ting tar tid.
Jeg vil bare minne leserne på at vi er ikke oss selv pga mishandlingen, hjernevask, PTSD og flere andre ting. Det er kompleks, men normalt. Vi er ikke gale.
Jeg vil også minne leserne på å slutte å strebe etter å bli den du var før psykopaten, for det blir vi ikke. Vi blir en annen. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, vi kan faktisk bli BEDRE enn vi var. Men poenget her altså – ikke bruk energi, tankekraft eller fortvilelse på å bli den samme. Denne energien trenger vi til andre ting.
Og du som kommenterer her, du trenger den til NK. Så lad i vei 🙂
“Ja, dette er noe de fleste opplever, og det eneste man sitter igjen med etter NK. Man har det ikke bra, kjenner seg selv ikke igjen, er blitt mer oppfarende, mindre tolerant… en annen leser her undret om hun selv var blitt psykopat etter bruddet, for det var slik hun opplevde seg selv.”
Har spurt meg selv om dette manger ganger. “Er det slik at det er jeg som er P?!” Hvorfor klarer jeg ikke å tenke slik jeg gjorde før”, “Hvorfor opplever jeg dette slik”, “Hva om han har rett og mener alt i beste mening”.. Spørsmålene er mange, men kunnskap fra denne siden er gull.
Tusen takk for engasjementet ditt!
Anonym: jeg ser at dette er noe som mange lurer på og at det er viktig å få avklart så fort som mulig, hva som skjer. Jeg skal fremskynde et innlegg om dette slik at det kommer en gang i begynnelsen av desember.
Takk for dine kommentar 🙂
Kan man legge inn kommentar her nå?
Karine: Ja
Jeg ble hektet gjennom sosiale medier. Ingen klar definisjon på forholdet, men oppmerksomheten var mye mer enn normal og til alle døgnets tider. Til og begynne med lo jeg det vekk og spilte med. Dette var jo morsomt.
Etterhvert som tiden gikk begynte jeg å glede meg til å høre fra han. Glede meg til samtalene til langt på natt. Når man har holdt kontakt slik i ett år så blir det til en vane. Jeg reagerte derfor raskt når snappene gradvis avtok i frekvens og det var da jeg begynte å stille spørsmål. Jeg følte meg forelsket, og av den grunn ville jeg ut. Sympatisk som han var holdt han meg i hans fanklubb kun ved å si at det var trist.
Etter dette kom stadige nye metoder for å gjøre meg urolig. «En venn har dødd. Det er mye nå i en uke, så jeg blir borte en uke». Jeg var forståelsen selv og etter en uke var han tilbake på flekken. Det ironiske i alt er at hver gang dette skjer, bruker han setningen «jeg svarer kun morgen og kveld» eller «jeg har ikke muligheten til å svare». Jeg har gjennom tiden kanskje sendt først til han et par ganger. Det er alltid han som tar kontakt, men han evner ikke å se dette og jeg tror han oppriktig tror at det er jeg som tar initiativ til samtalene.
Er jeg litt opptatt, tikker det inn masse fra han. Og svarer jeg ikke får jeg spørsmål med en gang. Jeg derimot, overanalyserer og tenker alt for mye dersom jeg nevner noe. Mistenker at det er derfor jeg ikke har blitt forkastet enda, fordi jeg ikke biter på alle disse forsøkene. Jeg er desperat innvendig – men holder meg hardt i skinnet for å vise dette så lite som mulig.
Han starter alltid samtalen med noe totalt random, som «ja eller nei?», «rød eller blå?». Han har også begynt å sende melding på kveld, kun for å se at jeg svarer for så å ikke si noe mer, så jeg merker at han nå kraftig intensiverer «mishandlingen» av meg. Meldingene blir åpnet etter lenger og lenger tid, svarene blir kortere og kortere og stiller jeg spørsmålstegn, så har han alltid en unnskyldning eller ting han er opptatt med (og det tror jeg på – fra gutten som en gang sendte kontinuerlig).
Jeg manner meg opp til NK, men kommer aldri til å føle meg helt klar da jeg sitter alt for dypt i avhengigheten.
ANONYME L- Noe så skummelt. Din historie er nesten identisk med min. Jeg ble også hektet gjennom sosiale medier og det begynte som din historie. Jeg syns det var morsomt, samtidig som jeg var kjempeskeptisk. Men så var jeg hektet. Jeg har på 8 mnd truffet ham 2 ganger – det er det merkeligste jeg har vært med på. Og fra å få meldinger hver kveld, så er det mer sporadisk nå. Interessen merket jeg avtok etter første treffet. Etter andre treffet, der han overtalte meg til sex, hørte jeg ingenting fra ham etterpå før etter 1,5 mnd. Hver gang han sender melding nå går det på at vi må treffes snart. Men det blir ingenting mer. Han sender nakenbilder av seg selv til meg. Tror han sitter hjemme og koser seg med dette “sysselet” til flere. Han er gift med 3 små barn. Hele greia er det mest absurde jeg har vært med på. Hva er greia liksom?
ANONYME L – Er det den samme mannen vi har blitt utsatt for kanskje?
PSYKOPATI:
Du sier “Når puslebitene etter en psykopatisk relasjon faller på plass, så får man så mange aha-opplevelser at man nesten glemmer å puste. Det gjør godt og vondt på samme tid. Opplevelsen er nesten drømmeaktig.”
Ja, det er nøyaktig der jg er nå. 3 mnd NK med PX. Med et unntak, h*n fulgte etter meg fra nord-norge til hovedstaden og dukka uanmeldt opp på puben..
Vel, det er en anna historie. Ja, nå som jeg har lest en del her og et par andre steder, er det ingen tvil om at jeg har vært utsatt or en meget forstyrret og farlig psykopat.