I forrige tekst snakket vi om hvor lang tid det tar å komme over psykopaten. En rehabiliteringsperiode på mellom 18 og 24 måneder må forventes. Det er mulig å sette en såpass nøyaktig tidshorisont på bakgrunn av ofres fortellinger og en mer vitenskapelig beregning av hvor lang tid det tar å bryte et mentalt psykopatisk bånd.
Noen vil oppgi en kortere eller lengre rehabiliteringstid enn dette. Her ligger det et subjektivt spørsmål om når man er “fri”. Min definisjon av å heles etter psykopaten er ikke å glemme denne personen, men at man ikke lenger føler seg emosjonelt tilknyttet ham/henne. Når man er emosjonelt løsrevet, så betyr det at psykopatens handel og gjøren ikke lenger har noen betydning. Det spiller heller ingen rolle om han/hun har en ny partner, og om den nye partneren får en annen behandling enn du fikk. Det er også likegyldig hva psykopaten tenker om deg, altså at det ikke spiller noen rolle hvilken informasjon om deg som skulle komme psykopaten for øre. Når dette skjer, så er du i praksis helet, selv om du ikke har glemt.
En oppgitt kortere rehabiliteringstid kan bunne i at offeret har gått i den kjente og fryktede avledningsfellen. Offeret forsøker å unnslippe den tunge og smertefulle sorgprosessen ved å “ha det gøy”, reise intenst, drikke mer, et utsvevende seksualliv eller i verste fall – hoppe rett inn i en ny relasjon. Jeg skriver “i verste fall” fordi en ny relasjon i en så tidlig fase vil ende i en ny katastrofe både for offeret og den nye partneren. Det hjelper ikke å gå utenom sorgen, man må gjennom alle fasene; sorg, fornektelse, kjøpslåing, sinne, aksept og reorientering (eventuelt i en annen rekkefølge). Ofre som oppgir at de er “helet” og har et godt liv bare tre måneder etter bruddet med psykopaten, vil mest sannsynlig oppleve et alvorlig tilbakefall senere. Alternativt så har de aldri vært sammen med en psykopat.
Motsatt så kan rehabiliteringstiden være meget lang, flere år og offeret sitter fortsatt fast i en berg-og dalbane med store kontraster på dagene; enten er de meget gode eller meget dårlige. Og det meste av tiden er offeret fremdeles forvirret, bittert og har kvernetanker. Hvis dette fortsatt skjer flere år etter bruddet, så vil jeg oppfordre offeret til å søke profesjonell hjelp. Da har hjernen hengt seg opp, litt som “hakk-i-plata”, eller går i sirkel eller “loops” som det heter på engelsk. Det finnes hjelp å få mot slike hang-ups.
Hvis du som offer kan utelukke slike “unaturlige” sorgreaksjoner og likevel synes du ble helet fortere eller senere enn hva som blir beskrevet i bloggen, så vit at det er normalt å falle litt utenfor 18-24 måneders “regelen”.
Nå skal vi gå gjennom enkelte faktorer som kan forklare forkortet eller forlenget rehabiliteringstid. Bemerk at disse bare er eksempler, det finnes flere. Poenget er å gjøre leseren oppmerksom på sin egen psyke og sine omgivelser. Kanskje leseren kommer på flere helingsfremmende eller -forsinkende faktorer. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan ha nytte av dem.
Oppfølging hos psykolog, psykiater eller annen terapeut
Profesjonell hjelp kan være både ønskelig og nødvendig, og forkorte rehabiliteringstiden. Det er dog meget viktig å forsikre seg om at terapeuten har god innsikt i antisosiale personlighetsforstyrrelser og i deres ofre. En terapeut som har innsikt i antisosiale forstyrrelser og deres ofre er gull verdt. En terapeut som ikke har slik innsikt kan derimot forsinke heling, og i verste fall gjøre skaden større. En terapeut som ikke forstår, vil mest sannsynlig angripe problemet med en “det finnes to sider av samme sak”-tilnærming, eller ha en filosofi om at offeret må erkjenne sin del av ansvaret for å komme videre. En terapeut kan også nekte å snakke om den parten som ikke møter i terapi (psykopaten). Dette vil være hensiktsmessig i relasjoner mellom to normale mennesker. I et antisosialt tilfelle er det imidlertid en grov misforståelse som kan forårsake skade. Det finnes ingen “to sider av samme sak” i relasjonen mellom en psykopat og et offer. Det finnes bare et rovdyr og et bytte. En manipulator og en manipulert. En terapeut som ikke forstår dette må offeret trekke seg unna. Det er ingen skam i å avbryte et samarbeid med en slik terapeut. Det handler også om økonomi. Å oppsøke private terapeuter er dyrt og offeret trenger sine finansielle ressurser til tiltak som virker.
Lojalitet til psykopaten
Det psykopatiske bånd innebærer mange ting, inkludert en misforstått lojalitet til psykopaten. Til tross for mange bedrag fra psykopatens side, så føler vi at vi svikter ham/henne hvis vi går videre og har det bra uten vedkommende. Det blir litt som Renfields relasjon til Dracula, for dere som kjenner den oppdiktede historien. Renfield beundrer og tjener Dracula inn i døden, til tross for at Dracula behandler ham meget dårlig og til slutt myrder ham for hva Dracula oppfatter som illojalitet, når det egentlig er Dracula som er den illojale. Nå er det ikke frykten for drap som driver offerets lojalitet til psykopaten, men lojaliteten er likevel like absurd. Det er lojalitet til en overgriper. Vi føler vi svikter “barnet” i psykopaten – den delen av psykopaten som vi tror trenger oss – når vi etter bruddet forsøker å ha det morsomt. Vi blir holdt tilbake fra givende anledninger av dårlig samvittighet. Vi tenker “nå skulle NN ha vært her sammen med meg” eller “det er galt av meg å le og kose meg med vennene mine når jeg har forlatt NN”. Dette tankesettet forsinker heling. Ikke bare det, men det er en grov misforståelse, for mens du har dårlig samvittighet for å oppleve positive ting uten psykopaten, så har han/hun ristet deg av seg for lenge siden. Psykopaten har aldri latt relasjonen eller bruddet med deg stå i veien for å gjøre hva han/hun vil, uten tanke for deg. Han/hun sitter ikke og sturer fordi dere ikke lenger er sammen. Du bør derfor også riste av deg all dårlig samvittighet og lojalitet til dette mennesket, sporenstreks. Å henge fast i denne lojaliteten forsinker rehabiliteringen.
Geografisk plassering
En av tingene jeg gjorde etter bruddet med psykopaten, var å bli værende på stedet hvor hele relasjonen vår utspilte seg. Psykopaten var den som dro og jeg ble igjen, omgitt av “våre” steder. Minner, nostalgi og trigging stod i kø, hver dag. Det var lenge meget vanskelig å ha min hverdag der, og utvilsomt en forsinkende faktor i min helingsprosess. I starten så ønsket jeg å ha det slik. Jeg var ikke klar til å gi slipp på psykopaten, og stedene vi opplevde sammen var det eneste jeg hadde igjen av ham. Jeg trodde jeg kunne finne lykken der hvor jeg hadde mistet den, dette holdt meg fast. Senere, når kognitiv dissonans var over og jeg så alt mye klarere, så gjorde de samme stedene meg sint. De minnet meg på psykopatens utnyttelse av meg selv. Dette var ikke bedre, og jeg var fortsatt knyttet til stedet, forskjellen var at det nå handlet om en slags dragning til åstedet for “forbrytelsen” mot meg selv.
Ingen av årsakene til å bli værende er helende eller sunne. Tvert i mot. Det er derfor mange grunner til å forlate stedet du delte med psykopaten, selv om det er din hjemplass.
Mange blir værende på plassen de delte med psykopaten av praktiske årsaker. Noen blir til og med boende i samme hus, etter at psykopaten har flyttet ut. Dette kan ha mange årsaker, og ikke alle har muligheten til å flytte på seg. Man kan være bundet av jobb, felles barn, eiendomsmarkedet eller andre ting. Det man bør være klar over i en slik situasjon, er at steder du oppholdt deg sammen med psykopaten, trigger sterke følelser og at dette kan forsinke heling. Råd i en slik situasjon er å ikke dyrke nostalgien. Må du bli værende i samme hus som du delte med psykopaten, så kan du ommøblere og eventuelt pusse opp for å gjøre stedet til “ditt”. Hvis du beholder interiør og dekor som før, så blir også psykopaten værende i åndelig forstand. Du vil gråte av å se på stolen han/hun pleide å sitte i, falle i staver over parketten han/hun hjalp deg med å legge, eller ligge søvnløs fordi psykopatens side av dobbeltsengen nå er tom. Dette er ikke bagateller eller “småting”, det er faktorer som påvirker ditt velvære og din livskvalitet. Derfor, gjør noe med det om du kan. Det allerbeste er å flytte til et annet hus. Og hvis jobb og andre faktorer tillater det – flytt til en annen by. Start på nytt et sted, med blanke ark. Se på det som en ny mulighet til nye opplevelser. Lyder dramatisk? Det er ikke det. Mange har flyttet bopæl av mindre alvorlige årsaker enn å rehabiliteres etter en psykopatisk mishandling.
Kunnskap
Å inneha kunnskap om psykopati er makt. Kunnskap er essensielt og uten kunnskap blir vi antakelig sittende fast i en mareritt-aktig oversvevings-felle hvor psykopaten klarer å gjenopprette kontakt igjen og igjen. Dette kan pågå i mange år fordi vi ikke skjønner hva vi har med å gjøre. Kunnskap er derfor ikke bare essensielt for å heles, men for i det hele tatt å bryte med psykopaten og innføre NK.
Det handler dog om kunnskap i akkurat riktig mengde. For mye kunnskap kan forsinke rehabilitering. Man kan bli så fascinert av psykopati og hva som har hendt en, at man blir sittende fast i en informasjonsspiral hvor avhengigheten man hadde til psykopaten bare blir overført til nettsider om psykopati og nettfora hvor ofre forteller deres historier til hverandre og “knytter bånd”. Til slutt kan man bare være venn med andre ofre for psykopater, hvorav de fleste man aldri får truffet ansikt til ansikt. Andre venner som ikke har erfaring med psykopater blir irrelevante. Dette er ikke et normalt sosialt liv, men oppskriften på hvordan man blir offer til evig tid.
Å beskjeftige seg for mye med emnet kan være skadelig i seg selv. For eksempel vet jeg at denne bloggen mest sannsynlig holder meg fast i noe jeg i dag kunne hatt betraktelig større avstand til hvis jeg ikke hadde holdt bloggen i live. Men å skrive den er et bevisst valg jeg gjør, det gir meg mye mer enn det tar. Jeg sørger da for at bloggen ikke blir altoppslukende. Det er da en nødvendighet og en måte å overleve på at jeg innimellom tar gode pauser mellom tekstene og lever et psykopat-fritt liv med mine normale venner.
Det er viktig å forstå når man har lært nok, og når det er på tide å gi slipp på støttehjulene i form av blogger som denne og andre nettsteder om psykopati. JA dette har hendt deg. JA du ble skadet. JA psykopaten er virkelig, men han/hun er også en abnormalitet. Det virkelige liv med virkelige ikke-psykopatiske mennesker venter der ute. Ikke la behovet for kunnskap om psykopati forsinke din heling og hemme din livsutfoldelse.
Manglende avklaring fra psykopaten
En stor rehabilterings-forsinkende faktor for mange er en fraværende avklaring fra psykopaten, det som på engelsk kalles “closure”; den siste store oppklarende samtalen hvoretter offer og psykopat kan skille veier med sinnsro og visshet om hva som gikk galt. Jeg forstår veldig godt dette behovet, jeg hadde det selv. Jeg hadde et stort behov for at psykopaten skulle “eie” sin oppførsel, ta ansvar for handlingene sine og innrømme uretten begått mot meg. Jeg hadde behov for en beklagelse fra ham. Jeg hadde også behov for å “lekse opp” overfor ham og projisere alle mine vonde følelser tilbake til ham, der jeg mente de hørte hjemme. Jeg ble nesten smågal av å ikke få denne muligheten og NK var en periode meget vanskelig.
Men ser dere setningen over? Ser dere hvor selvmotsigende den er? Å ta ansvar for sine handlinger eller be om tilgivelse er noe en psykopat absolutt ikke gjør. Selve kjerneelementet i psykopati er at psykopaten ikke har samvittighet eller innsikt nok til å innrømme feil. Det er derfor både forgjeves og absurd å forvente en slik opptreden fra psykopaten, det blir det samme som å forvente at en fisk kan svømme på land. Det er imot psykopatens natur. Etter at vi har lært om psykopati og hvordan psykopaten fungerer, så burde vi ikke lenger ha behov for en slik avklaring. Å vite hva han/hun er, er all den avklaring vi trenger.
Det rammer derfor bare oss selv å la en uteblitt “unnskyldning” hindre oss i å gå videre i livet. Det er en unnskyldning vi aldri får, og desto mer – vi trenger den ikke. Hva ville en unnskyldning eller innrømmelse av urett fra en psykopat bety? Hvilken verdi ville det ha, fra en person som lyver og manipulerer til den store gullmedalje? Hva får oss til å tro at vi plutselig kan legge vekt på en psykopats bønn om tilgivelse, når han/hun aldri har sagt et ærlig ord i hele vår relasjon? En unnskyldning fra en slik person trenger vi ikke. Vi bør derfor motarbeide med all vår kraft, at en manglende avsluttende samtale med psykopaten skal holde oss fast i uføre. Vi tror vi trenger å tømme våre hjerter overfor psykopaten; at vi har noe viktig å si innen vi kan gå videre. Men faktum er at vi har ikke lenger noe viktig å fortelle ham/henne, og å tømme våre hjerter ville bare gitt vedkommende ytterligere narsissistisk forsyning. Psykopaten ville elsket at vi pøste følelser ut. Derfor, forsøk å lukke behovet for avklaring og gå videre med rak rygg.
Å rehabiliteres etter relasjonen med psykopaten er en prosess. Det er ikke en enkelthendelse (DER var jeg visst plutselig over ham/henne). Det er heller ikke en avgjørelse (fra torsdag kl 12 vil jeg gi slipp og aldri se meg tilbake). Det er et maskineri som river og sliter i oss, som gir oss gode og dårlige dager om hverandre inntil vi plutselig kommer ut på den andre siden av stormen hvor alt er helt stille. Vi vil oppleve at vi har lite kontroll over prosessen og det kan gjøre oss både frustrerte og maktesløse at vi ikke kan påvirke saksgangen mer enn vi kan. Mange av oss har mang en gang satt oss oppgitte ned, hvor vi opplever ekstremt ubehag selv om vi trodde vi gjorde alt riktig. Det som er viktig å fokusere på er derfor at det har en slutt. Det har en ende. Og befrielsen vi opplever den dagen vi merker at psykopaten ikke lenger har innflytelse på oss er verdt det. Men først må vi gjennom stormen. Du kan derfor likegodt kle deg varmt og i regntøy, for du kommer til å bli værende der en stund. Da gjør det ikke så mye om regnet pisker deg i hodet, du har jo hette på. Og bak enhver tordensky så skinner sola.
Eller i dette tilfelle, en frustrert psykopat som har mistet et offer.
Takk for akkurat dette innlegget! Jeg er en av de som har brukt uforholdsmessig lang tid på helingen. Det er snakk om mange år! Jo, jeg innså at det aldri ble han og meg etter “kun” tre år. Men det var jo først da at kampen for livet startet. Jeg gjenkjenner spesielt to årsaker; Manglende avklaring, og kunnskap. Dette med manglende avklaring har vært en forferdelig gjenganger. Da snakker vi ikke bare to skritt tilbake, men rett og slett “gå helt tilbake til start og stå over en omgang”. Jeg ble underveis i avklaringssamtalen sugd inn i psykopatens giftige klister bestående av falsk klokskap, falsk selvinnsikt og falsk anger. Tåredryppende anger. Han var alltid så glad for praten vi endelig hadde fått til! Han forsto meg så godt. Endelig hadde vi snakket sammen om det som virkelig betød noe, uten at vi ble sinte på hverandre. For det var jo dette han egentlig foretrakk; Direkte, ærlig og respektfull samtale. Jeg må le.. Han trengte å holde meg i hånden når vi “avklarte”. Være intim og nær. Jeg husker hvor kaotisk det føltes å være nær han, når jeg i realiteten forsøkte etablere en permanent avstand. Jeg ville at vi skulle være enige om avstand, men da strandet samtalen. Han sa “jeg trenger kjærlighet når jeg minst fortjener det”. En psykologisk frase kopiert direkte fra lærebøker som sto i min egen bokhylle. Jeg trodde han tenkte slik. Avklaringssamtalene etter alle forsøkene på å ende forholdet, ble alltid starten på en ny runde. Jeg rister på hodet av hvor lite som skulle til av innsats fra hans side for å få meg på igjen. Etter hvert som jeg fikk kunnskap om psykopati og om den skjulte narsissisten, forsto jeg at jeg måtte gjennomføre bruddet uten avklaringen. Jeg lærte at falsk klokskap og forståelse var psykopatisk manipulering for å lime meg ytterligere fast. Hvis han virkelig forsto alt så godt, hadde den samme graden av selvinnsikt og anger tilgjengelig, hvorfor benyttet han det aldri når han virkelig hadde behov? Når han tok fatale valg, måtte lyve og bedra, hvor var disse egenskapene da? I dag er svaret opplagt. Men det var vanskelig å sortere på nært hold. Jeg hadde mer enn nok med å forstå at man forlater ikke en psykopat. Men desto viktigere lærdom var at psykopaten, og kanskje spesielt den skjulte narsissisten, ALDRI kutter båndene til sine ofre helt. De gir aldri en ekte og ærlig avklaring. De rydder aldri opp i fortiden, men drar med seg en flik av offerets følelser, tanker og meninger, vaner, merkedager og minner som små bindeledd til offeret videre inn i fremtiden. De vil alltid sørge for å ha en grunn til å kunne ta kontakt. Selv om mønsteret ikke er så tydelig når man står midt i det, så kan man se alt veldig klart om man studerer for eksempel mailer og meldinger. Derfor ble en gradvis innføring av sperrer på telefon og mail helt avgjørende. Han måtte ikke nå meg med den psykopatiske ordsalaten. Jeg innskrenket psykopatens muligheter og først da kunne jeg med stor lettelse endelig nyte avstanden. Jeg trengte ikke å bli forstått, eller å selv forstå! Jeg aksepterte det uforklarlige. Og da var det ikke lenger en god grunn til å følge med på han, så jeg etablerte fullstendig NK. Underveis har jeg dessuten gitt avkall på behovet for å tidfeste prosessen. Jeg har brukt den tiden det har tatt. Det føles så greit. Med hånden på hjertet; Jeg har aldri følt meg mer psykisk hel, fri og stabil enn nå. Dit kan man altså komme, uavhengig av tiden det tar.
Hei. Takk for innlegget. Denne infoe både skremmer meg å er veldigt nyttig å opplysende. Nå er det 14mnd si det tok slutt. Men det er langt i fra slutt pga rettsaker, anking o.l. håper å ønsker at eg kommer inn i den der 24mnd på å endeligt være fri fra min plager. Skremmende de der med å god ta at en aldri får noen svar å forklaring å alle spørsmåla som riv å slit i meg. Noen ganger er eg sterk å bryr meg ikkje mens andre ganger går runt å er liv redd plagaren min. De er så store svingninger fra å vær litt glad til å plutseligt ligger i forster stillig å gråte hjerte ut. Mens han har ny dame å gjør akurat som ingen ting har hent. Trodde faktiskt at han skulle slutte å plage meg når han bare traff noen men de har bare blitt værre. Forstår ikkje hvorfor??
Anonym: husk at det ikke er noe unormalt i å bruke lenger tid på å heles enn gjennomsnittet. Du er ikke engang fullstendig NK ennå. En rettsak er en forsinkende faktor, da du fortsatt må forholde deg til psykopaten.
Bare slapp av og la heling bruke den tiden den trenger.
Lykke til 🙂
Synes det var værst med ” No closure ” bare sinne ( tegn til aggressivitet på melding ) masse utropstegn. Siste han skrev: Så det er dette du vil!!!!!!!!!!!! så slettet han meg. ( Før det var det ingen samtale annet enn at jeg var lei meg for at jeg ikke reiste til han den helgen.
Jeg satt igjen med et stort ????? og en sorg.
Null kontakt hjelper, er på første uken-merker jo tankene flyter..men det går bedre, har liksom ikke smerte i hjerte sorg, mer melankolsk tristhet fordi alt virket så bra, endelig hadde jeg møtt en som var som meg ( jeg tok veldig feil ) og at jeg nå må bruke tid/måneder på egenrefleksjon/ utvikling.
For omtrent et år siden møtte jeg en fantastisk flott ung mann. Fra den dagen vi møttes første gang, var vi sammen hele tiden. Jeg la ikke merke til at det kun var han og meg, jeg var oppslukt i hans omsorgsfulle vesen -med meg. Jeg hadde ikke så mye kontakt med venner og familie, jeg var alltid sammen med han, og jeg merket ikke at jeg var slik jeg reager på med andre forhold, at de glemmer verden rundt.
Men litt etter litt la jeg merke til at han stadig vekk snakket stygt om de fleste andre. Det var alltid noen som behandlet han respektløst, i følge han selv. Etter hvert begynte jeg å reagere på hans kritikk mot alt og alle, og konfrontere han med dette. Fikk til svar at han hadde mye å tenke på for tiden, og at han egentlig ikke var slik. Han fortalte meg faktisk hvordan han EGENTLIG var, og at jeg kom til å oppdage det selv når vi ble bedre kjent. Jeg fikk ikke oppleve den personen han sa han var, og etter to-tre måneder ga jeg han opp. Dette var etter at vi hadde kranglet fysisk, der han ble så utagerende at jeg ble livredd. Så jeg dro derfra og svarte ikke på noen meldinger. Vi bor ikke i samme by, så det var lett å unngå å tilfeldigvis støte på han.
Når du får en melding der det står: “Kom tilbake, jeg elsker deg og skal ikke gjøre deg noe” Da må han jo selv innse at han har gjort noe galt, tenker jeg..?
Men, ca 4 måneder senere tar han kontakt igjen, for å levere tilbake noe han har lånt av meg. Nå er han en roligere, mer sympatisk person. Og jeg tenker at jeg skal gi han en sjanse, for å forhåpentligvis finne ut at han faktisk er en bedre person enn sist.
Det viser seg at han, etter å ha tatt kontakt med meg igjen, innleder et forhold til en ny dame. Dette holder han selvsagt skjult for meg. Men min magefølelse sier at noe er galt, og han innrømmer at han har en annen, men ønsker heller å kun være med meg. Og sier at han var taktisk mtp dette, siden jeg skulle tro at jeg mistet han til en annen om jeg ikke ville være sammen med han. Vi holdt på ca en mnd denne gang, etter at han hadde gjort slutt med hun andre, men mer enn det orket jeg ikke. Noen av tingene som gjorde at jeg igjen sa stopp:
-han påsto jeg hadde tatt kvelertak på han slik at han mistet pusten. Dette hadde jeg liksom gjort den gangen jeg dro gråtende og livredd fra han forrige gang vi hadde kontakt, for ca 4 mnd siden. Absolutt ikke sant!
-han sa støtt og stadig at “alle” var misunnelige på han, og ville ødelegge for han.
-enormt sinne, i mange forskjellige situasjoner. Men like etterpå var det som om dette ikke hadde skjedd i følge han selv. Eller at han påpekte at jeg hadde ukontrollert sinne.
-mye sjalusi, og dette til mine venner og familie som jeg av og til ønsket å være sammen med. I slike tilfeller gjorde han meg alltid sjalu med å nevne damer han skulle treffe. Eller påpeke hvor populær han var hos motsatt kjønn, og hvor mange som ville ha han.
Jeg kan nevne mange eksempler, men er vel nok dette for å beskrive litt av personen. Jeg gjorde det som sagt slutt igjen for en mnd siden. Fikk vite for en uke siden at han hadde truffet en ny. Da ble jeg bare lettet, nå slipper jeg å lure på om jeg burde gitt han mer tid til å vise meg hvilken flott person han er.
Vi var “sammen” ca 3-4 mnd tilsammen, og siste måneden var jeg i grunn klar over galskapen, og klarte å fokusere på hvordan jeg IKKE vil ha det.
Nå er jeg bare lettet, men sitter med mange spørsmål jeg ønsker svar på fra han. Vet jeg ikke får det, da han klarte å vri alle mine “anklager” mot han til å dreie seg om meg og min oppførsel.
Glad jeg ikke lot meg lure i en lengre periode, men jeg skjønner utrolig godt at man lett havner i “klørne” på slike personer.
Igen super fint og meget relevant indlæg! Og veldig godt, at der ikke bliver lagt skjul på alvoren i den skade en P forvolder.
Jeg var sammen med min P i en del år og det tog mig cirka 2 og et halvt år at komme over, psykisk og følelsesmæssigt. Men da jeg kunne mærke, at nu gik det i den rigtige retning, da sagde min krop og fysik fra. Jeg tænker at det er fordi, at jeg i helingsprocessen også arbejdede rigtig meget. Jeg overhørte min krops signaler ? at den egentlig trængte til noget blidt, omsorg og ro. Måske sidde stille ved en PC, ville have været bedre. Jeg valgte et fysisk krævende job, så jeg var træt når jeg kom hjem og slap for at tænke for meget!
Mit immunsystem er i bund, mit nervesystem er forvirret og jeg har spændinger overalt. Jeg er rystet over den kraftige reaktion, men det siger også bare noget om alvoren i at have været i relation til en P. En intellektuel, perfektionistisk Covert Narcissist af slagsen. Så jeg vil opfordre til at være meget nænsom mod sig selv efter bruddet. Man kan blive fysisk rigtig syg af at udsætte kroppen for sådan en omgang?
Anonym: Kjære deg..det bekymrer meg litt at du ikke har plassert “potensielt voldelig” øverst på listen over gode grunner til å styre unna denne personen. Beskrivelser som “fysisk krangel” og “enormt sinne” er i min forstand forløpere til vold. Jeg håper virkelig du ikke lar deg manipulere til å finne ut av hans påståtte “egentlige selv”. Du har absolutt ikke tid til å finne ut av hva den siden består i. Men viktigst av alt er at du ikke må forvente svar på noe som helst fra han. Han vil mest sannsynlig ikke gi deg et ærlig svar. Og du trenger strengt tatt ikke hans svar heller, for de ærlige svarene besitter du selv; Når noen bedriver overgrep mot deg slik at du skremmes til å rømme fra vedkommende.. eller, når noen får deg til å gråte av alt annet enn glede, ja så har ikke vedkommende gode hensikter med deg! Kom deg bort. Dette skjønner jeg ut i fra det du skriver at du er helt klar over. Jeg leser deg som en fornuftig kvinne med egne grenser. Jeg reagerer på at han allerede har andre kvinner, at han innrømmer taktikk i forhold til sjalusifabrikkering overfor deg. Denne personen er gjennomført ubehagelig. Velg NK på alle sosiale medier, og vær stolt over at du gjennomskuet galskapen. Lykke til! 🙂
Kari: Tusen takk for støttende ord!
Jeg må også takke hele denne bloggen for å ha gitt meg innsikt i andres opplevelser rundt slike personer. Er nok ikke lett for mine venninner, som jeg har snakket med om dette, å forstå alt som skjer.
Bortsett fra å ha tegn til voldelighet, så synes jeg det vanskeligste med denne relasjonen var å ikke “nå inn” til han. Vi kranglet mye, men jeg satt alltid igjen som et spørsmålstegn etterpå. Følelsen av at han aldri forstod hva problemet var. Jeg er også blitt stemplet som sosiopat i hans øyne, noe jeg vet han har fortalt andre. Men det bryr jeg meg ikke om, de som kjenner meg vet hvordan/hvem jeg er.
Allerede nå synes jeg han er patetisk, og kontakt med han holder jeg meg unna i fremtiden.
Det er en ni-ti mnd siden jeg gjorde det slutt. Det tok et halvt år før tankekjøret gav seg. Jeg har ikke grått mye og nesten ikke vært sint på han. Men jeg sørger på min måte. Har dager sammen med barna og når jeg er uten dem pleier jeg mitt eget selskap og nyter det (det har jeg gjort mye av) jeg har venner og allsidige interesser. Jobben min er spennende og krever mye av meg, men jeg liker det. Der er ingen nye partnere med i bildet og det velger jeg i lang tid fremover, ennå.
Jeg har altså ingen behov for å finne noen ny. Jeg vet jeg trenger mer tid og at sjansen for å velge det samme, fortsatt er stor. Det jeg vurderer er å skifte bolig. Jeg hadde også en P som satte gang med prosjekter, uten å bo her og noen ganger uten å spørre meg, og han har halvferdige oppussingsprosjekt rundt om i hele huset. Jeg ønsker å ferdigstille disse og så komme meg her i fra. Det trenger ikke være en geografisk avstand, men å starte på ny uten minnene om han. Gjøre noe for meg selv, av meg selv uten innblanding. Kan jeg kalle det å vise muskler?
Jeg vet han har gått videre, ellers verken hører eller ser jeg noe til han og det kjenner jeg er befriende. NK har nok vart i 6 mnd. Kontakt ut over det, da det hadde gått 10 mnd var noen tekstmeldinger, der han prøvte å finne en vei inn til meg igjen og jeg avslo, eller lot være å svare.
Jeg vet at dersom jeg møter på han, må jeg bort derfra raskest mulig. Denne styrken min er nyfødt og sart. Men, jeg har også gode dager, livet mitt er på rett kjøl, jeg tenker på dette forholdet vi hadde sikkert daglig, men det er mer som en refleksjon ikke smertefullt og rått.
Vil dette si at jeg ikke har gått GJENNOM, slik du skriver? Jeg har som sagt hatt flere slike mennesker i livet mitt og jeg tror det hjalp meg i denne siste relasjonen. Jeg har skjønt at jeg har valgt det utrygge fordi det er trygt og kjent (ironisk) og store deler av livet mitt har jeg gått rundt med en grunnfølelse: redsel. (Kognitiv dissonans skaper redsel) og det var dette som var mitt kjernesår ift P. Han spilte på min redsel og lojalitet mot utøveren av krenkelser.
Men, jeg er ikke sint på egne vegne. Spørsmålet mitt er vel sånn cirka: må jeg gjennom sinnet for å heles? Ble rotete dette…
Rebekka: sinne er en viktig del av oppvåkningen. Eller sagt på en annen måte, hvis du ikke reagerer med sinne på hva du er blitt utsatt for, så har du ennå ikke skjønt omfanget.
Men ikke alle blir like sinte eller sinte på samme måte. At du er “lavbluss sint” betyr ikke at du ikke har vært gjennom alle fasene. Selv er jeg som deg, ikke spesielt sint av natur. Men jeg ble meget sint cirka 18 mnd ut i NK. Morderisk sint. Men det varte ikke lenge.
I dag opplever jeg korte glimt av sinne. Som jeg jar skrevet tidligere, de verste følelsene er over og jeg er for det meste likeglad. Men senest i går kveld kom det et raseri over meg som varte i et par minutter. Jeg kom til å tenke på hans foraktfulle blikk og ord, og hvor lite jeg fortjente det. Det gjorde meg rasende at han ikke har følt noe som helst behov for å si unnskyld for hans nedverdigende behandling av meg.
Men så må jeg rett og slett minne meg selv på ordene jeg skrev i den siste teksten, at noen unnskyldning eller innrømmelse av dårlig opptreden får man aldri av disse menneskene. Hvorfor? Fordi de er psykopater! Dette svarer jeg i dag for å legge lokk på alle kvernespørsmål. Fordi de er psykopater! Det synes jeg også leserne skal gjøre. Så enkelt er det.
En annen grunn til at man aldri får den sårt trengte oppklarende samtalen, er at mange psykopater ønsker å holde døren åpen for å kunne gjenopplive relasjonen. Dette kan skje flere år frem i tid. De vet at det blir unaturlig å fortsette relasjonen hvis de og offeret har “snakket ferdig” og gått hver sin vei. Derfor tilbyr de ikke en slik avklaring.
Men se, når er det jeg som babler i vei. Men for å svare på ditt spørsmål “må jeg gjennom sinnet for å heles?”. Jeg mener ja, det må du, men det betyr ikke at du må kaste blomstervaser i veggen i en måned.
Lykke til 🙂
Jeg skriver fra en posisjon der det er mange år siden forholdet til P tok slutt.
For meg var kjærligheten over da jeg reiste, fordi det pga felles barn tok tid å bryte ut av praktiske og økonomiske årsaker. Den siste tiden var grusom og full av nedverdigende hendelser.
Han fikk jo en enorm makt over meg som satt fast med barna, og den makten visste han å benytte seg av.
Jeg hadde da jeg reiste tusen ting å bearbeide pga ting han hadde utsatt meg for, men det ble i tillegg atter tusen fordi vi hadde felles barn og jeg derfor ikke kunne bli helt kvitt ham. Det tok derfor veldig lang tid å finne tilbake til meg selv og opparbeide meg ny sikkerhet og tro på meg selv. Men jeg hadde jo barna å kjempe for og det ga også styrke.
Jeg fant; når sant skal sies, aldri egentlig tilbake til meg selv, for den godtroende og snille jenta kunne jeg ikke lenger være, men jeg fant en mer bevisst, ikke så naiv og sterkere person. Henne er det bedre å være, selv om jeg av og til savner den gamle meg med sine rosa briller. (En vakrere verden).
Men nå har jeg et mer realistisk syn på verden og tåler det.
Det jeg egentlig ville frem til er at selv om jeg forlengst har kommet over P, tror jeg at jeg alltid vil bære med meg en slags sårbarhet. Blir ofte innhentet av en følelse av å ikke være bra nok. Husker ordene hans og det målende blikket. Jeg har mange evner og kvaliteter, som mange kommenterer, og ser heller ikke så verst ut, Likevel hjemsøkes jeg av den gamle følelsen han ga meg : “Du holder ikke mål!”.
Har bloggskriver eller andre noen kommentarer?
kiki: “Jeg fant; når sant skal sies, aldri egentlig tilbake til meg selv, for den godtroende og snille jenta kunne jeg ikke lenger være, men jeg fant en mer bevisst, ikke så naiv og sterkere person. Henne er det bedre å være, selv om jeg av og til savner den gamle meg med sine rosa briller. (En vakrere verden).”
Denne brutale og sanne men samtidig oppløftende uttalelsen har jeg stor sans for. Jeg tror nemlig de færreste av oss blir som før og antakelig var den psykopatiske kollisjonen den mest personlighetsforandrende hendelsen i hele våre liv. Vi må bare innse det. Skaden er irreversibel, så vi kan likegodt gjøre det beste ut av den. Og faktisk har den stort potensiale.
Takk for din kommentar 🙂
Det er snart to år siden bruddet med min psykopat. Det første året var preget av grusomme utskjellinger på tlf og mail og det var først seks måneder inn i bruddet at jeg begynte å skjønne hva jeg hadde vært med på. De meldinger som kom prøvde jeg å besvare men det utløste bare et skred av nye og hva som ble forventet av meg var helt hinsides. Så etter ett år og ingen følelser i svarene fra meg roet det seg og jeg regner min tidsregning for mitt nye liv fra da. Jeg har skjønt hva jeg har vært med på, jeg tror ikke jeg har noen følelsesmessige tilknytninger lenger – det kan komme små tanker om hvor fint det hadde vært hvis han bare hadde vært den gode siden sin (tenke seg til – etter alt jeg opplevde). Det eneste jeg ikke har gjort som jeg har veldig lyst til – er å slette barna hans fra min fb konto (har satt de i kategori at de ikke kan lese det jeg legger ut). Men jeg får så vondt av dem – tenk hvor såret de kan bli.. jeg kunne sendt dem en melding og forklart men det vet jeg går videre så det vil jeg ikke. Jeg kan bare slette dem men da gir jeg og ham krutt til å snakke dårlig om meg. Ikke at det betyr så mye. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre i den saken og har bare avventet det hele. Men føler det hadde vært godt for meg og kuttet totalt alle bånd – men å såre noen uskyldig har jeg litt vanskelig for. Jeg hører stemmen hans – som i de grusomme mailene rett etter bruddet “jeg kunne bare våge å kontakte barna hans” “så grusom jeg er som kke har sendt et ord til barna” – uansett blir det brukt mot meg så jeg tok aldri kontakt.
Men jeg må innrømme at jeg sliter litt for tiden – jeg har kommet vekk, skjønt hva jeg har vært med på, lest og lært – men sliter i hverdagen. Mangler energien min, gleden – har alltid vært optimistisk så merker jeg selv at jeg reagerer negativt på ting. Ønsker meg og tilbake til den jeg var selv om jeg vet at der kommer jeg ikke på sammen måte som før men energien og optimismen og livsgleden – den vil jeg ha tilbake.. Små steg ad gangen – men skulle bare ønske det gikk fortere.
Jeg merker jeg reagerer så ufattelig sterkt på ting rundt meg som jeg opplever går på tvers av mine grenser – reaksjonene er så altfor sterke og jeg må virkelig jobbe med å ikke la ting gå inn på meg. Jeg er ikke følelsesmessig knyttet lenger men jeg hører og hans argumenter, nedvurderinger… tankene kan gå inn på ting som har skjedd, forferdelige ting – og jeg kjenner jeg fortsatt bruker energien min på det – men det er på en måte en forklaring for meg og på at det var ikke riktig – argumentene hans kommer fortsatt til meg og jeg knytter det opp mot forklaringene utifra den sannheten jeg nå har lært. Holder virkelig på å bygge meg opp igjen – men gleder meg veldig til det hele er mye fjernere og ikke så ofte i tankene! Vil bare være glad igjen (er glad mye oftere nå men ikke sånn som “vanlig” – er bare ufattelig sliten føler jeg..).
Takk for fantastisk gode blogginnlegg og mange gode kommentarer – det er til stor hjelp og også lese andres kommentarer/historier.
Mia11: “Jeg merker jeg reagerer så ufattelig sterkt på ting rundt meg som jeg opplever går på tvers av mine grenser – reaksjonene er så altfor sterke og jeg må virkelig jobbe med å ikke la ting gå inn på meg.”
Dette er hyperårvåkenhet og så vanlig at jeg tror jeg må skrive en egen tekst om dette senere. I mellomtiden skal du ihvertfall få et navn på tilstanden og vite at det er normalt.
Takk for din kommentar 🙂
Mia11: Jeg har det sånn som deg, jeg også. Jeg har faktisk gjort meg “uvenn” med mennesker jeg tidligere holdt ut uten større problemer, fordi jeg nå opplever at de tråkker over mine grenser. Mine NYOPPTRUKNE grenser bør det kanskje stå. Jeg har alltid vært klar over at folk er forskjellige. Noen sa, mente og gjorde ting som jeg absolutt ikke aksepterte for min egen del, men jeg hadde ikke behov for å protestere så voldsomt. Jeg hadde min mening, de hadde sin, og jeg hadde ingen god grunn til å flagge min sak over deres. Jeg unnskyldte min egen mangelfulle reaksjon med at jeg trivdes med å være rund i kantene. Aksepterende. Ha et såkalt åpent sinn. Men etter å ha vært gjennom et skadelig forhold der denne rundheten og rausheten ble utnyttet for alt hva det var verdt, har mye endret seg. Jeg reagerer! Den distansen jeg tidligere hadde til andres avvikende personlighet har nærmest skrumpet inn, og jeg føler at jeg må ha piggene ute for å unngå at de kommer for nær meg. Noen ganger kommer de for nær, noen ganger holder det ikke bare med å ha piggene ute heller. Noen ganger må jeg protestere høylytt, og det har vært utrolig sårt og nærmest litt ensomt. Men jeg jobber hver dag med å bli bedre kjent med den nye siden av meg. Jeg trenger ikke at alle andre liker den, for når sant skal sies så ønsker jeg ikke å være like “likandes” som jeg var før. Jeg trenger at grensene mine skal syns, og ikke minst skal de være tydelige for meg selv. Men ja, det er sårt og til tider så slitsomt at jeg bare skyr folk for å prioritere ro og taushet. Jeg ser frem til blogginnlegg med hyperårvåkenhet som tema. 🙂
Hypervåkenhet! For en glede, finnes det virkelig et begrep som forteller hva det er som har slått så kraftig inn i mitt ellers rolige og sindige vesen. Er nylig begynt å lese bloggen. Leser meg framover fra begynnelsen.., melder meg etter all sannsynlighet på med kommentarer og innspill senere.
Så mange flotte mennesker samlet her inne- neppe tilfeldig.
Ønsker dere all lykke her i livet.
Interessant og givende innlegg!
Jeg bet meg merke i ordet “å heles”. Jeg er usikker på om jeg har forstått begrepet riktig. Det tok meg rundt 4 år å slutte å tenke på behovet for unnskyldning, forklaring, bekreftelse på at jeg (tross all dårlig behandling) var et godt og omsorgsfull menneske både overfor ham og barna. Det verste av savnet etter de “gode sidene” av ham, var også over. Allikevel følte jeg meg ikke “hel” og fri som det mennesket jeg var før jeg traff ham (av mitt 30 års liv ). Det skal sies at jeg levde et overlevelsesliv i 8-10 år (!) før jeg endelig tok mot til meg å flytte. Ordet Hypervåkenhet var et godt og dekkende ord for tilstanden jeg var i (og som jeg fortsatt er i mer eller mindre grad) . Jeg husker at syn og hørsel var på “høygir “. Det siste halvåret før jeg dro, kjente jeg et sterkt behov for å lære meg en form for kampsport og at jeg måtte lese meg opp på jus. Galskap!, tenker jeg selvfølgelig i dag. Men slik var det.
Jeg flyttet til en helt annen kant av landet hvilket jeg ikke angrer et sekund på i dag. I ettertid ser jeg at jeg hadde noen forsinkede faktorer som barnefordeling, stor bekymring over barna som ble igjen, barnevern inn i bildet og i tillegg at jeg måtte “stå” I full og krevende jobb på et helt nytt sted. Det var ikke plass til verken sorg eller bearbeiding av alt jeg har vært gjennom. Etter et par år, klappet jeg sammen og fikk langtidssykemelding. I løpet av den tiden fikk jeg bearbeidet mye, men langt fra alt. Som dere forstår, har prosessen vært lang og hard. Tilbake til “å heles”. Etter at man har innført NK og en aksept for ikke å få dekket behovet for unnskyldning /oppklarende samtale med P, har jeg forstått teksten slik at da er man “helet”. For min del, har det vært flere faser med heling: innføring av NK, innhente kunnskap for hva man har vært utsatt for, komme over sjokket og bearbeiding av flere former for sorg, avlæring av uheldig adferd (som absolutt var nødvendig under “torturtiden”) , oppdage på nytt hvordan normale og sunne relasjoner innehar av gode og ekte verdier etc etc.
Siden P er svært flink til å projisere sin egen “dritt” over på offeret , tar det også lang tid å kvitte seg med skam og skyldfølelse og følelsen av ikke å være god nok. Dette tar også tid.
En annen ting som også blir vanskelig for offeret, er tvilen på om man gjør det “riktige” i helingsprosessen : angst for å “dyrke” offerrollen når man i realiteten har behov for å bearbeide, VÆRE og forbli offer (for det vil man jo ikke), bruke for lang tid på prosessen til å bli seg selv igjen etc.
Jeg tror det er viktig å la seg selv gi seg den tid det tar. For mitt vedkommende har jeg gitt opp å tenke på når jeg blir ferdig. Kanskje det i seg selv gjør prosessen kortere.
Det har gått rundt 8 år siden jeg forlot P. Jeg er fortsatt ikke blitt meg selv ennå, men det “nye” som har kommet, er at jeg i perioder evner å slippe på angsten for ikke å være god nok og gir mer faen (som Fugelli sier så godt). Jeg begynner faktisk å se på P som et stakkarslig menneske og ikke som et “monster” jeg skal frykte. Når jeg har stunder jeg er helt på plass i meg, er alt det vonde borte. Ingen bitterhet, ingen anger eller klandring verken på meg selv eller P. Disse stundene kan vel ikke vitne på noe annet enn at jeg blir satt fri en gang i framtiden. 😊
Lisa: “Jeg bet meg merke i ordet “å heles”. Jeg er usikker på om jeg har forstått begrepet riktig.”
Du har et viktig spørsmål, og jeg tok meg selv i å undre hva jeg egentlig mener med “heling” og “rehabiltering” som jeg skriver om hele tiden.
Men egentlig vet jeg utmerket godt hva jeg mener. Når man er fri fra traumebåndet, så er man helet. Det innebærer at man ikke lenger går og drømmer om psykopaten, man tror ikke lenger på hans/hennes godhet og å se et bilde eller høre vedkommendes stemme vekker mer vemmelse enn savn.
Den følelsesmessige tilknytningen er borte og man bryr seg ikke lenger om hva som skjer med psykopaten.
Men ettervirkningene er der fortsatt. Man skal bygge seg selv opp fra grunnen av. Arbeidet med hyperårvåkenhet og personlige grenser varer ofte resten av livet. Det nye livssynet tar flere år å integrere. Kanskje noen ofre opplever dette årelange arbeidet som ikke å være helet.
Men dette er løsrevet fra traumebåndet, som er din spesifikke relasjon til en spesifikk person.
Traumebåndet bør være oppløst innen rimelig tid, som jeg skriver så er det normale 18-24 mnd etter null kontakt.
Håper dette var oppklarende. Takk for din kommentar 🙂
KARI: “Jeg har faktisk gjort meg “uvenn” med mennesker jeg tidligere holdt ut uten større problemer, fordi jeg nå opplever at de tråkker over mine grenser. Mine NYOPPTRUKNE grenser bør det kanskje stå. Jeg har alltid vært klar over at folk er forskjellige. Noen sa, mente og gjorde ting som jeg absolutt ikke aksepterte for min egen del, men jeg hadde ikke behov for å protestere så voldsomt. Jeg hadde min mening, de hadde sin, og jeg hadde ingen god grunn til å flagge min sak over deres. Jeg unnskyldte min egen mangelfulle reaksjon med at jeg trivdes med å være rund i kantene. Aksepterende. Ha et såkalt åpent sinn. Men etter å ha vært gjennom et skadelig forhold der denne rundheten og rausheten ble utnyttet for alt hva det var verdt, har mye endret seg. Jeg reagerer!”
Jeg synes dette, nesten halve kommentaren din, er en nærmest perfekt belysning av hvordan mange opplever deres nyopptrukne grenser. Det er jo ikke slik at psykopatofre blir MER tolerante, tvert imot – de fleste av oss har blitt langt mindre tolerante, og det med god grunn. Det var ikke kun psykopaten som tråkket på oss, utnyttet oss og brukte oss som søppeldunk. Psykopaten gjorde oss bare oppmerksom på alle som har gjort og fortsatt gjør det.
Det er heller ikke slik at vi velger de nye grensene selv. Det er ikke slik at vi “rådslår” med oss selv om hvor de nye grensene bør gå. Kroppen velger dem for oss, og det er kroppen som sier ifra når de blir overtrådt. Vi merker det rett og slett fysisk, vi fryser til is, vi blir rasende eller vi ønsker å forlate situasjonen. Musklene våre spenner seg. Vi får hodepine.
Problemet er ikke at vi har fått nye grenser. I de fleste tilfellene er de nye grensene både sunnere, mer beskyttende, mer rasjonelle og mer logiske enn de gamle. Problemet er at vi ikke er vant til å håndheve dem. Å reagere med en utblåsning av de sjeldne når noen ikke betaler deg tilbake hundrelappen de lånte er ikke hensiktsmessig. Det er heller ikke hensiktsmessig å flykte når du føler at noen har sagt noe grenseoverskridende. Det er ikke hensiktsmessig å fryse til is når noen trakasserer deg.
Den tunge veien fremover blir å lære å håndtere de nye grensene på en verdig måte. Dette skjer litt etter litt over mange år. Vi tar for oss en person av gangen. Derfor er det slik at selv om vi føler oss sterke og forberedt så vil fortsatt enkelte klare å nedverdige oss, men dette er ingen skam. Å håndheve grenser kan være skremmende.
Vi kan begynne med å øve oss i noe så enkelt som å slette de vi ikke er komfortable med fra sosiale medier. Noen av oss er så nedkjørt og “people pleasers” at til og med dette krever mot. Vi frykter konsekvenser. Men fortell deg selv “dette er MIN facebook, JEG bestemmer over den, og de som står på MIN venneliste skal være invitert dit av MEG”. Senere kan vi trene oss i mer direkte ansikt-til-ansikt konfrontasjoner, der det er påkrevet.
De giftige menneskene blir på den måten stadig færre og de lever kortere i våre liv, etterhvert som vi blir oppmerksomme på våre grenser og lærer å håndheve dem.
Takk for din meget kloke kommentar, den burde nesten være et mantra for oss 🙂
Kari: ditt siste innlegg er som om jeg kunne ha skrevet det selv.
Sakte men sikkert kommer en erkjennelse av at man må hevde egne grenser på en annen måte .Den tolerante, forståelsesfulle og tilgivende personen man har vært har ikke blitt forstått på riktig vis .Våre beste menneskelige kvaliteter har blitt utnyttet og tråkket på .En kjærlighetsfull tilnærming til andre mennesker har ikke blitt ansett som en gave, men som en svakhet og en kile inn for å utnytte og misbruke oss. Som om vi var litt enfoldige. Ikke forståelsesfulle og kjærlige.
Vi har trodd på kjærligheten og en kjærlighetsfull tilnærming til andre mennesker. Det skal vi fremdeles gjøre (i mine øyne). Men vi må også markere grenser og bli tydeligere.Oppøve kunsten å si ifra på en bra,men tydelig måte.
Erfaringene med P/N har lært oss at ingenting nytter. Men det er ovenfor dem! Normale mennesker vil ta det.Og tar de det ikke så er de kanskje ikke så normale likevel.
Vi må tenke at vi har P/N tekke og kanskje har tiltrukket oss flere usunne personligheter enn det vi før innså.
Det er og blir en krevende øvelse å være en kjærlighetsfull person og samtidig vite å holde avstand til de menneskene som ikke tar imot denne gaven på normal måte. (stakkars dem, men de er desverre utenfor vår påvirkningskraft).
Vi skal ikke forkaste våre beste menneskelige kvaliteter, men innse at noen ganger faller kjærligheten på stengrunn, da er vi i vår fulle rett til å gi opp og søke et rikere jordsmonn.
Jeg kjenner meg også igjen i Karis og Kikis beskrivelser med det å sette grenser i forhold til mennesker jeg ser jeg har tillatt for nærme inn på livet, men som tar mer enn de gir (i beste fall) eller invaderer meg (i verste fall). Den siste tiden har det vært enkelt å identifisere disse, men det har vært mye ståk rundt mitt takk-og-farvel i noen relasjoner. Jeg jobber med å tåle det ukomfortable ved å trekke meg tilbake. I begynnelsen forklarte jeg høflig at denne relasjonen måtte jeg dessverre avslutte, nå ser jeg at det åpner for en dialog ingen er tjent med og går litt stillere i dørene. Uansett hvilken måte det har skjedd på, er noe av resultatet for min del at jeg må jobbe med følelsen av “at det er meg”. Det er meg som ikke tåler, som forårsaker brudd og vonde følelser og som sårer. Med hodet vet jeg at det må til og at mennesker som vil meg vel, aldri ville tvinge seg på. Med hjertet er jeg fortsatt sårbar og den som burde betale kostnadene for overtramp, slik jeg nok har gjort hele livet. Vel, jeg er ferdig med å være hyper-tolerant. Det er godt å se andre ha det like ens, selv om dere har min sympati. Jeg innser også at det sinnet jeg katalyserer via andre også må på banen for min egen del. Det har jeg tenkt mye på og kommet frem til siste tiden. Vurderer å kjøpe meg noen vaser å ha i bakhånd 😄 når jeg endelig får kjent på det sinnet jeg vet er der…
Jeg kender også til at egne, nye grænser vises. Jeg har været meget overrasket over mig selv i nogle situationer, hvor jeg bare har reageret ret kraftigt. For mig, føltes det voldsomt med nødvendig grænsesætning overfor voksne mennesker! For det var en kraftanstrengelse, at udvise en ny adfærd, hvor min vrede over uretfærdig behandling, kom ud for fuld blus. Jeg tror mest det er mig der føler det er lidt rystende, da det er ny side jeg skal finde mig selv i. Den er endnu jomfruelig, fersk og usikker i udbrud, men autentisk. Jeg fandt endelig mit sværd i livet. Mig som ellers for det meste er mild og tålmodig. Jeg skulle møde en P, for at finde min vrede. Der var en der sagde til mig, at jeg i overført betydning, nu var ved at sætte et hegn om min have! Ja, for jeg kan ikke klare mere respektløs opførsel, efter forholdet med P. Jeg har nået et absolut mætheds-stadie for disrespekt.
Det er utrolig nødvendig, kan jeg se når en situation hvor jeg har sat grænser, er overstået. Det er ikke noget jeg planlægger, det er ikke forceret, det kommer bare helt indefra i en given situation. Jeg har oplevet flere komme til mig og vist mig stor respekt, efter jeg har sat foden ned, nogle har kommenteret det positivt, nogle har rystet på hovedet, andre har distanceret sig fra mig og nogle vendt ryggen til. Jeg har ikke fortrudt nogle af de gange, jeg for alvor har markeret mig. Det var absolut på sin plads. Nogle gange har jeg endda tænkt, at det er ærgerligt, jeg først er ved at lære det nu. At jeg har været let at omgås, når jeg altid har været så samarbejdsvillig i mange kontekster og ikke krævet det store. Måske alt for nem?
Anonym21: “For mig, føltes det voldsomt med nødvendig grænsesætning overfor voksne mennesker! For det var en kraftanstrengelse, at udvise en ny adfærd, hvor min vrede over uretfærdig behandling, kom ud for fuld blus.”
Det er fordi vi ikke er vant til det. Å skulle lære å bli mer hardtslående i voksen alder er ingen lett oppgave. Vi vet ikke “hvor hardt” det passer seg å slå ennå. Vi blir som et lite barn som krever respekt. I starten kan det virke komisk, kanskje vi overdriver og gir folk bakoversveis eller oppdager at andre bare smiler fordi de synes våre forsøk på grensesetting er patetiske eller “søte”. Vi er heller ikke komortable med å heve vår røst og kan fort få dårlig samvittighet eller skamme oss for å kreve noe. Men dette er bare en fase vi må gjennom.
Men mye av jobben er mental. Det er ikke alltid vi slår i bordet, selv om det var på sin plass. Kanskje ble vi unnvikende der og da. Kanskje så vi ikke urettferdigheten umiddelbart. Det viktigste er at vi mentalt trenes opp til å se urettferdigheten. At vi tenker tanken. Å være etterpåklok er tross alt bedre enn ikke å reagere i det hele tatt. Når det mentale er på plass så vil vi reagere oftere, tidligere og mer korrekt fremover.
Det handler ikke bare om at vi reagerer på urettferdighet mot oss selv, vi vil også lettere se urettferdighet mot andre, og ikke være redde for å vise det.
Takk for din kommentar 🙂
Sitter igjen som et levende spørsmålstegn.
Kort fortalt :
Samboeren min tok raskt over styringen på livet mitt. Han og hans barn gikk foran alt jeg måtte ha lyst til eller planer om.
Selv kjørte han trailer og var mye borte, etterhvert skurret historiene om hvor han var, hvorfor han ikke rakk hjem osv at jeg begynte å stille spørsmål. Det likte han ikke, og kom m trusler om selvmord,flytte eller bebreidelser og motangrep.
Så skulle han begynne å pendle. Jobbe der barna bor. Dette kom til å gå helt fint sa han. Han sjekket turnus og lagde lister omgår han skulle komme og når jegskulle komme.
Så dro han for å jobbe. Siden har jeg ikke hørt et ord fra han. Etter noen måneder pakket jeg og betalte flyttelasset hans slik at jeg ble kvitt han. Dette er nå ca 6 mnd siden.
Noen uker etter at han dro for å pendle så jeg på fb at han er samboer med en annen og leker stepappa etter noen uker.
Sitter da igjen m huset/lånet som han absolutt måtte ha og 1000 ting å ordne. Hvordan Kan et voksent menneske stikke av fra alt. Ansvar,Forklaringer og late som vi aldri har eksistert.
Hva skjedde? Hva gjør jeg?
Dvs jeg prøvde å ta kontakt første uka etter hsn dro. Ringte og sendte sms. Deretter har æ hatt NK.
Men er fremdeles et spørsmålstegn?
Heilo: kjære deg, dette er noe av det mer ekstreme jeg har lest.
Det er slettes ikke rart du sitter som et spørsmålstegn. Dette er hva de gjør, de er impulsive og tar det de vil ha fordi de føler de har rett til det.
De har ingen tanke for en ekspartner som blir sittende med en masse praktiske problemer og et knust hjerte. De har aldri knyttet seg til ekspartneren og derfor er “ute av syne, ute av sinn” slik de resonnerer, jeg vil tippe at din ekspartner nesten ikke ofrer deg en tanke, og skulle du dukke opp i hodet hans så er det i form av irritasjon og ikke dårlig samvittighet.
Kjære deg, du er i sjokk nå, men det er så viktig å fatte at disse menneskene er ikke bare “players” eller svindlere, eller en normal person i midtlivskrise. De er alvorlig personlighetsforstyrret i form av en antisosial personlighetsforstyrrelse.
Du har vært meget uheldig som støtte på en slik, men nå er du her og vi skal gjøre det beste ut av det.
Nå må du begynne den lange veien med å løse deg ut av deres felles bo og bygge opp ditt liv fra bunnen av. Jeg er redd for at din eks ikke kommer tilbake. Det eneste scenariet hvor jeg ser for meg at han returnerer er hvis han mister sin nåværende partner. Hun fungerer nå som narsissistisk forsyning og han trenger ikke deg. I tilfelle hun oppdager hva han er og trekker seg, så vil han muligens forsøke å komme tilbake til deg. Det er enklere enn å finne ny narsissistisk forsyning.
Han vil da gjøre det i form av den største selvfølgelighet, som om ingenting har skjedd mellom dere, som om dere så hverandre i går og han vil se det som sin fulle rett å returnere til sitt hjem og til deg.
Jeg har bare ett råd nå og det er ikke å la ham gjøre det. Selv om du håper det vil gi deg svar på mange ting. Noen ærlige svar som du kan bruke til å bygge deg opp vil du uansett aldri få.
Din historie er overveldende. Jeg ønsker deg lykke til av hele meg. Jeg oppfordrer også andre lesere til å komme med støtte og råd.
Heilo: Det er nok noget af det mest onde ved en P, den måde de forlader en. Fejt, sygt og iskoldt. Man vil prøve at finde en mening, men ondskab kan man ikke altid forstå! Det gør så ondt at erfare.
Kæreste stakkel, jeg vil anbefale at du får noget professionelt hjælp. En der kan samle dig op og støtte dig i den proces du nu skal igennem. Så du kan få samling på dig selv og noget omsorg. Og så få noget frisk luft, søvn, sund mad, ro, græd, spark til sofaen, råb og skrig på en biltur, mød veninder, køb noget lækkert til dig selv og andet godt! Søde og opbakkende tanker til dig.
Kjære Heilo.
Jeg ønsker deg all lykke til videre i livet, all støtte i form av omtanke, ord blir fattige.
Ta godt vare på deg selv, og husk at livet kan igjen bli godt og at du har mange gode år foran deg.
Heilo: Det første som slår meg når jeg leser historien din, er at dette har han mest sannsynlig gjort mot andre, ved tidligere anledninger. Visst er psykopaten både følelseskald og utspekulert på en og samme tid, men det er noe med lettheten hans i forhold til omfanget og alvoret i udåden som får meg til å tenke at dette virker litt for rutinemessig for han. Som om han har gjort det før og kanskje sluppet unna med det. Vel, det spiller i og for seg ingen rolle for deg akkurat nå, han har forlatt deg på en iskald måte og satt deg i en vanskelig situasjon, og det er dette du skal forholde deg til. Har dere felles lån, felles signatur på husleiekontrakt eller andre utgifter som dere deler? Da bør du snarest ordne opp med banken og aktuelle instanser slik at du får kun ditt navn på papirene. Jeg syns dette er veldig viktig, ikke minst med tanke på fremtiden. Han kan ikke komme tilbake og kreve noe, eller bruke “felles eie” som grunn til å ta kontakt, og du slipper å måtte stå ansvarlig for eventuelt økonomisk mislighold fra hans side. Er boliglånet beregnet på to inntekter, må du også snakke med banken og få alt omjustert til å passe deg. Jeg vet av erfaring at bankfolk kan være utrolig menneskelige og de utviser forståelse. Kanskje har de til og med noen gode råd i forhold til den økonomiske situasjonen han har satt deg i. Kanskje kan de gi råd i forhold til salg. Men ikke la det vente, for regningene blir ikke borte. De blir bare en ekstra belastning jo lengere tid det går. Og jeg hadde skiftet dørlås! Vet du Heilo…egentlig har jeg veldig lyst til å gi deg stående applaus for hvordan du har håndtert situasjonen så langt, med flyttelass og alt! Du er jammen tøff! Og du har funnet veien inn hit på bloggen fremfor alle andre løsninger. Bra! 🙂 Dessverre fins det ingen lett vei ut av sorgen. Den må sørges ut til den slipper taket i deg. Men forsøk å lese deg gjennom bloggen her, det er mange “opplysende” innspill fra mennesker i lignende situasjon som deg. Vi er alle enige om at bloggen her har holdt oss oppe når det har stått på som verst. Å søke profesjonell hjelp via fastlege er også nyttig. Da blir alt mer konsentrert om deg personlig, og du kan stille spørsmål, få svar, gråte eller banne høylytt når du trenger det. Gi deg tid, og skriv ned frustrasjonen din. Men fremfor alt..massevis av lykke til, fra meg.
Når alarmen ikke virker
Det er ikke godt å våkne opp på akutten. Jeg har sovnet, til tross for alt maset og støyen rundt meg. Jeg er en av pasientene, ligger alene i et stort rom med masse utstyr jeg ikke vet hva brukes til. Sakte demrer det for meg hva som har skjedd tidligere. i natt. Da jeg kom hit var de mest opptatt av hodet mitt. Jeg lot dem holde på, deilig å bare ligge stille og hvile. Da de var ferdige ville legen håndhilse på meg, en høflig mann. Ikke fullt så morsomt da han ville hilse på den venste hånden også. Det heter visst franske mansjetter sa jeg. Husker ikke noe av hverken røntgen av hodet eller armen, men våknet litt da det ble lagt gips på armen. De pratet med meg, jeg var nok litt av og på. Men det var stadig en av dem hos meg, hyggelige folk.
Om morgenen kom legen på visitt og jeg regnet med å få dra hjem, men ikke denne gangen. Han skrev meg inn, og jeg syntes det var deilig å bare hvile i sengen fortsatt. Jeg ble trillet som en dronning inn på rom 203, vindusplass med utsikt mot den gamle hovedveien. Frokostserveringen var i gang, og jeg ville ha kaffe. Jeg fikk ikke kaffe, ikke vann heller. Det er helt vanlig sa de.
Sakte begynte det å demre for meg hva som hadde skjedd dagen før. Jeg hadde ringt nødnummeret, og politiet kom. Jeg sa fra til dem at han var rolig, bare vær hyggelige mot ham, han trenger psykiatrisk behandling og ikke fengsel. De ville ha med meg også, ikke i politibilen men i en ambulanse.
Oj, oj, oj. Så da måtte han være i kasjotten nå. Jeg hadde ringt politiet en gang mange år tidligere, og da ble det et fryktelig bråk etterpå. Jeg vil ikke ha rettsinnstanser innblandet som drar i meg, det betyr bare masse trøbbel for meg etterpå. Politiet hadde vært hos meg på akutten i natt, jeg ville ikke skrive under noe. Men hva gjør jeg for å minimalisere kjeftinga etterpå. Jeg ringte advokaten, han kjente oss jo. Og forklarte ståa, og at jeg ikke hadde anmeldt. Greit nok, advokaten var litt opptatt, men skulle ta seg av det senere på dagen. Å få ham ut av glattcella, og ut i solen.
Legevisitten kom, tror de lyste inn i øynene mine. Jeg fikk ikke dra hjem, men fikk lov til å rusle litt i gangen hvis jeg ville. Jeg var litt sliten, og ble liggende. Godt å ha sengen ved vinduet, ingen som kunne se meg der jeg lå med turban og gips.
Jeg trodde de hadde gått feil, det kom inn en dresskledd hyggelig mann i følge med samme tolken som hadde vært med under legevisitten. Gode smil på begge to. De lurte på hvordan jeg hadde fått skadene, men det visste jeg ikke. Jeg har vel snublet og falt, det har skjedd før? Men jeg måtte jo etterhvert innrømme at han jeg hadde i huset var hissig og måtte ha manglende impulskontroll. Jeg kunne jo ikke anmelde når jeg ikke husket hva som hadde skjedd. Han trengte ikke fengsel, men psykiatrisk behandling. Jeg viste dem papiret politiet hadde gitt meg, og det var ikke noe å bekymre seg over. Jeg trengte ikke møte i retten når jeg var innlagt på sykehus.
Utpå ettermiddagen ringte P, han var blitt en fri mann igjen. Ikke noen problemer. Og lurte på hvor jeg var.
På sykehuset forsto de min situasjon bedre enn meg, jeg fikk god hjelp. Og gikk til møtet kuratoren hadde avtalt for meg. Det ble fæle nyheter, han hadde prøvd å knuse hodet mitt med en stein, og lot som ikkeno. Han prøvde å innbille meg at alt var min feil. Jeg klarte å få dyret ut av huset, men det er jo også slitsomt.
Nå har det gått et halvt år som singel, sliter fortsatt med hodet.
Helio – så ufattelig trist og utrolig å lese. Det er sjokk på sjokk å oppleve, erfare og til slutt la det synke inn når man blir utsatt for slike umenneskeligheter som før en opplever det ikke tror det er mulig. For hvem gjør slikt? – ingen normale mennesker, ingen med et snev av respekt for den andre eller en ørliten snev av empati. Dessverre finnes slike mennesker – og vi sitter igjen med våre livs sjokk.
Du utviste stor styrke da du sendte flyttelasset til ham! Prøv å ordne det praktiske som ligger foran deg til det beste for deg uten å vente på noe som helst velvillighet fra psykopaten. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg stod oppe i det – men til slutt sank det inn – denne mannen kan jeg ikke forvente bryr seg om noen ting som har konsekvens for andre.
Bruk nære venner, familie – folk du er helt trygg på som støtte i den situasjonen du er i og ikke minst denne bloggen for å sette deg inn i det spillet du dessverre har blitt utsatt for. Da vil brikkene falle på plass og man forstår hva man har blitt utsatt for litt ettr litt. Ditt innlegg er det første jeg har lest om som har satt ord på noe jeg kjenner godt til men aldri har nevnt eller snakket om; at han og barna hans gikk foran alt som betydde noe for meg også. Med den setningen ligger det mye- mange hendelser som sikkert har skurret underveis – i min historie med min psykopat lurte og tvilte jeg mange ganger underevis – men som jeg nå forstår var en ren taktikk fra ham for å oppnå det han ville – å skyve barna foran seg, for å oppnå gode for seg selv. Et rødt flagg for meg som jeg dessverre ikke lyttet til. For jeg følte meg egoistisk som tok ting opp.. Jeg flyttet halve landet med ham, og plutselig uten å konferere med meg skaffet han seg en pendlerjobb -der barna bodde, og skulle komme hjem i helgene (han er ikke trailersjåfør…), da fikk jeg sjokk – og valgte å flytte men fortsatte forholdet litt til. Da det tok slutt forlangte han at jeg satt med huset der hans ting stod inntil han fikk anledning til å hente det….. etter ett år solgte jeg. For å unngå økonomisk ruin uten at det hadde betydd noe for ham (for han betalt selvsagt igjenting). Og gjett en gang hvem som pakket og betalte flyttelasset hans….. Alle de utrolige tingene som skjedde underveis hadde sin avslutning i en grand utrolig vannvittig finale – som igjen er blitt “forklart” ved å lese seg opp på dette temaet. Hva de kan få seg til å gjøre er bare helt umenneskelig – sender deg en stor klem og ønsker deg alt godt på den videre veien. Ta vare på deg selv, les, bryt all kontakt – og ikke la deg friste til å vise en eneste følelse i dialog med ham eventuelt på et senere tidspunkt. Beskytt og plei deg selv og vit at en til slutt kommer styrket ut av det.For meg har det vært til livreddende hjelp å forstå – å sette seg inn i psykopati rett og slett for å forstå for å klare å takle det som har skjedd – å forstå det helt totalt irrasjonelle som har skjedd som man aldri hadde trodd at et menneske skulle kunne gjøre. Og faktisk – forstå at utfallet var gitt. Støtter Kari der – han har nok gjort det før. Det har jeg i ettertid forstått at min og har nemlig – han hadde forklaringer på ting… men i etterkant ser jeg en helt annen rød tråd gjennom livet hans enn slik han fremla det. Beklager litt blanding av mitt og ditt men det traff meg innlegget ditt. Ta vare på deg selv.
Anonym, når alarmen ikke virker: Jeg klarte ikke å la være å gråte når jeg leste historien din. Det er en grufull situasjon du beskriver, jeg kjente jeg ble kald og uvel langt inn i margen. Du har opplevd verst tenkelig scenario, dersom man ser bort fra fullbyrdet drap. Du beskriver psykopaten akkurat slik samfunnet frykter at han skal fremstå, slik han gjerne fremstilles på film, som en voldelig konemishandler som ikke gir seg før offeret er knust og dødt. Men dette er DIN virkelighet, og du har opplevd dette på kroppen over lang tid. At du fortsatt lever og er i stand til å beskrive situasjonen, er for meg nærmest et under. Det er kanskje det for deg også? Eller er det slik at når man lever i konstant fare, så opparbeider man seg en overlevelsesstrategi som overbevisende gjentar ordene “det går bra med meg, jeg tåler dette”? Har du det slik? Du skriver at du frykter reaksjonene hans dersom du kobler inn myndighetene. Du ber alle instanser behandle han pent, for du frykter det vil gå ut over deg dersom han må lide noen form for overlast. Kjære, kjære deg…denne personen er livsfarlig, og du må takke ja til all hjelp du kan få! Dette er ikke “bare” en syk person, dette er en gjennomført ondskapsfull potensiell drapsmann! Du stiller ditt liv til rådighet for en som kun er i stand til å mishandle andre. Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at du må absolutt ALDRI ta han inn igjen. Samme hva han sier og gjør. Det han lider av går ikke over! Det kan ikke kontrolleres, det kan ikke behandles (i hvert fall ikke uten kyndige fagfolk) og det vil med stor sannsynlighet ende i drap, dersom du gir han innpass igjen. Ord som ny identitet, hemmelig adresse og voldsalarm kommer frem i meg, men like viktig er kyndig hjelp for deg til å bearbeide opplevelsene dine. Skadene dine! Du har vært alene i et halvt år, og det i seg selv har vært livsviktig. Men føler du deg egentlig trygg? Er han bak lås og slå? Ja, jeg får bare flere spørsmål jo mer jeg skriver. Skulle likt å vite hvordan du egentlig har det i dag. Noe sier meg at du er på riktig vei, i og med at du beskriver situasjonen din her på bloggen. Jeg sender deg styrkende tanker og håper du har energi til å skrive mer. Ta godt vare på deg selv.
Jeg innførte NK med min eks for 2 måneder siden. Men det er veldig hardt når han ikke lar meg ha null kontakt… han står utenfor leiligheten min, ringer meg med venners mobil, oppsøker meg på jobb og i det hele tatt dukker opp på sammme buss ut av det blå… det begynner å bli veldig slitsomt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette… hver gang han oppsøker meg, gråter han og ser helt ødelagt ut.. jeg får så dårlig samvittighet for at jeg har stengt han ute etter hvor fælt han fremstiller livet sitt som uten meg… han sier “bare gi meg en sjanse, og hvis jeg ødelegger det igjen, så skal jeg aldri mer oppsøke deg”.
Anonym – når alarmen ikke virker:
Så utrolig sterkt å lese – jeg håper det går bra med deg og at du aldri aldri går tilbake. Jeg håper du har mennesker rundt deg som beskytter deg og hjelper deg eller at du kan bruke krisesenteret hvis du trenger det – ingen ingen ingen skal måtte oppleve slikt og vær så snill å aldri la deg overtale til å gå tilbake. La alarmen for alltid virke fremover. Klem fra meg.
Anonym: “hver gang han oppsøker meg, gråter han og ser helt ødelagt ut.”
Her kommer forstyrrelsen frem i fult dagslys. Psykopaten er en eksepsjonelt god skuespiller, og kan fremstille følelser mye sterkere enn normale mennesker kan. Men her ligger også en av mange avsløringer; overdrivelsen. Psykopaten overspiller følelsene, og avslører på den måten at de ikke er ekte og det er skuespill. Normale følelser er ikke SÅ sterke. Men intensiteten og alle ordene forvirrer offeret og gjør at offeret til slutt “kjøper” opptredenen og ofte tar psykopaten tilbake.
Dette er selvfølgelig et stort feilgrep, for så snart psykopaten forstår at offeret er tilbake “på plass” så starter mishandlingen igjen, og ofte i enda større grad for nå skal offeret i tillegg straffes for å ha våget å forlate psykopaten.
Det er derfor så viktig å stå imot psykopatens pågåenhet. Det handler ikke om kjærlighet. Psykopaten ønsker bare kontroll og narsissistisk forsyning tilbake. Psykopaten nyter også spillet. Han/hun savner deg ikke men elsker å teste ut om skuespillerprestasjonene er så sterke at du biter på.
Jeg ønsker deg styrke til å stå imot. Jeg ville også vurdert å gå til politiet med hva jeg oppfatter som omfattende forfølging (stalking) av din person.
Lykke til 🙂
Jeg vingler veldig mellom å ha d bra å ikke fullt så bra. Har mange goe venner å familie som er der for meg.
Mine opplevelser som jeg trodde hadde tatt slutt ang min X har tydeligvis ikke noen ende.
Jeg blir hengt ut på Facebook, jeg får truende mld, mld der han påstår å være i samme lokal med mengder av folk å har “tatt” på meg uten at jeg merker d. Hentyder til att jeg er ” billig” å masse slibrige kommentarer.
Jeg veit ikke åssen jeg skal få slutt på dette. Jeg har vært til politiet å lagt inn varsling, men det er et stort skritt å gå til anmeldelse når vi bor på ett lite sted, å jeg veit at det vil bli kaotisk om jeg så gjør, veit jeg rett å slett er ikke sterk nok til dette. Får tilbakemld på at han skal lage ett helvete for meg å han kommer ikke til å gi seg. Det som er vondt er at tidligere venner av oss, som jeg betegner no som hans følger med meg å informerer om hvor jeg er å hva jeg gjør på. Så kommer d kraftsalver på mld fra X. Jeg er kommet dit at jeg velger å ikke svare når han mld eller ringer meg å det vet jeg iriterer han grundige å enda meir.
Jeg har fått meg en ny venn/kjæreste, snill å god som dagen er lang, han kjenne godt til min opplevelse i dette destruktive forholdet, men jeg merker til tider at jeg går inn i ens slags forsvarsmekanisme som han ikke fortjener, han gjør jo alt for at jeg skal ha det bra å føle meg trygg, men det gamle mønsteret henger over meg å drar å sliter i meg.
For vær gang det kommer en mld eller en tlf kjenner jeg frykten i meg å jeg blir drat flere skritt tilbake. Dette er bare vondt no som jeg kan ha det så godt. Jeg må hele tiden se meg over skulderen samme om jeg er på hjemplassen eller i hovedstaden. Jeg er på besøk hos min venn å får inni mellom “syner” Flash å tror jeg ser min X over alt. Dette sliter meg ut…….
Anonymemeg: det er fryktelig leit at du har havnet i denne situasjonen.
Din eks er åpenbart av den verre sorten. Psykopater ønsker ikke at du skal komme videre etter bruddet, og din eks setter virkelig alle kluter til for å gjøre det vanskelig for deg.
Her er det bare politianmeldelse som gjelder. En trussel er en trussel. Forfølging er ulovlig. Lagre all dokumentasjon, alle truende meldinger, alle vitner som kan bidra med noe. Du er rett og slett nødt til å slå hardt ned på dine egne unnskyldninger – “denne bygda er så liten”. Selv om bygda er liten, så er det ingen unnskyldning hverken for deg for å unngå en anmeldelse, eller for han til å plage deg.
De fleste psykopater bjeffer mer enn de biter, men enkelte biter hardt. Du kan ikke ta sjansen for å finne ut hvilken kategori din eks tilhører.
Hans taktikker er meget ubehagelige og jeg får en meget dårlig fornemmelse av din historie.
Din nye kjæreste er også muligens i fare. Alle psykopater er sjalu og ingen tåler særlig bra at et tidligere offer får seg en ny kjæreste. Noen tåler det ekstremt dårlig.
Ikke utsett din nye kjæreste for fare. Hvis dere opplever det minste tegn til at psykopaten truer din nye kjæreste, så må dere legge forholdet på is inntil situasjonen roer seg. Selv om du forklarer situasjonen for din kjæreste så gjelder det samme for ham som for alle som ikke har opplevet dette selv; de forstår ikke. Han forstår derfor ikke hvor uberegnelig din eks er. Han vil muligens forsøke å oppsøke din eks. Dette tror jeg i ditt tilfelle ikke vil være smart.
Men tilbake til deg selv. Du skriver du ikke er sterk nok til dette. Det er forståelig, men det er dessverre ikke bra nok hvis psykopaten din skrur situasjonen opp enda ett hakk. Da hjelper det ikke å si “det var ok, for jeg var ikke sterk nok”.
Hvis ikke du er sterk nok til å beskytte deg selv, så må du flytte. Du er åpenbart i giftige omgivelser. I tillegg til din eks, så forteller du om “venner” som fungerer som informanter til ham, om deg.
Du trenger ro for at din paranoia/PTSD skal roe seg. Det gjør den ikke slik du har det nå.
Dette er mitt syn på saken. Til syvende og sist så er det bare deg selv som kan handle. Men vit at bloggforfatter og leserne her støtter deg. Du er ikke gal eller skyldig. Det betyr dessverre ikke at du ikke trenger å ta grep.
Ønsker deg masse lykke til 🙂
Takk! Den trengte jeg absolutt å høre