Psykopati og kjærlighet

Noen lesere har uttrykt behov for å vite mer om flygende aper. Hvem er de? Hva gjør de? Hvorfor gjør de det? Emnet er såvidt jeg vet berørt i begrenset omfang i bare en tidligere post, så i dag tenkte jeg vi skulle snakke om flygende aper. 

Betegnelsen “flygende ape” kommer fra den amerikanske familiefilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, hvor Judy Garland spiller Dorothy, ei ung jente som sammen med sin hund Toto beveger seg inn i drømmelandet for å finne den magiske byen Oz. På veien møter hun et fugleskremsel, en løve og en blikkboksmann som alle har viktige ærend i Oz. Men en heks forsøker å stikke kjepper i hjulene for vennegjengen. Heksa ønsker ikke at gruppen skal finne Oz, og sender sine hjelpere i form av aper med vinger for å legge diverse hindringer for dem.

En flygende ape er derfor en person som løper ondskapens ærend. En flygende ape skiller seg på den måten fra andre som står som bindeledd mellom to personer. Vi har kanskje alle opplevd å plutselig spille rollen som mekler mellom to venner, eller vi har opplevd at nysgjerrige personer har forsøkt å fiske informasjon ut av oss på vegne av en tredjeperson, eller om en tredjeperson. Disse er ikke flygende aper så lenge den som står i bakgrunnen og trekker i trådene ikke er en psykopat. Det kan være snakk om en person eller flere personer som rettmessig eller urettmessig blander seg inn i relasjonen mellom to andre, men hvor intensjonen er god. For eksempel kan det handle om å få to kranglende kjærester til å forsones igjen. Poenget er at det er normalt å være et bindeledd av ymse årsaker. En flygende ape opererer imidlertid noe annerledes enn hva som er normalt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Er alle flygende aper onde? Nei. Mange er klar over at de er håntlangere for en person med onde hensikter (psykopaten), men de gjør det av lojalitet, fordi de er manipulert eller kanskje frykter de for konsekvensene ved å trosse psykopaten. Psykopaten kan være en skremmende skikkelse, og noen flygende aper våger ikke annet enn å gjøre som psykopaten befaler. Men, vi må også være klar over at mange flygende aper liker den onde agenda og i flere tilfeller er de selv psykopater eller narsissister. I noen tilfeller pakker psykopaten intensjonen inn som varmhjertet, slik at den flygende apen tror de gjør en god gjerning ved å gjøre ditt liv til en hinderløype. Han/hun kan også oppleve at de tjener rettferdigheten hvis psykopaten klarer å sverte deg som en uverdig. Ofte er den flygende apen sjarmert i senk av psykopaten, og overbevist om at psykopaten er reinkarnasjonen av selve Jesus. Psykopaten er ikke mer ærlig mot flygende aper, enn han/hun i sin tid var mot oss. Psykopaten kan også “future fake” en flygende ape, akkurat som med primærofferet. De gjør det ved å love den flygende apen en belønning en gang i fremtiden, hvis han/hun utfyller en funksjon i dag.

Hvorfor benytter psykopaten seg av flygende aper? Hvorfor kan ikke psykopaten akseptere at relasjonen med deg er over? I mange tilfeller så var det jo psykopaten som forkastet deg, hvorfor er han/hun fortsatt opptatt av deg? Hadde det vært slik at relasjonen med en psykopat var over med en tykk sluttstrek så hadde vi ikke behøvd å snakke om NK, da hadde ikke slike tiltak vært nødvendige. Fordi selv om du ble forkastet, så er din relasjon med psykopaten ikke over. Har du en gang vært fokus for en psykopatisk idealisering, så er du i psykopatens øyne hans/hennes eiendel resten av livet. Du er en han/hun skal ha mulighet til å ekstrahere narsissistisk forsyning ut av, hvis behovet melder seg en gang i fremtiden. I mellomtiden skal du kontrolleres og overvåkes. I tillegg skal du straffes, spesielt hvis du var den som dro. Som følge av NK så har psykopaten ikke mulighet til å kontrollere deg eller straffe deg personlig, derfor vikarierer den flygende apen i psykopatens sted.

Det florerer en myte eller en misoppfattelse om at det er enkelt å gjenkjenne flygende aper fordi de angriper deg direkte og uten omsvøp. Men det er ikke slik. Noen flygende aper vil opptre åpent fiendtlig, det kommer an på hvilke løgner psykopaten har servert dem. Kanskje har han/hun fortalt at du er en seksuell overgriper eller pedofil, og på den måten fyret opp under noe av det som er mest betent i dagens samfunn. Kanskje har han/hun fortalt den nye partneren at du behandlet ham/henne meget dårlig, og på den måten underbygger et så sterkt hat mot deg i den nye partneren, at den nye partneren påtar seg rollen som flygende ape og oppsøker deg for å angripe deg. Flygende aper kan forårsake fysisk skade på deg eller dine materielle eiendeler. Andre ganger vil ikke den flygende apen kontakte deg direkte i det hele tatt. Tvert i mot, de vil fryse deg ut som en forlengelse av taushetskuren psykopaten utsetter deg for. Det vanlige er imidlertid at en flygende ape angriper deg, men så subtilt at du ofte ikke engang er klar over at de er tilstede. Således var jeg klar over to flygende aper på min tidligere arbeidsplass, men det kan ha vært flere enn jeg visste om. La meg fortelle om hvordan de to jeg visste om opererte, slik at du får et innblikk i hva du bør være oppmerksom på.

Kort bakgrunnshistorie: psykopaten og jeg arbeidet sammen. Det var på jobb vi ble kjent. Psykopaten forlot arbeidsstedet, men jeg fortsatte i jobben sammen med flere felles kolleger som følgelig også kjente psykopaten. Det var blant disse jeg etterhvert identifiserte to flygende aper. 

I mitt tilfelle så var begge de flygende apene vennlige utad. Det betyr at de aldri kastet direkte spydigheter mot meg, og opptrådte “under radaren” mesteparten av tiden. Jeg ble dog etterhvert klar over en kjølig distanse og en nesten umerkelig arroganse i dem. De kunne smile og være vennlige, til og med delta i en vennlig samtale, men de hadde et blikk som sa “jeg vet noe om deg”. I motsetning til de fleste andre av mine kolleger, så la disse to meg aldri til som venn på facebook. Hvis det av og til skulle oppstå en konflikt mellom meg og en annen, hvor de to ikke var involvert, så var de kjappe med å støtte den andre parten, også selv om de ikke engang visste hva konflikten dreide seg om. Disse to innlot seg imidlertid på mer enn bare passiv motstand.

Den ene av dem virket som hun ivret etter stadig å fortelle meg hvor snill psykopaten var og at hun savnet ham som kollega, også lenge etter at han hadde sluttet i jobben og flyttet fra stedet. Denne trangen til å nevne hans navn i mitt nærvær opplevde jeg som malplassert, på den måten at hun klarte å skyte ham inn i samtaler som ikke hadde relevans til ham. Hver gang hun gjorde det, så merket jeg at hun forsøkte å observere en reaksjon i meg. Jeg husker det var pussig at min kollega skulle være så opptatt av psykopaten, da jeg ikke kunne huske at de to noengang hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg hadde også selv bare omtalt psykopaten til henne ved en enkeltstående anledning. Jeg fattet derfor mistanke om at det var ikke hun som var interessert i mine eventuelle reaksjoner, det var psykopaten. Utspillene ble gjort på oppdrag fra ham.

Hvis en person omtaler psykopaten i positive vendinger, så er ikke vedkommende nødvendigvis en flygende ape. Du vil likevel umiddelbart forstå at denne personen har slukt psykopatens fasade, og er manipulert. Det er viktig at du forstår at du aldri vil kunne betro deg til denne personen om psykopaten.

Hvis du i tillegg får følelsen av malplassert og påtvunget fokus på psykopaten fra utenforstående, eller at reaksjoner, emner, fokus eller andre ting “ikke passer inn”, så skal du lytte til din intuisjon og være på vakt. Det vil høyst sannsynlig dreie seg om en flygende ape i arbeid.

Den andre flygende apen, av hankjønn, var en – ja jeg må si det, en nusselig liten sak. Jeg tror egentlig ikke denne personen hadde en eneste ond tanke på eget initiativ. Onde tanker eller hensikter måtte plasseres i ham utenfra. Fordi jeg visste han var en uskyldig og vennligsinnet person, så var det vanskelig å forholde meg til ham som en jeg måtte unngå. Men jeg visste at han pleiet sosial omgang med psykopaten. Og her kommer en episode mellom meg og ham som fikk varsellampene mine til å blinke.

Jeg utførte en arbeidsoppgave som krevde dobbeltkontroll. Da ovennevnte NN var den eneste tilgjengelige i nærheten, så hanket jeg ham inn for å kontrollere mitt utførte verk, noe han høflig sa seg villig til å gjøre. Det pussige som skjedde var at under kontrollen så gjorde han meg oppmerksom på flere feil jeg hadde gjort. Stadig hentet han meg og ba meg trippelsjekke feilene. Han var aldri ufin, men jeg oppfattet en aldri så liten skadefryd i ham for hver feil han gjorde meg oppmerksom på. Noe annet som var pussig var at det var snakk om feil som jeg nesten aldri gjorde. Faktisk var jeg kjent på arbeidsplassen for sjelden å gjøre feil i denne oppgaven. Da jeg nå plutselig hadde gjort flere feil ifølge min kollega, flere enn hva som var naturlig, så forstod jeg etterhvert hva som utspilte seg; antakelig hadde jeg aldri gjort feilene, men min kollega fikk det til å se slik ut ved bak min rygg å forandre på min første håndtering av oppgaven. Han gjorde det ved å trekke fra og legge til bestanddeler, på andre steder enn der jeg hadde lagt dem.

Jeg gjorde ikke noe stort nummer av det, jeg bare trakk på skuldrene, sa “ja se der, den skal jo ikke ligge der” og lot ham korrigere feilene. Men jeg skjønte også ganske snart at her var det psykopaten som trakk i trådene, mange hundre mil unna. Antakelig ønsket den flygende apen å stille meg i et dårlig lys, og/eller å kunne rapportere tilbake til psykopaten “sabotasje-oppdrag utført”. 

Når det går opp for deg at du befinner deg på en arbeidsplass eller i andre omgivelser hvor du ikke får være i fred for psykopaten selv om du har innført NK, fordi han/hun opererer gjennom andre, så oppstår det en ubehagelig atmosfære av paranoia. Du vet aldri hva de flygende apene kan finne på. Du får den merkeIige fornemmelsen av å befinne deg i en alternativ dimensjon, i skumringslandet. I mitt tilfelle, selv om de flygende apene var vennlige til mitt ansikt, så kunne jeg ikke stole på at de ikke ville legge ut alvorlige feller som ville få konsekvenser for mitt arbeidsforhold. Problemet er at psykopaten kan få selv godhjertede og moralsk velfunderte mennesker til å gå langt over streken i hans/hennes ærend. Jeg kunne heller ikke være sikker på at de to var de eneste flygende apene. Var det flere? Hvem måtte jeg egentlig passe meg for?

Å arbeide eller på andre måter fungere i slike omgivelser blir i lengden uholdbart. Du kan velge å ikke se de flygende apene som noen trussel, kanskje er deres synlige apestreker så begrensede at du kan heve deg over dem, men hvis du virkelig tar streng NK på alvor, så kan du ikke oppholde deg samme sted som flygende aper. Blir du værende, så kan du være sikker på at de løper tilbake til psykopaten med all informasjon de kan spore opp om deg, sann som usann.

Jeg vil avslutningsvis fortelle om en tredje flygende ape, en historie av den litt mer oppløftende sorten. Plutselig en dag dukket det opp en tidligere kollega og en nær venn av psykopaten. Jeg forstod at her måtte jeg være ekstra påpasselig. Denne mannen er av den virkelig glade, sjarmerende og vennlige varianten. Han og jeg har aldri hatt noen konflikt, og her må jeg skyte inn det uendelig triste i å måtte fjerne seg fra mennesker man i utgangspunktet liker, kun fordi de har en tett forbindelse med psykopaten. Det er dessverre nødvendig, men ikke desto mindre en liten sorg. Uansett, denne sjarmerende vennen av psykopaten dukket opp, og kom så snart han spottet meg bort for å hilse. Jeg forsøkte å lese ham litt, men det var vanskelig da jeg ikke syntes situasjonen var behagelig og jeg mest av alt ønsket å flykte. Der stod jeg og kikket inn i øyne som gransket meg, de samme øynene som jeg visste senere ville se psykopaten i ansiktet og gudene måtte vite hva de da ville formidle av historier om meg. Bare å vite at de samme øynene senere ville ha kontakt med psykopaten opplevdes ubehagelig. Jaja, denne mannen var ikke kjent for å være tilbakeholden eller ydmyk, og begynte med det samme å stille meg inngående spørsmål. Faktisk ble jeg bombardert med spørsmål. For å bevare partenes anonymitet, så kan jeg ikke avsløre detaljene i spørsmålene. Men av spørsmålenes art så forstod jeg at denne vennen og psykopaten enten hadde røket uklar eller vennen hadde begynt å gjennomskue psykopaten, og nå fisket han etter informasjon som kunne stille psykopaten til veggs. Jeg tvang meg selv etterhvert ut av samtalen fordi det trigget meg å snakke så nærgående om psykopaten. Men jeg kan fortelle at det var en tilfredsstillende opplevelse å forstå at psykopaten kanskje var iferd med å miste en flygende ape.

Det skjer nemlig hele tiden. Psykopaten klarer å manipulere perifere og godtroende mennesker til å bli værende i hans/hennes liv en stund, og ofte i lang tid, men det er uunngåelig at de hele tiden mister venner og derfor hele tiden må rekruttere nye. Psykopaten mangler det stoffet som normale mennesker har for å pleie relasjoner. Gi-og-ta dansen. Det å forstå at man må sende et julekort, ta en telefon, vise interesse for å beholde mennesker i livet, ellers forsvinner de. Psykopaten mangler ikke bare evnen til genuin interesse for andre menneskers velferd, alle deres relasjoner bærer også preg av manipulasjon og utnyttelse. Dette vil før eller siden gå opp for de fleste som befinner seg i psykopatens nærvær. 

En flygende ape kan være hvem som helst, til og med din egen forelder. Lyder utrolig? Det er ikke det. Din andre forelder kan være en psykopat. Den ene forelderen blir derfor brukt som flygende ape mellom deg og den psykopatiske forelderen. Eller mellom deg og ditt psykopatiske søsken. Din psykopatiske ekskjæreste kan også ha sjarmert og manipulert din forelder, bror, søster eller beste venn til å fungere som flygende ape. Det vil derfor finnes tilfeller hvor du er nødt til å forholde deg til den flygende apen, hvor du ikke kan bryte kontakten. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å forklare for den flygende apen hvordan tingene henger sammen, at tredjeparten er en psykopat og et vedkommende som opptrer som flygende ape, blir manipulert av psykopaten. Ofte vil du faktisk møte forståelse. I mange tilfeller befinner den flygende apen seg i en lett transe, og er således enkel å vekke. I andre tilfeller vil den flygende apen være så manipulert og overbevist om sin virkelighet at du ikke kan påvirke ham/henne. Hvis du ikke kan bryte kontakten, så er du nødt til å spille skuespill i all fremtidig kontakt, innføre LK (lav kontakt) og gråsteins-metoden.

I de fleste tilfellene er imidlertid fullstendig fjerning fra flygende aper nødvendig for å bevare din sikkerhet, trygghet og fornuft. NK med dem må vektlegges like tungt som med psykopaten selv. De kan gjøre enorm skade på psykopatens vegne. Jeg håper at denne teksten gir et bredere innblikk i flygende aper og deres opptreden og motivasjon. Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle din egen flygende ape-historie. 

Å skvære opp etter et brudd med psykopaten, må vi glemme. Det kommer aldri til å skje. Idèen om forsoning eksisterer ikke i psykopatens hode. Han/hun tenker bare på konkurranse, hevn og oppreisning. Psykopaten forakter oss. Hvis vi i deres hode har gjort noe galt, så forakter de oss for det gale vi har gjort. Og hva er galt i en psykopats øyne? Alt mellom himmel og jord, det følger ikke normal logikk og er således umulig for offeret å beregne. Hvis vi ikke har gjort noe galt, så forakter de oss for det også, for da har vi vist oss som bedre mennesker enn dem, og det misliker de sterkt. 

Til tross for dette, så går offeret tilbake til psykopaten eller lokkes tilbake, i gjennomsnitt syv ganger. De fleste ofre må altså gjennom mye fortvilelse og smerte før de brenner seg sterkt nok til å holde seg borte for godt, eller de mister hele deres funksjon og psykopaten slutter å ta dem tilbake. Et offer som ikke fungerer har ingen forsyning å tilby psykopaten, og er derfor uinteressant. I ytterste konsekvens så stopper returene fordi offeret blir myrdet av psykopaten, offeret dør av sykdom og utmattelse, eller psykopaten dør. Men innen det går så langt, så har offeret mistet mange verdifulle år på en katt-og-mus lek med en forstyrret person.

Hvis du savner psykopaten nærmest på desperasjonens rand og vurderer å kaste NK til havs, forkaste all kunnskap du hittil har tilegnet deg, legge deg langflat og tilby en gjenopprettelse av relasjonen på psykopatens premisser, så vil jeg at du skal lese denne teksten først. Jeg tror jeg illustrerer poenget best med historier fra mine egne erfaringer med disse menneskene. Jeg vil ikke her begi meg inn i debatten om hvorvidt enkelte ofre er psykopat-magneter. Jeg vil bare bekrefte at mange mennesker slipper heldigvis unna nærkontakt med antisosiale mennesker, mens noen synes å ha flere relasjoner med psykopater enn de har med normale mennesker. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori. Jeg har derfor mange historier å øse av. Nå skal du få et par av dem.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Min første psykopat var en kjæreste. Dette er mange år siden nå. Relasjonen varte i 18 måneder inntil jeg plutselig ble dumpet etter en ferietur til Danmark. Min eks slapp bomben på fergen hjem. Deretter kastet han meg av på togstasjonen på Skøyen og uten medfølelse eller anger hørte jeg ingenting fra ham på tre måneder. Den gang visste jeg ikke hvordan en psykopat opererer. I dag forstår jeg at jeg ble forkastet på en måte som skulle gjøre mest mulig vondt. Antakelig ønsket han at jeg skulle trygle og be om svar og oppklaring, og muligens en gjenopprettelse av relasjonen på hans premisser.

Problemet var at det gjorde jeg aldri, for jeg elsket ham ikke. Jeg hatet ham heller ikke, men jeg møtte bruddet med et skuldertrekk. Han klarte aldri å hekte meg. Et slikt scenarie er en psykopats mareritt, men det visste jeg heller ikke den gangen. Jeg syntes relasjonen ble avsluttet på en pussig måte men jeg savnet ham aldri og plukket opp mitt sønderknuste ego allerede dagen etter bruddet. Jeg kan ikke forklare det i dag, men det var noe ved denne mannen som vemmet meg. Han var ikke åpent ufin, men han var arrogant og kjedelig og jeg knyttet meg aldri emosjonelt til ham. Når psykopaten ikke klarer å hekte offeret så mister de den negative forsyningen de ønsker å fremprovosere ved en forkasting. 

Tre måneder etter bruddet kom det en sms. “Hvordan går det?”. Dette var en klassisk såkalt “psykopatisk oversveving med kontakt”, hvor han fisket etter forsyning. Enten positiv (jeg savner deg) eller negativ (jeg hater deg). Men han fikk ingenting. Jeg svarte som sant var “det går bra” og hørte ikke noe mer fra ham. At jeg så uanfektet gikk videre ga ham nok en enorm narsissistisk skade, og dette skulle jeg få kjenne på flere år senere. En psykopat glemmer nemlig aldri. Som sagt, et forsøk på forsoning med en psykopat kan koste deg dyrt.

Vi spoler fram åtte år. Jeg forsøkte meg på nettdating. En av profilene som dukket opp var min eks. Fordi jeg fortsatt ikke ante at han var psykopat og egentlig hadde nokså nøytrale minner om vår tidligere relasjon så sendte jeg ham en melding, for gammelt vennskaps skyld. Han virket veldig imøtekommende og det ble ikke mange meldingsutvekslinger før vi hadde avtalt en gjenforeningstur til Sverige. Han var meget ivrig på at dette skulle vi gjøre. I perioden opp mot turen så svarte han vennlig på alle mine henvendelser. Det var ingen taushetskur å spore.

På avreisedagen hentet han meg i sin flotte bil. Jeg var litt spent. Hvordan ville tonen bli? Kom jeg til å bli betatt av ham? Det var aldri noe i veien med utseendet hans. Jeg fikk litt hjertebank da jeg så at han fortsatt var en pen og flott mann, etter åtte år. Men jeg roet meg snart. Tonen ble avslappet og vennlig, og vi kjørte avgårde mot indre Sverige. Jeg husker at jeg stusset litt på at han ikke nevnte vårt tidligere kjæresteforhold eller det ufine bruddet med et ord. Men jeg tenkte at det kanskje var like greit å slippe ubehaget. Fortid er fortid, nå startet vi med blanke ark og skulle kose oss sammen som mer modne mennesker enn vi var den gang.

Turen ble dog ikke spesielt hyggelig. Det gikk ikke mange timene før arrogansen hans var tilbake. Jeg bet meg merke i at han gjorde seg ingen anstrengelser for å bygge relasjonen opp igjen, eller skape et fundament som kunne vare – om ikke som kjærester så ihvertfall som venner. Han var til tider småsur, en enkelt gang eller to direkte frekk, og da vi etter to dagers tur satt nesen hjem igjen så hadde jeg en likegyldig følelse av at turen ikke hadde gitt meg noe. Jeg følte ingenting. Det plaget meg derfor ikke at han igjen ble taus etter å ha brakt meg hjem. Ingen “takk for turen” melding, ingen interesse for å treffes igjen. 

Idag ser jeg alt så tydelig. Turen ble en hurtig repetisjon av relasjonen vår, en intensiv 48-timers syklus av idealisering-devaluering-forkasting, en hevn mot min manglende forsyning etter bruddet åtte år tidligere. Dette er nemlig hva en psykopat gjør, de bare repeterer syklusen, igjen og igjen og igjen. Det er en tvangshandling hos dem, og de kan gjøre det på to år eller to timer. Poenget er at dette er hva du får, hvis du velger å ta psykopaten tilbake. Det vil aldri bli annerledes. Personlighetsforstyrrelsen deres dømmer dem til et forhåndsprogrammert mønster. Derfor hørte jeg ingenting fra ham, jobben var i hans hode fullført og tvangsbehovet tilfredsstilt. 

La oss hoppe ytterligere noen år frem i tid, til historie nummer to. Psykopaten i denne historien, var av den behagelige sorten. Av den typen som aldri devaluerte meg ansikt til ansikt. Sjarmerende og hyggelig. Høy og flott. En skjult psykopat som var så vanskelig å avsløre at vi fortsatt hadde kontakt da jeg opprettet denne bloggen, og faktisk fortalte jeg ham om den. Jeg får presisere at vi aldri var kjærester, men en slags hybrid, kall oss kjærlige venner. Og ja, han klarte å hekte meg. Jeg var således et meget spennende offer og i dette tilfellet skulle det gå fire år før jeg klarte å innføre NK. De syv gangene i gjennomsnitt som man returnerer til mishandleren? Jeg tror jeg nærmet meg det tallet med denne mannen. Og nå skal jeg fortelle om en av disse returene.

En gang forsøkte jeg med NK, men sirenesangen ble for påtrengende. Faktisk gjorde han ingenting for å lokke meg tilbake, det var jeg som sprakk og kontaktet ham. Jeg ble likevel tatt imot med åpne armer. Et par skuffelser fulgte i kjent stil, men på bursdagen min sendte han meg verdens hyggeligste sms og ønsket å treffe meg, noe jeg innvilget uten den minste baktanke. Denne meldingen var så sjarmerende og ydmyk at jeg ble litt forelsket på nytt. Jeg gledet meg til å treffe min gamle flamme og håpet at denne gang ville alt bli bedre.

Dagen kom og vi tilbrakte hele ettermiddagen sammen. Han var ikke annet enn et stort smil hele tiden, interessert i hva jeg hadde å fortelle, høflig og søt. Men elefanten i rommet – våre mange brudd og årsakene til dem – ble aldri nevnt, og jeg våget heller ikke å peke på den, i frykt for at det skulle ødelegge den fine stemningen. Og her vil jeg skyte inn at dette er kjent psykopatisk opptreden, å late som om det aldri har vært noen skjær i sjøen. Legg merke til at det samme skjedde i den første historien. Offeret undrer “ser de ikke det samme som jeg ser?” eller “er det bare jeg som synes dette er et problem?”. Det er forvirrende og det er ment slik. Psykopaten er selvfølgelig like klar over elefanten som offeret er, fordi det er psykopaten som har plassert den der. 

Men tilbake til min ettermiddag med P. Mot kvelden tok vi bussen gjennom min bydel. Jeg ønsket ikke å avslutte samværet, jeg ønsket å være sammen med ham resten av kvelden. Jeg følte vi trengte det, vi trengte å bygge opp en ny tilknytning etter de mange bruddene og svikene. Men P var utydelig og diffus. Jeg fikk fornemmelsen av at han ikke satt like stor pris på mitt selskap som vice versa. Bussen stoppet ved enda en holdeplass og plutselig spratt han opp av setet sitt og med en meget bestemt mine kommanderte han “her skal du av, dette er ditt stopp”. Jeg enten orket ikke eller våget ikke annet enn å adlyde. Avvisningen var total. Jeg samlet hurtig sammen mine ting, spurte ham om han ville ringe meg senere den kvelden – noe han samtykket – og gikk av bussen. Jeg var forfjamset, hva skjedde?

Det som skjedde var at jeg ble forkastet pånytt. Hele dagen var planlagt av ham, med lokke sms og full pakke, bare for å få sjansen til å få siste ordet. Jeg skulle straffes for bruddene som skjedde på mitt initiativ. Ingen forlater en psykopat uten at han/hun samtykker. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Skjer ikke det, så må syklusen idealisering-devaluering-forkasting gjentas, slik at avslutningen skjer etter psykopatens hjerte. I tillegg lå det en psykopatisk bonus i dette showet; psykopaten elsker å bygge opp forventninger hos offeret for å kunne rive dem ned. 

Poenget med dette innlegget er å fortelle deg at der du søker forsoning og et ønske om å redde relasjonen, så vil psykopaten alltid være opptatt av å ende relasjonen på psykopatisk vis. Psykopaten er ikke opptatt av deg. Han/hun er bare opptatt av kontrollen og makten over deg. Han/hun kan late som om de ønsker det samme som deg. De vet at avslutning (closure) er viktig for deg, men de vil aldri gi deg det. Det spiller ingen rolle om du går tilbake tyve ganger, det vil alltid ende likedan, og noen verdig avslutning får du aldri. Relasjonen din med psykopaten kommer aldri til å gjenopplives, for det var aldri en relasjon til å starte med. Alle fremtidige gjenforeninger vil gå gjennom den samme syklusen, idealisering-devaluering-forkasting, og det vil gå hurtigere og hurtigere hver gang, for du betyr ikke noe for psykopaten og han/hun orker ikke det tunge arbeidet med å bevare relasjonen. Han/hun ønsker ikke et livslangt vennskap, han/hun ønsker bare å forkaste deg. Ved stadig å søke forsoning, så serverer du ham/henne denne muligheten på et sølvfat. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid som går. Psykopaten har ingen tidsfrist og kan lokke deg tilbake etter mange år.

Det er derfor du som må sette foten ned. Hvis du sitter og drømmer om en gjenforening med psykopaten, så dropp håpet på at det noengang blir en lykkelig slutt. Det skjer ikke. Du kan heller håpe på at din hund eller katt verper gullegg, det er faktisk mer sannsynlig. 

Helbredelse etter relasjonen med en psykopat er definitivt den største utfordringen man møter. Etter en stund forstår de fleste teorien bak både psykopatens og offerets opptreden og mønster, men hvordan få det bedre? “Jeg er bare smerte” skrev en leser i en kommentar. Det er akkurat som om oppløftende og kloke ord ikke biter fast. Eller de biter fast, men effekten er ikke varig og man må løftes opp igjen og igjen bare for å komme gjennom dagen. Resten av uken kan man bare glemme, for neste dag er smerten der igjen. Det virker håpløst, eller hva?

Helbredelse er også den største utfordringen å skrive om. Det er vanskelig å sette ord på hva som har gjort at jeg i dag har det betraktelig bedre enn for tre år siden, den gang bruddet med psykopaten var under oppseiling. I tillegg farger jo personligheten min tekstene mine, og jeg er en mer faktaorientert person enn jeg er sansende. Slik at for meg har opplysning og kunnskap hjulpet mer enn det kanskje hjelper en annen som vil ha mer gavn av spirituell og emosjonell oppbygging. Vi som ofre er alle forskjellige. Det betyr dog ikke at å kaste seg over bøker og fag med det samme hjalp meg til å gå videre. På ingen måte. Selv etter at jeg hadde lært alt jeg trengte for å se situasjonen klart som dagen, så lå det likevel nattmørke over hele mitt vesen. 

Smerten etter psykopaten har mange aspekter. De kan best studeres adskilt. Umiddelbart tror vi at det eneste som kan lindre smerten, er psykopaten selv. Det er naturlig at vi tror dette fordi smerten synes å være størst etter bruddet når psykopaten ikke lenger er tilgjengelig. Da er det en logisk (feil)slutning at det er psykopatens fravær som forårsaker smerten. Men NK hindrer psykopatens nærvær og slik må det være. Et menneske som bevisst forårsaket så mye smerte, kan ikke lindre den. Det sier seg selv, og hvis kognitiv dissonans, falsk nostalgi, tåkeheimen eller psykopatens lokkende oversvevinger hindrer oss i å se dette, så må vi skrive det på plakater og henge dem opp i hvert eneste rom i huset. Jeg tuller ikke, vår helse og våre livsløp avhenger av at det siger inn, og da er plakater med store bokstaver ingen overdrivelse. NK gjør i en periode smerten sterkere, innen den letter.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Alle ofre for psykopater sliter med deres selvverd. Det er en myte at alle har hatt lavt selvverd hele livet. Mange ofre var ressurssterke mennesker med et solid selvverd  innen psykopaten kom på banen. Det som alle ofre har felles, er at selvverdet er på bunn etter bruddet. Problemet er at når man selv føler seg liten, så blir alle andre så store. Og psykopaten blir enorm. Man tror derfor man har mistet noe meget verdifullt, og dette forsinker og kompliserer sorgarbeidet. Å snu på dette bildet virker meget vanskelig. Det blir forsterket av en psykopat som presenterer et bilde via sosiale medier eller flygende aper, hvor han/hun surfer på en bølge av lykke og suksess. Hvordan kan offeret se realiteten, at psykopaten egentlig er patetisk?

Ditt selvverd er nøkkelen. Og da ikke selvverdet i seg selv, men at det er sunt og høyt. Når du selv har et godt og trygt selvverd, så oppleves ikke andre som en like stor trussel. Deres meninger blir mindre viktige enn dine. Du tar dem til betraktning, men du lar dem ikke styre ditt liv. Når du klatrer opp fra bunn, så tårner ikke andre lenger over deg. Du er istedet på lik høyde – eller høyere – enn dem. Andre har vanvittig mye makt over oss, når vi opplever oss mindre enn dem. 

Sannheten er at du er en bedre person enn psykopaten. Denne mannen eller kvinnen er en parasitt som lever av å suge andre tom for ressurser. De er muligens det laveste av alle menneskelige former. Søppel. De har ingenting å tilby menneskeheten annet enn sorg og skade. De bør unngås som den pesten de er. Er det vanskelig å tenke slik om personen du elsket eller fortsatt elsker? Har du lært at alle er likeverdige, og det derfor byr deg imot å tenke slik? Hvis du svarer ja, så har du fortsatt en jobb å gjøre med ditt selvverd. For selv om det ikke ligger til gode mennesker å tenke slik om andre, så er en slik indre retorikk nødvendig for å gjøre deg selv større, slik at psykopaten blir mindre. Likeverd må ikke forveksles med at alle fortjener din respekt. Psykopaten har de samme menneskerettighetene som du har, men han/hun er en dårligere person. 

Når vårt selvverd er solid, så blir andres skadeomfang på oss begrenset. Psykopaten har en evne til å opphøye seg selv til gudestatus, slik at det også blir på denne måten vi betrakter ham/henne. Med et solid selvverd så blir det mye enklere å distansere seg fra en slik selvhevdelse som psykopaten viser, istedetfor å suges inn i den. Det blir lettere å stå på avstand og fortelle deg selv “jeg ble visst litt for involvert i et forstyrret menneske der en stund, jeg ser nå at det var latterlig å elske en slik person så høyt som jeg gjorde”, riste på hodet, le en liten latter over din egen dumskap og gå videre.

En venn av meg sa en gang “når jeg har kjærlighetssorg så forteller jeg meg selv at den andre også bare er et menneske”. Han hadde forstått det. Å sørge over noen på en usunn måte slik vi gjør over psykopaten, er å underlegge seg dem. Å la seg dominere av dem. Også selv om man ikke lenger har kontakt. Man behøver ikke å ha kontakt for å tenke på psykopaten som umenneskelig stor, for i vårt indre så har han/hun vokst seg ti meter høyere enn oss. Jeg gjentar derfor, nøkkelen til å hele fortere er å gjøre psykopaten mindre og deg selv større. Dere trenger ikke å skifte plass. Men ihvertfall bli like store. Likeverdige. Slik at du kan se psykopaten i øynene og med klart blikk ta ham/henne for alt vedkommende er, med hud og hår. Jeg kan love deg at psykopatens forstyrrelse blir øyeblikkelig tydeligere. 

Hvordan blir psykopatens forstyrrelse tydeligere med bedre selvverd? Din dømmekraft fungerer bedre når ditt selvverd normaliseres. Hva du tidligere godtok som akseptabelt, får deg nå til å rynke på nesen. Hva som tidligere fikk deg til å bare rynke på nesen, blir nå totalt uakseptabelt. Inntrykket du har av psykopaten forandres og hva du tidligere betraktet som eksentrisiteter ved ham/henne og kanskje til og med som elskelige særegenheter, kommer nå ut av skapet som en total forstyrrelse.

Å ha et godt og trygt selvverd betyr ikke å dyrke seg selv. Dette er selvelsk, og ikke noe vi ønsker. Da har man bare gått i den andre grøften, og dyrker seg selv istedet for psykopaten. Et godt selvverd handler om å vite hvem som er viktigst i ditt liv, og det er deg selv. En person med et skjørt selvverd tenker “liker han/hun meg?” hver gang de introduseres for en ny person og setter dermed hele tiden andre foran seg selv, sågar fremmede mennesker. Når du får et tryggere selvverd, så tenker du istedet “liker jeg ham/henne?”. Dette er fordi du med et godt selvverd vet at det er deg selv du skal leve med og da er det også deg selv du er nødt til å like best og respektere høyest. Hvem du omgir deg med er viktig, det er dem du skal speile din virkelighet i. Det er derfor du som skal selv velge hvem du vil omgi deg med. Det er ikke opp til andre å bestemme hvem du skal ha i livet ditt. 

En annen venn jeg en gang hadde latterliggjorde meg for å ha en gammeldags mobiltelefon, en doro. De fleste andre hadde på det tidspunktet allerede skaffet seg smarttelefon. Men jeg var fornøyd med min doro. Likevel fortsatte min venn sin kampanje mot min gamle telefon. Jeg begynte å la være å bruke min telefon foran henne og etterhvert også foran andre. Jeg ønsket meg en dyr og moderne telefon til jul, selv om jeg egentlig var fornøyd med den gamle. Min venn klarte å plassere en slags skam i meg. Tilslutt forstod jeg at hun forsøkte å bestemme hvilke statussymboler jeg skulle omgi meg med. Det kunne isåfall likegodt være mine klær vedkommende forsøkte å kontrollere, eller mine venner. En person med et utrygt selvverd lar seg diktere. En person med et trygt selvverd sier nei – dette bestemmer jeg selv.

Hvis selvverdet ditt er svakt, så vingler du. Andre kan lett gjøre deg ubestemmelig og usikker. Du stoler ikke helt på dine egne avgjørelser eller din egen oppfattelse av virkeligheten. Derfor er det også så lett å tvile på din oppfattelse av psykopaten. 

Noe annet lavt selvverd gjør, er at vi opplever medfølelse for vår mishandler. Vår evne til å elske og ha omsorg jobber mot oss, og dette er meget farlige krefter for det er feilplassert medfølelse. Medfølelsen burde vi egentlig vie til oss selv. Det er vi som trenger den, ikke psykopaten. Vår manglende evne til å se dette er et tegn på vår vinglende virkelighetsoppfattelse. Det er også et tegn på vårt lave selvverd at vi heller vil gi omsorg til en som skader oss, enn til oss selv. I tillegg medfører medfølelse for personen som skader oss, at vi blir hengende fast i den usunne relasjonen mye lenger enn vi har godt av. Vi savner og unnskylder vedkommende, når vi egentlig bør fordømme og ta avstand.

Hvis du merker at alt dette er deg, så ikke føl deg feig. Da blir ditt selvverd bare enda dårligere. Bli heller oppmerksom og bestemt på at “dette skal jeg jobbe med. Det skal bli en vanskelig men spennende utfordring!”, og begynn så med de nødvendige forberedelser til å heve ditt selvverd. Rom ble ikke bygget på en dag, og det blir heller ikke du. Selv om det tar tyve år å komme ditt, så vil hvert eneste skritt bety at du fjerner deg fra psykopaten og i tillegg får et bedre liv enn du noengang tidligere har hatt. Lær deg at psykopaten ikke er så fantastisk som han/hun fikk deg til å tro. Du lærer det, når du setter større pris på deg selv. Da vil du aldri ta til takke med et lignende utilstrekkelig tilbud igjen.

Vi nøyde oss med psykopatens smuler, fordi vi var overbevist om at vi ikke fortjente bedre. Tenk grundig på dette, slik at det synker inn. Da jeg fortsatt var i aktiv relasjon med psykopaten så pleide jeg å si til meg selv, hva forventer jeg egentlig? Kongen? Jeg trodde det var en god egenskap jeg hadde, at jeg tolererte psykopatens dårlige sider. Ingen er perfekt, tenkte jeg og slo meg selv på brystet for min flotte overbærenhet. De alvorlige sprekkene i selvverdet mitt ble ikke synlige før etter bruddet, da jeg drømte om smuler fra ham. Så lavt var jeg sunket. Midt i all elendigheten, så gjorde psykopaten meg ihvertfall smertelig klar over hvor mye jeg hadde forsømt meg selv.

Kommentatoren Mia11 skrev for noen dager siden i en kommentar “Hent styrken i deg selv – tenk på hvordan du ønsker livet ditt skal være”.

Ønsker du deg et liv med smuler, eller ønsker du deg retten til å forsyne deg av den samme buffeten som alle andre? 

Forestill deg at livet ditt er middelmådig. Du har en god jobb og et rikt nettverk. Du er godt likt av dine venner, din familie og dine kolleger. Du er faglig respektert, har integritet og gode verdier. Men nå er du godt voksen og det er noe som har manglet i mange år. Du ser rundt deg at alle andre får kjærester og ser lykkelige ut. Men aldri du. Du er ikke attraktiv nok. Du er en god person, men det er noe ved deg som ikke tiltrekker en romantisk partner. Kanskje bærer du noen kilo for mye. Kanskje har du et asymmetrisk ansikt. Kanskje sitter hårfestet ditt litt høyt. Kanskje stammer du litt. Kanskje er du ikke like moteriktig som du gjerne vil være. Men du synes det er urettferdig, for dette er bagateller, og du vet du er en god person. Du er ikke selvmedliden fordi du synes det er en dårlig egenskap å ha, men du blir drevet fremover av dårligere bensin enn andre. Likevel har du en indre optimisme som vanskelig lar seg kue. Du tenker at lykken skal nok smile til deg, at din tur kommer. Men årene går, og lite skjer. Du er ikke suicidal, du er ikke engang deprimert, men enkelte dager så eksisterer du bare, uten å leve. Livet har mer å by på tenker du. Bare ikke til deg. 

Forestill deg at du plutselig møter en attraktiv person. Kanskje på jobb. Kanskje på fest. Kanskje på internett. Denne personen er pen, flott, karismatisk og synes å fatte en umiddelbar interesse for deg. Allerede første dag tar han/hun kontakt. Allerede andre dagen går dere på kafè sammen. Allerede tredje dagen lager dere middag sammen, hjemme. Allerede fjerde dagen får du høre de magiske ordene “jeg synes du er perfekt. Jeg elsker deg”. Allerede etter fjorten dager er du hodestups betatt av denne personen som bare synes å ha øye for deg. Plutselig blir resten av verden irrelevant for du befinner deg i en boble. Du tenker at dette går kanskje litt fort, men du orker ikke å tenke noe negativt om relasjonen, for det er jo dette du har ventet på i så mange år. Du fortjener dette. Du vil ikke ødelegge idyllen med dumme tanker. Dumme tanker har stoppet deg så mange ganger før, denne gangen skal det ikke få lov. Nå er det din tur til å være lykkelig. Din nye partner har vist tegn på humørsvingninger, men dette er bare menneskelig. Dere er så mye sammen, hver eneste dag, at mindre attraktive sider er nødt til å dukke opp før eller siden. Du vet du har dem du også, så hvorfor dømme andre?

Forestill deg at du aldri har følt deg så lykkelig. Plutselig har du lyst til å slanke deg, du har lyst til å bevege deg ute i naturen og suge inn alle inntrykkene. For nå gir det mening alt sammen. Du har en å dele inntrykkene med. Du tar deg selv i å smile til alle, hilse til fremmede, plutselig står du og konverserer med gutten i kassa i dagligvarehandelen. Der har du handlet i flere år men du har da aldri snakket med ham om annet enn varer, summer, kvitteringer og bæreposer. Nå snakker dere om håndballkampen som ble vist på TV i går. Plutselig har du mange ambisjoner, mål å strekke deg mot. Den utlyste stillingen som assisterende avdelingssjef på jobben? Den skal du søke på. Du vet du er kvalifisert, og plutselig har du fått selvtilliten som trengs for å strekke deg etter eplene som henger høyere opp på treet. Du lever ikke bare for din egen del lenger, du ønsker at din nye partner skal være stolt av deg og du ønsker å vise ham/henne ditt fulle potensiale.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Forestill deg at det har gått tre måneder. Du husker ikke lenger ditt tidligere liv, men det spiller ingen rolle for nå har din nye partner begynt å snakke om giftermål og å bygge hus. Du våger nesten ikke å tenke tanken, men kanskje han/hun også ønsker barn sammen med deg. Det ble gitt små hint om det under forrige familieselskap, da din lille nevø satt på fanget til din partner. Forøvrig så elsker din familie din partner, akkurat som deg. Du har så lenge følt deg underlegen i din families øyne. Dine søsken har jo forlengst stiftet familie, mens du gikk rundt der alene, alltid som femte hjul på vogna. Det ble aldri sagt noe, men du hadde en god anelse om hva de tenkte; “stakkars NN, dømt til å være alene, han/hun strekker visst ikke helt til på alle områder. Vi får ta oss ekstra godt av ham/henne”. Men nå har du bevist for dem at det var ingenting i veien med deg. Du er like god som de andre. Du har funnet en meget attraktiv partner, det tok bare litt lenger tid.

Forestill deg at dere planlegger en helgeutflukt, til et lite pensjonat på landet. Der skal dere nyte å være kjærester, borte fra ting som distraherer, ærend som må gjøres, telefoner som må svares. Der skal dere bare være sammen, spise lange frokoster og gå turer i skogen. Du har kjøpt nytt tøy for anledningen. Ikke dyre festantrekk. Nei, du har kjøpt gode tursko og en deilig jakke som skal gjøre at du ikke trenger å fryse, slik at du kan være ute lenge og konsentrere deg om partneren istedetfor at du har kledd deg feil. Du sitter og ser på din pakkede koffert mens du venter på din partner som snart kommer og henter deg. Han/hun er like rundt hjørnet. Det har gått fem minutter over avtalt tid, men det gjør ikke noe. For du liker å sitte slik og vente, mens du tenker på dette mennesket du er blitt så glad i. Det har vært mindre samvær enn ellers de siste ukene, NN har vært så opptatt hele tiden. Derfor gleder du deg ekstra til denne turen. Selv om det nå har gått noen måneder siden dere ble sammen, så kan du fortsatt ikke fatte at du har vært så heldig at han/hun skulle dukke opp når du trengte det som mest. Du er så glad, så stolt og så levende. Du må nesten klype deg selv i armen.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen beskjeder der. Du begynner å tenke dumme tanker igjen. Men du arresterer deg selv. “Slutt å mistro NN. Alt har en rasjonell forklaring”. Plutselig ringer telefonen. Du skvetter, for du har sittet og ventet på denne kjente lyden i flere timer. Du løper bort. Det er broren til NN. Merkelig. “Hallo?”. “Hei det er Lars, ja jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men NN kommer ikke til deg. Han/hun endte i en ulykke. På vei til deg kjørte han/hun ut i det krysset ved storgata, du vet der det er så dårlig sikt. Der kom det et stort vogntog….,NN døde på operasjonsbordet, nå for en halv time siden.”.

Dette er et scenarie de fleste kan relatere til. Vi har ofte sett det på film eller lest det i bøker. Dette er stoff som gode historier lages av. Derfor, selv om de fleste av oss heldigvis har sluppet å oppleve noe slikt, så har vi intet problem med å forstå sorgen, sjokket og traumet som oppstår i kjølvannet av en slik opplevelse. Offeret som sitter igjen, vil oppleve masse forståelse og støtte i lang tid fremover. Men livet vil gå videre, fordi offeret tross alt vet at det var elsket, og kan bære denne vissheten med seg i hjertet gjennom resten av livet. Det er tungt men vakkert på samme tid. Offeret vil oppleve savn og lengsel, kanskje til og med bitterhet for at dette skulle ramme deres lykke etter all ventingen, men selvtilliten og selvbildet vil være intakt. Noe annet som vil være intakt, er bildet av partneren som normal og troverdig.

Men hva hvis så ikke var tilfelle? Hva hvis partneren var en psykopat? Hvordan ville avslutningen se ut da? La oss omskrive det siste avsnittet, til en avslutning med en psykopatisk partner.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen….. du må gni deg i øynene. Der er det jo lagt ut et bilde du aldri har sett før. Dine øyne leter febrilsk som om de ikke vet hvor de skal feste blikket. Men der står det da at bildet ble lagt ut for to timer siden. Du skjønner ingenting. I dag, for to timer siden. Du merker at du har stoppet å puste. Bildet viser jo din partner, i restauranten på pensjonatet…. det står at han/hun har “sjekket inn” på Grethes pensjonat. Der hvor dere hadde reservert sammen. For to timer siden. Men hvordan kan han/hun ha sjekket inn, du sitter jo fortsatt her og venter. Du fatter ikke. Bildet. Din partner sitter der med armene rundt en annen, en du aldri har sett før. Og de sender hverandre et forelsket blikk. Er det sant? Er NN på pensjonatet nå? Sammen med en annen? Du klarer ikke å tenke klart. Du føler deg svimmel.  

Er denne avslutningen for utrolig til å være sann? Intet menneske kan da oppføre seg slik? Jo. Dette er hva en psykopat gjør. Det er hans/hennes modus operandi, og alle primærofre utsettes for en variant av denne historien.

Offeret blir i denne alternative avslutningen kastet inn i et helt annet traume. En sorg, blandet med sjokk, skam, sinne, bedrag, forvirring og uoppklarte spørsmål av en helt annen dimensjon. Denne avslutningen har så mange flere lag. I motsetning til det første alternativet, så kommer offeret ikke ut med selvtillit og selvbilde i behold. I tillegg så vil offeret ikke møte den samme støtten og forståelsen hos sine omgivelser. Omgivelsene vil ikke forstå hvorfor offeret plutselig synes å ha mistet forstanden. Dette er en sorg som er “forbudt”, for ingen er død. Og partnere som bedrar? Det skjer hele tiden. “Kom deg ut av det og gå videre! Du skal være glad for at du slipper denne idioten!” er ofte den “forståelsen” offeret blir møtt med. Situasjonen er vanskelig nok å forklare i utgangspunktet, og møtt med slik mangel på forståelse, så gir offeret til slutt opp å forklare. Det blir for mye. Offeret imploderer og trekker seg bort fra sitt nettverk. Det blir nesten umulig å stable seg på benene igjen.

Poenget med denne illustrasjonen er å vise to tap, som begge er like voldsomme og uventede, men hvor sjokket er vidt forskjellig. I det ene tapet så er partneren død. I det andre tapet så lever partneren, men forsvinner fra offerets liv som om han/hun er død. Offeret får ingen kontakt med kjæresten, selv om kjæresten lever. Dette er et forsvinningsnummer som kalles “psykopatisk forkasting” og er et bevisst trekk fra en psykopatisk partners side.

Hvis du har en venn, bror, søster, forelder, datter, sønn, kollega eller andre du kjenner godt, som plutselig har en slik historie å fortelle, så lytt. Du trenger ikke å forstå eller komme med råd. Bare tro på din venn og bekreft ham/henne i historien. Ta vedkommende på alvor. Dette skjer. Vis omsorg og respekt. Vær glad for at det ikke er deg.

Vi har gått inn i 2017 og jeg må starte denne Q&A (questions and answers) posten med å ønske alle et riktig godt nytt år. Uansett hvor du er i helingsprosessen, så kan jeg love deg at 2017 vil bli bedre enn 2016, såfremt du har brutt med psykopaten, narsissisten eller det giftige mennesket som skader deg. Også uansett om det er en kjæreste, ektefelle, venn eller din egen bror eller mor du er nødt til å bryte kontakten med. Det er ensomt, smertefullt og vanskelig. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsløfter, men det er lov å gjøre seg noen tanker om at 2017 skal bli et oppløftende år. I minne om skuespilleren Debbie Reynolds som døde i romjulen, så kikket jeg på en av hennes musikaler “The unsinkable Molly Brown” fra 1964. Denne filmen er en av mine favorittfilmer på grunn av en god historie, fin musikk og et oppløftende budskap. I filmen ytrer karakteren som Reynolds spiller – Molly Brown – ordene “I hate the word down, and I love the word up”. Molly Brown, som forøvrig er basert på en sann skikkelse, støter på mye motgang i filmen, men holder ryggen hele tiden rak i troen på at ting kun kan bli bedre. Kanskje kan du adoptere dette mottoet, hvis du synes det klinger bra. Jeg hater ordet ned, og jeg elsker ordet opp. La 2017 bli et opp-år!

Så, jeg ble før jul kontaktet i en PM av en fortvilet leser som ønsket svar på noen spørsmål. La oss hoppe rett i det. Denne leseren skrev;

Hvordan greier man å bryte med en psykopat når man synes synd i personen pga oppvekst, og det faktum at de ikke selv har valgt å bli psykopat?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg har hatt noen psykopater i livet mitt, både som venner, kjærester og familiemedlemmer. Alle utstrålte en uskyld som appellerte sterkt til min sympati. Det var noe søtt over dem. Hvis de i tillegg fortalte en trist historie, så var jeg solgt. Til dette vil jeg i dag svare.

1) De tror oppriktig på deres egen uskyld. Fordi de ikke føler skyld så er deres samvittighet ren. Dette utstråles innenfra og ut slik at de fremstår nærmest engleaktige. Det er for dem en ektefølt opplevelse av egen uskyld. Men deres opplevelse av seg selv er selvfølgelig ikke basert på virkeligheten. I virkeligheten har de mye ondskap på samvittigheten. Men fordi dette ikke plager dem, så er det uskylden som projiseres ut mot omgivelsene. Vi må lære oss å stå imot denne trangen til å lindre “barnet” i dem. De er ikke uskyldige, tvert i mot. 

2) Mange av historiene de forteller om sin egen oppvekst er løgn. Jeg kjenner en psykopat som vet at jeg har all informasjon om hans oppvekst. han kan dermed ikke dikte opp historier om den, derfor forteller han ingenting. Aldri har han fortalt et kvekk fra de første 25 årene av sitt liv. En psykopat er ikke interessert i virkeligheten, for virkeligheten gir dem ikke flere fordeler enn hva andre får. På ett vis deltok de heller aldri i sin egen oppvekst, de mangler en solid identitet og dette medfører at de på en måte ikke er tilstede i sitt eget liv. Når en psykopat “sympatifisker” så kan du regne med at det meste eller alt som blir fortalt, er løgn. 

3) Psykopaten har kanskje ikke selv valgt å bli slik. Men de fleste trives veldig godt i hva de opplever som en overlegen rolle, og de ønsker ikke å behandles for sin psykopati. Du kan derfor ikke gjøre noe for dem. Blir du værende i relasjonen, så utsetter du deg for alvorlig utnyttelse og du vil ikke bety annet for en psykopat enn å være kilde til narsissistisk forsyning. Slik kan du ikke tilbringe ditt liv. Du har bare ett alternativ for å redde deg selv og din helse, og det er å bryte ut. 

Jeg sliter, til tross for alt fagstoffet jeg har suget til meg

Ja, det gjør du. For dette er utenfor vår fatteevne. Å fatte det tar lang tid. Saken er at du kan ikke forbli i kontakt med psykopaten mens denne jobben gjøres. Psykopaten vil alltid manipulere deg bort fra sannheten. Du vil oppføre deg som myggen som lar seg lokke av den brennhete lampen, fordi den lyser. Lampen slukkes av og til og myggen vil da klare å fokusere på andre ting, som å ta til seg sunn næring og interessere seg for plantelivet. Men så snart lampen tennes igjen om kvelden, så glemmer myggen alt annet og trekkes tilbake til lyset. På sikt vil myggen brenne ihjel. Slik er det også med makten psykopaten har over oss. Han/hun skrur lyset av og på. Så lenge vi fortsetter å komme så snart lyset skrus på, så vil vi aldri få tilstrekkelig avstand til å forstå.

Jobben med å tilegne deg kunnskap må du derfor gjøre alene, vekk fra psykopaten. Du vil forstå til slutt. 

Kanskje du i det innlegget kan skrive litt rundt begrepet kognitiv dissonans. Det at man fortsetter å ville utsette seg for psykopaten selv om vi vet vi ikke har godt av det. ?

Dette henger mye sammen med svaret over. Kognitiv dissonans oppstår nettopp når vi forholder oss til fagstoffet. Hva vi lærer, spriker så markant fra illusjonen psykopaten forsøkte å servere oss, at det oppstår en “sprekk” i vår virkelighetsoppfattelse. Hva skal vi forholde oss til, det fagbøkene sier, eller psykopatens ord som vi så hardt ønsker å tro på? De fleste av oss investerte mye i psykopaten, og ofte mange år av våre liv. Det er derfor meget vanskelig å svelge at investeringen aldri vil gi avkastning. Det er så hardt å svelge at det kommer en fornektelse over oss. Vi vil heller tro på psykopaten enn på fagkunnskap. Men denne muren av fornektelse som vi reiser er skjør og holder bare en stund, realiteten trenger gjennom til slutt. Det er denne overgangen som består av kognitiv dissonans. Den indre kampen hvor vi forsøker å forene vår illusjon om psykopaten, med virkeligheten som går opp for oss. Dette kan pågå lenge, for de to er jo ikke forenelige.

I den kjente barnefilmen “Labyrinth” med David Bowie fra 1986, så spiller Jennifer Connelly en tenåring som entrer en enorm og intrikat labyrint for å finne sin lillebror, som Bowie har kidnappet. I labyrinten støter hun på mange hindringer. Bowie ønsker for enhver pris at hun ikke skal finne barnet. På et tidspunkt så blir Connelly lokket til å ta en bit av et eple som gjør at hun glemmer hvorfor hun befinner seg i labyrinten. Bowie skaper en replika av hennes hjem som oppleves så trygt og godt at hun bestemmer seg for å bli der. Men bare en stund. Hun ser stadig små tegn på at dette ikke er virkeligheten, det er ikke hennes egentlige hjem. Til slutt trenger virkeligheten seg inn og hun husker sitt egentlige oppdrag – å finne lillebroren. I samme øyeblikk som hun erkjenner dette, så faller replikaen av hennes hjem sammen, og hun befinner seg igjen i labyrinten, klar til å fortsette søken etter lillebroren. Bowie har mistet sin makt over henne. Men hun har mistet verdifull tid.

Det er dette psykopaten gjør, han/hun luller oss inn i en falsk virkelighet hvor det periodevis er meget godt å befinne seg. Men det er en illusjon, og vi mister verdifull tid mens vi dveler i den.

Hva gjør du hvis en fagperson (si samlivsterapeuten deres) mener at partneren din ikke er psykopat, og du blir bare enda mer usikker på deg og din egen oppfatning?

Hvis din partner selv har deltatt i terapien, så er sjansen stor for at han/hun har klart å manipulere – kanskje til og med sjarmere – terapeuten. Dette er hva psykopater gjør. Hvis du mottar terapi alene, så er mange terapeuter av den oppfatning at det skal handle om deg, og de vil under ingen omstendigheter benevne eller stille diagnose på en tredjepart som de aldri har møtt.

Uansett hva terapeuten mener, så stol på din egen opplevelse. Det kan være vanskelig, for du er delvis trollbundet som Connelly i historien over og tviler derfor på deg selv. Men du kjenner din partner eller venn bedre enn terapeuten gjør. Ikke tvil på din egen oppfatning, våkne opp! Rist forbannelsen av deg! Akkurat som Connelly. 

Terapeuten har lov til å stille deg ubehagelige spørsmål, men hvis han/hun benekter din virkelighet eller forsøker å legge lokk på dine tanker om psykopaten så får du ingen gavn av terapien. Det er da på tide å finne en annen terapeut.

Jeg brøt helt spontant med plutselig NK ovenfor han. Så fra hans side så skjønner han ingenting. Han forsøker fremdeles å få kontakt. Tidvis skriver han som om alt er som normalt. Hva tenker du om spontanbrudd med NK?

Vi tror vi har en plikt til å fortelle psykopaten hvorfor vi går. Det har vi ikke. Han/hun vet utmerket godt hvorfor vi forlater dem. De er mishandlingen fullt bevisst og de er blitt forlatt av ofre mange ganger før. En psykopat mister alltid sitt offer til slutt, selv om det i noen tilfeller tar mange år. De kan imidlertid spille uforstående og vil ofte forsøke å få deg i tale igjen, for å kunne manipulere deg tilbake inn i relasjonen, eller bare for å få et siste skudd av narsissistisk forsyning innen de finner et nytt offer. De kan derfor bli veldig pågående på telefon eller mail. Ofte er det for å kortvarig gjenopprette relasjonen, slik at de kan dumpe deg. En relasjon skal avsluttes på deres premisser, de tåler dårlig at du går først. I noen tilfeller så er de genuint redde for å miste deg for tidlig, men det er kun fordi de ikke har rukket å klargjøre neste offer. Det er en lek, mind games. Ikke delta. Du skylder dem ingen forklaring. Du skylder dem heller ikke sannheten. Hvis du skulle komme i en situasjon hvor du er tvunget til å forklare deg, så er du i din fulle rett til å lyve. 

Det er vanlig at psykopaten opptrer som om alt er normalt like etter en devaluering. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. De bare gjør det. Jeg tror det kan ha mange årsaker.  Det virker som om de ikke forstår at du etter kritikk eller mishandling ikke ønsker å være i nærheten av dem. En psykopat har liten eller ingen sosial intelligens, og dette er et av områdene hvor det synes. En annen teori jeg har, er at fordi psykopaten ikke ser oss som løsrevet fra dem men tvertimot en forlengelse av dem selv, så krever det ingen forståelse for at vi er såret. I deres sinn, så er det jo dem selv de har devaluert.

Spontanbrudd er derfor det riktige men lar seg ikke alltid utføre. Spesielt hvis man bor sammen med psykopaten og er økonomisk bundet til ham/henne så er spontanbrudd umulig. Kanskje har man kjøpt bolig sammen, eller driver felles forretning. Det samme gjelder hvis man har barn med vedkommende. I slike tilfeller må brudd planlegges. Men jeg vil likevel råde til å aldri fortelle psykopaten at du planlegger brudd. Offeret kan planlegge i skjul, og først avsløre bruddet når det er åpenbart og psykopaten ikke lenger kan manipulere offeret til å bli værende i relasjonen. I noen tilfeller utsetter offeret seg også for fysisk fare ved å avsløre en flukt i forkant. 

Håper disse svarene er til hjelp både for leseren som stilte dem og dere andre 🙂

Denne teksten henvender seg primært til dere som har kapasitet til å lytte til muntlig engelsk. Har man det, så åpner det seg plutselig et hav av nye kilder til hjelp, støtte, kunnskap og forståelse. En av disse kildene er youtube. Youtube er internetts største yngleplass for alt av videoer og såkalte “vlogs” – som er en betegnelse for en blogg i videoform. Youtube har en viss sensurfunksjon og et minimumskrav for kvalitet, men filosofien er at flest mulig amatører skal ha mulighet til å legge deres hjemmesnekrede videoer ut på youtube. Derfor er kvaliteten meget varierende.

På grunn av den brede omfavnelsen så er youtube en enorm kunnskapsbase og besitter et vell av såkalte “kanaler” som sprer nyttig informasjon om narsissisme og psykopati. Fordi det meste formidles på engelsk så betegnes psykopati oftest som narsissisme. Spesielt i USA har man en mye bredere forståelse for narsissisme enn vi har i Norge, der går betegnelsen ofte som synonym for psykopati. I de amerikanske diagnosesystemene er det en viss forskjell på narsissistisk personlighetsforstyrrelse og psykopati, men denne er marginal. Derfor er det først og fremst “narcissism” man bør bruke som søkeord hvis man ønsker å finne kunnskapsrike videoer om psykopati og dets ofre. 

Jeg har benyttet meg av youtube som helingskilde i snart to år. Jeg har på den tiden helt eller delvis fulgt et stort utvalg av kanaler, som alle med gode intensjoner henvender seg til ofre for narsissisten og psykopaten. Men dette har krevet mye tid, og det er ikke alle som har en slik mengde tid til rådighet. Jeg vil derfor tilby dere som er interesserte i dette, å kutte utvalget ned til de aller beste, slik at jungelen av tilbydere blir lettere å forholde seg til. Kall det en guide til det beste youtube har å by på av hjelp til psykopatiofre.

En “kanal” er en paraply på alle videoene fra samme produsent. Hver kanal har et navn og søker man på dette navnet så dukker alle videoer opp som den utvalgte produsenten har lastet ned. Det er derfor mer oversiktlig å søke med kanalnavn enn med tittelen på hver enkelt video. Videoenes lengde varierer men personlig har jeg mest utbytte av videoer av 10 til 15 minutters varighet. Min erfaring er at videoen bør ha en viss lengde for å komme i dybden på kompliserte emner, selv om kortere videoer også kan være verdt å lytte til.

Her er mitt bud på de beste youtube kanalene;

“Thrive after abuse”. Formidleren er en amerikansk psykiatrisk sykepleier som heter Dana. Dana har intet mindre enn to alvorlige og omfattende relasjoner med psykopater bak seg som hun sjenerøst øser ut kunnskap fra. Dette var en av de første kanalene jeg begynte å lytte til. Dana har med andre ord holdt det gående en stund og er fortsatt meget aktiv. Hun har opparbeidet et rikt bibliotek med kortere videoer som fokuserer på enkeltemner innenfor psykopati, for eksempel “idealiseringsfasen” eller “hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på psykopaten?”. I dag spesialiserer hun seg på ukentlige såkalte “live-streams” som sendes direkte, hvor hun fortløpende svarer på spørsmål fra seerne. Disse live-streamene er lange – ofte med varighet over tre timer, men de lagres som videoer på youtube og man behøver derfor ikke se dem direkte hvis man ikke har mulighet. Man kan se dem når det måtte passe og live-streams fra ett år tilbake i tid er fortsatt tilgjengelige. Dana har en meget høy medfølelsesfaktor i sine videoer og passer ypperlig til de som nettopp har brutt med psykopaten. Man er da ofte mest skjør og trenger like mye omsorg som kunnskap. Dana fokuserer primært på offerets velferd og helse, i mindre grad på selve psykopaten.  

“Assc direct”. Denne amerikanske mannen tar det litt tid å vende seg til, for han fremstår meget sløv og passiv i sin formidling. Jeg trodde i begynnelsen at han var dopet og jeg var derfor usikker på hvor troverdig hans budskap er. Men etterhvert har jeg lært å sette enorm pris på hans videoer. Han er muligens den klokeste av alle kanalene og også empatisk. Han synes å ha et bredere fokus på psykopaten enn mange av de andre kanalene, hans videoer handler ikke bare om den narsissistiske livspartneren men inkluderer også narsissistiske venner og familiemedlemmer. Han fokuserer i en fin blanding både på psykopaten og offeret. Denne kanalen egner seg også utmerket til de som nettopp har brutt med psykopaten. Nivået er behagelig og lettforståelig for den som nylig er traumatisert.

“Kim Wilson TV”. Nå begynner det å bli friskt. Det høye tempoet og aggresjonsnivået i videoene til denne kanadiske kvinnen gjør at de egner seg best til dere som har kommet et lite stykke på vei i helingen, dere som er klare for å være sinte og ønske psykopaten dit solen aldri skinner, men kanskje trenger det ekstra lille dyttet for å komme dit. Jeg vil derfor ikke anbefale denne kanalen til dere som er helt “nyklekkede”. Jeg har selv hatt enorm glede av denne kanalen etter at jeg oppdaget den. I tillegg til å være klok så er Kim en meget hardtslående og samtidig humoristisk kvinne med mange utsagn som har fått meg til rulle rundt på gulvet i latter. Hennes erfaring stammer fra ett enkelt fem år langt forhold til en psykopat som hun refererer til som “Trevor”. Kim har mange gode råd til dere som ennå ikke har klart å bryte med psykopaten og trenger hjelp og inspirasjon til å planlegge brudd. Men jeg gjentar at hun ikke er den best egnede til ferske brudd.

“From surviving to thriving”. Litt spak men meget klok og kunnskapsrik amerikansk kvinne som snakker om både psykopatiske partnere og familiemedlemmer. Har en behagelig formodlingsevne og mye klokt å si spesielt om forkastelsen og etterspillet etter bruddet. De som ønsker hevn eller ikke klarer å gi slipp bør lytte til hennes videoer. Anbefales.  

Så til min nyfunnete helt “Knowing the narcissist”. Denne elegante britiske mannen er noe så sjeldent som en innsiktsfull psykopat, og da mener jeg MEGET innsiktsfull. Han kaller seg selv en “narsissistisk sosiopat” og forteller at hans youtube-videoer ble startet som et ledd i hans pålagte behandling for sin psykopati (hvorfor han ble pålagt slik behandling har jeg ennå ikke bitt meg merke i, han forteller lite om seg selv). Jeg har personlig vært i tvil om denne mannen virkelig er antisosial, for videoene hans har et nokså høyt nivå av empati og forståelse for offeret, noe som ikke er et typisk psykopatisk trekk. Samtidig bærer de preg av en kald kynisme og arroganse som de andre kanalene ikke har, i tillegg kan man faktisk merke en psykopatisk karisma skinne gjennom – selv om man bare kan høre formidleren og ikke se ham. Jeg må forberede lytteren på at her er det mørkt! Mesteparten av tiden befinner man seg inne i hodet til psykopaten. Videoene hans er som å lytte til grøsserhistorier rundt et leirbål midt på natten, og passer derfor best til dere som har kommet et godt stykke på vei i helingen – dere som nå trenger mer kunnskap enn omsorg. Da har dere virkelig funnet riktig kanal. Han går meget detaljert til verks. Dette er kanalen jeg lytter mest til i dag. Mannen, som forøvrig heter H G Tudor, er enormt produktiv med flere nye videoer i uken, av og til flere på samme dag! Han har også gitt ut et titalls bøker. Av denne mannen vil du få detaljert informasjon om alle aspekter ved psykopatens oppførsel, inkludert svar som “din” psykopat aldri vil gi deg og ikke ønsker at du skal få. Tudor er så detaljert at han deler narsissisten inn i tre undergrupper (“lesser”, “mid-range” og “greater”) og ytterligere inn i grupper som kan gjøre det litt vanskelig å henge med, men med tunga beint i munnen så klarer lytteren å plassere sin psykopat mer nøyaktig enn noen gang tidligere. Denne mannen kommer dere til å høre mer fra, i fremtidige tekster på bloggen.    

Disse fem er de kanalene jeg har fått mest utbytte av, i forskjellige faser, siden 2014. Det er også de jeg sammenlagt har lyttet mest til i antall timer.

Men det finnes mange flere, og jeg vil nevne ytterligere noen som jeg personlig ikke har hatt like mye gavn av, men som av andre brukere har fått gode omtaler.

“Spartanlifecoach”. Produseres og formidles av Richard Grannon, en sjarmerende britisk mann som egentlig er mester i kampsport og instruktør i fysisk selvforsvar. Men også en meget kunnskapsrik coach/veileder med bred erfaring med psykopater i diverse roller. Videoene hans bærer preg av at han er coach og oppleves som oppløftende og oppbyggende. Denne mannen har en enorm tilhengerskare på youtube og facebook. Minus: videoene hans er litt lange og ufokuserte og jeg har aldri klart å følge den røde tråden i dem.

“Ross Rosenberg”. Høyt utdannet og mye omtalt amerikansk terapeut med spesiale i avhengighetstilstander. Videoene hans er meget profesjonelle, nærmest som forelesninger i et universitetsauditorium å regne med powerpoints og full pakke. Han har utviklet fine modeller om dynamikken mellom psykopaten og offeret, som mange lyttere kan ha gavn av. Er spesielt opptatt av co-dependency (medavhengighet). Minus: hans overdrevne fokus på medavhengighet grenser til “victim blaming”. Han omtaler medavhengighet som en egen personlighetsforstyrrelse. Enkelte ofre for psykopaten er uten tvil medavhengige og disse vil ha mest gavn av hans videoer. Majoriteten er imidlertid ikke medavhengige og disse kan ta direkte skade av å se for mye på Rosenberg, spesielt umiddelbart etter bruddet, fordi han behandler offeret som forstyrret. Men intensjonen er god.

“Luminousz Ztar”. Amerikansk kvinne med høyt energinivå. Slik sett er hun behagelig å lytte til, for budskapet når klart og tydelig frem av rent volum og skjær entusiasme, noe mange av de andre kanalene mangler. Fungerer bra som “opp-pepper” på dager hvor man er spesielt nedbrutt. Minus: hun blander kortene innimellom. Dette er kvinnen som tror at “narsissistisk sår/skade” er noe offeret opplever, og ikke psykopaten.

“Sam Vaknin”. Enda en selverklært innsiktsfull psykopat. Passer bra for de som er klare til å oppholde seg i det psykopatiske hode, og som ikke blir trigget av å høre en psykopat til dels rettferdiggjøre sine handlinger. Forståelsen for offeret er begrenset men han kan fortelle hvorfor en psykopat fungerer som han/hun gjør. Personlig blir jeg til en viss grad fascinert av denne mannen. Minus: for statisk formidling. Denne mannen har også et frynsete rykte og er beskyldt for å være uærlig og spille på berømmelse, beundring og oppmerksomhet i kjent narsissistisk stil, blant annet av det store amerikanske nettforumet psychopathfree.com. Muligens er kritikken et resultat av trigging fra ofre. Vaknin er likevel respektert i fagmiljøer. 

“Angie Atkinson”. Fargerik, glad og meget produktiv amerikansk dame, som forteller om sin relasjon med hennes psykopatiske ekspartner. Har den lystigste måten å formidle på av alle kanalene jeg har nevnt i dag. En smittende “dette skal helt sikkert gå bra” tone gjennomsyrer hennes vlogger. Som følge av det gode humøret så er muligens kanalen ikke egnet helt i starten av bruddet, men jeg vil tro at lytterne ganske tidlig vil ha glede av denne kanalen. Minus: dama snakker fort, og akkurat som Spartanlifecoach så har jeg vanskeligheter med å holde fokus i hennes videoer. 

“begood4000”. Denne kanalen brukte jeg mye helt i begynnelsen av min rehabilitering, men flyttet etterhvert fokus over til andre kanaler. Formidleren er en anonym mann. Meget produktiv, med over 400 videoer, alle vil derfor ikke være like relevante for nettopp deg. Dette er en muligens den mest vitenskapelige kanalen, som detaljert forklarer psykopatens opptreden og fakter, for eksempel en egen video om “det narsissistiske blikk”. Det er også en av de kanalene som demoniserer psykopaten sterkest. Lærerik kanal som gir mange aha-opplevelser. Minus: formidlerens stemme er mekanisert, som å lytte til en robot. Dette kan være anstrengende i lengden, men videoene har passende lengder.  

Jeg vil trekke frem en siste kanal, dedisert til mannlige ofre for kvinnelige psykopater. “CNXG CrazyNarcissistXGirlfriend” er til tross for det merkelige navnet en kanal av en klok men litt trist amerikansk mann. Denne mannen er virkelig mishandlet og traumatisert av sin tidligere kjæreste, men han klarer å formidle det på en balansert og innsiktsfull måte. Passer ypperlig til mannlige ofre som trenger en maskulin energi å identifisere seg med. Minus: denne kanalen har foreløpig ikke vært spesielt produktiv slik at utvalget av videoer og emner er (foreløpig) begrenset.

Det finnes mange flere kanaler. En bloggtekst vil ikke kunne gå i dybden med alle. Jeg er heller ikke oppmerksom på alle som finnes. Hvis dere har funnet en kanal som dere er i tvil om, så send gjerne en melding eller skriv en kommentar hvis dere lurer på om jeg eller andre har kjennskap til den. I kommentarfeltet kan dere også fortelle hverandre om forskjellige kanaler dere har oppdaget og deres inntrykk av dem, samt anbefale gode kanaler. Slik kan alle mer effektivt finne den kanalen som passer dem best, og slippe å bruke tid på resten, for det er virkelig en jungel.

Lykke til med den audio-visuelle rehabiliteringen 🙂

Nå er den over oss igjen. Julen. Vanligvis kilde til glede og – avhengig av hvor godt man har det og evne til fantasi- en viss magi. Har man vært offer for en psykopat så kan julen være noe man gruer seg til. Man gruer seg spesielt til to ting. 1) Man skal være sammen med familie og venner – ofte barn – og må vise seg fra sin beste side, selv om man har lyst til å isolere seg for å sørge og gruble i fred. Man føler ikke lenger noen tilhørighet med disse menneskene som man har vært knyttet til hele livet via blodsbånd. Blodsbånd betyr ikke at man kjenner hverandre eller møter forståelse. Noen av dem har man dessuten aldri hatt en god relasjon til, og iår blir det rett og slett for mye å spille rollen som blid og høflig people pleaser. Man har mistet den fleksibiliteten og romsligheten som kreves for “å late som”. Man er blitt hissig og står i fare for å fortelle de mest krevende slektningene hva man egentlig har tenkt om dem i alle disse årene.  Skal man nå være nødt til å lytte til alle deres trivialiteter og negativitet? Trangen til å trekke seg bort fra alle juleaktiviteter er derfor stor. Man er redd for at fasaden skal sprekke og at man skal bryte sammen i gråt. Enkelte skal i år feire jul alene og dette er for mange selvvalgt som følge av ovennevnte årsaker, men for noen vil en jul alene være kilde til angst og uro. 2) Mange har klart å holde kvernetankene om psykopaten litt på avstand i hverdagen, ved å holde seg i aktivitet med jobb eller hva som ellers fyller tiden. Men med julen følger mange fridager og vi får derfor god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Spørsmålene som vi så langt til en viss grad har klart å holde i sjakk, trenger seg på. Savner han/hun meg i julen, like mye som jeg savner ham/henne? Nå pynter han/hun juletreet sammen med den nye partneren akkurat som han/hun gjorde sammen med meg ifjor, tenker han/hun på meg da? Det føles ufattelig at psykopaten ikke tenker på deg etter alt dere hadde sammen, kan det virkelig stemme? Disse julerelaterte spørsmålene blander seg i en herlig miks med de ikke-julerelaterte spørsmålene rundt relasjonen. Julebudskapet oppleves påtrengende. “Elsk din neste”. Det var jo nettopp det du gjorde, og se hvor det førte deg. Til slutt blir julen en tid man kunne tenke seg å tilbringe under dynen i et mørkt og lydtett rom, hvor ingen julesanger klarer å trenge inn.  

Gjør noe for sjelen din.

Det behøver ikke å være slik. Vi kan omfavne julen selv om vi er i sorg og traumatisert. Relasjonen med psykopaten ødela noe av sjelen vår. Vi ble på en måte bitre. Den livsglade versjonen av oss, som gjerne ville hjelpe og spre glede, avgikk ved døden, eller ihvertfall fikk den midlertidig hjertestans og trenger defibrillering. Vi må “defibrillere sjelen”. Vi må gjøre noe for sjelen for å bygge den opp igjen. Det er hjertegode handlinger som gjør denne jobben. Forsøk å tenke på noen som har det enda dårligere enn deg. En som kanskje er økonomisk dårligere stilt. Eller ensom. Ta kontakt. Stikk innom en nabo med en blomst i julen, du trenger ikke å bli værende lenge hvis det plager deg og du ikke klarer å fokusere på en annen person lang tid om gangen. Nøy deg med fem minutter. Bli stående i dørkarmen med jakken på for å signalere at du ikke kan bli værende lenge. Ingen reagerer på at folk har dårlig tid i julen. Send en sms med ønske om en god jul til en venn som du egentlig liker veldig godt, men ikke har orket å ta kontakt med på en stund. Din gamle bestemor eller bestefar, eller kanskje foreldre allerede er i pleietrengende alder? Dra til dem. Ta deg en titt omkring. Er det fylt opp med ved for julen? Er det rent på kjøkken og bad? Tilby deg å hjelpe dem i en time, hvis det er alt du orker. Ring til din gamle tante og be henne om å klargjøre en handleliste som du så kommer og henter. Du orker ikke det sosiale samværet, men du klarer en handletur.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Gjør noe for sjelen din.

Tygg på denne setningen et øyeblikk. Denne meget viktige delen av deg trenger førstehjelp. Det er sjelen som skiller deg fra psykopaten som skadet den. Uten den risikerer vi å bli som dem (merk, som dem, ikke til dem). Det er ikke ved å sette oss selv først at vi reparerer sjelen. Andre tiltak for heling, som grensesetting, krever at vi setter oss selv først. Men sjelen kan bare repareres ved å sette andre først. Jeg lærte først om dette i august 2014. Jeg leste på en amerikansk nettside om psykopati og dets ofre. “Do something to feed the soul” sa den. Det klang så vakkert i mine ører. Jeg hadde en nabo, en ung mann som jeg likte godt. Han skulle flytte. Han var medisinstudent og skulle fortsette sin utdannelse et annet sted. Vi hadde hatt litt kontakt, og jeg visste at han likte å se dvd-er når han hadde fri. Jeg hadde en bunke med dvd-er som jeg knapt viet interesse. De bare lå der og samlet støv. De fleste hadde jeg bare sett en gang. Actionfilmer og thrillere som jeg innbilte meg at unge menn liker. Jeg samlet dem i en pose og skriblet noen ord ned på et kort. “Det kan bli kjedelig i ****, kanskje disse hjelper. Hilsen din nabo”. Jeg hang posen på døren hans. I spenning ventet jeg på at posen skulle bli borte, at han hadde funnet den og tatt den med inn. Allerede denne spenningen var et tegn på at sjelen min fortsatt var i live. Jeg gledet meg til overraskelsen og ønsket jeg kunne se ham. Dette var mitt gamle jeg som rørte på seg. Sent på kvelden den dagen så var posen borte. Neste ting jeg gledet meg til var hans respons. Innvendig storkoste jeg meg av forventning. Det tok ikke lang tid før det kom en meget takknemlig melding på facebook fra den unge mannen. Det virket som han virkelig satt pris på posen med filmene. Jeg hoppet innvendig av glede. Sjelen min var ikke død.

Det er slike handlinger som gir sjelen sårt tiltrengt påfyll, og det er den eneste måten å gjøre det på. Det er nemlig omgivelsenes positive speiling som bygger sjelen (og vi snakker ikke her om den avvikende psykopatiske speilingen). En død sjel viser seg ved fullstendig manglende interesse for andres glede og velferd, inkludert din egen. Den oppstår fordi den positive speilingen uteblir. I våre tilfeller skjedde dette fordi vi speilet oss i psykopaten – en forstyrret person som vrir og vrenger på vår innsats til vi ikke lenger vet om hva vi gjør er godt eller dårlig.

Det er en veldig god følelse å merke at du ennå ikke er fullstendig likeglad; at psykopaten ikke har klart å drepe ditt indre. Ditt indre er bare lamslått. Det hjelper med en enkelt god gjerning, det utgjør en enorm forskjell fra ingenting. Men du må gjenta den med jevne mellomrom. Hver gang du føler overskudd så gjør en god gjerning. Også selv om du egentlig ikke har lyst. Gjerningen trenger ikke være stor eller ta lang tid. Tro meg, følelsen etterpå er fantastisk, og din skadeskutte sjel trenger det. En levende sjel bekrefter at du eksisterer og at du betyr noe. Derfor, gi den næring. 

Til deg som skal feire jul alene.

Enten det er frivillig tilbaketrekking eller ufrivillig isolasjon. Det er trist at du må tilbringe julen alene, men det behøver ikke å være det. Selv skal jeg ikke være alene akkurat iår men jeg har vært det tidligere. Hva jeg gjorde den gangen var å lage julaften for meg selv! Jeg stekte ribbe, spratt ei flaske vin, pyntet meg og hørte på julemusikk. I bakgrunnen snurret de tradisjonelle julefilmene på TV. Jeg opplevde det ikke som “patetisk” men faktisk som å sette pris på meg selv. Det var ikke optimalt men det ble en hyggelig og selvoppbyggende opplevelse. Jeg er ikke redd for å feire jul alene igjen. Alternativet er å “late som om det ikke er jul” og det tror jeg ikke er bedre, verken for trivsel eller selvbilde. Mitt råd er derfor å kaste deg rundt og gjøre de nødvendige forberedelser for å lage jul til deg selv.

Hva du enn gjør, oppretthold NK i julen.

Faren er stor for nostalgi i julen. Opplevelsen av ensomhet kan også være større enn ellers, også selv om du er omgitt av familie og venner. Lenge etter bruddet så er det ikke disse menneskene du ønsker å være nær, kun psykopaten. Samvær med andre mennesker hjelper derfor ikke. Du er mer ensom sammen med dem, enn du er alene. Kognitiv dissonans og falsk nostalgi er ille nok i hverdagen, i julen kan det oppleves ti ganger sterkere. Det ligger et budskap i julen at nå skal vi kontakte alle vi har forsømt. Plutselig er alle opptatt av å sende julehilsener til mennesker de ikke har snakket med siden forrige jul. Det ligger også et budskap om å tilgi. Alt dette påvirker oss. Derfor må vi stålsette oss litt ekstra. Å plukke opp telefonen for å sende psykopaten en “uskyldig” julehilsen kan bli for fristende.

Sjansen er også større i julen enn ellers for at psykopaten tar kontakt først. Henvendelsen kan virke vennlig, men intensjonen er å ødelegge din julefred. Psykopaten elsker å stikke kjepper i hjulene for gode opplevelser for ofrene, slik som bursdager, ferier, høytider eller boligkjøp. Din nye valp virker funksjonshemmet, din nye bolig har jo en elendig planløsning. Psykopaten gjør og sier alt for å stille dine store og vanskelige valg i et dårlig lys, slik at du skal tenke “var det ikke så smart valg likevel?”. Julen er intet unntak. Psykopaten vet at du vil fokusere ekstra mye på ham/henne, hvis de sender deg en julehilsen. Hvis dette skjer, så må du for guds skyld ikke svare. Du må også forsøke å ikke legge mer i meldingen enn hva den er ment; ingenting av betydning.

For å minne deg på hvor viktig din taushet er, så tror jeg vi må hente fram det store skytset.  

Psykopaten savner deg ikke i julen. Og den versjonen av ham/henne som du savner, var falsk. Den ble skapt for å fange deg. Nå er psykopaten en annen. Uten deg. Med en annen. Sjansen er stor for at du ikke ville kjenne ham/henne igjen, hvis du fikk være flue på veggen i hans/hennes nye liv. Et nytt sjokk. Sjokkene står i kø etter en relasjon med en psykopat. Psykopaten er et monster med et tomt indre som han/hun søker å fylle med onde gjerninger. Og nå ønsker psykopaten å fylle det med vissheten om at du lider. Derfor skal du ikke fortelle ham/henne det. Derfor skal du ikke svare på hans/hennes henvendelser. Derfor skal du ikke selv henvende deg. Selv om du lider, så er du nødt til å holde det for deg selv. Du har verdens beste grunn til å bli rasende på dette uvesenet som lovet deg gull, grønne skoger og kjærlighet med slik overbevisning, og deretter forlot deg som om du aldri eksisterte. Attpåtil med følelsen av skam. Men du har ingen grunn til å skamme deg. Alt du gjorde var å slippe et menneske inn, som syntes å trygle deg om forståelse og kjærlighet. Til slutt ga du ham/henne hva han/hun ba om, fordi du er en god person. Dette mennesket som banket på din dør er ikke et menneske, det er antikrist. En demon i menneskedrakt. Er det da din skyld at du havnet i dette uføret? Tilkalte du bevisst en demon? Selvfølgelig ikke. Det hadde forutsatt at du malte stuen din sort med et pentagram i taket, trakk fram ouija-brettet mens du ofret en kylling og påkalte satan. Satan dukket ikke opp. Men en av hans utsendinger gjorde det, pakket inn i et elskelig vesen som du mest av alt ønsket å omfavne og fortelle at han/hun er elsket og verdifull. Mens du omfavnet satans utsending og forsøkte å få hverdagen til å fungere for dere begge, så plottet han/hun neste ondskapsfulle sabotasje av din glede og ditt liv. Så nei, psykopaten savner deg ikke i julen, han/hun trenger ikke det, deres indre er tilfredsstilt og mettet av å vite at det går deg dårlig.

Savner du fortsatt psykopaten? Gjør du det, så må du lære mer. Lær til det synker inn. Bli sint. Men ikke la raseri ødelegge juledagene. Bruk det heller til å skyte deg ut av kognitiv dissonans, og ett skritt nærmere heling.

Vær takknemlig

Som julehilsen på bloggen ifjor, fokuserte jeg på viktigheten av å være takknemlig. Jeg vil repetere dette budskapet iår. Takknemlighet fortrenger bitterhet. De to kan ikke sameksistere. Etter relasjonen med psykopaten så har det ingen verdi for oss å være takknemlig for de store tingene. Hvorfor skulle det ha verdi, når mange av oss ikke ser noen mening eller fremtid. Derfor, vær istedet takknemlig for alle tegn på at du kommer gjennom enda en dag. Vær takknemlig for at du fortsatt har noen kroner på konto. Vær takknemlig for den varme koppen med te. Vær takknemlig for at du klarte å stå opp til middag i dag. Vær takknemlig for at du orket å riste den loffskiven. Vær takknemlig for at du i tillegg klarte å spise den. Vær takknemlig for vennen som kom på besøk og var der akkurat lenge nok til at du opplevde besøket som givende. Vær takknemlig for vennen som har sosiale antenner nok til å kjenne sin besøkelsestid. Vær takknemlig for at du har funnet en bok eller en nettside om psykopati som ga deg så mye trøst og forståelse. Vær takknemlig for at du klarte å snakke med din mor i telefonen i dag, og at det var en god samtale. Vær takknemlig for den halvtimen da du klarte å fokusere på noe annet enn psykopaten. Vær takknemlig for den fine julestjernen i vinduet, og månen som lyser trofast hver natt i bakgrunnen. Månen bryr seg ikke om psykopaten. Den dukker opp hvert døgn som den alltid har gjort. La det være et symbol på hvor lite psykopaten tross alt betyr. Verden går videre.

Vi som har kommet litt lenger kan være takknemlige for at enda et psykopat-fritt år er gått og at vi har begynt å finne en slags mening med tilværelsen igjen. Vær takknemlig for at du har klart å opprettholde NK i enda ett år. Vær takknemlig for at du mot alle odds, fortsatt er her. Vær takknemlig for at du dessuten klarer å jobbe. Vær takknemlig for at du føler deg sterkere for hver måned som går. Vær takknemlig for at du forrige uke klarte å le, du vet sånn skikkelig godt, sånn latter som gjør vondt, og som du pleide å le innen du traff psykopaten. Vær takknemlig for tegnene på at du er iferd med å finne deg selv igjen. Vær takknemlig for at du har klart å tilegne deg nye kontakter etter psykopaten. Vær takknemlig for at mennesker fortsatt trekkes til deg, dette er et tegn på at sjelen din heles.

Vær takknemlig for en jul uten en psykopat som ønsker å ødelegge den.

God jul 🙂 

En skremmende tanke. I denne teksten vil jeg reflektere over hva som gjør at ofrene opplever seg selv som psykopater, som regel i kjølvannet av bruddet. Teksten blir skrevet på oppfordring fra enkelte lesere som sliter med slike spørsmål. Jeg husker jeg også opplevde meg selv som antisosial. Jeg ble på mange måter asosial, men det er noe helt annet og jeg forvekslet de to. Antakelig gjelder det mange, så jeg håper tankene i dette innlegget vil falle i god jord hos leserne.

Jeg tror vi allerede her i starten skal slå fast to ting. For det første så er det normalt å tro at man er psykopatisk eller i det minste gal, i en fase av rehabiliteringen. Derfor – pust ut og senk skuldrene allerede nå. Fokuser på åndedrettet. Fall til ro. Slutt å engste deg for at det er noe alvorlig galt med deg.

For det andre, så vil jeg stikke hull på en myte. En myte jeg for enkelhets skyld selv har vært med på å holde i live i tidligere tekster. Den erfarne leser har lagt merke til at mange forfattere repeterer og kopierer mantraet om at “du er ikke en psykopat, for da hadde du aldri stilt deg selv dette spørsmålet”. Argumentasjonen bak dette er at en psykopat aldri vil kunne selvreflektere dypt nok til å lure på dette. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, for mange psykopater vet inderlig vel at de er antisosiale. I mange tilfeller er de stolte av deres forstyrrelse. De vil aldri skamme seg over å ha psykopatiske trekk på samme måte som et normalt menneske vil gjøre det. Slik de ser det, så er det en ære å være hevet over andre på en slik måte. For normale mennesker derimot er tanken på å inneha psykopatiske trekk sterkt bekymringsverdig. Det riktige argumentet vil derfor være; du vet at du ikke er psykopat, når du er engstelig for at du kanskje er det. Du er altså ikke utenfor faresonen av å bare mistenke at du er psykopat, men når en slik tanke i tillegg vekker misnøye og vemmelse i deg, så vet du at en psykopat er du neppe. 

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Jeg vil derfor med 99 prosent sikkerhet påstå at du ikke er en psykopat. Den ene prosenten med slingringsmonn sparer jeg til de psykopatene som eventuelt blir lokket til denne bloggen av nysgjerrighet og ikke av et intenst ønske om å heles.  

Når vi har slått disse to tingene fast, så håper jeg du kan lese videre med skuldrene senket og ro i sinnet. Vi skal snakke om hva det er som egentlig får oss til å oppleve oss selv som psykopater etter bruddet. Jeg skal bidra med noen punkter. Kanskje du selv kommer i tanke om flere, skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet.

-Du er sint. Det begynner å gå opp for deg at du ble lurt, sveket, sviktet, bedratt og manipulert av et menneske som latet som om de elsket deg, men som aldri gjorde det men istedet ble underholdt av å leke med deg som en marionett i uker, måneder eller år. Du brukte din tid, energi, intelligens og omtanke på å strekke deg etter dette monsteret og føye ham/henne. Så plutselig en dag forlot psykopaten deg som om du aldri eksisterte. Du trodde du hadde en dyp relasjon med et annet menneske og at ditt liv var vevet inn i hans/hennes av gjensidig frivillighet og kjærlighet. At dere var involvert i hverandre. Men for psykopaten var du ikke et ekte menneske. Du var bare en forlengelse av ham/henne, og spilte en rolle som lett kunne utfylles av en annen. Psykopaten gikk bevisst inn for å ødelegge dine gode egenskaper fra første dag. Psykopaten er en slave av sin forstyrrelse, og å se gode mennesker synke er ren underholdning for ham/henne. Alle de gode tingene du gjorde for ham/henne er irrelevant, de var bare handlinger psykopaten så sin fulle rett i å utnytte og tråkke på. Ingen av de gode opplevelsene dere hadde sammen var ekte, de ble opplevet kun av deg. Mens du funderte på hva dere skulle spise til middag, så plottet psykopaten sitt neste ondskapsfulle trekk mot deg.

Når omfanget av bedraget går opp for deg, så blir du så sint at du ikke kjenner deg selv igjen. Jeg husker at jeg selv vurderte mord, og denne tanken skremte meg inn til beinet. Jeg, som aldri hadde drømt om å slå noen, fantaserte plutselig om å drepe denne drittsekken. Jeg ble ikke engang satt ut av tanken om selve mordutførelsen. Istedet lurte jeg på hvor mange år jeg måtte regne med å sitte i fengsel. Da slike ondskapsfulle tanker dukket opp i mitt ellers fredelige sinn, så lurte jeg på om jeg hadde vært latent psykopatisk hele tiden, og at min relasjon med NN utløste forstyrrelsen i meg.  

Når du blir sint av et slikt kaliber og personen som er årsak til raseriet er utenfor rekkevidde, så slår du ut mot de som står nærmest. Venner og familie opplever til deres fortvilelse at du ikke lenger er den samme tålmodige personen som du var. Og du får dårlig samvittighet. Men du klarer ikke å styre deg, for raseriet må ut på et eller annet vis, ellers vil du gå til grunne. Noen er så sinte at de begynner å blø neseblod som følge av høyt blodtrykk. Enkelte ofre isolerer seg i et forsøk på å temme raseriet, eller i det minste begrense skadeomfanget på andre. De vil ha ro og å få være i fred, det er det eneste som oppleves som trygt. 

Ditt sinne er ikke narsissistisk raseri eller et annet psykopatisk trekk. Det har ingenting med psykopati å gjøre. Du er en såret løve som ble skutt av en du stolte på, og nå vet du ikke hvem du kan stole på. Alt du gjorde var å elske et annet menneske, attpåtil en person som syntes å trygle deg om din kjærlighet. Hele ditt verdenssyn må bygges opp på nytt. Du brøler mot urettferdigheten du har opplevet.

-Du begynner å forkaste mennesker. Som følge av din nesten ikke-eksisterende lunte og nye grenser, så tolererer du ingenting av respektløshet lenger. Du har utviklet røntgensyn og “avslører” folks intensjoner på en helt annen måte enn før. Du merker at du fjerner deg fra mennesker hele tiden. Faktisk kutter du ut så mange mennesker at du lurer på om det overhodet kommer til å være noen igjen i livet ditt når du er ferdig. Tanken slår deg at du forkaster mennesker på samme måte som du har lært at psykopaten gjør. Igjen får du den ekle følelsen av å være psykopatisk. Du forsøker å holde på noen mennesker som du egentlig ikke vil være i nærheten av, bare for å berolige deg selv med at du fortsatt er istand til å ha stabile relasjoner. Men det hjelper ikke, du vet ikke lenger hvem du kan stole på. Du vet ikke hvem som ønsker å legge ny bandasje på skuddsåret ditt, og hvem som ønsker å pirke i det. Det vil si, egentlig vet du det, men du er vant til å lukke alle inn i varmen og ikke å stenge døren for noen. At du nå har begynt å gjøre det, opplever du som ubehagelig og noe bare en forstyrret person vil gjøre.

Det er her du tydelig må se forskjellen på forkastelse og selvbeskyttelse. En psykopat forkaster mennesker som søppel, mennesker som har gjort gode/ting for ham/henne, elsket ham/henne og forsøkt å være en støtte. Du derimot, fjerner deg fra mennesker for å beskytte deg selv mot respektløshet og triggende oppførsel fra andre. Det er en grunn til det. Du forkaster dem ikke, du forsøker å redde siste rest av din egen selvfølelse og integritet. Du forsøker å bygge deg selv opp igjen, og oppdager at mange mennesker rundt deg ikke ønsker å bidra til dette. Du er ikke en psykopat, du er en svømmer i stormen som prøver å få hodet over bølgene. Og antakelig trenger ditt nettverk en alvorlig dugnad. Psykopaten var mest sannsynlig ikke den første giftige personen i livet ditt. Ikke la trangen til å fjerne mennesker få deg til å tvile på din mentale tilstand. Stol på din intuisjon og fortsett med den indre og ytre rengjøringen.   

-Du er programmert til å se dine egne feil først. Du har kanskje hørt om medisinstudenter eller sykepleierstudenter som nærmest blir hypokondere av å lære om allverdens sykdommer og symptomer. De lever seg så inn i faglitteraturen at de utvikler en sart finfølelse for symptomene de leser om, og opplever at de har dem selv. Dette er faktisk verdifull empatiutvikling, slik at de lettere kan forstå når pasientene beskriver deres plager.

Uansett, når du etter den psykopatiske erfaringen med stor innlevelse sluker alt du leser om psykopati, så skjer det samme med deg.

Empatiske og selvreflekterende mennesker er vant til å se på seg selv først. Er det noe jeg selv kan gjøre for å forbedre relasjonen? Ligger ansvaret hos meg? Du ser på deg selv før du ser på partneren. Du erkjenner kanskje at ti av de psykopatiske kriteriene passer som hånd i hanske til ham/henne, men det ellevte passer jo til deg selv gjør det ikke? Så kanskje er det du som er psykopaten? Andres ansvar minimeres, ditt eget maksimeres. Denne programmeringen kan ha startet lenge før psykopaten, og er noe mange ofre har med seg fra barndomshjemmet.

I tillegg så ligger fortsatt de dårlige tingene psykopaten sa om deg og lurer i bakhodet ditt. Psykopaten underbygget i mange tilfeller en grunnholdning til deg selv som allerede var der. At han/hun nå er borte spiller ingen rolle, du overtar bare stafettpinnen og forsetter med selvkritikk. Du gjør jobben psykopaten påbegynte, for dem. Men igjen er dette en bekreftelse på at du ikke er psykopatisk, en psykopat vil – selv om de erkjenner deres psykopati – aldri være selvkritiske. De vil alltid projisere feil og mangler over på deres omgivelser. Dette gjorde også din psykopat, på deg. Det er stor sjanse for at det er din mishandlers projeksjon du nå merker som en opplevelse av selv å være psykopat.

-Psykopatens svertekampanje virker. Du opplever at folk vender seg bort fra deg. Du ser det som et tegn på at du er frastøtende. I tillegg får du små hint om at psykopaten svever videre på en rosa sky med sin nye partner og en hær av beundrere, mens du blir stadig mer isolert.

Burde det ikke være omvendt? Du forsøker å tro på karma og en slags kosmisk rettferdighet, men så langt synes den bare å ramme deg. Hvorfor er du den som bli straffet? Er det egentlig du som er psykopaten, og fortjener dette?

Det er uendelig sårt og tungt å oppleve at når du mest av alt trenger å blomstre, så blir ting istedet bare verre. Det er så viktig å ha klart for deg at du er i en transittsituasjon, en slags gjenfødsel hvor du skal finne balanse i ditt nye liv. Slike ting tar tid, spesielt når omveltningen er så radikal som nå. 

Du må heller aldri tvile på at det perfekte liv som psykopaten forsøker å fremstille om seg selv, er en ren illusjon. For en psykopat så betyr fasaden alt og en psykopat er aldri lykkelig. Psykopaten opplever bare overfladisk tilfredsstillelse, og den varer aldri lenge. Din forvandling derimot, vil vare resten av livet når den har falt på plass.

Det kan lønne seg å legge tanker om karma og rettferdighet til side, ihvertfall for øyeblikket. Det er riktig at psykopaten vil få sin straff til slutt, men det vil ikke skje som følge av at høyere makter griper inn og gjenoppretter balansen du fortjener. Det vil skje som følge av hans/hennes forstyrrelse. De er dømt til et liv uten fred. På samme måte har du selv ansvar for din egen lykke og rehabilitering. Heller ikke her vil høyere makter gripe inn. Du må selv sørge for å elske deg selv dypt nok og skape et best mulig liv. Å tro at du er psykopaten står i veien for dette. Rydd derfor slike forstyrrende elementer av banen først som sist. Du er ikke psykopat. Du er ikke frastøtende. Du er ikke ondskapsfull. Og du har ikke tid til å tro på slikt tull. Du er tenkende, følende, kjempende og reflekterende. I din famling etter å gjøre det rette for deg selv og andre, så gjør du av og til dumme ting. Det er slik det er å være normal, et menneske. Du er, i motsetning til psykopaten, ekte.