Symptomer på at man er avhengig av en person

Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten man som barn eller ufør har til en person som utfyller en omsorgs- eller forsørgerrolle. Jeg snakker om den ruslignende avhengigheten man har til en psykopat eller en narsissist. Denne typen avhengighet hører man sjelden om. Det er ikke allmenkunnskap at man få en rus av mennesker, og at man kan bli avhengig av det. Men det er mulig.

Jeg presiserer at det ofte står en psykopat eller narsissist bak en slik avhengighet, men ikke alltid. “P” kan i teksten derfor bety Psykopat, eller bare Personen som man er blitt avhengig av. Forskjellen er at en psykopat eller narsissist vil manipulere frem en avhengighet. En normal person vil ikke det. I sistnevnte tilfelle så blir avhengigheten skapt av objektet selv, eller av et “samarbeid” mellom objektet og Personen.

Psykopaten presenterer seg både som langer og rusmiddel. Objektet vet ikke at det blir solgt en avhengighetsdannende relasjon. Objektet forveksler det med kjærlighet eller “besettelse”.  Når skaden er skjedd så er det viktig å lære symptomene å kjenne, slik at man hurtigst mulig kan trekke seg ut av den skadelige relasjonen. En slik relasjon er ikke bare energitappende og altoppslukende, den er også meget maktskjev, hvor all makt ligger hos psykopaten og objektet blir en marionett som ønsker å ruse seg på psykopaten. En slik relasjon er ikke verdig. Ingen ønsker å bli værende i en slik relasjon. Men akkurat som alkoholikeren så kan det være vanskelig å erkjenne at man er avhengig. Alle ønsker å ha kontroll over eget liv, og når vi ikke har det så er vi opptatt av illusjonen om kontroll, både overfor oss selv og overfor de som står omkring oss. Vi later som om alt går etter planen, selv om vi begynner å miste grepet på oss selv og hverdagen.

Her er noen av faresignalene du bør være meget oppmerksom på.

Ditt gamle liv er ikke lenger interessant. Du har kanskje hatt det i 30, 40 eller 50 år men plutselig er gamle verdier, hobbyer, fritidssysler og venner ikke lenger viktige. Det har kommet en person med stor P inn i livet ditt som er så mye mer spennende enn noe du tidligere har hatt. Du tror at dette er livet slik det er ment å være. Du har sett det på film og hørt historier om dette. Du føler deg reddet av prinsen eller bergtatt av prinsessen. “Reddet” som om ditt gamle liv var farlig og noe du bør unngå. Plutselig ser du på ditt gamle liv som noe du bare måtte utholde mens du ventet på noe bedre, når du egentlig allerede hadde et fullverdig liv på godt og vondt – slik det skal være. Du dropper den ukentlige foreningen med venner, øvelsene med bandet som du har spilt i i tyve år, strikkeklubben og den årlige sydenturen med slekta for å være sammen med denne Personen. Du vet ennå ikke at P står for noe helt annet enn person.

Du blir irritert hvis en annen enn Personen ringer. Hva hvis han/hun ikke når gjennom fordi linjen er opptatt? Du oppdager at du leter etter muligheter til å avslutte samtalen med din venn eller mor, samtaler du tidligere ga deg god tid til og faktisk så frem til. Nå opplever du disse menneskene som irritasjonsmomenter; “hvorfor forstår de ikke at jeg ikke har tid til dem nå?”.

Humøret ditt når nye høyder. Men også nye dybder. Hvis du har mottatt en vennlig sms fra Personen så blir du nærmest euforisk den dagen og har aldri vært så produktiv. Du farer gjennom gjøremålene med stor iver. Du har gjort alle dine arbeidsoppgaver på kort tid og har fortsatt energi til mer. Du forstår ikke at dette er rusen som begynner å logre med halen. Du vet bare at dette vil du ha mer av! Derfor faller du sammen som et korthus når du neste dag ikke mottar en tilsvarende sms. Du føler deg som en snegle, blytung og klarer knapt å sette den ene foten foran den andre. Du har blitt bipolar uten å egentlig være det. Et annet menneske har fått fullstendig kontroll på ditt humør og velvære. Det blir vanskelig å fungere sammen med andre, fordi de ikke lenger vet om du er oppe eller nede.

Du begynner å lyve for å gjøre deg interessant. Du er redd for at Personen skal miste interessen for deg og dermed nekte deg rusen. Du forteller derfor halvsannheter eller fulle løgner for å beholde vedkommendes fokus på deg. Du finner på noe sensasjonelt å skrive i en tekstmelding for at han/hun skal svare deg. Du vet det er uetisk men du bare MÅ ha et livstegn fra vedkommende, helst kontinuerlig gjennom dagen. Du begynner også å lyve til dine nærmeste hvis relasjonen ikke lenger går din vei; “joda, NN elsker meg, vi har det bedre enn noengang” eller “jeg kan ikke komme på den festen i kveld jeg, jeg har visst litt vondt i halsen” (når du egentlig håper på å tilbringe kvelden med Personen). Du, som alltid har vært så ærlig og redelig, har plutselig blitt en løgnhals.

Du får en følelse av panikk hvis Personen ikke svarer prompte. Du blir rastløs og sjekker telefonen hvert femte minutt. Du klarer ikke å fokusere hverken på andre personer eller gjøremål inntil vedkommende har gitt deg det viktige livstegnet. Du finner kanskje på enda flere løgner for å sende en oppfølgingsmelding. Du føler deg desperat og klamrende og er samtidig livredd for å vise det. En psykopat vil benytte seg av dette til å holde deg desperat, de vet veldig godt hva som skjer med deg og hvordan de kan hente narsissistisk forsyning ut av deg i denne tilstanden.

Du analyserer hvert eneste ord du mottar og selv sender eller ytrer. “Skrev jeg noe feil, er det derfor han/hun ikke har svart umiddelbart?”, “hva mente han med det?”, “jeg angrer, jeg burde ha skrevet det istedet”, “er hun sur på meg nå?”. Ingen normale mennesker får deg til å kverne på denne måten, men det forstår du ikke midt inne i avhengigheten. Du forstår heller ikke at gjensidig kjærlighet aldri vil gjøre deg så usikker og famlende.

Du har det ikke lenger bra, selv når dere er sammen. Endelig er dere sammen, etter at Personen har holdt deg på limpinnen i to uker. Men nå er han/hun her og dere skal tilbringe kvelden sammen. Hvorfor har du det ikke bra? Det er jo dette du har ventet på. Likevel er du like anspent sammen med Personen, som du er når dere er adskilt. Slik var det ikke i begynnelsen, da hadde du det så fint sammen med P, du slappet av og lo hjertelig. Nå har du en klump i magen uansett om P er der eller ikke, det synes visst ikke å utgjøre noen forskjell lenger. Samvær med P gjør deg nervøs. Dette er ekvivalenten til at du trenger en stadig større dose av stoffet, for å oppnå den samme rusen. Du blir ikke lenger tilfredsstilt av en enkelt middag sammen med P, du trenger mer! I tillegg vil Personen ikke gi deg mer, men tvert i mot mindre.

Personen blir større enn livet og får gudestatus. Det er et tegn på den maktubalansen som har oppstått når du er avhengig av en person, du opplever deg ikke lenger som likeverdig vedkommende men som mindreverdig og underdanig. Du dyrker vedkommende og klarer ikke lenger å tenke på ham/henne som bare et menneske, med menneskelige feil og mangler. Du slutter å stille vedkommende til ansvar for noe. Du absorberer selv alle feilene og manglene og inkorporerer dem i din egen person. Hvis Personen ikke er en psykopat, så vil dette gjøre ham/henne meget ukomfortabel.

Du gjør store forandringer i livet ditt for å komme nærmere vedkommende enten emosjonelt eller geografisk. Du kan finne på å bryte opp og flytte langt, eller forandre ditt arbeidsliv i håp om at det vil føre dere nærmere hverandre. Du kan tilbringe mindre tid med dine egne barn for å frigjøre plass til P. Du gjør det slutt med din nåværende partner – hvis du har en. Du gjør det sågar uten at P har bedt deg om det. Du gjør det i håp om at P skal finne deg mer attraktiv eller verdsette de store oppofringene du er villig til å gjøre for vedkommende.

Du kollapser når relasjonen ikke lenger går din vei. På lang sikt så blir du utmattet av den konstante emosjonelle berg-og-dalbanen. Du blir deprimert når smulene du får av Personen blir stadig mindre og færre, eller når de ikke svarer til forventningene dine. Du oppdager at du ikke klarer å holde på studiet, jobben eller relasjonene. Du sier opp eller blir sparket. Hvordan kan en person få så stor makt over ditt liv? Ingen andre har påvirket deg så mye. Det er på tide å sette deg ned og ta et oppgjør med deg selv og din avhengighet til Personen.

Det er mulig å hoppe av en avhengighetsdannende relasjon i tide. Kjenn etter tegnene og hekt deg av så snart du mistenker hva som er i ferd med å skje. Nå kan du oppdage dette hos deg selv eller hos dine nærmeste og du har mulighet til å hjelpe en venn som du ser er i ferd med å bli avhengig av et menneske. Hvis vedkommende som hekter deg er normal så vil vedkommende holde seg unna og la en “avhekting” skje. En psykopat eller narsissist vil dog ikke la det skje og vil re-idealisere hvis de merker at du er i ferd med å glippe. Men nå kan du ta makten selv. Å la seg hekte eller ikke er faktisk innenfor vår kontroll, det er valg vi tar. Vi er ikke viljeløse zombier som lar oss forføre. Jeg husker veldig godt når vendepunktet skjedde med to av mine psykopater; øyeblikkene jeg lot meg henføre, og i begge tilfellene hadde jeg muligheten til å hoppe av men jeg valgte å fortsette for å se hva som befant seg rundt neste sving. Og da var det for sent, jeg var hektet. Men det trenger ikke å skje neste gang, hverken for meg eller for deg. 

28 kommentarer
    1. Veldig godt skrevet
      Det er hvordan jeg følte hele tiden. Selv om jeg har fortalt meg at jeg skal aldri treffe ham igjen.
      Jeg husker at jeg gjorde en del slurve feil mens jeg ventet på hans svar fordi han hadde ikke svart meg siden 2 dager. Jeg viste ikke hva har jeg gjort galt.. jeg bare gråt og var lei meg. Med en gang svarte han, ble jeg så glad at jeg klarte ikke å sove.
      Jeg fremdeles tenker på ham når jeg hører pling lyd på mobilen..
      tiden har svar på alt. En dag skal jeg ikke tenke på ham lenger.

    2. Har en slik en i livet selv, han kan den ene dagen holde på litt med futurefaking og gi meg mye oppmerksomhet, den andre dagen kan jeg gi oppmerksomhet ( grunnlaget er den fine relasjonen dagen før ) og så får jeg plutselig ikke svar? det kan f,eks gå to dager… hører ingenting. Når jeg har tatt det opp, så får jeg høre at det ikke er noe gale, men hatt ting å gjøre.
      Greit nok det, men er det vanlig å være “så på” og så sender jeg et kyss.. får ingenting tilbake og det blir gjerne taust 2 dager eller 3.. så på an igjen… samme mønsteret hele tiden.
      Blir bare forvirret og lei meg, har nok blitt hektet, gråter innimellom.

    3. Min p hadde grep på meg.hn kunne bli drit sur av den minste ting .hn mente eg maste på hn når eg skrev mld t hn .men når hn skrev mld t meg ,kunne han skreve flere etterhverandre .å da var d ok.alt gikk på han,hn styrte alt ! Hn kunne skrive tilbake t meg … slutt å mas,hold deg unna,eg vil ikke ha deg,ta hintet .så sendte eg ikke flere mld t hn .men hn tok alltid kontakt dagen etter ,skrev sorry for det eg skrev .å eg beit på m engang igjen ,håp i at ting skulle bli bedre ! Dette va et mønster hele veien .veldig slitsomt i lengden for meg!

    4. Bloggforfatter: Det meste er gjenkjennelig, ja. Fra de dager da man var nyforelsket ( eller egentlig: Nyforhekset) i P/N og trodde man opplevde sitt livs eventyr, endelig hva man hadde drømt om, som tatt ut av en film eller roman. Og så all forvirringen som fulgte. Følelser i spenn i en evig berg og dalbane. Vi var bare betatt og imponert og ante ingenting og personlighetsforstyrrelser… Når jeg tenker tilbake på alle de store følelsene og all energien som ble brukt (på bekostning av alt annet) blir jeg fremdeles satt ut.
      Lurt opp i stry, men skjønte ikke noe av det…

    5. Amen! Jeg minnes tilbake på en berg-og-dalbane av ymse slag. Husker også godt tilbake på da han sendte meg meldinger på natten. Kjærlighetserklæringer og lovnader. Meldingene avtok gradvis, men når de først dukket opp, så var de gjerne i gåter. Som sitater, enstavelsesord, øyeblikk vi hadde delt sammen etc. Høres romantisk ut, men som det blir beskrevet ovenfor, så kunne det gå dager før han responderte på mitt svar. “Opptatt”, eller “glemte å svare deg igjen”, var svarene han strødde om seg når jeg spurte. Eller, så ble han sur for at jeg ikke forsto hva han hintet til på meldinger. Selv satt jeg igjen og følte meg dum, masete, og ble følgelig skuffet. Livet ble satt på vent, og jeg husker hvordan hans humør smittet over på meg. Jeg isolerte meg gradvis, også fra ham, før det en dag sa stopp. Etter en lang krangel over telefonen, etterfulgt av at han slang på røret, tok jeg et oppgjør med meg selv. Null kontakt, dette var i fjor på samme tid. En måned senere tikket det inn en ny melding, deretter enda en og en til. Jeg blokkerte ham tilslutt, det endte med at han skaffe seg nytt nummer, og ny melding tikket inn. Min første reaksjon var hjertebank, etterfulgt av vemmelse, frykt og skam. Jeg var tilbake i fortiden. Det tok (faktisk) et døgn før jeg klarte å riste av meg ubehaget. Da han ikke fikk respons på sin henvendelse, har jeg heller ikke hørt noe siden. Dette var i august i fjor, og det lengste oppholdet noensinne. Dog, det dukker opp noen ukjente Facebook-profiler innimellom, men det kan jeg leve med. Utrolig å tenke tilbake på hva jeg fant meg i, det skal aldri, aldri skje igjen. Hurra for denne bloggen!

    6. Slik har jeg hatt det med en mann. Alt stemte. Utrolig hvor lite som skulle til før jeg ble hekta. Bare ca to tre mnd. Det er snart 10 år siden. Nå ler jeg av hele mannen.
      Dette innlegget er så viktig! Du gjør en kjempefin innsats med bloggen og YouTube!!!

    7. Det å innse dette er vel det jeg har slitt mest med i ettertid. Skammen over å ha latt meg selv bli hekta på den måten. Miste fullstendig kontroll og la hans adferd styre mine følelser i alle sekunder av døgnet. Skammen over ikke å følge magefølelsen og la alle mine personlige grenser blir skjøvet bort. Heldigvis går jeg aldri i den fellen igjen. Dessverre har det gjort meg skeptisk til å slippe noen helt inn.

    8. Mye en kjenner seg igjen i her. Men hva med dette; kan man selv ETTER en avsluttet relasjon med en P la seg selv «hekte» til en ny person som IKKE er narsissist eller psykopat? Gikk nærmest i dyp depresjon og var sint og uinteressert i alle menn, helt til en viste sider som svært uventet men umiddelbart tiltrakk; men det fra min side ble veldig fort veldig intenst; følses-og behovsmessig. Har ingen grunn så langt til å tro eller kunne se at han skulle være av samme sorten som min P, men blir bekymret over min egen «plutselige intense interesse» når jeg var så til de grader lite innstilt på å slippe noen inn på svært lang tid. Er det mulig at det jeg tyr til hekt av «gammel vane» eller er det begynnelsen på det sunne forhold kaller forelskelse? Eller ligger det ubevisste tegn i luften på at det nye bekjentskaper OGSÅ er skadelig ?

      1. Leser min egen kommentar fra noen år tilbake. Til skrekk og advarsel. Jeg var ikke ferdig helet og falt hodestups for denne “fantastiske mannen”. Hadde drevet dypdykk i meg selv og lest meg opp på mekanismene bak destruktive forhold, og lært en masse! Men jeg hadde grunn til min bekymring.. Holdt sammen med den nye i 2 1/2 intense år. Ga alt av meg selv, ny tillit, samboerskap og satte barn til verden. DA snudde alt, og masken falt tvert. Hatt et sant helvete siden, og er “stuck in limbo”. Full reprise av alt som har vært, OG jeg så alle varsels tegn underveis. Dessverre slapp han mye unna med at både andre, og jeg selv, unnskyldte han med at jeg var brent barn, og man skal ikke “straffe den nye pga den forrige ” Denne gangen er det faktisk verre enn siste runde, brukt årevis på å slite meg løs fra forrige P og nå er vi altså tilbake til start. Nå med felles barn. (Livstidsdom)

    9. Dahlia: Det du spør om der har jeg tenkt på også! Egentlig hadde jeg sverget for meg selv at jeg aldri skulle ta i et mannfolk igjen (!), men plutselig stod han der gitt. Og jeg måtte bare finne ut hva dette var/er/kan bli… Vi treffes innimellom og har det kjempehyggelig. Ellers regelmessig kontakt på snap, telefon etc. Jeg merket i starten at jeg nesten ble hysterisk dersom jeg ikke hørte fra ham daglig, begynte å se på hva jeg hadde skrevet i min siste melding, lurte på om jeg hadde sagt noe feil, sjekket mobilen hvert andre minutt osv. Nå klarer jeg å slappe mer av, heldigvis! Og jeg har faktisk våget å innrømme for meg selv at jeg har forelsket meg.
      Jeg har landet på følgende forklaring for meg selv; min P ringte hjem fra jobb 2-3 ganger pr dag dersom jeg hadde fri, han kunne ringe meg på jobb “for å sjekke”, hele tiden veldig intens. Ved et tilfelle ringte han til avdelingen der jeg jobber, og en av gutta på jobben svarte. Gjett om P var sint da jeg kom hjem – han “visste nok hva jeg holdt på med på jobb, ja – hadde meg med hele gjengen!”. Kan hende det er uvant å treffe noen som ikke er P, som rett og slett har et normalt mønster når det kommer til relasjoner. Men vi er vant til P – intens, insisterende, kontrollerende… Jeg var sammen med min P i 20 år, og da tenker jeg det er naturlig at man trenger tid på å venne seg til at en mann har en annen oppførsel enn det en P har.

    10. TINNA: tusen takk for svar; føler lettelse på et vis ved å lese hva du skriver , og trekker litt på smilebåndet. Kanskje er frykten for å gi seg litt hen til noe nytt og for at det skal være «farlig» gjør meg usikker og skal jo innrømme at man vandrer på helt ny sti om det faktisk er sånn at denne mannen er sunn og normalt skrudd sammen. Så er det absolutt å håpe at jeg ikke blir min egen verste fiende oppi det hele. Har alle følere ute samtidig som man ikke skal legge feller og bli overanalyserende. Skummelt men litt spennende og. Tusen takk for svar!

    11. Du kan bli så avhengig psykisk, at du blir avhengig fysisk. Kroppen henger sammen. Refererer til rettsak i media nå.

    12. Spændende læsning igen. Jeg var blevet alvorligt syg med stress og depression i slutningen af mit forhold til P. Jeg vidste godt at min sygdom var forårsaget af mit samliv med P, men jeg kunne ikke finde ud af hvad der var hvad tilsidst. Jeg begyndte at gå hos en psykolog og hvergang jeg fortalte hende noget , sagde jeg feks…det mener min P nok ikke, det syntes min p vist ikke osv..Psykologen sagde ofte..men HVAD MENER DU, men jeg vidste dårligt hvad jeg selv mente. Selv afslutningen af forholdet ville jeg gøre så ordentligt og mest skånsomt for min P. Skræmmende ..især når jeg nu ved, hvad jeg har været oppe i mod. Min psykolog mente at min P havde borderline og sammen med hans misbrug , var det en umulig opgave for mig sagde hun..ikke mindst fordi han ikke ville se sin andel i konfliktløsningen. Det du der er opimod, er umuligt..han vil jo ikke snakke om problemer sagde hun…se at kom væk… Det samme sagde den psykiatriske sygeplejerske der blev tilknyttet mig…da jeg havde fået det endnu værre..devalueringen var her ved at gå over i forkastning. Takket være en virkelig dygtig sygeplejerske, blev jeg rask nok til at flygte væk. Jeg er hende dybt taknemmelig..ellers tror jeg ikke, at jeg havde klaret det.

    13. Bra tekst igjen. Det er utrolig hvor avhengig man kan føle seg med en P/N.
      Men også dette som Dahlia og Tinna snakker om treffer meg veldig akkurat nå. Dette med å kjenne på desperasjonen og følelsene når man etter hvert også kommer i en ny relasjon/forhold som mest sannsynlig er sunn, og da fordi det er uvandt at et bekjentskap utvikler seg rolig. Jeg har helt tilfeldig og ikke noe jeg var forberedt på nå, så har jeg mulig truffet en. Og det utvikler seg så veldig annerledes enn jeg noen gang har kjent på. Jeg synes det så veldig skummelt. Og er skikkelig redd. At jeg ikke hører noe hele tiden, og det føles rolig, det er veldig uvandt og rart og det lager mye rare tanker som treffer tilbake i meg som er vanskelig å kjenne på.

    14. Dette er sagt med all respekt, men må bare finne frem galgenhumoren på « kjennetegn over avhengighet» 😀 er jo egentlig « ville tilstander» blir en lystløgner og bipolar uten å være det… er jo galskap 😂 ( når det er sagt har jeg stor respekt for hi og oss som opplever det, bare kjenner meg så godt igjen og må le av meg selv.😌

    15. Juni: Å, så bra vi er flere som har det slik og tenker helt likt! Jeg trodde seriøst at jeg var blitt gal en periode. “Så hyggelig for deg! Nyt at du er betatt og småforelsket,” sa flere til meg, “kos deg, det gir energi!” Og jeg tenkte da at det var fullstendig sprøtt å si noe slikt, der jeg gikk og sjekket telefonen og analyserte hver melding og hvert utsagn jeg kunne komme på. Hadde jeg gjort noe galt? Ikke hørt fra ham på en hel dag… Kontrollbehovet mitt var enormt. Energi??!? Kose meg??!? Ja, særlig… Det er fortsatt langt utenfor min komfortsone, det at dette utvikler seg rolig og sakte – vi er jo godt voksne begge to og har ikke hastverk. Det er uvant og rart at noen faktisk viser genuin interesse for meg og mitt og hvordan jeg har det.

    16. Tinna:
      Ja jeg kjenner meg veldig igjen i det du forklarer. Men jeg er så redd for å miste meg selv igjen, som vi gjorde til P/N.
      Det var mye lettere å være alene, ha nullkontakt og jobbe med seg selv. Da holdes dette unna. Men vi må våge å leve også. Og jeg sier til meg selv at, jo det finnes faktisk gode mennesker også. Og helt sikkert mange. Føler meg på så utrygg grunn når en nå skal tenke litt annerledes enn før. Men er heldig som har med all redskapen vi har lært om her på bloggen. Jeg skal holde meg unna direkte tester som vi har tatt opp her, men være våken for røde flagg, og holde på egne grenser og egne meninger. Og puste med magen, men det er veldig vanskelig å puste med magen nå! Når det nå går dager imellom kontakt, så trodde (ble redd for, og kjente i kroppen) jeg i starten at dette mulig var taushetskur.. Etter utallige taushetskurer på lengder både dager og uker med P/N så trodde kroppen min at den var inne i en ny runde av det vonde der. Men etter litt tid nå så begynner det å gå opp for meg at det er mulig at dette bare greit og ikke noen som er sure på meg eller som syner jeg er teit. Jeg har jo ikke sagt noe dumt eller oppført meg dårlig, eller har jeg? kommer det i tankene når jeg ikke hører noe. Så jeg må virkelig gå noen harde runder med meg selv. Jeg får opp også mange episoder på nytt igjen nå om hvordan P/N var mot meg, og det er så vondt, blandet opp i alt dette som er fint også. P/N sjekket hvor jeg var, dukket opp plutselig over alt, fikk meld om hvordan er det i den byen eller det og det stedet, han visste ikke at jeg var der, og ingen åpne innstillinger på mobilen, så hvordan kunne han vite det da?
      Nå skal jeg jobbe med å puste med magen. Lykke til du også!

      1. Hei, er det mulig å bli forelsket igjen etter å ha vært gjennom den lidenskapen som man har hatt til en narsissist? (vet ikke om han jeg var sammen med er psykopat, men han hadde mange av de samme kjennetegn, som manipulering). Jeg ble utsatt for intens «love-bombing», og jeg var helt utsultet på den type oppmerksomhet (min forrige kjæreste, før N/P, gjennom 14 år sa aldri jeg var vakker og kunne heller aldri holde i hånda). Han viste meg frem til alle, stolt sa jeg var kjæresten og ga uttrykk for å ville ha en fremtid med meg. Vi tenkte så likt og så verden på samme måte! Syntes det var litt rart med meldinger fra ham hver dag, ofte med selfie, men at vi aldri kunne avtale når vi skulle møtes neste gang. Hvis han ikke sendte melding på en dag eller to, ble jeg selvfølgelig stresset. Han hadde også et alkoholproblem, måtte drikke seg fra sans og samling minst en gang i uka. Pluss drikking flere ganger i uka. Han forsøkte også å gjøre meg sjalu med gal eks-kjæreste, men jeg lot ikke meg affektere (tenkte faktisk han var heldig som hadde meg). Og plutselig, etter de mest intense ferieukene, snur han helt om, etter å ha vært og besøkt familien et annet sted i landet. Degraderingen begynte og kom til uttrykk på alle mulige måter, til og med ovenfor vennene hans. Dette er ikke en direkte kommentar til hovedinnlegget, men jeg ser at noen har berørt samme spørsmål: Er der mulig å bli forelsket igjen etter et slikt forhold? For min del tenker jeg mest på dem lidenskapelige siden, jeg tror jeg kan «tørre» å gå inn i et nytt forhold igjen, men er redd alt kan bli «kjedelig» sammenliknet med det jeg har hatt til N/P (og det var vel planen hans …). Det må sies at jeg var veldig stresset i nesten hele forholdet, som varte nesten et år, nettopp fordi han kunne aldri avtale når vi skulle møtes neste gang. Jeg tror også han følte seg litt utilstrekkelig, fordi han ikke hadde utdannelse, mens jeg har en veldig høy utdannelse. Han hadde sjarm og utseende, mens jeg hadde status (jeg er relativt normalt søt/pen, og har ikke noen komplekser med tanke på utseende). Jeg skjønte tidlig at han hadde et enormt behov for bekreftelse på det ytre.

    17. Hvorfor forlater han meg ikke for godt? Hva gjør meg så spesiell at han ikke kan gi meg opp, selv om ingen i hans omgangskrets vet av meg etter tre år.
      Hvorfor lever han ikke som singel. Det er det alle tror han er. ( Han nekter for at han gjør det)
      Kan han ikke bare fortsette å ha sex med andre uten å stå til ansvar for meg?
      Hva gjør meg så spesiell??
      Jeg er ikke underdanning, jeg kjemper og krangler. Jeg er mer som en mor da. Trøster og lytter og styrker han også.
      Vårt forhold er skjevfordelt. Jeg har alltid elsket han mer.
      Er det boosten ( at jeg er den emosjonelle krykken hans ) eller at jeg er hans narkotikum og han ikke kan leve uten meg?
      Vi har egne hus. Kunne aldri bodd sammen!! Allikevel og derfor. Vi har ikke barn, forpliktelse eller felles omgangskrets. Så hvorfor gjøre sitt liv mer vanskelig og negativt enn det allerede er. ( Vi er begge ressurssterke og har alt på det rene )
      Er det ikke bare enklere å gå??? la meg gå?? slippe meg fri?? HVORFOR gjøre sitt liv så kompliserte. Finne et nytt objekt.
      Finne noen andre å gjøre skader på, er det ikke noe i det da, finne nyhet, spenning og yngre objekter.
      VÆR SÅ SNILL….hvorfor?

    18. NINA; Sånne folk følger sin helegoistiske logikk. Du gir ham tydeligvis mye han trenger, men la nå ikke det forhindre ham fra å fylle på med andre fordeler; Andre kvinner, andre ting han liker å holde på med osv. Så kynisk er det. De elsker ingen, så hvorfor begrense seg når de tror de kan få i både pose og sekk? Kom deg videre, du er verdt mer.

    19. Nina: Kanskje fordi: Du fortsatt kommuniserer med han og HUSK: der er deres drivstoff. Du tenker utifra normalt, det gjør ikke de. Ingenting er normalt anng.dem. Lær deres forstyrrelse og da er du fri.Null kontakt. Min personlige erfaring: han ville tilbake. Selv etter jeg fikk han ut av mitt hjem bare 4 dager før jul, 2016. Det ved hjelp av andre. Uker senere holdt han på. Masse lovord. Min respons var : latter og hån. Skulle ikke gjort det engang. Fortalte også jeg hadde registrert han til politi. Da ble det stille.

    20. Nina: du er avhengig av han. Det gir han masse drivstoff. Han forplikter seg ikke. Han har frihet og det har kanskje ikke du om du føler mye for han. Det er du som bør gå. Ønsker deg alt godt!

    21. Tusen takk til dere tre og spesielt siste. Han har frihet, men jeg har det ikke.
      Jeg visste ikke at han var P. Jeg begynte og lese først om løgnere…han løy om alt, ting som man ikke å lyver om en gang.
      Jeg har gått ned 25 kilo på tre år, vært på nevrologiske undersøkelses og sykehusinnlegges. Legene fant ikke noe feil( ingen hjernesvulst som de trodde) Jeg har hukommelsestap, skjelvinger, angst osv.jeg trodde det var meg. Fysisk og psykisk…. det er han. Jeg brukte å være sterk.
      En gang sa han “Du var litt chubby før, jeg kan godt være utro flere ganger så går du ned mer” Så lo han høyt. Jeg veier 60 kilo nå.
      “Alle syntes du er gal, “ingen” liker deg. “Vi” er alle sjokkerte over at det er mulig å være slik.
      Jeg måtte tom spørre vennen mine om jeg var så fæl…om de tenkte det. Selv om de aldri har møtt han. De ser at jeg er en skygge av meg selv.
      I dag sendte jeg han en melding. “Jeg elsker deg, jeg trenger deg” Etter 3 dager NK ….. Hva er galt med meg?
      Jeg har Nav som arbeidsgiver nå, ikke da jeg møtte han.Han sitter fremdeles i lederjobben sin.. Fremdeles syns jeg han er verdens snilleste….
      Han er ikke kjekk, jeg liker han ikke og jeg er vel det folk kalle vakker ( Selvtilliten, utseendemessig har jeg. For det er det jeg høre av andre)Så hvorfor…

    22. Nina: De lyver om allt. Laaang erfaring anng. det selv. Vi blir syke.. Havnet selv på operasjonsbordet, hjertet. Etter det begynte han å slå meg mot brystet. Mistet også mange kilo. Alle sa: så tynn du har blitt. Etter jeg fikk han ut av mitt liv slet jeg med skjelvinger, mareritt. Derfor vanskelig å sove. Første 6 mnd.sov jeg fra 2 – 4 timer i døgnet og jobbet 8- 12 timer i døgnet.I mitt hode har hele tiden tanken vært denne: han skal IKKE knekke meg . Det er INGENTING galt med deg. Det du opplever er en typisk reaksjon i en relasjon med en P eller N. Meldingen du sendte i dag: Jeg elsker deg. Er ikke fordi du gjør det, men fordi du er hektet, avhengig av han. Hvordan ble du det? Fordi han speilet, kopierte deg. Hvorfor gjør de Det? Fordi adgang til misbruk av objektet . Manipulering heter det. Hvorfor Det? Konsumere deg! Det gir dem energi. Ikke klandre deg selv. Men, vær klar over sirkelen. Du er den eneste som kan bryte den. Jeg tenkte selv senest i dag anng.meg. : Dette tar tid. Vel, så er det slik. Noe vi må akseptere. Det fordi det tar tid å finne seg selv igjen.

    23. Nina: Du sier du brukte å være sterk. Det er du fortsatt. Finn frem sinnet ditt og bruk den energien til å kvitte deg med han. Tenk hva Nina ville tenkt for fire år siden. Ville hun godtatt en mann som oppfører seg slik? Jeg fikk også angstanfall og gikk ned i vekt. Gikk til legen, ingenting galt. Det er en klar indikasjon fra kroppen din om at du ikke har det bra. Nå er jeg borte fra han, ingen angstanfall og vekta er Ok igjen. Ja, jeg skulle ønske det var annerledes og at vi kunne være sammen, men det kan vi aldri, for han kommer aldri til å forandre seg. Vær sterk, gjør det du ville gjort før du traff han og stol på din egen sannhet og virkelighet.

    24. Selv husker jeg at avhengigheten verbalt fra han lød slik: Er du en person som trenger annerkjennelse?Oversatt: Omformulert i mitt hode: Endelig en person som leser meg og som “balsamerer mine sår”. Og det “gjorde ” han. Det var ” spikeren i kista “. Betyr : mental død. Fordi så kom degraderingen.

    25. Jeg er midt oppi en hekt. Utrolig glad når haner på, ringer og sender meldinger, og deprimert og lei meg når han er av. Livet mitt er satt på vent. Jeg vet jeg må komme meg utav dette, men klarer det ikke helt..hva hvis vi skulle få en fremtid sammen? Det er vel der guleroten er. Dette er så forvirrende, vondt og går utover min selvfølelse.

    26. Dette er avhengig personlighetsforstyrrelse, og vil være et problem i alle forhold, uavhengig av psykopat, men mennesker med avhengig personlighetsforstyrrelse er lette å manipulere for psykopaten.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg