Det kan være en fordel å lese teksten om Gråsteinmetoden fra april 2017 først.
Mange av dere er vel versert i gråsteinmetoden nå. Dere har lært om den her på bloggen og kanskje fra andre kilder. I tillegg har mange utøvet metoden uten å vite at den har et navn. Dere har kanskje psykopatiske slektninger eller kolleger og har instinktivt visst at dere må passe dere for disse menneskene og villede dem etter gråsteinmetodens prinsipper. Det er tross alt av tidligere objekters erfaring at gråsteinmetoden har blitt teoretisert og systematisert. Gråsteinmetoden har vært til god hjelp for mange som ikke har hatt mulighet til å unnslippe jevnlig kontakt med en psykopat eller narsissist. For mange er den en gave fra himmelen fordi den, når utøvet korrekt, virker meget godt. Imidlertid har den sine feller og det er på tide å advare mot de tre vanligste fellene.
1. Gråsteinmetoden er meget hardt arbeid.
Det er veldig slitsomt å hele tiden være oppmerksom på manipulasjon. Man kan aldri slappe av i en psykopats nærvær. Gråsteinmetoden er krevende og fordrer en respons “etter boka” på alle psykopatens tilnærmelser. Den er ikke ment for å kunne nyte en psykopats selskap eller gjøre samvær med en narsissist “levelig”. Den er ikke ment for å kunne fortsette en relasjon med en psykopat hvis man kan bryte den. Gråsteinmetoden skal kun brukes i de tilfellene hvor man på andre vis ikke kan unnslippe en psykopat eller en narsissist. Det må være opp til hver enkelt å vurdere om det kan innføres NK med den gjeldende parten eller ikke men på generelt grunnlag så vil jeg si at hvis du ikke har barn med en psykopat, så har du ingen unnskyldning til å ikke innføre NK. Selv når du har barn med en psykopat så skal NK være målet. Alle vet at NK da ikke er mulig inntil barnet fyller 18 år, men alle som har barn med en psykopat skal inntil barnet er 18 år, legge seg så tett opp til NK som det er mulig å komme. Jeg leser ofte at “NK gjelder ikke for meg, jeg må ha LV (lav kontakt)”. Ja, det er riktig, men LV er ingen egen strategi. LK er NK med midlertidig dispensasjon.
Andre situasjoner som i visse tilfeller kan unnskyldes for ikke å innføre NK er hvis du har en psykopatisk kollega og ikke kan skifte jobb. Ikke alle har mulighet til enkelt å finne en annen jobb, og alle er avhengig av en inntekt. Sjansen er også stor for at det vil tre frem en annen psykopat i den nye jobben, som en fingerregel så kan man si at de finnes på alle arbeidsplasser med flere enn 20 ansatte. Derfor kan vi ikke skifte jobb hele tiden for å flykte fra dem. Vi må ofte stå i det. Her stoler jeg på den enkeltes vurderingsevne. Husk dog at en psykopatisk arbeidskollega kan gjøre deg sykemeldt og arbeidsufør. Vurder hvor mye det påvirker deg å arbeide med vedkommende, og hvor stor din mulighet er til å unnslippe vedkommende og samtidig bli værende i jobben. Mange steder så er omplassering mulig.
Barn av psykopatiske foreldre er også i visse tilfeller unnskyldt. Å bryte med en psykopatisk forelder kan være enormt vanskelig, spesielt hvis store deler av slekten består av flygende aper. Husk imidlertid at du kan bli meget syk av å beholde kontakten med slike familier. Her må konsekvensene ved å bryte veies opp mot konsekvensene av å bli værende.
Gråsteinmetoden er som sagt meget hardt arbeid, og i de fleste tilfeller så vil det være enklere for deg å innføre NK, til tross for store konsekvenser.
2. Når man oppdager at metoden virker, så blir det gøy å være gråstein.
Dette lyder i utgangspunktet positivt. Når man ser at psykopaten responderer som ønsket på gråsteinmetoden, så kan det fort bli en lek. Når metoden utføres korrekt, så er effekten vidunderlig. Man ser psykopaten og narsissisten vri seg i frustrasjon over mangelen på narsissistisk forsyning og det er fristende å vri kniven rundt en ekstra gang. Det er mulig at psykopaten fortjener dette, men nettopp heri ligger fellen. Jo mer gøy vi synes det er å manipulere som gråstein, dess mer mister vi oss selv. Vi var i utgangspunktet empatiske og ærlige mennesker, det som på engelsk kalles “lightworkers”; mennesker som er skapt for å spre varme og medmenneskelighet. Det er på grunn av disse egenskapene psykopatene fant de fleste av oss i utgangspunktet. Det er ikke verdt å frasi oss disse egenskapene fordi vi oppdager gledene ved manipulasjon. Da vil vi selv bli infisert av gift. Mitt råd er derfor at med kunnskap så følger makt og ansvar. Bruk derfor GM kun når det er på sin plass. Ikke for å skåne psykopaten, men for å skåne deg selv. Overbruk av GM kan lede til neste felle.
3. Hvis du ER gråstein så BLIR du gråstein.
Noen av oss har vært gråstein hele livet for å beskytte oss selv mot foreldre, søsken eller andre som har kledd på seg rollen som bøller. Faren ved å være for mye gråstein, er at vi også blir gråstein mot oss selv. Gråstein er ikke den vi egentlig er, gråstein er skuespill. Husk det. Ikke overspill. Ingen står på scenen 24 timer i døgnet uten å miste seg selv. Til slutt vet du ikke hvem som er deg og hvem som er rollen du spiller. De som har vært gråstein siden barnsben av kan fortelle deg at de ofte har problemer med å beskrive seg selv, for de er usikre på hvem de er. Pass derfor på at du hurtig finner tilbake til deg selv, dine røtter, dine interesser og ditt vesen etter et samvær med en psykopat, hvor du har satt deg selv til side for å verne og skjule din person. Ikke skjul deg så godt at du ikke klarer å hente deg frem igjen, når du kommer hjem til deg selv om kvelden eller omgir deg med normale mennesker.
Surrealhelle
Meget godt inlegg som vanlig. Jeg finner mye nyttig her.
Jeg har hatt flere p/n i mitt liv. Den siste var den verste. Og verste å unngå. Han var min snille, gode kollega som viste seg å være en ulv i fåreklær og forelsket på toppen. Mange år med nesten ukentlige rare episoder er over. Der jeg naivt trodde han skulle bli sitt snille, støttende egentlige jeg igjen.
Timesvis med samtaler alene og med daglig leder der jeg fikk gi min versjon av hvordan det opplevdes. Men det ble ikke bedre, det ble verre. Han fikk enda flere våpen å såre meg med. Jeg slapp ikke unna uansett. Jeg fikk mail utenom arbeidstid. Svarte jeg, sviktet jeg meg selv. Svarte jeg ikke, ble jeg «straffet» på jobb. Han kontaktet meg flere ganger daglig med spørsmål og jeg hjalp ham å gjøre hans jobb. Slik at jeg måtte gjøre min jobb når jeg egentlig skulle ha fri. Det var alltid nye krav og etter hvert uendelig med kverulering. Hvis jeg tok opp noe, fikk jeg det i retur, slik at jeg på et vis unnskyldte meg for å være plaget av hans spesielle oppførsel. Og jeg syntes synd på ham som tråkket over mine grenser ustanselig. Selv etter å få beskjed i klar tale. Jeg ville ikke ha noe med ham å gjøre, men NK var umulig så lenge vi måtte samarbeide i en bitteliten bedrift. Jeg var for utmattet til å søke annen jobb. Etter ha holdt ut lenge, ble alt bare verre. Han anklaget meg for trakassering og å ødelegge livet hans. Jeg ble sykemeldt. Jeg skulle ha gitt opp lenge før.
Jeg har vært heldig å hatt mye god støtte og en god fastlege. Min historie endte i rettsak og bedriften tapte. Dommerne trodde min kollega var offeret. Min historie brydde de seg ikke om. Jeg kunne jo bare bytte jobb. Nå har kollegaen min byttet jobb og jeg er endelig fri. Jeg skal faktisk aldri mer ha noe med ham å gjøre.
Jeg har brukt gråsteinsmetoden med hell. En gang det var nødvendig møte P på en kafe pga en samtale om felles barn, var jeg svært fokusert på ikke å gi ham noe “næring” i form av å bli sint, hissig, osv. Jeg satt bare der og svarte nøytralt ja og nei. Det terget ham. Han ble sint, og i kjent stil ble jeg anklaget for være kald, kynisk, osv. Krokodilletårene hans forsvant på magisk vis. Så gråsteinsmetoden funket der og da. Men P ga seg ikke så lett. Pga barna har jeg hatt en kanal åpen, der han har sendt meg meldinger som veksler fra elsk til hat, det har vært anklager og beskyldninger om at jeg har manipulert barna og meldinger der han bedyrer at han elsker meg. Etter en melding der han nok en gang truet med å ta sitt liv fordi han ikke har noe å leve for uten meg, valgte jeg å blokkere ham. Barna er tross alt i siste halvdel av tenårene, og jeg informerte dem om grunnen til at jeg gjorde det. Nå har jeg blokkert ham i over en uke. I starten var det guffent – jeg merket mye angst og uro. Men nå er det deilig. Og jeg håper det varer, selv om jeg er forberedt på at det ikke gjør det… En god venninne har faktisk bemerket at jeg virker mye “lettere” nå enn før 🙂
I en periode trodde jeg at jeg brukte gråsteinsmetoen da jeg var grå mot det negative men positiv og smilte mot det som kom av humor og skøyeri. Jeg sa ikke imot eller sa ting som hisset han opp og jeg var nøytral til alt så han ikke kunne ta meg på noe, men det jeg gjorde feil, var at jeg glattet hele tiden over ting med å være positiv og smile og være glad, si fine ting som bygget opp og rose han. Jeg synes fortsatt at det er veldig vanskelig å ikke gjøre dette fordi jeg vet myket han opp da vi var sammen. Det lettet jo som regel litt på temperaturen i hjemmet og taushetskurene og sinnet ble mindre da jeg ikke gikk i mot, men strøk han med hårene. Så det å ikke bygge han opp når vi nå må møtes er vanskelig, siden det var det som gjorde dagene litt bedre før. Det sitter i kroppen Det å gå imot P/N var så tøft og vondt og jeg føler at når jeg ikke smiler og bygger han opp så er jeg i mot han. At det merkes.. Og jeg blir redd for hva som kommer.
Anonym: “Og jeg syntes synd på ham som tråkket over mine grenser ustanselig”
Godt skrevet. Med få ord forklarer du mye av hva som får oss til å bli værende i slike relasjoner langt på overtid, enten det er med en partner, venn eller kollega. Alle kan ha godt av å lese denne setningen og se det absurde og selvdestruktive i hvordan vi strakk oss for folk som ikke hadde gjort seg fortjent til det.
Tinna: “Så gråsteinsmetoden funket der og da. Men P ga seg ikke så lett.”
Det er nettopp derfor man bare skal være gråstein kun når man absolutt må. Man skal primært ha NK, ikke bevare kontakten fordi “nå er det enkelt, jeg kan jo være gråstein”. Gråstein er en nødløsning.
Juni: du beskriver her ganske nøyaktig forskjellen på å være gråstein, og å gå på eggeskall.
Forskjellen er at når man går på eggeskall så er man føyelig, eller som du sier “bygger dem opp”. Gråstein er nøytral.
Juni : Du beskriver så godt det jeg selv har holdt på med. Hvorfor gjør man det, altså møter det som er “bra” utspill fra P med positivitet og oppmuntring? Jeg tror det også har noe med egne verdier å gjøre. En slags kodeks man har lagd seg for lenge siden om å være oppmuntrende og positiv ut av ren verdighet og anstendighet. Sånn som jeg har det med en P jeg må ha LK med tror jeg det ihvertfall delvis er at jeg ønsker å være tro mot slike idealer. Men kanskje dette bare er ønsketenkning og tåkelegging overfor meg selv? Det jeg imidlertid må innrømme er at jeg også gjør dette som jeg nå skjønner ikke er “gråstein”, fordi P har laget et sånt helvete hvis jeg setter grenser eller er uenig med vedkommende. Jeg ønsker nok å blidgjøre P ved denne positiviteten ja. Jeg har vokst opp med denne P så det er vel et mønster som har satt seg fra starten. Jeg får også veldig dårlig samvittighet hvis jeg ikke er positiv og oppmuntrende når P “fortjener” det. Jeg skjønner mens jeg skriver dette at denne P har “taket” på meg ennå.
Det var meget tankevekkende det som bloggforfatter skrev om at man kan risikere å bli gråstein hvis man må gjøre det for mye. Jeg skjønner etter å ha lest blogginnlegget at jeg underbevisst har vært gråsten i hele barne – ungdomstiden. Jeg husker folk reagerte hele veien på at jeg hadde det de beskrev som steinansikt og at det ikke var mulig å bli kjent med meg fordi jeg viste så lite av meg selv. Jeg skjønner nå at jeg var en som hadde mistet meg selv. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før. Takk for oppklaringen.
Til bloggforfatteren : Tak for det gode svar vedr. om idealiseringsfasen kan vare op til 20 år. ( på you tube ) Jeg tror du har ret, Jeg vidste ikke dengang , hvad det var jeg var oppe imod, så det har jo nok kørt i ring..idealisering, devaluering, forkastning. Min ex N har nok også levet et dobbeltliv, uden jeg har opdaget det. Jeg er sikker på jeg havde noget, min ex N kunne bruge..status, mange venner, godt job, vellidt …alt det kunne han bruge som et fast fundament ( noget han selv havde svært ved at skabe ) Han var meget impulsiv, kedede sig hurtigt og det var altid mig der holdt igen , når han feks lige pludselig ville flytte, skifte job eller andet. Jeg var også meget rummelig og lod ham forfølge sine drømme ( og dem var der mange af ) og jeg bakkede ham op i hans utal af planer og ideer . Kun de allervildeste sagde jeg nej til. Mht om han fik negativ narcissistisk forsyning af mig , bliver jeg i tvivl om. Jeg var en meget stærk person, der nærmest var lidt Gråsten i det forhold . Jeg syntes ikke hans mærkelige , grænseoverskridende adfærd , fik mig ud af balance. Jeg sagde fra, havde mine egne meninger og holdninger og først til allersidst fik han mig nedbrudt. Han fik aldrig frataget mig mine venner, familie eller andet , selvom han prøvede ( men måske efter jeg gik , har jeg tildels mistet mine venner, som også var fælles venner ) det var dog de sidste ti år , der står for mig som de værste…her forsøgte han at isolere mig ( jeg fik så bare nye venner der ) og mishandlingen blev også værre her. Jeg syntes aldrig jeg har givet ham negativ narcissistisk forsyning ( det de helst vil ha ) ligemeget hvor meget han prøvede. Derfor undre det mig også , at vores forhold varede i 29 år. Jeg gav ham nok tryghed, en base at operere ud fra …men det er jo ikke helt nok ..forstår jeg nu. Han har nok haft andre kilder han har brugt til det …ja der er ingen logik i et samliv med en narcisist.
Kan jeg få spørre dere om noe: Jeg sliter nå med å vite hvor mye av tidligere opplevelser man faktisk burde/ikke burde dele med en ny potensiell partner. I og med at jeg er en veldig åpen person naturlig så er det vanskelig å holde ting skjult. Og i et tidligere liv fylt opp med alt som vi vet hender her på bloggen i mange samliv med P/N så er det en fare liggende i det å åpne opp dette rommet fylt av så uendelig mye vondt. Og siden det er så stor del av meg så er jeg nå i et stort følelse dilemma. Noen som har tanker eller erfaringer…?
Jeg ville ikke delt så mye. Det kan lett bli et tema som tar mye plass i en relasjon. Det er slitsomt for begge dere. Ha en fin dag!
Jeg har samme spørgsmål som Juni. Hvor meget skal man fortælle, hvordan og i hvilket omfang.
Juni og Anonym21:
Juni, vi “snakket” jo litt om dette med nye forhold i det forrige blogginnlegget også. Det er kjempevanskelig! Jeg har fortalt “han nye” at jeg har kommet meg ut av et destruktivt ekteskap og at jeg har vært langt nede pga det, men at jeg er på vei opp igjen. Jeg har fortalt at jeg har hatt problemer med angst og depresjon pga min eks, men at dette er noe jeg har kontroll på nå. “Har du lyst til å løpe av gårde nå,” spurte jeg etterpå, og fikk til svar “Nei – ærlig talt, jeg er da ikke sånn! Og alle har vel en historie når de er godt voksne, jeg forventer ikke akkurat å treffe jomfru Maria heller…” Hehe. Men det var skummelt, for jeg følte jeg hadde lagt hele sjela mi på bordet foran ham, skikkelig å ta katta ut av sekken. Var livredd for hvordan han ville reagere. Men vi har takk og pris regelmessig kontakt fortsatt. Vi tar det veldig rolig, og jeg vet jo ikke hva det evt kan bli mellom oss på sikt (noe jeg med mitt kontrollbehov gjerne skulle ha visst…).
Jeg tror også det er vanskelig å forstå hvordan et forhold med en P kan være når man ikke har vært der selv. Hvorfor går man ikke tidligere, når man blir dårlig behandlet? Det er nok veldig vanskelig å forstå hvordan en P kan skru et annet menneske ned til alle verdier, vilje og meninger er borte, nærmest. Som jeg skrev i en kommentar i forrige blogginnlegg hadde jeg jo tenkt holde meg langt unna mannfolk i lang tid, men han var plutselig der, denne nye, helt uventet. Jeg må finne ut hva det kan bli. Den største utfordringen er kanskje å møte og bli kjent med et normalt menneske med et normalt reaksjonsmønster når vi er vant til å være sammen med en P. Og; det å oppleve sommerfugler i magen og en gryende forelskelse. Ikke husket vel jeg at det kunne føles sånn! Så, jeg kommer ikke til å si noe mer til ham med mindre jeg blir spurt. P har ødelagt nok som det er, og jeg vil ikke at mitt eventuelle nye forhold nå skal preges mer enn nødvendig.
Jeg føler det litt dumt og flaut at «hvorfor gikk du ikke tidligere» «Hvorfor godtok du dette, eier du ikke dømmekraft, eller styrke til å si ifra og gå» Og «hvorfor har du så mange rare forhold, hva er det galt med deg» Dette er umulig for en ny å sette seg inn i om ikke opplevd selv. Dette må jo se spesielt ut, og noe til å stusse på fra utsiden. Og da kommer behovet for å fortelle om de ekstreme tingene som har hendt meg, som det er umulig å ikke synes er sykt og ondt. «Forstå meg da» liksom.
Men faren er at om man sier noe, så er det stukket hull på «byllen» og da er sikkert runddansen i gang med forklaringer om det ene med det andre, fordi historier er det nok å ta av. Faren er også at jeg har så stort behov for å bli forstått for det som har hendt, at det er uendelig og tar helt over det hele. Og det ønsker jeg da heller ikke. Vil jo ha et liv uten P/N.
Jeg er enig, jeg ønsker ikke at noe nytt og fint skal ødelegges, det er mer enn nok av det i fortiden.
Men så føler jeg et behov for å forklare hvorfor jeg i perioder er preget av det som har hendt. Jeg kan bli tenkende, stille og alvorlig, og det er det jo grunner til, og synes det er vanskelig å overstyre det. Det føles falskt. Og føler for å forklare meg på en måte, at det er ikke min skyld. Jeg føler også at jeg har behov for å forklare hvorfor jeg reagerer på visse typer ting og hendelser. Hva som har gjort at dette. I korte trekk vel og merke, men gå innom, så han vet noe.
Til JUNI: Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg synes det er vondt å tenke på alle årene jeg har jobbet så inderlig med at ekteskapet vårt skulle bli bra – vi hadde 24 år sammen, og jeg elsket han så inderlig helt til han plutselig droppet meg for 1 1/2 år siden. Jeg skjønte ikke da hva jeg faktisk var utsatt for, jeg har fortrengt SÅ mye vondt og levde for de periodene der alt var fryd og gammen. Jeg føler at jeg har kastet bort livet mitt, og det er vondt å tenke på. Det er vanskelig å ikke kunne være åpen om dette hos barna eller nære venner, men jeg tør ikke fortelle om dette til noen. Det vil si – jeg har et vennepar, som opprinnelig var hans venner jeg kan snakke med, og det er en velsignelse, men jeg treffer de ikke så ofte. Jeg er en veldig åpen person og synes derfor det blir så kunstig å holde dette “hemmelig”. Jeg synes det er et problem at jeg ikke kan snakke med noen om det i det daglige f.eks. på jobb. Utad er jeg en glad og utadvendt person, men får noen skikkelige nedturer der jeg møter veggen fullstendig og greier ikke å stå opp den dagen det skjer. Det gjør at det går ut over jobben disse dagene, og jeg synes det er veldig ubehagelig at jeg svikter slik..Det begynner å bli bedre nå etter at jeg fant denne bloggen, for endelig begynner jeg å skjønne hva jeg har vær utsatt for. Jeg har begynt å gjenoppleve de vonde tingene jeg har opplevd og det er tøft. Jeg går til psykolog og får en del hjelp av henne, men jeg har inntrykk av at hun ikke vet så mye om psykopati – men hun hjelper meg i alle fall til å håndtere de vonde opplevelsene jeg har hatt. Nå jobber jeg med å komme videre i forhold til at jeg har det svært vondt med tanke på opplevelsen av å ha kastet bort 24 år av livet mitt på en person som viser seg å være en psykopat. Jeg elsket han SÅ høyt, jeg gjorde alt for han, og han har utnyttet meg så det holder. Og jeg skjønte ingen ting. Det er dette jeg synes er så ille nå, men jeg har skjønt at det er viktig å holde seg borte fra han, og det har jeg heldigvis lykkes med. Jeg også føler sånt behov for å forklare meg for venner og kolleger (mine kolleger kjenner han godt da han jobber i samme bedrift), men jeg vet at jeg aldri kan gjøre det. Jeg synes det er vanskelig å ha så mye inni meg som jeg ikke kan gi uttrykk for.
Til Tinna og Juni.
Jeg ville gøre som dig Tinna., vedr. Om man skal fortælle om alt det onde til en ny . Jeg ville sige kort, men præcist, at jeg har været sammen med en mand , der udviklede sig til at blive en person ude og en anden person hjemme. Jeg vil også sige, at jeg blev syg af det til sidst og forlod ham. Jeg tror også jeg vil sige, at han havde en mørk side, der kom mere og mere frem, som årene gik og tilsidst kunne jeg ikke leve med det mere. Så tror jeg ikke jeg ville fortælle mere..måske at jeg er kommet videre nu og har lagt det hele bag mig .
DL: Det som du sier med at det har med egne verdier å gjøre, verdighet og anstendighet hos oss selv, det tror jeg stemmer fra min side også. Selv om P/N tråkker på meg, så skal det mye til for at jeg møter P/N tilbake med negativitet. Og når de da endelig kommer med noe som er artig og «positivt» så er det litt befriende følelse (fordi det er jo mye av det vi har higet etter i devalueringen og ikke fikk), og det er da litt vanskelig å møte P/N med nøytral reaksjon. Jeg liker ikke at andre blir lei seg og det rare er at selv om de har gjort veldig stygge ting mot meg, så klarer jeg ikke å gå over den personlige grensen jeg har i meg som å såre andre tilbake.
Ja så det du sier om egen verdighet og anstendighet passer inn for meg. Men så tror jeg nok at vi må jobbe for å forstå at det å være nøytrale (gråstein) bare betyr å skjerme oss selv, og vi blir ikke mindre verdige av den grunn, men den sitter langt inne kjenner jeg.
AB: Ja det føles så bortkastet med de årene!! og det får vi ikke gjort noe med, men jeg tror det er viktig å snu dette til noe som kan være bra. Det som er bra er at vi nå er fri fra P/N og kan snu trenden (jeg har flere og ikke ett langt forhold så det føles som en gjenganger i livet gjennom alle år) Det er mye å jobbe med i hodet og kanskje sykdom, og det tar tid med rehabiliteringen, men dette skal vi klare, for det er som blogg forfatter sa for ikke lenge siden «Det er i dag livet er, vi lever nå, NÅ» Og det er jo sant, ikke fortid og ikke i fremtiden. Jeg har møtt på noen fine eldre mennesker, og noen kloke ord fra noen av dem (på 90+) er at de tenker ikke på alder, de bare lever. Dette tror jeg er viktig, om man er 90+ og tenker mye på alder så er det lett å visne bort. Vi skal ikke visne bort AB!, vi skal riste av og skitten og reise oss opp. Tenk så sterke vi er som fortsatt er her. Og tenk på all kunnskapen vi har fått som kan vise oss veien utenom P/N neste gang en står foran oss. Og vi kan hjelpe andre.