Vi snakker her om idealiseringsfasen. For dere som er usikre på hva som menes med den, så er det begynnelsen på den psykopatiske relasjonen. Den er også fundamentet for det psykopatiske traumebåndet – båndet som er så slitesterkt og så mye vanskeligere å løsrive seg fra, enn normale bånd. I idealiseringsfasen så binder psykopaten eller narsissisten objektet til seg ved hjelp av intens kurtisering. Objektet blir ganske enkelt blendet av store ord, løfter og gaver. Det er nettopp blendingen som gjør at objektet ikke tydelig ser alt som taler imot at idealiseringen er ekte.
For idealisering kan være ekte. Idealisering i seg selv har ikke spesielt med psykopati å gjøre. For eksempel kan man idealisere en popartist som man forguder. Et lite barn kan idealisere en forelder, et søsken eller en annen slektning som barnet elsker. Beundringen i slike tilfeller er ekte. Det som kjennetegner en idealisering, er at man ikke ser skyggesidene hos den man idealiserer. Man ser kun de gode sidene. Idealisering er forblindende.
Psykopatisk idealisering mistolkes ofte som at det er psykopaten som idealiserer objektet, fordi objektet plasseres på en pidestall. Men psykopaten idealiserer ikke. Psykopaten idealiserer ingen. De er grandiose og betrakter seg selv som viktigere enn alle andre, inkludert objektet. Psykopaten er som regel fullt bevisst at objektet vil bli devaluert på et senere tidspunkt. Psykopaten er ikke blendet, men kalkulerende. Derimot er det den intense oppmerksomheten de vier objektet, som får objektet til å idealisere psykopaten. Det er objektet som blir forblindet og kun ser psykopatens gode sider. Når vi snakker om “idealiseringsfasen” så handler det med andre ord om objektets idealisering av psykopaten, og ikke omvendt.
Hva som imidlertid påføres objektet av psykopaten er, som nevnt ikke idealisering, men intensitet. Idealiseringsfasen kan derfor likegodt (og kanskje mer dekkende) kalles intensitetsfasen. Psykopaten plasserer nemlig ikke alltid objektet på en pidestall, men han/hun vil alltid være intens. Min egen opplevelse av psykopaten var slett ikke at han forgudet meg, for forakten for meg kom tidlig og hyppig. Men han var pågående, hele tiden. Ikke en dag passerte uten at han ville ha samvær. Jeg fikk ganske enkelt ikke mulighet til å fokusere på andre enn ham.
Så, hva skiller egentlig psykopatisk intensitet fra en forelskelse, eller en besatt forelder? Er det ikke vanlig at et forelsket par blir oppslukt av hverandre, og vil være sammen hele tiden? Er det ikke vanlig at en overbekymret mor (eller far) vil ha kontroll på sitt barn og derfor peprer barnet med henvendelser, selv om barnet er 20 år? Det handler jo ikke om psykopati, eller? Vel, en kontrollerende mor eller far kan være en narsissist, det er slettes ikke uvanlig. En narsissistisk forelder vil også fordekke deres kontrollbehov som “omsorg”. Derfor er det ikke uvanlig at barn av narsissistiske foreldre både blir 40 og 50 år innen de forstår hvem de har blitt utsatt for, nettopp fordi de har vært overbevist om at det handlet om omsorg.
Når det gjelder forelskede par så er det i hvert fall en ting som skiller psykopatisk intensitet fra normal og forelsket intensitet. Og det er starttidspunktet. Svært få blir forelsket første dag de møtes. Ja, det er noe som heter “kjærlighet ved første blikk”, men kjærlighet ved første blikk er verken vanlig eller spesielt sunt. Det vanlige er at man observerer en person, for eksempel en kollega eller en medstudent, i uker, måneder og sågar år, innen en forelskelse vekkes. Senere, når forelskelsen er et faktum, så er det lite som skiller intensiteten det forelskede paret opplever og ønsker, fra den psykopatiske intensiteten.
Men dette har ikke psykopaten tid til å vente på. De trenger NF (narsissistisk forsyning) umiddelbart! De er også avhengige av å blende objektet raskt, innen objektet ser hvem de virkelig er. De kan derfor ikke vente i uker eller måneder på at en forelskelse skal utvikle seg i eget tempo, også fordi de selv aldri kommer til å forelske seg. De har ikke evnen. Og ikke er de interessert. Det er andre ting de vil ha, og behovsutsettelse er ikke psykopatens sterke side. Derfor er det først og fremst innsettelsestidspunktet for intensiteten som kan avsløre en psykopat.
Min psykopat spilte aldri forelsket med meg. Derimot spilte han forelsket med min arvtaker. Og der kunne jeg se, innen jeg blokkerte kontakten, en keitete variant av forelskelse. Det var en forelskelse for galleriet. Han var meget opptatt av at publikum skulle oppfatte ham som forelsket. Derfor kringkastet han uttalelser på sosiale medier som for normale mennesker er fortrolige og forbeholdt hverandre. Min arvtaker kjøpte nok forestillingen med hud og hår, for det var liten tvil om at hun var forelsket. Hun var også blendet, og oppfattet nok aldri den keitete forelskelsen i riktig kontekst.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Med min P ble jeg forelsket i på første blikk. Jeg så han på Facebook på oversikt over folk du kjenner. Senere har jeg forstått at de som havner der er folk kan ha sett din profil først. På jobben min hadde jeg en høyere posisjon enn han, og han var der som student. Plutselig ville han være på min avdeling, og jeg hadde ikke lagt merke til han før, selv om vi hadde vært i samme rom mange ganger. Men etter han kom på min avdeling ble jeg bergtatt og hektet. Han stirret intenst ,og fulgte med på alt jeg foretok meg, han fremstod som en fantastisk person som likte godt mitt nærvær. Siden han var en svært attraktiv mann og mye yngre skulle det dessverre ikke mye til før jeg opplevde mitt livs hekt. I og med at jeg allerede var i et godt forhold opplevde jeg skyldfølelse og skam. De neste 3 år ble et Snapchat helvete uten sidestykke. Med mye snap fra han og ikke svar når jeg responderte. Vi var på en konsert hvor han holdt rundt meg gjennom hele konserten og luktet på håret mitt. Etter konserten tok han en alvorsprat med meg om at jeg måtte vite hvor grensen gikk. Det siste han sa før jeg innførte NK var at han ikke svarte på mine snap for å ikke gi meg håp. Jeg hadde da bare sendt normale snap uten noe seksuelt innhold. Etter det fortsatte han å sende snap med seg selv svett og i bar overkropp. Jeg var forvirret og skjønte på grunn av denne bloggen at han er giftig med dobbelt spill. Etterhvert var det som han foretrakk at jeg ble sur mer enn han likte å få komplementer. Når jeg følte meg desperat og klaget over kald og varm adferd trøstet han meg, men fortsatte som før. Jeg skjønte etterhvert at han ikke var morsom, men latterlig. Skal ikke nevne alle grunnene til at jeg mistenker han er narsissist, men er ikke i tvil. Har en mor som har fått diagnosen og kjenner igjen hennes adferd i ham. Nå har det gått 2 mnd med NK og det går bra med meg. I begynnelsen føltes det som å slå av sin egen respirator, men jeg fortsatte siden NK må komme før man er 100% sikker på at man trenger det når man lider og er fanget i deres labyrint. Men det tidsperspektiv du nevner, passer godt fordi det tok ikke særlig lang tid før han var virus på hjernen min, og jeg mener det skyldes stor grad manipulering fra hans side.
Hei.
Det virker som de prøver å isolere folk, skape frykt og sette opp folk opp mot hverandre nå.
Måtte bare nevne det.
( Avisene er med på det )
Enig! Mener det er noe som skurrer med hele pandemien.
Er ute av et forhold på nesten 2 år med en jente med diverse forstyrrelser. Jeg var helt bevisst hennes problemer de 4 siste mnd, og styrte meg selv bort fra henne på en smooth og høflig måte. I løpet av det første året hadde jeg 5 panikkangst-anfall på grunn av henne. Og anfallene var, etter min oppfattelse da, min skyld. Gikk i rett linje, i blinde mot avgrunnen.
Jeg begynner å se farger nå, kjenne at jeg betyr noe, jeg er glad i helt random folk på gaten, og legger meg tilfreds alene i sengen om kvelden. Verden er et fint sted, når en rent tilfeldig snubblet innom helvete en tur og fikk se møbleringen der.
Kan noen starte en ferieplass, en egen bydel, et eget samfunn (med datingapp) for mennesker med sterke empatiske trekk. Kan vi samles der, å puste ut.
Sammen kan vi være trygge i den naive og dumme holdningen vår til at mennesker er gode logiske skapninger.
Må spørre om en ting, er det kun en N/P som hoovrer under denne pandemien vi er inne i nå? Flere ganger under pandemien har jeg fått meldinger om vi skal treffes, virker ikke som hun er redd i det hele tatt. Vet ikke om hun virkelig hadde gjort det hvis jeg hadde gått med på å treffes, for jeg tror kanskje det er en test for å se om hun får respons enda. Kanskje det er forsyning hun er på jakt etter. Kan det også være at hun sender ut en fellesmelding til flere for å se hvem som responderer og som virkelig vil/våger bli med på treff? Jeg føler sterkt at dette er tilfelle her. Er det et typisk N/P-trekk? Opplever noen andre dette? I såfall så er de ikke mye redde for å spre smitte tenker jeg.
Hallo KE.
Husk at hoovering/oversveving er noe også normale mennesker gjør. Egentlig er all psykopatisk adferd en ekstrem versjon av normal adferd.
Tenk deg at to gode venner bryter opp etter en heftig krangel. I årene etterpå så følger den ene vennen med den andre vennen. Egentlig handler der om dårlig samvittighet og at den ene vennen ønsker å skvære opp. Dette er jo også hoovering, men ikke psykopatisk hoovering.
Det er derfor vi tolererer så mye psykopatisk adferd, fordi vi mistolker og forveksler med normal adferd. Vi tror psykopaten følger med oss fordi de “angrer” eller fordi de “har lyst til å kontakte oss, men ikke våger”.
Man må kjenne flere sider til psykopaten for å forstå at det er snakk om psykopatisk hoovering. For eksempel når man forstår at “aha. Du ønsket å møte meg for å se med egne øyne hvor mye jeg sliter etter at du dro, fordi det gir deg energi (narsissistisk forsyning) å se det”. Det er ikke enkelt å se forskjellen, man må først forandre holdning til vedkommende.
Du nevner fellesmeldinger. Dette er noe psykopater og narsissister gjør, som normale mennesker ikke gjør.
Jeg tenker at hvis denne personen gir deg en følelse av ubehag, så er det et rødt flagg. Da er det vel ikke en person du bør pleie en relasjon med, uansett om hun er p/n?
Personen gir meg ikke en følelse av ubehag, jeg er desverre i traumebåndet enda. Men jeg kjenner igjen så mye som jeg leser her på bloggen. Jeg har en følelse av at hun sender meg meldinger for å få forsyning, ikke fordi hun VIL treffe akkurat MEG. Jeg får som sagt melding om vi skal treffes, hun skal bestemme tid og sted. Det virker som hun har et stort kontrollbehov. En gang testet jeg henne og svarte der jeg foreslo tid og sted. Hun svarte OK, men jeg hørte ingenting mer. Når dagen opprant, var det ingen lyd om treff som hun selv hadde mast så lenge på. Jeg hørte ingenting før et par uker etter, og da var det på nytt forslag om treff og ingenting om det treffet vi skulle hatt. Og som sagt, en pandemi virker ikke som det er noen hindring. Ser også at når vi chatter, så er personen pålogget på chatten, men det kan gå lang tid før hun svarer meg hvis hun i det hele tatt svarer. Da er det hun som har startet meldingene. Den første meldingen er også veldig generell, så jeg tenker at det er den mest “fristende” som “stikker av med seieren”, hvis en kan si det slik. Kan godt være at såkalt friske folk også holder på sånn?
Hvis mye/det meste du leser her på bloggen stemmer på henne, så er det et stort rødt flagg, for bloggen handler ikke om normal adferd. Du trenger ikke mer bekreftelse enn det. Nei, sunne mennesker holder ikke på sånn.
Vi har ikke truffes så mange ganger fysisk, men vi har sex de gangene vi treffes. I forkant så er jeg helt “fantastisk” og en gud, mens etterpå så føler jeg meg helt verdiløs og tom. Da har hun en måte å oppføre seg på som gjør at jeg føler meg som ingenting, bare utnyttet. Det er akkurat som vi er to personer som perifert kjenner hverandre, og hun må alltid avgårde på et eller annet. Så det er derfor de meldingene om treff virker som om det er en måte å se hvem av oss hun har sånne relasjoner med som responderer. Kan være en følelse, men tenker at dette kan være en av de lekene som P/N holder på med.
Når det gjelder intensitet, så husker jeg at i begynnelsen (under idealiseringen), så tikket det inn meldinger til alle døgnets tider. Og han var utrolig masete og intens. Det gikk fra snill og høflige meldinger til dick-picks og når vi skulle ha sex på 1,5 dag etter den første meldingen. Jeg kjente såvidt til ham fra før, men den siden var helt ukjent. Hele P/N-verdenen var jo også ukjent. Og under første treffet, så var han høflig i 10 minutt, så var det rett på med hete omfavnelser og seksuelle tilnærmelser. Jeg ble helt invadert. Jeg protesterte og prøvde å si at det ikke føltes riktig, men han var så intens og masete at det endte med sex. Men er det en måte de hekter oss på? Tenker på at de er så intense og så hurtig vil ha oss til sengs. Er det sånn at for en empat så er det en stor ting å ha sex. Dette vet N/P, og han vet at når han først har fått oss der og at det må skje hurtig, så er vi fanget i nettet hans. At det rett og slett ikke har noe med sex å gjøre, men kun et kontrollbehov for dem? Og det intense maset på en voksen mann, tror aldri jeg har opplevd det før. Et nei var ikke et nei liksom. Er kun en tanke…..
Kroppskontakt/sex binder. Det forsterker traumebåndet. Ja, det vet de.
«Knoting the Narcissist» på YouTube har lager 2 videoer som heter: How the narcissist view sex – part 1 og 2. Er ikke dette ganske god forklaring på det Sofie spør om? De bryr seg ikke om sex, det er kun for å kontrollere deg. Og han som snakker er en N/P. Er du ikke enig Daniel?
Jeg har ikke sett videoene, men takk for tips. Regner med du mener “Knowing the narcissist” med H.G. Tudor. Han anbefales.
Ja, det er han jeg mener. Nyttig og oppklarende om mange ting
Intensiteten mangler sidestykke. For meg er selve overskriften når det gjelder dem, intensitet. Når jeg ser tilbake, føler jeg at jeg levde inni hodet og personlighetsforstyrrelsen til vedkommende i alle årene. Absolutt alt dreide seg om den, ikke om meg, ikke andre, ikke annet.
Jeg tar meg noen ganger i, flere år senere, å klype meg i armen over at jeg har bevart forstanden (til en viss grad i hvert fall), at har overlevd. Jeg var mot slutten fullstendig kokt i nøtta, hadde utmattelsessymptomer i lang tid etterpå, og ennå i noen grad. Jeg slet med hukommelsen, med konsentrasjonen, søvn, var aktivert lenge etterpå, kan ennå trigges.
Man skal være obs intensiteten innledningsvis, fordi det kan være tegn på nettopp den personlighetsbristen der deres oksygen er NF. I fortsettelsen vil man se intensiteten gjennomsyre absolutt alt. Ordsalaten er intens, krenkbarheten er intens, idealiseringen og devalueringen er intens, silent treatment, gosthing, gjenforeningen er det. Kontrastene er intense, pertentligheten er det, rotet er det, pirkingen på kelneren, berettigelsen, smøringen, forakten, trianguleringen, svertekampanjene, hevnen, rastløsheten, sexen, kravene, selvskrytet, tragedien, det grandiose verdensbilde, narrativet..
Vær obs på det uforholdsmessige.
Vær obs på det grenseløse.
Intensiteten følger naturlig av en livsnødvendig og påtrengende kamp tilknyttet det kompenserende selvet og å ikke være ufullkommen (narsissisten). Psykopaten har vel ingen frykt for sistnevnte, men kjører samme desperate løp grunnet tomt selv, manglende empati og berettigelse (?).
Jeg tror man kan se mye usunn narsissisme, også ekstrem narsissisme, hos mennesker som strever, særlig hos diverse personlighetsforstyrrelser. Forskjellen mellom de forstyrrelsene og dette her, tenker jeg er at ved førstnevnte er det smerteuttrykk og overlevelsesmekanismer supplerende andre strategier, mens her representerer det ikke bare atferd men selve personligheten.
Man fores stadig med en holdning om å se innover seg selv fremfor å ha blikket på motparten. Det er mye sannhet i det. Man kan aldri endre andre, kun seg selv. Vi kan lære å bli mer grensesterke, avlære medavhengighet osv. Men jaggu må jeg si at å lære om motparten kan få oss til å bevare forstanden. Ved å identifisere hva vi står overfor og blir utsatt for, ser vi virkeligheten slik den er, og kan jobbe videre med oss selv utifra det.
Det er ikke noe galt med deg men med det du inviterer inn. Du må lukke døra, låse, kutte navlestrengen. Det finnes ingen annen utvei. Intensiteten er bunnløs og umulig å overleve om du blir værende.
“En narsissistisk forelder vil også fordekke deres kontrollbehov som “omsorg”. Derfor er det ikke uvanlig at barn av narsissistiske foreldre både blir 40 og 50 år innen de forstår hvem de har blitt utsatt for, nettopp fordi de har vært overbevist om at det handlet om omsorg.”
Jepp, den klubben er jeg med i.
Som du skriver i en kommentar ovenfor her, Daniel: “Egentlig er all psykopatisk adferd en ekstrem versjon av normal adferd.”
“Det er derfor vi tolererer så mye psykopatisk adferd, fordi vi mistolker og forveksler med normal adferd.”
Dette er bøygen. Vi reagerer inni oss, men gjør rasjonaliseringen for dem i stedet for å lytte til magefølelsen, spørre dem direkte hva mener du nå.
Og om vi tør og de svarer, oppfatter vi gjerne ikke tåkepratet. Mange av oss, i hvert fall jeg, har også hele livet slett ikke forstått dette med at små, negative avvik i atferd egentlig ikke er normalt, hvis det er gjentakende. Jeg har klart å spotte store avvik, men hatt en helt skjev og usunn tilgang til de små. Som jeg i bakspeilet ser jeg har hatt med meg helt fra barndom og har gitt ‘følgefeil’ på ‘følgefeil’ videre gjennom oppvekst og voksenliv.
Men dette har jeg alltid tatt på meg skylda og skammen for selv, at det var noe galt med meg som ikke så og gjorde og klarte ditt og datt relasjonsmessig eller tok det tyngre sammenlignet med andre.
“Mange av oss, i hvert fall jeg, har også hele livet slett ikke forstått dette med at små, negative avvik i atferd egentlig ikke er normalt, hvis det er gjentakende.” Nemlig. I tillegg har du det at det kun er toppen av isfjellet man ser. Så de små avvikene er som små “glipp” å regne, som de dråpene som faller ut av den kokende gryta, og at psykopatens sinn er mye mørkere enn hva de lar oss se.