Advarsel: denne teksten stiller homobevegelsen i et ufordelaktig lys, og enkelte kan føle seg støtt. 

Vi hadde alle en historie før psykopaten. For mange av oss la fortiden veien åpen for en narsissistisk forføring – en forføring vi ikke hadde falt for hvis vår historie, opp til det punktet, var annerledes. Ikke alle har en slik historie. Noen objekter var sunne og ressurssterke mennesker og falt likevel for psykopaten, uten at forklaringen lå i fortiden. Men for meg, og jeg mistenker mange av dere som leser, var det ikke slik. Møtet med psykopaten var verken tilfeldig eller unngåelig.

Jeg hadde min barndom og ungdom i øst/sørlandsbyen Kragerø. Halve slekten stammer fra de traktene. Og hele slekten er telemarkinger (med unntak av ett finsk innslag som ga meg mitt etternavn). Kragerø var på mange måter et fint sted å vokse opp, trygt for barn og idyllisk. Stedet, og enkelte nære slektninger, ga meg mange gode verdier som jeg bærer med meg den dag i dag. Men noe mekka for homofile var det ikke, da det representerer begynnelsen på bibelbeltet og bar preg av det. Men religion alene skal ikke ha skylden. I Kragerø satt janteloven dypt i mange. Man skulle ikke skille seg for mye ut, slettes ikke økonomisk, men heller ikke sosialt eller kulturelt. Litt uforståelig kanskje, sett i lys av at byen er kjent for å huse mange kunstnere. Men bohemkultur hjalp meg lite i min ferd mot å finne min plass på 80- og 90-tallet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg først ble klar over min seksualitet en gang i sen barndom/tidlig ungdom, så var jeg aldri usikker på min legning. Jeg forsøkte aldri å “late som”, for eksempel ved å ha en seksuell relasjon med ei jente. Hvis såkalt omvendingsterapi var tilgjengelig så ville jeg aldri benyttet meg av det, for jeg syntes det var fantastisk å like gutter, det føltes helt riktig for meg. Men jeg tidde om min legning; for mine venner, for mine foreldre og for mine religiøse besteforeldre. Jeg var tålmodig, sikker på at min tid ville komme. Jeg var også, for å være ærlig, en nerd. Mine interesser lå ikke i seksuell utforskning. De lå i bøker og filosofi. Jeg leste tykke bøker fra jeg var syv år. Jeg elsket spesielt historie. Og jeg bygget lego til jeg var så gammel at det ble pinlig.

Da jeg var 21 år gammel så flyttet jeg fra Kragerø for godt. Først til en mellomstor by i Danmark, der jeg skulle bli sykepleier. Og det var her jeg begynte å leve ut min legning. Min sosiale og seksuelle selvtillit var på dette tidspunktet på høyden. Jeg hadde ennå aldri hatt et forhold til en mann, men jeg tilskrev det at jeg ennå ikke hadde kommet ut av skapet og faktisk knapt møtt en åpen homofil person. Det var en del av livet jeg ennå ikke hadde tatt fatt på, og grugledet meg til å gjøre. Jeg trodde jeg var fysisk attraktiv. Jeg var sikker på at bare jeg begynte å vise meg i de riktige miljøene så ville alle komme meg i møte og alt ville falle på plass. Jeg ville komme “hjem”.

På denne tiden skjedde mye samtidig. Jeg kom ut av skapet og ble presentert for homofile miljøer. Passende nok gjorde internett akkurat da sitt allmenne inntog, og med et modem som måtte plugges inn i telefonkontakten (som betød at det ikke var mulig å bruke telefonen mens man var pålogget) så kunne jeg treffe andre homofile menn i cyberspace. I begynnelsen føltes det tryggere enn å møte dem ansikt til ansikt.

Men jeg var fryktelig naiv. Jeg tror min evne til romantisering og fantasi jobbet mot meg, og jeg var overhodet ikke forberedt på den kalde kynismen som preget den homofile datingarenaen. Jeg trodde seriøst at hvis man fikk god kontakt med en mann online og hadde hyggelige samtaler, så ville resten være barnemat, da var man i praksis kjærester. Men jeg stiftet tidlig bekjentskap med ghosting; at chattepartnere som hadde gjort et positivt inntrykk, ganske enkelt aldri tok kontakt igjen. Jeg fattet ikke, og har den dag i dag problemer med å forstå, hvordan man kan bruke timer og dager på å snakke med en person, for så bare å ignorere vedkommende. Men i dag vet jeg ihvertfall at det forekommer ofte, og har lært å ikke dvele ved det.

Jeg lærte også at mange ikke er den de utgir seg for å være på nett. Jeg chattet etterhvert med mange gutter og menn. Det tvang seg selvfølgelig frem krav om å møtes ansikt til ansikt, noe jeg hele tiden visste var uunngåelig, og dessuten ønsket. Jeg ville jo ha en kjæreste, og forstod at kjærlighetslivet måtte forlate cyberspace og foregå i den virkelige verden. Men jeg prokrastinerte så lenge jeg kunne. Det var primært i Aalborg jeg begynte å treffe gutter personlig – den nærmeste “storbyen” hvor det fantes et betydelig homofilt miljø, med homofile barer og andre ting jeg tidligere bare hadde fantasert om. Så der begynte jeg å frekventere.

Det gikk opp for meg at uansett hvor mange timer man hadde brukt på hyggelig chat, og uansett hvor god kjemien opplevdes online, så var den fysiske opplevelsen det eneste viktige for guttene. Og jeg kom ganske enkelt til kort. Min feminine fremtoning var ikke hva guttene så etter. Mager var jeg også. Og jeg ble avvist, igjen og igjen. De mange forsøkene på kontakt førte i beste fall til et og annet kortvarig og overflatisk vennskap.

Jeg vil ikke legge all skyld på mennene jeg traff. Jeg hadde selv en høy standard, bygget opp under alle årene på venterommet hvor jeg tålmodig dagdrømte. Drømmen om noe stort som jeg hadde i vente, holdt meg gående. Jeg hadde derfor en høy forventning da jeg endelig entret scenen. Jeg skulle ha kjæreste! Nå skulle det endelig skje, og intet mindre enn drømmemannen var aktuelt. Jeg var totalt uforberedt på alle de merkelige vesenene som frekventerte denne scenen. Hvor var drømmemannen? Han så da ikke slik ut. Jeg var nok langt på vei selv like intolerant som de som avviste meg. “Intolerant” ble også nicket jeg ga meg selv på datingsiden jeg hvor jeg var aktiv (siden het dating.dk og dette var i årene 2000-2002. Siden har jeg ikke brukt profilen. Ifjor fikk jeg en melding fra dating.dk, adressert til “intolerance” og med beskjed om at hvis jeg ikke logget meg på innen en frist, så ville profilen blir slettet. Min profil hadde altså vært ubrukt men tilgjengelig i 18 år!).

I 2002 la jeg Danmark og de homofile i Nordjylland bak meg, og flyttet til Oslo. Jeg var sikker på at der ville alt bli bedre. Min seksuelle selvtillit var kraftig korrigert, men fortsatt intakt. Jeg var fortsatt skråsikker på at drømmemannen fantes og at jeg ville finne ham. Jeg rasjonaliserte nederlagene i Danmark med “danskene forstod meg ikke” eller “det var jo ikke der jeg hadde tenkt å etablere meg”. Jeg var nå blitt 25 år men fortsatt uten et ordentlig kjærlighetsforhold.

Jeg begynte å arbeide på Ahus og skrudde opp min datingfrekvens. I Oslo opplevde jeg at det fantes ubegrenset med datingvillige menn, og i en periode datet jeg en ny mann hver uke. Men å få en date nummer to var svært vanskelig. Jeg merket raskt at jeg ble følelsesmessig avstumpet, for hvis daten denne uken ble mislykket, så hadde jeg jo planlagt en ny neste uke! Jeg la knapt nok merke til personen jeg hadde foran meg i de forskjellige settingene for daten, på kafè, på fin restaurant, hjemme hos en av oss (risikabelt) eller kino (tåpelig datingsted, for hvem blir kjent på kino?). Jeg så ikke mennesket for den han var. Og jeg tror motparten hadde det likedan. Det var et kjøttmarked.

Jeg frekventerte de forskjellige homofile barene i byen. I frykt for å gå alene så følte jeg at jeg måtte ha noen homofile venner. Det ble til at jeg fant dårlige venner, kun for ikke å bli sett alene på byen. Jeg trengte ganske enkelt noen å være sammen med. Hvis de var villige til å bli sett sammen med meg, så var de gode nok. Standarden på mitt sosiale liv ble hurtig rekordlav, med venner som utnyttet, manipulerte, ghostet, var illojale og ganske enkelt ikke brydde seg. Jeg følte meg fryktelig ensom og sårbar på den tiden, og det syntes nok på utsiden.

Jeg var aldri bekvem i det homofile miljøet. Jeg observerte hvordan andre blomstret og tilsynelatende levde fantastiske liv. Jeg snakket med menn som levde i en slags homofil boble, uten kontakt med den heterofile verden. De hadde kun homofile venner, hadde homofile jobber (for eksempel flyvert eller frisør) og oppsøkte kun homofil kultur. De drakk og knullet. Det var livene deres. Da Oslo Pride debuterte i 2004 så ble det den nye meningen med livet for mange, og de brukte store deler av året til å engasjere seg i forberedelsene til pride, satt kanskje i diverse komiteer som planla program og show. Jeg beundret dem og foraktet dem samtidig. Jeg beundret hvordan de kjente hverandre og dro fordeler av hverandre. Man var enten “inne” eller “ute”. Slik ville jeg også ha det! Jeg ville være “inne”. Men jeg likte ikke alkoholismen, arrogansen, kynismen og den “bitchy” sjargongen. Det var overhodet ikke meg. Hvis jeg prøvde å etterape dem, så ble det keitete og gjennomskuelig. Mine omgivelser oppfattet på et øyeblikk når jeg ikke var meg selv. Det var i det hele tatt svært vanskelig å være seg selv i det miljøet. Jeg følte hele tiden at jeg stod med en fot innenfor, men også en fot utenfor, som om jeg var på vei ut døren men uten å klare å få med meg den tunge foten som fortsatt var innenfor og sårt ønsket å være der. For jeg ville så gjerne være akseptert. Det var likevel den foten som stod plantet utenfor som ble min redning. Den holdt meg fokusert på hva jeg tenkte på som “den virkelige verden”, utenfor den homofile boblen.

I dag lærer jeg leserne av bloggen hvordan å observere i stedet for å absorbere. Se ut og ikke inn. Mine erfaringer kommer mye fra denne tiden. Sammen med andre homofile ble jeg overdrevet selvbevisst. Jeg var usunt opptatt av hvordan jeg selv ble oppfattet. Jeg rødmet lett, skammet meg lett og andre homofile fremkalte hele tiden ubehagelige følelser i meg. Det var ikke et godt sted å være. Likevel trodde jeg det var der jeg hørte hjemme. Senere skulle jeg oppdage at mange homofile lever fullverdige liv utenfor det homofile miljøet. Utenfor London pub. Utenfor Pride og politisk homoaktivisme. De er kanskje såvidt innom miljøet for å hente en passende partner, men trekker seg så ut igjen. Men på den tiden manglet jeg integriteten som trengtes for å betrakte det slik. Min forsinkede debut var rett og slett et problem. Der andre kom ut av skapet som 16-åringer og visste nøyaktig hvordan de skulle navigere i miljøet som en kjent skipper i skjærgården, så var jeg som 25-30 åring en novise, en kløne, og allerverst – totalt uattraktiv som kjæreste.

Det var i denne tilstanden av “jeg er feil” at psykopat numero uno dukket opp, i 2003. Denne teksten handler ikke om ham. Den handler om hvordan tilgangen til meg ble åpnet for ham og psykopatene som kom etter. Jeg vil derfor ikke bruke mye tekst her på å beskrive ham og vår relasjon. Poenget er at jeg den gang oppfattet ham som min redning. Han var kald, rolig, maskulin og offiser i forsvaret. Alt jeg i min naivitet trodde jeg ønsket meg. Så jeg kjøpte hva han solgte. Det skulle selvfølgelig senere vise seg at han var langt fra noen redning, men det skjønte jeg ikke der og da. Jeg fattet ikke hvorfor jeg ikke klarte å elske den mannen som på utsiden var alt jeg hadde drømt om. Jeg trodde at noe var galt med meg. At jeg var utakknemlig. Her hadde høyere makter forært meg en mann, slik jeg hadde tryglet og bedt om, også fikk jeg det likevel ikke til å fungere. Det var et dobbelt nederlag. Den dårlige samvittigheten over hvor utakknemlig jeg var, gjorde meg langt mer føyelig i relasjonen enn hva jeg burde ha vært. Den psykopatiske forståelsen kom først mange år senere, men dette var en mann som var meg utro, som skjulte meg for sine nærmeste, som foraktet meg, som var fraværende i uker av gangen, som forsøkte å voldta meg og som til slutt forkastet meg etter den psykopatiske boka. Likevel så jeg intet galt i å ha en relasjon med ham, også etter bruddet. Men jeg elsket ham aldri. I dag vet jeg hvorfor. Og jeg har selvfølgelig ikke lenger dårlig samvittighet for det.

Men tilbake til homomiljøet. I dag har vi – miljøet og jeg – et kjølig og distansert forhold, og jeg har det fint med det. Vi står så langt fra hverandre som vi kan, både kulturelt, sosialt, verdimessig og politisk. Jeg kommer sjelden overens med andre homofile, det eneste vi har til felles er vår legning, og det er ikke nok. Men det føles godt i dag å stå trygt på mitt sted, en helt annen opplevelse enn for femten år siden.

Med tid og avstand så kan jeg i dag gjøre meg noen betraktninger om hvorfor jeg den gang opplevde den homofile scenen som et så avvisende sted. Hvor røk homomiljøet og jeg uklar?

Jeg tror homomiljøet delvis må unnskyldes den kalde skulderen det ga meg (og unektelig mange andre). Homofile, i hvert fall de på min alder og eldre, er fulle av skam. Avvisningen av andre homofile er en ren projeksjon av eget selvbilde. Sammen med andre homofile blir man konfrontert med de sidene ved seg selv som er skambelagte. Det kan være at man er feminin, eller at egen seksualitet er “skitten”. Hvis du ikke klarer å akseptere din egen seksualitet (selv om du av natur blir drevet til å tilfredsstille den) så vil andre homofile med den samme “skitne” seksualiteten vekke avsky i deg. Hvis du ble mobbet for din feminitet, så vil andre feminine menn trigge den forakten du har til deg selv. Resultatet blir at mange medlemmer i miljøet har piggene ute, det handler om å dømme andre innen du selv blir dømt, og det vil du for enhver pris unngå for det er så ubehagelig. Mange forsøker å lindre ubehaget med rusmidler. Det ser ikke ut til å falle dem inn at de faktisk kan forlate miljøet og likevel ha det godt. De tror de er nødt til å ta del i det for å oppfylle seg selv, slik jeg også en gang trodde.

Men hva som ikke kan unnskyldes, er den politiske dobbelstandarden. Homofile aktivister krever at alle andre skal akseptere dem, og at intoleranse mot homofile bør straffeforfølges. De heterofile blir naturlig nok “fienden” som skal straffes. Men hvordan kan homofile kreve det når de er deres egen verste fiende? Jeg har aldri møtt så lite aksept for hvem jeg er blant heterofile, som jeg gjorde da jeg forsøkte å få innpass i det homofile miljøet.

Men det var en digresjon.

Tilbake til tema. Hvordan ble DIN vei lagt åpen for psykopaten? Har du en historie å fortelle? Fortell den gjerne i kommentarfeltet.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.