Er psykopaten virkelig så god til å “lese” folk?

Da jeg traff psykopaten, så grep han fatt i meg første dag. Ikke fysisk. Men den intense kontakten begynte første dag han så meg. Han gikk rett på. Det var som om han bestemte seg for å hekte meg etter noen få timer.

Og det viste seg jo at han hadde valgt rett. Jeg var et optimalt objekt, som avga masse narsissistisk forsyning den korte tiden vår relasjon varte.

Så jeg spør, er psykopaten virkelig så god til å lese folk, som man får inntrykk av?

Den selverklærte psykopaten Athena Walker forklarer (kilde Quora Digest);

This one is easy. We have been doing it all of our lives. Psychopathic children know they are different very early on. We can tell that the world operates differently from us and to fit in, we have to adapt. To make those adaptations we have to know what to act like. We watch, learn, mimic, and emulate from a very young age.

Having to do this to get by on a daily basis makes us keenly aware of patterns of behavior. What people do in certain situations. Here is an example beginning when the psychopath is young enough to only observe that they are different.

You have a child from a family of two parents and two siblings. Everyone but that child is neurotypical. A grandparent passes. Kids love their grandparents, but the psychopathic kid is likely not inclined to cry or mourn in any way. I never did.

Everyone around them is crying. Their siblings are beside themselves. Everyone is crying at the funeral and the wake, but the kid isn’t. People begin to notice and they will talk about it in front of the kid like they can’t hear it. The child can observe that they are experiencing something different, can observe the expected behavior, and observe that if that expectation is not met, they are strange and will be singled out.

The next time a death happens, the child is likely to react this time, but too strongly if they are still young. They haven’t had time to prime and hone their masks properly. Again, people notice and over console the child. Seeing that it is still not right, they observe further. As time goes by, they become an expert in what they feel when this event happens, how other people act, what is supposed to happen, and how to behave so they blend in. This is all achieved by observing and analyzing the situations that they face.

Now imagine this scenario on a much smaller scale. Daily interactions are still different for this child. How do you respond when someone is mean to you, how do you respond when someone is nice to you? Neurotypical people respond with how they feel, but we don’t feel those things. It is all about watching and emulating. Honing and perfecting until we blend seamlessly. It gives us keen insight to the world around us. That insight is what we need to get by in this world of neurotypical chaos.

Bloggforfatters oversettelse til norsk;

Denne er enkel. Vi har nemlig gjort det hele livet. Psykopatiske barn forstår meget tidlig at de er annerledes. Vi ser at verden fungerer annerledes enn vi gjør, og for å passe inn så må vi tilpasse oss. For å tilpasse oss så må vi vite hvordan å opptre. Vi observerer, lærer og etterligner fra meget ung alder. 

Nødvendigheten av å gjøre dette hver dag gjør oss årvåkne for mønstre i normal oppførsel. Hva folk gjør i visse situasjoner. Her følger et eksempel fra tidlig i psykopatens liv, når han/hun nylig har oppdaget at de er annerledes.

Ta et barn i en familie med to foreldre og to barn. Alle bortsett fra barnet er “nevrotypiske”. En besteforelder dør. Barn elsker deres besteforeldre, men det psykopatiske barnet vil mest sannsynlig ikke føle sorg. Jeg gjorde aldri det. 

Alle rundt barnet gråter. Søsken er helt fra seg av sorg. Alle gråter i begravelsen, men ikke barnet. Slektninger begynner å legge merke til det og vil begynne å snakke om det, til og med mens barnet hører. Barnet tar notis av at deres opplevelse skiller seg fra hva de andre opplever, og at de blir betraktet som annerledes på grunn av det. 

Neste gang en besteforelder dør, så reagerer barnet annerledes, men denne gang for sterkt. De har ennå ikke lært å finjustere og tilpasse masken ordentlig. Igjen så legger folk merke til at barnet reagerer annerledes. Barnet forstår at det fortsatt ikke gjør alt “riktig”, og observerer videre. Som tiden går så blir barnet en ekspert i å opptre slik andre forventer, det lærer å forutse hvordan andre reagerer, så det glir lettere inn blant folk. Dette er blitt oppnådd ved å studere og analysere sosiale situasjoner. 

Forestill deg nå dette på mikronivå. Daglige samspill med mennesker oppleves fortsatt fremmed for barnet. Hvordan å respondere når noen krenker deg? Hvordan respondere når noen er vennlige? Nevrotypiske mennesker responderer slik de føler, men vi (psykopater) føler ikke de tingene. Alt handler om å observere og etterligne. Justere og perfeksjonere inntil vi glir inn knirkefritt blant folk. Det gir oss dyp innsikt i hvordan folk fungerer. Den innsikten er hva vi trenger for å fungere i denne verden av nevrotypisk kaos. 

Legg merke til at Walker kaller normale mennesker for “nevrotypiske”. I den forbindelse er det viktig å huske at “typisk” egentlig betyr “det som er vanligst”/”hva de fleste gjør”, altså majoriteten. Man kan således også kalle det “nevronormal”. Begrepet foreslår at psykopati er en nevrologisk forstyrrelse. Dette avviker muligens fra slik vi er vant til å tenke om psykopati. Men hvorfor ikke? Man kan forøvrig ane en viss nedlatenhet i hvordan Walker betrakter “nevrotypiske”.

Men er Walkers forklaring sannferdig? Ja, jeg tror på den. Det handler om å skjerpe de sansene man har. Psykopaten har færre sanser. Som jeg har skrevet tidligere, en person som er både blind og døv vil utvikle en fantastisk hørsel og luktesans.

Baksiden er naturligvis at psykopatene har mistet mye av deres fortrinn, for nå kan vi også lese dem.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

23 kommentarer
    1. Høres logisk ut for meg. Når det gjelder narsissisten, lærer de seg vel tidlig å søke etter alt som kan gi dem følelsen av å ikke være ufullkommen, men fullkommen.

    2. Jeg tror også det er sandt. Det er jo også derfor at P og N kan” træde helt ved siden af “ dvs fejltolke situationen. Ved at overføre en ting de har haft held med før, til en anden situation, hvor det så bare slet ikke passer ind. Feks når min ex N skulle charme sig ind ved nye mennesker , gjorde han det ofte med sjove , kvikke bemærkninger. For det meste virkede det, men nogen gange passede det slet ikke ind , at være morsom ( feks hvis en var ked af det ) og her undrede det mig , at han da ikke kunne se, at det ikke var passende med morskab . Den manglende situationsfornemmelse og det at overføre en sjov bemærkning , det forkerte sted, kan andre også gøre ..men den er mere udbredt hos en psykopat , tror jeg. Min ex havde en masse standard jokes , de gav ham narcisistisk forsyning, kan jeg nu se. Hver gang han skulle indfange nye mennesker, kom de samme jokes igen og igen. Og for det meste virkede de, folk grinede og han var den friske, sjove , altid glade fyr. Når vi så kom hjem, var alt det sjove brugt op og det var en helt anden person der nu viste sig…

    3. “Jeg er en menneskekjenner”, sa min far stadig. Uten å være bevisst på det, gikk jeg inn i gråstein-modus da han satte i gang sine lange selvhevdende monologer. Han kunne nok spotte folks svakheter, men det var vel heller oftere at han projiserte egne svakheter over på andre. Jeg husker jeg tenkte: du beskriver jo deg selv!

      1. Det ene utelukker ikke det andre. Å finne et egnet objekt er et spørsmål om overlevelse, spesielt for en narsissist. Å speide dem går da på rent instinkt. Hvordan vet reven at høna smaker godt? Men når de skal analysere andre, så blir det som du sier, ren projeksjon. Fakta er jo at de kan ikke analysere. Leste nettopp noe om det. Normale mennesker utvikler seg, pga deres evne til refleksjon, analyse og selvkritikk. P/n kan intet av dette, derfor utvikler de seg aldri. De perfeksjonerer deres psykopatiske egenskaper, men det er noe annet. Jeg har av og til beskrevet min p som “min lillebror”. Jeg så en liten gutt i ham, til tross for at han var i slutten av tyve-årene. Hva jeg sanset, var nok den delen av ham som fortsatt var åtte år gammel.

        1. Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Jeg begynte å se på min far som veldig umoden. Dermed var det også vanskelig å unngå å synes synd på ham og nærmest unnskylde den dårlige oppførselen med at han måtte ha en mangelfull utvikling. Uansett, helt umulig å forholde seg til. Husker ofte at han sa: på seg seg kjenner man andre!

          1. “På seg selv kjenner man andre”. Dette er jo noe som går igjen hos både normale og p/n.
            Vi gikk jo alle i den fellen at vi trodde at psykopaten var god på bunnen og at de hadde gode intensjoner, slik vi selv hadde. Vi trodde de var som oss. Vi tok feil.
            Når det gjelder p/n så avslører de seg ved en skepsis til alt du (objektet) gjør, som om du har en baktanke eller en agenda med den mest uskyldige handling. Mange objekter husker å bli mistrodd og å bli anklaget for absurde ting. Men det er nettopp fordi psykopaten selv har uhederlige hensikter, og tror alle er som dem. Ser du, det er to sider av samme sak.

            1. Ja, så absolutt! Noe av det verste med å vokse opp med en sånn far, var nettopp det å bli mistrodd så ofte. Noen ganger fikk jeg panikk av å ikke bli trodd, enda så mye jeg forklarte. Han sa stadig at han visste hva jeg tenkte, mente og følte. Grusomt. Det var veldig slitsom å måtte forklare seg så ofte, til slutt husket man jo ikke hva saken egentlig handlet om etter å ha kavet rundt i ordsalaten hans. Jeg jobber fortsatt med å gjenkjenne og stoppe min indre kritiker…

    4. Jeg tror de har en sjette sans når det gjelder å lese folk. Min P/N sendte ut (test)meldinger til meg som han knapt kjente for å “teste” meg ser jeg nå. Han senset hvordan jeg responderte når han begynte helt i det små å bombarde meg med meldinger som var “uskyldige”, søte og litt keitete til å begynne med. Så begynte det ganske fort med litt sex-stoff. Jeg kjente en uggen følelse og responderte negativt. Da mente han at jeg også var med på dette (og believe me- det var jeg IKKE). Så beklaget han for at han hadde gått for lang. Da jeg svarte at det var greit, tok han det rolig i 2 meldinger før han tok det litt lenger. Ser nå at han “doset” meg slik at jeg etterhvert tålte meldingene og bildene han sendte. Dette skjedde nesten på en uke. Jeg syns han var helt snål og trodde han tullet med meg. Men han testet meg hele tiden. Jeg ser så tydelig når jeg ble hektet på ham via melding. Og det merket han helt tydelig også. Ser det på måten han responderte på. Og etter å ha truffet han en gang, var jeg helt på knærne etter ham. Det merket han helt klart og da begynte devalueringen. Det som er så rart er at jeg trodde jeg spilte uinteressert så godt når jeg svarte på meldingene (som ble mer og mer uten varme). Men jeg ser i ettertid at jeg var hektet. Og det merket nok han også. Han leser meg bedre enn jeg gjør selv. Men han har nok mange års trening i dette spillet.

    5. Evnen til omsorg i situasjoner som krever nærhet, støtte og trøst. Den forskjellsbehandlingen som objektet får i motsetning til de som p/n prøver å påvirke for å få forsyning og gode ord og godt rykte i retur. Det er to ytterkanter som møtes i en og samme person. Den selektive oppførselen. Erfarer at de er i stand til å få andre til å føle seg vel og ivaretatt inntil et visst punkt: når de kommer så nær at forskjellsbehandlingen blir så tydelig at noen stiller spørsmål om atferden høyt, da er det ikke så mye mer godhet igjen overfor den som skraper litt i glansbildelakken og ser rusten under. En slags tomhet i atferden, et skall uten den kraften bak ordene som følger med en ekte omsorg. En interesse for et medmenneske en stund, et slags følelsesplaster med oppmerksomhet og ord som kan varme bittelitt inntil man forstår at det er ord, at de mangler den dype innsikten og heller ikke er i stand til å stå der ved siden av til smerten lindres. Tvert i mot kan de påføre flere ekstra belastninger i tillegg fordi de først og fremst tar hensyn til seg selv og sine egne behov. En mangel på å kunne se og forstå den andres smerte og behov, spesielt behovet for fred og omsorg ved sykdom/ulykker. Det ser ikke ut som de er i stand til å gi omsorg slik objektet trenger det (på en normal måte). Forakten er som en membran i veien, den skinner igjennom selv når de hjelper objektet. Og hindrer dem i å noensinne kunne gi ekte nærhet. Og hindrer objektet, som fortvilt prøver å tilpasse seg, i å motta den godheten som bygger opp og styrker.

    6. For min del er den følelsesmessige frigjøringen fra mennesker med sånn type atferd den viktigste nøkkelen. Det gjør det lettere å motstå alle mulige manipulasjonsknep. Det er en form for motmakt som gjør at jeg blir unngått fordi jeg er så “umulig” å ha med å gjøre. Pga det gjenkjennbare mønsteret personen viser og som gjør at jeg forstår at det er manipulering på gang og setter i gang alarmklokkene mine. Det er som de lukter etter den som er manipulerbar og gir opp der det ikke bites på. Jeg tror man må nå det punktet der nok er nok av maktbruken. Sannhet er en mektig kraft, når de forstår at du ser. De blir ikke snillere, tvert imot, men de holder seg mer unna. Det er mulig å få mer indre fred på denne måten. Men det forutsetter at sannheten om dem ikke brukes slik at det fremprovoserer situasjoner man bør unngå. Man trigger ikke noen unødvendig så de angriper. Det er som en muskel som trenes opp mot hver enkelt person som manipulerer fordi ingen er like. De blir frustrerte på de som ikke biter på agnet, og så finner de seg kanskje en ny. Ønsker ikke å generalisere. Men flere av de jeg har møtt holder seg unna folk som ikke gir etter for manipulasjonen. Det vanskelige er når man møter nye mennesker og de virker normale over lengre tid (kjempedyktige til å manipulere). Men man gjenkjenner ubehaget når de viser små drypp med ordgift eller handlinger som ikke kjennes greit ut å oppleve. Og da er det på tide å redusere/bryte kontakten før de knytter så tett kontakt at all egenvilje og selvtillit går til bunnen, frykten tar overhånd og traumebåndene knapt kan slites av.

      1. “Motmakt” er et fint ord. Det blir mye brukt av Anita Sweeney. Og du har helt rett, emosjonell frigjøring er den viktigste nøkkelen. Jeg anbefaler moderat forakt. Ikke for sterk, fordi det er nesten like tappende som et ønske om kjærlighet. Men sterk nok til at man gir personen minst mulig innpass.

        1. Jeg er usikker på hva du konkret legger i ordene “moderat forakt”. Jeg opplever at jeg oppnår mest med å møte slik type atferd med mildhet, der forutsetningene er at jeg greier å beherske meg selv, være i balanse, slik at når p/n møter meg med usaklig ordsalat og forsøk på å vri bort samtalen så fokuserer jeg på saklighet og vender samtalen tilbake til utgpunktet jeg la frem, f.eks om dårlig atferd mot primærobjektet: spørsmålet om det er noe p/n kunne gjort annerledes. Det er jo alltid andre som har skylden, aldri eget ansvar for egne handlinger. Om jeg holder egne følelser på et nullpunkt, ikke positive eller negativt ladede følelser så har jeg opplevd at det gir p/n færre argumenter. En følelse av forakt er som åte i konflikten for p/n og gjør at situasjonen eskalerer og kan bli truende, en trigger der personen fortsetter å hisse opp selv uten at noen sier noe, et foraktfullt blikk er nok. Med andre er det kanskje mulig å bruke forakt. Jeg har best erfaring med mildhet fordi det gjør meg selv så uangripelig, det blir ikke noe å kritisere meg for og jeg kan ha god samvittighet og gode følelser i etterkant. Mens p/n blir stående igjen som en maktutøver der og da. Motmakt kan være så mye. Det kan like gjerne være at sinnet man føler mot mennesker med p/n oppførsel blir brukt som en kraft til å hjelpe objektet/r med praktisk omsorg. Om p/n hadde brydd seg om konsekvensene oppførselen skaper, så hadde hen endret atferd etter andre eller tredje tilsnakk. Om man ikke kan unngå et familiemedlem, så kan man ikke endre dem, bare sin egen oppførsel. De indre grensene må være på plass og man må trene på å tåle å holde dem selv om grensene utfordres. Når p/n ser at det ikke nytter å “straffe” meg og at jeg fortsetter med å holde normale grenser, så har jeg blitt uinteressant for å si det sånn. Den ikke verbale kommunikasjonen er viktig. Prøve å være våken på hva som trigger dem og unngå det som forverrer. En beskyttelse på en måte. Mest mulig fysisk avstand. Til den dagen man kommer seg bort, om det er mulig. Jeg ønsker så inderlig at folk skal få fred. Også de som har så intenst behov for å få ut de negative følelsene sine at de plager andre for å føle en slags balanse. Fanger i sitt eget sinn, uten det nødvendige blikket som stopper vonde ord og handlinger mot mennesket foran seg. Og der håper jeg at flere og flere kan verne og beskytte de som lever i delvis skjult frykt og nød, uten å gå likegyldig videre.

          1. Her beskriver du Gråsteinmetoden. Gråsteinmetoden kan absolutt være mildhet, en form for villedning i “jeg aksepterer deg”, p/n aner ikke at du har gjennomskuet dem og tror dere er venner. Risikoen her er at de synes du er tiltrekkende som egnet objekt og vil tilnærme seg, kontakte deg, foreslå aktiviteter etc.
            Den moderate forakten skal foregå inni deg, hvor du ikke har den minste sympati, tvert i mot – du ser dem som hva de er, patetiske og skadelige. Forakten må ikke være så sterk at den trigger dem, men såpass tydelig at de ikke forsøker å innynde seg.
            Av de to så må folk velge det som er mest effektivt.

            1. Takk, så fint at du oppklarte det. Jeg ser at jeg bruker en blanding av de to alt etter som situasjonen er. Og at det er mulig å holde p/n på “avstand” på denne måten. P/n forstår tydelig at jeg ser og finner meg helt åpenbart ikke egnet som objekt. Det trigger p/n til en viss grad at denne ikke har makt over meg (jeg hjelper og “beskytter” primærobjektet så mye som mulig). Mildhet som metode (i tillegg at p/n føler seg gjennomskuet) ser ut til å hjelpe meg på en måte som gjør at p/n på en måte avskyr meg, unngår å være i nærheten av meg. Traumebåndet mlm primærobjekt og p/n er umulig å bryte. Som pårørende er det vanskelig å se på det som skjer. Og jeg ønsker mer kunnskap om hvordan man kan løse situasjonen best mulig som pårørende når primærobjektet ikke greier eller vil forlate p/n. Spesielt med tanke på at en innblanding fra helsepersonell kan få situasjonen til å eskalere pga p/n er så manipulerende og hevngjerrig. Kan man ønske seg et sånt bloggtema?

    7. Jeg har gjort nok et forsøk nå på å bryte med min P, etter at jeg måtte flykte derifra etter nok en runde med psykisk og tildels fysisk vold.
      Før det skjedde nå nylig, var det en lang periode hvor ting var «bra» og jeg fikk rusen jeg trengte.
      Men jeg har ved flere anledninger fortalt han at jeg har funnet ut at han er psykopat og at jeg har lest masse om det og at alt stemmer ift hands adferd.
      Han bare fnyser selvsagt..
      men spørsmålet mitt er; vet de egentlig selv at de er det?
      Sitter her og kjenner på den grusomme tomheten som vi alle kjenner til.. men skal klare det denne gangen!

      1. Jeg vet ikke om det er en god ide å stadig fortelle ham det. Kanskje tar jeg feil, lesere må gjerne korrigere meg. Men jeg tror du kommer lenger med å bevare det som “din lille hemmelighet”. Du vil heller ikke påvirke ham ved å fortelle ham det, som du sier – han bare fnyser. For enkelte psykopater er det sågar et hederstempel. Andre blir provosert og farlige.
        Så må du også huske at når relasjonen er kommet dit hvor man kaller hverandre “psykopat”, så er forholdet over. Det blir absurd å fortsette etter det punktet.
        Lykke til videre med NK.

    8. Et lite hjertesukk – Hvorfor orker en P/N å holde på å idealisere, forkaste og oversveve objekter sånn som de gjør? De liker jo ikke folk og ikke liker de sex. Hvorfor bruke så masse energi på å holde på sånn, kanskje med flere simultant? Jeg vet at de ikke er som vanlige mennesker, de bare ser like ut. Men når jeg ikke liker noen eller bryr meg om noen, så kommer jeg ikke på at jeg vil involvere meg med dem og iallefall ikke ha intime samkvem med dem. Er bare så rart…………….Klarer ikke å fatte at noen får forsyning av sånt.

      1. Forstår ditt hjertesukk. Det er ganske enkelt fordi de er avhengige av det. De er ikke “selvdrevne” på den måten at de kan ikke være uten mennesker. Det er kun i andre mennesker de kan speile seg, få en følelse av makt og verdi. Tenk på det slik; hvis ikke det hadde vært andre mennesker i deres liv, så hadde de ikke vært bedre enn noen.

    9. OK, det er iallefall en måte å se det på. Men det viser jo bare hvor syke de er. For et miserabelt liv de må ha.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg