Lar psykopaten noen gang masken falle for moro skyld?

Vi forstår nå hva et psykopatisk maskefall er. Vi har sett det skje. Men ikke bare det, nå vet vi også hva som ligger bak.

Vi vet at psykopaten av ymse årsaker innimellom lar masken falle, og vi får se et glimt at ondskapen bak. Årsaker kan være at psykopaten blir provosert, eller som en glipp.

Et maskefall kan vise seg på forskjellige vis;

  • Som raseri. De mister hemningene. Raseriet er av en spesiell karakter som skiller den fra normalt raseri. Derfor kalles den “narsissistisk raseri”. Det er et spesielt ondskapsfullt raseri, hvor den karakteristiske psykopatiske berettigelsen kommer til syne. Psykopaten glemmer masken i et slikt raseri, eller de blir så rasende at de ikke bryr seg om objektet får et glimt bak masken. Faren for fysisk vold er stort under et narsissistisk raseri, fordi psykopaten er spesielt krenket. Psykopaten har ingen respekt for objektet. Objektet har i psykopatens øyne ingen egenverdi. Det er derfor ingenting som hemmer dem i å skade eller drepe objektet. Det eneste som hindrer dem er at de vil få et forklaringsproblem i retten, i tillegg til det (u)praktiske arbeidet som følger i kjølvannet, som å ledsage objektet til legevakten, eller å kvitte seg med liket.
  • Som tomhet. Psykopaten er egentlig ingen. Uten masken så blir det synlig i form av et tomt blikk og tiltaksløshet. Vitner har forklart at når psykopaten tror han/hun er alene og ikke klarer å aktivisere seg selv, så ligner de en robot som går i dvale. De sitter urørlige i stolen og kikker tomt fremfor seg, som om all hjerneaktivitet har stoppet opp.
  • Forvirring. Et maskefall kan vise seg i form av at psykopaten leter etter den riktige masken. Det kan skje når de har speilet for mange mennesker, og glemmer hvilken maske de bærer for hver enkelt. Det kan også vise seg i de sjeldne tilfellene hvor psykopaten har to primærobjekter, for eksempel i overganger hvor de devaluerer det gamle og idealiserer det nye. Objektet (både nytt og gammelt) kan da oppleve at psykopaten opptrer på en fremmed måte i flere minutter, sågar i flere timer.
  • Som åpenbar skadefryd. Psykopatens masker er nesten vanntette. Men en av de få følelser de ikke klarer å skule, er skadefryd. Skadefryd er så potent for psykopaten, at den vil skinne gjennom masken.

Men så er spørsmålet – kan psykopaten iscenesette et maskefall for moro skyld? Har de overhodet kontroll på maskefallene, eller skjer det kun, som de ovennevnte eksemplene, når de mister kontrollen?

Quora Digest er en spørreside hvor brukerne kan legge ut åpne spørsmål uten å stile spørsmålet til en bestemt person Så kan andre brukere som føler seg kvalifisert, svare på spørsmålet. På siden opererer blant annet en selvutnevnt (?) psykopat som kaller seg Michael Murphy. Han skriver at han har en antisosial diagnose. Ett av spørsmålene han svarer på lyder “Psykopater – lar dere noen gang maskene falle bare for å se hva som skjer og hvor mye dere slipper unna med?”.

Murphy svarer, på engelsk;

Oh, we know exactly what would happen. The person who we’re talking to would initially chuckle thinking that we’re joking. Once they find out we’re not, the smile on their face would swiftly turn into utter terrified shock. In the unlikely chance that they didn’t run away immediately, the shock would be followed by disbelief, anger and ultimately fear. This is the projected scenario for what would happen if the mask was fully dropped. Even in the presence of other psychopaths, I am unwilling to completely unmask. Everybody wears a mask to some degree, and no human can behave appropriately in their most natural and savage state, regardless of their personality disorders.

Loosening the mask by only a small margin would not carry such extreme consequences. The problem with doing this to somebody we know is that after a long and incessant time of affability, our friend would be very surprised that we’ve suddenly changed our behavior. I see no reason for ever doing something like this. I know quite well what happens when you’re rude to people, after all I had gotten years of experience in that field as a child and teenager. Messing with people this way is not a common pastime for psychopaths, we see no reason to compromise our image.

The only instance in which I’ll ever deliberately drop my mask is when I’m with people who want me to, and are capable of dealing with it.

Sammendrag på norsk. Psykopater har full kontroll på maskene, og vet veldig godt hva som vil skje hvis de lar dem falle. Det vil føre til sjokk, mistro og frykt hos motparten. Men psykopaten lar det nødig skje. Murphy ser ingen grunn til å la masken falle, annet enn når han er sammen med folk som kan takle det.

Hva jeg tror selv? Jeg tror Murphy snakker delvis sant, og delvis lyver. Psykopaten vil ha mye å tape på unødvendige maskefall. Samtidig skaper et maskefall sterke reaksjoner hos motparten, slik Murphy skriver. Som vi vet så er sterke reaksjoner viktig NF (narsissistisk forsyning). Jeg anser det derfor som trolig at psykopaten vil la masken falle i hungertilstander, når de er desperate etter NF. Men det kan ikke skje overfor hvem som helst. Det må skje sammen med folk som (tror de) kjenner psykopaten godt, ellers vil ikke reaksjonen være sterk nok. Samtidig må vedkommende ikke kjenne psykopaten altfor godt (for eksempel foreldre), for da har de trolig sett maskefall tidligere, og reaksjonen blir svakere (her må jeg tilføye at et psykopatisk maskefall er så absurd, skremmende og ekkelt, at selv om man vet hva som skjer så er det vanskelig å ikke avgi en sterk reaksjon). De første maskefallene foran et objekt som de nettopp har idealisert, er antakelig de mest potente og derfor også mest fristende.

 

Se Murphys svar, og også andre relaterte spørsmål og svar, her:

https://www.quora.com/Psychopaths-do-you-ever-drop-your-mask-just-to-see-what-happens-and-to-see-how-much-you-can-get-away-with/answer/Michael-Murphy-720

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
2 kommentarer
    1. Var det et maskefall eller noe annet jeg så? Følgende skjedde meg helt nylig – jeg er fortsatt forvirret:

      Jeg matchet med en mann på en dating-app og vi innledet en samtale. Samtalen «klikket» uvanlig raskt og var, i de flestes øyne vil jeg tro, ekstremt lovende. Vi bondet over alle former for kulturuttrykk som felles musikk, litteratur og andre mer quirky ting. Svarene hans kom kjempekjapt og mange var svært lange. Han tøyset og «lot som» han var en «løgner» for å være «morsom». Han sa flere ganger at jeg virket fantastisk og at vi MÅTTE møtes. Jeg var dypt skeptisk fordi dette minnet meg nøyaktig om hvordan jeg møtte min store P for åtte år siden. Vi møttes nemlig også på nett og innledet forholdet med en intens og eksplosiv «too good to be true»-samtale digitalt med mange lovord.

      Jeg viste samtalen med nåværende match til venner – de var ikke skeptiske og sa «for en fantastisk samtale». Jeg bestemte meg for å ta sjansen og gå på en date. Jeg ønsket nemlig å begynne å date igjen etter år med tørke og selvransakelser ang hvorfor jeg trekker til meg utnyttende folk. Jeg ville prøve å treffe ham og se hvordan det gikk. Dessuten var han attraktiv.

      Vi møttes på en kafé. Jeg kom rett fra fagforeningsmøte og var sliten, la opp til å være kun meg selv og var fullstendig upretensiøs og ganske avslappet til daten, men med guarden relativt oppe. Han virket søt, snill, svært smart og morsom. Vi hadde en samtale som plukket opp temaene fra chatten. Kvelden ble ordentlig, ordentlig hyggelig. Jeg slappet av og var meg selv, og var mest av alt glad og stolt over å ha gjennomført en date. Og over selvtilliten min som har vokst og blitt tryggere på de åtte årene etter min store P. Samtalen gikk lett, glidende, vi var på nivå og forsto hverandre. Han foreslo en øl nummer to, jeg sa ja. Så, etter to små øl og to hyggelige timer var det på tide å hvert til vårt; jeg fortalte at jeg måtte gå for rekke å kjøpe batterier. Han sa at han måtte gå for å rekke innom et annet ærend. Jeg sto helt på farten med jakke og lue på og skulle gå da jeg takket for en fin kveld. Stemningen var god, jeg oppfattet det som at vi smilte. Jeg la til: «Og jeg tar gjerne en øl med deg en annen gang også.» Han ble plutselig helt likegyldig i ansiktet, så rett på meg uten å smile og sa: «Eh. NEI.»
      Jeg ble egentlig mest fortumlet, og var så på farten ut i utgangspunktet at jeg bare fortsatte ut døra uten å skjønne hva som hadde skjedd, eller ta det innover meg. Gleden over å ha klart å endelig gjennomføre en date, var liksom fortsatt i framsetet, så den rare avslutningen var som den typen knivstikk der man ikke forstår at man er stukket fordi man ikke merker noen smerte i starten (før skadene tiltar og de indre blødningene blir farligere). Jeg tok det ikke helt inn. Jeg kom hjem og sa meg fornøyd.
      Dagen etter vokste forvirringen. Hva hadde egentlig skjedd? Det kom ikke et pip fra ham i appen. Jeg tenkte på den plutselig kulden. Den var så vanskelig å forstå fordi den ikke stemte overens med noe som helst av kveldens tidligere stemning. Det var snakk om ett sekund på slutten. Tankefeberen økte. Etter to dager sendte jeg en melding til ham i appen der jeg kort foreslo treff – mest for å framprovosere en avvisning så jeg kunne slutte å lure. Han har, flere dager etter, ikke svart, men han har heller ikke valgt å unmatche, så forbindelsen mellom oss står åpen for meg til å sende ham flere meldinger med spørsmål og forvirrede bønner om å forklare hva som egentlig skjedde.

      Forvirringen forsvinner ikke. Har jeg virkelig så dårlige antenner at jeg ikke skjønte hvor fæl kveld han hadde? Osv. (Jeg er vanligvis svært sensitiv for stemninger og andres følelser, så det virker så rart å plutselig misforstå alt totalt.) Jeg kladdet en tekst der jeg forklarte min forvirring og pent ba ham forklare meg hva jeg hadde gjort som ble så feil, og ba om unnskyldning for alt klønete dusteri jeg eventuelt gjorde på daten. Jeg har ikke sendt teksten.

      Så kom jeg plutselig på hvor skeptisk jeg hadde vært initialt. Jeg hadde helt glemt det! For det fysiske møtet og connectionen jeg følte vi hadde under daten, hadde fått meg til å glemme alle de følelsene. Og etterpå var jeg mest opptatt av hva jeg kunne ha gjort galt. Ikke engang da jeg kladdet min patetiske bønn, kom jeg på det. Men så kom alt tilbake: Det var jo nettopp noe sånt som dette jeg hadde fryktet?

      Opplevde jeg for første gang ekspressversjonen av syklusen idealisering–devaluering–forkasting? Jeg har opplevd den syklusen vare i over to år før, med min store P. Og over noen måneder med en annen. Men aldri så fort som dette.
      Eller var det et maskefall som skjedde der ved avslutningen? Eller en kalkulert gaslighting? Eller HAR de sosiale antennene mine blitt helt ødelagt?

      Jeg er fortsatt forvirret og sitter med spørsmål, men jeg har heldigvis ikke sendt ham kladden jeg skrev. En slags visshet begynner å ta form i meg. Den forteller meg noe om at jeg aldri blir helt immun, for i gløden over fysisk kontakt med et annet menneske er jeg alltid overbevist om at vi bonder på ekte.
      Vissheten forteller meg også noe om den enorme makten man får av å forvirre, og at jeg alltid vil være tilbøyelig til å bli forvirret. Jeg er et spørrende menneske.
      Men vissheten forteller meg også noe om at jeg tross alt har kunnskap som jeg setter ut i livet etter åtte år med rehabilitering, og at jeg kanskje derfor bare ble bitt kortvarig av giften denne gang. Men jeg ble bitt.

      Og jeg er fortsatt forvirret.
      Tviler litt på min egen versjon.
      Blir takknemlig hvis jeg kan få en tilbakemelding. (Uansett godt å dele her.)

      1. For det første så synes jeg du skal være glad for å date igjen – uansett. Det er en seier. Men så er det jo slik at froskene blir ikke borte, selv om du er mer avslappet, klokere og tryggere.
        Jeg tror ikke dine sosiale antenner er på bærtur. Han ville tross alt på date med deg, så fram til daten så var dere samstemte. Det er derfor ingen grunn til at du skal bruke energi på hva du gjorde galt. Men du skal heller ikke lure på hvor dere står. Han har ikke kontaktet deg, han har ikke svart deg, du er ganske enkelt avvist. Og gudskjelov at du aldri sendte den meldingen!
        Her er mine tanker rundt avvisningen hans. Den var ikke normal. Det er ikke normalt å være så kontant. Selv om han ikke ønsket å date deg igjen, så er det ikke en normal måte å ordlegge seg på. Da lar man det stå åpent, eller man sier noe i duren “hør her, vi hadde det hyggelig og du er ålreit, men jeg tror ikke vi (fyll inn det som passer)”. Det er helt uhørt å avvise slik han gjorde.
        Hva jeg tror? Jeg tror du har rett i din teori. Dette var en “ekspress syklus”. Eventuelt var det en test, for å se reaksjonen din. Uansett er det et stort rødt flagg.
        Men ikke kryp inn i hullet ditt igjen. Tenk heller “ok, der ble jeg reddet fra å bruke mer tid på ham” eller “kult! Nå kan jeg stole mye mer på min intuisjon, enn jeg gjorde før p/n”. Tenk også på dette, hvis han har p/n trekk, så var daten antakelig en test for å se om du egnet deg som objekt. Kanskje har du signalert noe som i hans øyne gjorde deg uegnet – og det er et stort framskritt for deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg