I det siste har jeg fått flere henvendelser fra nære pårørende som fortviler over å ikke bli trodd i helsevesenet. Noen av henvendelsene har vært fra foreldre, som forgjeves forsøker å få stilt en diagnose på sitt barn. Barna det er snakk om varierer i alder, de fleste i tenårene.
Jeg må bare slå fast med det samme, at svært få psykopater og narsissister noengang får en diagnose. Dette handler ikke bare om at de klarer å manipulere behandleren. Det sitter også langt inne hos behandlere å stille en antisosial diagnose, spesielt hos mindreårige. De fleste psykopater går derfor rundt uten diagnose, også der hvor pårørende har en sterk mistanke.
Grunnen til at behandlere kvier seg for å diagnostisere en mindreårig, er fordi man i den alderen fortsatt er i utvikling. Naturlig nok ønsker man å se an om ungdommen utvikler seg i normal retning. Når det gjelder den antisosiale diagnosen spesifikt, så har også behandlere i bakhodet om det i virkeligheten dreier seg om foreldre som projiserer deres egen psykopati og narsissisme over på barnet. Det ville i så fall ikke være første gang.
Risikoen er også stor for feildiagnose. Flere andre diagnoser kan feiltolkes som psykopati, spesielt i ung alder. For eksempel er det meget vanlig at mennesker med borderline, bipolare lidelser eller asperger manipulerer. Men det har ingenting med psykopati å gjøre. Feildiagnoser kan skje begge veier, slik at en bipolar lidelse blir behandlet som psykopati, eller en ekte psykopat får diagnosen affektiv lidelse, på grunn av noe som egentlig er hyppig narsissistisk raseri.
Men de henvendelsene jeg har fått, dreier seg neppe om det slaget. Jeg får fortvilte beskrivelser av svært manipulerende, voldelige og empatiløse tenåringer, hvor foreldrene i det offentlige helsevesenet møter veggen.
Mitt råd til disse foreldrene er å bruke mindre energi på å forsøke å overbevise fagpersoner. Det koster, tid, penger og frustrasjoner, som regel helt uten resultat. Mitt råd nummer to er å skalke dørene så snart man ikke lenger er juridisk forpliktet til barnet.
Dette er selvfølgelig brutale råd til foreldre som ønsker å hjelpe deres barn. Men sågar foreldre er nødt til å ta innover seg at barnet neppe kan hjelpes, hvis det er snakk om en fullblods psykopat. De unge psykopatene lærer seg tidlig å ta på seg forskjellige masker for å manipulere personer som ikke kjenner dem godt, det være seg fagfolk eller andre. En psykopatisk tenåring vil, som alle psykopater, være tilbøyelig til å lyve. Barnet vil oppfatte et forsøk på å tvinge frem en diagnose, som et forsøk på å skade ham/henne. De vil da rette sitt raseri mot foreldrene, som de forøvrig ikke føler emosjonell tilknytning til. For en psykopatisk ungdom så er foreldre kun nyttedyr som skal forsørge ham/henne, gi husly, mat og penger. Hvis noe av dette går mot den unge psykopatens vilje, så vil han/hun lett lyve om for eksempel vold eller seksuelle overgrep. Mange foreldre sitter i dag fengslet som følge av deres psykopatiske avkoms løgner. Psykopatiske ungdommer i umyndig alder vet også å (mis)bruke det offentlige systemet til deres fordel. Personlig mistenker jeg at mange psykopatiske ungdommer i dag befinner seg i fosterhjem etter å ha manipulert barnevernet. Tilbake sitter en uskyldig, men stemplet, forelder. Kanskje psykopatpoden ikke fikk den iphonen han/hun ønsket seg, og involverte barnevernet som hevn. Som sagt, et psykopatisk barn vil ikke føle lojalitet overfor sine biologiske foreldre.
Foreldre (eller andre som forsøker å legge psykopaten under behandleres lupe) kan avfinne seg med at barnet ikke trenger noen diagnose. De kjenner uansett deres barn bedre enn noen behandler, og må lære å stole på deres egen virkelighet. Det er ikke slik at hvis barnet blir avvist av behandlere, så er det normalt og kan hjelpes. Det er heller ikke slik at med en diagnose, så kan man avlevere barnet til det offentlige for å bli institusjonalisert resten av livet. En diagnose forandrer egentlig svært lite i relasjonen mellom barnet og foreldrene. En psykopatisk ungdom med diagnose, vil likevel gå på skole og bo hjemme som andre ungdommer.
Hederlige foreldre som har forsøkt alt, må til slutt tenke på å beskytte seg selv. En voldelig psykopatisk sønn eller datter er farlig. Foreldrene er ikke forpliktet til å hanskes med en slik. Så snart barnet er myndig så har foreldrene rett til å be barnet om å flytte ut. Ingen ytterligere kontakt er påkrevet. Hvis foreldrene ønsker å understøtte barnet økonomisk, så kan det overføres et bestemt beløp til barnet hver måned, uten at personlig kontakt er nødvendig. En psykopatisk ungdom/ung voksen vil naturligvis forsøke å kontakte foreldrene, for å be om mer penger, forståelse eller sympati. De vil også forsøke å gå via andre slektninger, for eksempel en tante eller besteforelder som de lett kan manipulere. Selvfølgelig vil de det. De er psykopater.
Det er her foreldre må lære seg å legge pliktfølelse og samvittighet til side, å ikke gi deres sønn eller datter innpass. De bør også informere andre slektninger grundig om avgjørelsen de har tatt, og be om at den blir respektert. Det handler faktisk om liv, helse og økonomi. For eksempel kan et psykopatisk barn manipulere til seg og skusle bort hele arven lenge innen foreldrene er døde, også den arven som skulle tilfalle søsken. I sjeldnere tilfeller har psykopatiske barn myrdet den ene forelderen, ofte den sterkeste som står i veien for lett manipulasjon av den mest godtroende, eller begge.
Null kontakt er eneste vei å gå. Jeg hører ofte motargumenter, “det er ikke mulig” eller “jeg er jo barnets mor/far, jeg kan ikke bare kutte kontakten, finnes det ingen vei å leve med mitt barn”? Joda, du kan gjerne leve med en psykopat, men da må du regne med å bli skadet.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Jeg tenker at selve diagnosen ikke er behøvelig om personen er/oppleves som narsissist eller psykopat. Selvsagt forstår jeg om noen nære relasjoner kan oppleve en diagnose som støttende ift. det å bryte og avslutte all kontakt. Da vil folk forstå?
Det er forskjell på trass, opposisjon og borderline og syke avvikende personlighetstrekk. Jeg støtter deg ett hundre prosent i det å skjerme seg og bryte med psykopatbarn som er nådd myndig alder. Alternativet er å slite seg ut på de fleste måter. Man vil i så fall velge å bli fratatt styring og fred i eget liv. Jeg forstår at det kan oppleves utfordrende, dette fordi avvikspersoner kan være voldsomt manipulerende, beregnende og styrende.
Selv har jeg nettopp oppdaget en narsissist i nær familie. I alle år har svoger vært overfladisk og kun opptatt av ting, materialisme og penger. Alltid. Heldigvis har de ikke barn. Når svigermor døde oppdaget vi at konto var stort sett tømt, og at hele formuen i uskiftet bo var borte. Helt tomt, kun penger til begravelsen. I møte med begravelsesbyrå henvender han seg til meg og sier at jeg kan betale alle kostnadene. Han er, og har alltid, kun opptatt av seg selv, sitt liv, skryting av gjøren og laden. Han snakker enkelt andre mennesker ned, og viser aldri empati, kun synd på seg selv. Voksne mannen ble en gang på gråten av å ha blitt servert fiskekaker på en helseinstitusjon. Ja, det er sant. Kona er litt av det samme, men i mildere form. De lever åpenbart greit sammen når de er feedet av pengestrøm. Spørsmålet vårt nå er hvordan det blir fremover når strømmen er avtatt. Jeg fanget opp en viss stemning ved siste møte. Den var ikke positiv.
Jeg har brutt av. Det tror jeg er et riktig valg. Alternativet er å bli forsøkt utnyttet til egen vinning.
Ja, jeg tror også det handler mye om forestillingen om at med en diagnose, så vil venner og andre slektninger forstå. Og det er i seg selv forståelig. Foreldre – og andre objekter for psykopater, står i en særstilling. Fortsatt har (tipper jeg) 80% av befolkningen problemer med å forstå at psykopati og narsissisme er et reelt og utbredt problem. De tror fortsatt det kun er på kinolerretet, og at i det virkelige liv så kan mennesker alltid behandles og forandre seg. Objektene må derfor stole steinhardt på sin egen virkelighet, hva de selv har sett psykopaten gjøre og hørt psykopaten si, og så ikke la seg rokke av “velmente” omgivelser, eller fagfolk som ikke vil stille diagnose.
Interessant å se hva som skjer med din svoger og kona hans. Skriv gjerne en oppfølgingskommentar om det.
Hei
Tenkte å høre med deg i denne forbindelse om hva slags tanker du har rundt psykologers generelle kunnskap om det å vært i en relasjon med en psykopat. Altså som meg selv, over 3 år med alt fra himmel til helvete, og hvor vanskelig det er å løsrive seg og hvor lett det er å bli manipulert tilbake. Har forsøkt å gå i terapi hos psykolog, for å få hjelp og verktøy til å klare å håndtere hverdagen, sorgen, (er tross alt sorg også), og noen grep for å klare å se fremover, og finne ut av hva som skal til for å finne styrke/ teknikker for å ikke falle tilbake.
Men virker ikke som det er så mange som helt fatter og begriper hva for en enorm makt P/N har..
Jeg hadde trodd at erfarne psykologer kunne gi meg litt bedre råd enn «Finn på noe fint for deg selv, så blir det bra til slutt»…
Din opplevelse er nok riktig.
Kanskje denne eldre teksten kan hjelpe deg. Les den først, og kom tilbake med eventuelle spørsmål.
https://psykopati.blogg.no/hva-bor-du-tenke-pa-i-valg-av-terapeut.html