I denne teksten vil jeg fremheve narsissisten. Min personlige oppfatning er at hva jeg vil skrive om i dag, synes å karakterisere narsissisten sterkere enn psykopaten. Der hvor psykopaten muligens har et sterkere grep om virkeligheten, så er narsissisten mer tilbøyelig til å skape seg en alternativ virkelighet.
Mange av oss henfaller lett til dagdrømmeri, vi har en god fantasi og bruker mye tid på å ønske oss et annet liv, et annet sted og kanskje i en annen tid. Det kan selvfølgelig ligge triste årsaker bak en slik tilbøyelighet. Kanskje har livet ikke vært så enkelt som vi håpet. Fantasier blir en flukt fra et liv som ikke passer oss. På den positive siden så kan fantasier om et bedre liv fungere som en god motivator for forandring. Fantaster er ofte lekne av natur, og blir dessuten ofte gode fortellere og romanforfattere!
Narsissisten går hakket lengre enn fantasten. Der hvor fantasten fortsatt kan rives tilbake til virkeligheten når hverdagen innhenter ham/henne, så har narsissisten skapt et fantasibilde av seg selv som er mer permanent og som for ham/henne er virkelig, dog er de nærmeste pårørende ofte uenige i hvordan narsissisten fremstiller seg selv. Det er når omgivelsene minner narsissisten på at han/hun ikke er den personen han/hun i eget sinn forestiller seg, at det danner narsissistiske sår og vekker narsissistisk raseri.
Narsissisten er i eget sinn meget populær, supergodt kvalifisert og har alltid rett. Hver eneste gang noen er uenige med ham/henne så fungerer dette som en ubehagelig påminnelse om at så ikke er tilfelle. Narsissisten tolererer ikke slike avvik fra sitt fantasibilde. I stedet for å revurdere sitt syn på seg selv eller ganske enkelt ignorere sin motstander, så rettes alvorlig harme og raseri mot vedkommende. Raseriet kommer kanskje ikke til overflaten der og da, men narsissisten glemmer aldri en person som har våget å trosse ham/henne. Narsissisten betrakter alle uenigheter som personlige angrep og hevnen kan komme på et senere tidspunkt.
Her ligger også kimen til narsissistens relasjoner med egne barn. Barn av narsissister forteller ofte at relasjonen til mor eller far var god – kanskje til og med supergod – da barna var små. Det var da barna ble eldre at konfliktene ble hyppigere og dypere. Dette skyldes at narsissisten ikke betrakter barn eller dyr som en trussel mot deres fantasibilde. Barn og hunder er enkle å overbevise, de er føyelige og elsker ubetinget. Når barna vokser opp så øker imidlertid selvstendigheten og egne overbevisninger. Dette tåler den narsissistiske forelderen dårlig. Resultatet blir at narsissisten forsøker å holde sin voksende sønn eller datter nede med enten infantilisering, idealisering, eller hvis idealisering ikke fungerer – devaluering, i form av kritikk, drama og gift. Dessverre ser ikke den nå voksne sønnen eller datteren tegninga og bruker altfor lang tid på å innføre NK. De tar i stedet devalueringen til seg og forsøker å få tilbake den moren eller faren de husker fra de var barn.
Truls fikk med årene et stadig mer problematisk forhold til sin egen mor. Han husker ikke helt når eller hvorfor det startet. Han pleide å tenke at moren ble surere og vanskeligere med alderen. Han undret om det kun var han som så morens vanskelige sider. Faren så dem også, men faren forklarte det med “slik er hun bare”. Truls undret om faren unnskyldte moren fordi moren alltid hadde behandlet faren dårlig. Men Truls husket fortsatt en tid da moren var elskelig og trygg, selv om det begynte å bli svært mange år siden. Nå så han ikke lenger engang glimt av den moren hun pleide å være.
Han la merke til at moren var blid så lenge han jattet med henne om ting og tang. Men problemet var at moren var svært kunnskapsløs og “enkel”, og egentlig ikke en sympatisk person. Truls syntes det var vanskelig å la være med å korrigere henne på alle feiloppfatninger hun hadde. Samtidig visste han at hvis han gjorde det så var det som å åpne Pandoras eske og moren ble svært krenket og giftig. Han la merke til at hun ikke forstod forskjell på hva som var hennes sak og hva hun ikke hadde noe med å blande seg i. Hun virket grenseløs. Hun kunne kaste hans ting fra barndommen uten å spørre ham. Faren klaget over at hun hele tiden ryddet bort ting uten å fortelle hvor hun la dem, slik at han ikke fant dem igjen. Det kunne være viktige papirer som han brukte lang tid på å lete etter. En gang for mange år siden, den gang man kun hadde papirbilletter, så måtte foreldrene avlyse en reise fordi moren hadde ryddet vekk flybillettene. Da faren senere fant dem i et skap og konfronterte henne med det, så blånektet hun på at hun hadde ryddet dem vekk.
Han husker en gang hennes sjef på jobben ble langtids sykemeldt. Moren hadde troppet opp hjemme hos sjefen og forlangt å vite om “sjefen var psykisk syk” og at de ansatte på jobb hadde begynt å snakke. Truls fikk hakeslepp da moren på hjemmebane skrøt av hvor handlekraftig hun hadde vært på vegne av de ansatte, da hun troppet opp hjemme hos sjefen. Han hadde forklart moren at slikt gjør man ikke, at sykdom er private anliggender og at de ansatte ikke hadde krav på å vite hvorfor sjefen var syk. Moren hadde reagert med å anklage Truls for å være dårlig likt av sine venner. Det er riktig at mange av Truls sine venner hadde forlatt ham i en sårbar periode noen år tidligere. Nå brukte moren denne kunnskapen som skyts fordi Truls hadde våget å korrigere henne. Truls forstod at dette ikke er normal atferd, men morens tilstand er fortsatt et mysterium for ham.
I historien ser vi hvordan Truls` mor forventer skryt og enighet hele veien. Hennes narsissistiske forstyrrelse har ført henne inn i en fantasiverden hvor hun alltid har rett, alltid gjør rett og aldri har skyld. Stemningen er god så lenge moren aldri utfordres, men når Truls våger å korrigere henne så stikker han en nål i fantasiboblen. Det tåler moren dårlig. Han får smake på narsissistisk raseri ved at moren drar opp gammelt grums om ham som hun har kjennskap til. Truls vet ennå ikke hva som feiler moren, og han begår den feilen å fortsatt tro at han trygt kan fortelle henne hva som skjer i hans liv. Han tillegger moren normale egenskaper og håper fortsatt på forståelse. Derfor har hun fått vite om hans konflikt med tidligere venner. Dette blir nå brukt mot ham, selv om det er fullstendig irrelevant for saken Truls ønsket å snakke om – hennes utidige besøk hos den syke sjefen. Truls vet ikke at moren er narsissist eller at en narsissist aldri tåler å bli konfrontert med seg selv.
Legg også merke til at moren er styrt av impulser. Hva som er rett og galt, er hva moren føler i det gjeldende øyeblikket. Hun føler at personalet har krav på å vite hva som feiler sjefen, kun fordi de er nysgjerrige. Hun resonnerer ikke at det ikke spiller noen rolle hva de ansatte prater om, de har uansett ikke rett til å vite noe som sjefen ikke selv velger å fortelle om sin egen helse. Neste dag kan moren gå fullstendig i motsatt retning, fordi hun føler noe annet. Det er for eksempel lite sannsynlig at hun mener andre har rett til å vite alt om henne. En narsissist styres ikke av moral eller etiske retningslinjer. Hva som er riktig er hva de til enhver tid føler er riktig.
En ytterligere observasjon er at faren ikke deler Truls sin oppfatning av moren. Dette er fordi faren ikke er morens barn, men hennes partner. En narsissist spiller roller, det betyr at de forandrer seg avhengig av hvem de er sammen med. Selv under samme tak så har moren spilt forskjellige roller overfor far og sønn. Faren har derfor ikke opplevd den transformasjonen som Truls har opplevd – fra en morsom og trygg mor, til en fiende. Faren ble kanskje opprinnelig idealisert da relasjonen med moren oppstod, men i hele deres ekteskap så har moren vært den samme. Faren har vendt seg til henne og blitt “sløv av vane”. Kanskje er han også en flygende ape. Derfor opplever Truls at han stanger hodet mot en usynlig mur når han forsøker å få bekreftet sine opplevelser hos faren. Faren deler kun delvis Truls` oppfatning av moren. Både Truls og faren er tåkelagt av moren, men på hver sin måte, derfor spriker deres oppfatning av henne.
Førstkommende torsdag 24/9 så blir det ny livestream på youtube. Tidspunktet er som alltid 20 til 21.30. Sett av tiden og delta 🙂
” Resultatet blir at narsissisten forsøker å holde sin voksende sønn eller datter nede med enten idealisering, eller hvis idealisering ikke fungerer – devaluering, i form av kritikk, drama og gift. ”
Det er akkurat dette enken etter eksen holder på med angående datteren, fordi hun trosser moren for ofte nå. Da skal jenta kues, koste hva det koste vil. Og jentungen er oppegående nok til at hun ser det.
Mine barn har klart kunststykket å ikke krangle seg ut med mennesket til tross for arvesirkuset, men det er kun av hensyn til halvsøsknene. Jeg har i tillegg advart dem mot å kverulere med en N , for da blir ting enda verre. Dere kan ikke vinne, bare skyv det unna, sa jeg da de fikk vite en del ting hun hadde spredt om dem til flere personer, for de følte jo enorm trang til å rydde opp og fortelle fakta.
Det er slik de holder på: Er helt urimelige selv, og som D skriver “lever i sin egen virkelighet” – men de skal ikke ha noen motsigelser, ingen korrektiver. For da blir de så fornærmet at helvete kan være ute i årevis. Behøver slett ikke eksplodere der og da, men gnager på “fornærmelsen” i evigheter og vil gjerne hevne seg på noen måter. Enten ganske direkte eller på litt mer perfide måter. Omgivelsene skal lære at det “lønner seg ikke” å svare dem eller ta opp noe vanskelig ved dem. Det skal du få svi for.
Synes barna dine tar det beundringsverdig bra, Antonym. De gjør det rette. Likevel irriterer det livet av meg at N vet hvordan de skal kue omgivelsene på ganske så sleipe måter. De skjulte N er forferdelige, for de gjørs på å virke vennlige og milde utad, men kan terrorisere med sitt spill med å egentlig være egoistiske og urimelige og vet å hevne seg når de får sjansen. Helst perfid slik at det ikke er helt opplagt utad, og så baksnakker de konstant, mens de smiler til den det gjelder. Grøss.
Meget spændende.. Jeg kom i tanke om denne her episode , da jeg læste indlægget. Det var i min sidste tid sammen med ex N , jeg var syg og nedbrudt af stres og depression og min chef havde bedt om en sygemelding fra min læge. Jeg tog derfor hen til lægen efter den, men han sagde noget i stil med : Din chef har ikke krav på at vide hvad du fejler, men jeg kan da godt skrive at du er sygemeldt… Da jeg kom hjem til ex N , spurgte han hvordan det var gået og jeg fortalte ham hvad lægen havde sagt, at min chef faktisk ikke havde krav på at vide, hvad jeg fejlede. Et par dage efter ringede min chef og talte med mig. Efter samtalen sagde min ex N , noget højest besynderligt : Du er da heldig at hun i det hele taget vil tale med dig, du har jo ikke været sød imod hende…jeg sagde forundret ..hvad mener du ? Ja du ville jo nærmest ikke give hende den sygemelding. Det var jo lægen..sagde jeg, det har jeg ikke noget med at gøre. Her prøvede min ex N at give mig dårlig samvittighed, men han havde misforstået beskeden …i hans sort- hvide verden. Tænk at han i stedet for at støtte mig , i en svær periode, prøvede at give mig dårlig samvittighed.
Dette var bare en episode ud af mange, hvor narcisisten bruger tidligere personlig fortalte ting, imod en.
Vet min kommentar er utenfor dette innlegget. Kanskje ikke helt? Så i kveld på nrk1. Tittel: Innafor: psykopat Ble så sint fordi programmets innhold vitnet om skremmende uvitenhet anng.psykopaten og hvorpå vedkommende som laget dokumentar ønsket lykke til. Seere som ikke har erfaring, villedes i programmets fremstilling.
Takk for tips om tv program. Jeg har selv sett det. Jeg ønsker ikke å kommentere programmet her, men minne folk på at programmet fortsatt er tilgjengelig på NRK TV.
ikke den dårligste dokumentaren jeg har sett, men etterlater et sterkt inntrykk, totalt sett, at det er håp for god bedring. At “moderne” forskning og behandling gir godt håp for dette. Det vil jeg tro fester seg enda bedre hos de som ikke vet så mye om dem og de som ønsker å tro det. Vi som har levd med dem i årevis og svingt mellom håp og fortvilelse før vi til slutt gir opp, fullstendig sønderskutt, blir ikke veldig sjarmert av slike programmer.
Ser at ideen om at det er et håp for alle og at de har noe vondt i bagasjen som må avhjelpes, er svært human.
Desverre er det mange av oss som har vært villige til å forstå og forstå og gi dem det beste som bare ender opp med å sitte fullstendig ruinert tilbake. Vi fikk ikke høre de stemmene i dokumentaren.
Jeg glemte å skrive at når det gjelder (i allefall fullt utviklede) P/N er deres hjerner påviselig annerledes ved scanning. Hvordan tror man at en defekt hjerne kan endre seg ved litt psykolog prat? ville man tro det om f.eks psykisk utviklingshemmede eller folk med hjerneskade fra f.eks demens sykdom?
Dette er veldig rett. Kjente meg veldig godt igjen. Bortsett fra at mine foreldre ikke levde sammen særlig lenge. Min far har flere psykopatiske trekk. Og min mor har borderline og er (etter min mening) en narsissist. Min søster er dramatiserende og har nok mest sannsynligvis arvet borderline pga hennes ustabilitet og impulsivitet.
Jeg er veldig konfliktsky, men er veldig opptatt av rett og galt. Og føler meg utslettende, fordi jeg har hatt så mange mennesker rundt meg som utnytter. Jeg har brutt relasjonen med min far, siden jeg ble brukt som flyvende ape, og han aldri viste noen form for omsorg og empati.
Min mor og ene søster prøver jeg å holde så langt bort jeg kan, etter alt for mange episoder som er uakseptable. De klarer å sno seg inn gjennom min andre søster, og lage til suppe.
Gjennom oppveksten var min mor akkurat slik som i teksten her, så det stemmer veldig. Og nå husker hun ikke episoder om jeg tar opp noe som var merkelig i barndommen. Alt var rosenrødt i følge henne, og hun var verdens beste mor. (Jeg tviler ikke på at hun gjorde så godt hun kunne, mtp diagnosen) men hun innrømmer aldri feil. Aldri. Det er alltid noen andre sin feil, uansett.
Jeg er blitt veldig nøye på grensesetting ovenfor meg selv. Jeg sliter i perioder, og føler meg fort krenket av andre. Det blir som et sår inni meg som ikke vil gro, enda det kan være mennesker jeg ikke bryr meg (sånn egentlig) om hva dem tenker om meg.
Hvordan takler ‘normale’ mennesker krenkelse og motgang? Etter flere år med nedtrykking og tåkelegging, ja egentlig hele mitt liv i grunn, så ser jeg framover, og setter meg selv og mitt liv først.
Jeg minner meg selv hver dag på at dette er veien å gå (med lite kontakt) for å ikke miste meg selv og det at tanken på at alt var bedre før ikke stemmer.
Jeg merker at det er irriterende at når folk beskriver psykopater, så nevner de personer som har sittet i fengsel, gjort forbrytelser som drap osv. De er jo sikkert psykopater de også, men ofte så sitter jo ikke mange psykopater i fengsel eller har et stort rulleblad. Mange jobber som ledere, i bank og i høye stillinger innen salg osv. Psykopaten jeg var med, hadde en ganske vellykket karriere. Så når folk er vant med at psykopater er “mennesker som sitter i fengsel for å ha gjort groteske forbrytelser”, så vil de kanskje ikke anerkjenne at mennesker med stor suksess i arbeidslivet, kan også være psykopater. Men det er jo ofte psykopatien som gjør at de kommer seg langt opp i karrieren. Jeg hadde venner som sa “han virker jo ikke som en psykopat, han har en så bra jobb og er så flink”, da jeg snakket om psykopaten jeg var med. Det er utrolig irriterende, men det er vel fordi nettopp folk kan ha et stereotypisk bilde av psykopaten – som at psykopaten er en stalker, en som har tilbragt livet i fengsel eller ikke har en jobb osv.
Det er mulig jeg overtenker, men det er en ting som gjør meg ukomfortabel. Jeg har startet å studere, og i min i klasse er det flere som er bekjente av psykopaten. Jeg er bare redd for at psykopaten har spredd masse rykter om meg, om at jeg er er ustabil og alle de usanne tingene vedkommende pleide å si. Jeg aner jo ikke hvor mye negativt psykopaten har sagt om meg eller ikke, men det er ting jeg tror kanskje vedkommende muligens kan ha sagt. Det gjør at jeg er redd for at de bekjente i klassen skal tro på det og eventuelt fortelle det videre. Det er ikke noe de har sagt til meg, men jeg vet ikke hvorfor jeg frykter det. Det er ganske irriterende, for det er jo fortiden som plutselig kommer tilbake på en måte. Og det er litt vanskelig å takle akkurat det her..
Du må prøve å legge slike tanker bak deg og gi blanke fa**. Det er nå det gjelder å oppføre seg helt vanlig, hyggelig normalt, så om noen skulle velge å tro på drittprat bak ryggen din, så vil du uansett ikke ha dem som nære venner. Putt dem i apeburet 😏Kommer noen og spør, kan du si litt. Ikke for mye, for du vil ikke risikere at de flyr til P og sier at du baksnakker vedkommende. Man får håpe at de fleste er såpass voksne at de vil finne ut selv og ikke tro på bakvaskelser sånn uten videre. Er de ikke, vel, …ikke gjør det til ditt problem. Det er en kunst å lære seg å skyve ting unna , men litt etter litt går det helt greit.
Jeg tror du har rett i at denne teksten er mest om narsissisten. Men jeg tror ikke psykopaten har mer grep om virkeligheten, det er bare litt annerledes. Jeg blokkerte psykopaten fra sosiale media for snart et år siden. Jeg har en åpen side som ikke er privat, men rettet mot yrket mitt. Så noen ganger og senest i forrige uke så dukker det opp tulleprofiler som følger meg. Tulleprofilene inneholder referanser jeg ser er til meg og som ikke er gode. Disse profilene følger meg en dag og så blir jeg blokkert av de. De er også nummerert. Jeg følger de aldri tilbake. Men de minner meg om slike brev og spor seriemordere på tv sender til politietterforskeren. Det er ingen personer med grep om virkeligheten som kommuniserer slik. Jeg har lært så mye på denne bloggen at jeg trekker bare på skuldrene av det. Hvem bryr seg… Men han kommuniserte også rart da vi hadde kontakt, og den gangen likte jeg det. Underlige koder og leker, jeg kjente det som om jeg ble barn igjen. Jeg falt for det lekne. Nå synes jeg bare det er creepy. Han kunne nok fått meg tilbake med smiger, men det er ikke det han vil. Han vil bare være ekkel… Utrolig hva han greier å bruke energi på. Det er ganske urettferdig, at psykopaten kan få utrettet så mye. Som om de har flere timer i døgnet eller noe…Men det er en måte å kommunisere på som bryter med virkeligheten. Og med grenser, og med hva vi forventer av voksne mennesker.
Som å lese om min egen oppvekst, der jeg er Truls. Jeg måtte faktisk bli godt voksen før jeg skjønte at min egen mor faktisk var på livslang krigsstien mot meg. Jeg er godt utdannet og har brukt mye tid på å forstå hennes skjulte, aggressive adferd. Psykologistudier var først steg på å forstå meg selv i denne konteksten.
Hun brukte alle knep og fikk meg og min familie “svartelistet” innad i slekten og bygda jeg vokste opp i og senere bodde i noen år i voksen alder. En eldre søster var en av flere flygende aper i alle år. Jeg antar at hun og noen søskenbarn, en onkel med flere flyr enda.
De psykopatiske trekkene ble sterkere og sterkere med årene. Skikkelig ille å observere og oppleve. Skremmende selv i dag når jeg tenker tilbake på alle konfliktene hun initierte og holdt i live gjennom sin giftig adferd.
Hun ordnet seg et “hoff” av mer eller mindre flygende aper. Hun satt ut i det offentlige rom og gråt og klage på min far, som etter mange år med psykisk vold i heimen ble sliten og psykisk nedbrutt. Han brukte også ordene ” Hun er bare slik”. Hun drev et skittent spill også mot meg og delvis min eldre bror. Han endt til slutt opp som en av hennes pappenheimere. Det var en enklere vei å gå, spesielt når man er opplært til av avvisning og utstøtelse er hardt for psyken.
I dag bor jeg i nærheten av min to barn, som også har blitt merket av psykopatens (min mor) spill i en årrekke mens de var mindre og betaler i likhet med meg fortsatt prisen for utstøtelse og isolasjon fra familien. Absolutt ingen god farmor. Men vi har jobbet oss ut av dette så godt vi kan, og opplever vel livet rimelig OK i dag.
“Stemningen er god så lenge moren aldri utfordres, men når Truls våger å korrigere henne så stikker han en nål i fantasiboblen. Det tåler moren dårlig.”
Dette skjedde meg nettopp. På en litt annerledes måte. Jeg har alltid oppfattet mor som den friskeste av oss i familien. Men det har vært noen ganger gjennom årene jeg etter fravær liksom ikke kjente henne igjen, men slo det fra meg.
Men så nylig, etter at jeg har begynt å stole på egenvurderingen, var det blant annet en episode hvor jeg etter noen timers fravær overhodet ikke kjente henne igjen i ansikt eller atferd. Det var uhyre påfallende og ubehagelig. Tom, unngikk øyekontakt, stiv mimikk med et negativt oppsyn, negativ om alt rundt når hun sjelden sa noe, Jeg valgte å være nøytral, så alminnelig som mulig, og holdt fast på observér, ikke absorber i halvannen time, til jeg fikk så sterke smerter i kroppen at jeg måtte ut av huset og til en venn. Hvor jeg endte med å måtte overnatte av samme grunn.
Og flere andre totalt uforståelige episoder. En fremmed. Og jeg har tenkt på alt som kunne være forklaring, inkl. meg selv mv.
Men noe så avvikende og ubehagelig har jeg aldri opplevd. Og dette er en mor jeg alltid har oppfattet som kjærlig, omsorgsfull, god på alle måter.
Nå er jeg egentlig bare i sorg. For jeg vet hva jeg så. Dessverre.
“Her ligger også kimen til narsissistens relasjoner med egne barn. Barn av narsissister forteller ofte at relasjonen til mor eller far var god – kanskje til og med supergod – da barna var små. Det var da barna ble eldre at konfliktene ble hyppigere og dypere. Dette skyldes at narsissisten ikke betrakter barn eller dyr som en trussel mot deres fantasibilde. Barn og hunder er enkle å overbevise, de er føyelige og elsker ubetinget. Når barna vokser opp så øker imidlertid selvstendigheten og egne overbevisninger. Dette tåler den narsissistiske forelderen dårlig. Resultatet blir at narsissisten forsøker å holde sin voksende sønn eller datter nede med enten infantilisering, idealisering, eller hvis idealisering ikke fungerer – devaluering, i form av kritikk, drama og gift. Dessverre ser ikke den nå voksne sønnen eller datteren tegninga og bruker altfor lang tid på å innføre NK. De tar i stedet devalueringen til seg og forsøker å få tilbake den moren eller faren de husker fra de var barn.”
Dette kan jeg skrive helhjertet under på. Husker kun udelt godt fra tidligste barndom.
Jeg syntes også det var veldig fint hvordan du beskrev at narsissistisk raseri også kan vise seg subtilt/lavgradig og ikke som et ordinært, stort raserianfall:
“Stemningen er god så lenge moren aldri utfordres, men når Truls våger å korrigere henne så stikker han en nål i fantasiboblen. Det tåler moren dårlig. Han får smake på narsissistisk raseri ved at moren drar opp gammelt grums om ham som hun har kjennskap til”
For når man leser om narsissistisk raseri, tenkte jeg i alle fall aldri at det kunne være noe galt med forelder 2, som alltid var rolig, motsatt forelder 1, som tidvis og uventet hadde avsindig raseri og mistet besinnelsen.
Så jeg fortsatte selvsagt med å fortelle alt om meg selv.
Nå forteller jeg svært lite. Gammelt nytt, vær og vind, barnas aktiviteter. Har generelt redusert kontakten til på skrift og unngår telefoner. Skjermer meg mest mulig. Jeg må det nå.