Ønsketekst: Hvordan unngå flere dysfunksjonelle relasjoner

Jeg får ofte henvendelser fra fortvilte lesere som opplever at rådene ikke virker. De dumper borti den ene psykopaten etter den andre, og er desperate etter en slags magisk løsning som får dem til å forsvinne. Men en slik magisk løsning finnes ikke. I tillegg er det å legge ansvaret for egen smerte over på andre; ta dette bort fra meg.

Fakta: Psykopatene er ikke forsvunnet fra jordens overflate, kun fordi vi har fått kunnskap.

Hvordan bør vi forholde oss til at de fortsatt er her, og fortsatt finner oss?

Vi må skru forventningene opp eller ned – alt ettersom – til et realistisk nivå. At vi blir flinkere til grensesetting betyr nettopp det – vi er blitt flinkere. Det betyr ikke at psykopatene slutter med å prøve seg. Å tro at man som 40- eller 50-åring skal bli en som oser av integritet hvis det ligger i vår natur å være empater og pleasere, er en utopi. Vi har ikke sluttet å svette vår gamle odør, som psykopatene sniffer opp som vampyrer som lukter blod.

Vi kan regne med at å lære oss grenser som vi aldri hadde, tar omtrent like lang tid som tiden vi har levd innen vi begynte å jobbe med forandringen. Det betyr at hvis du er 30 år så har du – med intens jobbing og bevissthet – grensene på plass når du er 60. En 40 åring som hele livet har vært en pleaser vil være 80 år innen han/hun har grenser på plass som andre hadde da de var 10 år. Dette skjer fordi en 40 åring brukte de første 40 årene av sitt liv til å sementere et mønster der han/hun ikke hadde grenser. Det er veldig mange år og sitter derfor meget dypt. Selvfølgelig tar det minst like mange år å snu et så innarbeidet mønster. Fem år etter at det indre arbeidet har startet, så er 40-åringen en åttendel på vei. En åttendedel er ingen bagatell om man går riktig vei, men det illustrerer hvor lang tid det tar.

Å tro at man skal komme dit på “et par år” er selvfølgelig utopi. Da er man dømt til å bli frustrert og tro at man ikke kommer noen vei.

Mitt råd: spar deg frustrasjonen og gled deg over de framskrittene du faktisk gjør.

Hvilke framskritt opplever jeg selv etter nettopp fem år i denne prosessen?

  • Jeg tror ikke lenger det beste om folk. Når man tror det beste om folk så tror man også at deres handlinger og kommentarer kommer av god vilje; “ingen mener noe vondt innerst inne”. Man ser derfor mellom fingrene. Man konfronterer aldri. Men nå vet jeg bedre. Hvis jeg opplever gift, så vet jeg at det mest sannsynlig ikke kommer av god vilje, derfor ønsker jeg ikke lenger å la folk slippe unna med det. Forståelsen for nødvendigheten av konfrontasjon, og viljen til å konfrontere er på plass. Evnen jobber jeg fortsatt med.
  • Hvis jeg ser tegnene som jeg vet er typiske for p/n så slipper jeg ikke folk inn. De henger kanskje fortsatt på meg, men jeg avtaler ikke fritidsaktiviteter med dem. Jeg sender ikke venneforespørsler på facebook. Jeg forteller dem intet personlig om meg selv. Jeg kan gi dem komplimenter, men da kun for å manipulere dem.
  • De kan fortsatt skape frustrasjoner for meg. Angrepene kommer fortsatt. En psykopat eller narsissist som merker at han/hun stanger hodet i et usynlig skjold kan bli meget intens og ubehagelig. Men jeg er ihvertfall ikke lenger emosjonelt investert i dem. Det betyr at jeg har ingen illusjon om at det finnes en ekte relasjon mellom oss. Jeg tar ikke deres fremstøt på alvor, og jeg forventer heller ingenting av dem. Jeg lurer ikke på hvorfor de har humørsvingninger, hvorfor de ikke kontakter meg eller hvorfor de ikke holder hva de har lovet. Tvert imot, selv om de kan forsure min dag, så unner jeg meg et lite smil om leppene; de er avslørt. Dette frigjør enormt med indre plass i meg, som tidligere ble fylt av future fakende psykopater som jeg gikk og ventet på.
  • Sjelden, men av og til virker gråsteinmetoden og grensesetting helt etter planen. Psykopaten trekker seg tilbake som en vampyr som søker skygge etter å ha kommer for nær sollys. Da vet jeg at jeg er på riktig vei. Med årene som kommer så vil gråsteinmetoden virke bedre og bedre.
  • En uunngåelig konsekvens er at det er færre folk rundt meg. Jeg er mer alene. Jeg har definitivt skrudd ned empatimotoren. Jeg bryr meg ikke like mye om andre og jeg lar dem eie deres egne problemer. Dette merkes selvfølgelig og flere vender meg ryggen. Dette kan oppleves som at jeg er mindre populær og mislikt, i forhold til før. Men jeg har lært meg å betrakte det som frigjørende.
  • Jeg har ennå ikke kommet dit at jeg tiltrekker meg sunne mennesker. Det betyr at jeg befinner meg i en slags sosial limbo, der de usunne er i ferd med å forsvinne, men de sunne er ennå ikke kommet. Det bidrar til øket alenehet. Sunne mennesker kommer når de ser at jeg er meg selv i alle situasjoner og i stand til å stå opp for meg selv. Dette jobber jeg med daglig, og kommer til å gjøre i mange år fortsatt.

Psykopater kan komme i både venneforkledning og kjæresteforkledning. Jeg har inntrykk av at mange lesere er mest bekymret over å støte på dem i kjæresteforkledning. Først vil jeg si at det er god grunn til å være like oppmerksom på de som kommer i venneforkledning, selv om de ikke er like intense. Venner er meget viktig, og psykopatvenner kan gjøre stor skade, ikke minst fordi man ikke er like fokusert på dem og halvveis står med ryggen til.

Spør deg selv også hvor viktig det egentlig er med en kjæreste. Mange lever alene i dag, det er ikke forbundet med skam og trenger ikke å være ensomt eller mindre rikt.

Men jeg forstår lengselen etter en mer intim relasjon. Det er noe helt spesielt.

Hvis du virkelig fortsatt ønsker å prøve deg på kjærligheten, så er dette mine råd, post-psykopat.

  • Vær realistisk. Drømmeprins(ess)en finnes ikke. Det var vår hang til dagdrømmeri som la veien åpen til psykopaten, psykopatisk idealisering og rusen den ga oss. Lojale og hederlige mennesker er kjedelige i forhold til en psykopat. Problemet er at når man først har “smakt psykopat” så vil man ha mer og det er vanskelig å nøye seg med det som tidligere var godt nok. Man håper å finne en normal person som kan gi den psykopatiske rusen. De finnes ikke. Det er det samme som å be en hund om å være ulv. Hvis du ikke klarer å “tenne på” det kjedelige eller normale, så er det kanskje best at du fortsetter å være enslig inntil videre.
  • Ta deg god tid. En psykopat har hastverk. Ved å stå litt på bremsene så klarer du å skille ut de fleste psykopater allerede her. Jeg vil estimere at forutsatt at du gir lite/ingen narsissistisk forsyning, så er de fleste psykopater borte i løpet av tre måneder. Den tiden har vi alle. Ingen relasjon haster så mye at vi ikke kan gi den minst tre måneder til å utvikle seg, helst mer. Å bruke to til fire år på å utvikle en kjærlighetsrelasjon er ikke unormalt.
  • Ikke vær paranoid. Alle har litt psykopat i seg. Det kan være et blikk, et utsagn, et litt for svulstig løfte som minner om future faking, et litt for sent svar på en henvendelse som minner om taushetskur. Alle ting faller på plass når du tar deg god tid. Det er helhetsbildet av en person som avgjør hvem han/hun er.
  • Ikke fortell alt, “don`t overshare, keep some mystery”. Ditt behov for å fortelle om din skadeskutte fortid er alltid større enn andres behov for å høre om den, selv den mest tålmodige engel blant oss. Vi vil så gjerne forsikre oss om at en partner forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør, men hvorfor “selge deg selv” som en skadeskutt fugl? Er det attraktivt for noen tror du? Og er det overhode realistisk? Vi er mer enn vår erfaring med en psykopatisk forelder eller en psykopatisk kjæreste. Husk at alle har noe bagasje. Spør deg selv; hvorfor er akkurat din fortid så spesiell? Det er den ikke.
  • Du er spesiell, men ikke på grunn av dine skader. Du er spesiell for din empati, din nestekjærlighet og sjenerøsitet, akkurat de egenskapene som trakk psykopaten til deg. Finn dem fram igjen når en person har vist seg som en verdig mottaker. La den andre bevise seg verdig først. Vi gir ikke lenger oss selv til noen gratis. Dumpet de deg innen du kom så langt? Vel, da slapp du muligens enda en dysfunksjonell relasjon. 

Lykke til!

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

21 kommentarer
    1. Hei Daniel😊 Hadde bare lyst å si at du er en god formidler, både muntlig og skriftlig! Flink med ord 🖌 Du skriver korrekt og lettlest. Jeg lærer mye av deg. Håper du fortsetter med det du gjør.

      -Adjunkt

    2. Fint tekst igjen. Det er litt av hvert vi skal igjennom. Fikk lyst til å sende med Andre Bjerke sitt dikt om den eksistensielle ensomheten, som angår alle mennesker:

      BERCEUSE

      Sov, sov lille mann.
      Livet er en drøm.

      Over mørke morildvann
      seiler du mot nattens land.
      Alle er alene.

      Bølger nynner mot min båt.
      Livet er en drøm.
      Dyp er sjøen, salt og våt
      som av mange øynes gråt.
      Alle er alene.

      Natten er så lang, så lang.
      Livet er en drøm
      Synk i søvnens dype fang,
      drøm at det blir dag en gang.
      Alle er alene.

      Bare synke, synke ned!
      Livet er en drøm.
      Der i søvnens sjø et sted
      vil vår uro finne fred.
      Alle er alene.

      Ensomt suser vår planet.
      Livet er en drøm.
      Intet vet vi. Det vi vet,
      er at alt er ensomhet.
      Alle er alene.

      Lev, lev lille gutt.
      Livet er en drøm.
      Før du aner er det slutt.
      Snart er alle broer brutt.
      Alle er alene.

      Drøm, drom, lille vår.
      Livet er en drøm.
      Hvor vi kom fra, hvor vi går
      er det ingen som forstår.
      Alle er alene.

      Gro, gro, lille frø.
      Livet er en drøm.
      Mørket mumler om vår ø:
      Kanskje skal vi aldri dø!
      Alle er alene.

    3. Takk for en veldig viktig tekst. Mye å kjenne seg igjen i. Jeg har siden tenårene vært klar over at det jeg føler og ønsker i et forhold, ikke nødvendigvis er noe å satse en fremtid på. Så jeg har ikke handlet på følelsene mine. Jeg er i et stabilt parforhold med en helt vanlig dødelig (eller hva jeg skal kalle ham… ). Psykopaten kom inn i livet mitt som en vidunderlig, magisk sjelevenn. Intenst. Jeg ville aldri innledet et forhold til ham, såpass vett har jeg – Men jeg mistet likevel kontrollen. Ble fullstendig besatt. Og jeg savner det. Leste et sted om kvinnene som innledet et forhold til Peter Madsen i fengselet. Dette en veldig farlig mann som kvinner merkelig nok står i kø for. Ekspertene hadde flere forklaringer på fenomenet. En kjente jeg meg veldig igjen i. Hvis du vokser opp med så store vanskeligheter at du dissosierer deg bort fra virkeligheten som barn, da blir du så nummen at du kanskje søker dramatiske og farlige ting for å føle deg levende. For meg kjentes det ut som om ingenting annet enn psykopaten var virkelig. Ingenting annet kunne se meg. Gjøre meg hel. Vekke meg til live. Så hadde det en bakside, og jeg kunne ikke kontrollere det. Og dette er avgjørende for meg – Å innrømme for meg selv at jeg ikke kan kontrollere det. Så ta en dag av gangen. Gjøre den neste riktige tingen. De vanlige tingene – som å smøre matpakker og vanne blomster og vaske klær. Men det jeg ville si. Det er mulig å ikke handle på følelsene sine. Det er mulig å velge en partner som ikke er ridderen du ønsker deg. Som ikke vil redde deg, men som heller ikke vil skade deg. En å gå tur med, se tv med, en som kaller deg drittunge når du fortjener det, og som elsker deg helt vanlig. Jobben med meg selv må jeg gjøre selv. Snarveiene er blindveier, de finnes ikke.

    4. Tora: Du snakker om å velge en partner og ikke handle på følelsene sine, men hvordan greier du det? Hvordan er et forhold til en som er valgt utfra fornuft og ikke særlig mye følelser? Er det noe å bruke livet sitt på, enn si hans liv? Nå vet jo ikke jeg noe mer enn det du skriver, men høres litt tørt ut spør du meg. Og vanskelig i praksis. No passion, liksom?

      1. Lea – du må huske at jeg er ganske ødelagt når det kommer til følelser. Det er litt vanskelig å forklare. Jeg kan si at det er tørt og hardt arbeid. Men hvis jeg tidlig så at lidenskapen og begjæret mitt var til mennesker som ødela meg- Ikke bare psykopater, men denne inderlige oppmerksomheten i å bli mobbet, plaget, endret på, reddet, overtatt, kritisert… Hvis det er begjæret mitt å finne en farsfigur som kan banke meg fysisk og psykisk. Overta meg, overta kaoset mitt, skape mer kaos… En syk lyst etter å bli reddet, befridd… Så kan jeg heller velge å tenke – Hva ønsker jeg meg egentlig? Jo – Barn. Familie. En jeg liker å samtale med. En som kommer tidlig hjem og vil gå tur med meg. En som ikke vekker lidenskapen i meg – En som ikke prøver å redde meg, men som ber meg skjerpe meg og ta ansvar selv. Og også en som jeg hadde kjent i en årrekke, så det ikke var noe forhastet. Så ja , jeg valgte partner etter hva jeg ønsket meg i livet. Fordi det var så viktig for meg. Når det er sagt har jeg valgt venner som har vært destruktive. Ikke bare psykopater, men noen til å behandle meg dårlig. Ta over livet mitt. Psykopaten var liksom den gode vennen min, men trigget de samme følelsene, det samme begjæret og det gamle ønsket om å bli befridd fra meg selv. Jeg har ikke greid å legge det helt fra meg. Jeg ikke tror alle er like syke i følelseslivet som det jeg er. Du kan være helt kjernesunn, og likevel ende opp med en psykopatisk partner. Forskjellen er at jeg hadde lidenskapelig omfavnet alt det syke ved det…. men jeg trenger ikke gjøre alt jeg har lyst til.

        1. Tora: Sterk historie du forteller. Utfra de premissene skjønner jeg hva du mener, tror jeg. Jeg mente heller ikke å dømme deg, ser at kommentaren min kunne virke litt krass.
          For meg har det ikke vært mulig å velge noen på grunnlag av fornuftige overveielser uten noen særlige følelser. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan det er.

    5. Jeg har nok en jobb å gjøre med meg selv. Jeg har alltid vært en drømmer. Jeg vokste opp uten å bli sett og bekreftet, og med lav selvrespekt. Det gjorde at jeg var en drømmer. De mennene jeg ble forelsket i, var spennende helt til de var forelsket i meg. Merket jeg at noen likte meg spesielt godt, rømte jeg nesten. Jeg tenkte det måtte være noen feil med dem siden de likte meg. Det som var rart (jeg ser det nå i ettertid) var at det var mange som så den “virkelige meg”, det jeg var helt meg selv, det var dem som ble forelsket i meg.Men det var altså disse jeg tenkte det måtte være noe galt med. De jeg ble vilt og heftig forelsket i, klarte jeg aldri å være meg selv med. De så aldri den “virkelige meg”. Dermed ble de uoppnåelige. De P/N som jeg hadde et forhold til, var de som trådde over mine grenser og lovebombet meg. De hektet meg uten at jeg visste det. Plutselig hadde de kommet under huden på meg og trådt over mine grenser. Og da var jeg i et hekt og en rus jeg aldri hadde kjent før. Det er her på bloggen at jeg har gjenkjent greia. Det er vanskelig å være forberedt på sånne typer, det eneste man kan gjøre er å lytte til instinktet eller magefølelsen som sier at noe her er merkelig. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjenkjenne signalene en evt. neste gang, for de 2 jeg var involvert med opererte på helt forskjellig måte. Men det var noe som var snodig med begge ser jeg i ettertid. Men jeg har aldri opplevd en sånn rus noen gang. Og det helvetet det var når jeg ble forkastet uten forklaring. Det eneste jeg vet jeg må jobbe med, er å bli glad i meg selv og slutte å please andre foran meg selv.

    6. Jeg trodde med meg selv at jeg aldri skulle være i et dysfunksjonell forhold igjen, men for en stund begynte jeg å date andre igjen for første gang etter bruddet. De jeg snakket med, viste flere røde flagg, men jeg ble igjen blind og tålte mer enn det jeg skulle. Og jeg ble også fort avhengig. Derfor har jeg lagt hele den prosessen med å finne på hyllen, for tydeligvis er jeg ikke klar for det enda. Men det som er utrolig forvirrende å se, er hvor fort psykopaten inngikk et ekteskap etter meg – på under ett år. Vi mennesker vil jo å føle oss spesielle, og ingen vil føle seg glemt eller tatt for gitt. Jeg var med psykopaten i flere år, og jeg trodde faktisk at jeg var spesiell for vedkommende, men det har jeg aldri vært. Jeg ble forkastet på en utrolig kald og følelsesløs måte, og psykopaten hadde allerede funnet et nytt objekt, som vedkommende er gift med idag. Det har akkurat gått ett år, og det har ikke gått en dag ilp av dette året hvor jeg har tenkt på dette. Nå går det plutselig enda innover meg, når jeg tenker på hvor lang tid det har gått, og at det fortsatt påvirker meg. Det føles bare så grusomt å vite at noen andre tok din plass så raskt, og man føler seg ganske betydningsløs. Så er man også så nysgjerrig på hvordan psykopaten behandler det nye objektet, hvordan de har klart å glemme deg fullstendig og aldri kontaktet deg igjen og gått videre så lett. Jeg prøver hele tiden å distrahere meg selv og rømme fra disse tankene, for hvis jeg tenker for mye på det, så får jeg så mye angst og går nesten inn i en depresjon.

      1. De går så fort videre at det går helt rundt for oss. Se det som et tegn. Dette er ikke normal menneskelig atferd.
        Du vil aldri helt få vite hvordan han behandler det nye objektet. NK forhindrer det. Vi har noen få lesere på bloggen med mye kunnskap om den nye relasjonen. Alle forteller at det nye objektet blir ført bak lyset eller misbrukt.
        Jeg har selv begrenset viten om min egen psykopats nye relasjon. Det lille jeg vet er at hun er mye mer naiv enn jeg er. Derfor er det enkelt for ham å ha en langvarig relasjon med henne. Hun er nok enkel å føre bak lyset.
        Spør deg selv, kan det hende han droppet deg som objekt fordi du hadde dyp innsikt?
        Her er et utdrag fra boken “Psychopath free” av Jackson Mackenzie;
        “Many survivors tell stories of love-bombing that lacked the actual courtship seen with their next target or previous ex. You never got to spend as much time with them as the others, right? Instead, you experienced a much shorter fling, cut off abruptly in the middle of the idealize phase with some unbelievably vicious identity erosion. And then suddenly they’ve settled down with another partner, leaving you wondering how they’re able to spend years with that person, when they could barely handle a few months with you.

        And that’s the point—psychopaths typically can’t last long with empathetic people (except for cases with children and long-term manipulation), because you tend to absorb their poison. Yes, they get the high of sweeping you off your feet and making you a perfect servant to their mind games. But the downside is, eventually you subconsciously spit that poison right back in their face. You don’t want to ruin the idealize phase, but you find yourself unable to stop pointing out their lies and changed behavior.”
        Her er

        1. q: Du må huske på at P/N er parasitter. De er helt avhengig av et vertsdyr å parasittere på. Min erfaring er at de ikke glemmer oss så fort, men at parasitten MÅ ha næring noe sted og derfor fort spiller skuespill ovenfor en ny for å få dette “blodet”. Når man skjønner det er de etterfølgende handlinger etter bruddet litt enklere å takle og forholde seg til følelsesmessig.
          Vi må lære oss å ikke ta alt så personlig, det er de som ikke oppfører seg som normale mennesker.

    7. På Åsted Norge er det en dame som forteller om en mann som lurte henne for penger. Hun beskriver mannen som veldig sjarmerende, oppmerksom og en “hun på en måte ble avhengig av”.

      Mannen hadde hun møtt på en dating side på nett.

      Det er snakk om millioner av kroner, og en modig ressurssterk dame som forteller sin historie, jeg vet andre i lignende tilfeller det ikke har gått så så bra med.

      Noen må stoppe disse parasittene, det virker som det er ganske utbredt av n/p og opprette relasjoner med lovebombing, smiger og futurefaking, for og gjøre de avhengig ,og så loppe de for penger.

      All respekt til legen, jeg lurer på om forstår at den sjarmerende mannen er på cluster B spekteret. Det handler også om at vi må være flinke til og observere de røde flaggene tidlig, og til det trengs det kunnskap.

    8. Jeg leste om ulike ledelsestyper her om dagen, og fant noe interessant. Det finnes en type ledelse som kalles transformasjonsledelse, hvor formålet er å transformere og endre den ansatte til det bedre og til å nå sitt fulle potensial. Derimot er det flere ledere som kanskje bruker denne måten, men hvor de ønsker å transformere de ansatte til sin egen fordel, for eksempel Hitler. Og slike ledere ønsker ikke å fremme egne, selvstendige ansatte hos den ansatte.
      Dette er akkurat som i relasjonen med psykopaten. Psykopaten går jo inn for å transformere oss (som de ofte klarer). For eksempel transformerer oss fra å være selvstendige, selvsikre individer til å bli usikre, hatefulle og ulykkelige. Og de er jo nettopp uvillige til å fremme egne selvstendige tanker hos oss, men overfører heller sine tanker over på oss, som når de sier at vi er ingenting uten dem. Og igjen så står det at for å være en transformational leder, så må man være veldig karismatisk. Noe psykopaten er.

      Litt ute av tema med innlegget, men synes det var veldig interessant. Og igjen så minner det på oss at psykopaten ikke var drømmepartneren, men simpelheten en en psykopat som brukte spesifikke teknikker for å lure oss.

    9. hjelp! Hadde jeg nær sagt. Jeg har en skjult N i familien. Hun går rundt og spiller hyggelig og uskyldig, men hun
      er det ikke. Hun tenker bare på seg selv og sine barn. Når det kommer til stykket er det ikke noe eller noen som interesserer henne. Alt går ut på å komme seg mest mulig uanstrengt gjennom dagen. Gjøre minst mulig, vase på FB og se på TV. Den minste lille forespørsel om en håndsrekning blir sett på som en fornærmelse, Skulle HUN gjøre en tøddel for sin gamle svigermor eller noen annen, nei du! Men å selv forvente at andre skal bidra herfra og til evigheten, det kan hun. Ikke minst den omtalte svigermor, som nok ikke har gjennomskuet så veldig mye, men litt.
      Jeg må bare brenne inne og brenne inne med så mye frustrasjon over dette bortskjemte lille kvinnemennesket. Det er til å bli gal av. JEG har gjennomskuet henne for lenge siden, men det har jo ikke de fleste andre. Hun skal jo liksom gå for å våre så god og snill, men når det kommer til noe konkret: NADA.
      Dette har tæret på meg i årevis. Jeg er så inderlig lei, men det eneste som foreslås meg er å bite tennene sammen og spille med.
      Noen synspunkter D?

      1. Er ikke dette “bare” en egoist?
        Det kan være trekk du ikke skriver om, men det som kommer fram i teksten er ikke narsissisme. “Hun tenker bare på seg selv og sine barn”. En narsissist tenker ikke på sine barn.

    10. Det er selvfølgelig mye jeg ikke har skrevet om. Skjønner det er lite å bygge på. Hun har vært utilstrekkelig for sine barn. Denne “omsorgen” har vært mangelfull, og hun har til en viss grad greid å skjule det. Barna har problemer, men det skylder hun på andre. Intet har hun ansvar for.
      Det jeg blir kvalm av er jo særlig det og at hun spiller så veldig hyggelig (når hun ikke bestemmer seg for å bare le og gjøre narr av alle for et mindre publikum).
      Mulig hun bare er en falsk egoist.

    11. Jeg glemte å skrive noe om barna. En N vil ikke prioritere barna, men er opptatt av å fremme dem når det blir litt størrelse på dem, slik at barna kan , forhåpentlig, kaste glans tilbake på dem selv og hjelpe DEM med hva de måtte trenge. Altså ikke så mye for barnas skyld.

        1. Jeg nevnte jo at min eks N døde for litt siden og at alle rundt er sjokkerte over enken og plasserte henne i kategorien ekstrem N temmelig kjapt. I løpet av tiden etterpå har det skjedd mye rart som bare underbygger det der.
          Datteren, en tenåring som våger å protestere innimellom, har fortalt at moren frøs henne ut i 2-3 uker fordi datteren bad henne slutte å påstå at halvsøsknene ikke brydde seg om dem, bare penger. Ingen klem, ingenting. Men jenta hadde funnet ut at det var bedre , for hun fikk litt fred for moren en periode. Jenta har også sagt at moren ikke er glad i dem, og det tror jeg faktisk stemmer. Enken har også klart å si at hennes sorg over mannen er mye verre og at hun har det verst, enn barna har i deres sorg over sin far. Det er så man nesten ikke tror det man hører. Trøste ungene? Nei, det gjør hun ikke. Det er hun som skal ha all oppmerksomhet og trøst fra alt og alle. Hun manipulerer folk med gråt, skrur på tårer når som helst, og barna hennes er så lei det der. Jeg synes fortsatt litt synd på eksen som rotet seg bort i henne, men jeg klarer også å holde på det faktum at han valgte ting selv ..og tabbet seg nok mer enn vi var klar over. Jeg har hørt historier fra våre felles barn som nå ses i et annet lys. Han ble manipulert stadig vekk. Og selv om han var en N, så var han ikke så iskald som henne, og gråting var han svak for. Samtidig var heller ikke han ok mot henne, så det må ha vært litt av noen år der. Men de siste årene var han såpass svekket at han nok ikke orket så mye, og bo alene kunne han ikke pga helsen. Dermed stuck med henne.
          Jeg har lurt på om hun er en P med narsissistiske trekk, men jeg får det ikke helt til å stemme. Det kan være fordi jeg ikke kjenner henne så godt og bare hører hva som skjer nå. Hun er kanskje bare den største N jeg kjenner til. Der har du kvinnen som glatt forteller løgner i skifteretten om både det ene og andre. Og en av mine har hun nærmest lagt for hat fordi hun oppga en halvsøster i utlandet blant arvingene. Enken satte et nistirrende blikk rett i øynene på min datter i retten, så hun følte seg uvel. Så kjente hun søsterens hånd under bordet og fikk krefter til å stirre tilbake. Der fikk du nok det psykopatiske eller narsissistiske blikk, sa jeg tørt da hun fortalte om hendelsen. Enken ser ikke en gang at de umulig kan være ute etter bare penger når de oppgir søsken som ikke var kjent her, for da blir det mindre på alle. Det er utrolig mange påstander som faller på sin egen urimelighet.
          At eksen i fylla for en del måneder siden gråtende beskyldte henne for å ha skylden for at jeg er blitt uhelbredelig syk, var urettferdig, men nå klarer jeg å flire av det bare fordi jeg vet hvordan hun er. Så jeg er vel litt småond der som godter meg. Våre felles barn tror at han brydde seg om meg og kanskje angret på at han sviktet. Det tror ikke jeg, men at han kanskje savnet noen som faktisk brydde seg om ham og var snill, er noe annet. Han fikk jo oppmerksomhet og kjærlighet, midt i blinken for en N. Hun er kjølig og ga ikke ham en klem en gang. Jeg vet han eksploderte pga det for mange år siden, men han har vel resignert mer og mer og også drukket mer og mer.
          Himmel og hav så glad jeg er for de årene jeg fikk fordi han dumpet oss!
          Begge de foreldrene var veldig opptatt av at sønnen skulle få høy utdannelse og tjene masse penger, for penger og merkevarer er alfa og omega for dem. Datteren er ikke like opptatt av det der og ble heller ikke oppmuntret i den retning. Så er det bare å vente på neste trekk i dramaet. Jeg håper jeg lever lenge nok til å se slutten, men jeg er ikke sikker. 😏Offentlig skifte tar tid. Det har også vært en del småpussige episoder som har fått mine barn til å le, fordi de ser at deres far må ha sjonglert mye økonomisk bak ryggen på henne. Han lot jo som han var mer velstående enn han var og pengebruken var enorm når det kom til shopping. Barnas sparekonti var nesten tomme. De brydde seg ikke, trakk bare på skuldrene, men hun så sjokkert ut i skifteretten da bobestyrer nevnte klattebeløpene. Der har nok eksen “lånt” og ikke fått satt tilbake. En bankboks som skulle inneholde verdier, ble boret opp med bobestyrer tilstede. Tom. Enda et sjokkert uttrykk fra enken. Mine døtre fikk seg en god latter den dagen.

            1. Hehe, tro meg, det er mye mer. 😏. Det er nok til å fylle opp en bok nå, og det bare på 3 mnd. Ganske underholdende for meg som sitter på sidelinjen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg