Psykopaten er i konstant overlevelses-modus

Vi har nå forstått at psykopaten og narsissisten ikke synes å bry seg om konsekvensene av deres handlinger. Dette har mange årsaker. En av dem er muligens at psykopaten hele tiden befinner seg i overlevelses-modus.

Jeg har ofte skrevet at narsissistisk forsyning er like viktig for psykopaten som oksygen. Eller mat. Dette er ingen klisje. Akkurat som oksygen eller mat, så kan ikke psykopaten lagre narsissistisk forsyning (heretter NF). NF forbrennes med en gang. Det betyr at livet blir en konstant jakt på mer NF. Psykopaten har selv en opplevelse av at de vil dø hvis de ikke umiddelbart finner NF og sørger for en konstant tilførsel. Det er derfor de får panikk hvis en primærkilde (primærobjekt) plutselig forlater dem. Det er også grunnen til at de som regel sørger for å ha flere objekter simultant; sekundærobjekter, gamle og nye primærobjekter som kan forsyne dem i tilfelle en eller flere forsyninger svikter.

De kan bli rasende hvis et objekt holder tilbake NF. For dem så oppleves det som om objektet nekter dem oksygen eller mat, og ønsker å drepe dem. Dette lyder latterlig, men husk at deres sinn er forstyrret. Det kan dessuten forklare behovet for hevn som oppstår mot objektet. Objektet er ofte selv intetanende om at de har holdt tilbake NF. For objektet så har det i stedet handlet om et forsøk på å sette opp nødvendige grenser mot den grenseløse psykopaten.

Når man er i overlevelses-modus, så er tanker om langtidskonsekvenser en luksus man ikke har råd til. Hvis man er konstant sulten men uten penger til mat, så stjeler man for å overleve. At det er moralsk galt er underordnet. Overlevelse er det eneste som betyr noe. Kun her og nå teller. Hvis psykopaten må lyve om en framtid sammen med objekter for å få NF umiddelbart, så forsvarer det løgnen. Når livssituasjonen føles tryggere så kan man reflektere over rett og galt og ta hensyn til andre. Problemet er at psykopaten aldri kommer opp på et tryggere nivå. Opplevelsen av fare og trussel er konstant. Hver eneste dag er fylt med potensielle minefelt og muligheten for at NF vil bli strupet.

Svært få av oss forstod at psykopaten kjempet for å overleve. Vi hadde ingen forutsetning for å forstå det, for det skjer kun i psykopatens hode. De er ikke reelt utsatt for konstant fare. Hva mange av oss imidlertid opplevde, var et behov for å berolige dem, uten at vi selv helt forstod hvorfor. Vi snappet opp humørsvingningene og rastløsheten deres. Vi ble opptatt av å vise at vi var der for dem, at de kunne slappe av sammen med oss og at vi ikke kom til å forlate dem. Vi trodde det var hva de trengte av oss, og på sett og vis var det nettopp hva de trengte.

Problemet er at psykopaten ikke lar seg berolige. Omsorg hjelper ingenting, tvert imot – det vekker deres mistenksomhet. Når vi viser dem kjærlighet og trygghet, så leter de etter en skjult agenda bak vår atferd. De kan ikke slappe av. De er jo i overlevelses-modus. Å be dem om å slappe av er i deres sinn det samme som å slippe vaktholdet. Da kan trusselen lett overmanne dem i et bakholds-angrep. Det er derfor en svakhet å slippe vaktholdet. Kjærlighet og mildhet er også en svakhet. Vi objekter må jo være dumme som ikke forstår at alt er en trussel. Når vi er så dumme så fortjener vi å bli angrepet og utnyttet. Slik tenker psykopaten. At vi dessuten ber dem om å roe ned jakten på NF, gjør dem rasende. Det er ille nok at vi ikke er i stand til å beskytte oss selv, når vi i tillegg forlanger av dem at de skal gi avkall på mat og oksygen, så er vi ikke deres venn men deres fiende.

Dagens tekst er inspirert av den vedlagte videoen. Videoen er lang, emnet om “overlevelse” blir dekket ca 32 til 42 minutter inn i videoen. 

 

Til alle livestream-elskere. Det blir ny direktesending på youtube også i dag, som vanlig starter vi klokka 20 og holder på til 21.30. Flest mulig oppfordres til å delta. Forrige uke hadde vi flere nye deltakere. For dere som ennå ikke har deltatt men ønsker å delta, så anbefaler jeg å opprette en youtube profil. Deretter er det bare å finne bloggens youtube kanal (samme navn som bloggen) og sitte parat kl 20. Vel møtt 🙂 

 

38 kommentarer
    1. Jeg har lest et sted at psykopaten er dopamin-avhengig. Dopamin er et stoff som utskilles i hjernen, f.eks. når vi er forelsket, eller tar narkotiske stoffer. Når dopamin skilles ut i lystsenteret, får vi et «dopaminrush», og vi får lyst på mer.
      Er narsissistisk forsyning egentlig narsissistens desperate behov for dopamin?

      1. Narsissistisk forsyning er livsnødvendig og således ikke dopamin. Derimot gir en vellykket manipulering dem antakelig det du kaller en dopaminrush. Ikke glem at også objektet får en “dopaminrush” av å være sammen med en psykopat, vel å merke kun på “toppene”.

      1. Kveldens livestream var dessverre plaget av tekniske problemer og avbrytelser. Det siste som skjedde var at den syntes å “kortslutte”, ut av det blå. Jeg klarte dessverre ikke å komme i gang igjen.

    2. Det er så sandt som det her er beskrevet. Psykopaten kan aldrig slappe af. Min ex N var i fuldt vigør hele tiden, eller også sov han. Aldrig en mellemting. Når vi andre slappede af og hyggede os, foretog han sig ting. I starten tænkte jeg at det var positivt, han havde så højt et energi niveau, men det blev ret hurtigt en belastning…hele tiden at skulle noget. Selvom jeg ofte sagde, nej tak til noget, jeg slapper af herhjemme..så irriterede det psykopaten. Ja, jeg blev nærmest opfattet som doven og ugidelig. Selvom vi havde faret rundt hele dagen og endelig skulle slappe lidt af , sagde psykopaten ofte : Her sker jo aldrig noget . Hvis jeg så tog med ham på hans ” ture ” for han ofte bare fra det ene til det andet og når vi så kom hjem, smed han sig på sofaen, lukkede øjnene og sov. Vågnede hurtigt op og i gang igen. Det undrede mig tit, at han virkede som en robot, man kunne tænde og slukke for . Det viser sig nu, at han jo på en måde også er det, da hans forstyrrelse gør, at der ingenting findes indeni. Sørgeligt men sandt.

    3. Kan således tilstanden til en P både forverres og forbedres av å få seg en omsorgsfull kjæreste? Dvs. siden de da har jevn tilgang på NF men samtidig må være konstant på vakt og mistenksomme overfor omtenksomheten de møter?

      Da jeg var kjæreste med min P og den mest intense lovebombingen var over, gikk P inn i en periode med det han kalte “angst”. Han var konstant rastløs og på vakt og kunne ikke finne ro. Han klarte ikke engang holde på jobben sin, og ble usysselsatt. Dette kom parallelt med det jeg i dag vet var devalueringen.

      Perioden som fulgte var en av de mest strevsomme og fortvilende i mitt liv. Jeg ble mer og mer selvoppofrende for å støtte P og hjelpe ham på rett kjøl igjen, jeg trodde “angsten” hadde tatt ham og at han kunne kureres. Samtidig måtte jeg leve med stadig tiltakende kritikk og kjeft, silent treatments og etter hvert også innfløkt manipulasjon som sjalusifabrikering og rare ydmykelser osv. Han drakk mer og mer, og unnskyldte det med at det var “selvmedisinering” som hjalp mot angsten. I forholdets siste fase var han helt på felgen, på en måte. Han kunne ikke sitte stille, jeg husker det nesten som at han hadde rykninger i kroppen, han snakket i fistel, flakket med blikket, virket paranoid og var samtidig både slem, manipulerende og sleip; forferdelige ydmykelser og deretter bittesmå drypp av “gammel idealisering” var hverdagen. Jeg trodde hele veien at P var psykisk syk, et offer som trengte hjelp. Jeg begynte etter hvert å stå på for å skaffe ham psykiatrisk helsehjelp, og det virket det som han likte. Da slappet han på en måte av og resignerte litt, før han var på felgen igjen og saboterte det meste jeg hadde fått i stand av hjelp.

      Jeg ga aldri opp å “hjelpe P” over det jeg trodde var kneika. Jeg ga ham alt jeg kunne av omsorg, og trodde jo som så mange andre at “the golden age” i idealiseringsfasen var vårt reelle forhold og at det ville komme tilbake hvis jeg bare jobbet hardt nok. Jeg mistet meg selv helt, selvfølgelig.

      Etter at forholdet var over og jeg hadde lært om psykopati, tenkte jeg at “angsten” som liksom startet hele utforbakken, var en soleklar manipulasjon sammen med alt det andre. Men kanskje han faktisk ble mer og mer i fullberedskap og mistenksom av å være sammen med meg og få jevn tilførsel av både NF og omsorg? Kanskje “angsten” var reell?

      1. Dette må ha vært utrolig vanskelig å stå i for deg og jeg tror selv jeg ville blitt “lurt” så snart han selv nevnte ordet angst.
        Jeg lurer på hvor lang tid jeg da ville blitt og holdt ut og aldri forstått. Jeg kan ikke forestille meg hvordan du klarte å skille klinten fra hveten her. Hva var det som gjorde at du skjønte at du måtte bryte og klarte det? Hvis du vil dele. Eller kanskje andre i lignende situasjon vil dele fra sitt, dette er jo en gammel kommentar og min blir nok ikke lest av NN.

    4. Opplysende. Da er vel dette du skriver om årsaken til at enken etter eksen nærmest har lagt min eldste datter for hat nå. Hun som bare ville hjelpe på alle mulige måter etter faren døde. Hun får nå skylden for alt som er galt i N sitt liv. Bakvaskelser, løgner, mistenksomhet..hele pakka er der. Min datter har trukket seg unna dette vesenet som mer og mer er blitt et uvesen. Hun lurer på om enken har hatet henne i alle år fordi hun var den som hadde best kontakt med faren på tross av hvordan han var.

    5. Mye å lære her. Jeg er sliten nå, selv om livet har gått seg litt til. Ny spennende jobb der jeg stortrives, har det flott med min nye kjæreste… Allikevel, P “når” meg. Han har en ny kjæreste, en ny en som dyrker ham, hva vet jeg. Jeg kjenner henne ikke. Han skal visst, iflg vårt yngste (voksne) barn flytte sammen med denne kjæresten i hennes bolig og selge sin egen leilighet, der han for tiden rydder og kaster unna ting. Han bruker vår yngste som en slags flyvende ape. I går fikk jeg et bilde tilsendt fra yngste. Et bilde av en asjett, fra serviset P og jeg fikk i bryllupsgave i sin tid. Da boet ble delt, delte jeg serviset i to, og så fikk han gjøre hva han ville med SIN del. Tenkte jeg. Nå spør yngste om jeg vil ha serviset. Jeg takket nei. Og fikk det panikkanfallet etterpå. Pustevansker, tårer, hjertebank, brystet snører seg. Flashback. PTSD, som psykiateren min sier jeg har. Jeg er så sliten. Jeg kunne se for meg at jeg drev og delte serviset i to, livredd for at P skulle dukke opp og kjefte og kalle meg ting. Kunne kjenne at kroppen min stivnet helt, selv om jeg satt i armkroken til kjæresten min og var trygg hos han. Kroppen forberedte seg liksom på utbruddet som den trodde skulle komme. Er det flere som har det slik? Det var antagelig helt bevisst fra P å be yngste sende meldingen, for å ramme meg.Det er ihvertfall det jeg tror. Det er 4 år siden jeg forlot P, og jeg trodde virkelig jeg hadde kommet lenger. Tror jeg bare skriver her for å lufte det, høre litt hvordan andre har det. Til info har jeg så klart ingen kontakt med P til daglig.

    6. Til Tinna.
      Det er præcis sådan de gør. Jeg var ude for det samme. Da min ex P flyttede sammen med det nye objekt, forsøgte han at nå mig med ting , han vidste der havde betydet meget for mig, men jeg ikke havde fået med mig da jeg flygtede fra ham. Dette foregik gennem vores datter. Det var også på den måde jeg fik hans vielsesring…i en kasse med arvegods fra min mor og nederst lå ringen ( han havde førhen påstået den var tabt ) Jeg er sikker på, den var placeret der , for at jeg skulle få det dårligt. Der skete dog i stedet det, at jeg ingenting følte. Jeg gik i en forretning og solgte begge ringe og var så glad for, at jeg var ligeglad. Det har taget lang tid at nå dertil og det har gået op og ned. Tinna, det skal nok gå, dine børn bliver ældre og med tiden går det over. Nyd din dejlige kæreste, jeg har desværre ikke mødt en , efter psykopaten, men føler jeg er klar til det nu.

      1. Mary: Takk for at du svarer. Vi har jammen like historier. Selv om det er tragisk, er det på en måte godt å høre at andre har vært ute for det samme som en selv. Jeg vet at det vil gå over med tiden, og jeg har det jo mye bedre nå enn tidligere. Det som er vanskelig, er jo nettopp at det tar tid. Kjæresten min understreker det stadig vekk for meg, at jeg var lenge i et destruktivt forhold, og da vil ting ta tid i etterkant.

    7. Ja forholdet til en psykopat er meget svært at komme ud af, ikke mindst når man har børn sammen. Der er nu sket det, at psykopatens og min datter ( der er voksen og selv har børn ) pludselig manglede et sted at bo. Hun har boet tæt på mig og langt fra psykopaten. Hun har haft det svært med ham, han har kørt den samme cyklus overfor hende…idealisering, devaluering og forkastning. Jeg har snakket meget med hende, trøstet hende, hjulpet hende på alle mulige måder. Pludselig får jeg en besked i går…vi bor hos far nu, jeg har mange problemer og far og det nye objekt vil hjælpe mig… Jeg er HELT slået ud,. Det bliver hårdt at undvære børnebørn ( de kom næsten hver dag ) og pludselig er de væk. Psykopaten bliver ved med at tage mennesker fra mig føler jeg. Først var det fælles venner og nu hende og børnebørnene. Jeg fatter ikke at hun ikke kan se hvordan han er, han har såret hende så mange gange ( glemte hendes fødselsdag m.m. ) og mig der altid har været både mor og far for hende. Er hun hjernevasket eller hvad ? Jeg troede hun havde gennemskuet ham efterhånden
      Hendes plan er pludselig at bo tæt på psykopaten og starte et nyt liv forfra . ( måske noget arveligt det med ikke at kunne styre sin impulsivitet ) Det har slået benene fuldstændig væk under mig og jeg var ellers kommet så langt i min rehabilitering .. Hvorfor har psykopater så stor magt, når de er så dårlige mennesker overfor andre ? Og vi der er så ordentlige og hjælpsomme kommer til at sidde alene ?

      1. Mary – det er ikke så mye du kan gjøre. Husk at dette handler om henne, ikke DIN rehabilitering. Din rehabilitering er like stødig som den har vært.
        Mennesker befinner seg på et spekter mellom psykopat og empat, men også på et annet spekter mellom lett påvirkelig og meget selvstendig. Man er ikke enten eller.
        Du vil selvfølgelig tenkte det aller beste om din datter, men også hun befinner seg et sted på disse spektrene. Eksakt hvor vet ikke jeg, men kanskje du vet? Hun er uansett voksen nå og tar sine egne valg, du kan ikke kontrollere henne, du må dempe ditt behov for å påvirke henne. Slipp henne ganske enkelt. Kanskje kommer hun tilbake, kanskje ikke. Du vil slappe mer av når du innser at det er utenfor din kontroll.

      2. Her må du bare trekke pusten dypt inn, telle til ti og puste rolig ut. Ikke grav deg ned i en form for selvmedlidenhet nå fordi om du føler du “mister” datter og barnebarn. Din datter er begges datter, det er begges barnebarn. Hun kommer neppe til å bo med ham i årevis, for i det lange løp vil han ikke kunne styre seg. Det er bare å vente og se hva som skjer. Min eks N var så ufyselig mot særlig den yngste av døtrene innimellom at jeg ikke kunne begripe hvorfor hun ikke tok igjen og satte ham på plass, eller sluttet å besøke dem. Han var direkte ondskapsfull. Men nei, hun var redd for at han skulle dø helt plutselig siden han var gammel, og så var utskjelling fra henne de siste ordene. Ok..hennes valg. Jeg sa ikke noe mer om den saken. Dessuten gikk hun, mann og baby i dekning pga coronaen, så N fikk ikke bli kjent med det barnebarnet. Nå er han (N) jo død da, og hun besøker sin syke mor hyppig, for hun skjønte at coronaskrekken burde komme litt lenger bak i køen.
        Jeg har forstått for lenge siden at tålmodighet og ro er våre viktigste “våpen” mot den slags mennesker. Pluss en god del skuespillertalent for å skjule hva vi egentlig synes og mener om den andre forelderen til våre barn. Så innta en avventende holdning.

    8. Håper du kan skrive litt om rehabilitering igjen, og at lesere av bloggen også kommenterer hvordan deres reise ut av avhengigheten har vært. De “vellykkede” reisene har jeg lyst til lese om, der offeret har kommet seg ut av tåka/tunnellen og ut på den andre siden. Gjerne med praktiske tips om hva folk gjorde når abstinensen rev og slet i dem. Kanskje at det var vondt 1 dag, bedre de 2 neste dagene og så tilbake igjen. Historier med håp om å komme over dette engang. Ikke historier der lesere skriver at de sitter fast i sorgen etter 2 år og nesten ikke kommer seg ut av sengen. Jeg vet at mange har det sånn, men det gir jo ikke håp om å komme seg videre liksom. Noen har jo faktisk kommet seg ut av dette på en god måte med en god læring og utviklet seg selv som menneske. Hadde også vært greit vite om hva andre har oppdaget om den såkalt “vellykkede” psykopaten som gjør at vi som ikke ser helt klart hva de er faktisk får åpnet øynene våre. At de er kontrollfreaker, at de dater flere på en gang, om de er gjerrige – alt som gjør at vi “ser” dem bedre

      1. Det kommer flere tekster om rehabilitering. Se også bloggens youtube kanal, som har et større fokus på rehabilitering enn den skriftlige bloggen.

      2. Kristine: Jeg også har fryktet at jeg ble liggende mange år etter bruddet, for det var sånn det føltes når det stod på som værst, og det kan føles sånn innimellom nå også. Nå har det for min del gått 1 år siden han fant ut at han skulle “forsvinne”. Det har for min del hjulpet og lese masse om psykopati, høre på YouTube, snakke med nære venner og ikke minst gi dette tid. Det tar den tiden det tar og det er viktig og lytte til kroppen sin. Jeg pushet meg hele veien noe voldsomt, med det resultatet at kroppen sa stopp! Siden sommerferien har jeg brukt tiden på å roe helt ned. Vært gradert sykemeldt.Tillatt meg selv og gå på andre gir. Når det gjelder abstinenser, så har det hjulpet meg og snakke. Snakke og snakke med både terapeuten min og mine nærmeste venner, samt daglig høre på og lese her inne og på youtube kanalen, og ikke minst gjøre alt jeg kan for å unngå å treffe på P. Jeg har siden han forsvant, unngått ALLE plasser jeg vet jeg kan møte på han, selv om det innebærer mye omveier, ekstra kjøring osv. Tid og avstand hjelper enormt og jeg ser ting med helt andre øyne nå, enn hva jeg gjorde i starten. Min P var en såkalt vellykket P. Trodde jeg. Men jeg vet nå at han sliter på alle arenaer, så det jeg så mens vi var sammen, var ikke reelt. Jeg tror også at det var derfor han måtte holde meg litt på “avstand” mens vi var sammen, for at jeg ikke skulle gjennomskue hans falske fasade. Jeg er av den skeptiske typen, dvs at jeg spør og graver mye dersom noe skurrer og de røde flaggene kom jo på løpende bånd hele veien. Men jeg valgte dessverre og høre på forklaringene hans.. Min p hadde andre damer han kommuniserte med på sosiale medier hele veien, han var til og med ærlig om det for å få meg på plass, for å få meg til å være sånn som han ville. Dvs å ikke spørre for mye,men være lyttende til han og hans behov. Jeg var den som betalte for det meste når vi var sammen. Alt av mat, middager, mat til hytteturer osv, enda jeg tjener langt mindre enn han. Selv kjøpte han seg dyrt fritidsutstyr, klokker, ski osv.. Til og med gaver til mine egne barn, som skulle være fra han, gadd han ikke betale tilbake. Hva gjelder kontroll, skulle jeg helst sitte hjemme hos meg selv og vente på han. Han avlyste avtaler i siste liten, kom alltid for sent til ting vi avtalte og det skjedde ofte “ting” med han når vi hadde planer, som gjorde at ting ble utsatt og jeg satt hjemme parat og ventet på et klarsignal fra han. Noen planer ble bare “kanskje” eller “vi får se”. Valgte jeg da å gjøre andre ting, som ikke var i hans regi eller være med venner, straffet han meg med å ikke ville møte meg på mange dager. Det var en konsekvens av at jeg valgte andre ting, sa han.Helt forferdelig.
        Rehabiliteringen vil gå frem og tilbake, i lang tid. Men jeg merker at jeg er på en helt annen plass idag, enn hva jeg var for 1 år siden. Til tross for opp og nedturene.

        1. Tonje, det var så godt å lese om din vei ut av dette. Jeg har ikke kommet så langt som 1 år, men innlegget ditt er med på å gi meg håp. Jeg leser også mye om psykopati, faktisk så leste jeg også om psykopati mens jeg var involvert med P/N – Bare det er vel et rødt flagg å google noens oppførsel. Jeg hører på you-Tube videoer, jeg har lest masse på denne bloggen. Daniel skriver så bra, og emnene treffer meg rett i hjertet. Det er akkurat som han vet hva jeg trengte å lese, og finner også de rette ordene. Enormt oppklarende blogg Daniel. I tillegg har jeg laget en musikkliste med musikk som gjør at jeg minnes gode og fine stunder i livet mitt der P/N ikke var involvert. Jeg har også skrevet en liste med alt som P/N sa/gjorde som var nedverdigende, sårende,merkeligt, stygt. Det hjelper så godt å lese den når abstinensene river og sliter. Er så merkelig at en kun husker den gode rusen en fikk av dette mennesket. Det hjelper meg også veldig godt å være fysisk aktiv. Og et godt råd jeg hørte var at hvis jeg virkelig slet med kverntanker så hjalp det å skifte omgivelse. F.eks ta seg en tur ute i frisk luft istendefor å sitte inne og gruble. Det er bare 1 måned siden min P/N ghosted meg og forsvant. Han har blokket meg på Facebook også. Jeg kjenner også trang til å snoke i hans sosiale medier, men jeg lar det være. Jeg tar dag for dag og tenker at det er en seier. Jeg har mange gode dager, gode venner, god familie, fantastisk jobb og masse å være glad for. Jeg kjenner av og til panikken komme slik at jeg nesten ikke får puste når jeg tenker at jeg aldri mer skal høre Messengerplinget og se at det er kommet en ny melding fra min P/N, men øyeblikket vet jeg går over. Den følelsen varer ikke for evig og kommer sjeldnere og sjeldnere. Da hjelper det spesielt godt å lese listen over alle de random meldingene jeg fikk fra ham under relasjonen. Meldinger som jeg trodde var kun til meg, men som jeg ser i ettertid sikkert var fellesmeldinger. En er i en tåke under relasjonen, mens en etter noen dager ser ting klarere. Jeg har triggere, men jeg øver meg på å ta livet tilbake og prøver å ikke unngå tiggerene. En dag om gangen, plutselig er en kanskje traumebåndet brutt. Det er vel en klar indikasjon på at det er en P/N en er utsatt for når en person ghoster deg også sånn helt ut av det blå?

          1. Jeg ser kommentaren din er stilet til Tonje. Jeg vil bare svare på ditt siste spørsmål. “Ghosting” er ikke forbeholdt psykopater. Normale mennesker kan også trekke seg ut av noens liv uten å kommunisere det, kanskje for å unngå konflikt, fordi de er blitt alvorlig krenket eller fordi de ser at relasjonen ikke kan reddes.
            Den psykopatiske måten å ghoste på skiller seg imidlertid litt ut. Den kjennetegnes av at den kan skje på toppen av en relasjon, altså når man er meget involvert i hverandre og kanskje også har det veldig bra. Det er ikke normalt å ghoste på et slikt tidspunkt, men psykopaten gjør det. Noe annet som kjennetegner psykopatisk ghosting er at det er psykopaten som ghoster selv om det er objektet som er krenket.
            Fun fact: visste dere forøvrig at navnet “ghosting” ikke er fordi psykopaten oppfører seg som et spøkelse, men fordi objektet behandles som et spøkelse? Psykopaten later som om objektet ikke eksisterer; ikke ser det, ikke hører det – som et spøkelse.

          2. Kristine: Jeg også leste mye her på bloggen mens vi fortsatt var sammen. Jeg begynte og google og lete etter svar på hvorfor han oppførte seg som han gjorde egentlig relativt tidlig i forholdet, da jeg ikke klarte og finne noen logisk forklaring på den merkelige oppførselen og alle humørsvingningene. Helt på slutten, etter voldsomt mye manipulering om at jeg var den gale, at jeg trengte hjelp, at jeg hadde vrangforestillinger, satt jeg og leste om psykopati med den overbevisningen om at det var jeg som var den med en personlighetsforstyrrelse. Det var en helt forferdelig følelse. Var overbevist om at jeg nå måtte la faren til barna mine ha omsorgen for barna, da jeg ikke kunne ha ansvaret for de dersom jeg var så gal. Heldigvis kom jeg kjapt inn til en terapeut, takket være min fantastiske fastlege og fikk alt dette avkreftet.
            Når det kommer til “ghosting”, så hadde han det med å “fordufte” hver gang jeg sa ifra, konfronterte eller stilte spørsmål til hans merkelige oppførsel eller hvis han hadde vært helt jæ… mot meg.Litt sånn som Daniel skriver her tror jeg?Når han tilslutt fant ut at han skulle forsvinne for godt, hadde han kvelden før vært på besøk hos meg, vært i et motbydelig humør, i kjent stil. Det ble en diskusjon hvor jeg endte med å kalle han en egoist. Dagen etter kom det en ordsalat,etterfulgt av god natt. Så hørte jeg aldri fra han igjen.

    9. Hei! Et spørsmål – hvorfor føler man noen ganger trang til å sjekke psykopatens sosiale medier osv, selvom man er forholdsvis ute av tåka og ikke har følelser for vedkommende lenger? Det er vel mange som gjør det, selv om de har vært i forhold med en psykopat eller ei. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg noen ganger får den trangen eller en stor nysgjerrighet, når jeg ikke har noen emosjonell tilknytning til vedkommende lenger.

      1. Det psykopatiske bånd er meget slitesterkt og ofte livslangt. Det betyr ikke at objektet ikke kommer videre, men det ligger der latent, klar til å reaktiveres.

    10. Til Antonym og Daniel.
      Tak for jeres gode svar. Jeg tror det er helt rigtigt, at det bedste at gøre….er at gøre ingenting. For som du siger Autonym, kan psykopaten ikke opføre sig ordentligt i længere tid og hverdagens ensformighed vil vise sig og hvis det er noget psykopaten hader, er det ensformighed . Det er hårdt, da min datter og især det yngste barnebarn har været her næsten dagligt og pludselig hører jeg nærmest ikke fra dem. Det er meget mærkeligt, men tiden må vise, hvad det ender med. Jeg må leve mit eget liv og vide, at jeg har gjort alt hvad jeg kunne i de relationer jeg havde med såvel psykopaten og psykopatens datter.

      1. Mary: det er dette jeg tenker også. Pust med magen, begge barna er voksne. Den eldste har kun begrenset kontakt med sin far, mens den yngste har regelmessig kontakt og er nå på hyttetur med sin far og den nye kjæresten. Tiden vil vise hva som skjer. Jeg tviler på at P klarer å skjule sitt egentlige jeg i lang tid, og er spent på hva som kommer til å skje da.

    11. Jeg må legge til noe jeg kom på i etterkant etter jeg hadde sendt inn innlegget mitt. Jeg har hele tiden lurt på hvorfor jeg så gjerne vil tilbake til P/N selvom jeg VET og SER mishandlingen. Jeg tror det ligger mange ting til grunn. En ting er at det svir så enormt å se hvor nedverdigende behandlingen har vært og at en ikke har satt grenser der og da når opplevelsen fant sted. En ser det i etterkant at det er så nedverdigende. Og det er vondt å tenke på. Samtidig så det en trodde var den store kjærligheten og som en investerte så mye tid på i form av kverntanker bare var falsk og en illusjon. At en har blitt manipulert så enormt. Og selv om en ser dette helt klart, så blir ikke traumebånvdet brutt. Det er dette jeg lurer så på hvordan båndet kan slites????

      1. Det er igjen det psykopatiske bånd. Vi lengter ikke tilbake til noen som har mishandlet oss hvor det psykopatiske bånd ikke er tilstede, vi har ikke noe uoppgjort med dem, vi er bare glade for å være kvitt dem.

    12. Er det et sikkert tegn på at en person er psykopat når han plutselig kan ta kontakt med en perifer bekjent på messenger, og så gå fra den ene dagen til å skrive uskyldige meldinger om hvor koselig det var å se meg på Facebook og fortelle om hvor gamle barna sine var og hva han gjorde i fritiden til neste dag å sende seksuelle meldinger om hva jeg likte i sengen? Og å sende meg flere daglige meldinger om dette helt til han traff meg, for så å få viljen sin (da jeg var blitt hektet) og etterpå ikke sende en eneste melding på 6 uker. Og så begynne forfra igjen akkurat som ingenting. Eller er dette bare en utrolig frekk og utro mann jeg har truffet på?

      1. Ingen psykopatiske tegn er “sikre”. Alle psykopatiske trekk er ekstreme varianter av normal atferd – altså atferd vi alle kan ha innimellom. Du må se på helhetsbildet. Når trekkene er mange, konstante, og gjentas hyppig over tid, så har du mest sannsynlig en psykopat.
        Hva du beskriver minner imidlertid om psykopatisk idealisering, devaluering (seksuelle meldinger er nedlatende) og forkasting, i korte sykluser som gjentas.

        1. Det er et tegn som jeg liker å tenke på som sikkert, fordi jeg har aldri erfart det hos andre mennesker…Det handler om utseende. At jeg har tenkt: Det er noe rart med ansiktet ditt. Det er noe veldig rart med ansiktet ditt…Gjerne uten at det er relatert til adferd eller hva vi snakker om. -Og jeg har vansker for å huske øyenfargen. Og jeg har syntes personen så ut som en helt annen, helt plutselig. Og plutselig svarte øyne. Dette fysiske er ett trekk som jeg aldri har opplevd hos andre mennesker.

          1. Det er definitivt noe annerledes og (for oss) gjenkjennelig) ved ansiktet/blikket til psykopaten, og man bør ta det på alvor når man ser et slikt ansikt. Men om det er så sikkert tegn at man kan diagnostisere en psykopat etter ansiktet? Nuvel…

            1. Jeg husker jeg viste bilde av psykopaten til en venninne en gang, og hun sa – “man kan se at han er psykopat, for blikket hans er så intens”. Og det har jeg tenkt på i ettertid at er veldig sant. Men psykopaten hadde alltid så mange ulike blikk – da vedkommende skulle være søt og grei, eller det hatefulle blikket. Men felles var det at vedkommende alltid virket så intens. Og spesielt da vedkommende hadde det hatefulle blikket, så kunne jeg liksom se det i øynene – at vedkommende var en psykopat, bare øynene til vedkommende virket så fulle av hat da og det virket som personen var en helt annen, hvis det gir mening.

            2. Yup, det er riktig at psykopaten har mange blikk.

              Akkurat som deg, så mener jeg at blikket avslører dem, men det er for å beskytte meg selv.

              Så jeg spør, er det kun psykopater som er hatefulle og intense?

            3. hehe… nei, men for min egen del hjelper det. Faktisk hadde jeg trodd langt flere mennesker var psykopater – om det ikke var for dette med utseende. Så mange mennesker har tråkket på meg og vært skikkelig ondskapsfulle. Men dette er noe annet. Og det gjør det lettere å tenke på dette merkelige ansiktet, enn å skulle analysere handlingene til alle jeg omgås. Ikke at jeg skal la meg tråkke på, men jeg trenger heller ikke ha blålysene på hele tiden… Nå kan du ikke alltid se det ansiktet hos en psykopat heller da, men det vil over tid vises- om bare i sekunder, og da kan jeg løpe….Og det kjennes trygt.

            4. Nå handler jo denne bloggen om psykopati, så det er av spesiell interesse hvordan man kan skille dem ut.

              Men personlig ser jeg ikke lenger etter psykopatiske trekk. Jeg ser etter folk som gir meg ubehag. Jeg tenker ikke lenger så mye på om de kan ha en forstyrrelse. Det er så enkelt som at hvis jeg ikke liker dem så inkluderes de ikke i mitt privatliv.
              Dette er en markant forandring fra tidligere i livet, da tenke jeg omvendt; likte de meg, så var de inkludert.

    13. “Men personlig ser jeg ikke lenger etter psykopatiske trekk. Jeg ser etter folk som gir meg ubehag.”
      Der er jeg også nå. Men det kom først nylig, for halvannen måned siden. Da det var som om den siste dråpen som skulle til endelig kom, for at jeg skulle begynne å stole på egen virkelighetsoppfattelse og egen vurdering.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg