“Jeg blomstret litt i 20-30 årene, da jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på utseende og væremåte. Men jeg ser nå i ettertid at jeg ikke følte meg verdig. Jeg ser i ettertid at det har vært flere P/N i livet mitt, jeg har nok vært et ekstremt lett bytte.”
Dette skriver “Rikke”, en av bloggens lesere, i kommentarfeltet. Det ligger mye selvinnsikt i sitatet. Det er også veldig gjenkjennelig, akkurat som Rikke så følte jeg en oppgangstid i livet i den samme perioden. Men hva skjedde da jeg nærmet meg 40? Livet sluttet å seile i medvind. I en alder da jeg trodde man skulle bli tryggere og alt faller på plass, så ble jeg i stedet mer sårbar og famlende. Ting som nå burde ha gått på skinner, gjorde ikke det lenger. Jeg så jevnaldrede rundt meg gjøre karrierehopp og stråle av selvtillit mens jeg selv ble kastet tilbake til en ny pubertet. Jeg ble stående på stedet hvil og opplevde sågar stygge tilbakeslag. Det var en meget ubehagelig indre og ytre reise. Det handlet ikke om en “midtlivskrise” eller en frykt for at ungdommen nå var over. Snarere handlet det om at jeg begynte på en kamp som de fleste på min alder er ferdige med for lenge siden. Det føltes som gjenopptrening etter et hjerneslag. Jeg ble plutselig oppmerksom på alle krenkelsene i livet, jeg ble sint og oppfarende, kuttet ut mange mennesker i livet og slapp svært få nye inn.
Hva skjedde? Hvor var det avslappede jeg blitt av? Hvorfor fungerte det ikke lenger å være mitt gamle jeg, det som hadde hjulpet meg opp og fram i mange år (trodde jeg)? Det var fryktelig tungt å skulle reorientere meg i en så moden alder. Jeg erkjente etterhvert at dette ikke lenger handlet om psykopaten. Han påvirket riktignok livet mitt enormt, men ikke så mye, i så lang tid etterpå.
Noe av svaret finnes i sitatet øverst. “Jeg blomstret, da jeg fikk gode tilbakemeldinger på mitt utseende og væremåte”. Hvor viktige er egentlig andres tilbakemeldinger? Jeg vil påstå at de er rimelig viktige. Vi har alle hørt skrekkhistorier om mennesker med dårlig oppførsel som aldri tar andres hint om forbedringspotensiale. Gode venner fungerer som viktige korrigeringer og stabilitetsfaktorer i livene våre. Gode tilbakemeldinger kan føre oss inn i en god sirkel hvor vi faktisk blir så gode som hva tilbakemeldingene sier. Det kalles å “bygges opp”. Og nettopp her ligger essensen; tilbakemeldingene må komme fra gode venner som kjenner oss godt og vil oss vel. Så snart tilbakemeldingene kommer fra mennesker som kun kjenner oss overfladisk eller som har en usikker agenda så må vi avskrive dem, enten tilbakemeldingene er gode eller dårlige. Folk som ikke kjenner oss godt nok, vet intet om våre indre liv. De vet ikke om vi tenker gode eller dårlige tanker. Dermed er de aller fleste utelukket fra å bedømme oss.
Andre mennesker har lov til å reagere spontant på våre handlinger og utsagn, men vi kan ikke la deres reaksjoner styre hvordan vi oppfatter oss selv. Å tillegge andres virkelighet om oss større vekt enn vår egen virkelighet, vil villede oss ut på vinglete veier. Tenk hvor skjøre og avhengige vi blir når andres oppfatning av oss skal bestemme om vi får en god eller dårlig dag. Hvem som helst vil kunne projisere deres negativitet over på oss og lett vippe oss av pinnen, slik psykopaten gjorde.
Som Rikke så klokt impliserer i sitt notat; så snart hun sluttet å få gode tilbakemeldinger så sluttet hun også å blomstre. Med risiko for å lyde litt paranoid, hva hvis noen går sammen om å bryte oss ned, for eksempel på arbeidsplassen, som et slags komplott? Hva hvis psykopaten og hans/hennes flygende aper bestemmer seg for å angripe oss, uansett hva vi har gjort? Skal det være så enkelt å slukke våre lys, kun fordi vi er avhengige av gode tilbakemeldinger?
Øvelsen ligger i å ikke ta kritikk for hardt. All kritikk er subjektiv fra avsenderen. En kollega av meg sa en gang at hun ville ta det fryktelig tungt hvis hun fikk en negativ tilbakemelding fra ledelsen på jobb. Jeg er enig med henne i at det ville være nedverdigende. Men er kritikk fra en sjef alltid berettiget? Nå vet vi at 60% av sjefer har psykopatiske trekk (merk; det betyr ikke at 60% er psykopater). Mange sjefer er derfor inhabile. Kanskje kritikk fra en slik sjef faktisk er et kompliment, at de ønsker å bryte deg ned fordi de ser at du gjør det bra og er en trussel. Sjefen har makt til å sparke oss, det kan vi ikke gjøre noe med, men det betyr ikke at alt som kommer ut av deres munner er gull.
Og hva med venner og slektninger. Kan vi være sikre på at de verdsetter oss like høyt som vi verdsetter dem? I mitt tilfelle oppdaget jeg over en periode til min skrekk at deres handlinger tilsa at så ikke var tilfelle. Det betydde at de var større i mitt liv enn jeg var i deres. Ingen forbrytelse i det, maktubalanse finnes faktisk i de fleste relasjoner. Men det medførte at jeg var villig til å gjøre større endringer i livet for deres skyld enn de strengt tatt fortjente. Jeg trengte en oppvekker for å lære å sette ned foten, selv om det innebar en risiko for å miste dem. Jeg var altfor sårbar for avvisning. Da klimakset kom, så viste det seg at hva jeg trodde var dype og slitesterke vennskap, egentlig var meget skjøre forbindelser. De var neppe psykopater, de var bare dårligere venner enn jeg trodde. Jeg verdsatte dem for høyt.
Vi må slutte å være redde. Redde for ikke å gjøre alt riktig. Redde for ikke å gjøre en god faglig jobb. Redde for kritikk. Redde for ikke å gjøre alle til lags. Redde for å bli forlatt. Redde for at psykopaten behandler det nye objektet bedre enn oss. Redde for hva psykopaten tenker om oss. Slik frykt gjør at vi hopper, vender og bøyer oss for andre, til vi ikke lenger vet hvem vi er. Av og til mister vi venner, av og til mister vi jobbene våre. Det er ikke verdens undergang. Som Per Fugelli sa innen han døde; nøkkelen til et lykkelig liv er å gi litt mer faen. Det er mulig å ha det godt uten andres aksept og konstante gode tilbakemeldinger. For meg har det hjulpet å erkjenne at verden er ikke riktig, den er gal. Ikke forvent for mye av den. Lev og utnytt hver dag så godt du kan.
Til dere som likte historien om “Dirty John” så kan jeg fortelle at Netflix nå slipper sesong 2. Der sesong 1 handlet om psykopaten John Meehan, så kalles sesong 2 “The Betty Broderick story”. Jeg vet lite annet enn at vi denne gang skal stifte bekjentskap med Betty Borderick som endte med å myrde sin eksmann og hans nye kone i 1989. Det gjenstår å se om dette er et like godt studie av en psykopat som sesong 1 var. Jeg vet at mange psykopatiske faktorer var tilstede, slik som omfattende forfølging av eksmannen med gjentatte besøksforbud, en manglende aksept av at han hadde funnet en ny partner og fraværende empati for egne barn. Blant annet kjørte hun sin bil inn i eksmannens nye hjem, selv om deres felles barn var tilstede i huset. Broderick sitter fortsatt fengslet. Hennes søknader om permisjon er gjentatte ganger avslått, på grunnlag av at hun “aldri har vist anger eller forståelse for at hun har begått en alvorlig forbrytelse”. Slippdato er 14. august.
Jeg er 38 år og gjennomgår omtrent det du beskriver. Jeg var sosial og populær og mer “vellykket” i alderen 27–37 enn jeg noen gang turte håpe på i oppveksten. Men nå har jeg havnet i en oppvåkningsfase som først og fremst handler om vennskapsrelasjoner. Jeg har tidligere brutt med en psykopatisk kjæreste og hadde en vond oppvåkning som følge av det. Nå er det som om vennskapsrelasjonene står for tur. Jeg så et meme på nettet med påskrift: “I’m running out of people I actually like.” Slik er det, selv om “like” er litt banalt i sammenhengen — det går mer på det å ha noen å dyrke relasjoner med og omgås overhodet. Jeg tok tidligere for gitt at vennskap handlet om å støtte hverandre, vise hverandre omsorg og ikke minst gi like mye som man får. Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg. Jeg har vært grenseløst naiv og tatt for gitt at min tilnærming til andre er tilnærmet universell (med noen unntak). Jeg har møtt alle med et åpent sinn, noe som i lang tid gjorde meg fryktelig populær. “Alle” digget meg og ville være sammen med meg, flere sa at jeg var helt herlig å være sammen med. Jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt — og var nok dermed også et ekstremt lett bytte for giftige folk. Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv opp gjennom 20- og 30-årene.
Jeg har av nødvendighet brutt med familien min som består av narsissister og medavhengige, og har dermed følt meg ekstra avhengig av gode venner. Jeg har tenkt at gode venner kan erstatte familien jeg ikke har. Nå skjønner jeg at det godt skal gjøres. Jeg skjønner også at jeg må finne en slags indre klippe i meg selv, og tror jeg har det i meg, men jeg må også innrømme at jeg er redd for å bli ensom nå idet jeg nærmer meg 40. Jeg føler meg lost. Mye av tryggheten jeg mente å ha opparbeidet meg som voksen, virker med ett irrelevant. Jeg må tenke helt nytt rundt vennskap, relasjoner og hva det er, hvem jeg slipper inn, og hvordan jeg regulerer graden av tilknytning og fortrolighet. Det føles som jeg er på vei inn i en ny livsfase. Jeg tror det er en klokere en, men jeg er også redd den skal bli tom og trist.
I denne kommentaren står det mye klokt. Jeg håper mange tar seg tid til å lese den.
Å oppleve tilbakefall i moden alder er åpenbart noe mange opplever. Litt underlig at fagpsykologien ikke har anerkjent dette i større grad. Det er forventet at livet skal vise en konstant oppadgående kurve, nærmest inntil dødsdagen. Følelsen av skam og mislykkethet er stor når det ikke skjer.
“Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv opp gjennom 20- og 30-årene.”
Jeg anbefaler deg å tenke etter uten berøringsangst. Jeg vet at jeg selv kommer til å reflektere over dette. Muligens blir det til en ny tekst eller video.
Dette er så viktig, jeg tror evene til å “gi mer faen” kommer med kunnskap.
Riktig kunnskap fører til mer forståelse, som har positive ringvirkninger med utvikling av selvverd og selvtillitt, “et ekstra øye.”
Det gir styrke og mot, ikke minst blir man litt immun mot “giftige menneskers angrep” og har evene til selv å sile ut hva som er relevant, normalt- og hva som ikke er det.
Utdannelse og posisjon spiller ingen rolle, mennesket gjør det.
Hadde forhåpentligvis min siste krangel med min ex i dag. Det er lov å håpe. Har prøvd å komme ut lenge nå, men han har alltid endt opp på døra her noen dager etter, når han vet jeg er på mitt svakeste. Dette er fyren som fikk meg til å gå fra barnefar, for deretter å slå opp. Jeg kom meg videre, og han har ødelagt tre forhold nå inkludert et samboerskap. Og den store skuffelsen er at jeg har latt han gjøre det, ingen kan forstå det uten å ha opplevd det selv. Denne bloggen her har hjulpet meg å sakte men sikkert bli sterkere for hver dag, og etter at han nok en gang fikk meg oppløst i tårer i dag, tok jeg grep og sa at nok var nok. Til forskjell fra før gikk jeg ikke bare ut døra, som han sikkert ønsket, men jeg satt å fortalte om alt jeg følte rundt hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Har sikkert ingenting å si, men jeg måtte bare få det ut. Han lurte på hvorfor jeg gjorde det, og jeg forklarte det med at jeg ikke har noe behov for at han skal komme med mange spørsmål og mye på hjertet om noen dager igjen. Og at han kunne ta det med seg til sitt neste forhold. Det går rett i gjennom, men jeg ser at for hver ting jeg tar opp som går på han blir han sintere og sintere. Og tilslutt gjør han som alltid: “Nå kan du bare reise ned til den nye typen din”, som han ofte sier når jeg gjør det slutt. Det virker ikke som han skjønner noe av det han har gjort og sagt. Det er alltid jeg som er synderen, og som jeg har lest her og flere steder ser jeg jo at det ofte er sånn. Jeg har måtte takle kritikk, vonde kommentarer, irettesettelse, kontroll og likevel har jeg blitt og syns det er like vanskelig å gjøre det slutt hver gang. Helt utrolig. Vet at kampen så vidt har startet, men føler meg klar for å ta den. Godt å ha en gjeng som dere og en blogg som dette <3
Flott at du er på vei. Lykke til.
Kan relasjonen med P på mange måter sammenlignes med alkoholisme? Altså, dersom man har hatt mange måneders kontinuerlig NK(denne gangen ble det ett år før vi støtte på hverandre, slo altså forrige periode på 8 mnd :D), kjente faktisk ikke noe savn en periode da, fordi det er nok av andre ting å tenke på.
Før at jeg en periode etterpå, nedkjørt og trøstesløs av andre årsaker, begynte å tenke på kontakt igjen… Altså, ikke misforstå, jeg vet at det ikke er lurt, og jeg har ikke egentlig lyst. Men jeg innbiller meg at det er litt sånn å avruses, å merke mestringen ved å holde seg unna, å merke de positive følgene når det gjelder helsa, men kjenne suget når livet suger, og begynne å tenke “et glass, det hadde kanskje vært trøst eller avledning i det…”
Det kan sammenlignes med alle former for sterke avhengigheter; som alkoholisme, heroinavhengighet eller gambling. Det er riktig at man er i risiko for å gjenoppta avhengigheten/bryte NK når livet går en i mot. Derfor viktig å være ekstra oppmerksom når man føler seg nede eller møter motgang.
Leser alt selv om jeg ikke kommenterer så ofte om dagen. Lærerikt, samtidig som det er viktig å gå videre når lærdommen begynner å feste seg og jeg opplever å bruke den automatisk i situasjoner som kunnskapen trenges, både i form av innsikt for å stå støtt i timer og dager etter møter/ møter med tilfeldige mennesker med mye gift i seg på vår vei i hverdagen der ute.
Akkurat nå føler jeg for litt støtte og råd fra siden her Daniel, fordi jeg har en P på min arbeidsplass.
Jeg har avslørt personen for en god stund siden, men det er som om jeg ikke klarer å løse dette med denne P,
også inni meg. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, men denne P er virkelig så giftig i sin væremåte og energi.
Det smiles og prates med en stemme som er som smør, smørblid og søt i stemmen som det snilleste på jord, og jeg klarer ikke å møte dette som jeg kjenner er så falskt. Det river inni meg. Fornuft og visdom har jeg, men dette er så urettferdig for de andre som dette går utover, som ikke får hjelpen de fortjener. P stanser meg i å hjelpe og gjøre min jobb. Enda jeg vet at min oppgave er ønsket. P manipulerer og hindrer meg innkomst, med smil (og avsky godt skjult!) Det river i meg, og jeg kan kjenne på dette i uker etterpå, for så en ny runde i møte med P. Det er så uærlig og uverdig for de som trenger oppgaven min som jeg utfører. Det å møte P her uten å vise følelse, dvs gråstein er enormt krevende, og jeg klarer det ikke hver gang. Hvordan i alle dager skal jeg forholde meg her Daniel? Skal jeg virkelig bare slippe det fullstendig og vete på at andre tar grep og ber om min hjelp? P setter oppgaven jeg har fått for å gjøre til andre. Og disse andre synes det er helt greit å ta jobben. Og når jeg skal komme å jobbe så har andre utført oppgaven min. Og det smiles og jeg “kastes”på dør. Har vurdert å gå oppover i ledelsen for å informere om at det er en person (ikke si P) som hindrer meg i å utføre oppgaven min. Men vet ikke om jeg tåler en runde med dette som kan utløses i møter med P/N. Noen som har tanker eller råd? Jeg synes det samtidig er viktig at vi står opp for oss selv. Så da blir det en liten konflikt inni meg i forhold til å ta vare på meg selv.
I noen tilfeller så er psykopaten på jobb så sterk at det er bedre å bytte jobb enn å bli værende.
Kan dette være et slikt tilfelle?
Daniel: Ja mulig det er tilfelle her. Det sitter langt inne, fordi jeg ønsker å gjøre jobben min godt. Takk for svar:)