Sympati for djevelen

Denne teksten skrev jeg i desember 2015. Den ble opprinnelig publisert på nettstedet psykopaten.info

 

Å fortsatt føle kjærlighet for psykopaten etter bruddet med en psykopat er dessverre meget vanlig. Selv om man har forstått at relasjonen er skadelig og har klart å løsrive seg eller blitt forkastet, så er det meget vanskelig å slutte å elske psykopaten. Kjærligheten man har til en psykopat er ikke rendyrket kjærlighet. Den er blandet med avhengighet og noe som kalles det psykopatiske bånd eller «traumebånd» og er derfor meget slitesterk.

Tett beslektet med kjærlighet er følelsen av sympati. For mange kan sympati for psykopaten være ekstremt vanskelig å riste av seg, selv lenge etter bruddet, og selv etter at man begynner å komme ut av tåka og forstår at man har hatt nærkontakt med en psykopat. Vi føler sympati fordi vi er empatiske og elskende mennesker. Våre empatiske egenskaper er hovedårsaken til at psykopaten singlet oss ut til å begynne med. I tillegg opplevde mange at psykopaten brukte sympati som «hektemiddel». Psykopaten fortalte kanskje historier som vekket sympatien i deg, eller opptrådte på en måte som fikk hjertet ditt til å svelle. Selv opplevde jeg min psykopat som en lillebror som søkte trygghet i meg.

Likevel fortalte min psykopat aldri historier som skulle vekke sympati, ei heller gjorde han seg «stakkarslig». Faktisk hadde han aldri masken på når vi to var alene, hvilket betyr at jeg så den ekte psykopaten bak masken helt fra starten. Om dette var skremmende? Både ja og nei. Jeg ante ikke den gangen hva det var jeg observerte. I stedet for den nakne sannhet så trodde jeg at jeg så en maske som var hard og tøff, men at han var myk og sårbar bak masken.

Psykopaten klarte likevel å hekte meg og spille på min sympati – nærmest uten å si et ord, men med en opptreden som var vekselsvis engleaktig, Jeg oppfattet psykopaten som en meget oppsøkende person, en som forsøkte desperat å «passe inn», en som opplevde seg selv som marginalisert. Jeg tror at den tidvise engelen ikke var en manipulasjon men ekte. Han opplevde faktisk seg selv som uskyldig. Dette var alt som skulle til for at jeg utviklet sterk sympati. En sympati jeg fortsatt kan kjenne på den dag i dag, lenge etter bruddet.

En psykopat er slave av sin tilstand. Han/hun kan ikke forandre seg, og er dømt til et liv hvor de bare opplever overfladiske glimt av følelsene som normale mennesker har. Det betyr at psykopaten aldri føler dyp glede, smerte, sorg, kjærlighet eller takknemlighet. Det blir et meget fargeløst og kjedelig liv. Derfor søker psykopaten så mye ekstern stimulans. Psykopaten er dømt til å gjenta det samme mønsteret, igjen og igjen. Idealisering, devaluering, forkasting. Han/hun må hele tiden ha større, bedre, nyere.

Derfor er psykopaten hele tiden søkende. Hele tiden på farten. Hele tiden opptatt med noe. Han/hun er løven i «Trollmannen fra Oz» på leting etter hjertet sitt. Løven ønsket seg mot. Psykopaten ønsker seg livsglede – det han/hun ser vi andre har, men ikke opplever selv.

Det pågår en diskutabel oppfatning blant terapeuter og fagfolk om at især narsissister opplevde en omfattende omsorgssvikt som barn, og at denne omsorgssvikten, som må ha nærmet seg en størrelsesorden av traumatisk art, forårsaket en personlighetsforstyrrelse. Hele dette bildet av psykopaten som traumatisert tidlig i livet, sammen med et handikappet og søkende voksenliv, gir grobunn for følelse av medynk, sympati, empati og medfølelse for psykopaten. Men bildet er ikke nødvendigvis riktig.

Når vi som elsker psykopaten lar oss overbevise om at deres forstyrrelse er utenfor deres kontroll, så sveller hjertet – igjen! Vi blir dels sjokkerte, dels validert, men også sorgtunge. Å vite at den personen vi elsker har en «diagnose» kan forsterke vår følelse av sympati. I starten tenker vi kanskje sågar «men JEG elsker ham/henne så dypt. Selv om ingen andre har klart det hittil, så kan min kjærlighet forandre ham/henne og redde relasjonen vår».

Dette skjer fordi vi ennå ikke har lært nok om psykopati. Og fordi vi lenge skal slite med noe som kalles kognitiv dissonans.

Kogntitiv dissonans er når hjernen vår utkjemper et slag med seg selv. Vår nye viten om psykopati kjemper mot hva vi fortsatt ønsker og håper er sant – at psykopaten elsket oss. Det blir en kamp mellom følelser og fakta. Fakta vinner til slutt, men kampen er lang og meget slitsom. Den kan pågå i flere år, og oppleves som et ping-pong spill hvor ditt personlige standpunkt kan skifte flere ganger i løpet av samme dag. Kognitiv dissonans er så omfattende at jeg tror emnet skal få sitt eget innlegg på et senere tidspunkt.

Når vi synes synd på en person så ønsker vi å bygge denne personen opp. Det er antakelig slik vi har oppført oss i hele relasjonen med psykopaten; vi har ønsket å bygge ham/henne opp og har derfor også akseptert og tolerert mye mishandling, på samme måte som man har en høyere toleranse for svakere personers nykker og aggresjon. Denne holdningen av sympati for psykopaten tar vi muligens også med oss ut av relasjonen, og gir næring selv etter opphør av all kontakt. Vel, skjer dette, så har vi gjort en grov feil hele tiden, dog uten å vite det. Vi har forsøkt å bygge opp en person hvis selvbilde allerede fra før er overdimensjonert. Psykopaten trengte aldri å bygges opp. Hans/hennes grandiose selvbilde er selve motoren bak mange av deres overgrep mot andre mennesker, og vi har vært med på å støtte og underbygge det. Derfor – hvis ikke du har klart å legge sympatien for psykopaten død tidligere, så gjør det nå.

Til syvende og sist så står følelsen av sympati i veien for vår egen helbredelse. Vår kjærlighet til psykopaten arbeider mot oss.

Når sympati for psykopaten trenger seg på, så må vi alltid ha klart for oss at:

  • Det er ingenting i veien med psykopatens intellekt, han/hun er fullt klar over hva de gjør.
  • Psykopaten kan ikke forandres. Din sympati eller kjærlighet hjelper ikke. Psykopaten ønsker å forbli som han/hun er, fordi de føler seg overlegne.
  • Psykopaten har helt bevisst ført deg bak lyset, lekt med dine følelser og med viten og vilje bedratt deg emosjonelt, psykisk og eksistensielt.
  • Psykopaten forakter deg.
  • Alt du og psykopaten hadde sammen, var skuespill.

Når alt dette virkelig går opp for oss, så er det vanskelig å føle noe som helst av sympati for dette mennesket som kalte seg vår sjelevenn. Hvis ikke denne erkjennelsen er tilstrekkelig til å vippe vår sympati av pinnen, så fortjener vi virkelig en hederspris som “tidenes mest tolerante”, alternativt “tidenes dørmatte”. Men slapp av, det ER nok til å kvele siste rest av sympati. Vi må bare forstå det først. Ta det innover oss. Og når vi gjør det, så faller vi ofte i en ny felle; når sympati blir erstattet med følelser av hat, sinne og bitterhet.

Selv om hat og bitterhet er en mer naturlig reaksjon på psykopatens opptreden enn sympati, så har begge disse følelsene til felles at de handler om psykopaten. Din helbredelse kretser fortsatt rundt en annen person, og ikke rundt den som skal helbredes – deg.

Og da mener jeg ikke at du er den som har vært syk. Men det er du som skal finne veien tilbake til livet. Den veien må handle om deg, ikke psykopaten.

Når psykopaten ikke lenger er en del av ditt liv så spiller det ingen rolle hva han/hun gjør eller tenker om deg. Det spiller heller ingen rolle hva du selv gjør eller tenker om ham/henne – det vil uansett ikke ha noen innflytelse på psykopaten. Du vil veksle mellom det ene standpunktet om at psykopaten vil «våkne opp» og innse at du er den eneste riktige og komme tilbake, og det andre standpunktet om et ønske om hevn. Dette er kognitiv dissonans som river deg i fillebiter.

Men det er uinteressant hva du ønsker. Psykopaten hører deg ikke lenger.

Å være bitter mot en psykopat er som å selv drikke gift men håpe at det skader ham/henne (ukjent sitat, noe omskrevet av meg).

Det positive med psykopaten ute av bildet, er at du kan lide og heles i ditt eget tempo. Du trenger ikke lenger være konstant oppegående og givende, slik du måtte være sammen med psykopaten. Du kan nå være tro mot dine følelser. Leve gjennom dem, ikke utenom. Du kan tillate deg å ha dårlige dager. I samlivet med psykopaten så lærte vi oss å legge lokk på mange følelser, følelser psykopaten ikke likte eller tillot at vi hadde, og sågar fikk oss til å skamme oss over å ha. Det behøver vi ikke lenger.

Dette inkluderer hat og bitterhet. Det er en fase du må gjennom. Ikke vær redd for å kjenne på den. Men ikke bli sittende fast i den. For den følelsen vi ønsker å sitte igjen med, når alt er spist, er likegyldighet.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

6 kommentarer
    1. Først vil jeg si at den kognitive dissonans er fryktelig. To oppfatninger om et menneske kjemper en innbitt kamp mot hverandre. Er den andre med viten og vilje grusom, eller er det noe jeg ikke forstår? Hvordan kan han/hun som var så kjempefin mot meg i går være så grusom idag? Hvorfor ble han/hun plutselig så sur og vrang? Hva kan jeg ha sagt? Og sånn fortsetter det. Så er plutselig P/N riktig blid og søt igjen og man tror man må ha overreagert på et vis. Kjenner man ikke til personlighetsforstyrrelsen blir alt bare kaos og tankekjør.
      Når dette får pågå over tid skjer det en nedbrytning av ens sunne reflekser. Man begynner å mistro sine egne opplevelser og følelser. Var det egentlig så ille? Og hvis det så var må så må det være noe som plaget så mye at han/hun bare klikket på meg. Stakkars mennesket har vel mye å slite med (barndom, jobben osv).
      Vi venner oss til å finne bortforklaringer for dem og unnskylde dem. Dette forsterkes av at de innimellom virker som sårbare barn mellom all tøffheten. Og barn vil vi jo instinktivt forsvare og beskytte. De er jo emosjonelt barn og derfor får de vår sympati selv når de har vært jævelige mot oss mange ganger.
      Sympatien er vel ikke særlig sterk midt opp i fandenskapen, men så går det litt tid og så føler vi på den igjen. Jeg tror bare ikke normale hjerner klarer å prossesere deres oppførsel på adekvat måte før vi har fått avstand til dem i tid og rom og dertil har fått oss kunnskap om disse cluster B folkene.

    2. Jeg ser frem til innlegget ditt om kognitiv dissonans. Det er det som er så vanskelig. Jeg glemmer nesten ut den delen av relasjonen som var så nedverdigende og enormt sårende og utrolig forvirrende. Den delen som gjorde at jeg datt langt ned i et mørke. Plutselig så er du et sted der du (heldigvis av og til) glemmer hvor utrolig vondt det gjorde og bare savner rusen og spenningen og den euforiske opplevelsen som P/N ga deg. Jeg kjenner at jeg er der nå, jeg vil bare ha livstegn fra ham. Selv om jeg VET hva han er, så har han en utrolig makt over meg. Men en god ting er jo at P/N gjorde meg så oppmerksom på mine kjernesår. Jeg har vært utsatt for sånne 3 ganger før både i arbeidsliv, nære relasjoner og romantisk forhold. Men denne gangen med min siste så har jeg jo virkelige lært hva denne forstyrrelsen går ut på og at dette ikke er min skyld. Jeg har bare tiltrukket meg sånne fordi selvverdet mitt er dårlig, jeg er høysensitiv, peoplepleaser og har vært avhengig av andre sin bekreftelse for å ha det bra med meg selv. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så fikk jeg masse bekreftelse i 20-30 årene. Men det er ikke andre som skal avgjøre om jeg er oppe eller nede, jeg skal finne gleden inni meg selv. Rett og slett gi litt mer F. Jeg er i en prosess nå, kanskje jeg oppsøker en profesjonell for å få hjelp til å hele mine kjernesår. Håper jeg tar innover hele meg etter hvert hva jeg vet og ikke hva jeg håper på. Det jeg håper på er at alt jeg senser, leser, forstår og vet IKKE er sant. Men det er jo det. Håper savnet svinner hen etter hvert.

    3. Lenken du henviser til eksisterer ikke lenger. Hvor har du skrevet mer om kognitiv dissonans ?
      Skulle forøvrig gjerne hørt hvordan det går med «Rikke» idag.

    4. “Det er antakelig slik vi har oppført oss i hele relasjonen med psykopaten; vi har ønsket å bygge ham/henne opp og har derfor også akseptert og tolerert mye mishandling, på samme måte som man har en høyere toleranse for svakere personers nykker og aggresjon. Denne holdningen av sympati for psykopaten tar vi muligens også med oss ut av relasjonen, og gir næring”

      Dette passer på meg i forholdet til eksmannen. Veldig lenge etter bruddet.

      “Når sympati for psykopaten trenger seg på, så må vi alltid ha klart for oss at:

      Det er ingenting i veien med psykopatens intellekt, han/hun er fullt klar over hva de gjør.Psykopaten kan ikke forandres. Din sympati eller kjærlighet hjelper ikke. Psykopaten ønsker å forbli som han/hun er, fordi de føler seg overlegne.Psykopaten har helt bevisst ført deg bak lyset, lekt med dine følelser og med viten og vilje bedratt deg emosjonelt, psykisk og eksistensielt.Psykopaten forakter deg.Alt du og psykopaten hadde sammen, var skuespill.”

      Selv nå etter oppvåkningen og så nær ingen kontakt som overhodet mulig, og jeg handler på det som om jeg har innsett det/tror på det, gjør jeg enda ikke det fullt ut. Det er trist at jeg ikke er der enda. Men det er ferskt mht den kuttede kontakten.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg