“Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv”

Dette skriver “Anonym” under en tidligere tekst. Kommentaren i sin helhet kommer her;

Jeg er 38 år og gjennomgår omtrent det du beskriver. Jeg var sosial og populær og mer “vellykket” i alderen 27–37 enn jeg noen gang turte håpe på i oppveksten. Men nå har jeg havnet i en oppvåkningsfase som først og fremst handler om vennskapsrelasjoner. Jeg har tidligere brutt med en psykopatisk kjæreste og hadde en vond oppvåkning som følge av det. Nå er det som om vennskapsrelasjonene står for tur. Jeg så et meme på nettet med påskrift: “I’m running out of people I actually like.” Slik er det, selv om “like” er litt banalt i sammenhengen — det går mer på det å ha noen å dyrke relasjoner med og omgås overhodet. Jeg tok tidligere for gitt at vennskap handlet om å støtte hverandre, vise hverandre omsorg og ikke minst gi like mye som man får. Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg. Jeg har vært grenseløst naiv og tatt for gitt at min tilnærming til andre er tilnærmet universell (med noen unntak). Jeg har møtt alle med et åpent sinn, noe som i lang tid gjorde meg fryktelig populær. “Alle” digget meg og ville være sammen med meg, flere sa at jeg var helt herlig å være sammen med. Jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt — og var nok dermed også et ekstremt lett bytte for giftige folk. Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv opp gjennom 20- og 30-årene.

Jeg har av nødvendighet brutt med familien min som består av narsissister og medavhengige, og har dermed følt meg ekstra avhengig av gode venner. Jeg har tenkt at gode venner kan erstatte familien jeg ikke har. Nå skjønner jeg at det godt skal gjøres. Jeg skjønner også at jeg må finne en slags indre klippe i meg selv, og tror jeg har det i meg, men jeg må også innrømme at jeg er redd for å bli ensom nå idet jeg nærmer meg 40. Jeg føler meg lost. Mye av tryggheten jeg mente å ha opparbeidet meg som voksen, virker med ett irrelevant. Jeg må tenke helt nytt rundt vennskap, relasjoner og hva det er, hvem jeg slipper inn, og hvordan jeg regulerer graden av tilknytning og fortrolighet. Det føles som jeg er på vei inn i en ny livsfase. Jeg tror det er en klokere en, men jeg er også redd den skal bli tom og trist.

Den velskrevne kommentaren gjorde inntrykk på meg, den har så mange viktige elementer. Kanskje er det først og fremst fordi jeg relaterer til det meste “Anonym” skriver. Likevel tror jeg den viser essensen i hva mange av leserne har slitt med, ikke kun noen få. “Anonym” skriver om en trist oppvåkning der han/hun innser at deler av livet har vært basert på en illusjon. Illusjonen om at man er godt likt og respektert av et nettverk som egentlig ikke respekterer deg, de bare later som for å oppnå goder av deg. Nettverket vil i de fleste tilfeller bestå av både venner og familie.

Du har noe å gi som de ønsker, men de vil ikke betale for det. De vil ha det gratis. Når vi gir dem noe gratis, så mister varen sin verdi. Tenk på alle gratisting du har i ditt hjem; gaver fra bokklubber, billig nips, gaver fra bekjente som ikke betyr noe for deg. Behandler du disse tingene med like stor andakt som brosjen fra din avdøde bestemor, eller den nye sofaen til tredve tusen? Mest sannsynlig verdsetter du tingene høyere hvis du ikke har fått dem gratis, hvis du måtte spare penger en stund for å tilegne deg dem eller bygge opp en spesiell relasjon til personen som ga deg dem.

Når vi gir andre mennesker av oss selv gratis så er det fordi vi ønsker å være snille og å bli verdsatt. Men det motsatte skjer, vi blir tatt for gitt og faller faktisk i verdi i andres øyne. De vil løpe til mer utfordrende marker for å finne seg en partner. Kanskje de beholder oss fordi det er kjekt å ha et gratis suppekjøkken i nødens stund. Men faktisk er det litt kleint å stå i suppekø. Man ønsker egentlig ikke å være der. Og senere vil man ikke innrømme overfor andre at man manglet penger til mat og måtte stå i den køen.

Samme syn kan mennesker få på oss når vi kun er en gratisløsning. Det blir flaut å vise seg sammen med oss og man vil ikke innrømme overfor andre at man pleier kontakt.

Her kommer overskriften fra “Anonym” til sin rett; Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv.

For å ta noe positivt først; så flott at du endelig våkner opp. Kanskje har så mange som 90% av menneskene i ditt liv vært utnyttere som foraktet deg bak din rygg. Dette inkluderer også nære familiemedlemmer som foreldre og søsken. Når du har ristet av deg den initielle bølgen av plutselig klarsyn, vemmelse og skam som skyller over deg og nesten slår deg over ende, så er det viktig å gå mer rasjonelt til verks; i hvilke konkrete situasjoner har forakten kommet til syne? Hvorfor så du det ikke den gang? Når startet det? Hva har du selv gjort som har trigget en utnyttelse, hvorfor nettopp deg? Hva kan du gjøre annerledes? Og ikke minst, hvem i dine omgivelser er utnyttere?

Det er noe som heter “vær forsiktig med hva du aksepterer, for du forteller andre hvordan de skal behandle deg”. Livsløpet med utnyttelse startet ofte i meget ung alder. Den gang hadde vi ikke slik innsikt. Vi var tenkende vesener, men vi handlet likevel utifra barnlig umodenhet og reflekser. Da vi ble eldre så hadde mønsteret allerede satt seg godt fast og var blitt til vår virkelighet, vi så ikke umiddelbart noe behov for å forandre oss. Vi trodde det fungerte for oss. Som “Anonym” også skriver; jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt.

Alle tegnene på at vi egentlig ikke var respektert eller likt, sank ikke inn; all hjelpen som uteble når vi trengte den, de ubesvarte anropene, gavene vi fikk som hadde en femtedel av den verdien vi selv ga, de kvasse kommentarene fra folk som ikke fryktet represalier fra oss, alle rådene vi aldri ba om som vi tolket som forsøk på å hjelpe, men som egentlig var forsøk på å styre og kontrollere oss. Listen er lang.

Vi trenger å sette oss ned og puste litt. Vi må skride til verks med å rydde opp. Men først må vi gi oss selv litt tid til å fordøye sjokket. Vi er kanskje 30, 40 eller 50 år når dette går opp for oss. Det er snakk om lange liv som vi delvis har misforstått. Det er ikke snakk om bortkastede liv. Livet består av mange elementer, sosiale relasjoner er kun en av dem. Men det er et viktig element som vi nå må revurdere. Det er ingen grunn til depresjon. Hagen må lukes for ugress, slik at de ekte blomstene får plass. Dette er helt naturlig arbeid, som vi har forsømt. Rydd ditt liv for parasitter og gi kun plass til mennesker som gir deg noe; god lukt, fine farger og glede.

Bli glad i deg selv. Gir denne korte setningen deg en ekkel bismak? Da liker du ikke deg selv og du har en jobb å gjøre. Vi har ikke verdsatt oss selv, derfor ga vi av oss selv gratis. Men er det noe vi nå har lært, så er det at den eneste du kan stole på, er deg selv. Livslange venner kan vise seg å være andre enn du har trodd, til og med dine egne foreldre. Du har faktisk ingen andre å støtte deg til enn deg selv. Slutt derfor å snakk deg selv ned, du har ikke råd til å miste deg også. Når du ikke tar hensyn til egne behov, så tråkker du på din aller beste venn.

Lær å være alene. Har andre mennesker egentlig gavnet deg så mye som du tror? Hvorfor er det egentlig så viktig for deg å være sammen med andre? Er det for at vellykkethet måles i antall venner, eller for at distrahering avleder deg fra det lukearbeidet som venter? Hagen gror over av ugress, du kan ikke ignorere den lenger. Du er nødt til å fortelle parasitten “jeg har ikke tid til deg lenger, jeg har en hage som må lukes og du er en av dem som må røskes opp med rota”.

Føler du nå at jeg oppmuntrer deg til å trekke deg bort fra all sosial kontakt? Hvordan føles egentlig det? Er det hatefullt å oppmuntre til alenehet? Føler du at jeg oppmuntrer til bitterhet og hat mot de som står deg nær? I så fall, er det kanskje people pleaseren i deg som snakker, som fortsatt hardnakket tror på det beste i alle?

Jeg kan trøste deg med at du kommer ikke til å være alene. Du kommer fortsatt til å være sammen med andre mennesker. Men du skal ikke løpe etter dem i håp om å bli akseptert. Du skal lære deg å  halve veien, for så å stoppe og se om de kommer deg i møte. Kommer de, så gled deg over samværet med en person som er villig til å gå deg i møte. Kommer de ikke, så snur du og går tilbake. La dem fare. Bruk energien du tidligere brukte på å gå hele veien selv mens den andre stod stille, til å gå hjem til deg selv. Der du hører hjemme. 

24 kommentarer
    1. Både den fine teksten du refererer til og din egen fine tekst under, har truffet mye i meg. Jeg har også hatt/har flere P/N i livet.
      Min erfaring har vært litt blandet når det gjelder praktisk og økonomisk utnyttelse. Ikke alle har vært der, men jeg har gitt dem mitt vennskap, min fortrolighet, mine tanker og jeg vil tro – vært til noe inspirasjon.
      Det er veldig vondt når man må tvile på venners lojalitet, kanskje etter mange års nær forbindelse. Når det på grunn av forskjellige hendelser smyger seg inn en følelse av at man godt kan ofres, at vennskapet ikke var så betydningsfullt for dem, som det var for en selv. Når man må bruke energi på å bale med vonde tanker om at fortrolige samtaler ikke var fortrolige for den andre. Selv om denne gjør mine til at de var det. Når du lurer på om den andre gir et fortegnet bilde av deg for å fremme sin egen posisjon hos andre de vil ha et godt forhold til, og så er det omvendt – de er selv slett ikke bare den de utgir seg for å være.
      Alt dette er veldig vondt og man kan slite med å finne ut av hva man skal gjøre. Da snakker jeg om folk som har betydd mye og ikke er lett som en plett å droppe i livet.
      Jeg er enig i at det er bedre å være mer alene enn å holde seg med dårlige venner, men av og til er det faktisk vanskelig å vite hva man skal tro om enkelte.

    2. Det er godt å være alene. Og det er ikke det samme som å være ensom. Men man er alene og må kunne stole på bare seg selv, man slipper å bli såret, brukt og utnyttet.
      Det er den verste følelsen, når det går opp for en at man har blitt manipulert og utnyttet, kanskje i mange år.

    3. Jeg kjenner meg igjen her, jeg var jo også den som blomstret i 30-40 årene og opplevde en varm bølge av å bli sett og likt av de fleste. Endelig være populær. Trodde jeg. Så kom jeg bort det som til nå trodde var min første psykopat rådet romantiske plan. Jeg var euroforisk lykkelig helt til han ble tatt på fersken av kona si som oppdaget at han hadde et forhold til en annen dame enn meg. Og da anga han meg også og svertet meg, Det ødela flere krav livet å oppleve dette sviket samt at mange av våre felles venner trodde på ham. Jeg levde stille og rolig i mange år helt til jeg begynte å få meldinger av den andre psykopaten min. Det var hans oppførsel som gjorde at jeg kom over disse sidene. Jeg har skrevet om det flere ganger, men det var en tidligere bekjent (som jeg vet kjenner den første psykopaten min) som tok kontakt på Messenger. Denne mannen var også gift med familie. Jeg syns greia hans var så merkelig at jeg trodde han tullet med meg, men han klarte å hekte meg ved bruk av alle de kjente teknikkene P/N bruker. Lovebombing, push and pull, devaluering, forkastning, hoovering, silens treatment. Og der var jeg i gang igjen. Jeg har vært i en euforisk rus når han lovebomber meg, og nede i den dypeste avgrunn når han devaluerer/forkaster meg. Hele relasjonen skal skje via Messenger. Har truffet ham 5 ganger på disse årene, og da er det rett på sak i et mørkt rom med sex, og rett på dør når han er ferdig. Da må han gå. Det er så nedverdigende. Så er det silent treatment i 6-8 uker før han starter forfra igjen. Jeg har tatt vare på alle meldinger, og jeg ser at den innledende meldingen er generell. Den tror jeg han sender til flere. Så chatter han med den som biter på og som er mest fristende. I mellomtiden sender han brødsmuler til de resterende offerere sine. Jeg ser så godt manipulasjonen når jeg leser meldingene hans, så jeg forstår at det egentlig ikke handler om sex. Det handler om kontroll, en syk lek med andre sine hoder for å hekte dem og få dem til å gjøre det han ønsker av dem. Vil bare at andre som opplever lignende ting skal tenke litt over om deres P/N holder på med andre. Jeg har skrevet ned et resyme av de innledende meldingene hans, og håper det skal holde meg igjen fra å respondere. Jeg vil ikke han skal vite at jeg vet hva han er, orker ikke å ødelegge mange år av livet mitt på nytt med sverting. Men det positive oppi dette er at jeg øver meg på gi litt mer faen (som Daniel skrev). Jeg øver meg på elske meg selv. Jeg har faktisk i den perioden dette har vart klart å oppleve masse positive ting som gir meg masse positiv feedback. Jeg elsker å være i mitt eget selskap, jeg elsker å være høysensitiv og glede meg over så mange ting og over mitt gode indre liv. Det er så mange ting jeg setter pris på takket være relasjonen med p/n. Jeg var hos en terapeut nylig, og hun fortalte meg at de som kjenner trang til å manipulere/se ned på/behandle andre dårlig ikke har det bra med seg selv. Håper det stemmer, da er det lett å overse dårlig behandling og heller glede seg over de ordentlig gode vennene/relasjonene jeg har. Men et spørsmål: Hva er forskjell på psykopat/narsissist/manipulator? Tenker av og til at det er en manipulator jeg har vært i kontakt med – ser jo manipulasjonen hans. Er han mer “normal” da, eller er det også noe de aldri blir “friske av”.

    4. Vil det si at han er en psykopat? Rett og slett? Og aldri vil forandre seg ever men holde på sånn til han ikke har draget mer?

      1. Du beskriver jo mange andre psykopatiske trekk, så han er neppe kun en manipulator. Men om han er psykopat må du vurdere selv, jeg kan ikke si om en person jeg ikke kjenner er psykopat. Jeg gir deg redskapene i form av hvordan psykopatene uttrykker seg, så må du selv stå for utregningen.
        En psykopat forandrer seg aldri.

    5. Det gjør vondt lese overskriften her. Jeg er på samme sted som Anonym. Jeg ser også forakten jeg av og til blir møtt med når jeg kommer. Jeg tenker jeg må lyse ut et eller annet som gjør at enkelte behandler meg som “annenrangs”. Jeg har vokst opp som peoplepleaser uten mye selvtillit. Har brukt mye av mitt liv på å innordne meg andre og gjøre det som jeg trodde andre ville jeg skulle gjøre. Alt bakt inn med smil og tilsynelatende glede. Jeg var en person som fant meg i at andre trådde på meg, jeg hadde ingen grenser. Jeg trodde jeg måte være sånn for at andre skulle like meg. Jeg hadde også oppblomstring i 25-35 årene, følte meg for første gang populær. Jeg ser i ettertid at jeg innordnet meg like mye andre i den tiden – våget ikke å være meg. Jeg hadde en nedgang etter fylte 35 der jeg var litt mer alene. Så møtte jeg min p/n – og jeg var et lett bytte da han idealiserte meg. Jeg tørstet etter den type oppmerksomhet som han viste meg. Det var så spennende og plutselig ga han livet mitt en vanvittig boost. Jeg var omtrent ikke “nedpå”. Så plutselig forandret han seg og forsvant. Hjertet mitt ble knust. Så kom han tilbake på nytt – jeg var på topp. Og så forsvant han. Slik holder han på. Når det gjelder vennene hans, så ser jeg at han har mange av dem på sosiale medier. Han legger ut innlegg, men får egentlig få likes i forhold til alle vennene han har. Jeg ser han har en forkjærlighet for ca 20 damer, der han liker absolutt ALT de legger ut – forsidebilder, ting de deler, ja absolutt alt. Også noen venner som er litt høyt oppe på rangstigen får alltid likes fra ham. Jeg får aldri likes selv om han sier at han aldri har vært så forelsket som han har vært i meg. Han gjemmer meg for resten av verden. Jeg vet han manipulerer meg, lyver for meg og ikke er sunn for meg. Men jeg klarer ikke å slutten bry meg om ham. Jeg føler meg så skjør enkelte dager. Nå en alltid har vært vant med å gjøre ting en tror andre forventer av en, er det vanskelig å forandre seg. Det er så vanskelig å bli ordentlig og genuint glad i seg selv. Relasjonen min med p/n forsterker det når han kunne nedverdige meg sånn som han gjorde. Litt ekstra vanskelig når en forstår hvilken virkelighet som har vært realitet hele livet – så vanskelig å snu på tankene som har vært ubevisst i hodet mitt alltid om at jeg ikke er en verdig person

      1. Dette var en velskrevet kommentar.
        “Jeg tenker jeg må lyse ut et eller annet som gjør at enkelte behandler meg som “annenrangs”.”
        Bingo! Det er noe vi selv har liten kontroll på som giftige mennesker snapper opp. Det kan være vårt utseende, kroppsholdning eller ansiktsuttrykk. Jeg tror det er viktig å møte verden rak i ryggen, kreve sin plass og som jeg har sagt før – slutt å smile! Selv om det er et stort steg å ta, så kan det være nødvendig å sette folk på plass, også når man ikke kjenner dem; “har du ikke lært at man ikke skal glane?”, “du er visst litt arrogant du”. Det kan virke konfliktskapende, men poenget er å markere tidligst mulig at “med meg kommer du ingen vei”.
        Når man så har fått den respekten man ønsker seg, så kan man løsne litt på smilebåndet, vel å merke kun overfor de som har vist seg ditt smil verdig.

        1. Jeg vil gjerne komme der, men er litt usikker på veien. Jeg er ganske preget kjenner jeg nå av oppveksten min som “annenrangs”. Nesten som når en i gymtimene på skolen skulle velge lag. Selv om jeg var sprek og spretten og flink fysisk, så ble jeg nesten alltid valgt sist. Den vonde følelsen av også å komme 2 venninner bort til en gruppe med andre mennesker, og observere at alle kikker beundrende med fine smil på den ene, mens jeg ble oversett eller fikk “blikket”. Jeg vet jeg lyser ut noe som gjør at jeg har blitt behandlet sånn og vil gjerne jobbe meg ut av det. Men som sagt – usikker på hvordan da dette har vært sannheten i livet mitt. Det er derfor jeg nok er et lett bytte for p/n.

          1. Dette er et interessant tema.
            Det kan være attributter du ikke kan gjøre noe med. Hvem kan forandre utseendet sitt?
            Kanskje er det eneste man kan gjøre, å lære å forsvare seg? Lære at verden er hard og at noen kamper må man ta? At man ikke kan krype tilbake inn i skallet sitt hele tiden?
            Husk at det ikke er noe i veien med deg. Når noen angriper deg (uten at du har provosert dem), enten direkte eller med “mikroaggresjoner” så har de ingen rett til det.

    6. Hei🙂 Stikker innom for og ønske allle en fin dag. 🌸🌼🌸🌼🌺🌺 ☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️

    7. Det er et interessant tema. Kan ikke fri meg fra tanken om mobberne på skolen. Tenker på de barna som utstrålte noe sjenert, forsiktig og sårbart. De ble jo magneter på de som ville mobbe. Men ikke alle av den kategorien ble det. Det handlet kanskje også om hvem disse barna kjente og som gjorde at mobberne ikke turde. Senere, litt eldre skolebarn: Kanskje var det en veldig skoleflink elev som også hadde andre talenter. Kanskje veldig flink til å spille piano eller noe annet. Ordentlig og så bra ut. Mobberne kunne komme frem da også. Kom ikke her og tro at du er så mye bedre enn oss, liksom.
      Men igjen, det kom an på hvem denne personen kjente og kunne få sosial støtte av. Mobbere er feige og gir seg ikke på noen de kan få trøbbel med fordi andre støtter den utsatte. Nei, det gjelder å blinke ut noen de kan ta – og det er nok et behov utfra egne mindreverdighetskomplekser – uten at de selv kommer i klemme.
      Disse mobberne blir voksne etterhvert og mange fortsetter i samme spor. De feige medløperne finner de også, nå i form av voksne. Det er utrolig mange feige mennesker som blir medløpere fordi de er redde for sitt eget skinn dersom de står opp for noen og ikke følger den selvutnevnte “leder”. Som kanskje også har skaffet seg en viss profesjonell/sosial prestisje.

        1. Det er de nødvendigvis ikke. Det er også P/N som ble mobbet som barn (og kanskje dermed ødelagt og fikk en tvilsom innstilling). Og mobbere som senere skikket seg vel,iallefall sånn på overflaten. Hva vet jeg. Hadde vært noe å forske på! (Jeg driver ikke med det).

          1. Jeg tenker at det er en grunn til at man ikke har lov til å stille diagnose før pasienten er 18. Det er jo blant annet fordi – som du sier – noen skikker seg.

            Samtidig vil det være mange tette fellestrekk mellom en mobber og en psykopat; den komplett manglende empatien, å tiltrekke seg objekter (et primærobjekt blir egentlig mobbet, men psykopaten pakker det inn i en “relasjon”) og det å få næring av andres svakhet og underdanighet. Spesielt voksne mobbere vil i veldig mange tilfeller være en psykopat, tror jeg.

            Men jeg tror også en psykopat kan være et mobbeoffer; den stille, litt keitete, lett autistiske typen som piner dyr og har dårlig utviklede sosiale antenner.

            1. Jeg blar i min mentale minnebok og tenker på grusomme mobbere som man som barn bare tenkte på som fæle. Så får man vite i voksen alder at disse slet med sitt. Veldig vanskelige og dysfunksjonelle familieforhold f.eks. Da ble det vel et behov for å sende smerten ut. Noen hadde ikke det andre hadde og sendte den underlegenhetsfølelsen ut og lot det gå ut over andre. Jeg mener det er mye smerte som gjør mobber i barndommen. Det er vel likevel ofte slik at en med lite empati som barn også er slik som voksen, men kanskje på en litt mer fordekt måte som ikke umiddelbart får dem til å lyse mobbere lang vei. Dette er vanskelig å vite så mye om. Jeg har hatt mobbere på skolen som jeg ikke vet så mye om, sånn egentlig, som voksne og voksne (f. eks. kolleger) som jeg har sett for meg som sånne mobbere på skolen, uten å kunne vite det. Skal jeg tro noe er det vel slik at det er noe med personligheten som er der konstant, så vet man ikke om det er nok til sterke trekk eller full diagnose.
              Jeg synes også det er interessant dette med medløperne, disse som i voksen alder lar andre få lide uten å løfte en finger. Gjemmer seg bak P/N og hverandre. Hva med dem? Er de så mye bedre?

            2. Hva er en medløper?

              Jeg ble selv mobbet (pga min seksualitet). Verst var det i alderen 12-15. Mobbingen var aldri fysisk eller gikk så langt at noen måtte gripe inn. Jeg var derfor aldri helt sikker på hvem som var medløper og hvem som støttet meg. Jeg kunne kun plukke opp signaler her og der. Dette bidro nok til mine sensitive antenner, de jobbet jo hele tiden fra ung alder.

              Jeg hadde en venn. Han visste godt at jeg ble mobbet men nevnte den aldri med et ord. Jeg aksepterte at han var taus om emnet, tenkte “hva kan han gjøre?” og var glad for at han tross alt alltid var der. For det var han. Vi hang sammen i mange år, men altså uten noengang å anerkjenne mobbingen. Han må jo ha skjønt at det påvirket meg enormt, ihvertfall i de nevnte årene. Vi holdt kontakten og ble voksne, men de siste årene av kontakten så følte jeg at jeg måtte trygle ham om å treffes. En kveld besøkte jeg ham og hans kone, tror det var i 2010, altså før psykopaten og min store oppvåkning. Da satt jeg der med dem, og plutselig slo det meg “jøss så arrogant han er” (mot meg, ikke mot kona). Jeg skvatt litt av mine egne tanker, for jeg hadde hele livet tenkt utelukkende gode tanker om ham.

              Der og da sluttet jeg å trygle om samvær. Ni år senere traff han på min far. Jeg besøkte mine foreldre og min far luftet min hund. Da min venn fikk vite at det var min hund så forstod han at jeg var tilstede og kontaktet meg samme kveld (trigger hoover?). Han spurte om jeg ville ta en øl på pub. Jeg svarte “nei, men jeg skal snart gå kveldstur med hunden min, du kan være med hvis du vil”. Han ble med på det, selv om han nok heller ville ha øl. Uansett, det hadde altså gått ni år siden vi så hverandre sist, man skulle tro man hadde noe på hjertet etter så lang tid og kanskje kunne ha en hakket dypere samtale enn normalt. Men nei, samværet var akkurat like overfladisk som jeg husket det – han fikk seg blant annet til å kritisere hvordan jeg gikk tur med hunden. Etter ni år uten kontakt, så begynte han å kritisere meg. Ingen stor greie, men tenk på alt som hadde skjedd for meg i mellomtiden. Det var nettopp i de årene jeg hadde truffet psykopaten, skrevet bok, blogg og vært gjennom en fullstendig indre makeover. Jeg reagerte helt annerledes på ham. Jeg husker jeg tenkte “var du egentlig slik hele tiden? Så dominerende og nedlatende?” og konkluderte at ja – det hadde han antakelig vært, men det gamle jeg tolererte det og kanskje til og med beundret det.
              Han ba meg på middag men jeg gikk aldri på den middagen.

              Lang historie som jeg kom til å tenke på, men var han en medløper? Kanskje på sett og vis. Han så hvordan jeg lot meg behandle av mobberne, kanskje det bidro til at han våget å dominere meg. Dette er jo 30 år siden nå. “Glemt og tilgitt”, men som sagt, jeg ser ham ikke mer.

            3. Slutt og trekke autisme inn i dette, det er en stigmatisert gruppe, og det er for mange fordommer der ute.

              Barn, unge og voksne rammet av autisme trenger forståelse, respekt og aksept for den de er.

              Autisme har ingenting med psykopati og gjøre.
              Selv om du har dårlige utviklet sosiale evner trenger du ikke gå rundt og pine dyr, den stille keitete typen er kanskje han som håper å få være med de andre, men som hele tiden opplever og bli satt utenfor.

              Autisme har ingenting med psykopati og gjøre, mange av de jeg har kjent er høytfungerende, og har hatt empati, varme og omsorg for andre, ikke piner de de dyr heller.

    8. Ble litt satt ut der D. Veldig vanskelig historie du fortalte. Grusomt. Først trodde jeg du lurte på hva jeg mente med “medløper”. Jo, det kan jeg svare på. Du bruker begrepet “flyvende ape”. For meg betyr en medløper ikke akkurat det samme. En flyvende ape vil i skjul og fordekt prøve å støtte P/N og hjelpe vedkommende med å mobbe og terrorisere de som P/N ønsker å ramme. Kanskje spille skuespill for å få info om den utsatte som P/N videre kan benytte for sin mer eller mindre skjulte terror og ryktespredning. Når jeg bruker begrepet “medløper” tenker jeg på folk som ikke nødvendigvis gjør noe aktivt for å ramme andre, men som er der og ler og flirer av P/Ns historier og sånn sett oppildner P/N til å fortsette med mobbingen/trakkaseringen av andre utvalgte som de av en eller annen grunn vil “ta”.
      Det andre spørsmålet ser jeg på som ” hvem er falske venner?” Ja, der kan vi saktens lure, noen og enhver. Jeg har selv vært utsatt for enkelte og er fortsatt i tvil om noen. Utrolig vondt. Jeg har skrevet noe om dette i en tidligere kommentar og lar det bli med dette nå. Ha en god natt!

    9. Den første psykopaten jeg møtte var lett å gjennomskue fordi han var så drøy. Dvs. Jeg trodde han var den første. Det tok meg 3 mnd så var jeg borte for godt. Da var jeg stolt.
      Det var mer skremmende at jeg etter denne erfaringen fant ut at min eksmann gjennom 20 års ekteskap har mange av de samme kvalitetene. Uten at jeg forsto at han var en psykopat. Eller kanskje han ikke var det? Han har mange av de samme trekkene: Løy om ting han ikke trengte å lyve om, skulle alltid konkurrere og vinne over meg, mye sjalusi de første årene, ekstremt gjerrig mot meg, overfladisk sjarme, flere utroskap, meget godt likt, var alltid mer opptatt av å gjøre inntrykk på andre enn å forsvare meg. Jeg ville aldri hatt med han i krigen for å si det sånn. Han var sjalu på oppmerksomheten jeg ga til barna og hadde ikke empati. Det han sa hang ikke sammen med handlingene hans. Det vanskeligste var å få nærmeste familie og venner til å forstå at denne sjarmklumpen som de elsket var en drittsekk. Jeg tror de stort sett tenker at jeg er bitter.

    10. Det er nesten fælt å si det, men denne teksten, og kommentaren du refererer til, er for meg, en slags lettelse å lese.
      Jeg er/har vært en people-pleaser.
      Først kom oppgjøret med familien.
      Etterpå skjønte jeg, at jeg måtte rydde i vennekretsen.
      Jeg var hun som ga en hel hekk i gave, og fikk tilbake en vissen kvast.
      Så mye energi investert på noe som aldri ble til noe.
      Alltid redd for og ikke vær riktig, eller nok.
      Redd for avvisning, når den jeg har avvist er meg selv.
      Til slutt går man tom, og det er vel da man må ta et valg, og begynne en slags opprydding.
      Jeg har brukt flere ti-år på skjeve relasjoner. Både i familie og vennekrets.
      Det er litt av en jobb, for hva skal tomheten som følger, fylles med?
      Jeg tror tomheten skal fylles med den man faktisk er.
      Ærlighet i forhold til seg selv.
      Våge å si nei. Våge å velge vekk. Våge å kjenne på egne behov.
      Når jeg ser tilbake, ser jeg på disse relasjonene, og husker alle de jeg har lånt øre til. Hun som sa,
      at jeg var en genuint god lytter.
      Gaver jeg ga til bursdager eller andre merkedager, som var gitt med omtanke.
      Gaver jeg fikk tilbake. Hun som ga meg ei brukt veske pakket inn i knudrete gråpapir, uten kort til et rundt år jeg hadde.
      Hun som ga meg ei halv flaske vin ??? Ja, de fantes på polet.
      Bryllupsgave fra de nærmeste: en brødrister til 150,-
      Hun som jeg hjalp i en stor krise, som ikke kondolerte da en nær slektning gikk bort.
      Lista er lang, altfor lang.
      Likevel, jeg er underveis, mot den jeg faktisk er.
      Jeg gir ikke bort fullt så mange smil.
      Jeg “glemmer” en og annen merkedag.
      Jeg byder ikke så mye på meg selv.
      Jeg trener på den jeg faktisk er.
      Jeg fyller tomheten med meg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg