Leserhistorie, “Brev til Psykopati og kjærlighet”

Brev til Psykopati og kjærlighet.

En gang i vinter ramla jeg bokstavelig talt over en bok kalt Psykopati og kjærlighet. Hva jeg lette etter på nettet husker jeg ikke. Jeg bestilte boka og leste den non-stop da den kom i posten noen dager seinere. Følte meg kvalm og hadde vondt i magen. Først i sist delen, om Aksept, begynte det å lysne i meg. Mye av det jeg har tenkt de siste årene føltes riktig, ble bekreftet.

Det tok enda en stund før jeg turde begynne å lese i bloggen. Og enda lenger tid før jeg så noen av videobloggene.

Jeg vil fortelle deg litt av historien min. Vel vitende om at jeg høyst sannsynlig ikke får noe direkte respons fra deg. Kanskje er det elementer i det jeg forteller du kan bruke, skrive om. Jeg tror ikke jeg er den eneste som sitter igjen etter en relasjon med et menneske jeg ikke klarer å «plassere». Og når jeg sier plassere, mener jeg fra hvilken vinkel jeg skal forstå vedkommende fra og det jeg har opplevd.

Denne konflikten i meg kan forklares på denne måten, sikkert springende og litt fragmentert. Jeg vet ikke «hva» vedkommende er. Hvilke diagnoser, merkelapper som ligger til grunn. OM det overhode er noen diagnoser der. Antageligvis ikke. Personen jeg i noen år var/forsøkte å være kjærest med, er en godt voksen mann. Jeg må vel også kunne kalles godt voksen. Mine varsellamper lyste fort opp. Jeg ignorerte, men jeg brukte også tid på å spørre han ut.

Her må jeg skyte inn at jeg noen år tidligere, ved hjelp av familierådgivningskontoret i byen, venner og familie, hadde klart å komme ut av en lang relasjon (særboer, men vi giftet oss!) fra en mann med bipolar lidelse, «pluss en ting til» som han sa, da han fortalte meg om diagnosen han hadde fått, godt inn i relasjonen. Da jeg endelig var kommet ut av dette dysfunksjonelle forholdet, hadde jeg gjennomlevd nok for et helt liv, og var slettes ikke lysten på mer psykiske belastninger fra andres selvmedisinering og ikke-erkjente (p)sykdom.. Så tanken på ny kjærest var fjern. Men samtidig var jeg redd for at jeg aldri mer skulle være sammen med noen. Siden jeg var tenåring hadde jeg vært kontinuerlig i forhold. Hatt flere samboere og en langvarig særboer/ektemann til slutt. Ingen av disse relasjonene kan vel kalles sunne. Mye rus og ansvarsløshet. Som 20-åring søkte jeg om omsorgslønn på sosialkontoret for å ta meg av min narkomane samboer, det sier ikke så lite.

Samtidig som jeg avsluttet dette lange forholdet begynte jeg i Al-anon. Jeg leste om psykopati og narsissisme, var til og med på en kurskveld arrangert av en eller annen forening, om å lære å se forskjellen på det. Akkurat som om jeg var på leting etter bekreftelser for at det ikke var dette jeg hadde vært i nærheten av i mitt lange forhold. Jeg jobbet intenst med å hele mine indre sår, bli sterkere og nøt faktisk min nye frihet, stillhet, ro og fred. Jeg ønsket meg en kjærest, men var ikke på leting. I alle fall ikke aktivt.

Men på et arrangement hos ei venninne havnet jeg ved samme bordet med en mann jeg kjente til, men ikke kjente. Vi hadde det hyggelig, traff hverandre i en eller annen slags lek om ord og humor. Jeg ble sjarmert, men gjorde ingenting for å komme i kontakt med han etterpå. Han på sin side forsvant fra festen, uten et ord. Dette skulle vise seg å være en vanlig måte å gjøre det på. Bare gå.

Noen måneder etter møttes vi igjen. Jeg var på vei til byen, jeg var glad og lett da han kom kjørende mot meg. Vi hilste, jeg gikk videre, og i det jeg rundet hjørnet snudde jeg meg og så at han hadde snudd bilen og kom etter meg. Dette gjorde meg glad, men jeg fortsatte å gå. Jeg fulgte planen min. På hjemveien stakk jeg innom lokalbutikken, og der var han. Selvfølgelig tok vi følge hjem. Vi bor jo i nærheten av hverandre. Han viste med tydelighet at han var interessert. Han ville låne telefonen min og ringte opp seg selv. Slik fikk han nummeret mitt, og jeg fikk hans (det ser så banalt ut når jeg skriver det her! Nå ser det jo ut som et skikkelig sjekke-triks!).

Vi begynte å møtes. Gikk tur. Satt i hagen hans. Han presenterte seg som beskjeden og sjenert. Lenge siden han hadde hatt kjærest. Sakte men sikkert ble jeg surret inn i en oppfatning av at han og jeg hadde noe felles. Og jeg må bare innrømme at mye av grunnen til at jeg ble så fascinert var at han var så rolig og vennlig. Han ville gå sakte fram. Jeg var nok langt mer «påtent», hadde lyst på kroppskontakt og sex. Han holdt igjen, fordi som han sa «han var i en ikke-relasjon med en dame han hadde forsøkt å være kjærest med i noen måneder». De møttes sjeldent, og når de møttes hadde hun som regel invitert andre også (nok en gang ser jeg hvor vilt dette ser ut, når jeg skriver det her). Han fikk henne aldri alene, bare de to (nå tenker jeg at det gjorde hun lurt i! Så må jeg legge til at de to har en historie sammen. De var kjærester i ungdommen, før de fikk barn på hver sin kant. Så vidt jeg vet er de fortsatt venner).

Men altså, han syntes han måtte avslutte denne «ikke-relasjonen» (hans benevnelse), før han gikk skrittet videre med meg. Når vi så gjorde det, var inne i hverandres leilighet og overnattet sammen, 3-4 uker etter, endret ting seg. Første gang jeg kom hjem til han etter en slik helg, så han ikke på meg, var unnvikende, «rar». Jeg følte bare at jeg hadde lyst til å gå. Men jeg tvang meg til å bli. Var redd for å såre. I løpet av helgen hadde han etter sex for andre gang, sagt «jeg tror jeg har fått kjærest» til meg. Jeg ble paff, svarte at har du, så har vel jeg også det da? Husker jeg syntes dette gikk veldig fort. Nå tenker jeg at DER festet han et grep. Jeg trodde jeg hadde blitt kjærest med en som var sjenert, som ikke hadde hatt kjærest og sex på lenge, men forsto etterhvert at der tok jeg feil.

Til å kalle seg selv loner har han hatt en usannsynlig mengde damer. Det kom fram etterhvert.

Jeg ser at jeg kan fortelle i det uendelige. Det var ikke hensikten da jeg begynte å skrive. Gjennom de to årene denne relasjonen varte opplevde jeg stadig små drypp av ting som gjorde meg forvirret, flau. Han ville ofte ikke ligge med meg, og gjorde samtidig et stort nummer av at jeg «alltid» ville, at han aldri behøvde å «kjempe» for å «få» meg. Min seksualitet ble til dels latterliggjort og avvist. Han kunne si og gjøre narr av at jeg pustet tungt, alle de tingene kroppene til oss mennesker gjør når vi har sex. Jeg opplevde at hele relasjonen ble uberegnelig. Han ville ikke legge planer med meg. Middagsinvitasjonen på fredagskvelden kunne komme 30 minutter før servering, selv om det var mat som jeg så hadde stått og kokt i flere timer. Jeg følte uro før jeg ringte han. Var redd han ikke svarte meg. Og det gjorde han ofte ikke. Husker en gang. Jeg ringte. Han svarte med en tekstmelding: jeg sover. Gjett hvordan jeg følte meg! Skamfull. For å forstyrre, for å vekke han, mase.

Jeg kan dra mange slike «rare» opplevelser. Til ingen nytte! Det er bare til å plage seg selv med.

Mange av de opplevelsene jeg har hatt har jeg forsøkt å forstå ut fra hans behov og tydelige føringer. Ja, jeg kaller det føringer. Han fortalte meg om sine forventinger til meg. Oppdro meg. Uten at jeg skulle få gjøre det samme, ha forventninger til han.

Aldri har jeg før opplevd å bli sagt de styggeste ting til, på en vennlig og overbærende måte. Taushetskurer. Om jeg hadde opplevd noe hyggelig, fått fine tilbakemeldinger av noen og fortalt det til han, ble han helt taus. Om jeg fortalte om vanskelige hendelser og erfaringer i livet mitt var han også helt taus. Jeg fikk beskjed om at han ikke kom til å svare meg på email om jeg skrev mailer til han, og begrunnet det med at han var ordblind. Ikke var han typen til å gå hånd i hånd. En hel masse regler fikk jeg presentert.

Jeg hadde mange metoder å takle dette på. Jeg svelga stolthet og flauhet, savn og sorg. Jeg strittet i mot, lo av hans latterliggjøring av meg, forsøkte å være føre var. Det skjedde ofte når vi hadde vært ute på noe at han kjørte hjemover til bydelen vår, uten et ord, og bare parkerte utenfor hos meg. Fortsatt uten å si noe som helst. Første gang jeg opplevde at han gjorde slik skjønte jeg ingenting. Han stoppet bilen der, så på meg som om han spurte «skal du ikke gå ut?». Jeg følte igjen skammen, ble flau og sint. Gikk lydig ut. Etterhvert begynte jeg forsiktig å spørre når vi var på vei hjemover om hva slags planer han hadde, eller jeg foreslo noe vi kunne gjøre sammen. Det var jo helg! Masse kjæreste-tid, i mitt hode! Bare for å slippe nedverdigelsen. Eller jeg ba om å bli sluppet av i byen, late som at jeg hadde noe jeg skulle der. Og andre ganger kunne han svinge inn foran blokken der jeg bor, parkere, og invitere seg selv med inn. Fortsatt uten å kommunisere med et eneste ord.

Nå er jeg nok en gang i sving med å fortelle!

Skal forsøke å summere. Mange av de tingene jeg opplevde har jeg i ettertid gitt en forståelse av at det antagelig er en udiagnostisert asperger jeg har vært sammen med. Om han er udiagnostisert er heller ikke sikkert.

Jeg vet ikke!

Her ligger kilden til svingningene i følelser. Jeg kan jo ikke være sint på en asperger! Han kan ikke bedre. Hjernen hans funker ikke på den måten som er «vanlig».

Jeg vet ikke om jeg føler meg dårlig behandlet av en asperger eller om det faktisk er en mann der som ville skade meg. Jeg fikk flere tells. En av dem skrev jeg om på bloggen din nylig. Om at han hadde oppdratt vennene sine til å akseptere at han er som han er.. En som ikke svarer når folk ringer, en som i lange perioder går under bakken, som plutselig forsvinner.

Da jeg en gang fortalte litt om opplevelsene med ex-mannen min sa han «stakkars deg, også møtte du meg?». Eller «alle tror at jeg er så snill, men jeg er jo ikke det».

Eller hva med denne, «det er du som bestemmer hvordan ex-mannen din og meg også, hvordan vi behandler deg». Det er ingen tell, slik jeg forstår det, men en klar ansvarsfraskrivelse for hvordan han behandlet meg.

Dette er forresten noe jeg ofte hører. Det er vi som bestemmer hvordan folk skal behandle oss. Jeg klarer ikke å være enig. Ja, det er opp til hver enkelt å sette grenser. Men det er jammen også slik at enhver er ansvarlig for sine handlinger og uttalelser. Jeg er selv ansvarlig for alt jeg sier. For alle mine valg. Også dårlige valg. I det ligger også mye skam. Jeg er lei meg og jeg skjemmes for hva jeg har utsatt meg for. Jeg er skamfull og lei meg for hvordan jeg etterhvert ble i denne siste relasjonen. Jeg ble en jeg ikke vil være. En jeg ikke ER. Jeg har alltid, uansett belastninger hatt en kjerne i meg som jeg klarte å beholde. En slags godhet og styrke om egen verdi. I denne siste relasjonen forsvant denne kjernen. Jeg ble forferdelig sårbar. Kraftløs, sikkert ganske needy, nesten jamrende. Turde ikke ha særlig kontakt med venninner fordi jeg var redd for å bare være lei meg.

Tror mange allikevel så det. Til og med søsteren hans sa det til han, under påhør av moren deres og han selv, «du behandler ikke kjærestene dine bra», hvorpå han skoggerlo.

Jeg er ute av det. Men jeg sliter. Mannen er i gang med ny dame. Hun bor i nabogaten min, og jeg har dem utenfor huset mitt til stadighet. Hånd i hånd (NÅ er han en hånd-i-hånd-guy!) strener de smilende forbi meg når jeg står og jobber i hagen. Lykkelige.

Det er lenge siden jeg sluttet å hilse på han. Jeg praktiserer NK. Egentlig har jeg lyst til å knuse kneskålene hans. Smadre skallen. Voldsfantasier er fantasier. Jeg handler ikke på dem. Mannen har gjort meg så vondt. Og jeg innser at jeg har tatt over. Fortsetter å gjøre meg vondt ved å henge fast i fortiden, fordi jeg ønsker å forstå. Plagsomt er det også å ha han innpå meg i nærområdet. Når jeg reiser bort puster jeg friere. Men jeg skvetter hver gang jeg ser en bil som hans. Selv når jeg er på andre siden av landet.

Og nå må innrømme at jeg i vinter brøt NK. Etter at jeg i flere måneder hadde observert bilen hans parkert i mitt nabolag, falt bitene på plass. Det var selvfølgelig en ny relasjon på gang. Da hang jeg lapp på bilen hans en natt. «Det er nok nå nn. Bilen din skal aldri overhode noen gang stå parkert i mitt nabolag når du har deg oppi nn-gate. Det plager meg. Dette er ingen diskusjon».

Bilen har ikke stått der siden. Men de spaserer forbi. Etter at jeg brøt relasjonen har jeg sittet lite på verandaen min. Jeg er lite ute i hagen. Jeg går lite tur i nærområdet. Når jeg gjør det, er jeg skvetten og oppmerksom på folk jeg møter.

Litt innsikt synker inn. Uansett hvordan jeg skal kunne definere han, så forteller mine reaksjoner både den gang og nå mye om hvor usunn og helseskadelig denne relasjonen var for meg. Jeg skulle ønske det var ugjort. Dette trengte jeg virkelig ikke! Eller, det var akkurat hva jeg trengte på veien til min egen tilfriskning? Dessverre, eller heldigvis kanskje, har dette gjort meg mye mer skeptisk. Jeg er totalt uinteressert i noen ny mann. Jeg holder tanken på å inngå i et nytt forhold på mer enn en arms avstand. Jeg tør ikke mer. Stoler ikke på meg selv, når jeg gjør slike ødeleggende ting ovenfor meg selv. Stoler heller ikke på andre.

For tro det eller ei. Jeg ble advart på forhånd, tidlig i denne relasjonen. Den felles venninnen vår, hun som holdt arrangementet der vi ble kjent, ville slettes ikke snakke med meg om dette forholdet. Hun kuttet rett og slett kontakten med meg. En annen sa direkte til meg at jeg måtte være forsiktig, at han ikke var helt god. Jeg svarte at det begynte jeg å forstå. Og jeg gjorde jo det, 5-6 måneder inn i forholdet. Men da satt jeg for godt fast. Og ville så gjerne.

For min del er nok mye av det jeg skriver her om nå knyttet til min dysfunksjon. Når relasjoner begynner å gå skeis gjør jeg hva som helst for å bli der. For å få det til å funke. Jeg strekker meg altfor langt. Tilpasser meg. Protesterer mot det jeg er uenig i, men i praksis blir det slik at den andre styrer. Legger premissene. Og jeg svelger.

Nå i ettertid har flere sagt at han slettes ikke er noen sunn mann.

Jeg er glad jeg er ute av det. Men er forferdelig lei meg for å ha blitt så følelsesmessig mørbanket.

Jeg nevnte tidligere i brevet at han selv kaller seg loner. Da forholdet kom til opphør var det jeg som gikk. Men han holdt tak i meg gjennom månedene etterpå. Det kunne være at jeg ble invitert når moren eller datteren hans var på besøk. Vi møttes tilfeldig på tur, han snudde og tok følge med meg. Uten å snakke.

Snakke gjorde han derimot noen uker etter at jeg hadde gått fra han, bokstavelig talt. Da pepra han meg med «hyggelige» utsagn, fortsatt sagt med vennlig og lavmælt stemme, «at å være sammen med deg var som å være sammen med en dame fra Thailand, som ikke kunne språket og ikke hadde venner». Eller «det er ikke riktig av meg å være sammen med deg, fordi du er så helhjerta i dette, mens jeg bare kommer haltende halvhjerta etter».

Eller om å være loner, «jeg kan ikke være sammen med noen».

Alle disse utsagnene svir. Han er i gang med sitt tredje forhold etter meg, med en dame rett bak skogen her hvor jeg bor.

Jeg har ikke snakket med han på noen år. Den endelige avslutningen av kontakt kom da han en dag ville invitere meg ut på kino. Så hyggelig, tenkte jeg. «Spørs hvor mye du ler etterpå», hørte jeg i telefonen før jeg la på, men fikk ikke spurt hva han mente. Vi møttes, han kjøpte kinobillettene i luka. Så startet han samtalen med følgende: «Grunnen til at jeg ba deg ut, ja, trur du ikke, jeg rota meg borti en ny dame, og har fått meg kjærest igjen».

Da smalt det i toppen min. Jeg skjelte han ut i en halvtime i lobbyen. Han hørte på. Eller, antagelig så han munnen min bevege seg. Filmen ble ignorert. For første gang tok jeg skikkelig igjen.

Så rolig sier han, «skal du sitte her eller skal vi ta følge oppover bakkene?». Utrolig nok går jeg sammen med han. Slik jeg har gjort så mange ganger før. I taushet. Med en diger boble av gruff mellom oss, en dirrende diger usikkerhet, og sikkert i håp om en smule innrømmelse og beklagelse fra han om at han var lei seg for hvordan han hadde behandlet meg.

Det er fortsatt ganske ubegripelig at jeg gikk med han oppover. At jeg ikke ble der jeg var.

Men jeg fikk benyttet muligheten til å gi han tilbake en del saker som tilhørte han, der på trappen utenfor huset hvor jeg bor. Jeg svingte mellom gråt og sinne. Helt til jeg reiste meg fra trappen og sa at nå er det nok. Dette gidder jeg ikke lenger. Hold deg langt unna meg i framtiden. Jeg vil ikke se deg her.

Det var det.

Tilbake til nå. Hele tiden svinger jeg mellom sinne, sorg, medfølelse/medlidenhet(?). I det hele tatt en ganske forvirrende situasjon. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg har hørt hans egen historie om seg selv. Men det stemmer ikke med det jeg ser. Han ville ikke treffe vennene mine. Men faren min ville han møte!

Han ville ikke være sammen med meg når flere var til stede. Han ville ikke gå ut med meg. Ville ikke gå på konserter, kino (bortsett fra det siste treffet), slike ting man gjerne gjør når man er sammen. Han ville ikke kysse. Så ville han det likevel en annen dag.

Han kunne ringe meg, men hvis jeg ikke svarte eller ringte tilbake få minutter etterpå, var det han som ikke svarte meg. Da jeg traff han noen dager etterpå lurte jeg på hvorfor han hadde ringt, men ikke tatt telefonen når jeg ringte tilbake. Nei, det var fordi han opprinnelig hadde ringt for å be meg ut, men så hadde han møtt en på veien, de hadde gått ut i stedet, og da jeg ringte var han opptatt med denne andre personen.

Au, nok en gang falt jeg i forteller-fellen!

Jeg har så mye på hjertet! Så mange opplevelser jeg strever med. Tross god hjelp fra psykolog og fortsatt kontakt med familierådgivningskontoret.

Disse har jeg hatt kontakt med hele tiden mens jeg var på vei ut av den forrige relasjonen, inn i den nye, og ut igjen. Nå tar begge to selvkritikk (særlig psykiaterne på fam.rådgivningskontoret) for at de på sett og vis dyttet meg inn i relasjonen når jeg fortalte om hvor usikker jeg var der, at jeg ikke klarte å slappe av sammen med han. Nylig sa hun at de ville så gjerne at jeg skulle finne en trygg mann, og at det kanskje var mitt varslings-apparat som var for anspent. Det var det tydeligvis ikke.

For jeg delte varselflaggene med dem. Nei, ikke alle. Noen beholdt jeg for meg selv, fordi jeg så gjerne ville at det skulle være fint og godt. «Hvis bare»-tenkningen er sterk hos sånne som meg. Hvis bare jeg gjør, finner ut, hvordan jeg skal tilpasse meg sånn at han synes jeg blir mindre plagsom, mindre krevende, mer selvstendig. Ja, vet ikke hva.

Da jeg var ute av relasjonen og hadde gjort den siste finalen så lettet jeg på sløret til venner. Alle som en reagerte knallsterkt på hvordan han hadde snakket om meg, til meg. De kjenner ikke igjen hans fortelling om meg. Ex-stedatteren min (fra ex-mannen) ble fly forbanna da jeg fortalte han hadde kalt meg «dame fra Thailand».

Jeg opplever å ha god støtte blant venner som har kjent meg fra før. Overraskende nok har også søsteren hans gitt meg mye støtte (det var hun som sa han behandlet kjærestene sine så dårlig, under påhør av han og moren deres). «Godt du kom deg ut av dette», sier hun. «Skjønner godt at du ble forvirret».

Hun sier om sin bror «han stikker meg der jeg er gladest» og har i perioder valgt han bort. Datteren hans kaller han en «jeg-vet-best-person». Men de er familie! En familie som også har gitt meg mye kjærlighet og varm oppmerksomhet etter bruddet. Med noe jeg har opplevd som oppriktig medfølelse. Jeg tror de så endringen i meg gjennom de to årene. Fra å være sterk og stolt, til å bli spakere og tausere, forsiktig og følende med en tå prøvende ut i luften. Redd for å få «blikket» på meg. Ja, det hadde jeg glemt. Men jeg har det på foto. Blikket. Hat-blikket fra han, mens hele familien sitter samlet rundt et restaurantbord. Det var bare jeg som så de øynene. De var ment som en advarsel. Og det virket.

Byen er liten, og datteren hans er oppvokst med barna til ex-mannen min. «Jeg tror de er ganske like, pappa og pappa´n til NN» sa hun en gang til meg.

Skynder meg å tilføye at hverken hans søster eller datter bor i byen her. Men ja, potensielle apekatter. Jeg sier selvfølgelig ikke negative ting om faren hennes. Men vi har vært på ferie sammen, hun har opplevd samspillet mellom oss, sett fortvilelsen min. Hun har øyne, er godt inn i 20-årene og sett nye damer komme å gå siden det ble slutt mellom foreldrene hennes da hun var 8 år. Søsteren har sett det samme. Vennene hans har sett det.

Oppsummering: Det ble langt dette. Hulter i bulter. Selv om jeg har forsøkt å holde igjen. Jeg startet brevet med forvirringen i å ikke vite hva som ligger bak ex-kjærestens rare væremåte. Og jeg har tenkt asperger. Med den kommer skyldfølelsen for hvor sint jeg er. Psykiateren og psykologen jeg snakker med sier begge at det absolutt er sammenheng mellom asperger og psykopati/narsissisme. Jeg spurte psykologen i vår en gang om hvor det blir av alle de voksne aspergerne, de som ikke fikk noen diagnose i barndommen (asperger er jo en relativt ny diagnose). «Det er de vi finner igjen i voksen alder, med diverse personlighetsforstyrrelser», sa psykologen.

Det gir mening. I alle fall for de av oss som (kanskje, uten å vite om det) forelsker oss i en høyt fungerende autist, som det også heter. Eller, som et tidligere «navn» på asperger forteller, psykopatisk autisme. Det gir også mening. Ikke rart foreldrene til de barna som fikk en slik diagnose ble sinte! Derved ble navnet asperger, etter «oppfinneren».

Igjen. Jeg vet ikke om jeg har vært sammen med en med asperger syndrom eller en renspikka narsissist eller psykopat. At han var ekstremt usunn for meg er helt sikkert. Og at jeg sliter med ettervirkningene. Med den forståelsen jeg har i dag, kan jeg si at jeg i alle fall har hatt narsissisme tett på meg, i mange år. Jeg har endelig klart å erkjenne at også ex-mannen må kunne «plasseres» der. Om siste forsøk på kjærest også er det, vet jeg ingenting om. Men det er mange ting som tyder på det, at han både var beregnende og manipulerende. Uberegnelig. Og alt under et dekke av vennlighet.

Jeg tenker at det ikke var noen god jord hos han. Om det er meningen at vi skal få vokse sammen og hos de vi knytter oss til, så var det veldig skrinn jord i hans hage. Gjerrig og magert. Ingen gjødsel. Lite vann. Man måtte klare seg på veldig lite. Og det gode kom plutselig, i små drypp. Helt uten forvarsel eller logikk. Det var kanskje det jeg ventet på.

Har tenkt mye på det du skriver om idealiseringsfasen. Om vi noen gang var der. Tror ikke helt det. Devalueringen startet ganske fort.

Han fortalte selv at en av «feilene» hans var at han satte hver nye kjærest opp på en pidestall i begynnelsen av forholdet. Så når dagen kom og de gjorde første feilen, falt alt sammen. Dette fortalte han meg noen uker/måneder inn i forholdet. Også en tell?

Virkningen på meg ble en redsel for å gjøre feil. Selv om jeg på alle mulige vis viste han og fortalte han, tidlig, at jeg ikke er feilfri. Det er ingen. Vi gjør feil. Alle sammen. Hemmeligheten er å være raus mot hverandre, sa jeg. Det mener jeg fortsatt. Men tror den rausheten har sin pris. Hemmeligheten er snarere å vite hvem man kan være raus med, og hvem som ikke fortjener oppmerksomheten og rausheten fra en.

Gud hjelpe. Nå må jeg snart avslutte!

Jeg har kvidd meg for å skrive. Dette er vanskelige temaer. Ikke noe jeg snakker med venner om. Å prate med andre med samme erfaringer kan fort bli en destruktiv spiral, og det ønsker jeg ikke.

Du har så vidt vært innom tema medavhengig. Kjenner begrepet godt og kan si jeg kjenner meg selv igjen der. For noen år siden, mens jeg fortsatt var sammen med kjæresten begynte jeg i en gruppe kalt ACA. Adult Children of Alcoholics and Dysfunctional Families. De følger ett 12-trinnsprogram slik AA, NA, Al-anon også gjør. Uten tvil må jeg si at dette er det beste jeg har funnet. Det gir meg mulighet til å se livet mitt som en helhet, der jeg får mulighet til å se livet mitt i dag som et resultat av fortidens reaksjonsmønstre. Veldig kort fortalt.

Dessverre er gruppen liten. Men vi møtes. Og deler erfaringer. Fordi vi følger et strengt møteplans-mønster, leser tekster, assosierer, deler, ramler vi aldri ned i den spiralen jeg er redd for å komme i sammen med andre, der ordet hele tiden skal være fritt. Vi får ikke avbryte eller kommentere hverandres delinger bl.a. Jeg leser i «Den store røde boka», har vært på møter i utlandet, jobber med trinnene (litt fram og tilbake det, når jeg må gjøre det alene). Noe i det du skriver sier meg at du kjenner til ACA, men det kan jeg heller ikke vite. For meg er i alle fall det et skritt på veien til å kunne bli friskere å ta sunnere valg av venner, familiemedlemmer, livet generelt.

Sånn.

Jeg har stor forståelse for at du ikke kan svare hver og i sær. Men håper tema jeg har forsøkte å belyse er noe du kanskje har sett i andres brev og tekster. Jeg tror ikke jeg er alene i å lure på hva det er jeg har vært med på..

Med vennlig hilsen Anonym

 

Brevet er gjengitt med tillatelse fra forfatter. Enkelte elementer er forandret fra originalen, for å bevare anonymitet. 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon (i perioden 10/10 til 12/11 kun telefon). Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

6 kommentarer
    1. Dette var sterkt!
      Takk til anonym som har delt sin historie. Og takk til bloggforfatter som publiserte den. Jeg har fulgt denne bloggen i halvannet år, og først nå de siste ukene jeg har turt og være “aktiv” her. Men du verden så mye hjelp det har vært, hele veien. Tusen, tusen takk!

    2. Takk for deling av en lærerik historie.
      Jeg har et spm litt utenfor tema. Jeg møtte på psykopaten for noen dager siden, og det har gjort at jeg har følt meg deppa og angstfull etter det. Også er det noe jeg har tenkt på. Jeg trodde hele tiden at psykopaten kom til å ta kontakt igjen på et eller annet tidspunkt etter bruddet, det var jeg liksom skråsikker på. Men psykopaten tok aldri kontakt, jeg vet ikke hvorfor, men på en måte så ønsket jeg en hoovering.. Kanskje bare en liten bekreftelse på at jeg betydde noe, jeg vet ikke. Men psykopaten blokkerte meg på alle medier, men for en stund siden fjernet vedkommende blokkeringen bare fordi vedkommende hadde lagt ut innlegg av sin nye kjæreste. Så det var for å gjøre meg sjalu. Men jeg klarer ikke stoppe å lure på – hvis vedkommende vil at jeg skal se det og bli lei meg osv, betyr det at psykopaten fortsatt tenker på meg/har følelser for meg?

      1. Nei. Dessverre. Det betyr at han ønsker NF (narsissistisk forsyning) fra deg. Kanskje en gråtkvalt eller desperat telefon? Kanskje at du tropper opp på hans dør og forlanger svar (da kan han i tillegg fortelle sitt nye objekt “se, jeg sa hun var gal og besatt av meg”)? Kanskje at du må sykemelde deg fra jobb? Eller det aller beste, at du tar ditt eget liv.

        1. Men hvis ingen av de overnevnte tingene skjer, og psykopaten ikke får noen respons, hvordan føles det for vedkommende? Er det slik at de vil irritere seg over det, eller bare finne andre måter å få NF på?

          1. Helt riktig. De vil irritere seg men umiddelbart finne NF et annet sted. Du blir ikke glemt, men dybden av deres minne om deg står ikke i proporsjon med dybden du trodde dere hadde i relasjonen. De husker deg som en vag bekjent som en gang for lenge siden ga dem herlig NF.

            1. Men det jeg lurer på da – er det noe annerledes hvis man feks var gift med psykopaten? Er en eks-ektefelle like vag minne som en ekskjæreste, eller har det noe å si?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg