Et traumebånd kan være vanskelig å beskrive med ord. Samtidig så er du ikke i tvil om du er traumebundet når du forstår hva som skjer. Det er faktisk meget lett å oppdage en traumebinding når du har kunnskapen.
Traumebånd kalles også “psykopatisk bånd”. Det er alltid psykopatisk eller narsissistisk misbruk som forårsaker et traumebånd. Ja, dette har jeg grublet på lenge og grundig, og konkludert at ingen normale mennesker traumebinder. Heller ingen andre forstyrrelser traumebinder, uten at de har et sterkt islett av narsissisme i seg.
Det er de blandede signalene som traumebinder. Man blir ikke traumebundet til en person som kun gjør gode ting. Man blir heller ikke traumebundet til en person som kun gjør dårlige ting. En traumebinder kan lett forveksles med en normal person som ikke er perfekt – for det er ingen – og av og til gjør dårlige ting. En traumebinder er imidlertid alltid en grunnleggende ondskapsfull person som vet at hvis hen kun behandler folk dårlig, så har de ingen problemer med å flykte. De må derfor “sukre ondskapen”.
Det er dog en ting som skiller en traumebinder fra en normal person som gjør dårlige ting. En traumebinder oppleves som en bølle eller en mobber som veldig gjerne vil være sammen med deg. En normal person gir ikke denne følelsen.
Traumebånd har ikke noe med PTSD å gjøre (selv om de to kan opptre samtidig). Ved PTSD så forsøker man å unngå kilden som trigger stress. Ved traumebånd så skjer det motsatte – man trekkes mot kilden som trigger stress.
En person med PTSD og traumebånd, hvor den psykopatiske personen trigger begge deler, kan derfor oppleve to krefter – som hver trekker i motsatt retning – samtidig. Da begynner jo de psykologiske mekanismene som styrer å bli svært kompliserte. Ikke rart det kan være vanskelig å nøste opp alene.
Det er ikke kun psykopatiske partnere som traumebinder. Også venner og foreldre kan traumebinde (og sikkert også egne psykopatiske barn). Også steder eller ting kan traumebinde, for eksempel hvis et objekt gjerne vil bo i et hus hvor psykopatisk misbruk har funnet sted. Vedkommende opplever at de er knyttet til stedet, for eksempel barndomshjemmet, men egentlig handler det om traumebånd.
Man kan også være traumebundet til en jobb, for eksempel der kolleger eller sjefen er psykopatiske, ved å bli værende i den eller vende tilbake til den, fordi den oppleves “kjent og trygg”, selv om man blir dårlig behandlet.
Traumebinding kan også kalles en “trollbinding”, fordi den traumebundne på mange måter er forhekset og blendet til å tro at hen må ha binderen i sitt liv. Traumebinding er avhengig av tåkelegging fra binderen, som er avhengig av at objektet ikke opplever virkeligheten slik den er.
Hva er symptomene på et traumebånd?
- Det kan lett forveksles med kjærlighet og oppleves av objektet som kjærlighet, sågar som sterk kjærlighet. Objekter som traumebindes beskriver ofte kilden som “deres livs kjærlighet”.
- Objektet tror at den som har forårsaket problemene, er den samme som vil/kan løse dem. Og her kommer svært akrobatiske forsvarsmekanismer i sving, for eksempel at de problemene som kilden har skapt, var “uhell”, og at kilden har et ønske om å løse problemene bare de blir klar over at de har forårsaket dem (altså at kilden lever i uvitenhet om problemene han/hun har skapt).
- Den traumebundne er fornøyd med smuler og har svært lave forventninger til kilden. For eksempel oppmerksomhet fra partner, eller anerkjennelse fra sjefen. Den traumebundne arbeidstakeren har ingen problemer med å se kolleger med lavere ansiennitet bli forfremmet foran ham/henne. Igjen trer forsvarsmekanismene i sving; “jeg har ingen ønsker om forfremmelse, jeg har det fint der jeg er”, “jeg har ikke evner til mer ansvar”, “den yngre kollegaen er mye mer skikket enn jeg er”. Objektet opplever at de ikke fortjener bedre – og er fornøyd med en lavere plass i hierarkiet enn de strengt tatt har krav på.
- Den traumebundne oppsøker dårlig behandling, fordi det oppleves kjent og trygt. Derfor kan en enkelt traumebinding – for eksempel i barndommen – ha ringvirkninger for hele det sosiale livet, fordi den bundne fortsetter med å finne partnere og venner som behandler en dårlig. Det er derfor meget viktig å bryte sirkelen.
- Er den bundne blind for de dårlige egenskapene til kilden? Blir kilden glorifisert? Ikke nødvendigvis. Men objektet bagatelliserer, normaliserer og unnskylder de dårlige egenskapene som p/n besitter.
- Den bundne føler seg avhengig av p/n på et praktisk og/eller økonomisk nivå. Det kan være en innbilt avhengighet, der den bundne er manipulert til å tro at de ikke klarer seg alene, eller det kan være en reell avhengighet, der p/n har fratatt den bundne alt ansvar, der p/n selv har utført alle praktiske gjøremål og uten å lære den bundne disse ferdighetene.
Hvordan slite båndet?
For at objektet skal bli fri, så må det 1) erkjenne at det eksisterer en traumebinding, og 2) identifisere hvem som traumebinder – og det er ikke alltid den man tror ved første øyekast. Kanskje tror objektet umiddelbart at det er far som traumebinder, fordi han er den mest dominerende part, når den egentlige binderen er mor, eller kanskje et søsken (som regel et eldre søsken).
Alt dette tar tid å erkjenne og avsløre, ofte flere år. Det starter ofte med en opplevelse av motvilje mot binderen, som ikke har vært der tidligere. Og i lang tid – dette alene kan ta mange år – så sliter objektet med dårlig samvittighet for å føle motvilje mot binderen. Men motviljen forsvinner ikke, så objektet har ikke annet valg enn å reflektere over hvorfor motviljen er der. Men prosessen er tung og objektet må gjennom mange vonde konflikter både med p/n, eventuelle flygende aper, men også seg selv. Den manglende støtten kan oppleves svært ensom og ikke minst “crazy making”. Er det objektet som er gal som oppfatter alt annerledes enn andre? Husk at de eneste objektet har å lene seg på, er mennesker som også har p/n i livet, med andre ord mennesker som neppe ser det samme som objektet. Mennesker som har sett det opp gjennom årene, har vendt p/n ryggen og er ikke tilgjengelige for objektet. Dette gjelder spesielt hvis binderen er en nær slektning.
Kan traumebåndet brytes uten å ekskludere binderen fra sitt liv? I mange tilfeller er det vanskelig å bryte kontakten.
Ja, det er mulig. Men det forutsetter at du ikke er hektet på binderen. Det vil jo sjelden være tilfelle med slektninger. Men er det en eks partner så må du stille deg selv spørsmålet; ønsker jeg at det skal fungere mellom oss to igjen? Hvis ja, så er du fortsatt hektet, og da må NK være målet.
For å beholde binderen i ditt liv, så må du komme til et mentalt sted hvor du blåser av alt p/n sier og gjør. Du trenger ikke å vise det, men du må gjøre det inni deg. Du kan ikke ta denne personen på alvor. Betrakt alt som forlater vedkommendes lepper med svært skeptiske ører. Da blir hen irrelevant og “trollbindingen” blir brutt.
Den største utfordringen ved å beholde en tidligere traumebinder i ditt liv, er ikke risikoen for å bli bundet igjen. Den største utfordringen blir å legge lokk på ditt raseri, når det går opp for deg hvilken manipulering vedkommende har utsatt deg for, og utnyttet din godhet. Hvis du merker at det frister å “ty til øksa” så er det best å likevel innføre NK. Du skal ikke ende i fengsel for denne personen, hen har gjort nok skade på deg.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Hei, og igjen takk for fin men også litt skummel blogg, da det er så mye kjent i det du skriver…
Jeg har en tendens til å bli usikker på meg selv i ulike situasjoner med min nærmeste. Noen eksempler:
1. jeg sier jeg skal tilbake i jobben min etter sykemelding og han svarer ikke i det hele tatt, ser ikke mot meg en gang men biter tenna sammen. Jeg spør hva det er og han svarer at han tenker på at jeg skal tilbake i jobb. Jeg spør om ikke han forstår at dette er noe jeg ønsker og han svarer, da blir det mye mer på meg her hjemme,.det er det jeg tenker på. Han sier ingenting om at det er fint at jeg føler meg klar for jobb men fokuserer på hva HAN har behov for….blir innmari lei meg og kjenner jeg får vanskelighet med å faktisk starte mer i jobb…
2.våkner om natta av at han sier han ikke får sove siden han tror jeg holder på med noen bak ryggen hans, bakgrunnen for denne mistanken er at jeg har vært borte 40 min lenger enn vanlig samme dag. Han hadde i tillegg googlet (framfor barnet vårt) hvor lang tid det tok å gjennomføre en slik time jeg hadde vært på tidligere på dagen)
3.har gitt beskjed om at jeg har møte kl 09. Han ringer 09.10 og sier da, visste ikke at du hadde møte i dag? var heller ikke noe viktig han ville meg med den samtalen…
4. Har silent treatment på dagesvis hvis jeg ikke gjør som han planlegger, men gjør jeg det, er det gull og grønne skoger og han kan f.eks. snakke om ting vi kunne kjøpt oss. lager jeg ikke “god” stemning vil han ikke snakke til meg eller til og med nekte å sitte ved siden av meg…
poenget mitt med dette er at jeg føler jeg overdriver, og får vondt av han og tenker at han har det sikkert ikke godt, overarbeidet osv enda flaggene vaier så til de grader…
hvordan vet jeg at det ikke er normal oppførsel av en voksen mann og hvordan vet jeg at jeg har rett til å bare gå…hvis det er ikke er jeg som overtenker igjen?
Her var det mange røde flagg. Greia er at vi alle har en eller to tvilsomme egenskaper. Men med en p/n så er det et mønster som styrer hele deres adferd. Og her kommer du med flere eksempler på vidt forskjellige situasjoner.
Spesielt eksempel 2 og 4 er store røde flagg. Du må få din virkelighetsoppfatning på plass. Hva er rett/galt? Normalt/unormalt? Jeg er sikker på at du vet forskjellen. Men i en slik relasjon så blir man tåkelagt og virkelighetsoppfatningen blir grøtete.
“hvordan vet jeg at jeg har rett til å bare gå…hvis det er ikke er jeg som overtenker igjen?”. Du trenger ikke tillatelse til å gå. Du skylder ingen noen forklaring. Når en relasjon føles feil over tid, så skal man ikke bli i den. I en normal relasjon så overtenker man ikke. Med en sunn partner så slapper man av, fordi deres adferd ikke er kryptisk.
Jeg vet jo innerst inne at denne oppførselen ikke er ok, og at varsel lampene lyser så det holder…ser også at han har vanskeligheter med å vise empati med de nærmeste mens mennesker utenfor familie koster han ingenting å vise empati for… det kan være flere episoder etter hverandre men så gjør han en fin ting å da er det fryktelig lett for meg å glemme det dårlige å tenke at men han er jo en fin person også…
Han mener vi bør være sammen HELE tiden og når jeg trekker på smilebåndet å sier at men det er jo ikke sunt, så ser han rart på meg og spør hvorfor jeg ikke er enig med han. Jeg sier at alle har godt av alenetid og det trenger ikke bety at man ikke bryr seg om den man er sammen med eller at man ikke er glad i partneren sin. man kan derimot få et bedre forhold vis man bruker litt tid på ting man selv egentlig har behov for å gjøre. Dette fnyser han bare av og synes det er rart jeg ikke mener at vi bør være sammen 24/7…
Til Anonym.
Hvor længe har du været sammen med denne mand og har i børn sammen ?
Jeg er helt enig med Daniel i; at her er mange røde flag. Jeg har selv været sammen med sådan en mand og skulle bare have gået ud af relationen meget tidligere, end jeg gjorde. Det bliver kun værre. Min ex ville ikke ha at vi var sammen hele tiden, men mange af de andre ting genkender jeg. Man bliver ødelagt i sådan et forhold. Jeg tænkte , da jeg var i det usunde forhold , at jeg var stærk og det kunne jeg godt klare. Jeg vidste at det ikke havde noget med mig at gøre og jeg tog rigtig mange konfrontationer i det forhold. Jeg blev ved med at holde fast i, det er min mening det her… Alligevel blev jeg syg og nedbrudt inden. Jeg kendte ikke noget til psykopati på det tidspunkt. Jeg vidste ikke at psykopater næres af konflikter, mens vi bliver ramt af dem . Efter et slemt skænderi, som psyj
Kopaten kunne skabe ud af det blå….kunne han lægge sig til at sove med det samme..imens jeg nærmest ikke sov hele natten. Derefter kunne han være sur i flere dage og pludselig vente humøret igen også nærmest ud af det blå. Hvis jeg så spurgte, hvad skete der lige der …så blev han sur igen og sagde…VIL du bare skænes…
Så mit råd til dig og alle andre i samme situation…skynd jjer væk, man bliver syg i sådan en relation, alvorligt syg.
Hei Mary 🙂 Har vært sammen med han i 18 år og har barn sammen med han. Det er derfor det er så vanskelig å akseptere alle tankene om at det er noe som ikke er som det skal være. Det er egentlig ikke så mye nytt de siste årene i forhold til tidligere i forholdet men jeg har nok fått på meg noen nye briller etter å ha søkt profesjonell hjelp, da for å finne ut hvordan jeg kunne slutte å være et dårlig menneske som jeg har følt meg som i ganske mange år. Under behandlingen oppdaget jeg at jeg faktisk ikke var et dårlig menneske men heller en person med veldig stor empati…dette har vært vanskelig for meg å erkjenne da det stadig dukker opp ting på hjemmebane som gjør at jeg føler meg liten og misforstått og av en eller annen grunn klarer gang på gang å føle medlidenhet med han som gjør meg så liten. Det er akkurat som om jeg tror at en dag vil den personen jeg ønsker han skal være, dukke opp. Da vil han slutte å stikke i meg med ting han vet jeg reagerer på, da vil han slutte å se mistenksomt på meg hver gang vi skal ha en viktig samtale, da vil han ønske meg god tur til en god venninne og be meg kose meg der, i stede for å si: trodde du skulle være sammen med meg i dag. Da vil han be meg gjøre det som jeg kjenner er rett for meg og det jeg ønsker for livet mitt, i stede for å overtale meg om at han vet at jeg synes det er morsomt når vi gjør sånn og sånn, osv…
vet ikke om det gir mening men aldri før har jeg tvilt så mye på meg selv som nå, på samme tid som tankene om at jeg fortjener og leve mitt liv som jeg egentlig ønsker, å ikke leve livet sammen med han, som han ønsker jeg skal leve det. Er sliten av å kjenne etter hvilke stemning det er når jeg kommer hjem, når han kommer inn døra, sliten av å høre på at han rakker ned på slektninger mens de sitter med tårer i øynene når de er på besøk. Å når jeg spør etterpå om ikke han ser hvor lei seg de ble, så svarer han, det var meningen at de skulle gjøre det, de har bedt om det selv. Å dette skyldes ord de har sagt til han for x antall år siden…
Han virker så sårbar, overbeskyttende og bærer på så mye nag til så mange. Alt jeg vil er at han skal legge slikt bak seg og leve et bedre liv, for jeg tror han finnes der inne et sted… men jeg har innsett at jeg kan ikke være den som hjelper han med dette, jeg kan ikke endre på hans handlinger eller måten han tenker på, det har jeg prøvd på i så mange år, og nå er kroppen så totalt utmattet som den aldri før har vært. Er vel kanskje ikke rart at jeg ikke tenker klart.
Takk for tilbakemelding fra både deg og Daniel:)
Jeg ser ditt svar er stilet til Mary, men jeg vil gjerne bryte inn her; “Han virker så sårbar, overbeskyttende og bærer på så mye nag til så mange”. Her projiserer du normale egenskaper over på ham. Her ligger selve kjernen i problemet ditt. Helt normalt, vi gjorde det alle sammen.
Du har rett i at han bærer nag. Men det er ikke å bære nag i normal forstand. Det er en narsissistisk skade. En normal (dog ikke sunn) person bærer nag og er bitter. En p/n fører regnskap. For dem er det en konkurranse. Det ligger en forskjell der, som umiddelbart ikke er så lett å få øye på.
En p/n er heller ikke overbeskyttende mot andre enn seg selv. De bryr seg ikke, og sørger ikke om partner eller egne barn dør. De beskytter dem heller ikke i livet.
“Da vil han slutte å stikke i meg med ting han vet jeg reagerer på”. Her beskriver du narsissistisk forsyning. Han trenger det for å leve, og kommer aldri til å slutte med det. Du kan likegodt håpe på at han en dag slutter med å trenge oksygen, det er like sannsynlig.
Men det er nettopp på grunn av blant annet det du skriver nå at jeg blir usikker på om han virkelig er en p/n, for han bryr seg om barna, han har selvfølgelig dager hvor han kommer med kommentarer som jeg reager på til de og han favoriserer det barnet som bidrar mest med de tingene han syns er viktige, det er noe jeg ikke synes om, men har aldri tenkt at det gjør han til et”dårlig” menneske, men mer at han aldri har eller har hatt noen problemer med å si akkurat det han mener om ting. Det han derimot ikke synes om er hvis vi andre rundt han sier noe han ikke liker, da er det silent treatment osv. Men jeg mener virkelig at han er glad i barna sine. En annen ting er at det er mye bra innimellom og det kan ta relativt lang tid mellom stikk til tider, bør man ikke ta det med i betraktning hvis man skal vurdere hvilket menneske han er? har alltid tenkt at p/n er “vonde” mot de rundt deg stort sett hver dag men det er kanskje ikke tilfelle?
Jeg ser at jeg igjen prøver å unnskylde han og det er veldig vanskelig å komme unna det mønsteret men mest av alt er jeg bare redd for at jeg dømmer han feil og gjør noen drastiske beslutninger som jeg kanskje egentlig ikke burde ta, hvis han virkelig ikke er så ille. Skjønner godt at folk i usunne forhold blir hjernevasket og usikker på seg selv.
“for han bryr seg om barna”.
1) Hvordan vet du det? Fordi han sier det? Fordi han gir dem gaver? Det gjør de fleste p/n med sine barn. Å “bry seg om” stikker dypt og er mer enn bare ord. Så tenk godt etter om hans omtanke for barna er genuin. Du skriver selv at det er en betinget kjærlighet, dette er typisk for p/n. Og for formalitetens skyld – betinget kjærlighet er ikke kjærlighet. Det er “grooming”.
2) Selv om han mot formodning bryr seg om barna, så hjelper ikke det hvis han ikke også bryr seg om deg. Du kan ikke leve i utrygghet fordi “han bryr seg om barna”. Det er misforstått hensyn for barnas ve og vel. Mange mennesker forblir i kjærlighetsløse samboerskap for barnas skyld, men da er vi på et helt annet nivå enn hva du har fortalt i dine kommentarer.
Jeg har alltid tenkt at han bryr seg om meg og at han oppriktig er glad i meg og jeg glad i han. Men det er etter å ha gått igjennom hendelser de siste par årene at jeg ser at det kan virke som om han vil ha kontroll på meg og jeg ser nå mer enn noen gang at han er veldig manipulerende. Tidligere har jeg tenkt at jeg bør gjøre det han forventer før å gjøre han fornøyd og at han skulle ha det bra, nå ser jeg at det har slitt meg ganske ut og at dette ikke har vært sunt for meg. Jeg har klart vridd uansett situasjon til at alt har vært min feil. Han har aldri i løpet av alle disse årene sagt unnskyld når vi har hatt diskusjoner, det er alltid jeg som har krøpet til korset for å lage god stemning igjen. Han er veldig opptatt av at jeg ikke skal snakke om livet vårt sammen med andre for “det skulle tatt seg ut” som han bruker å si.
“Jeg har alltid tenkt at han bryr seg om meg og at han oppriktig er glad i meg”. Hans handlinger, som du beskriver dem, tilsier ikke det.
Du skrev i din første kommentar “her er mye kjent”. Hvis mye er kjent på denne bloggen, som handler om svært forstyrrede og dels farlige mennesker, så har du svaret ditt der.
Til Anonym.
Vi er mange der har stået i den situation, som du står I . Dit held ( hvis man kan sige det sådan ) er at du har fundet denne side. Jeg fandt den også. Ville ønske det var lang tid før, men bedre sent end aldrig. Problemet er, at vi tror det er en stakkels, sårbar mand vi har fundet og vi vil gerne hjælpe ham. Problemet med en psykopat er bare…de kan ikke hjælpes, for de syntes ikke selv de har nogle problemer…det er alle vi andre der har ( I deres øjne ) Tilsidst , lige inden jeg kom væk fra min P , sagde jeg til ham…Kan du ikke selv se at der er noget galt med dig …til det svarede han…I så fald, har det været der hele tiden. Ja, sagde jeg …men det er blevet meget værre. Og jeg skal fandeme ikke til en psykolog eller æde en masse piller . Der var jeg selv kommet ud pga ham…Kan du ikke se , at min sygdom har noget med dig at gøre..sagde jeg til ham. Det vil jeg fandeme ikke havde skyld for …sagde han galt. Jeg kan ikke leve med dine humørsvingninger og du kan ikke se du har dem, så vi skal videre hver for sig…sagde jeg Det blev de sidste ord jeg sagde og vi havde levet sammen i 29 år.
Til Anonym.
Jeg glemte lige noget. Du er i tvivl om din mand er P, jeg er ikke i tvivl, når jeg læser dine indlæg. Din historie ligner SÅ meget min ( ja os alle herinde ) Det farlige er jo at humøret skifter så meget, uden man ved hvorfor. I en normal relation er der også gode og dårlige dage, men der er altid en grund. Det du beskriver der, er at gå på æggeskaller. Aldrig at vide, hvordan ens partners humør er og om han opfører sig ordentligt overfor andre , inclucive ens børn. Min ex P græd af glæde da han stod med sin datter i favnen, lige da hun var født. Den selv samme datter, som han nu hverken giver fødselsdagsgave eller julegave. Hans nye dames børn fik store flotte gaver…nej en P bryder sig ikke om nogen, desværre ikke en gang sine børn…
Jeg har alltid hatt et lavt selvbilde når det gjelder kroppen min – Ja, en generell lav selvfølelse. Men spesielt det med kropp. Det har jo påvirket det med det seksuelle. Men min P/N som jeg egentlig ikke kjente (eller kjenner) idealiserte meg så voldsomt og virket som han var sååå forelsket i meg at jeg slapp garden helt ned for en gangs skyld og slapp ham til. Han fikk meg på mitt absolutt mest sårbare. Det ga jeg til ham fordi jeg viste ham tillit (selv om det var “røde flagg” eller en merkelig magefølelse som jeg overså). Han maste så enormt, det var nesten som er liten unge som maser på noe han vil ha. Jeg ga ham “meg”. Så ble jeg så godt som “kastet ut” etterpå, og utsatt for totalt stillhet i 6 uker. ikke en eneste lyd fra ham. Jeg var knust. Så tok han kontakt igjen akkurat som ingenting. Det var bare at det var lenge siden han hadde sett meg. Helt ut av det blå. Jeg var jo overlykkelig. Men dette er vel et godt eksempel på å være i et traumebånd? Det må vel være en P/N som gjør sånne ting?
I et forhold med en p/n så foregår det en gjensidig “abuse amnesia”. Mishandlingen er der, men begge later som om de ikke husker den. Og det stemmer delvis, for begge parter bagatelliserer mishandlingen. P/n vil påstå at du overdriver eller husker feil, hvis konfrontert. Og objektet blir selv usikker på om mishandling faktisk har funnet sted fordi 1) det skjer hele tiden og objektet normaliserer mishandlingen, og 2) når p/n later som ingenting så forvirrer det objektet, og objektet blir usikker på om det faktisk har skjedd noe overgrep.
Kom på litt til på min forrige kommentar. En kan vel si at en er i traumebåndet når så mye som jeg leser på disse sidene kan relateres til denne P/N som jeg skriver om. Når jeg fremdeles lengter etter ham selv om han har nedverdiget meg enormt hver gang jeg har truffet ham og gitt ham “meg”. Det at jeg vil fremdeles vil treffe ham selv om selve den seksuelle akten ikke er spesielt god – Det er akkurat likt hver gang, det er de samme ordene, frasene, de samme bevegelsene, de samme spørsmålene. Alt er nesten litt utstudert/komisk. Jeg gjennomskuer alt etterhvert. De samme spørsmålene etter at det har vært stille lenge etter disse treffene. Hva jeg likte, hva jeg likte best, om jeg snart er klar igjen osv. Han vrir alt over på sex. Jeg vet at jeg ikke betyr en “damn shit” for ham i mine “klare” øyeblikk, men for det om så får jeg hjertebank hver gang jeg hører det plinger i telefonen min. Og nedturen når det ikke er ham. Det er vel dette som betyr at en er traumebundet? Eller avhengig?
Slik jeg leser det så beskriver du hektet/rusen. Det er egentlig ikke det samme som traumebånd. For å vise deg et eksempel; et barn kan være traumebundet til en p/n forelder, med de opplever ingen rus eller seksuell tiltrekning mot forelderen.
Til Klara:
Det har kanskje ikke blitt et traumebånd enda. Men når man opplever et slikt hekt samtidig som man fornuftsmessig selv ser at det både er usunt, avvikende fra “normal” og god atferd, kjenner i kropp og sjel at det er skadelig for en selv, og likevel sliter med å avslutte relasjonen raskt, klart og tydelig – ja da vil jeg si at man/du/jeg har trekk av avhengig personlighetstype, at nettopp den naturlige lengselen etter genuin kjærlighet og nærhet er vår sårbare akilleshæl og mulige kjernemangel, og at det er spesielt viktig å søke støtte her og evt hos en psykolog. For å unngå at det utvikler seg videre til et traumebånd/avhengighet som skader sjelen vår og stjeler av gleden og energien vår som vi trenger til oss selv og vår egen hverdag. Og kanskje sparre med en psykolog om det, for å få innspill og grep til både å forebygge dette i eget liv og for å sikre større sjanse for å møte/være åpen for/skape og beholde riktige og gode romantiske relasjoner i eget liv. Jeg vet i alle fall at jeg trenger det.
Kjernesår, kjernemangler, vansker med grensesetting og avslutninger – kjente som uerkjente – kan spenne ben for oss mye mer enn vi tror når det kommer til dette.
En annen ting jeg har lurt på som kanskje du Daniel eller Mary kan gi meg bedre forståelse på er at når min nærmeste er syk skal INGEN forvente noe som helst av han, da er det godstolen til formen er bra igjen. Man skal iallefall ikke be han om å vaske kopper når han er SÅ syk. MEN når jeg er syk forventes det at jeg stiller opp her og der og det virker ikke som det er noe empati og få, hvis han mener jeg er i stand til å utføre en oppgave da er det slik. Og med min (slitsomme) samvittighet gir jeg ALLTID etter mens jeg kjenner på en ubehagelig følelse som sier at dette er ikke normalt…men urettferdig (?)
Det meste handler om hva han mener og hva han vil snakke om og han blir irritert hvis vi rundt ikke hører alt og glemmer oss litt, spesielt hvis vi er mange i lag. Men hvis han synes det er uinteressant eller kjedelig/irriterende det som det snakkes om, kan han avbryte oss midt i en setning og begynne og snakke om noe han selv vil ta opp.
Personlig synes jeg dette er ubehagelig og frekt og jeg kjenner jeg blir flau og uvel når jeg ser reaksjon til andre som blir avfeid av han og reaksjonen hans når han blir skikkelig irritert på de som eventuelt måtte avbryte han. Det minner meg mest om et lite barn og ikke en godt voksen mann.
Min erfaring er at p/n liker ikke at andre er syke, for da slutter den syke å fungere og de avgir ingen NF. En p/n liker heller ikke å tjene andre, slik en syk pårørende krever. P/n er utålmodig og tolererer kun meget korte sykdomsforløp. En influensa (som typisk varer i syv-ti dager) skal helst overstås i løpet av en dag eller to. Og hvis alvorlig sykdom rammer objektet, f eks kreft, så kobler p/n seg helt ut. Enten forlater de objektet, eller de blir værende i relasjonen men distanserer seg fra både objekt og sykdom.
Når det gjelder sykdom hos p/n så tror jeg det er mer variasjon. Noen p/n bruker egen sykdom til å kontrollere andre og skaffe seg sympati. Men det rare faktum er at mange p/n faktisk aldri er syke. De har jernhelse. Så hvordan de oppfører seg når de faktisk er syke, vil jeg legge ut her til åpen debatt.
Det du skriver om at de aldri er syke traff meg veldig. Samboer er så og si aldri syk mens jeg får alt…har også innsett mer og mer at jeg er mer mottakelig for sykdom når det er dårlige perioder hjemme. Det trenger ikke ha sammenheng men det føles iallefall slik. Og når han en sjelden gang blir syk er det veldig viktig at vi rundt han viser medlidenhet og tar han på alvor. En annen ting som går igjen er at hver gang jeg sier at jeg er dårlig så svarer han at han har det akkurat likedan. Merkelig.
Dette er litt på siden av temaet om traumebånd, men veldig viktig kunnskap for alle som lever i ekstremt stress fordi det påvirker kroppen enormt over tid.
Det du opplever er veldig reelt og beskriver voldsomt stress over tid.
Magen blir som en knute når ting begynner å røre på seg, og en vet at ting eskalerer.
Mennesker under stort emosjonelt stress, blir syke.
Barn som vokser opp under stort emosjonelt stress, blir til syke voksne og det finnes god dokumentasjon på det.
En psykopat føler ikke skyld, har ikke dårlig samvittighet, skamfølelse eller andre normale empatiske reaksjoner.Derfor trigges heller ikke nervesystemet. De har sannsynligvis en god indre balanse uten å oppleve stress, og blir heller ikke syke av stress.
De som lever med en p/n vil føle på hele dette spekteret av at noe er galt hele tiden, inklusive frykt fordi alt er uforutsigbart, fordi det en gjør aldri er godt nok, eller fordi du vet hva som vil komme når du gjør noe galt. En har skyldfølelse for det som har vært og det som vil komme. Nervesystemet er hele tiden i alarmberedskap og kortisolnivået på topp. Det blir man veldig syk av over tid.
Å leve slik at det det autonome nervesystemet hele tiden trigges til å være i en tilstand av fight, flight, fright modus, gjør at bl.a. produksjonen av magesyre skrus av. Man trenger ikke å fordøye mat når en er forberedt på kamp eller flukt.
Ved langvarig stress, forsvinner magesyren helt ( legene har lite kunnskap om dette og diagnostiserer det stort sett som problemer med for mye magesyre og gir medisiner som demper magesyren, og da eskalere problemene enda mer)
https://margretheskar.no/7-tegn-pa-at-du-muligens-har-for-lite-magesyre/
og problemene med fordøyelsen dukker opp, og forplanter seg i hele systemet. Ufordøyd mat som ligger i tarmen og råtner og skaper en dårlig tarmflora,IBS, og andre tarmsykdommer og næringsstoffer som ikke tas opp osv og danner en dominoeffekt som skjer over flere år. Det blir til slutt kroniske og ofte autoimmune sykdommer. Jeg har vært der selv, og har brukt flere år på å bli frisk, både kroppslig og sjelelig.
Har følelsen av at OM de er syke, så er det veldig viktig å innhente omsorg og sympati fra andre, og å vise hvor sterke de er som klarer seg, enten det er snakk om noe som faktisk er alvorlig, som å være kreftoverlevende, eller en helt vanlig forkjølelse.
Tror også de skyr alvorlig sykdom hos andre, enten den er fysisk eller psykisk. Noen som er alvorlig syk har ikke nok tid og overskudd til å tilfredsstille dem, og lever ikke opp til imagekravene i alle fall overte stiller.
ANONYM: Jeg har merket det samme, og det er nesten litt fascinerende. La oss si at han har brukket armen. Da forventer han oppfølgningsspørsmål om dette typ 5 ganger om dagen, hjelp, støtte, sympati, omsorg, bistand. Men det er ingen gjensidighet. For når jeg brekker armen på nøyaktig samme måte et halvt år senere får jeg kanskje et “Uff, det var synd. God bedring!” før han stikker ut for å ha det gøy med venner og venninner og avskriver meg frem til armen er bra igjen. Eventuelt om han på samme tid skulle få en flis i fingeren. Da forventer han at jeg stiller opp og overrøser han med omsorg. Selv om jeg objektivt sett har en verre skade enn han, og det hadde vært naturlig at det var han som hjalp meg, tross flisen i fingeren. Men nei. I deres hode er de så mye viktigere enn oss, og derfor vil det alltid være verst for dem. Det blir litt som at det er viktigere for en stat at presidenten er trygg og ved god helse enn at Jon (65) er det. Derfor er det naturlig at man prioriterer å bruke flere ressurser på presidenten enn på Jon, og at det blir medieoppslag når statsoverhodet er forkjølet, mens “ingen” bryr seg om at Jon får uhelbredelig kreft. Men herregud, det er en syk sammenlikning, for vi er jo ikke i et forhold med presidenten. Det positive med denne handlemåten er imidlertid at det blir så tydelig nettopp hvor urettferdig og lite gjensidig relasjonen er.
Når det gjelder hans behov for å styre dialogen.. Jeg fikk ofte kommentarer om at jeg enten var sur og mutt, at det var slitsomt at jeg var for entusiastisk og glad, at jeg var kjedelig som ville snakke om [insert tema] eller at jeg var en nikkedukke uten egne meninger som overlot til han å styre samtalen. Med andre venner hadde han visstnok veldig interessante samtaler. Jeg fikk iblant kommentarer som “nå ødela du alt” om jeg sa noe feil som etter hans oppfatning ødela stemningen. Han likte best når han fikk velge temaer og styre samtalen. Men samtidig fantes det ingen riktig måte å samhandle med han på. Jeg vet at han ville ha beundring, ros, at kvinnene rundt ham skulle bli imponert. Men samtidig ble han irritert av det. Han ville ha en selvstendig partner med egne meninger, et eget liv og som brant for noe. Men alt han gjorde viste at han ikke tålte det. Jeg tror bare man må innse at man ikke kan vinne eller gjøre noe riktig med den gjengen der. Heldigvis kan vi komme dit at vi slutter å ønske det. Vi trenger ikke deres bekreftelse eller anerkjennelse. Kjærlighet skal ikke være betinget på den måten de forlanger. Ei heller er kjærligheten egoistisk.
Disse folka kjører et one man show der det forventes at vi rundt skal støtte opp om dem og tilrettelegge for at de kan leve livet på den måten de ønsker. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Jeg har innsett at jeg selv må gi meg den kjærligeheten og omsorgen jeg fortjener(!), og at bekreftelse fra andre ikke skal gjøre noe fra eller til for meg. Og så – når jeg har bygget en sterk grunnmur og kjenner min egen verdi – da kan jeg vurdere et forhold til en mann som behandler meg på en god måte. Kjærlighet skal ikke være vanskelig, vond, nedbrytende eller destruktiv på den måten vi har trodd var normalt i forholdet med p/n. Det er opp til oss å velge bedre. Forstå at et forhold kan være oppbyggende, basert på tillit, gjensidig interesse, empati, likeverd og respekt. Og ikke ta til takke med noe dårligere.
Kloke ord.
“Ingen normale mennesker traumebinder. Heller ingen andre forstyrrelser traumebinder, uten at de har et sterkt islett av narsissisme i seg.
Det er de blandede signalene som traumebinder”
Dette er ganske sterke saker. Hvis man kjenner seg igjen i hele listen av symptomer på et traumebånd, så ligger jo svaret der.
Og i etterkant av en slik opplevelse oppdager man, i hvert fall jeg, både sett i bakspeilet og i møte med nye relasjoner, røde flagg og klart usunn/giftig/grenseoverskridende følelser og handlinger i fleng. I mitt tilfelle hos store deler av familie/nære relasjoner.
Men dette oppdager man først når man endelig, gjerne etter mange år og enormt mye lidelse og tvil, når det punktet hvor man omsider begynner å stole på egen virkelighetsoppfattelse, vurdering og intuisjon.
Det tok i mitt tilfelle veldig mange år og på tross av ressurser, kunnskap etc. Det var ikke før etter flere gjennomlesninger av hele bloggen her at ting begynte falle på plass. Det er utrolig hvordan kjernesår og kjernemangler fra barndom, som man gjerne ikke engang er klar over man har, gjør en handikappet på et enkelt område, som en “blind spot” i selvet og i forhold til nære relasjoner, til tross for at man ellers er oppegående og i mitt tilfelle blant annet har levd av å undervise og rådgi andre på mye av det samme.
Men det er jo nettopp dét, man kan være god på/for/med andre. Men én selv..
Til Anonym.
Min Ex P hadede når jeg var syg, inden jeg mødte ham, havde jeg et jernhelbred og var aldrig syg. Langsomt gik mit helbred ned af bakke og jeg vil påstå, at det var pga ham og hans mishandling ( psykisk ) af mig. Efter jeg er kommet helt væk fra ham, har jeg stort set fået mit gode helbred tilbage. Min ex P var næsten aldrig syg, hvis han havde feks influenza, gik han i seng og sov i to til tre dage og så var det ovre. Han hånede nærmest sygdom, det var svaghed i hans øjne, at have et dårligt helbred og jeg genkender det som Daniel skriver…man giver ingen NF, så psykopaten vil have en ovenpå igen, så hurtigt som muligt. Jeg vil våge den påstand, at det er et kæmpe rødt flag, ikke at have empati med ens samleverske, når man er syg.
Engang min ex skulle på kursus, havde jeg en slem lungebetændelse . Vi boede på landet og jeg glædede mig til at være alene, så jeg kunne være syg i fred. Jeg opdagede at vi kun havde en type tandpasta og sagde til min ex P, at han måtte købe en på rejsen, da det var den eneste vi havde. Lidt senere tog han afsted…med tandpastaen…åh ..det havde han da glemt sagde han, da jeg senere konfronterede ham med det, da han ringede hjem.
Jeg vidste det var et bevidst valg af ham…jeg ville aldrig have forladt en syg person, ude på landet …uden tandpasta 😂😂😂
Ønsker alle som leser og skriver på bloggen her samt Daniel en så god 17.mai som mulig i dag 🇧🇻🌻
For mange av oss blir det kanskje en rar, slitsom, trist, helt ordinær, vond eller ensom dag.
Men i så fall kommer det flere dager og nye gleder med tiden – så lenge vi holder oss til hverandre og her på bloggen og fortsetter å vokse, tror jeg på at uansett hvordan vi har det nå, så vil vi blomstre og skinne og gledes en dag. 🌻
Og hvis vi har det vondt eller ensomt, la oss skrive det ut her. Ikke holde det inne. Og se for oss hverandre som sitter rundt omkring i Norge, Danmark, andre land eller kanskje faktisk i samme by, bydel eller sågar nabohuset, vi er jo anonyme her. Og virkelig forsøke kjenne, tro på og huske at vi ikke er tekst og skrift, at vi er virkelige mennesker av kjøtt og blod som finnes på ekte og lever, og at vi dermed virkelig ikke er alene, vi er sammen, og da kan vi klare oss.
Nå blir kommentarene jo selvsagt ikke lagt ut her i samtid. Men kanskje vi likevel kan skrive til hverandre som om, og late som om vi feirer dagen sammen, og fortelle om vi har fått til å pynte litt eller bakt en kake helt til oss selv eller gjort eller tenkt noe godt eller hyggelig. Om det så er at man fikk tatt en god dusj eller hva som helst.
Jeg begynner:
Dagen har begynt og jeg er glad og takknemlig for at jeg klarte å pynte nok med det jeg desperat fant av gammelt, fikk ryddet det verste av rot og feid det synligste av gulvet i natt, slik at ungene ble lurt nok til å føle det er annerledes nok og finere nok enn vanlig til at de fikk 17.mai-stemning og ble glade da de våknet.
Og jeg er takknemlig for at de er store nok til å gå ned til toget selv og jeg har “unnskyldningen” for hvorfor jeg ikke klarer verken å være med eller gjøre meg klar og kledd i tide eller å se på dem eller være med på skolefeiring, som er å pakke for dem og legge glasur på kake, fordi de uventet og i siste liten ble bedt med fars nye familie hhv. en sportstur, og jeg er derfor nå så takknemlig for å slippe å avsløre hvor skuffende og alltid syk mor jeg føler meg som. Slik har det vært i årene omkring bruddet med min p/n.
Jeg er sliten og trist. Men jeg henger på og klarte det viktigste. Det er ikke nok, men det er godt gjort i min situasjon og gjør stor forskjell for barna.
Så koselig, Sabr! God 17. mai på etterskudd til deg også (og selvfølgelig alle andre her på bloggen, inkludert Daniel)!
Jeg var i utgangspunktet i godt humør og så lyst på fremtiden. Jeg skal flytte til en skikkelig fin leilighet som N ikke vet om, jeg har mye å være takknemlig for og jeg hadde planlagt en lang, fin tur i skogen. Så kom det en melding som “ødela alt”. Altså en hilsen fra N som skriver at han er glad i meg og savner meg. Jeg har blokkert han men tydeligvis ikke godt nok. Det har vært så mye frem og tilbake. Men det er vel en prosess. Jeg vet ihvertfall hvor viktig det er, og er helt sikker på at det må til. Nå flytter jeg jo også, så det begrenser mulighetene hans til å kontakte meg ytterligere. Og så skal jeg jobbe med meg selv. Jeg vil ikke gi han makten til å ødelegge dagen min eller styre hvordan jeg føler meg. Jeg vil være fullstendig likegyldig overfor han.
Sabr – jeg synes absolutt ikke du skal tenke på deg selv som en skuffende mor som ikke gjør nok. Høres jo ut som du sørget for at barna fikk en skikkelig fin morgen hjemme før de dro videre til tog og sportstur. Det er lov å være sliten og trist. Jeg tror barna har forståelse for det, ser hvor mye du bryr deg og innsatsen du legger ned likevel. Det viktigste er nok at de føler seg elsket og vet at du er der for dem.
Tusen hjertelig takk for ditt svar, Confuciusa. Virkelig. Jeg ble så takknemlig at gråten sitter i halsen.
Så leit at du opplevde dette med den uventede meldingen nå. Jeg fikk også en uventet kræsj i går etter at alt gikk “bra. Men vi ror det i land nå, når det er unntaket med kontakt, ser og går veien og den lysner. Kjør på, du har kommet fantastisk langt. Du inspirerer og gir håpet videre.
Takk igjen.
Er det man i et traumebånd hvis man hele tiden tenker på en person man har et uavklart forhold til? Hvis den personene gir blandede signaler til “offeret”. Hvis det virker som han elsker deg den ene uken og så er det helt stille 3 uker etterpå før han kommer tilbake og elsker deg igjen. Som hele tiden skriver at han “savner meg” (er ikke det den mest brukte frasen til en P/N?). At man egentlig ikke våger å ta kontakt med denne personen, men heller venter på at denne personen kontakter meg. Og at man er helt nede i et svart hull når denne personen “ghoster” en, og helt i den rosa himmelen når personen så tar kontakt igjen. Om igjen og om igjen. Og en klarer ikke å bryte forholdet.
Her beskriver du egentlig bare hva en p/n – ganske riktig – gjør. Om man er i et traumebånd avhenger av nettopp båndet. De fleste primærobjekter vil være traumebundet til deres p/n.
Det er vanlig å tenke mye på p/n, nærmest bli besatt. Men dette er egentlig heller ikke et tegn på traumebånd. Da vil jeg igjen trekke frem eksempelet med et traumebundet barn og forelderen hen er traumebundet til. Barnet går neppe og hele tiden tenker på forelderen. Barnet er ikke hektet på forelderen. Men barnet er likevel traumebundet. Så denne konstante tankekverningen (jeg har selv vært der) vil jeg nok tilskrive hektet, og ikke traumebåndet.
i dag er det 17. mai, og personlig er jeg ikke spesielt glad i alt styret og synes det egentlig ikke er plass til å være seg selv, med genuin glede. alt er veldig påtatt, og ett system alle skal følge. Sånn sett minner det litt om forhold med ps. Sier du høyt at du ikke er fan av dagen, banner du i kirka. Men dette er min mening! Kunne være litt interessant å se på psykopatien i samfunnet. Alle skal passe inn i en boks, og er du utenfor blir du ledd av/utstøtt. Janteloven, som beskriver så godt hvordan det er.
Tror ikke du er alene om den opplevelsen.
Mange grunner til å føle en protest mot 17. mai.
Men den verste er nok ensomheten som slike høytidsdager kan fremkalle, fordi den handler om å være sammen med store grupper av venner og familie. Det blir derfor ekstra merkbart hvis man ikke har noen å feire med. Mange av leserne her på bloggen er ensomme. I deres tilfelle så var ensomheten grunnen til at p/n fant dem.
jeg ser den, samtidig har jeg tidligere blitt invitert i frokoster, men følte meg aldri vel der. Jeg trives i eget selskap, og kunne feiret med noen, men uansett hva jeg velger den dagen er det noe som skurrer for meg. Alt er så riktig og “sånn skal alle være” (smile og være glad og pyntet) På innsiden kjennes det ikke sånn. Og det er vel det jeg mener med å være seg selv. men, jeg har fått et bedre forhold til dagen etter at jeg forsto at den faktisk markerer “selvstendighet og frigjøring”… så da velger jeg å være det.
M: Man kan sikkert også føle seg ensom sammen med mange, hvis man ikke føler samhørighet med dem, får være seg selv og det er gjensidig glede ved det.
Det er som du sier mye styr, og merkedager krever mye arbeid og forberedelse. Hvis ikke overskuddet er der, hvis man står alene om alle forberedelsene eller føler et press for hvordan det skal være/har en idé om at alt skal være perfekt eller på en bestemt måte, og det mest blir ork frem til et antiklimaks uten genuint koselig, gledefylt og konfliktfritt samvær, blir det jo lett mer en plikt/jobb/forestilling.
Utslitte, trøtte og utålmodige foreldre som ikke har overskudd til å ha det bra selv på dagen. Barn med høye forventninger til å bli sett av og ha fellesskap med både de voksne og andre barn. Alle slitne og sure og trøtte etter pliktløpet. Dette blir ofte resultatet hvis man legger lista for høyt etter hvor man er i livet og håper at akkurat denne ene merkedagen skal bli annerledes og bare fin. Spesielt i storfamilier hvor det allerede er anstrengt dynamikk i det daglige, kommer mye frem og kan kjennes ekstra sårt eller bare tomt på slike dager.
For en normal fest, som man forestiller seg det, skal jo være noe man både gleder seg til og gleder seg på. For meg er nok det å samles med andre, å hygge seg med gjensidig glede og samhørighet, det jeg definerer som en fest. Merkedager blir ofte uten det elementet.
Til Anonym:
Du skriver: “Det er akkurat som om jeg tror at en dag vil den personen jeg ønsker han skal være, dukke opp.”
Er det ikke det som gjør så vondt og som holder oss alle i relasjoner med partnere eller familiemedlemmer, at vi jo er så enormt glade i den gode siden deres, savner den og håper så sterkt på mer av den at vi ikke kan gi slipp eller gi dem opp. Fordi vi så voldsomt og helt naturlig lengter etter og er i så stort underskudd på akkurat det, å ha det mer godt og helst overveiende godt sammen med andre mennesker.
Men det underskuddet er der jo av en grunn. Det er ikke fordi det er normale vekslinger og utfordringer i forholdet. Det er fordi det er overvekt av det vanskelige og vonde. Og da går vi i minus, blir tiltagende ulykkelige og desperate etter godt, og til sist syke. Det er ikke et sunt og bærekraftig forhold når man/evt bare den ene parten opplever det slik, og den andre parten ikke tar det på alvor ved å lytte til én om dette, ville komme en i møte, i det minste anerkjenne og akseptere å snakke om det den andre føler så sterkt, og at man så gjensidig klarer å lykkes med å samtidig og gjensidig samarbeider slik at det ses jevn forbedring over tid med det resultat at man selv/begge blir gradvis gladere, roligere og til sist ender et sted hvor begge har det helt klart mest godt og rolig i forholdet og har fred med hvor forholdet står.
Er det ikke en slik gjensidig, jevn bevegelse frem mot bedre og flere og flest gode og trygge dager, vil det aldri bli det. Dessverre. Aldri. For begge to må ville prøve, handle på det og lykkes. Det må være målbart og kjenner at du får det gradvis bedre.
Ellers er det umulig. Og man må begynne sorgen over det tapte og etterlengtede, og gå. Mot det normale, sunne, gode livet. Alene.
Jeg har selv vært der og jeg kjenner smerten din. Det er en stor sorg og en stor lengsel.
hei!
Jeg er kjærest på 8. måned med ei som har sterke traumebånd til sin ex, og siden de har felles barn (som han vet å utnytte) er han en person hun ikke kan velge å ha null kontakt med. Før jeg fikk begrep om hva traumebånd er hadde jeg en uggen følelse av at hun hele tiden ble dratt inn av hans fremstøt, og det ble så ille til slutt at jeg ikke klarte å stå stilletiende og se på hvordan han gradvis tok fortrinn over meg, og 2 av månedene har vi så og si ikke vært sammen. Vi har begynt å finne tilbake til hverandre, men traumebåndet (som vi begge nå har forstått det til å være) er fremdeles sterkt tilstede, og vi merker begge hva det gjør med hverandre.
Hva kan jeg forvente fremtida til å være som kjærest til ei med sterke traumebånd til sin ex? Spurt på en annen måte, kan hun i det hele tatt ha en kjærest (som f.eks. meg) så lenge hun er [sterkt] preget av traumebåndet?
Hei Anonym. Jeg har forsøkt å svare på ditt dilemma i en egen tekst, publisert i dag.
Hei! Tusen takk for en veldig interessant blogg! Jeg fant den først i dag. Jeg er litt usikker på om min eks er psykopat eller narcissist, men hun har definitive trekk. Vi var sammen i 12 år før hun nesten over natten begynte å vise meg ekstremt egoistiske sider ved henne, som jeg bare hadde sett glimtvis fram til da. Hun insisterte en dag på å skulle ha et åpent forhold slik at hun kunne innlede er romantisk og seksuelt forhold til en “venn” av meg. Jeg nektet og sa jeg ikke ville, men etter to måneder med mas og krenkelser (“du er ikke åpen nok! Du er ikke hjertevarm nok! Du skammer deg for mye!”) så ga jeg etter og godkjente at vi kunne ha et åpent forhold. Hun er respekterte aldri at jeg ikke ville. Hun buste fram med største selvfølgelighet og kunne finne på å fortelle meg intime detaljer om hvordan de hadde sex, at han var en såkalt “twin flame” for henne osv osv – men hun tviholdt på at jeg var hennes store kjærlighet. Etter hvert kom det fram at hun allerede ti år tidligere hadde vært utro mot meg over en lengre periode, i følge henne selv fordi hun fikk en slags “sexual healing” med denne personen. Hun tok aldri ansvar for dette sviket og mente at jeg ble alt for sur for noe som i hennes bok var “foreldet”. Etter dette gikk forholdet virkelig ad undas. Hun var mer og mer sammen med kjæresten, og brukte mer tid hjemme på å kjefte på meg og skylde på meg for alt mulig rart – det som gikk igjen var at jeg ikke var hjertevarm nok, at jeg ikke var åpen nok, jeg ga ikke gode nok klemmer eller kyss, jeg trøstet ikke godt nok osv osv – mens dagen etter ville hun igjen forsikre meg om jeg var den virkelige kjærligheten i livet hennes. Hver gang jeg forsøkte å signalisere at jeg ikke syns det åpne forholdet fungerte og at jeg ville ut av det, reagerte hun med sinne og redsel, kunne finne på å beskylde meg for å ville være voldelig mot henne osv (noe jeg aldri har vært) og gjerne få med seg kjæresten og hennes beste venninne på dette, som ville kjefte på meg for ting jeg ikke hadde gjort. Da jeg en gang bare kontaktet en venninne for å snakke med henne om noe, ble kona så sint på meg at hun ropte i sjalusi, dette til tross for at hun da hadde hatt et seksuelt forhold til min “venn” i flere måneder allerede. Det åpne forholdet skulle bare være enveis. Hun skulle kontrollere hvem jeg evt fikk lov til å flørte med. Til slutt gikk det så langt at jeg kollapset, og først da innså det emosjonelle misbruket jeg hadde blitt utsatt for det siste året. Jeg ble veldig sint og beskyldte for første gang kona mi for å ha psykopatiske trekk – noe hun da bare vendte mot meg og mente at det måtte det være jeg som hadde. Jeg klarte å gå fra henne da, hun flyttet inn sammen med “vennen” min nærmest på dagen, og de bor sammen fremdeles, ett halvt år etter. Vi har et felles barn sammen som også bor hos dem, det betyr at jeg må forholde meg til henne fremdeles. Ofte vil hun foreslå at vi skal snakke som “sjelevenner”, men vil da alltid komme med kritikk av meg på et vis – en dag hun visste jeg var langt nede hvor hun angivelig skulle “hjelpe” meg presterte hun å snike inn i samtalen at nå hadde hun endelig funnet det hun alltid hadde savnet i meg, at gresset var grønnere på den andre siden. Hun tilbyr fremdeles å skulle “hjelpe” meg med min depresjon, men jeg orker ikke mer og har endelig klart å si nei. Alle samtaler med henne prøver jeg å la være så overfladiske så mulig. Orker ikke mer av dritten hennes. I retrospekt ser jeg at hun også mye tidligere i forholdet har forsøkt å kontrollere meg – blant annet med hvem jeg er sammen med, hva jeg gjør osv. Hun har liksom en liste over “godkjente” venner og familie og en liste med ikke godkjente, som hun har prøvd å få meg til å holde meg unna (alle venninner blant annet). Jeg sliter nå med det jeg nå endelig oppfatter som dette traumebåndet. Selv om jeg er ute av forholdet kan jeg savne de gode stundene vi tross alt hadde sammen. Hun kunne være veldig søt, sjarmerende, jeg opplevde at vi hadde veldig god kjemi, og vi fortalte alltid historier om forholdet vårt som “perfekt”. Jeg vet jo at hun ikke er bra for meg, og vil holde meg unna, men savner veldig hverdagen med sønnen min spesielt, og hvordan vi hadde det før alt kaoset kom. Tankene skifter mellom å huske på alt det vonde hun har forårsaket meg, og det livet jeg føler jeg har tapt, som tidvis var veldig bra. Denne bloggen har virkelig gitt meg perspektiv. Den gjør at jeg stoler mer på min egen magefølelse, hun har noen trekk ved seg som hun ikke vil vedkjenne seg (og snarere pushe på meg) og som var veldig skadelig for relasjonen vår. Hun manglet helt empati for at jeg syns det var vanskelig at hun hadde sex med en venn av meg feks – skyldte dette på at jeg “skammer deg for mye”. Det er litt vanskelig å akseptere at jeg har vært i en nær relasjon med henne i så mange år uten å merke noe – jeg har selv tidligere trodd at jeg har hatt en nese for psykopater (har luket ut flere i jobbsammenheng). Usikker på hvor lang tid det vil ta for meg å helbrede eller rive bort dette båndet. Jeg er redd for hvordan hun kan komme til å bruke sønnen vår mot meg om noe ikke går hennes vei, men trenger vel ikke ta sorger på forskudd. Det er veldig fristende å ta en samtaletime med deg for å kunne lufte litt. Tusen takk igjen for en veldig informativ blogg!
Hei William. Velkommen til bloggen. Uffda, her var det mye å ta tak i. Dette har ikke vært greit! Det positive er at du er ute av forholdet. Det VIKTIGE er at du forblir ute av forholdet, at du selvfølgelig ikke tar henne tilbake på et tidspunkt verken nå eller i fremtiden. Men ikke kun det, det handler også om at hun ikke lenger skal “bo i hodet ditt uten å betale leie”. For selv om dere ikke lenger bor sammen, så er adferden hennes så kryptisk og hun gir deg så mange problemer at du fokuserer på henne uansett. Du må øve deg på å bli fri, slik at du kan fortsette ditt liv uten henne. Lær deg gråsteinmetoden. Jeg ser du praktiserer noe av den allerede; “Alle samtaler med henne prøver jeg å la være så overfladiske så mulig”. Dette er gråsteinmetoden. Den inneholder også flere elementer som du kan lære deg for å holde henne på en armlengdes avstand, siden dere har barn sammen. Ett råd skal du få. Ikke vis hvor høyt du elsker barnet ditt. Det vil bli brukt mot deg, og du vil se mindre til barnet. Spill heller litt “likeglad”. Da vil hun i større grad forsøke å presse barnet på deg.
“jeg opplevde at vi hadde veldig god kjemi”. Dette var antakelig kun hun som speilet deg. Det var ikke ekte. Det er noe narsissister gjør.
Til slutt vil jeg be deg om å lese din kommentar som om det er en annen som skriver. Da vil du se hvor absurd ditt forhold med henne har vært, og at du har funnet deg i altfor mye.
Jeg tilbyr konsultasjoner. Hvis du ønsker så kan du kontakte meg på [email protected]
Tusen takk for feedback og støtte, Daniel. Det betyr virkelig mye for meg. Det har vært en åpenbaring å finne denne bloggen, føler at det har trygget meg veldig i mine mistanker om at jeg faktisk ble psykisk misbrukt av en narsissist. Jeg har vondt for å tro at hun har vært like kald og kalkulert hele veien med meg, men utelukker det ikke. Jeg forstår ikke hvordan man kan være utro på den måten hun var, og bare kaldt lyve om det overfor partneren sin over mange mange år. Tipset om å spille likeglad må jeg ta med meg, men tror dessverre det kan bli vanskelig. Takk igjen for støtte. Det er på et vis godt å få bekreftet hva jeg har blitt utsatt for. Ble helt gal i hodet og visste ikke hva jeg skulle tro på da vi bodde sammen på slutten der – hun kunne få meg til å tro hva som helst omtrent.