Da jeg var barn, var det et hørespill i Barnetimen på radio som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg: “Veien til Agra” av Aimee Sommerfelt. Det handler om to søsken, 13-årige Lalu og søsteren Maya, som lider av en alvorlig øyesykdom som vil gjøre henne blind. De to gir seg ut på en lang og strevsom vandring mot sykehuset i Agra, som kan helbrede hennes sykdom. På veien møter de mange prøvelser og farer, som slanger, sjakaler og både snille og onde mennesker. Men de holder ut, og når sykehuset til slutt hvor Maya blir helbredet.

Lite visste jeg den gang at jeg ofte skulle komme til å tenke på ” Veien til Agra” som en symbolsk tittel for den veien jeg selv skulle gå som voksen. Fra mørke og avmakt til lys, frihet og glede. Og da må jeg gå mange år tilbake i tid, til den gang jeg var ung, nyutdannet og akkurat hadde fått drømmejobben. Livet smilte! I tillegg hadde jeg via felles venner akkurat møtt selveste Drømmemannen – mannen som hadde alt, alt jeg hadde drømt om og håpet på, og mer til. Jeg visste at mange andre kvinner var betatt og forelsket i ham, og jeg kunne nesten ikke fatte at jeg var den utvalgte. Jeg har aldri vært så forelsket, aldri så lykkelig. Det var som å befinne seg i en drøm.

Likevel var det små ting ved ham som jeg stusset på. Noe kunne jeg sette ord på, noe ikke; det var mer en intuitiv fornemmelse av at det strålende og plettfrie bildet av seg selv han presenterte, ikke stemte helt. Det skjedde ting som fikk meg til å føle forvirring og ubehag fordi det ikke samsvarte med det perfekte inntrykket han skapte. Jeg har så ofte stilt meg selv spørsmålet i ettertid: Hva om jeg hadde tatt den viktige intuisjonen, forvirringen, ubehaget og spørsmålene dette skapte i meg, på alvor den gang? Faktum er at dersom jeg hadde gjort det, ville jeg spart over et tiår med enorm smerte og mitt liv ville sett helt annerledes ut i positiv forstand.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men han tok meg fullstendig med storm. Aldri hadde jeg møtt en flottere og mer fantastisk mann. Familie og venner var også svært begeistret for ham. Han hadde en høy utdannelse, en meget god jobb, en nydelig leilighet, var kunstnerisk, veldig morsom og den vakreste mannen jeg hadde sett i mitt liv. Jeg var fullstendig solgt! Etter halvannet år ble vi samboere og halvannet år etter det giftet vi oss. Så kom våre to barn med to års mellomrom. Det var da jeg hadde født vårt første barn at jeg merket en veldig stor forandring. Han ble provosert av de minste ting jeg gjorde, han opptrådte truende og uforutsigbart og han virket ikke interessert i meg i det hele tatt lenger. Hans stormkurtise var definitivt, over, og rommet mellom oss ble fylt av hans dominerende, utålelige adferd mot meg, ikke minst som mor – og en stadig innsnevring av mitt livsrom. Stadige stikk, kritikk og (oftest uforståelige) sinneutbrudd fra ham. Ting jeg skulle og ikke skulle gjøre. Han bestemte maten vi skulle spise, han nektet meg å være med og handle inn. Han nektet meg å være med familie og venner; det kunne være nok at en venninne røkte, så fikk jeg ikke lov å treffe henne. Han ødela telefonsvareren min flere ganger, slik at jeg ikke skulle ha kontakt med omverdenen og de kjære menneskene mine. Måten han fikk meg akkurat dit han ville, var ved å skape et lite helvete for meg hvis jeg gikk i mot hans vilje.

På samme måte fikk jeg heller ikke lov til å dra på besøk til min familie i en annen landsdel. Så i alle de over ti år vi var gift, kunne jeg ikke dra til min familie på ferier og høytider, slik jeg pleide før jeg traff ham. Men vedrørende mine foreldre var bildet helt annerledes; til dem viste han frem et helt strøkent, blendende glansbilde av seg selv; sjarmøren. Det var alltid så fryktelig på veien hjem fra mine foreldre, da han ble sitt onde selv igjen og gikk fra sjarmør til tyrann; sitt Janus-ansikt. Etter at vi fikk vårt andre barn, flyttet vi til en annen by, og jeg hadde håp om at det å få vårt eget hus i en hyggelig småby skulle føre til positive forandringer i vårt ekteskap. Men den gang ei. Alt ble bare mye verre etter at vi hadde flyttet.

Det som holdt meg oppe i den tiden, var det flotte nettverket og fine aktiviteter rundt barnas skole og småbarnstid; et fantastisk fint sosialt nettverk med masse fine mennesker, som ga meg uendelig mye glede og kraft. Noe annet som var utrolig viktig for meg var min fantastiske og dyktige fastlege, som jeg hadde tett kontakt med. Det var han som sa til meg at min mann var en psykopat og ga meg innblikk i hvordan denne alvorlige personlighetsforstyrrelsen arter seg. Jeg fikk også veldig god støtte fra søsken, annen familie og mine nærmeste venner. Og så betød jobben enormt mye i alle de årene jeg tilbrakte i dette forferdelige, nedbrytende og destruktive ekteskapet. En jobb jeg elsket, med dyktige og flotte kolleger.

Etter 3 år hvor forholdene hjemme ble stadig mer foruroligende og uholdbare pga min manns psykopatiske adferd både mot meg og barna, søkte jeg rådgivning en gang i måneden hos det lokale krisesenteret. Dette var helt avgjørende for meg i tiden frem mot skilsmissen og at jeg endelig til slutt klarte å bestemme meg for å skilles. Jeg anbefaler alle å bruke den tjenesten! Jeg skrev lange brev til min rådgiver der, hvor jeg fikk tømt mitt fortvilte hjerte og så tok vi det opp på neste time. Hun fortalte meg hvordan jeg best skulle kommunisere med barna om dette og snakke med dem om hva de opplevde med far. Jeg visste nå hva som måtte komme for at vi skulle få det godt, få et liv uten mishandling og vold. JURK beskriver vold i nære relasjoner med 4 typer vold: Fysisk, psykisk, sosial og økonomisk vold. Vi ble utsatt for alle fire typer av psykopaten.

Da dagen til slutt kom, var det i en ekstrem og kritisk situasjon med psykopaten. Da dro jeg med barna til krisesenteret. Jeg var helt skjelven og totalt utmattet, men aller mest lettet over at vi nå endelig, etter alle de årene med psykopaten, var fri. Nå var det over, tenkte jeg, fra nå av skulle vi få hjelp og støtte av flinke folk på krisesenteret. Det som siden skjedde var at psykopaten, vill av raseri for at vi dro, skrudde skruen til enda et hakk mot meg, som straff. For å gjøre en lang, sjokkartet og ekstremt smertefull historie kort; min mann klarte å manipulere både lederen av krisesenteret og barnevernet fullstendig, og få dem til å sluke hans løgner om meg rått. Plutselig hadde jeg tre motstandere under skilsmissen i stedet for èn. De to ble hans lydige marionetter under hele denne prosessen. De gjorde alt i sin makt for å ta fra meg mine barn – jeg skulle ikke en gang få se dem! – hvor utrolig det enn høres (jeg hadde ikke trodd det var mulig dersom jeg ikke hadde opplevd det selv!)

Min advokat under skilsmissen var dypt sjokkert da hun kontaktet lederen for krisesenteret for å høre om hun kunne vitne for meg under rettssaken om barnefordelingen som min mann anla. Da svarte angjeldende leder at hun veldig gjerne ville vitne – på min manns side, for å ta fra meg mine barn. Også barnevernet var svært aktive for dette og hadde flere møter med min mann. Han forlangte utredning av sakkyndig, og så tok det 10 måneder, da barna bodde hos ham i sitt faste nærmiljø, venner og skole, og jeg hadde vanlig samvær i min nye bolig en times kjøring unna, før alt snudde med sakkyndig-rapporten: Da kom endelig sannheten for en dag, og jeg fikk full omsorg for mine barn. Da var det endelig over! “Sannheten skal gjøre dere fri” heter det. Og det var virkelig sant for oss. Det dette viste tydelig, var at mens de to lederne var lette bytter for psykopatens løgner og manipulasjon, var det først på ekspertnivå at han ble avslørt. Det sier også mye om hvor fatalt det kan være at hjelpeapparatet ikke innehar den nødvendige fagkunnskap om hvorledes psykopatene opererer og reagerer i et skilsmisseoppgjør. Det fikk jeg og mine barn smertelig erfare.

Det gikk veldig bra med både meg og barna mine. Dette marerittet i mitt liv er lenge siden nå. Jeg var utrolig heldig med å ha en god jobb, og en stor og svært ressursrik familie som støttet meg praktisk, mentalt og økonomisk. Og jobben var en dyp glede hele veien. Og gode venner som aldri sviktet. Og ikke minst den utrolig sterke kraften i et menneske som morskjærligheten er! Og for meg personlig handler det også om min Gudstro som bar meg igjennom. Og kunnskap om psykopati. Det var så sterkt for meg å finne Daniels blogg; jeg satt i dagevis og leste og hørte på hans utrolig kloke foredrag og har lest bøkene hans; ren og skjær helbredelse, så tusen takk til Daniel! Jeg gikk også i terapi lenge etter skilsmissen, som betød mye. Jeg har i det hele tatt fått utrolig mye hjelp. Ja, psykopater finnes i blant oss, som rovdyr med annerledes hjerner, totalt blottet for medmenneskelighet og empati. De er som kjøttetende planter; vakre å se på og livsfarlige. En stygg og farlig avart av mennesker. Men de gode blant oss er mange, mange flere. Som bærer frem godhet, lys og kjærlighet. Som gjør at ondskapen taper – til slutt.

– Mavosa

Det finnes flere måter du som leser og har nytte av bloggen kan hjelpe, uten å bruke en krone.

-Lik, del og kommenter innlegg. Slik blir de sett av flere, også av brukere som ennå ikke har oppdaget bloggen.

-Jeg trenger lesere av mine bøker til å legge igjen anmeldelser, for eksempel på ark.no og norli.no. Det legges selvfølgelig ingen føringer på hva du skriver i anmeldelsen. Ris og ros er begge viktig. Så har du lest en av mine bøker og har en mening om den? Skriv en anmeldelse! På forhånd takk. 

-Du kan skrive og sende en leserhistorie lik den over her, til [email protected] . Alle historier er av interesse. Din historie kan leses av potensielt ti tusen lesere! (Jeg forbeholder meg dog retten til å språkvaske tekstene).