En mannlig leser skriver i kommentarfeltet under denne teksten
Hei!
Jeg er kjærest på 8. måned med ei som har sterke traumebånd til sin ex, og siden de har felles barn (som han vet å utnytte) er han en person hun ikke kan velge å ha null kontakt med. Før jeg fikk begrep om hva traumebånd er hadde jeg en uggen følelse av at hun hele tiden ble dratt inn av hans fremstøt, og det ble så ille til slutt at jeg ikke klarte å stå stilletiende og se på hvordan han gradvis tok fortrinn over meg, og 2 av månedene har vi så og si ikke vært sammen. Vi har begynt å finne tilbake til hverandre, men traumebåndet (som vi begge nå har forstått det til å være) er fremdeles sterkt tilstede, og vi merker begge hva det gjør med hverandre.
Hva kan jeg forvente fremtida til å være som kjærest til ei med sterke traumebånd til sin ex? Spurt på en annen måte, kan hun i det hele tatt ha en kjærest (som f.eks. meg) så lenge hun er [sterkt] preget av traumebåndet?
Jeg har alltid rådet mine lesere til å ikke å hoppe inn i nye relasjoner før man er ferdig med p/n. Med det mener jeg å gjøre hva man kan for å bryte traumebåndet. Samtidig er risikoen stor for at man etablerer en relasjon med en ny p/n, hvis man ikke har gjort det nødvendige bevissthetsarbeidet med å slutte å tiltrekke seg (og tiltrekkes av) mennesker med psykopatiske trekk.
Når man ennå ikke har slitt traumebåndet med en psykopatisk eks, så er det urettferdig mot den nye partneren. Dette fordi man ikke er fullt tilstede i den nye relasjonen, men fortsatt lever i den gamle, og kanskje måler den nye partneren opp mot den fantastiske idealiseringsfasen man ble utsatt for av den psykopatiske eksen.
Selv om man har sluttet å tiltrekkes av psykopater og narsissister, og forstår at idealiseringsfasen ikke er noe man kan forvente av normale partnere, så er man fortsatt triggbar og kanskje noe paranoid. Man leter etter psykopatiske trekk hos de fleste mennesker man møter. Det blir svært vanskelig for en ny partner å stå i denne projiseringen.
Selv om vi selv er uskyldige, så har vi eks objekter et ansvar for ikke å belaste andre uskyldige med skaden vi ble påført.
Det er derfor gode grunner til å vente minst to år – og i mange tilfeller lenger – innen man etablererer en ny kjæresterelasjon.
På den annen side så skal vi ikke nekte oss selv muligheten til trygge og gode relasjoner med normale partnere, hvis og når sjansen byr seg.
Mange lesere forteller at de i dag har gode relasjoner med ikke-psykopatiske partnere. Dette er en nødvendig del av rehabiliteringen, og ikke minst en aldri så liten “vise fingeren” til en psykopatisk eks som gjorde hva han eller hun kunne for å ødelegge deg for fremtidige partnere.
Mannen som skriver kommentaren over er kommet i en skvis. Han er “partneren etter psykopaten”, og opplever ettervirkningene som hans kjæreste sliter med etter hennes relasjon med en psykopat.
Han skriver at relasjonen påvirkes av hans kjærestes pågående traumebånd med eksen. Hun har dessuten barn med sin eks og det er derfor sannsynlig at traumebåndet vil vedvare.
Så spørsmålet er, hvor mye støtte og forståelse kan man forvente av en ny partner, for å stå ut med en “skadet sjel”?
Og vil man alltid være traumebundet til en psykopatisk eks, når man ikke kan innføre NK?
For å svare på det første spørsmålet først, så nei. Jeg tror det er fullt mulig å slite båndet, selv om man ikke har full NK. Men det krever svært hardt arbeid.
Mitt eget traumebånd til min eks p/n er brutt. Jeg kan med hånden på hjertet si at han ikke ville klare å re-etablere båndet igjen i dag. Det hadde vært ubehagelig å møte ham igjen, men ikke fordi traumebåndet fortsatt er aktivert. Ubehaget hadde vært der fordi han ganske enkelt er en aggressiv og ubehagelig person. Jeg hadde betraktet ham som det patetiske vesenet han er.
Men det har tatt ni år med hardt arbeid å komme dit, og jeg har hatt NK med ham siden sommeren 2014. Så det betyr at det krever enda hardere arbeid å slite båndet, for en som fortsatt har kontakt, for eksempel via felles barn.
Lesere forteller at de også har klart å bryte båndet, for eksempel “Mary”, som ofte skriver sin historie i kommentarfeltet og hjelper andre der. Hun har brukt omtrent like lang tid som jeg selv har. Og hun har hatt delvis kontakt med sin eks, via felles barn og barnebarn.
Både “Mary” og jeg har tidvis tunge stunder. Men det er ikke det samme som at traumebåndet fortsatt er aktivt. Det har med alle følgene etter slike relasjoner, alt som er ødelagt og alle mulighetene vi aldri fikk på grunn av disse menneskene.
Så hva skal jeg svare den fortvilte leseren?
Han spør hvordan fremtiden vil se ut, i et forhold med denne kvinnen som fortsatt er sterkt traumebundet til sin eks.
Denne mannen fungerer antakelig som en viktig motpol for henne. Et slags anker hun kan klamre seg til, når dragningen mot eksen er stor.
Men samtidig er det ikke rettferdig å forvente at mannen skal bli i relasjonen kun for å “redde” henne fra det psykopatiske båndet med en eks. For dette kan fortsatt ta flere år. Han befinner seg nå i et slags trekantdrama, og den psykopatiske eksen spiller dem antakelig opp mot hverandre.
Han skriver at traumebåndet fortsatt er “sterkt tilstede”. Man kan da anta at båndet ennå ikke er i nærheten av å bli brutt. Det er altså graden som er avgjørende her. Et svakt traumebånd tror jeg de fleste nye partnere kan håndtere.
Selv om jeg unner kvinnen en normal relasjon etter den psykopatiske relasjonen, så øyner jeg ikke håp om et snarlig traumebåndbrudd mellom henne og eksen. Han har åpenbart fortsatt stor makt over henne, og hun har antakelig flere år med jobb foran seg.
Å være sammen med en person som er sterkt traumebundet, kan sammenlignes med å være sammen med en rusmisbruker. Lojaliteten vil være svært svingende, og ofte ligge hos rusen.
Det blir tungen på vektskålen i min vurdering av situasjonen.
Det er selvfølgelig opp til denne leseren om han vil bli værende i relasjonen. Men han kan forvente fortsatt flere år i en triangulering hvor han er en helt uskyldig part. Han vil aldri få en fredelig relasjon i tosomhet med kvinnen, så lenge eksen er i bildet. Eksen vil antakelig konstant røre opp trøbbel mellom dem, og mellom dem og barna. Han, som psykopat eller narsissist, vil ikke sitte stille og se på at kvinnen etablerer et sunt forhold med en ny mann. Han vil ganske enkelt ikke la det skje. Vi snakker her om evige intervensjoner og forstyrrelser, og kanskje også juridiske tvister. I ekstreme tilfeller fare for fysisk skade. For det er hva psykopater gjør. De søker ikke fred og forsoning, de søker uro.
Det blir derfor feil – for meg – å råde leseren til å bli værende i relasjonen.
Hva tenker dere lesere?
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Det er virkeligt et meget spændende og interessant dilemma det der. Jeg vil også give Daniel ret i, at det er en ret kompliceret relation, at være sammen med en, der er traumebundet til en psykopat. Jeg vil dog sige, at det også kommer an på, hvor gamle de børn , man har sammen er. Er de teenagere eller voksne, behøver man ikke ret meget kontakt med sin eks. Det kræver dog stadig hårdt arbejde at komme ud af traumebåndet og for mig tog det også meget lang tid.
Jeg har også skullet træffe svære valg..som feks..skal jeg med til mit barnebarns fødselsdagsfejring ( jeg ved han gerne vil have mig med ) og sidde og kigge på min eks og hans nye objekt. Jeg gjorde det en gang, men fik det dårligt resten af dagen ( ca to år efter brud ) siden har jeg takket nej , men kommet med en gave en anden dag. I år glæder mit barnebarn sig og han ringede i går og inviterede mig..jeg håber du kommer…sagde han glad , Han bliver 7 år nu. Denne gang sagde jeg ja. Jeg ved min eks har et nyt objekt, hun må være i idealiseringsfasen, så hvis han kommer og har hende med, bliver det sikkert svært. Så dilemmaerne er der altid. Jeg forsøger at være i psykisk overskud den dag, koncentrere mig om børnene der er med og holder mig så langt væk som muligt fra min eks og det nye objekt. Jeg forsøger at tænke…du kender ham ikke mere..han er en helt anden nu…han er ingen…
Tusen takk for så mange fine innlegg i det siste og den veldig flotte og lærerike siste videoen : )
Dette er et spesielt vakkert innlegg, synes jeg.
leste en artikkel nå med en dame som alltid hadde ønsket seg barn, men ventet på rett mann, som nå var over 40, og stilte spørsmål med om det er bedre å få barn med en som du eventuelt ikke har ett bra forhold til , hvor du kan skille deg… bare fordi det å få barn er innenfor en viss tid.
Er det verdt å ha ett traumebånd til en mann, om du allikevel fikk dine barn med denne mannen? jeg vet ikke…. da må alltid ha ett viss forhold til denne mannen.
Jeg synes dette er balanserte og gode avveininger av ulike hensyn. Jeg følger deg helt på at du føler det blir feil for deg å råde til å fortsette relasjonen.
Når traumebåndet er sterkt tilstede, tenker jeg det er stor risiko for at en selv kan ende opp som utmattet/utbrent, omsorgstrøtt, medavhengig, sekundærtraumatisert ol.om forholdet vedvarer over tid. Især når p/n er tilstede grunnet felles barn. Det er så absolutt håp for partneren som er traumebundet om å bli fri, men det er nok ennå en lang vei å gå. Underveis kan du som spør bli sauset inn i p/n’univers og miste grepet. Det unner jeg ingen.
Med p/n handler det aldri om kjærlighet. Men, noen ganger er heller ikke kjærlighet nok, og jeg tror dette er et slikt tilfelle.
Til M. Jeg tror traumebåndet er noget andet. Man har altid et slags bånd til den person , man har fået et barn med. Det er for mig naturligt. Med en psykopat er det et traumebånd..og for mig unaturligt..fordi de bruger det bånd, til at have magt over dig. De bruger mennesker som objekter, altså til at opnå noget med. Psykopater udvælger mennesker de kan bruge til noget og få NF af …også deres børn…De får også NF af drama, som de vil skabe hele tiden. De får også NF af at ødelægge ens liv og give dig spekulationer om det ene og det andet..derfor vil de altid skabe problemer for dig. Du vil hele tiden være i alarmberedskab og stresset over alle de problemer de skaber..de vil få det bedre af at vide, at de har skabt kaos hos dig.
Det er sådan jeg opfatter det.
Hvis ex’en er som heroin, er nytypen (i den fasen hen beskriver at de er i) som metadon, og kan i så måte være et positivt virkemiddel i løsrivingsprosessen? (gitt at hen ikke selv bukker under av det negative presset som følger med)
Hei Oscar. Du nevner her en god analogi.
Metadon er et substitutt som også gir en rus, men uten de skadelige effektene av heroin.
Problemet er at en normal og sunn person/kjæreste aldri kan gi den rusen som psykopaten ga. Ikke i nærheten engang.
Og inntil objektet forstår dette, så vil den nye kjæresten blekne i forhold til psykopaten og objektet vil søke til psykopaten så lenge de har tilgang til ham eller henne. Derfor er NK så viktig. Og i tilfellet delt barn OG et sterkt traumebånd, så er den sunne kjæresten dømt til å tape. Og derfor er ikke den sunne partneren et alternativ, slik metadon er for heroinisten.
Objektet må selv gjøre jobben som er nødvendig for å svekke traumebåndet. Når båndet er blitt så svakt at det i praksis ikke lenger har evnen til å trekke seg sammen, DA er riktig tidspunkt der, for den sunne partneren å entre scenen.
Hvis damen i i historien egentlig er traumebundet er jeg enig i Daniels konklusjon. Det vil si at dersom hun på den ene siden er sterkt dratt imot P/N fremdeles. Hvis det derimot egentlig handler om at hun bare blir nødt til å tenke mye på ham pga alt styret han finner på med deres felles barn synes jeg at det blir noe annet. Jeg har selv vært der. Jeg prøvde mange ganger å bryte med P/N før vi fikk barn, men da var jeg traumebundet og kom alltid tilbake fordi jeg var usikker og ville ha et svar. Da jeg endelig brøt med ham med to små barn var jeg sikker. Jeg hadde gitt opp og ville ikke mer. Ikke desto mindre lagde han så mye styr og problemer med barna, først og fremst, at jeg var nødt til å bruke mye energi og tankevirksomhet på å forholde meg til alt sammen. Jeg ville virkelig ikke ha noe med han å gjøre den gangen, men han tvang meg. Jeg synes det er en stor forskjell her på hva en ny partner kan forvente seg.
hei, jeg er den mannlige leseren som nå står i denne spenningen:
Det gikk opp for meg at når p/n oppfører seg bra, når de kan ha det fint sammen; akkurat den versjonen av han er fremdeles den store kjærligheta hennes. Hun forlot aldri den versjonen av han, den versjonen som var kjæresten hennes; hun forlot den versjonen av han som var skadelig for barna sine.
Når hun er den jenta som enda føler for han, og han er den versjonen som oppfører seg bra og gir henne positiv oppmerksomhet, da blir jeg den personen som står i veien for “kjærligheta” deres.
Blir dette riktig?
Og er det dette som er traumebåndet? En del frykt, en del “kjærlighet”; en del av henne som hater p/n, og en del som fremdeles elsker p/n?
Takk for måten du har svart på forespørselen min, og til kommentarfeltet for flotte innspill.
Dette synes jeg er utrolig flott tenkt, Oscar. Setter ting i perspektiv for meg også.
Hei igjen. Jeg synes du oppfatter “båndet” veldig bra.
Det er selvfølgelig vanskelig å råde deg til å forlate denne kvinnen. Antakelig elsker du henne. Og hvis hun er i stand til å elske ordentlig, ikke er co-dependent etc, så elsker hun sikkert også deg.
Får jeg spørre, hva gjør din kjæreste for å bryte traumebåndet? Du skriver i din kommentar at hun er klar over at hun er traumebundet. Men hva gjør hun konkret for å motvirke “dragningen” og kognitiv dissonans?
Jeg frykter at hvis du er sammen med henne, så er du også sammen med ham, via henne og barna. Jeg frykter at du blir en som støtter henne og bruker dine ressurser på henne og DERES barn (ikke dine barn), mens hun i hemmelighet drømmer om en gjenforening med p. Jeg vet det, for jeg har selv vært “henne”.
Dette kan ende i tragedie for deg, hvis han kaller på henne og hun adlyder. Det kan også ende i en konfrontasjon med ham, fordi du skal “redde” henne. Du kan bli skadet. Jeg ber deg tenke over dette.
Hei. Nå blir jeg litt personlig her, jeg også, men jeg valgte p/n over min store kjærlighet. Jeg var sammen med p/n i to perioder. Jeg gjorde det slutt og forelsket meg hodestups i en annen. P/n aksepterte aldri helt at jeg avsluttet forholdet, og forsøkte å vinne meg tilbake. Da han oppdaget den andre, eskalerte det hele og jeg valgte ham, til tross for at jeg var forelsket i han andre. Den påfølgende perioden var preget av ekstrem idealisering i kombinasjon med et sant helvete. Det var i denne perioden jeg forstod at jeg stod overfor en personlighetsforstyrrelse og til slutt avsluttet jeg for godt. Jeg hadde da ingen følelser igjen for p/n annet enn negative. Så jeg tror hun så absolutt kan ha sterke og oppriktige følelser for deg. Spørsmålet er om det kan utkonkurrere traumebåndet (heroinen).
Min p/n oppsøkte både den andre mannen og flere andre uskyldige parter. Han hadde et “møte” med den andre i over fire timer. Etter det, snakket den andre aldri med meg igjen og blokkerte meg i alle kanaler. Så kan man sikkert spørre om en sunn og oppegående person vil la seg påvirke av p/n slik og oppføre seg slik mot noen om han var oppriktig glad i meg? Mitt svar er ja. Enhver oppegående person kan bli pvirket av en pns manipulering. Dessuten ble han også utsatt for mitt emosjonelle kaos på den tiden, og hadde sunne grenser som gikk. Jeg har strevd med mye sorg og savn i ettertid, og det har vært veldig vondt at hans narrativ har blitt at han tok helt feil av meg og ikke aner hvem jeg er – som om jeg er en slags fremmed ufo. Sannheten er at slik han kjente meg før p/n involverte seg, er den jeg er, mens den jeg ble under p/ns regime, ikke er den jeg egentlig er. Uansett, så ser jeg at det aldri var liv laga for oss, så lenge p/n var tilstede.
Det sagt, så tror jeg det kan være lurt å ta blikket litt vekk fra henne og fokusere mer på deg selv. Forutsatt at du er samme Oscar som skrev om metadonen, så synes jeg den kommentaren er et tankekors. Å være en menneskelig “metadon” er langt fra å være stoffet metadon. Hvorfor ønsker du å være en slik hjelper, i en nær relasjon? Hvilke implikasjoner har det for deg? Hvordan skal du ivareta sunne grenser og egenkjærlighet, med en rusavhengig? Det er mulig i en relason som ikke er så nær, men her skal jo også du få like mye kjærlighet og omsorg fra henne. Vil du få det du trenger, tar hun tak i rusutfordringen?
Så lurer jeg veldig på hvordan p/n har reagert på forholdet deres?
Jeg lurer på om en PS. kan bli mentalt syk? få tunge psykiske diagnoser… eller lettere.
Eller er det også et skuespill i så fall?
En NS. kan vel det, og har det vel allerede.
Til Oscar.
Jeg har boet sammen med en coveret narcisist i mange år og tilsidst, gik det bare overhovedet ikke mere. Jeg opfattede min samboende CN som to forskellige ( ikke at forveksle med skizofren ) Jeg vidste aldrig, hvornår han var den ene eller den anden. Jeg elskede den ene ( den han var overfor andre ) og jeg hadede den anden og den var jeg faktisk bange for til sidst. Det er meget svært at forklare dette her…Alle de gange jeg forsøgte at komme væk ( pga den jeg hadede) forsøgte den gode ( som han nu var ) at hente mig tilbage igen. Da jeg jo troede det var en normal person jeg var gift med , regnede jeg selvfølgelig med , at man forsøgte ( fra begge sider) at lave om på de ting der havde udløst krisen. Det sker så bare ikke med en psykopat. Pga deres forstyrrelse, nulstiller de godt nok…( lader som om intet er sket ) og starter forfra …rundt i ring igen, idealisering, devaluering, forkastning…nu endnu værre end før.
Traumebåndet for mig er…når man har været væk fra P et stykke tid, “ snyder” din hjerne dig til at tro…var han så slem, har alle ikke kriser, jeg savner de gode stunder…man glemmer ofte alt det dårlige. Derfor vil jeg råde alle der bor med en P..skriv alle episoderne ned. Det gjorde jeg og det har hjulpet mig helt vildt. Når savnet så kom ( vi uden forstyrrelser har jo savn ) kunne jeg læse alle de vanvittige ting, jeg havde været ude for. Jeg stod hermed stærkere, når min ex prøvede at hoove mig ind for endnu en omgang af hans syge runddans.
Håber dette her kan hjælpe dig Oscar og også andre, der er i den uheldige situation …at være stødt ind i en psykopat eller den man elsker er det..håber I finder ud af det .
Hvis man har en slags relasjon med et menneske der man aldri får definert hvilket forhold en har til vedkommende, der en blitt dratt inn i relasjonen med de fagreste ord for deretter å nesten bli sendt på dør etter et treff som involverer sex? Der en har dette forholdet i flere år uten å kjenne vedkommende, men tenker på dette mennesket hver dag mange ganger til dagen. Der en nærmest er avhengig av doser fra vedkommende for å føle seg hel igjen. Der en har kjent på en euforisk rus når en får melding fra denne personen for så å havne helt på bunn når en ikke hører fra vedkommende. Når en føler at det er dette mennesket som styrer forholdet. Er en i relasjon med et normalt menneske så kjenner man vel ikke på det samme avhengigheten?
Dette lyder som et traumebånd. Sunne mennesker oppretter ikke traumebånd.
For mig lyder det som en meget usund relation. Normale mennesker gør ikke sådan. Denne adfærd er så langt ude..den person der gør sådan, tænker ikke spor på objektet, objektet tænker på ham. Det er usundt og ikke normalt. Tænk på det som…den person man bruger meget tid på at tænke på ( og drømme om) har måske 30 andre beundrere…hver af dem får lidt smuldr …en sms en gang om ugen, sex en gang hver tredie mdr…you name it. De kører et spil og alt for mange, hopper ind i deres syge spil. Det kan være svært at afsløre dem og ikke ret mange har den viden vi har herinde på denne blog. Jeg ville ønske, der kom mere fokus på emnet Psykopati, så alle de psykopater iblandt os, ville have sværere ved at finde egnede objekter..der vil nøjes med smuldr. Min ex er nu i gang med nr fem objekt efter mig..tænk på al den skade en enkelt person kan udføre i et helt liv. Derforuden er der sikkert en masse objekter online, der muligvis aldrig møder psykopaten fysisk. Det bliver jo desværre mere og mere almindeligt, at udleve sit liv online. Jeg kan læse om flere her, som stort set aldrig møder deres psykopat fysisk. Jeg ved snart ikke, hvad der er værst….det er nok lige slemt i virkeligheden..
Mary, jeg tenker at jeg er i et traumebånd når denne personen oppfører seg slik og jeg ikke bryter med ham. Han er gift, og i tillegg har jeg en sterk følelse av at han holder på med flere på samme måte som meg. Han leker med oss alle. Men traumebåndet er ikke like sterkt som det var. Jeg kjenner ikke på en sterk lyst til å treffe ham lenger. Jeg får fremdeles hjertebank når det plinger i telefonen, men vet at de treffene ikke er noen “høydare”, så jeg sier alltid at jeg ikke kan. Men han gir seg aldri med meldinger. Jeg tror han sitter og lager en melding og trykker “send” til flere. Så veksler han på å svare til oss. Ser han er pålogget, men det kan gå 10-15 minutter før han svarer. Noen ganger tidligere hadde han avtalt treff, men jeg hørte aldri fra ham den aktuelle dagen. Han fant nok et annet fristende offer istedenfor. Andre ganger kunne han sende melding om at han var alene i helgen. Så hørte jeg ingenting mer. Da tenker jeg også at noe mer fristende dukket opp. Alle disse medlingene har jeg samlet på og skrevet mine tanker rundt. Da har det vært lettere å slakke på traumebåndet jeg har til ham. Jeg tenker at han ikke kan ha sterke følelser for de andre heller siden det stadig kommer nye meldinger fra ham. Mary, tror du din ex sendte på dick-picks og videoer til sine offer? Det gjør denne her mannen både titt og ofte. Og det er ingen turn-on, men han tror det.
jeg opplever et traumebånd karrieremessig. Han sitter på muligheter for meg, men jeg kjenner at han vil ha kontroll, og holde meg nede. Sist, før jeg skulle inn å gjøre noe viktig, hvor han er sjef, ser han på meg og ler av meg. Han vet om min redsel for latterligjøring, og han brukte det der og da for å syke meg ut. Han klarte det egentlig ikke, men jeg fikk virkelig se hva hva han holder på med.
Så samtidig som han vil være helt og hjelpe meg, syker han meg også ut, og bryter meg ned. Når jeg trekker meg bort, er han super snill og hjelpsom igjen. For så å bli slem, soesielt hvis jeg enten kommer for nærme, eller om jeg viser meg for sterk. Typisk PS.
Hvordan kan man melke situasjonen.. eller “melke beistet” som noen sa til meg. Slik at jeg får det jeg ønsker, men ikke lar meg kontrollere. Jeg er nok redd for å miste karrieremuligheter, om jeg bryter helt fri fra traumebåndet jeg kjenner. Jeg ønsker rett og slett å utnytte meg av situasjonen til min fordel, men som en følsom person som tar inn alt, er det ikke enkelt.
jeg merker også hvordan jeg gradvis har følt mindre verdighet og selvrespekt. Som frosk i kokende vann syndromet. Ting går så gradvis at en ikke merker hvor nedbrutt en plutselig er.
Ja. Det er slik selvbildet påvirkes av langvarig eksponering for en p/n.
en annen observasjon er av en tidl. venninne, som jeg mistenker er PS., hadde avdeling i sin jobb rett ved der jeg bodde tidl., selv om jeg tror hun selv ikke tilhørte det stedet. Nå har jeg flyttet langt unna, og jeg så nylig at hun har byttet avdeling, nå rett ved der jeg bor nå. Kan så klart være tilfeldig, men jeg har litt følelsen av at hun håper å møte på meg/følger med.
er ikke dette også normalt for en PS. å gjøre?
Til undrende.
Ja, jeg tror også min ex operere på de sociale medier. Ganske som du her beskriver, måske ikke lige dick pick..men alt andet. De sociale medier var ikke så brugt , da jeg var sammen med min ex( jeg gik fra ham for 8 år siden) Han havde da været på Facebook i et par år, og det var han fuldstændig besat af…lige et eldorado for ham. Så jeg tør slet ikke tænke på ,hvor meget han sikkert bruger det nu. Han bor alene, men har kæreste og en “ veninde “ Jeg tror personer med denne her personlighedsforstyrrelse er ret ens og at de operere på samme måde. Det er også en af grundende til, at vi er mange herinde, der tror at det er den samme person vi har mødt, og beskriver her…
Til Daniel. Jeg lurer på om du kan gi noe mening til min, og sikkert andre, opplevelse av en oppvekst der skyld og ansvar for krangel og enorm uro mellom foreldre. Som voksen dame innser jeg at sannheten trolig er helt motsatt av hva jeg ble dyttet full av som barn og ungdom. Det var« liksom» pappa som var den store stygge ulven! Min mor tok egentlig ikke særlig ansvar for sitt dysfunksjonelle samliv med ham, og dro heller og snakket og klaget til sine søstre, spesielt en, og hvor de hele tiden «konspirerte» om «hvor ille ekteskapet var. Alle gangene jeg var tilstede var sånt tema. Det var som om de virvlet hverandre opp og det tok aldri slutt. I retrospekt så ser jeg hvor mulig feil inntrykk av det hele jeg og andre fikk fordi alt handlet ensidig om hvor ubrukelig min far var. De er døde begge to nå, og jeg er gått videre i livet. Jeg har arbeidet meg gjennom traumer knyttet til barn-ungdomsår, og et voksenliv hvor jeg har båret tunge sjelesår pga alt dette sammensuriet jeg ble dyttet full av. Det var til tider voldsomt, og jeg husker alle de gangene jeg ristet i frykt, allerede fra jeg var en liten jente på 4-5 år. Jeg fikk livet mitt ødelagt. I stedet for å leve mitt liv ble jeg ufrivillig dratt inn i de voksnes problemer, og hvor ingen tok ansvar for å løse det sorte helvete som tidvis utspant seg. Sosialt sett var vi godt etablert og på alle måter velfungerende utad. Da vi fikk litt hjelp fra helse og sosialtjeneste ble det bare skjøvet under tepper og forsøkene bare svant ut i ingenting. Jeg ble brukt, snarere misbrukt, av min mor som ikke evnet å ta ansvar for seg i dette ekteskapet, og jeg ble etterhvert brukt som « ressursperson» for henne. Den som skulle hjelpe henne! Hva gjør man ikke for en så tilsynelatende svak og appellerende mor?! Jeg var fanget i det hele – i år.
Jeg mistet meg selv. Jeg mistet konsentrasjonsevnen og klarte ikke å ta den høyere akademiske utdanningen jeg startet på. Etter dette ble mitt liv et slags sort hull av selvmordsforsøk, og hvor jeg på en måten flyktet bort og inn i noe jeg ser på som forsøk på å i det hele tatt overleve. Jeg overlevde såvidt.
Som nevnt, dette evig pågående røret som min mor og min tante holdt på med var noe for seg selv. I dette spillet ble pappa egentlig sjakk matt. To, og tidvis flere søstre mot han – uansett var han uten stemme i det hele.
De skilte seg på et mye senere tidspunkt.
Hva tenker du om dette voldsomme og energiske spillet mellom søstrene, der hvor de bruker all energi på å holde fast i konflikt og holde i gang narrativ om partner. Det var som om de var totalt blinde for annet enn selve narrativet, blinde og døve for andre enn det de spant på. En evig runddans.
Jeg vet ikke om dette gir noe mening til deg.
Hei Ine.
Det er vondt å lese din historie. Jeg synes en narsissistisk mor trer fram i den. Din far skriver du ikke mye om. Det virker som du “frikjenner” ham, og det er kanskje riktig.
Om man vokser opp med en eller to p/n foreldre, så er resultatet det samme; et “halvt” liv. Mange barn av p/n foreldre vokser opp uten å vite at de er skadet. De trodde de hadde en normal oppvekst. De kan også være skoleflinke, pliktoppfyllende og ha gode jobber. Men så støter de på uforklarlige hindre i relasjoner – de får ofte p/n venner og partnere, som mishandler dem, og de forstår ikke hvorfor. Problemet er at selvbildet er så dårlig – ødelagt av p/n foreldre – at disse barna plukker sine relasjoner fra laveste hylle fordi de tror de ikke fortjener bedre. De er også så skadet at sunne partnere og venner unngår dem, men det er en skade som ikke er så lett å sette fingeren på. Disse barna er egentlig utrolig sterke, for de har lært å holde ut med giftige mennesker hele livet. Men hva de utstråler er det stikk motsatte – svakhet og “meg an du tråkke på”. Det er uinteressant for sunne mennesker, men svært tiltrekkende for giftige mennesker. Og alt skyldes p/n foreldre. Så dette er et meget omfattende tema. Den gode nyheten er at de nå voksne “barna” kan, med meget hardt arbeid, snu det usunne mønsteret.
Du spør om “spillet mellom søstrene”. Antakelig var de en hel søskenflokk med narsissister, støpt i samme skje. En sosialisert narsissisme. Dette er ikke uvanlig. Hva vet du om dine besteforeldre?
Dette er interessant, det med laveste hylle. Jeg merker det selv, at jeg tror jeg f.eks må ta til takke med menn som viser meg interesse, selv om jeg overhode ikke er interessert.
jeg pisker meg selv fort også for å ikke gi de en sjanse.. som at alle fortjener en sjanse på meg. Så da gir jeg de det, men får det vondt selv fordi jeg ikke tror jeg har lov til å være litt kresen/kostbar.
Når jeg har følt egenverdi og faktisk har krav, så kan det komme en kommentar fra noen som bryter det rett ned. F.eks en dame som sa noe om at jeg ikke burde ha så mye ønsker rundt partner, for da finner jeg aldri noen, etter at jeg tullet med at han gjerne kan være handy og god på kjøkkenet. Sånt går rett inn i den lave selvfølelsen.. “hvem tror du at du er?”.
F.eks er det en mann som har virket betatt, men jeg finner han ikke attraktiv. Jeg har lurt på om jeg er “hyklersk” mtp. at han er litt stor, noe jeg selv også er. Men, så ser jeg at det ikke handler om det. Det har dukket opp flere større menn, som jeg finner attraktive, og gjerne kunne blitt kjent med. Men denne mannen har verken utstråling, eller et godt utseende uavhengig av størrelse (føler meg slem som sier det, men jeg synes ikke han er flott) , og jeg kjenner ikke noe nysgjerrighet på personlighet, etter å ha snakket litt med han. Men, noe i meg tror at jeg må det, for han viser meg jo litt interesse.
Ett sted har jeg selv trodd at jeg er og fortjener det fra laveste hylle, og må ta til takke med det jeg får. Det er en jobb å snu det selvbildet. Fra søppel til juvel, som egentlig er det sanne..
og forøvrig er det interessant å se hvor forskjellig oppmerksomhet jeg tiltrekker meg, ettersom hvor selvbildet mitt er. Det jeg sender ut, får jeg tilbake.
Her er du inne på noe annet som barn av p/n – og empater med dårlig selvbilde – sliter med.
Når normale mennesker viser interesse for dem, så reagerer de med vemmelse, og tenker “noe må være i veien med hen, som liker en uverdig person som meg”. Å bli elsket på den ekte måten er uvant og ubehagelig. Arroganse og misbruk er mye tryggere.
Denne måten å tenke på deler de faktisk med narsissistene.
Nå skjønte jeg ikke helt hva du mener. kanskje jeg ordla meg feil.
Denne mannen som viser interesse, er ikke feil fordi han ser normal ut, men jeg er ikke tiltrukket. Jeg føler ikke vemmelse av han.
Jeg kan være tiltrukket av andre menn som ser helt normale ut, men da har de noe som appellerer til meg.
Poenget mitt var egentlig at det er lov å ikke være interessert.
Det er en mann som er veldig flott som også viser interesse, men jeg føler ikke interesse for han heller. Jeg tror egentlig jeg sanser litt hvem begge disse er, under overflaten. Så det handler i utgangspunktet ikke om utseende for meg tror jeg, og det prøvde jeg også å.få frem men det kom kanskje ut litt feil.
og jeg mener ikke at den mannen jeg finner uattraktiv er søppel. Hadde han hatt en varme eller utstråling som appelerte, ville jeg blitt nysgjerrig. Og det er ikke narsisitisk, å ønske det, mener jeg. Det samme gjelder den mannen som er flott.
Hei M. Jeg tolker det som to beslektede temaer:
1) Å velge dårlige mennesker og avvise normale, gode mennesker pga lavt selvbilde
2) Ta til takke med hva som helst (ikke tro/føle man er verdig å ha egne ønsker) pga lavt selvbilde
nettopp. Og jeg merker også dette med å føle ansvar for andre. Om jeg synes synd på en som kanskje ikke har draget og ser ensom ut, må jeg omtrent ofre meg selv. Meg kan han få! Bare han blir litt glad. Om jeg har sett ut som en modell, eller ikke. Det er vel og people pleaser syndromet, og å sette meg selv lavt. Da handler det ikke om hva jeg vil, men å gjøre andre glad.
Ja, og jeg tolket Daniel slik at det jo er en form for selvforakt, der vi velger mennesker utifra det og det vi egentlig forakter, f.eks en p/n, fremfor en god og normal. At det er beslektet med slik narsissistene selv opererer. De vet ikke hva kjærlighet er og velger det kjente, som for dem er forakt, liksom vår selvforakt leder til valg av det vi egentlig forakter/ikke har godt av.
Kloke konklusjoner fra M og Maria : )