La meg si det slik.
En psykopat er alltid en mobber.
Da jeg var sammen med min siste p, så fikk jeg av og til følelsen av at jeg var sammen med min mobber fra ungdomstiden.
På ungdomsskolen så ble jeg trakassert av en medelev, for min femininitet og homoseksuelle legning. Dette var i alderen 13-16, på begynnelsen av 90-tallet. Det var andre tider. Men en mobber opererer på samme måte i dag som den gang, og alltid.
Poenget er at jeg vet hvordan en mobber opptrer. Og med min p så fikk jeg den underlige følelsen av at min mobber fra ungdomstiden var kommet tilbake, og at han denne gang ønsket å være sammen med meg hele tiden. Det var jo en svært merkelig, motsigende og ambivalent opplevelse.
Assosiasjonen kom nok fordi jeg merket at min “beundrer” også var en mobber. Kanskje mobbet han meg ikke like direkte som min plageånd fra tenårene, men jeg sanset at han hadde en mobbers natur.
Det handler selvfølgelig om at vår p/n forakter oss og håner oss. Det ligger i deres natur å fornedre og nedverdige, akkurat som en mobber. Men det kan gå lang tid innen man fatter det, fordi det mikses med så mange forvirrende signaler.
Selv psykopater som på overflaten opptrer korrekt og respektfullt, er mobbere i sinn og sjel. Jo mer kløktig en psykopat er, jo mer finurlig og usynlig skjer mobbingen. Den dummeste psykopaten er den åpne mobberen.
Så alle psykopater er mobbere.
Men er alle mobbere psykopater?
Det frister å si “ja”. Men jeg sier nei, for det finnes unntak.
Det finnes mobbere som bare er dårlige personer.
Det finnes sosialt klønete personer, som opptrer på en måte som kan oppfattes som mobbing.
Det finnes mobbere som er usikre på seg selv, og den eneste måten de klarer å få en følelse av kontroll og makt, er ved å mobbe.
Det finnes sågar mobbere som er fascinert av, liker, eller er forelsket i mobbeofferet! De mobber fordi de ikke kjenner til en annen måte å knytte seg til den de er forelsket i.
Ingen av ovenstående gjør dem til en psykopat.
Likevel tror jeg majoriteten av mobbere i barne – og ungdomsalder er psykopater som er i ferd med sosialisere sin psykopati. Mobbing avslører en formidabel mangel på empati for offeret. Det avslører også sterke sadistiske trekk, fordi mobberen nyter å se offeret vri seg. Makten blir en rus for den psykopatiske mobberen.
Normale barn er ganske enkelt ikke i stand til å mobbe med samme intensitet og nytelse.
Som med alle, så forsøker det psykopatiske barnet å finne sin plass blant andre. Men i motsetning til normale barn, som lærer å legge fra seg sin narsissisme (som alle barn har til en viss grad) og blir empatiske og hensynsfulle samfunnsborgere, så øver det psykopatiske barnet seg på å forfine sine manipulasjonsteknikker og “gli inn i mengden”, slik at de blir vanskelige å detektere. Som sagt, det er den dummeste psykopaten som ikke mestrer kunsten å operere under radaren, og blir den åpne mobberen.
Psykopat er man fra fødselen av. Det er derfor ikke slik at barn er uskyldige eller “misforstått” når de tidlig viser psykopatiske trekk.
Problemet den gang jeg var ung, og fortsatt i dag, er at den unge mobberen ikke blir fanget opp som den psykopaten han eller hun er. De blir i stedet betraktet som mistilpasset, og man behandler dem med forståelse og spesialundervisning, når hva de egentlig trenger er en sanksjon så hard at de begraver sin psykopati langt ned i underbevisstheten, og lærer å frykte å avsløre den senere i livet. Jeg kan forestille meg at psykopatiske barn i tidligere tider ble så grundig tuktet for deres antisosiale adferd, at de som voksne var mye mer forsiktige med å leve ut sin psykopati.
Men slik behandler man jo ikke barn i dag. Barn har rett til beskyttelse mot overgrep. Men kanskje er det derfor psykopatene er mer synlige i dag, fordi man ikke lenger har mulighet til å tukte psykopatien ut av psykopatiske barn.
Derfor slipper de unna. Dette tar de med seg inn i voksenlivet. De har lært at de kan gjøre hva de vil, med få og milde konsekvenser.
Men også i vår tid har den voksne mobberen i de fleste tilfeller lært seg å mobbe på en mer subtil måte. Å få offeret til å tro at mobber og offer er gode venner, gir den psykopatiske mobberen en ekstra nytelse. Den voksne mobbingen tar oftest form av baksnakking, sverting og sabotasje bak offerets rygg, mer enn direkte og åpenlys mobbing.
I voksen alder er så godt som samtlige mobbere psykopater eller narsissister. Normale barn som i barndom og ungdom var mobbere, har på naturlig vis vokst av seg sin mobbende adferd, og utviklet tilstrekkelig empati og sosiale antenner til å slutte med den, som regel innen de fyller 20 år.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Jeg har også opplevd det sånn at “barnemobbere” ofte kan komme fra vanskelige forhold, og ha det vondt rett og slett.
mens voksenmobbere har omtrent alltid vært mennesker med ps. trekk, men de får med seg normale mennesker og skaper ett bilde av offeret som alle skal være med på, for å gjøre offeret redd. Andre som er usikre kan lett bli med å le av noen for å passe inn. Man skal være ganske sterk egentlig, for å tørre å si meningen sin om sånt skjer.
Jeg lurer på hvordan den som blir ledd av, isolert, baksnakket etc. som voksen, kan beskytte seg/stå opp for seg selv. Skal man konfrontere? Hei! jeg ser dere gjør slik og slik når jeg kommer.. er det noen grunn til det?
med psykopater funker det aldri, men med de andre kan det jo vekke opp en liten tanke i hvertfall. Eller hva tror dere?
omsorgssvikt merkes først i venne og jevnaldeerelasjoner, der barn er mer jevnbyrdig enn i relasjon med en voksen som utsetter det for vondt. sad but true.
siden ingen skriver tilsvar, svarer jeg meg selv. Alltid lettere når man ser ting utenfra.
Jeg tenker at det er lurt å først og fremst jobbe med seg selv, og passe litt opp for offerrollen. Da kan man lett overtenke og tro at ting er verre enn de er også. Om noen viser dårlig oppførsel, er det kanskje det å lære å stå opp for seg selv på en måte som ikke skaper mer drama, men viser selvresepkt. Det avhenger jo av situasjonen hvordan og om det går. Der har jeg kanskje enda noe å lære.
Hvordan man gjør det med en PS., vet jeg ikke helt enda, da de snur alt til å handle om deg. Da tror jeg kanskje det beste er å gå sin vei, vende det andre kinnet til, og vite at du vet hva som er sant.
Håper dette var til hjelp for deg. 🙂 Jeg hadde kanskje svarene inni meg hele tiden.
Jeg tror det er lurt å ikke vise frykt overfor voksne mobbere fordi frykt er mobberens belønning og bare mater til mer.
Jeg kan ikke begripe den rådende policy’en som innebærer ‘totalforbud’ mot så mye som å antyde at det fremkommer tegn på at et barn kan ha en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg mener.. Her sitter man jo med masse kunnskap om tidlige tegn på psykopati/sosiopati, som f.eks plaging av dyr og mindre barn, ‘immunitet’ mot sraff, osv, osv, også pålegges man å late som om det ikke finnes medfødt ondskap helt frem til h*n er 18-20 år og livsfarlig, og det er for seint å få gjort noe som helst.. For all del.. Jeg har ingen ekspertise, og det kan godt være så at en (endelig) diagnose ikke kan fastsettes før hjernen er ferdig utviklet. Men ikke destto mindre står jeg fast ved at det er en grense for de ugjerninger som skyldes småbarnets uvitenhet, som f.eks i forhold til dyr, hvor det som er gjort iallefall tilsier at det er noe fundamentalt galt fatt!
– Hva tidligere tiders psykopater angår, så ser jeg snarere for meg at de hadde større spillerom den gang det ikke fantes noe slikt som likestilling og fokus på familievold. Det fremkommer jo tydelig at det er vanskelig nok å rømme fra et forhold/ekteskap med en psykopat i dag, så jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan en skulle klare noe sånt uten hverken jobb, penger eller nevneverdig beskyttelse fra lovverket..
Jeg har mistanke om at en av mine mobbere fra barneskolen er psykopat. Men hvem vet, jeg kommer i alle fall aldri til å få vite det, da jeg selvsagt ikke har noe å gjøre med verken denne personen eller de andre mobberne i dag.
Noe jeg lurer på er, kan man ha noe lignende ettervirkninger av mobbing som av det å bli utsatt for en psykopat? For meg var det hver dag i 9 år, og fra mange i klassen, langt fra bare en. Jeg ble egentlig frosset ut av nesten alle, og mobbet av veldig mange av dem. Jeg har aldri gått i terapi for dette, men lurer på om jeg skulle gjøre det. Jeg har funnet ut i voksen alder at jeg i grunn er redd andre mennesker, og jeg tror det kommer hovedsakelig av denne opplevelsen.
Ja, det kan man. Man lærer seg å gå rundt eggeskall for ikke å vekke “mobberen”. Det er egentlig akkurat det samme man gjør i en mobbesituasjon, som man gjør når man lever sammen med en p/n. Man føyer seg, unngår å være seg selv, unngår å ta opp visse emner som man vet kan trigge dem, legger lokk på seg selv etc. Man gjør alt for å ikke vekke bjørnen. Og mobbing har selvfølgelig også katastrofale konsekvenser for selvbildet, også nøyaktig som med p/n. Man forsøker å gjøre seg usynlig for ikke å vekke oppmerksomhet, man føler seg ukomfortabel i eget skinn (selvforakt), man har ingen tro på egen kompetanse etc etc. Listen er uendelig.