I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?
Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller “skvetten”. Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd?
Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder – halvannet år – etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.
Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.
Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme.
Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.
Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til.
Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon.
Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett.
Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, “fight or flight”, hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er “på tå hev” enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.
Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.
Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel “fight or flight”. Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik “reaktiv topp”.
Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.
Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.
Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.
Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.
Takk for et intelligent og nødvendig innlegg. En skikkelig vekker! Det du beskriver er kanskje den tilstanden jeg befinner meg i, og har befunnet meg i en stund. Jeg vet jeg har gjort alt riktig i forhold til P; Jeg har kommet meg bort, holder NK, og jeg har ignorert de talentløse forsøkene hans på å fortelle meg at han fortsatt eksisterer. Jeg har stablet meg på bena igjen. P er for lengst ute av mitt liv. Jeg har til og med skrevet masse her på bloggen, jeg har gitt råd og jeg har tatt til meg mye av andres kloke erfaringer. Jeg er jo en av de som stadig forkynner at “ting tar tid, men du vil bli frisk, bare hold NK”! Jeg mener det fremdeles. I en periode følte jeg til og med at jeg selv hadde funnet den berømte roen. Jeg følte meg både fri og frisk. Jeg har ønsket at det skulle være slik! Kan jeg ha tatt så feil? For jeg har egentlig følt meg dårligere. Det har absolutt ikke handlet om følelser overfor P, men om meg selv. Som om alt ved meg selv, alt som tidligere var gjenkjennelig og typisk nettopp for den fysiske utgaven av meg, har stoppet å fungere normalt. Selv den “nye” mentale utgaven av meg som gradvis kom frem i tiden etter P, har sluttet å fungere normalt. Jeg har jo merket det underveis, jeg har tidvis fått store problemer med både å skrive og lese her på bloggen, for det er som om jeg ikke makter å dvele et eneste sekund til ved han som ødela så mange år av mitt liv, og problemene i kjølvannet av det. Jeg har begynt på utallige innlegg, men det stopper opp. I seinhøstes kom det tydeligste beviset på at noe var feil. Det startet med at jeg ikke orket trene, enda treningen har vært min flukt, lidenskap og medisin i alle år. Å frigjøre adrenalinet i kroppen og bare kjenne i etterkant at hodet er helt tomt for grums, har alltid hjulpet meg. Plutselig hadde jeg ikke lyst. Det gjorde vondt. Jeg hang ikke med på tempoet, og måtte bruke mer krefter enn det som var bra. Både muskler og ledd var konstant smertefulle. Jeg følte meg trist istedenfor glad etterpå, og slik er det fremdeles. Selv i trygge sosiale lag har jeg kjent på en merkelig og hul ensomhetsfølelse. Jeg hører meg selv prate rolig, mens det er full panikk i tankene. Akkurat som om jeg ikke er meg. Jeg er redd uten å forstå hva jeg er redd for. Det ligner litt på den tilstanden man opplever når man har alvorlig jernmangel, men blodprøvene viser at det ikke er tilfelle. Jeg fikk for tre, fire år siden påvist en autoimmun sykdom i slimhinnene inni munnen, noe legen har et fint navn på, men altså ingen konkret årsak til lidelsen. Hele kroppen klør, særlig i det jeg skal sovne, og jeg havner stadig ut med tankekjør, og uforklarlige mareritt når jeg endelig sovner. Jeg har tenkt at dårlig søvnkvalitet forårsaker de kortvarige svimmelhetsanfallene jeg opplever om dagen. Det er som om jeg ikke orker eller er i stand til å planlegge eller gjennomføre noe. Bare det å handle mat og tilberede et måltid, kan noen ganger være et ork. Nå står jeg ved en korsvei der jeg må over fra ett yrke og inn i et annet. Jeg skriver “må over”, for prosessen er i gang. Om to uker er det reelt. Slike overganger har tidligere alltid vært spennende for meg. Jeg har to utdannelser og liker å sjonglere, og jeg tenkte at et sceneskifte var akkurat det som skulle til for å komme meg litt videre i helingsprosessen. Jeg har sagt til meg selv (og til andre) at “dette blir gøy, dette er kjempespennende!” Men nå merker jeg tydelig at jeg har store problemer med å tenke gode tanker om skiftet. Positiviteten er på en måte kun fasade. Er det dette som er reaktiv lidelse? I så fall har jeg kanskje en enda lenger vei å gå enn først antatt? Jeg har virkelig ikke lyst til å legge den veien om fastlege eller andre spesialister nå.
KARI: velkommen tilbake, dine kommentarer har vært savnet 🙂
Det er forferdelig hva vi skal gjennom etter en relasjon med disse umenneskene.
Jeg forstår godt at du får fullstendig antipati mot alt som har med dem og din eks å gjøre, denne bloggen inkludert.
Når det gjelder dine plager så har du uten tvil en reaktiv lidelse, for jeg vet du har kommet så langt i din rehabilitering. En reaktiv lidelse får ALLE og de som ennå ikke har vært gjennom den har 1) ennå ikke kommet så langt, eller 2) har fortrengt den litt annerledes sorgprosessen man må gjennom etter en psykopatisk relasjon.
Jeg må her skyte inn at vi takler ting forskjellig og for noen så er den reaktive lidelsen kort og mild, nesten så de ikke merker at de har vært gjennom den. Dette er ikke behandlingskrevende.
Men tilbake til deg. Jeg mistenker at du også har PTSD og det er på grunn av marerittene du nevner. Mareritt er ikke en naturlig del av reaktiv lidelse. De er derimot en stor del av PTSD. Det er kun du selv som kjenner hyppighet og styrke på dem. Du skriver ingenting om du har snakket med lege. Har du det?
Til dere andre; vi har alle hatt enkelte mareritt om psykopaten. Det er naturlig og betyr ikke at du har PTSD. For meg personlig kan det gå flere måneder mellom hver gang jeg har sterke drømmer om psykopaten. Antakelig har jeg ikke PTSD, bare enkelte sammenfallende symptomer. Jeg ber alle om å vurdere sin egen lidelse og om dere bør oppsøke lege.
Takk for din kommentar 🙂
Tusen takk for svar. Vet du, jeg har ikke en gang vurdert at mine problemer kan ha en sammenheng med fortidens forhold. Det begynner jo å bli noen år siden. Jeg trodde jeg var frisk nok, eller sterk nok til å takle enkle ting. Men så leste jeg innlegget ditt, og på bakgrunn av det innser jeg, at det jeg opplever som økende motgang og problemer, det kan henge sammen med utslitte evner til å deale med absolutt alt. Jeg lever på høy puls hver bidige dag, fra tidlig til seint.
Har man kommet seg gjennom år med en P, så blir man jo sterk, ikke sant? Jeg har pålagt meg selv å stå på litt ekstra, for da vil det “løsne”. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg forventer at skal løsne – hodet, eller kroppen? P er jo borte, så han er ikke lenger problemet. Jeg har oppsøkt fastlegen èn gang etter en skikkelig nedtur påført av P, men det er mange år siden. Jeg var i ferd med å klikke, og klarte ikke gå på arbeid. “Du har en dårlig dag,” sa legen, men han sykemeldte meg i tre dager. Deretter kom en kreftdiagnose som fjernet all fokus på min mentale allmenntilstand, både for fastlegen og meg. Utover det har jeg aldri konsultert lege pga problemer som jeg har kunnet relatere til opplevelsene mine. Jeg har vært hos legen flere ganger for høyt blodtrykk og for slimhinnesykdommen i munnen, men det har aldri vært et tema å samle trådene. Jeg tror ikke fastlegen bryr seg heller; hvordan jeg egentlig har det er absolutt aldri et tema. Kanskje jeg bør bytte fastlege..?
Dette med mareritt har fulgt meg så lenge jeg husker, jeg har en medfødt livlig hjernevirksomhet om natten. Men det kommer i perioder, gjerne utløst av krevende opplevelser. Jeg kan våkne av at hodet er fult av mark og ekle kryp, og det tyter ut av håret. Altså, ikke bare enkelt å relatere det til noe som faktisk har hendt meg. I tiden med P hadde jeg ofte mareritt som omhandlet at jeg mistet kontrollen over en eller annen uvirkelig situasjon. Jeg så ofte meg selv utenifra i de drømmene, uten å kunne hjelpe meg selv, og P var alltid tilstede i drømmene. Helt forferdelig, men forståelig allikevel fordi jeg kjente igjen situasjonen min. Vel, nå har jeg i det minste begynt å ane litt av hva som skjer med meg, selv om jeg ikke forstår alt ennå. Jeg ser at jeg trenger gode råd.
Kære Blogforfatter. Velskrevet som vanlig 🙂
1000 tak for dette indlæg! Det gav mig mange svar på min situation i dag. Jeg tror jeg har levet et par år efter endt forhold med P, i angst og total stress. Jeg har holdt NK, fået professionel hjælp og været sygemeldt længe. Jeg har fået en autoimmun lidelse og alle mine led er betændt og mit immunforsvar i bund. Min krop har sagt overordenlig fra og det er voldsomt. Så ja, det kan være meget HELSEFARLIGT at have været i forhold med en P. Jeg erfarer nu på egen krop, hvordan det har sat sig!!! Min læge ved besked om mit forhold og hun er veldig god. Jeg er dog nu så syg, at jeg ikke ved om jeg bliver rask igen. Min læge har bedt mig om, at leve helt stille og roligt og at opsøge en kropsterapeut. For at få betændelse, oplevelser og alt vonde og forbandelse UD af min krop. UD af mit system!
Djævleudrydelse!!
Jeg har lurt på om jeg skulle kommentere dette innlegget.
Jeg ville så gjerne skrive noe oppmuntrende og trøstefullt til dere som har det så tungt.
Sannheten er vel imidlertid den at det tar mye lenger tid, krefter og helse å komme seg enn det man tror, selv om man tror det tar en god stund.
Selv brøt jeg sammen over et år etter bruddet. Etter all verdens styr med rettssak og drama angående felles barn.
Jeg var sterk og fokusert på å greie alt for barnas skyld. I krevende jobb var jeg også. Så klappet jeg sammen. Totalt psykisk utslitt med angst og depresjon. Ble sykemeldt i mange måneder med familien til hjelp til å ta seg av barna. Gikk i terapi og fikk påvist PTSD.
Kjenner meg veldig igjen i at da jeg lærte om psykopati, og kjente meg igjen i det meste, økte det angsten. Tenkte at skal jeg gå i dette hamsterhjulet i evig tid og skulle forholde meg til en som bare manipulerer, lager trøbbel og skaper angst, så knekker jeg.
Jeg kom meg tilbake igjen og stort sett kan man si jeg har greid det. Tok meg skikkelig av barna og greide jobb, med unntak av flere sykemeldinger gjennom årene med nye tilfeller av depresjon og angst. Har til tider følt meg helt utbrent av å skulle ta meg av alt, og bare få drama, dritt og trøbbel av P/N (bare fantasien kunne sette grenser).
Så hva skal jeg si? Ikke hadde verken barna eller jeg det så godt i perioder og i liten grad kunne jeg satse på karriere.
I de gode periodene ser jeg stort sett det som har gått bra.I de dårlige ser jeg mest prisen jeg og barna har betalt, og alt det som ikke ble som det skulle under “normale” omstendigheter.
Tror vi bare stedig må holde frem og gjøre vårt beste og ikke forlange for mye av oss selv.
Omgivelsene vet ikke hva vi gjennomgår, og setter større krav til å “legge alt bak seg” enn hva som er mulig. Vi her forstår hverandre iallefall! Vi får ta en dag av gangen og glede oss over det vi kan!
KARI: Ja, det er dessverre slik. Vår evne til å takle motgang er svekket.
Men vi kan kanskje snu litt på flisa også, og si at tidligere tolererte vi for mye motgang og for mye dårlig behandling.
Jeg vet ikke hva som blir riktig.
Ang lege så vet jeg ikke om du behøver å skifte, det vet bare du. Men noe du kan gjøre er å insistere på å få målt konsentrasjonen av stresshormoner i blodet. Du behøver ikke å fortelle hele din historie, bare be om en slik måling. Hvis den viser unormalt forhøyede verdier så er din lege nødt til å undersøke hva som ligger bak. Da vil din historie være relevant og da kan du fortelle ihvertfall deler av den.
Jeg synes dine historier om marerittene er bekymringsverdige, de grenser til hallusinatoriske. Jeg synes du skal anstrenge deg litt mer for å få hjelp. Det er verdt det og du kan bli gledelig overrasket. Man kan for eksempel få terapi på statens regning.
Lykke til 🙂
Anonym21: Herregud ja!!! Dette er selvfølgelig årsaken til alle dine plager.
Det er forferdelig at du skal være så hardt rammet. Innimellom blir jeg bare helt oppgitt over all skaden og elendigheten disse (u)menneskene påfører oss. Jeg er glad for at du har funnet en lege som forstår og tar deg på alvor.
Til dere som har en lege som ikke samarbeider; det kan lønne seg å skifte.
Jeg ønsker deg allverdens lykke til med å stable helsen på benene igjen!
Takk for et fantastisk innlegg – det trefffer meg akkurat der jeg er nå føler jeg. Godt med dine kommentarer og Kari – har savnet de den siste tiden.Det er heavy stoff vi holder på med….
Jeg merket først dette ca et års tid etter bruddet – den første tiden etter bruddet var jeg enda ikke obs på hva jeg hadde vært med på og ble fortsatt i forsvar når jeg skulle forsvare meg mot alt psykopaten kom med i tillegg til å ordne alt det praktiske og samtidig begynne i ny jobb. Hjelpe meg. Etter en grusom henvendelse fra P fikk jeg voldsom hjertebank – det var samme reaksjonen jeg hadde hatt i perioder i forholdet uten at jeg den gang identifiserte det. Min psykopat hadde perioder med et voldsomt raseri. Jeg har aldri sett eller opplevd noe lignende og fatter ikke den dag i dag at jeg har vært med på det. Det var mishanding – ikke fysisk – utenom skubbing, lugging og diverse andre “småting”. Men ikke blåveiser – som jeg nesten hadde ønsket da jeg tror jeg ikke hadde stått i det så lenge da. Men et voldsomt raseri, trusler med knyttneve og kniv – jeg var livredd samtidig som jeg ikke trodde han kom til å krysse den linjen. Men reaksjonen var en sånn innebygget overlevelsesgreie – jeg måtte ikke provosere (dvs. ikke lage en lyd, ikke bevege meg, ikke si noe). Bare la han få utløp og vente til det gikk over. Terroren kunne vare en hel natt. Jeg lå med hjertebank, en voldsom redsel for at denne gangen gikk han over streken men uten å si noe – eller røre meg – i timesvis. Det endte med hyperventilerng og hjertebank Foruten alt annet man går gjennnom med en P/N og i etterkant med å forstå hva man har vært ute for – så har jeg dessverre fotsatt denne reaksjonen når jeg nå er i det vanlige livet (voldsom hjertebank). Jeg kjenner meg så godt igjen på det du skriver og har gått mange runder med meg selv på når jeg overeagerer og når jeg bare bruker mine nye grenser. Dessverre har jeg fått en leder i min nye jobb som kan snakke på en veldig for meg nedverdigende måte – det var en som skrev i en kommentar her tidligere at hun ikke tålte å bli snakket nedsettende til – jeg har det på akkurat samme måte.Har lagt godsiden til mange ganger og har vært redd for at jeg overreagerer men tror faktisk ikke det. Har prioritert jobb hele tiden da det er livlinen men etter den siste hendelsen valgte jeg å gå til legen- som jeg faktisk har snakket åpent med underveis. Hennes eneste hjelp var å henvise videre til hjerteundersøkelse – noe annet kunne ikke hun hjelpe med. Jeg bare rygget ut av kontoret – klarte ikke si noe. Jeg har hatt en meget høy terskel på å oppsøke hjelp så når jeg først gjorde det og ble avfeid – vel jeg er ennå sjokkert. Kanskje jeg sa noe feil eller ikke klarte å forklare ordentlig. Men er nå på jobb – skal klare den og – det er jokanskje det beste men prøve å fjerne meg fra det som trigger. Ihvertfall ikke være et sted der en som kan ha trekk som ligner har makt over meg. Det klarer jeg ikke.
Jeg har opplevd mer glede og faktisk ha lyst å fnne på ting igjen så det går rette veien – men det skal så lite til før jeg reagerer negativt merker jeg – ihvertfall i forhold til før – så gjelder det jo bare å finne ut hva som er ok å reagerere på og ikke finne seg i (og den terskelen er blitt mye lavere) og når det er jeg som ser / oppfatter feil / blir trigget pga det man har vært gjennom. Heavy stoff. Det er godt å lese om det og sette ord på. Jeg merker jeg er årvaken men sliter med å definere hva som er rett og galt på en måte – når overreagerer jeg? når er det et overtramp. Jeg tenkte ikke slik i mitt tidligere liv og gleder meg til jeg ikke gjør det etter denne kvernen.
kiki: hvis du har behov for å kommentere, så er det godt nok. Du skal ikke tvile på om du skal kommentere eller la være å kommentere bare fordi du ikke har noe oppløftende å skrive.
Jeg tror medleserne faktisk kan bli oppløftet av å se at andre også har veldig dårlige dager, og at ikke alle føler seg optimistiske og i kamprus hele tiden.
Men her er greia; psykopaten hadde ikke ofret oss en medfølende tanke, om vi tok våre eget liv. Faktisk var det ønskelig for mange av dem at vi gjorde det. Vi så jo hvor langt ned de var villige til å tråkke oss. Det stoppet aldri, de bare tråkket og tråkket og tråkket. De vet at et menneskes tåleevne brister. Vårt selvmord hadde gitt dem god narsissistisk forsyning.
Jeg husker jeg tenkte denne tanken da jeg sendte min psykopat den siste smertefulle meldingen. Han kunne se at jeg led, at jeg slet og kanskje var på randen av sammenbrudd og selvmord. Men han løftet ikke en finger for å lindre eller støtte. Ikke ett ord. Det sier seg selv at det her handler om mennesker som gjerne hadde sett oss døde.
Jeg vet om en narsissistisk forelder, som brukte selvmordet til sitt eget barn til å få sympati, oppmerksomhet og til å gjøre seg spennende og interessant i andres øyne for hva hun hadde vært gjennom (narsissistisk forsyning).
Det er ikke annet enn motbydelig!
Så – på de verste dagene – så kan vi om ikke annet være glade og stolte for at i graven fikk de oss ikke! Og det skal de heller aldri klare! Bli sinte, uansett hvor langt nede dere føler dere. Disse udyrene kan dra oss helt til bunns, men ikke lenger. Gleden over vår død skal vi aldri gi dem frivillig.
Takk for din kommentar 🙂
Mia11: din historie om psykopatens raseri, våkenetter og hjertebank er som hentet ut av en skrekkfilm. Det er godt at du er ute av dette!
Jeg får av og til spørsmål om det er vanlig at psykopatene myrder. Er det en reell fare? Vi har i Norge i dag ikke sammenlagt mange mord per år og det skal vi være glade for. Det er derfor ingen gruppe overhodet i Norge som “vanligvis myrder”, heller ikke psykopatene. Men jeg pleier å svare at det er ikke et spørsmål om psykopatene kan myrde, for det ER jo psykopater og narsissister som myrder! Selv om ikke det skjer ofte og vi ikke får vite det i nyhetene så er det de som myrder, fordi de ikke har hemninger eller sperrer, de er fulle av raseri og hat og de øker stadig frekvens og styrke på mishandlingen for å teste hvor mye offeret tåler. De gjør det uten samvittighet og det sier seg selv at den stadige eskaleringen av mishandel lett kan ende i drap. Dette er mennesker som ofte pinte dyr til døde da de var unge. De er meget kapable til å myrde og det er et under at det ikke skjer oftere. Normale mennesker myrder også med det skjer under helt andre omstendigheter og jeg vil tippe at 90% av mord i Norge i dag begås av psykopater og narsissister. Det er derfor ingen myte eller overdrivelse at mange av oss var i reell livsfare sammen med psykopaten.
“det var en som skrev i en kommentar her tidligere at hun ikke tålte å bli snakket nedsettende til – jeg har det på akkurat samme måte”
Ja. Dette tåler vi ikke lenger av mange årsaker men en av dem er at det gir oss ubehagelige flashbacks til psykopatens arroganse, nedverdigende tale utløser derfor frykt i oss. En annen årsak er at vi er blitt klar over at vi har funnet oss i altfor mye nedverdigelse i livet og det er mye av grunnen til at vi i det hele tatt havnet i klørne på psykopaten, og nå er det nok.
Jeg kan fortelle deg at mange av mine venner har fått smake synet av meg som går fra dem, som følge av min nye ikke-toleranse for nedsettende oppførsel mot meg. Jeg er der nå, at jeg heller vil være alene enn å omgi meg med venner som ikke gir meg fred og trygghet.
Det er ingen enkel prosess å kvitte seg med venner og jeg er ikke spesielt tøff. I flere tilfeller har jeg vært redd for ubehagelige konsekvenser av å fjerne dem men jeg har gjort det likevel.
Akkurat det siste her skal vi vie en egen bloggtekst snart, det er mye å si om det.
Takk for din kommentar 🙂
Håper du skriver en bloggtekst om dine betraktninger rundt dette, som du nevner ovenfor, at vi har vært utsatt for altfor mye nedverdigelse i livet og at det er mye av grunnen til at vi i det hele tatt havnet i klørne på psykopaten.
Jeg tenker ofte på hvordan man har blitt behandlet som barn i familien og i venne/venninneflokker.
Man får jo på en måte tildelt roller av andre og sterkere/tøffere personligheter fra man er liten.
Medfødte personlighetstrekk vil jo også spille inn i hvordan vi tilpasser oss omgivelsene.Noen fighter voldsomt, om enn mot overmakta, mens andre mer saktmodig innretter seg etter andre. (Men ofte tenker sitt…)
Kan ikke huske mye egentlig nedverdigende behandling før psykopaten ,men mer den overkjørende og kompromissløse måten jeg opplevde både av noen i familien og i venninneforhold. Det sorterer kanskje under nedverdigende behandling likevel? Det å bli inngitt en stadig følelse av at du og dine meninger betyr mindre enn andres.
Hører også gjerne om hvordan du har kvittet deg med venner som ikke har vært bra for deg.
kiki: ja, jeg har idèer til flere tekster omkring disse tingene. Vi har fortsatt mange emner som skal opp i dagslys og luftes her på bloggen.
Så vil jeg jo minne om vår lille “konkurranse”. Kommentar nummer ett tusen nærmer seg raskt, og vedkommende får i premie å bestemme hva en bloggtekst skal handle om. Du får satse på at det blir deg Kiki 🙂
Å, ja! Da får jeg satse på å bli en skikkelig “bloggplager” da 🙂
Det er gått 4 mndr og litt til siden jeg flyktet fra P. Selv om oppgjøret treneres og mye er advokatmat, så har jeg det tålelig greit. P gir seg ikke med å sende meldinger heller, men jeg prøver å la være å svare – vi har to barn sammen, derfor minst mulig kontakt. Jeg beskyldes for å være kald, kynisk, virkelighetsfjern og å oppføre meg dårlig og barnslig. Slik er jeg, i hans øyne. Ikke i mine, ikke i andres heller. Jeg prøver å holde hodet høyt hevet, selv om jeg har en tendens til å kikke meg over skulderen både titt og ofte.
Og midt i det hele har jeg til min forskrekkelse begynt å sverme litt for en annen – i hemmelighet for meg selv. Ikke at jeg har tenkt å kaste meg inn i et nytt forhold enda. Men han er en hyggelig fyr. Og jeg tenker mens jeg snakker med ham; “kunne jeg klart å stole på deg om det skulle blitt noe mellom oss?” Det skremmer meg. Tenk om jeg aldri tør å stole på noen igjen, at jeg alltid vil mistenke at “alle menn er som P!!!” Er jeg så… skadet…? Det er det mest skremmende av alt!
Glemte jo å skrive at innimellom meldingene fra P får jeg også mange om at han elsker meg og savner meg. Han forstår ikke hvorfor jeg ikke svarer ham, hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Anna: vil du fortelle litt om hva som gjør at du mistenker at din partner er psykopat?
Du kan gjøre det på en slik måte at det ikke er identifiserbart, slik at det oppleves tryggere 🙂
Da er jeg i gang. Puh! Jeg har akkurat bestilt time hos legen for å avsløre hvorvidt tilstanden min henger sammen med fortidens hendelser. For å kunne bestille en mest mulig hensiktsmessig time, måtte jeg gi et kortfattet resyme av situasjonen min til kvinnen ved sentralbordet, og jeg er lettet over hvor forståelsesfullt jeg ble møtt. Det var skikkelig uvant for meg å snakke med sentralbordet om noe som ikke krevde at jeg måtte ha hastetime og akutt medisinering! Jeg fikk time en dag til uken, så da har jeg god tid til å samle mine egne tråder til en klar og forståelig samtale med legen. Jeg ble satt opp på flere blodprøver, og jeg antar at dette blir en grundig sjekk. Jeg kjenner meg faktisk ganske lettet.
Jeg leser med stor interesse det Kiki skriver, om betydningen av hvordan venner og familie har behandlet meg. Min basisfamilie kan enkelt deles i to, der de yngste søsknene har endt opp i hvert sitt seiglivede og meget destruktive forhold til hver sin P, mens de eldste søsknene har klart seg normalt, med èn livspartner og et normalt sosialt nettverk. Jeg har i det seneste tenkt at en av foreldrene må ha vært en P, og således har vedkommende skapt et offer av den andre. Da foreldrene ble skilt, ble de yngste søsknene værende hos den forelderen jeg antar var et offer. Den forelderen jeg antar kan ha vært en P, har levd et sosialt liv, fylt av “action” inntil det aller siste. Da foreldrene var gift, foregikk all “action” på bekostning av familien. De eldste søsknene, som ved skilsmissen var unge voksne, de flyttet ut og sammen med sine kjærester. Offer-forelderen fortsatte med ytterligere nye, dårlige forhold, og har vel aldri “lært”. Men…er det ikke nokså skremmende at de som vokser opp hos et offer, de lærer kun å gjenta offerets skjebnesvangrere “feil”? Hadde de valgt å bli hos den forelderen jeg antar var P, så ville de uansett blitt ofre. På den måten blir man jo dømt til å mislykkes, uansett? De søsknene som vokste opp med både en P og et offer som foreldre, de utviklet seg jo helt normalt, og har levd nokså problemfrie liv. Hjernen min har jobbet på høygir rundt dette en stund, og jeg lurer jo på om jeg kan ha tatt skremmende feil; At offeret egentlig var den mest skadelige og P i dette tilfelle var mer normal. Jeg har tusen spørsmål! Kanskje jeg etter legekonsultasjonen blir i styrket stand til å dykke ned i mysteriene rundt familie og oppvekst. Kanskje vil jeg få kyndig hjelp til å løsne på noen av flokene. Det hadde vært godt.
KARI: det er fantastisk at du har tatt steget og bestilt legetime, jeg håper du deler med oss hvordan opplevelsen blir.
Ja. Du snakker om noe viktig når du nevner psykopatiske foreldre. Denne bloggen handler jo primært om psykopatiske partnere, slik har det blitt og det er også hva de fleste ofre fokuserer på, men jeg håper at jeg i fremtiden får til å lufte temaet om psykopatiske familiemedlemmer.
Saken er den at barn av psykopatiske foreldre ofte blir vidunderlige mennesker! Er det ikke ironisk? De blir ofte meget empatiske, ordentlige, ekte, korrupsjonsfrie og skikkelige menneske-magneter, elsket av mange. Problemet er at populariteten går på bekostning av dem selv fordi de gir og gir og gir, og fordi de ikke bare tiltrekker seg normale mennesker men også en høy andel giftige og forstyrrede mennesker. Og slik blir disse vidunderlige menneskene langsomt nedbrutt, utnyttet og stadig havner i hjertesorg fordi de har blitt utnyttet og forlatt av en forstyrret person som de elsket.
Ja, det er mye som kan sies om dem. Takk for at du brakte temaet på banen 🙂
Om han er P eller N vet jeg ikke. Men faktum er mye projisering, tåler ikke kritikk, det er andre sin feil og aldri hans, tåler ikke tårer – heller ikke fra egne barn, jeg er blitt kalt alt stygt som tenkes kan. Videre stygt prat om min familie og forsøk på å vende meg mot dem. Og “his way or the highway”. Blant annet.
Hei igjen, jeg føler jeg snakket meg bort fra det jeg egentlig hadde å si i mitt forrige innlegg. Det skulle handle om ettervirkningene – de tingene jeg har skjønt dessverre har satt seg fast i kroppen og de tingene jeg egentlig ikke har sett i sammenheng med ettervirkninger etter det som har skjedd men som kanskje har en sammenheng allikevel.
For å ta det siste først. I forhold til slik en var før – da var jeg ganske så positiv med mye energi. Nå – det eneste man orker er å reise på jobb og hjem. Klarer knapt å prestere på jobb – noen gode dager og noen dårlige.Det er så lite energi- helgene blir stort sett brukt til å hente seg inn igjen. Der jeg før var positiv – merker jeg selv at jeg har lett for å bli negativ. Tenker automatisk i negative baner periodesvis og andre ganger er det bedre perioder for all del. Jeg har bare ikke tålmodighet lenger til verden utenfor – hadde jeg hatt mulighet hadde jeg gladelig bodd alene langt fra folk i en periode.
Jeg savner sånn energien min, evnen til å stå på på jobb (rart jeg ikke har fått sparken allerede) og å bare være meg selv igjen.
Jeg tror dessverre jeg har presset meg selv altfor langt – etter det grusomme samlivet med P, løsrivelsen, jobbe med forståelsen av hva jeg har vært ute for samtidig med flytting, ordne alt det praktiske og starte i ny jobb.
Det som egentlig har truffet meg med et slag i magen – er reaksjonene slik jeg beskrev dem i innlegg en (voldsom hjertebank) i nålivets vanlige tralt – med mennesker av ulik karakter som frembringer altfor voldsomme reaksjoner. Jeg har taklet de før men nå er det jo krise – hjertebank og ned i kjelleren hver gang. I kombinasjon med en leder som er ganske så arrogant til tider så medfører det med jevnlige mellomrom voldsom hjertebank, høyt adrealinnivå (som når psykopaten herjet) og deretter en uendelig trøtthet til kroppen har hentet seg inn igjen.
Jeg tåler ikke den nedlatenheten og arrogansen som nevnt men det er vanskelig synes jeg å finne ut hva som ikke er greit å finne seg i og ha jeg overreagerer på. Men uansett – disse reaksjonene gjør at alt oppleves veldig voldsomt og går igjen utovver den vanlige energien og optimismen. Sammenblandet med at grunnstammen i meg selv er filleristet av P — vel da er det hele ganske tøft.
Dette ble fryktelig negativt – men jeg er glad for at jeg har skjønt alt hva P er og årsakene til det som skjer. Nå må jeg bare jobben med kroppen / tankene for å få vekk reaksjonsmønsteret som har satt seg i meg. Uansett om det er en dårlig sjef eller noe annet en møter i livet senere som trigger det. Hadde satt veldig stor pris på å høre andre sine erfaringen på å klare å komme ut av kroppens/tankenes voldsomme reaksjon på triggere.
Anna: Ja her var det ihvertfall mange trekk. Jeg la spesielt godt merke til “tåler ikke tårer – heller ikke fra egne barn”. Umiddelbart knytter vi dette til psykopatens mangel på empati, og det er riktig. Men akkurat dette stikker enda dypere og handler om at psykopaten ser alle tegn til sorg og smerte som svakheter. Psykopaten hater slike oppvisninger på svakhet og forakter den som tør å vise seg svak, også egne barn.
Psykopaten har tatt avstand til sine egne svakheter og sin egen sårbarhet. Å se det hos andre konfronterer ham/henne med hva de har tatt avstand fra, men de er ikke dette bevisst. De freser innvendig og har lyst til å spytte på svake mennesker. Samtidig føler de seg grandiose for at de selv ikke har slike dårlige egenskaper. Ja det er så forstyrret at man aldri kan nå inn til dem og forandre dette, de vil aldri forstå at deres forakt for tårer er fordi de selv har dissosiert seg fra sin egen smerte, antakelig i et meget tidlig stadie i livet.
Du skrev at du får mange meldinger hvor han elsker deg og savner deg. Jeg forstår det slik at du ikke svarer ham. Får du da også aggressive meldinger fordi du ikke svarer ham?
“Det skremmer meg. Tenk om jeg aldri tør å stole på noen igjen, at jeg alltid vil mistenke at “alle menn er som P!!!”
Ja. Dette er forståelig. Jeg tror det er meningen at man skal ha litt tillitsproblemer en stund etter relasjonen med en psykopat, slik at man ikke hopper inn i et nytt forhold for tidlig. Ihvertfall kan vi velge å se det slik, som en beskyttelsesmekanisme med en funksjon, slik at det ikke blir så skremmende.
Når det gjelder å miste tilliten til en hel gruppe så er det også normalt. Å miste tilliten til menn er meget vanlig. Dette blir dessverre forsterket av en kultur som på mange vis demoniserer menn.
Selv fikk jeg aversjoner mot et helt land, fordi min psykopat kom fra et av våre nære naboland.
Jeg ser ikke helt noen funksjon med denne generaliseringen. Generalisering er en kjent forsvarsmekanisme, men jeg kan ikke se hvordan den tjener oss.
Tvert i mot tror jeg den er potensielt farlig. Jeg vil derfor gjenta en metafor jeg brukte i en annen kommentar, som handlet om det samme. Og den handler om at det er intet å tjene på å sky alle hunder fordi vi en gang ble bitt av en hund, men derimot ha blind tillit til alle katter. Det som da skjer, er at vi går glipp av potensielt gode hunder, samtidig som vi utsetter oss for å bli bitt av en katt, fordi vi har blind tillit til dem. Det ligger ingen beskyttelse i det. For det handler ikke om kjønn eller rase eller nasjonalitet eller noe annet. Det handler om oppførsel. Det er de røde flaggene vi trenger å ha mistillit til. Hvis vi tror at bare menn har dem, så glemmer vi å se etter dem hos kvinner.
Takk for dine kommentarer 🙂
Han sender mange meldinger der han sier han elsker meg. Om det går en tid uten at jeg svarer, beskyldes jeg for å være kald, kynisk, stum osv. Og jeg mistenkes jo for å ha vært utro, noe jeg ikke har vært. Sjalusi er også et fremtredende trekk hos ham og har vært det i alle år.
Mia11: Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. For meg dukker triggerne opp sporadisk, alt fra hvis jeg treffer en gammel bekjent på butikken, til jeg sitter i et møte med kollegaer. Daglig møter man personer som har en høyere røst enn andre, og det er disse som setter igang hjertet mitt. I tillegg blir jeg klam i hendene, føler meg uvel, og jeg får farge i ansiktet. Den høye røsten minner meg på min P. Jeg tolker det dit hen at han hadde alltid noe å “veilede” meg på. Jeg skulle ikke si det, eller være med dem, eller kle meg slik. Han kunne også ta opp ting, som jeg hadde sagt flere år tidligere, som tydelig hadde plaget ham. Som ANNA skriver, så har de ofte en tendens til å projisere alt mulig over på oss. I mitt tilfelle var det at jeg var utro, jeg elsket ham ikke høyt nok, tok ikke hensyn, var egosentrisk, manipulativ og til bry. Han beskrev seg selv, men den gangen forsto jeg ikke, det har tatt tid. Den gangen så brukte jeg timer på å forklare/unnskylde meg (!) over egne handlinger, noe som for meg idag er helt surrealistisk. Jeg er også livredd for de flygene apene, senest i går traff jeg på en felles bekjent. Møtet med personen varte under et minutt, men jeg falt helt i sammen etterpå. Vedkommende kjenner P godt, og P vet at vi holder til på samme arena. Jeg har begynt å lese meg opp på angst, særlig sosial angst. Det er nok ikke direkte det jeg lider av, men det finnes mange gode råd i litteraturen når panikken tar oss. God helg 🙂
Takk for mye nyttige innlegg og kommentarer fra leserne! Jeg har blitt dårlig behandlet av min nærmeste leder i flere år. Hans virkemidler for å ødelegge meg har vært uttallige. Hans flyvende aper har bidratt i hopetall. Løgner og feller er dagligdags. Pga høy alder og jobb i mediebransjen er det ikke lett å få ny jobb. Derfor blir jeg. Her er mine erfaringer ift det å få det bedre:
1. Ikke vise følelser overfor P
2. Stille spørsmål. Skal du eller jeg gjøre det? Oppsummere møter i referater. Passe jobben. Være høflig. Unngå baktaling. Samarbeide bra med alle. Svelge kameler.
3. Finn noen å snakke med (psykolog, advokat, Tlf kontakten på bloggen her etc)
4. Bruk tiden på noe du liker. Yoga, trening, lese, matlaging osv.
5. Vær sosial men balanse mellom ro og menneske kontakt.
6. Sjekk helsen og snakk med legen din. Bytt om hun ikke forstår fenomenet.
Ønsker dere en fin helg!
Hei Kari! Kan jeg få spørre deg om den autoimmune sykdommen du har fått i munnslimhinnen, kalles Brennende tungesyndrom/Burning tongue syndrom? M.vh. Lillian.
Lillian: Jeg har ikke BTS. Sykdommen jeg har heter Oral Lichen Planus. De lærde strides om hva som er den konkrete årsaken, men mye tyder på at det handler om svikt i immunforsvaret. Den er mer vanlig hos eldre, skrøpelige mennesker, så jeg er et uheldig unntak. Ingen tilfeller er helt like heller. Jeg klarer stort sett å holde sykdommen i sjakk, heldigvis. Men når det kommer et utbrudd, er det et helvete. Jeg må holde immunforsvaret på et jevnt nivå.
Takk for svaret, Kari! Trasig at du har fått en slik sykdom, håper du blir bra av den. Flere autoimmune sykdommer kan nettopp oppstå av bekymring- stress- press- over tid o.l.. Trasig å få sin livskvalitet “ødelagt”/bli “ødelagt” helsemessig av mennesker som en kun har øst av sin kjærlighet til… Ønsker deg alt godt! Klem fra meg. Lillian.
Tusen takk for klemmen, Lillian. Klemmer tilbake!:) Èn ting er fysiske sykdommer vi utvikler fordi vi har vært mentalt slitne over veldig lang tid. Det er nokså “stuerent” å ha en fysisk lidelse, og man får raskt behandling her til lands. En annen ting er skadelige forhold, sosial isolasjon, depresjon og angst, som bare eskalerer jo lenger man vegrer seg for å søke hjelp. Det er skremmende at leger ikke setter det mentale mer i forbindelse med det fysiske. Det innebærer at man ofte får fysiske diagnoser uten noen bakenforliggende årsak, og i mine øyne blir det å legge stein til byrden for de som allerede sliter mentalt. Min mor fikk et kraftig hjerteinfarkt tidlig i førtiårene. Hun var fysisk aktiv og slank, men røyket en del, og hun ble nektet videre hjelp hvis hun ikke stumpet sigarettene. Infarktet ble så vidt meg bekjent aldri relatert til graden av oppsamlet, umenneskelig stress. Isteden ble barna hennes “velsignet” med en overhengende fare for hjerte- og karsykdommer, påført ved arv fra mor. At barn arver de fysiske problemene til mor, blir en ytterligere byrde for hun som allerede sliter. At det kanskje var far, eller andre, som forårsaket alt, det kom aldri frem. Som du ser har jeg bare så vidt “våknet” i forhold til å tyde fortiden. Jeg har ingen planer om å angripe helsevesenet, men jeg ser behovet for å ha fokus på psykopaten som et potensielt helsefarlig element på lik linje med tobakk, alkohol, fet mat og stillesitting. Kanskje er psykopaten farligere enn alt til sammen.
Kari:) Aller først vil jeg “frikjenne” deg fra følelsen av å angripe helsevesenet, derimot vil jeg gi deg honnør for at du setter ord på et livsnødvendig tema. Psykosomatiske lidelser er et velkjent tema, fra mange tiår tilbake, men kan se ut for å ikke bli tatt alvorlig nok, av div. helsepersonell, dessverre. …forstå det den som kan. (Kanskje gjøre noe med fastlegers lønn f.eks, ikke lønn pr. pas., men pr.time)… Nyere forskning har slått fast at bekymringer og stress, over tid, faktisk kan gi infarkt og burde i seg selv være nok til å forvente hjelp til forebyggende tiltak av behandlende lege, men dette krever tid til åpne samtaler mellom pas. og lege og ikke full fart inn og ut av legekontoret… En naturlig henvendt og lyttende lege, som signaliserer å ta sin pas. på alvor, er alfa og omega for den helbredende vei. Derfor er valg av ny lege viktig om en ikke føler seg møtt av den en allerede har.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir skrevet. Jeg har fortsatt gode og dårlige perioder etter bruddet som skjedde for snart 3 år siden. Jeg har slitt med søvn og tankekjør og lite energi. Jeg trodde jeg var ferdig med den fasen men nå har søvnproblemene og uro dukket opp igjen. Har vært hos psykolog en gang, neste time er hos fysioterapeut. Har to barn og jobber i barnehage, så livet er litt stressende, noe jeg taklet fint før. Nå virker det som at jeg har blitt høysensitiv, sliter med søvn om jeg trener på ettermiddagen eller har mye å rekke over. Noen som vet når man kan forvente at denne fasen er over? Jeg må fortsatt ha kontakt med min p da vi har et felles barn samnem