Vi har gått inn i 2017 og jeg må starte denne Q&A (questions and answers) posten med å ønske alle et riktig godt nytt år. Uansett hvor du er i helingsprosessen, så kan jeg love deg at 2017 vil bli bedre enn 2016, såfremt du har brutt med psykopaten, narsissisten eller det giftige mennesket som skader deg. Også uansett om det er en kjæreste, ektefelle, venn eller din egen bror eller mor du er nødt til å bryte kontakten med. Det er ensomt, smertefullt og vanskelig. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsløfter, men det er lov å gjøre seg noen tanker om at 2017 skal bli et oppløftende år. I minne om skuespilleren Debbie Reynolds som døde i romjulen, så kikket jeg på en av hennes musikaler “The unsinkable Molly Brown” fra 1964. Denne filmen er en av mine favorittfilmer på grunn av en god historie, fin musikk og et oppløftende budskap. I filmen ytrer karakteren som Reynolds spiller – Molly Brown – ordene “I hate the word down, and I love the word up”. Molly Brown, som forøvrig er basert på en sann skikkelse, støter på mye motgang i filmen, men holder ryggen hele tiden rak i troen på at ting kun kan bli bedre. Kanskje kan du adoptere dette mottoet, hvis du synes det klinger bra. Jeg hater ordet ned, og jeg elsker ordet opp. La 2017 bli et opp-år!
Så, jeg ble før jul kontaktet i en PM av en fortvilet leser som ønsket svar på noen spørsmål. La oss hoppe rett i det. Denne leseren skrev;
Hvordan greier man å bryte med en psykopat når man synes synd i personen pga oppvekst, og det faktum at de ikke selv har valgt å bli psykopat?
Jeg har hatt noen psykopater i livet mitt, både som venner, kjærester og familiemedlemmer. Alle utstrålte en uskyld som appellerte sterkt til min sympati. Det var noe søtt over dem. Hvis de i tillegg fortalte en trist historie, så var jeg solgt. Til dette vil jeg i dag svare.
1) De tror oppriktig på deres egen uskyld. Fordi de ikke føler skyld så er deres samvittighet ren. Dette utstråles innenfra og ut slik at de fremstår nærmest engleaktige. Det er for dem en ektefølt opplevelse av egen uskyld. Men deres opplevelse av seg selv er selvfølgelig ikke basert på virkeligheten. I virkeligheten har de mye ondskap på samvittigheten. Men fordi dette ikke plager dem, så er det uskylden som projiseres ut mot omgivelsene. Vi må lære oss å stå imot denne trangen til å lindre “barnet” i dem. De er ikke uskyldige, tvert i mot.
2) Mange av historiene de forteller om sin egen oppvekst er løgn. Jeg kjenner en psykopat som vet at jeg har all informasjon om hans oppvekst. han kan dermed ikke dikte opp historier om den, derfor forteller han ingenting. Aldri har han fortalt et kvekk fra de første 25 årene av sitt liv. En psykopat er ikke interessert i virkeligheten, for virkeligheten gir dem ikke flere fordeler enn hva andre får. På ett vis deltok de heller aldri i sin egen oppvekst, de mangler en solid identitet og dette medfører at de på en måte ikke er tilstede i sitt eget liv. Når en psykopat “sympatifisker” så kan du regne med at det meste eller alt som blir fortalt, er løgn.
3) Psykopaten har kanskje ikke selv valgt å bli slik. Men de fleste trives veldig godt i hva de opplever som en overlegen rolle, og de ønsker ikke å behandles for sin psykopati. Du kan derfor ikke gjøre noe for dem. Blir du værende i relasjonen, så utsetter du deg for alvorlig utnyttelse og du vil ikke bety annet for en psykopat enn å være kilde til narsissistisk forsyning. Slik kan du ikke tilbringe ditt liv. Du har bare ett alternativ for å redde deg selv og din helse, og det er å bryte ut.
Jeg sliter, til tross for alt fagstoffet jeg har suget til meg
Ja, det gjør du. For dette er utenfor vår fatteevne. Å fatte det tar lang tid. Saken er at du kan ikke forbli i kontakt med psykopaten mens denne jobben gjøres. Psykopaten vil alltid manipulere deg bort fra sannheten. Du vil oppføre deg som myggen som lar seg lokke av den brennhete lampen, fordi den lyser. Lampen slukkes av og til og myggen vil da klare å fokusere på andre ting, som å ta til seg sunn næring og interessere seg for plantelivet. Men så snart lampen tennes igjen om kvelden, så glemmer myggen alt annet og trekkes tilbake til lyset. På sikt vil myggen brenne ihjel. Slik er det også med makten psykopaten har over oss. Han/hun skrur lyset av og på. Så lenge vi fortsetter å komme så snart lyset skrus på, så vil vi aldri få tilstrekkelig avstand til å forstå.
Jobben med å tilegne deg kunnskap må du derfor gjøre alene, vekk fra psykopaten. Du vil forstå til slutt.
Kanskje du i det innlegget kan skrive litt rundt begrepet kognitiv dissonans. Det at man fortsetter å ville utsette seg for psykopaten selv om vi vet vi ikke har godt av det. ?
Dette henger mye sammen med svaret over. Kognitiv dissonans oppstår nettopp når vi forholder oss til fagstoffet. Hva vi lærer, spriker så markant fra illusjonen psykopaten forsøkte å servere oss, at det oppstår en “sprekk” i vår virkelighetsoppfattelse. Hva skal vi forholde oss til, det fagbøkene sier, eller psykopatens ord som vi så hardt ønsker å tro på? De fleste av oss investerte mye i psykopaten, og ofte mange år av våre liv. Det er derfor meget vanskelig å svelge at investeringen aldri vil gi avkastning. Det er så hardt å svelge at det kommer en fornektelse over oss. Vi vil heller tro på psykopaten enn på fagkunnskap. Men denne muren av fornektelse som vi reiser er skjør og holder bare en stund, realiteten trenger gjennom til slutt. Det er denne overgangen som består av kognitiv dissonans. Den indre kampen hvor vi forsøker å forene vår illusjon om psykopaten, med virkeligheten som går opp for oss. Dette kan pågå lenge, for de to er jo ikke forenelige.
I den kjente barnefilmen “Labyrinth” med David Bowie fra 1986, så spiller Jennifer Connelly en tenåring som entrer en enorm og intrikat labyrint for å finne sin lillebror, som Bowie har kidnappet. I labyrinten støter hun på mange hindringer. Bowie ønsker for enhver pris at hun ikke skal finne barnet. På et tidspunkt så blir Connelly lokket til å ta en bit av et eple som gjør at hun glemmer hvorfor hun befinner seg i labyrinten. Bowie skaper en replika av hennes hjem som oppleves så trygt og godt at hun bestemmer seg for å bli der. Men bare en stund. Hun ser stadig små tegn på at dette ikke er virkeligheten, det er ikke hennes egentlige hjem. Til slutt trenger virkeligheten seg inn og hun husker sitt egentlige oppdrag – å finne lillebroren. I samme øyeblikk som hun erkjenner dette, så faller replikaen av hennes hjem sammen, og hun befinner seg igjen i labyrinten, klar til å fortsette søken etter lillebroren. Bowie har mistet sin makt over henne. Men hun har mistet verdifull tid.
Det er dette psykopaten gjør, han/hun luller oss inn i en falsk virkelighet hvor det periodevis er meget godt å befinne seg. Men det er en illusjon, og vi mister verdifull tid mens vi dveler i den.
Hva gjør du hvis en fagperson (si samlivsterapeuten deres) mener at partneren din ikke er psykopat, og du blir bare enda mer usikker på deg og din egen oppfatning?
Hvis din partner selv har deltatt i terapien, så er sjansen stor for at han/hun har klart å manipulere – kanskje til og med sjarmere – terapeuten. Dette er hva psykopater gjør. Hvis du mottar terapi alene, så er mange terapeuter av den oppfatning at det skal handle om deg, og de vil under ingen omstendigheter benevne eller stille diagnose på en tredjepart som de aldri har møtt.
Uansett hva terapeuten mener, så stol på din egen opplevelse. Det kan være vanskelig, for du er delvis trollbundet som Connelly i historien over og tviler derfor på deg selv. Men du kjenner din partner eller venn bedre enn terapeuten gjør. Ikke tvil på din egen oppfatning, våkne opp! Rist forbannelsen av deg! Akkurat som Connelly.
Terapeuten har lov til å stille deg ubehagelige spørsmål, men hvis han/hun benekter din virkelighet eller forsøker å legge lokk på dine tanker om psykopaten så får du ingen gavn av terapien. Det er da på tide å finne en annen terapeut.
Jeg brøt helt spontant med plutselig NK ovenfor han. Så fra hans side så skjønner han ingenting. Han forsøker fremdeles å få kontakt. Tidvis skriver han som om alt er som normalt. Hva tenker du om spontanbrudd med NK?
Vi tror vi har en plikt til å fortelle psykopaten hvorfor vi går. Det har vi ikke. Han/hun vet utmerket godt hvorfor vi forlater dem. De er mishandlingen fullt bevisst og de er blitt forlatt av ofre mange ganger før. En psykopat mister alltid sitt offer til slutt, selv om det i noen tilfeller tar mange år. De kan imidlertid spille uforstående og vil ofte forsøke å få deg i tale igjen, for å kunne manipulere deg tilbake inn i relasjonen, eller bare for å få et siste skudd av narsissistisk forsyning innen de finner et nytt offer. De kan derfor bli veldig pågående på telefon eller mail. Ofte er det for å kortvarig gjenopprette relasjonen, slik at de kan dumpe deg. En relasjon skal avsluttes på deres premisser, de tåler dårlig at du går først. I noen tilfeller så er de genuint redde for å miste deg for tidlig, men det er kun fordi de ikke har rukket å klargjøre neste offer. Det er en lek, mind games. Ikke delta. Du skylder dem ingen forklaring. Du skylder dem heller ikke sannheten. Hvis du skulle komme i en situasjon hvor du er tvunget til å forklare deg, så er du i din fulle rett til å lyve.
Det er vanlig at psykopaten opptrer som om alt er normalt like etter en devaluering. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. De bare gjør det. Jeg tror det kan ha mange årsaker. Det virker som om de ikke forstår at du etter kritikk eller mishandling ikke ønsker å være i nærheten av dem. En psykopat har liten eller ingen sosial intelligens, og dette er et av områdene hvor det synes. En annen teori jeg har, er at fordi psykopaten ikke ser oss som løsrevet fra dem men tvertimot en forlengelse av dem selv, så krever det ingen forståelse for at vi er såret. I deres sinn, så er det jo dem selv de har devaluert.
Spontanbrudd er derfor det riktige men lar seg ikke alltid utføre. Spesielt hvis man bor sammen med psykopaten og er økonomisk bundet til ham/henne så er spontanbrudd umulig. Kanskje har man kjøpt bolig sammen, eller driver felles forretning. Det samme gjelder hvis man har barn med vedkommende. I slike tilfeller må brudd planlegges. Men jeg vil likevel råde til å aldri fortelle psykopaten at du planlegger brudd. Offeret kan planlegge i skjul, og først avsløre bruddet når det er åpenbart og psykopaten ikke lenger kan manipulere offeret til å bli værende i relasjonen. I noen tilfeller utsetter offeret seg også for fysisk fare ved å avsløre en flukt i forkant.
Håper disse svarene er til hjelp både for leseren som stilte dem og dere andre 🙂
1) De tror oppriktig på deres egen uskyld. Fordi de ikke føler skyld så er deres samvittighet ren. Dette utstråles innenfra og ut slik at de fremstår nærmest engleaktige. Det er for dem en ektefølt opplevelse av egen uskyld. Men deres opplevelse av seg selv er selvfølgelig ikke basert på virkeligheten. I virkeligheten har de mye ondskap på samvittigheten. Men fordi dette ikke plager dem, så er det uskylden som projiseres ut mot omgivelsene.
Den oplysning giver mig rigtig meget mening, omkring de typer af P jeg er stødt på og på en jeg var sammen med en del år. De er så søde, fromme og med et barns uskyldige blik. Og jeg har ofte tænkt på, hvordan de kan udstråle den mildhed. Jeg er hoppet på den indtil flere gange, ved forskellige P er.
MANGE TAK for den forklaring. Det er jo den dragt, de ved os mennesker kan drages af.
Med tiden opdagede jeg deres drabelige ondskab, bag de fine fjer. Og det var stygt! Rigtig, rigtig stygt! Jeg opdager det som regel sent, men jeg tror efterhånden det er fortid. Jeg håber og tror jeg har lært, yes. Må 2017 være et bevis på det. Også for alle jer andre. Godt nytår
Anonym21: ja, dette trekket bidrar til at vi helt ufortjent lar tvilen komme dem til gode. Vi tror at ingen kan skjule slik ondskap og vi lar deres kroppspråk føre oss bak lyset. Kroppspråket deres sier at de ikke har gjort noe galt.
Dette igjen, fører til at vi blir værende i relasjonen lenger enn nødvendig.
Godt nyttår 🙂
Takk for dette blogginnlegget og. Jeg leser og lærer, og det faller stadig en liten brikke på plass.
Jeg opplever nå hvordan P uten hell prøver å manipulere barna mot meg, jeg ser små løgner han kommer med, forsøkene hans på å framstå som et offer det er synd på. Små løgner det ikke er noen vits å komme med, fordi de er ubetydelige. Jeg har nå blokkert ham på alle sosiale medier og blir kvalm av hvor patetisk han er. Om jeg må gi ham en beskjed om et eller annet, sender jeg meldingen og blokkerer ham på nytt etterpå. Jeg tør faktisk å håpe at 2017 kan ha fine opplevelser i vente for meg, og det har jeg aldri før tenkt ved inngangen til et nytt år før. Det er en rar følelse!
Anna: ja, kunnskap og NK kan gjøre underverker.
Takk for kommentar og godt nyttår 🙂
En skjønner som regel ingenting før det går litt for langt ( slik var det i mitt tilfelle ) plutselig startet det med stygge kommentarer og sinne ( eneste jeg gjorde var og ikke være tilgjengelig på sekundet når det passet han ) til slutt så satt jeg på 24.7 slik at han ikke skulle bli sint.
At jeg lot meg behandle slik har jeg mine egen teorier på, men det skjer ikke igjen. Har ignorert henvendelse og ikke tatt kontakt, nå gjelder siste biten slette vedkommende fra facebook. For det siste han er er en ” venn”.
Noen tips til hvordan klare gjennomføre siste steg?
Takk for oppløftende og kunnskapsrik blogg.
Ella: du må bare slette og blokkere.
Man er tilbakeholden av mange årsaker. Noen frykter å utløse narsissistisk raseri. Andre har fortsatt litt kjærlighet for psykopaten, slik at det er vanskelig å sette det siste punktum.
Men slett og blokker. Og som jeg skriver i teksten, du skylder ham ingen forklaring. Bare gjør det, flytt fingrene til de nødvendige tastene. Ikke tenk. Håndter følelsene etterpå. Det kan komme anger, panikk, dårlig samvittighet i etterkant. Det kan du skrive om her, men ikke kontakt ham eller avblokker. Men mest av alt tror jeg du vil oppleve lettelse.
Lykke til og godt nyttår 🙂
Hei igjen.
Takk for svar. Sjekket facebookprofilen ( som han åpnet ) han har igjen “stengt den for innsyn av venner og bilder, dvs jeg får bare se “halve tidslinjen”. ( Slik gjorde han det første gang denne siste perioden han var “sur”? “sint”? hvem vet ??
Det er nok, dette gidder jeg ikke bli med på lenger. Så nå er han blokket. Regner med han ikke kan få innsyn i det hele tatt på min facebook.
Jeg kan gå videre, tok meg litt tid- men nå ble jeg igjen oppgitt- hvem gjør slike ting?? ( ikke opplevd dette med noen tidligere og har hatt facebook i mange år ).
Ella: Ja. Psykopaten manipulerer via sosiale medier, det er nærmest en kunstart for dem.
Alt dette slipper du å forholde deg til med full blokkering.
Godt gjort 🙂
Takk.
Å slette P’s nummer fra kontaktlisten på telefonen min følte jeg var både skummelt og sårt, enda jeg kunne nummeret utenat. Jeg følte at jeg sviktet, ikke bare han men “oss”, som om det noen gang var et ekte “oss”. Å fjerne han som venn på facebook derimot, var mye enklere. Men isteden begynte jeg å følge med han fra utsiden. Facebook oppsto i Norge først på slutten av forholdet vårt, og alt han brukte nettsiden til var manipulering og sjalusifabrikkering. Ikke bare av meg, men også andre kvinner og ikke minst av fanklubben. Jeg tør påstå at Facebook forlenget min tilstand som hektet på opplysninger og bevis for at min eks bl.a var utro, og det gjorde meg til et lett bytte hver gang jeg forfulgte sporene/åtene han la ut. Den sosiale nettarenaen var P’s lekegrind og skyttergrav. Først da jeg tok mot til meg og trykket på blokkeringsfunksjonen, fikk jeg fred inni meg. Først da kunne jeg puste fritt! Jeg har ALDRI åpnet igjen. Du som lurer på hvordan du skal klare å gå til det skrittet det er å blokkere; Jeg kan ikke love deg at alt umiddelbart føles bra, men gud så deilig det er når du slipper å forholde deg til tvetydighet, antagelser, hint, falske fasader og fabrikkerte sannheter! Og du slipper å bli bedømt av han. Dernest kommer følelsen av en etterlengtet frihet til å ikke være tilgjengelig og påkoblet hele tiden. Du kan ta deg fri fra behovet for å følge med! Jeg ble bombardert med smser i årene etter bruddet, men fikk heldigvis installert et mobbefilter fra Telenor som fjernet muligheten til å motta noe fra han. Alle forsøkene hans ble imidlertid registrert, i tilfelle jeg trengte bevis. Dette var før mobiltelefonene kom med egen sperrefunksjon. Han kunne nå meg på epost, men for et par tre år siden fikk jeg endelig mulighet til å filtrere han bort der også. Min eks er en iherdig stalker, han er ekspert innen data og han finner stadig nye muligheter. Men tiden har vært på min side, for nå bryr jeg meg ikke på samme måte lenger. Jeg er en av de som virkelig har måttet ta den berømte tiden til hjelp i håp om at følelsene skulle gå over. Det være seg savnet, sinnet, sorgen, hatet(!) og hevnlysten, men tiden har heldigvis jobbet positivt for meg. Nei, det har ikke vært en dans på roser. Men det har vært påfyll av kunnskap – ikke minst etter at jeg fant denne bloggen, samt bearbeiding av min egen skakkjørte selvfølelse og selvtillit. I det øyeblikket du blokkerer P fra å nå deg, og samtidig deg selv fra å følge med på P, så starter du på din egen bearbeidingen av deg selv. Først da kan du konsentrere deg om din egen heling. Jo fortere, jo bedre.
KARI: det er sårt, det er jo ikke slik vi ønsket det skulle gå. Men gudene skal vite at vi har prøvd å få det til å fungere. Slettinger og blokkeringer er derfor siste utvei.
Jeg er fullstendig enig med deg at det likevel er en enorm lettelse å blokkere alle kommunikasjonskanaler.
Takk for kloke ord, og godt nyttår 🙂
Føler bare takknemlighet, jeg er fri 🙂
hehe 🙂
Kari: Så oppløftende å lese innlegget ditt! Mange paralleller til min P. Jeg er også blitt bombardert med meldinger, og etter at jeg blokkerte P på sosiale medier så har han faktisk sutret til barna våre(!) over at han er blitt blokkert. Jeg føler litt dårlig samvittighet når det gjelder det å blokkere, men det er vel det han ønsker..?
Anna: Fint du finner innlegget mitt oppløftende. Jeg tror det er flere likheter enn forskjeller å spore i adferden til de antisosiale.
Du skriver “Jeg føler litt dårlig samvittighet når det gjelder det å blokkere, men det er vel det han ønsker..?” Jeg tror mer på at du føler dårlig samvittighet fordi du er en empatisk og normal person. Hva en P egentlig tenker og ønsker er ikke så godt å vite, men jeg ville ikke ha tillagt han evnen til å bevisst påvirke samvittigheten din. Når vi vet at P mangler empati, noe som er en viktig del av selve grunnlaget for å kunne føle en eller annen form for samvittighet, ja så regner ikke jeg med at P evner å tenke sitt offer inn i samvittighetsfulle baner. Jeg tror ikke han er i nærheten av å tenke på samvittighet. Men han sutrer fordi han syns synd på seg selv. Han har blitt avvist av deg, og er det noe en P fikser dårlig, så er det avvisninger. Er han for eksempel en skjult narsissist, så skammer han seg over å ha blitt avvist av “lille uvesentlige deg” i en slags full offentlighet som Facebook jo er, og skammen handler om at avvisningen kanskje forringer hans mulighet til å skinne overfor andre. Er din P en mer alfahann-aktig P, så vil ikke blokkeringen bety annet enn en lett irritasjon; Det var han som burde fjernet deg først, ikke motsatt! Alt en antisosial foretar seg, handler uansett om dem selv. Så gi deg selv et klapp på skuldra fordi du har greid å blokkere P, og pris deg lykkelig for at du evner å føle på en dårlig samvittighet. Du er normal! 🙂
Tusen takk for en fantastisk blogg. Helt utrolig å lese og har hjulpet meg mye. Lurer, har du eller noen her et tips om en bra terapeuter som har kunnskap til Psykopati? Jeg er 100% sykemeldt på grunn av å vokse opp med en psykopat og en barnefar som også er psykopat. Har forsøkt å lete etter hjelp siden tenårene, er nå 40 år. Men har opplevd hver gang å enten ikke bli forstått, eller ikke tatt på alvor. Verste fall bli latterligjort. Fått kommentar som, nei så ille kan det ikke være. Eller du må bare skjerpe deg. Eller stakkars han. Eller man har bare en familie.
Jeg har egentlig gitt opp å søken etter hjelp, orker ikke å forklare en gang til for noen som ikke forstår og traumatiserer meg på nytt. Har gått rundt og trodd det er meg som er gal i flere år og dette alt er min skyld. At jeg må bare skjerpe meg. Det siste året har jeg merket at folk har begynt å snakke om P og denne type volden de utøver samt konsekvensene. Sett andre beskrive nøyaktig jeg opplevde og det har for første gang gitt meg et nytt håp. Om at jeg ikke er gal, dette faktisk skjedde og det kanskje er hjelp å få. Igjen tusen takk for en informativ og inspirerende blogg. Alle gode ønsker. R
RH: du må rett og slett ringe terapeutene/psykologene i ditt nærområde og spørre dem. Det er fullt lovlig å utsette dem for et mini-intervju for å finne ut hvor de står akkurat i denne saken. Det blir som å prøvekjøre bilen innen du kjøper den. Det har du rett til. Det er tross alt et nært og muligens langvarig samarbeide du skal inngå med behandleren, i tillegg til at det koster mye penger.
Nå har du jo selv lært noen navn og begreper, så du kan for eksempel spørre dem om de har kjennskap til “narsissistisk forsyning”, “psykopatisk speiling”, “Sam Vaknin” eller “idealiseringsfase/love bombing”. Det kan hende de har en annen retorikk og bruker andre navn på begrepene, men hvis de stiller seg helt uforstående til disse uttrykkene og aldri har hørt om dem, så har de antakelig aldri engasjert seg i feltet psykopati. Da er det også lite for deg å hente i behandling hos dem. Da må du fortsette ringerunden.
Lykke til og takk for din kommentar 🙂