Ta aldri psykopaten tilbake

Å skvære opp etter et brudd med psykopaten, må vi glemme. Det kommer aldri til å skje. Idèen om forsoning eksisterer ikke i psykopatens hode. Han/hun tenker bare på konkurranse, hevn og oppreisning. Psykopaten forakter oss. Hvis vi i deres hode har gjort noe galt, så forakter de oss for det gale vi har gjort. Og hva er galt i en psykopats øyne? Alt mellom himmel og jord, det følger ikke normal logikk og er således umulig for offeret å beregne. Hvis vi ikke har gjort noe galt, så forakter de oss for det også, for da har vi vist oss som bedre mennesker enn dem, og det misliker de sterkt. 

Til tross for dette, så går offeret tilbake til psykopaten eller lokkes tilbake, i gjennomsnitt syv ganger. De fleste ofre må altså gjennom mye fortvilelse og smerte før de brenner seg sterkt nok til å holde seg borte for godt, eller de mister hele deres funksjon og psykopaten slutter å ta dem tilbake. Et offer som ikke fungerer har ingen forsyning å tilby psykopaten, og er derfor uinteressant. I ytterste konsekvens så stopper returene fordi offeret blir myrdet av psykopaten, offeret dør av sykdom og utmattelse, eller psykopaten dør. Men innen det går så langt, så har offeret mistet mange verdifulle år på en katt-og-mus lek med en forstyrret person.

Hvis du savner psykopaten nærmest på desperasjonens rand og vurderer å kaste NK til havs, forkaste all kunnskap du hittil har tilegnet deg, legge deg langflat og tilby en gjenopprettelse av relasjonen på psykopatens premisser, så vil jeg at du skal lese denne teksten først. Jeg tror jeg illustrerer poenget best med historier fra mine egne erfaringer med disse menneskene. Jeg vil ikke her begi meg inn i debatten om hvorvidt enkelte ofre er psykopat-magneter. Jeg vil bare bekrefte at mange mennesker slipper heldigvis unna nærkontakt med antisosiale mennesker, mens noen synes å ha flere relasjoner med psykopater enn de har med normale mennesker. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori. Jeg har derfor mange historier å øse av. Nå skal du få et par av dem.

Min første psykopat var en kjæreste. Dette er mange år siden nå. Relasjonen varte i 18 måneder inntil jeg plutselig ble dumpet etter en ferietur til Danmark. Min eks slapp bomben på fergen hjem. Deretter kastet han meg av på togstasjonen på Skøyen og uten medfølelse eller anger hørte jeg ingenting fra ham på tre måneder. Den gang visste jeg ikke hvordan en psykopat opererer. I dag forstår jeg at jeg ble forkastet på en måte som skulle gjøre mest mulig vondt. Antakelig ønsket han at jeg skulle trygle og be om svar og oppklaring, og muligens en gjenopprettelse av relasjonen på hans premisser.

Problemet var at det gjorde jeg aldri, for jeg elsket ham ikke. Jeg hatet ham heller ikke, men jeg møtte bruddet med et skuldertrekk. Han klarte aldri å hekte meg. Et slikt scenarie er en psykopats mareritt, men det visste jeg heller ikke den gangen. Jeg syntes relasjonen ble avsluttet på en pussig måte men jeg savnet ham aldri og plukket opp mitt sønderknuste ego allerede dagen etter bruddet. Jeg kan ikke forklare det i dag, men det var noe ved denne mannen som vemmet meg. Han var ikke åpent ufin, men han var arrogant og kjedelig og jeg knyttet meg aldri emosjonelt til ham. Når psykopaten ikke klarer å hekte offeret så mister de den negative forsyningen de ønsker å fremprovosere ved en forkasting. 

Tre måneder etter bruddet kom det en sms. “Hvordan går det?”. Dette var en klassisk såkalt “psykopatisk oversveving med kontakt”, hvor han fisket etter forsyning. Enten positiv (jeg savner deg) eller negativ (jeg hater deg). Men han fikk ingenting. Jeg svarte som sant var “det går bra” og hørte ikke noe mer fra ham. At jeg så uanfektet gikk videre ga ham nok en enorm narsissistisk skade, og dette skulle jeg få kjenne på flere år senere. En psykopat glemmer nemlig aldri. Som sagt, et forsøk på forsoning med en psykopat kan koste deg dyrt.

Vi spoler fram åtte år. Jeg forsøkte meg på nettdating. En av profilene som dukket opp var min eks. Fordi jeg fortsatt ikke ante at han var psykopat og egentlig hadde nokså nøytrale minner om vår tidligere relasjon så sendte jeg ham en melding, for gammelt vennskaps skyld. Han virket veldig imøtekommende og det ble ikke mange meldingsutvekslinger før vi hadde avtalt en gjenforeningstur til Sverige. Han var meget ivrig på at dette skulle vi gjøre. I perioden opp mot turen så svarte han vennlig på alle mine henvendelser. Det var ingen taushetskur å spore.

På avreisedagen hentet han meg i sin flotte bil. Jeg var litt spent. Hvordan ville tonen bli? Kom jeg til å bli betatt av ham? Det var aldri noe i veien med utseendet hans. Jeg fikk litt hjertebank da jeg så at han fortsatt var en pen og flott mann, etter åtte år. Men jeg roet meg snart. Tonen ble avslappet og vennlig, og vi kjørte avgårde mot indre Sverige. Jeg husker at jeg stusset litt på at han ikke nevnte vårt tidligere kjæresteforhold eller det ufine bruddet med et ord. Men jeg tenkte at det kanskje var like greit å slippe ubehaget. Fortid er fortid, nå startet vi med blanke ark og skulle kose oss sammen som mer modne mennesker enn vi var den gang.

Turen ble dog ikke spesielt hyggelig. Det gikk ikke mange timene før arrogansen hans var tilbake. Jeg bet meg merke i at han gjorde seg ingen anstrengelser for å bygge relasjonen opp igjen, eller skape et fundament som kunne vare – om ikke som kjærester så ihvertfall som venner. Han var til tider småsur, en enkelt gang eller to direkte frekk, og da vi etter to dagers tur satt nesen hjem igjen så hadde jeg en likegyldig følelse av at turen ikke hadde gitt meg noe. Jeg følte ingenting. Det plaget meg derfor ikke at han igjen ble taus etter å ha brakt meg hjem. Ingen “takk for turen” melding, ingen interesse for å treffes igjen. 

Idag ser jeg alt så tydelig. Turen ble en hurtig repetisjon av relasjonen vår, en intensiv 48-timers syklus av idealisering-devaluering-forkasting, en hevn mot min manglende forsyning etter bruddet åtte år tidligere. Dette er nemlig hva en psykopat gjør, de bare repeterer syklusen, igjen og igjen og igjen. Det er en tvangshandling hos dem, og de kan gjøre det på to år eller to timer. Poenget er at dette er hva du får, hvis du velger å ta psykopaten tilbake. Det vil aldri bli annerledes. Personlighetsforstyrrelsen deres dømmer dem til et forhåndsprogrammert mønster. Derfor hørte jeg ingenting fra ham, jobben var i hans hode fullført og tvangsbehovet tilfredsstilt. 

La oss hoppe ytterligere noen år frem i tid, til historie nummer to. Psykopaten i denne historien, var av den behagelige sorten. Av den typen som aldri devaluerte meg ansikt til ansikt. Sjarmerende og hyggelig. Høy og flott. En skjult psykopat som var så vanskelig å avsløre at vi fortsatt hadde kontakt da jeg opprettet denne bloggen, og faktisk fortalte jeg ham om den. Jeg får presisere at vi aldri var kjærester, men en slags hybrid, kall oss kjærlige venner. Og ja, han klarte å hekte meg. Jeg var således et meget spennende offer og i dette tilfellet skulle det gå fire år før jeg klarte å innføre NK. De syv gangene i gjennomsnitt som man returnerer til mishandleren? Jeg tror jeg nærmet meg det tallet med denne mannen. Og nå skal jeg fortelle om en av disse returene.

En gang forsøkte jeg med NK, men sirenesangen ble for påtrengende. Faktisk gjorde han ingenting for å lokke meg tilbake, det var jeg som sprakk og kontaktet ham. Jeg ble likevel tatt imot med åpne armer. Et par skuffelser fulgte i kjent stil, men på bursdagen min sendte han meg verdens hyggeligste sms og ønsket å treffe meg, noe jeg innvilget uten den minste baktanke. Denne meldingen var så sjarmerende og ydmyk at jeg ble litt forelsket på nytt. Jeg gledet meg til å treffe min gamle flamme og håpet at denne gang ville alt bli bedre.

Dagen kom og vi tilbrakte hele ettermiddagen sammen. Han var ikke annet enn et stort smil hele tiden, interessert i hva jeg hadde å fortelle, høflig og søt. Men elefanten i rommet – våre mange brudd og årsakene til dem – ble aldri nevnt, og jeg våget heller ikke å peke på den, i frykt for at det skulle ødelegge den fine stemningen. Og her vil jeg skyte inn at dette er kjent psykopatisk opptreden, å late som om det aldri har vært noen skjær i sjøen. Legg merke til at det samme skjedde i den første historien. Offeret undrer “ser de ikke det samme som jeg ser?” eller “er det bare jeg som synes dette er et problem?”. Det er forvirrende og det er ment slik. Psykopaten er selvfølgelig like klar over elefanten som offeret er, fordi det er psykopaten som har plassert den der. 

Men tilbake til min ettermiddag med P. Mot kvelden tok vi bussen gjennom min bydel. Jeg ønsket ikke å avslutte samværet, jeg ønsket å være sammen med ham resten av kvelden. Jeg følte vi trengte det, vi trengte å bygge opp en ny tilknytning etter de mange bruddene og svikene. Men P var utydelig og diffus. Jeg fikk fornemmelsen av at han ikke satt like stor pris på mitt selskap som vice versa. Bussen stoppet ved enda en holdeplass og plutselig spratt han opp av setet sitt og med en meget bestemt mine kommanderte han “her skal du av, dette er ditt stopp”. Jeg enten orket ikke eller våget ikke annet enn å adlyde. Avvisningen var total. Jeg samlet hurtig sammen mine ting, spurte ham om han ville ringe meg senere den kvelden – noe han samtykket – og gikk av bussen. Jeg var forfjamset, hva skjedde?

Det som skjedde var at jeg ble forkastet pånytt. Hele dagen var planlagt av ham, med lokke sms og full pakke, bare for å få sjansen til å få siste ordet. Jeg skulle straffes for bruddene som skjedde på mitt initiativ. Ingen forlater en psykopat uten at han/hun samtykker. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Skjer ikke det, så må syklusen idealisering-devaluering-forkasting gjentas, slik at avslutningen skjer etter psykopatens hjerte. I tillegg lå det en psykopatisk bonus i dette showet; psykopaten elsker å bygge opp forventninger hos offeret for å kunne rive dem ned. 

Poenget med dette innlegget er å fortelle deg at der du søker forsoning og et ønske om å redde relasjonen, så vil psykopaten alltid være opptatt av å ende relasjonen på psykopatisk vis. Psykopaten er ikke opptatt av deg. Han/hun er bare opptatt av kontrollen og makten over deg. Han/hun kan late som om de ønsker det samme som deg. De vet at avslutning (closure) er viktig for deg, men de vil aldri gi deg det. Det spiller ingen rolle om du går tilbake tyve ganger, det vil alltid ende likedan, og noen verdig avslutning får du aldri. Relasjonen din med psykopaten kommer aldri til å gjenopplives, for det var aldri en relasjon til å starte med. Alle fremtidige gjenforeninger vil gå gjennom den samme syklusen, idealisering-devaluering-forkasting, og det vil gå hurtigere og hurtigere hver gang, for du betyr ikke noe for psykopaten og han/hun orker ikke det tunge arbeidet med å bevare relasjonen. Han/hun ønsker ikke et livslangt vennskap, han/hun ønsker bare å forkaste deg. Ved stadig å søke forsoning, så serverer du ham/henne denne muligheten på et sølvfat. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid som går. Psykopaten har ingen tidsfrist og kan lokke deg tilbake etter mange år.

Det er derfor du som må sette foten ned. Hvis du sitter og drømmer om en gjenforening med psykopaten, så dropp håpet på at det noengang blir en lykkelig slutt. Det skjer ikke. Du kan heller håpe på at din hund eller katt verper gullegg, det er faktisk mer sannsynlig. 

 

 

25 kommentarer
    1. Aha – så det er derfor P stadig sender meldinger og vekselvis elsker og hater. Det var jeg som gikk og han vil ha meg tilbake slik at han kan straffe meg og avslutte forholdet på sitt vis? Han sykeliggjør både seg selv og meg, framstiller seg som et offer og bruker sosiale medier for det de er verdt. Det er altså derfor han prøver å lokke fram konflikter – det må jo irritere ham at jeg ikke biter på agnene han kaster ut? Jeg har så lite kontakt som overhodet mulig, men vi har to barn og en kanal må stå litt på gløtt av den grunn…
      I starten prøvde jeg å avslutte på en pen måte, men P sin ordsalat når vi snakket sammen gjorde meg bare totalt forvirret og usikker. Hadde jeg gått tilbake da slik han ville, hadde jeg nok vært helt ødelagt i dag.
      Takk for et glimrende innlegg nok en gang!

    2. Så enig så enig – jeg har også prøvd den runddansen.
      Problemet er vel at det er så ufattelig det man opplever, og vet man ikke nok om psykopati, så skjønner man heller ikke hva som skjer. Jeg synes også det er vanskelig å konkludere med en sånn diagnose før mye har passert. En psykolog jeg gikk til sa at man skal ikke gi folk så mange sjanser.
      Jeg ser i ettertid at det er det jeg har gjort. Har hatt et par forhold med P/N hvor jeg også opplevde mye veldig bra i tillegg til vanskelighetene. Det og det at det aldri var fysisk vold, gjorde at jeg prøvde å se alt mest mulig positivt og var i det for lenge, ja.
      Det var først etter endelig brudd at jeg nokså flau spurte meg selv om hva pokkersen jeg hadde holdt på med.
      Underlig hvor mye klarere alt blir på litt avstand i tid og rom.

    3. jeg gikk tilbake til ham 1 gang, siden dumpingen i forkant var så sjokkerende at jeg var helt rystet og forvirret og desperat. men så gikk det en uke etter det igjen, og alt (nei ikke alt, men det viktigste) demret for meg, jeg skjønte at jeg måtte komme meg vekk. gikk da cold turkey og stakk – fysisk, jeg flyttet opp til bestemoren min i nord og ble der i to måneder mens jeg fullførte bacheloroppgaven – uten å svare på noen meldinger eller selv ta kontakt etter det. heller ikke etter at jeg kom tilbake igjen. jeg fikk my share av “hvordan går det?”-tekstmeldinger og etterhvert mer desperat “vil du aldri se meg mer?”, men jeg svarte ingenting selv om hele meg skrek etter å gjøre det, jeg skjønte at det ikke var bra for meg.
      nå har det gått ett år.
      noen meldinger har kommet om natten, men jeg svarer aldri. NK har vært konsekvent. jeg tillater meg selv å være stolt av det, for det var ubeskrivelig vanskelig i starten.
      men.
      jeg fikk jo “gleden” av å avslutte alt på “mine premisser”, innser jeg nå når jeg leser det du her skriver – altså han må ha opplevd det sånn og ha et stort sår i egoet pga måten jeg gikk på.
      burde jeg være bekymret for at han skal oppsøke meg pga dette?

    4. Jeg brøt kontakten med min pappa som er P. Det kom til et punkt der det ble helt umulig å ha noe som helst med ham å gjøre. Det har vært tydelig at han vil ha næringskilden sin tilbake – og det siste ordet.
      Jeg har mottatt en del meldinger fra ham og hans flyvende aper. Desperate forsøk på å manipulere meg ved å først gi uttrykk for at han og jeg er så like, at det er vi som er gode og empatiske. Andre i nær familie er kalde, følelsesløse osv. Et patetisk forsøk på å smiske seg innpå meg og sette meg og mine trygge relasjoner opp mot hverandre.
      Samtidig beskriver han seg selv med utrolig mange superlativer og slenger på tynnslitte fraser om hvor mye han vil at alle skal ha det bra. Jeg har med tiden kunne le HØYT av disse skriveriene. Det er selvfølgelig tragisk å se at min egen pappa er slik,men jeg har sørget i over 10 år over at jeg ikke har hatt en pappa som ønsker meg vel og har dermed fått bearbeidet mye disse årene. Heldigvis har jeg en mamma som er hans strake motsetning. Jeg er sikker på at hun er grunnen til at jeg har klart meg.
      Jeg bestemte meg for aldri å svare ham etter at jeg brøt kontakten, og etter kort tid endret han strategi: devaludring. Det kunne gå 20 min fra den “hyggelige” meldingen til den brutale tikket inn. Da var det ikke grenser for hvor forferdelig jeg var og han antydet at jeg var psykisk syk. Og at det mener de flyvende apene også… Noen uker senere er det rett tilbake på smiskingen, uten å nevne de stygge meldingene med ett ord. Det har blitt helt tragikomisk etter hvert. Jeg svarte ham aldri og for noen måneder blokkerte jeg alle hans muligheter for å kontakte meg. Så nå vet jeg ikke om han fortsatt tar kontakt, men går ut i fra det. Det er uinteressant hva han måtte finne på å skrive, kan jo ikke ta ett eneste ord seriøst uansett.

    5. Takk for et kjempebra blogginnlegg, nok en gang. Jeg er en flittig leser, men har ikke bidratt selv på kommentarfeltet. Mulig det kommer, jeg kjenner meg godt igjen i både innleggende og kommentarene. Den er tydelig en redning for mange vakre sjeler, og burde ha vært kåret til årets blogg.
      Jeg har dumpet, og blitt dumpet av min P flere ganger. Tror faktisk det er snakk om 7, som du skriver, noe som gir meg gåsehud. Men, det var godt å lese at jeg ikke er den eneste som har snublet gang på gang, for det er så vondt å svelge at jeg aldri lærer. Selv nå sitter jeg her og håper på at jeg får en unnskyldning fra vedkommende, etter alt jeg har ofret. Jeg vil ikke tilbake, men jeg sloss daglig med min indre dialog om at jeg var feilen i relasjonen. I hjertet mitt vet jeg godt at jeg ikke er en skadelig person, men tankene gir ikke slipp. Jeg mistet fotfeste flere ganger da jeg var i relasjonen, og jeg gremmes over at jeg ikke klarte sette ned foten allerede første gangen det brått ble slutt. Da var det jeg som avsluttet, fordi det viste seg at han var kriminell bak ryggen på meg, og attpåtil forsvarte sine handlinger. En uke ut i bruddet, tok han kontakt og serverte meg de vakreste gloser, og at han selvsagt aldri ville gjøre noe slikt igjen. Dette er 5 år siden, og jeg er 6 brudd rikere.
      Vel, jeg er (igjen) blitt forkastet, og nye spørsmål klarte han selvsagt å plante i meg. Dog, jeg opplever den siste avkastningen noe annerledes, jeg verken gråter eller savner. Det er spørsmålene som plager meg, men som du skriver, jeg kan verken forvente svar eller en verdig avslutning. Jeg gjorde hva jeg kunne for å blidgjøre ham den siste tiden, men jeg forklarte at jeg var usikker på relasjonen etter alt grumset fra fortiden. Jeg gav ham uttrykk for at jeg var sliten, og at jeg trengte stabilitet, ærlighet og trygghet. Han slo seg helt vrang, ble rasende og behandlet meg deretter. Når jeg (endelig) fikk tak på han, så var han opptatt med venner, eller for sliten til å prate i telefonen. Han var kort på meldinger, og viste alt annet enn interesse for at jeg var velkommen. Jeg ble brått en byrde, som krevde for mye. Slik holdt det på i 2 uker før jeg da ble avkastet med null respons på min henvendelse. Det er 6 uker siden, og jeg er like forvirret, på tross av at jeg har erfaringer nok som tilsier at jeg burde vite hvordan denne mannen opererer. I skrivende stund føler jeg på en apati, som dukker opp når hjernen trenger en time-out. Jeg har ingen jeg kan støtte meg på lengre, bortsett fra min psykolog, fordi nettverket mitt aner ikke hva som har foregått av og på i åresvis. Jeg skammer meg, for familien og mine venner er det kjæreste jeg har. De har alle en sterk forakt for vedkommende etter alt jeg har gjennomgått, noe som bare bekrefter hvor sprøtt det er at jeg fortsatt plages. Jeg er blitt en skygge av meg selv, og grubler over om det er dét det dreier seg om? At denne mannen har klart å fargelegge mine tanker med jordfarger, istedenfor alle regnbuens farger, slik jeg var før? Jeg er blitt skeptisk til andre mennesker, og klarer ikke å finne tilbake til det lyset jeg en gang var. Jeg er vel så skuffet over meg selv for alt jeg har godtatt, som jeg er over ham. Dette var godt å få det ned på tastaturet, gitt.

    6. Kjære Sigrid – hold ut! Er du ute av relasjonen, så les alt det kloke som står i denne bloggen og hold ut. Gå ikke tilbake.
      Jeg kjenner meg godt igjen i det meste du skriver, fra min relasjon, som jeg ikke har klart å gå ut av enda. Her har det vært av og på over flere år, jeg vet ikke hvor mange ganger, men over syv. Jeg er på tur å bli et nervevrak, et skall og godtar tilsynelatende alt han gjør. Har ingen planer om at det skal fortsette resten av livet, men jeg blir holdt med jernhånd og må jobbe voldsomt mye med meg selv for å bli sterk nok. Bloggen her er til uvurderlig hjelp og dette innlegget har åpnet øynene mine enda mere for ondskapen og galskapen i dette.
      Håper du klarer å holde deg borte fra din P og at ikke tankene dine tar overhånd. Ha tro på deg selv! Det er så godt å høre når andre klarer det.

    7. Kjære ABC, takk gode ord. Jeg skal klare det, jobber daglig med selvverdet, og omgir meg med mennesker som vil meg vel. Heldigvis elsker jeg jobben min også, som tidvis trolig har vært redningen. Jeg ønsker det samme for deg, og gleder meg til den dagen du skriver at du er fri, både mentalt og psykisk. Veien er lang, lengre enn ventet, men vi vil klare det. Og takk til deg, FRI! Du gir meg håp, og jeg ser frem til den dagen jeg er hvor du er nå. For en bragd.

    8. Hei. Først, takk for den fine bloggen. Jeg fikk vite om den i går hos psykologen min. Jeg har allerede lest nesten alt. Og det hjelper meg som de fleste ofre vet med all kunnskap. Jeg har vært gift med P.. i 13 år, fått 3 vakre barn, det har gått 2 år siden samlivsbruddet og jeg sliter fremdeles. Det har godt opp for meg at jeg levde med en Psykopat for ca 1 måned siden. Jeg har heldigvis fått 50 50 barna. Etter mye kamp, de på familiekontoret trodde på meg og mine evner til å ta meg av dem, for hun var veldig aggressiv i møter, og det var ett eller annet som gjorde at de anbefalte den ordninga, selv om det yngste barnet bare var 2 år. Jeg har beholdt huset og. Men vi er fortsatt ikke skillt. Dette er kort fortalt, men alt du skrev om i denne bloggen HAR SKJEDD MEG. Jeg ble ruinert økonomisk, mistet et hus, baksnakket, SLÅTT, provosert, hun prøvde å snu alt og alle mot meg. Men jeg ble sterk pga mine barn, og bare så det er sagt jeg har dekket over alt dette pga dem. Det er vanvittig mye jeg kunne ha sagt, men da ville jeg gjentatt alt du allerede har skrevet. Poenget mitt er og spørsmålet HVORDAN HAR BARNA DET HOS P?? Hva må jeg gjør. Jeg ser nå at hun bruker dem til sin egen tilfredsstillelse. Og mot meg.. Værså snill svar meg. Mvh en mann som har viet sitt liv og full kjærlighet til en P i 14 år. (Ett år sammen og gift i 13 år)

    9. Anna: de ønsker en reaksjon. Det er følelsesmessige utbrudd hos andre som nærer dem. Om det er gledesutbrudd (positiv forsyning) eller hat/raseriutbrudd (negativ forsyning) spiller ingen rolle for psykopaten, for begge deler betyr at de påvirker deg. Da har de makt.

      Mange påstår at negativ forsyning har større verdi for psykopaten enn positiv. Dette er ondskapen i dem som foretrekker å ødelegge fremfor å glede.

      Takk for din kommentar 🙂

    10. kiki: “Jeg synes også det er vanskelig å konkludere med en sånn diagnose før mye har passert.”

      Nemlig, og det skal vi heller ikke. Psykopati er ikke en diagnose man skal kaste lett rundt seg. Faktisk er det ikke en diagnose i det hele tatt, og fagmiljøet ville arrestere meg for å kalle det det, da det nåværende navnet er antisosial/dyssosial diagnose. Men poenget er at akkurat som du skriver så trenger man bred kjennskap til en person for å kunne mistenke psykopati.

      “En psykolog jeg gikk til sa at man skal ikke gi folk så mange sjanser.”

      Denne psykologen er klok, og det gjelder både psykopater og de som faller innenfor hva vi anser som normalt. Har en person vist at han/hun er upålitelig ved et par anledninger, så slå en strek over relasjonen. Ingen flere sjanser. Kutt kontakten. Det er intet dramatisk eller overdrevet ved å gjøre det. Mye av grunnen til dårlig oppførsel i dag, er at forbryteren vet at han/hun blir tilgitt og slipper unna med den dårlige oppførselen. Det er altfor mye snillhet og toleranse overfor – skal vi kalle det emosjonelle forbrytelser eller tillitsforbrytelser? Denne høye toleransen er noe blant andre psykopaten utnytter.

      Takk for din kommentar 🙂

    11. Sigrid:
      Så godt å høre at du ikke har mistet håpet. Det er helt utrolig hva man kan komme seg igjennom og jeg tror på at du vil klare det!
      Jeg har med stor lettelse og glede sett min mamma gjennomgå en totalforvandling. Da hun endelig klarte å bryte ut av forholdet med ham etter flere tiår, har hun med tiden rett og slett blomstret. Hun har vist en enorm styrke og jeg vet hvor langt nede hun var, både psykisk og fysisk. Nå er jo vi barna voksne, så hun trenger ikke ha noe kontakt med ham. Hun brukte lang tid på å gjøre seg “klar” for å flytte fra ham. Han har kontaktet henne mange ganger, men hun kjenner heldigvis en stor lettelse over å være fri fra ham. Forakt er nok nøkkelen til å slippe fri fra den destruktive avhengigheten.
      Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din om å ha mistet lyset. Hjemme “skrudde jeg av” meg selv i ungdomstiden. Sluttet å tøyse, sluttet å fortelle om hva jeg hadde opplevd eller tenkte på. Holdt meg mye for meg selv på rommet for å unngå kjefting, “misforståelser” og den utmattende domineringen hans. Han kunne vri og vende på det meste som ble sagt og gjort, og legge opp til kjempekonflikter med meg eller andre i huset. Som oftest uten noen spesiell grunn og det var jo helt ufattelig forvirrende og sårende. Han fnøs av meg og sa jeg løy hvis jeg satte ord på mine følelser og min opplevelse av situasjonen. Det gikk ALDRI an å oppklare noe som helst. Jeg pustet rett og slett annerledes hjemme. I det han kom kjørende inn på gårdsplassen, reagerte jeg fysisk. For et stress å bli utsatt for hjemme, hvor man skal være trygg og hente igjen krefter… Ute blant venner kunne jeg heldigvis være mer meg selv, men var veldig redd for uenighet og kjempesårbar for avvisning.
      Etter å ha innsett at han er så forstyrret som han er, har jeg funnet igjen meg selv – og lyset, som du sier. Fortsett å innhente informasjon. Øv deg på å like deg selv og å sette grenser. Å ha selvinnsikt og evnen til å stå for sine feilsteg er sunt, men å bryte seg selv ned er farlig. Da gjør du jobben for P. Vær sammen med folk som setter pris på deg. Tenk over hvem du er betydningsfull for. For meg har det også hjulpet å være i naturen og virkelig se rundt meg og være til stede i øyeblikket. Høre på musikk som kan frembringe en skikkelig energiutblåsning (helst med en tekst som passer utmerket) eller tårer, for de må ut de også.
      Jeg gikk selv og håpet på å få en unnskyldning. Den kommer ALDRI, ALDRI, ALDRI! Så vi må pent komme oss videre uten å ønske oss normal og verdig oppførsel fra P. Prøv å trøste deg med at en eventuell unnskyldning uansett ville vært falsk, for ordene hans er helt uten verdi.
      Selv om jeg føler meg fri nå, så dukker det stadig opp tanker om at jeg må ha gjort noe galt som blir behandlet slik. Hva ville jeg sagt til den og den? Hva hvis jeg treffer på en av dem? Nå prøver jeg å stoppe meg selv med å si: jeg har da tenkt ferdig og konkludert. Det er som det er! Også hjelper det ofte å tvinge meg selv til å gjøre/tenke på noe annet.

    12. .: kanskje han oppsøker deg og kanskje ikke. Det er dessverre umulig å si. Som teksten handler om, så oppsøker ofte psykopaten offeret hvis avslutningen ikke skjedde på psykopatens premisser. Psykopaten har et stort behov for å lage en avslutning i hans/hennes bilde.

      Men det finnes også grunner til at psykopaten IKKE vil oppsøke et forkastet offer. De viktigste er:
      1) Offeret viste seg så sterkt/ga psykopaten en så stor narsissistisk skade, at psykopaten ikke vil utsette seg for det samme offeret igjen. Merk at dette ikke er frykt hos psykopaten, for normal frykt har psykopaten ikke. Det er mer “dette gidder jeg ikke”.
      2) Psykopaten mistenker at offeret har forstått hva psykopaten er. Psykopaten vet da at sjansen er stor for å bli gjennomskuet og at han/hun ikke lenger kan manipulere offeret. Psykopaten har en viss respekt for ofre som har avslørt ham/henne. Men igjen, dette må ikke forveksles med frykt hos psykopaten, det er mer “dette er nytteløst og jeg gidder ikke bruke mer tid på NN”.
      3) Psykopaten har en endeløs rekke med nye ofre og behøver derfor ikke beskjeftige seg med gamle. Psykopaten er ganske enkelt for opptatt.

      Uansett om psykopaten vurderer å rekontakte deg eller ikke, så sørger NK for at slik rekontakt blir umulig.

      Håper du kan bruke dette svaret 🙂

    13. Fri!: du har min fulle medfølelse for en oppvekst med en narsissistisk/psykopatisk forelder. Jeg tipper at det er mange som vil kjenne seg igjen i dine flotte kommentarer. En antisosial forelder gjør så uendelig stor skade på barna. Likevel er det ekstra vanskelig å bryte med en psykopatisk mor eller far. Et brudd i en romantisk relasjon er vanlig, men å fortelle at “jeg har brutt mer mor/far” blir ofte møtt med fordømmelse, spesielt hvis den gjeldende forelderen er aldrende. Man må da ofte forsvare seg mot anklager, “hvordan kan du gjøre dette mot din egen forelder?”. Samfunnet har en oppfatning av at man skal respektere sin forelder, uansett, og at voksne barn skylder sine foreldre noe. Hva dette “noe” er vet jeg ikke, spesielt hvis forelderen var en mishandler. At vi skylder våre foreldre noe hviler muligens på en oppfatning av at de gjorde oss en tjeneste da de brakte oss inn i verden. Men våre foreldre gjorde oss selvfølgelig aldri en tjeneste da vi ikke kunne påvirke å bli født, de hadde den fulle og hele makten.

      Du skriver meget innsiktsfullt og velformulert. Jeg er generelt veldig imponert over det høye litterære nivået blant kommentatorene her.

      Det er jo slik at denne bloggen primært fokuserer på den psykopatiske livspartneren. Men jeg forsøker å skrive slik at leseren lett kan overføre karakteristikkene til venner, kollegaer og nære familiemedlemmer. De er nemlig meget universelle.

      Men jeg vil forsøke å lodde stemningen for tekster spesielt om psykopatiske foreldre.

      Takk for dine kloke ord 🙂

    14. Sigrid: takk for kompliment og fin kommentar 🙂

      “nå sitter jeg her og håper på at jeg får en unnskyldning fra vedkommende, etter alt jeg har ofret. Jeg vil ikke tilbake”

      Ja er det ikke litt rart? Jeg tror du her er inne på noe som kan hjelpe mange videre; egentlig vil vi ikke tilbake.

      Hva er det da som holder oss igjen, og fast?

      -Svar. Vi vil at psykopaten skal si “det var ingenting i veien med deg, det var meg”
      -Kompensasjon for all mishandlingen.
      -Forklaringer på den irrasjonelle oppførselen.
      -Ønske om hevn.

      Det er mange andre grunner også, men jeg tror de fleste av dem har det til felles at de har lite eller ingenting å gjøre med at vi ønsker oss et liv med disse menneskene, eller tror at det hadde kommet til å skje.

      Personlig så hadde jeg store problemer med at han så lett skulle slippe unna med å behandle meg så dårlig. Mitt behov for å se om han følte anger var enormt. Men hva trodde jeg ville skje hvis jeg fikk en siste sjanse til å snakke ut med ham? Ville jeg ha klart å konfrontere ham med alt jeg hadde på hjertet? Antakelig ikke. Antakelig ville jeg blitt spak i røsten og mo i knærne. Og selv om jeg hadde klart å holde hodet kaldt så hadde han antakelig snakket seg ut av alt.

      Jeg fikk nemlig denne sjansen med en annen psykopat. Jeg hadde tilogmed mot til å “stille ham til veggs”. Og dette er hva som skjedde; en halv times monolog fra hans side som satt meg fullstendig i transe. Jeg ble beroliget, han klarte å fjerne alt mitt sinne og fikk meg til å like ham igjen, men jeg sverger den dag i dag at jeg husker ikke et ord av hva som ble sagt. Ingenting av det han sa ga noen mening. Det var psykopatisk ordsalat fra ende til annen.

      Dette kan gi en pekepinn om hva vi hadde fått i “premie” for all ventingen på en avklaring. Det er ikke verdt det. Mitt råd er å glemme disse menneskene, slikke sårene de forårsaket og fjerne seg fra dem som om det er djevelen selv vi har etter oss.

    15. M.Maks: “HVORDAN HAR BARNA DET HOS P??”

      Oj, vet du, jeg forstår din bekymring. Siden du fikk den behandlingen du fikk av din eks, så har du følelsen av å overlate dine egne barn til selveste djevelen halvparten av tiden. Det er jo fryktelig å ha det slik. Du klarer ikke å slappe av når barna ikke er hos deg.

      Her må du holde tunga litt beint i munnen.

      En psykopat elsker ikke sine egne barn på normalt vis. Barna er verdifulle for psykopaten, men mer som en dyrebar eiendel, en forlengelse av ham/henne. De kan skade barna fordi de føler de har rett til det. Noe som er meget vanlig er at barna blir brukt som brikker i spillet mot den andre forelderen.

      Psykopaten tenker ikke på å gi barna en sunn mental ballast som barna har nytte av i voksenlivet. Psykopaten tenker bare på barna som “noen som kan brukes her og nå”, det inkluderer at hva som er viktig for barna er ikke viktig. Kun det som er viktig for psykopaten er viktig.

      Mange barn av psykopatiske foreldre blir mentalt skadet for livet. Men mye av skaden kan forebygges ved at den andre foreldreren er sterk og normal. I mine ører lyder det som at du er en slik en. Barn av en psykopat kan bli sunne og normale mennesker, så lenge den andre normale forelderen klarer å gjøre jobben sin – å være en god forelder.

      Om psykopaten skader barna fysisk? Det finnes eksempler på at en psykopat har myrdet sine egne barn, ene og alene for å såre den andre forelderen. Dette henger igjen sammen med at barna tilhører psykopaten, og i hans/hennes øyne har de rett til å gjøre hva de vil med barna. Barna har ingen autonome menneskerettigheter i psykopatens øyne.

      Men slik fysisk mishandling er sjelden. Den største faren er den mentale mishandlingen. Og igjen henger det sammen med at barna er en forlengelse av psykopaten. Derfor, hvis barna på noe vis setter psykopaten i et dårlig lys, at de blir kriminelle, ikke gjør det bra på skolen, ikke oppfører deg eksemplarisk etc. slik at psykopaten ikke kan slå seg på brystet og fortelle verden “se på mine eksemplariske barn, de slekter på meg”, så blir barna straffet, f eks økonomisk, emosjonelt eller fysisk.

      Det er kjent at psykopater med flere barn forskjellsbehandler barna. De har et favoritt barn, det som på engelsk kalles “golden child”, også har de et syndebukk-barn, en “scapegoat”. Det er den psykopatiske forstyrrelsen som gjør at ting blir sort/hvitt og at deres egne barn er enten utelukkende gode eller utelukkende dårlige. Hva som får et barn til å bli favoritt eller syndebukk er umulig å forutse for dette er logisk kun for psykopaten. Barna sliter seg derfor ut på å finne ut hva den psykopatiske forelderen ønsker av dem, de får ikke mulighet til å være seg selv for de forsøker å være det som den psykopatiske forelderen vil. Det som er sikkert er at barnet som blir utpekt som syndebukk, får en fryktelig behandling av psykopaten. Disse barna bryter som regel kontakten med den psykopatiske forelderen, som voksne.

      Det er en vanskelig og kompleks situasjon. Her har du tre tips av meg som kanskje kan gjøre ting litt bedre;

      1) Dokumenter alt du kan av psykisk og eventuell fysisk mishandling. Ikke let etter mishandling som ikke er der, ikke skap mishandling som ikke eksisterer, ikke se etter spøkelser i dagslys, men registrer den forsømmelsen du faktisk ser. Vær våken. Dokumentasjon er f eks. skriftlig, vitner som hører mishandlende utsagn, vitner som hører hva barna sier, lagrede tekstmeldinger fra din eks etc. Jeg tror du skjønner hva jeg er ute etter her.

      2) Psykopaten elsker å sette barna opp mot den normale forelderen. “Foreldrefientlighetssyndromet” ble skapt av narsissister og psykopater. Det du må være klar over, er at dette garantert skjer! Hvis din eks er en psykopat, så blir barna manipulert. Punktum. Det du ALDRI ALDRI ALDRI må gjøre, er å forsvare deg mot anklager etc. for de kommer. Ikke bli hysterisk. Vær deg selv, vær rolig, vær fattet. Vær en bunnsolid statue i stormen. Omgivelsene vil etterhvert skjønne hvem som er dramamakeren.

      3) Slutt å forsøke å kontrollere, det du ikke kan kontrollere. Selv om det er fryktelig å overlate barna dine til en forstyrret person, så kan du ikke gjøre noe med det. Ikke ring din eks i tide og utide for å se hvordan det går. Ikke kontakt barna ustanselig for å spørre dem hvordan det går. Du kan ikke gjøre noe, og all overdrevet aktivitet fra deg vil bli brukt mot deg. En sliten og hysterisk far er en ubrukelig far. Barna trenger deg som et fristed og trygt hvilepunkt etter dagene de har tilbrakt med din eks. De er nok selv slitne hver gang de kommer hjem til deg. Altså, når du ikke har barna, så skal du hvile deg og slappe av. Du kan ikke hjelpe dine barn når de er hos henne.

      4) Det mest kontroversielle rådet mitt er følgende; IKKE VIS EKSEN DIN HVOR MYE BARNA BETYR FOR DEG. Lat som om du nesten er likeglad. Dette gjelder selvfølgelig kun overfor eksen. Barna selv skal du vise all den kjærlighet du har å gi. Hvorfor? En psykopat vil forsøke å ramme deg gjennom det som er mest

    16. M.Maks: svar forts.

      En psykopat vil forsøke å ramme deg gjennom det som betyr mest for det. Hvis det er bilen, så våkner du opp til riper i lakken og knuste speil. Hvis det er hunden, så finner du den plutselig forgiftet og død. Skjønner du hva jeg mener? Ikke avslør dine verdier, dine svake punkter, hva du elsker. Derfor, behandle samarbeidet om samvær som om det er en forretningstransaksjon. Dette vil beskytte dine barn. Psykopaten vil tro at du ikke elsker dem spesielt høyt og at det ikke vil ramme deg hvis det skjer dem noe. Bak lukkede dører må du selvfølgelig elske barna så høyt du kan.

      Puh! Jeg håper du kan bruke dette lange og litt tunge svaret 🙂 Jeg ønsker deg allverdens lykke til 🙂

    17. Må bare spørre dere! Min x koste seg når jeg hadde det vondt! 1 mnd etter jeg traff han så ville han vi skulle flytte sammen, dum som jeg var så flyttet jeg fra leiligheten min til han. Jeg sa jeg måtte ta med katten, men det fikk jeg ikke så han lot dørene i min gamle leilighet stå oppe sånn at katten sprang ut. Jeg satt utfor leiligheten ei uke å venta på katten, men den kom aldri tilbake.
      Min x var sjømann, hjemme 1 mnd og på sjøen 1 mnd. Hvis jeg oppførte meg fint når han skulle ut så fikk jeg være i vår leilighet, andre ganger kastet han meg ut så jeg var “uteligger” en mnd. Jeg har en datter fra tidligere forhold, hun var da 12 år. X sa til meg at viktige avgjørelser ang henne skulle jeg ta opp med henne, faren fikk jeg ikke snakke med. X hadde mye penger, men jeg fikk aldri ha på varmen i leiligheten. Da måtte jeg kle meg med ull. Kjøpte han noe til meg så brukte han det mot meg for å få sex i lange tider. Han gikk aldri ut. Til slutt så endte det med at jeg satt hjemme med store klær for at han ikke skulle få lyst på meg, satt inne med ullklær i enten vaskebøtta eller på kjøkkenet. Var det noen som såret meg så ville han alltid vite hva de sa, men det var alltid min feil! Han slo meg aldri, men han brydde seg ikke om jeg ville ha sex eller ikke. Sa jeg nei så kunne han kaste meg ut 3-4 dager. Høres han her ut som psykopat?

    18. Hei. Min P trener på samme treningssenter som meg. Har hatt NK i over 1 1/2 år, blokkert han overalt osv. Det var jeg som avsluttet relasjonen fordi jeg merket at noe ikke stemte allerede etter en uke. Men jeg sprakk selvsagt etter noen uker, jeg ble møtt med taushet. Meldinger og telefonsamtaler ble ignorert. Fikk tak i han tilslutt etter sånn 2/3 mnd etter at jeg sendte en laaang melding og beklagde for at jeg fjernet han fra livet mitt på en så fæl måte(slettet han bare overalt). Ble faktisk ignorert igjen, tok sånn 3 uker før jeg endelig fikk tak i han på tlf. Fikk dessverre ikke noe annet enn en forvirrerende ordsalat fra han. Etter dette så innså jeg at han måtte ut av livet mitt for godt, så jeg blokkerte han overalt. Nå nesten 16 mnd senere så trener vi på samme senter. Jeg er virkelig over han, fordi jeg bryr meg ikke om at han er det. Det vekker ingen vonde følelser. Men burde jeg si hei for å være voksen, og vise at jeg ikke bryr meg om alt han har gjort og at jeg har det helt fint uten han. Eller burde jeg bare fortsette å ignorere han?

    19. Vil forresten legge til at jeg selvsagt ble helt fra meg første gang jeg så han, gråt faktisk… Dette var for 4/5 mnd siden. Føler at jeg har klart å bearbeide meg gjennom det vonde, og at jeg rett og slett ikle bryr meg om han lenger. Er jo selvfølgelig litt rart å tenke tilbake på det vi hadde sammen osv, at en som betydde sååå mye engang betyr så lite nå, men det er vel normalt ha slike tanker når man ser en man har hatt en fysisk relasjon til?

    20. Psykopati:
      Tusen takk for støtten! Jeg kan så absolutt kjenne igjen min pappa i dine beskrivelser av psykopatiske partnere. Jeg har opplevd og observert ham som både min pappa og min mammas ektefelle. Det hadde vært veldig interessant å få høre andres erfaringer med psykopatiske foreldre. Nok en gang: tusen takk for uvurderlig hjelp på denne siden!

    21. Jeg har vært sammen med en P. Det er nå 1 uke siden jeg skjønte at denne personen ikke er bra for meg. Han reagerte med likegydighet. Men jeg visste at han ville komme tilbake. Jeg blokket han fra alle sosiale medier, mine venner har gjort det samme. I dag fikk jeg et brev, der det stod hvor mye han elsket meg og at han ville møtes en gang til for å snakke ferdig, for måten det ble avsluttet på var helt forferdelig. Jeg ville at vi skulle skilles som venner, da mener jeg ikke at vi skulle være venner, men at vi ikke trengte å være sure på hverandre.
      Jeg sendte han en sms, om at jeg syntes det er best sånn som det er nå, at vi må gå hvert til vårt og at jeg ønsket han lykke til videre i livet. Han svarte selvfølgelig at han bare ville møtes en gang til, men igjen så skrev jeg, nei det er best sånn. Så fikk jeg en melding til hvor det stod, jeg vil bare gi deg en klem og fortelle deg hva jeg føler, den svarte jeg med: det er slutt og deretter blokkert han igjen. Jeg kommer ikke til å ta kontakt noen gang igjen. Men jeg vet dette ikke er slutten på at han vil kontakte meg. selvom jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet, men jeg vet at alt han sier er løgn og alt vil bli som det var. Nå sitter jeg å venter på hva som skal skje, enten i form av at han er sur og vil fortelle alle hvor forferdelig menneske jeg er. Eller finne en annen person han kan være med. Er ikke helt sikker på hvordan jeg vil kunne takle det, jeg håper hvis det skjer at jeg er sterk nok til å tenke fornuftig at den personen er ikke verdt min tid eller energi. Jeg har lest meg opp på alt av kunnskap, slik at jeg er forberedt og vet hvordan disse menneske er.
      derfor setter jeg veldig pris på denne bloggen.
      Men jeg har et spm, hvis han skulle få seg en ny, eller sende meg melding at han savner meg( mens han er sammen med en annen, noe han gjorde mot meg). Burde jeg da sende denne jenta en anonym melding? eller burde jeg la det være. Jeg vet at jeg hadde satt pris på det om det var meg.

    22. OS: “Nå sitter jeg å venter på hva som skal skje”

      Det forstår jeg, det gjorde vi alle. Men mitt råd må likevel bli IKKE VENT PÅ NOE. Innstill deg på at denne personen er borte (du kan eventuelt late som han er død, døde mennesker gir ikke lyd fra seg) og gå videre. Å vente er akkurat hva de ønsker. Venting kan drive deg til vanvidd og til slutt bryte NK.

      ” Burde jeg da sende denne jenta en anonym melding?”

      Dette spørsmålet kommer hyppig og jeg svarer også på det hyppig så her vil jeg nøye meg med et kort: nei.

    23. Jeg har nylig gjort det slutt med en jeg tror er en N. Vi har fortsatt mye praktiske ting igjen ift. hussalg, fordele eiendeler osv. Jeg har vært innom flere ganger for å hente ting, og har reist dit når han har vært på jobb for å beskytte meg selv mot å bli dratt tilbake i forholdet. Da har han tilfeldigvis bytta vakta si av en annen grunn og er hjemme. Jeg har lest og lest på nettet om temaet psykopati og narsissisme og snakket med venner, og skjønner da at forholdet har vært veldig usunt. Men når jeg møter han blir jeg alltid lei meg og han sier fine ord og får meg virkelig til å tro på alt han sier. Jeg tenker hver gang jeg møter han at han ikke kan være en N, og at det ikke går si så fine ting uten å mene det. Han sier jeg er perfekt for han og at ingen andre hadde taklet han på den måten jeg gjør. Han sier jeg har hjulpet han mye til å forstå hvordan han kan bli bedre. Han sier også mye “fint” seksuelt om meg, og at han blir kåt med en gang har ser meg. Han spør om vi kan ha sex og jeg sier nei, men så begynner han å forføre meg og jeg får meg ikke til å stoppe det. Får dårlig samvittighet av å ikke i gi han det han sier han trenger. Han sier hele tiden at han håper at jeg ombestemmer meg og kommer tilbake, og jeg sier at hvis det er meningen kan det hende vi møtes igjen en eller annen gang. Han vil møte meg og henge med meg, og sier at han håper det kanskje vil få meg til å komme tilbake fortere. Jeg prøver å si at det ikke går og har sagt ifra at jeg ikke klarer å komme tilbake. Føler jeg ikke klarer å være hard nok mot han, for da får jeg bare dårlig samvittighet. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å opprette NK uten å føle meg slem mot han. Han ringer meg ofte når jeg vet han kjeder seg, og sier “sorry for at jeg ringer og maser”, og at han tenker på meg hele tiden og at han prøver å se på andre damer men at han bare sammenlikner med meg og at ingen er like bra og fin som meg. Så blir han skuffa og noe irritert for at jeg ikke gjør det samme tilbake. Da får jeg også dårlig samvittighet. Har vært så mye sint, lei meg, følt meg sterk, følt meg svak om hverandre de siste ukene..Men nå føler jeg meg bare tom og likegyldig og orker ingenting.. Kan en N holde på sånn etter et brudd? Og hvordan skal jeg klare å legge samvittigheten min til side? Jeg vet at om jeg går tilbake går jeg mot alle mine prinsipper og jeg er redd jeg mister meg selv på veien, men om jeg ikke går tilbake er jeg redd for å miste han og vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten.

      1. Kort svar:
        “Han sier jeg har hjulpet han mye til å forstå hvordan han kan bli bedre. Han sier også mye “fint” seksuelt om meg, og at han blir kåt med en gang har ser meg.”
        Tren deg i å lære forskjellen på smiger og et kompliment. Komplimenter er ekte, smiger er ikke det. Smiger spiller på følelsene våre og da primært våre personlige mangeltilstander. Lær deg å akseptere komplimenter, men la smiger prelle av som vann på gåsa.

        “Føler jeg ikke klarer å være hard nok mot han, for da får jeg bare dårlig samvittighet. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å opprette NK uten å føle meg slem mot han.”
        Hvis du har lest litt på bloggen så har du har kanskje sett uttrykket “komme ut av tåka”. Det gjelder primært psykopatobjekter. “Tåka” er en direkte oversettelse av det engelske “FOG”. FOG står får Fear/frykt, Obligation/lojalitet og Guilt/skyld/skam tre grunnfølelser som dominerer i objektet. Legg merke til den sistnevnte følelsen og sett den i relasjon til hva du beskriver her.

    24. Føler jeg nesten venter på enda flere bekreftelser. At jeg trenger enda et sinneutbrudd, en voldshandling, at jeg får vite at han har vært utro, flere løyner ect. for at jeg skulle kunne bli sint og forlate han for godt. Selvom alle rundt meg sier at jeg har godtatt alt for mye og at bare en av de 100 tilfellene burde være bevis nok på at han ikke er bra for meg..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg